Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen og Anita
Orlund, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos
og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen
og fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til Representantlovforslag
nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen,
Kenneth Svendsen og Robert Eriksson om lov om endring i lov 6. juli
1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samordningsloven
gjelder i forholdet mellom offentlige tjenestepensjoner og pensjoner
fra folketrygden. Før 1959 var alderstrygden behovsprøvd. Tjenestepensjonene var
derfor som hovedregel et alternativ til alderstrygd. Behovsprøving
av alderstrygden ble opphevet i 1957 med virkning fra 1959. Samtidig
ble samordningsloven innført, for å hindre at de med rett til tjenestepensjon
fikk doble pensjoner. I statsrådens brev til komiteen, datert 18. november
2008 (vedlagt), er det redegjort for flere justeringer som er foretatt
i samordningsbestemmelsene etter at folketrygden ble innført i 1967.
Justeringene har gitt lavere samordningsfradrag og høyere samlet
utbetaling til mange pensjonister. Samordningen skjer i praksis
slik at det gjøres fradrag i utbetalingene fra tjenestepensjonen for
pensjon utbetalt fra folketrygden med 75 pst. av grunnpensjonen
og hele tilleggspensjonen. Ett av unntakene fra denne hovedregelen
er lovendringen fra 1989 (samordningsloven § 23 nr. 2 andre ledd), der
fradraget i tjenestepensjonen begrenses til den tilleggspensjonen
som medlemmet selv har opptjent i folketrygden. Denne bestemmelsen
slår spesielt gunstig ut for tjenestepensjonister med kombinert
tilleggspensjon fra folketrygden (55 pst. av summen av egenopptjent
og ektefelleopptjent tilleggspensjon). Bestemmelsen innebærer at
differansen mellom kombinert tilleggspensjon og egenopptjent pensjon holdes
utenfor samordning. Som oftest vil dette være etterlatte med lav
egenopptjening. Jo høyere egenopptjening i folketrygden den etterlatte
ektefellen har, jo lavere blir differansen og dermed det beløpet som
holdes utenfor samordning. På den annen side vil økt egenopptjening
i folketrygden som regel også bety høyere tjenestepensjon, slik
at samlet pensjon øker.
Flertallet viser til representantlovforslaget, der
det foreslås et nytt, siste, ledd i samordningsloven § 23 nr. 2
som begrenser det samordningsfradraget som skal gjøres i tjenestepensjonen,
ytterligere, men uten at det er gitt noen nærmere anvisning på hvordan samordningen
konkret skal foretas. Begrunnelsen er at dagens samordningspraksis
er i strid med bestemmelsene i samordningsloven. Flertallet viser
til statsrådens svarbrev, der det er foretatt en grundig gjennomgang
av tidligere forslag, lovvedtak og rettspraksis, og som konkluderer
med at det ikke er grunnlag for denne påstanden. Flertallet slutter seg
til statsrådens vurdering av at det heller ikke er behov for nye
endringer i samordningsregelverket. Flertallet viser
for øvrig til at det er igangsatt et arbeid for å tilpasse tjenestepensjonene
til det nye pensjonssystemet, noe som vil gjøre problemstillingene
i representantlovforslaget lite aktuelle i framtida.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lovforslaget dreier seg om nåværende praktisering av samordningsloven
på en slik måte at en del etterlatte taper hele eller deler av opptjent
statspensjon/kommunepensjon på grunn av opptjening av tilleggspensjon
i folketrygden, ofte omtalt som "negativ effekt".
Disse medlemmer vil påpeke at den
gruppen som rammes er enker/enkemenn, hvor begge ektefellene må
ha tjent opp pensjon, og at det bare er en liten del av denne gruppen
som rammes.
Disse medlemmer viser til at det
ved lovendring i 1989, med virkning fra 1. januar 1977, ble slått
fast at egenpensjon og etterlattepensjon ikke kan samordnes selv
om den ene er tjent opp i folketrygden. Dette innebærer at samordningsfradraget
for de aller fleste blir begrenset til faktisk utbetalt beløp av den
ytelsen det samordnes med, og at det her ikke oppstår det vi omtaler
som "negativ effekt".
Disse medlemmer vil påpeke at "negativ
effekt" oppstår i de tilfeller hvor man utmåler samordningsfradraget
med større beløp enn det som utbetales til pensjonisten. En enke
som rammes, vil ha rett til to pensjoner, en enke- og en alderspensjon.
