Justisdepartementet legg fram forslag om å oppjustere den øvre
grensa for utbetaling i valdsoffererstatningslova frå 20 gonger
grunnbeløpet i folketrygda til 40 gonger grunnbeløpet i folketrygda.
Forslaget vil betre situasjonen både for dei valdsutsette som er fornærma
i strafferettsleg forstand og for dei etterlatne der erstatningsutbetalinga
blir delt mellom fleire.
Til grunn for denne proposisjonen ligg høyringsnotat frå Justisdepartementet
8. april 2005. Høyringsnotatet vart for ein stor del følgt opp i
Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) og Innst. O. nr. 25 (2007–2008) der det
vart foreslått fleire endringar som betra stillinga til dei valdsutsette.
Men den øvre beløpsgrensa for valdsoffererstatning vart ikkje oppjustert,
då dette ville krevje grundigare undersøkingar av blant anna behov
og konsekvensar, noko som ikkje var mogleg ut frå dåverande erfaringsgrunnlag.
Dei nødvendige undersøkingane er no gjort, og det er etter departementet
si oppfatning grunnlag for å foreslå ei endring i føresegna.
Den øvre grensa for valdsoffererstatninga inneber at det for
kvart skadetilfelle ikkje skal ytast høgare valdsoffererstatning
enn 20 gonger grunnbeløpet i folketrygda. Ved at beløpsgrensa er
sett til gjeldande grunnbeløp, vil ein få ei gradvis heving av øvre
grense for beløpet i takt med at grunnbeløpet aukar. Omgrepet "kvart
skadetilfelle" er tolka slik at dersom offeret dør, er dette å sjå
på som eitt skadetilfelle. Dei etterlatne si erstatning må då samla
sett liggje innanfor beløpsgrensa.
Grensa på 20 gonger grunnbeløpet i folketrygda er så høg at det
store fleirtalet av dei valdsutsette har fått dekt heile erstatningskravet
sitt. I dei nesten 7 åra som har gått sidan grensa vart utvida frå
200 000 til 20 G, er det berre 30 av totalt fleire tusen saker som har
nådd maksimalbeløpet i lova. I 9 av desse sakene var det fleire
etterlatne etter eit valdsoffer som vart drepe. Dei fleste av dei
andre sakene var unge menn på rundt 20 år som vart arbeidsuføre.
Det var òg eit par meir vaksne valdsutsette med relativt høg inntekt (over
800 000 kroner per år), og i ei sak var vedkommande tilkjent blant
anna ca. 3,5 mill. kroner for pleie og tilsyn utover kva det offentlege
helsevesenet tilbyr.
Departementet meiner at det bør vere ei øvre grense for utbetaling
av valdsoffererstatning i kvart enkelt skadetilfelle.
Enkelte av høyringsinstansane har foreslått at grensa skal gjelde
for kvar enkelt etterlaten, og ikkje slik som i dag, då dødsfallet
er sett på som eitt skadetilfelle i forhold til maksimumsgrensa.
Etter departementet sitt syn vil ei slik løysing for eksempel kunne oppfattast
lite rettferdig i forhold til barn av sterkt skadde valdsutsette.
Også i desse tilfella vil det vere behov for at det inntektstapet
mor eller far har hatt no og i framtida blir kompensert slik at
barna kan forsytast på anstendig vis.
Departementet har òg vurdert om det bør fastsetjast differensierte
beløpsgrenser, slik som ein har i blant anna Danmark, Sverige og
Finland. Dette ville kunne avskjere erstatning for svært høge inntekter, samtidig
som ein ville ha fått dekt andre typar tap/utgifter. Men etter departementet
si vurdering vil ei slik ordning medverke til å komplisere erstatningsutmålinga
unødig, samtidig som ein heller ikkje med ei meir nyansert utmåling
vil kunne unngå vanskelege grensetilfelle i dei mest omfattande
og kompliserte sakene.
Departementet har komme til at dei beste grunnane talar for å
ha ei fast øvre grense, men at denne bør aukast kraftig i forhold
til gjeldande grense. Departementet foreslår at øvre grense for
valdsoffererstatninga blir dobla til 40 gonger grunnbeløpet i folketrygda.
Dermed blir det gjort eit kraftig løft for dei valdsutsette.
Departementet viser til at utgangspunktet i norsk rett er at
skjeringstidspunktet blir sett til når lova trer i kraft. Departementet
kan ikkje sjå at det er komme fram moment som tilseier ei anna løysing
i dette tilfellet.
Lovforslaget er venta å medføre auka erstatningsutbetalingar.
Basert på ein grundig gjennomgang av dei sakene som hittil har nådd
øvre beløpsgrense i lova, kan det ventast ein årleg auka i erstatningsutbetalingane
på ca. 8 mill. kroner dersom den øvre beløpsgrensa blir sett til
40 gonger grunnbeløpet. Men det er noko uvisse knytt til overslaga,
og utgiftene vil kunne variere mykje frå år til år.
Heving av beløpsgrensa vil medføre at styresmaktene for valdsoffererstatninga
må gjennomføre nøyaktige utrekningar i nokre fleire saker, dvs.
i dei sakene som utvilsamt når grensa på 20 gonger grunnbeløpet,
men der det er usikkert om dei når grensa på 40 gonger grunnbeløpet.
Dei administrative konsekvensane vil likevel vere så små at det
ikkje vil vere nødvendig å tilføre styresmaktene for valdsoffererstatninga
ekstra administrative ressursar.