Disse medlemmer vil påpeke at de
to omtalte pensjonstyper er tjent opp, og betalt for, av to forskjellige
personer, og de skal dekke to forskjellige tap, tap av egen lønn
og økonomisk tap i forbindelse med tap av ektefelle.
Disse medlemmer viser videre til
at Samordningsloven fra 1959 innførte ingen samordning av disse
to pensjonstypene, og det gjelder fortsatt. Prinsippet som er nedfelt
i loven går ut på at samordningen skal hindre dobbel erstatning
for samme tap, og sum pensjon for hver pensjonsart skal avgrenses
til "full pensjon".
Disse medlemmer viser til svarbrev
til komiteen fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008,
hvor statsråden skriver, sitat:
"Det er grunn til å understreke at man aldri taper i samlet
pensjon på å motta kombinert tilleggspensjon. Man får alltid minst
samlet pensjon lik egenopptjent pensjon, som på sin side alltid
vil være minst like stor som bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønnen."
Disse medlemmer mener det kan synes
som om statsråden ikke har oppdaget at alle som rammes av "negativ
effekt" har rett til minst to pensjoner.
Disse medlemmer vil understreke at
da folketrygden ble innført fra 1. januar1967, ble det forhandlet
om tilpasningen mellom tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Partene
under disse forhandlingene kom frem til det resultat at tilleggspensjon
fra folketrygden, tjent opp av inntekter som ikke var pensjonsgivende
i statlige og kommunale ordninger, skulle holdes utenfor samordningen.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at det omtalte resultat ble bygget inn i en tilleggslov til pensjonsloven.
Loven overlot den detaljerte gjennomføringen av dette til forskrift,
gitt av Kongen.
Disse medlemmer viser til at Statens
Pensjonskasse ble anmodet av regjeringen om å utarbeide utkast til
forskrift. Dette ble gjort, og hadde forslaget fra Pensjonskassen
blitt fulgt, hadde vi ikke hatt noen av disse sakene med "negativ
effekt". Dessverre "glemte" departementet enkene i forskrift av
9. april 1973.
Disse medlemmer er kjent med at Eidsivating
lagmannsrett behandlet "Bjøraanesset-saken" i 1989. Dommen var enstemmig
og gikk ut på at departementet hadde feiltolket og feilpraktisert
loven helt siden 1967. Stortinget sørget for at innholdet i dommen
ble innarbeidet i loven med virkning fra 1. januar 1977. Dette ga
tolv års etterbetaling. Det som disse enkene hadde tapt fra 1967–1977,
ble vurdert som foreldet.
Under lovendringen i 1983 gjorde departementet, etter disse medlemmers syn, en ny feil, uten
at Stortinget ble gjort oppmerksom på forholdet. Departementet la
seg på en ny praksis som rammet bare noen av de enkene der begge
ektefellene hadde tjent opp tilleggspensjon i folketrygden.
Disse medlemmer viser til Samordningsutvalget
(NOU 1995:29), ledet av professor Asbjørn Kjønstad, som slår fast
at problemene for etterlatte der begge ektefellene hadde tjent opp
tilleggspensjon i folketrygden, skyldes at samordningsfradragene
for tilleggspensjon delvis beregnes uavhengig av den tilleggspensjon
som kommer til utbetaling.
Disse medlemmer mener følgende eksempel
kan illustrere feilen:
"Avdøde mann hadde tjent opp en tilleggspensjon på kr 60 000
pr. år. Enken har selv tjent opp en full (30 år) alderspensjon i
staten. Så lenge hun er yngre enn 67 år, får hun ikke utbetalt
egenopptjent tilleggspensjon fra folketrygden, og hun rammes ikke av
feilen. Så blir hun 67 år og får honorert egenopptjeningen i folketrygden.
Den gir en utbetalt effekt på 22 000 kroner pr. år. Siden hun har
full egenpensjon fra før, skal hun ikke ha noe mer, og en riktig
samordning ville gå ut på at hun får et såkalt samordningsfradrag
i statspensjonen på 22 000 kroner, og hun får ingen utbetalt nytte
av egenopptjeningen i folketrygden. Folketrygden øker med andre
ord med 22 000 kroner, og statspensjonen reduseres med samme beløp,
og netto resultat blir 0 kroner. Departementet har funnet ut at
i dette eksemplet kan de redusere statspensjonen med 40 000 kroner,
og dermed har enken tapt 18 000 kroner pr. år, på grunn av egenopptjeningen
i folketrygden."
Disse medlemmer mener dette er sakens kjerne.
Samordningen i seg selv er riktig. Feilen består i at samordningsfradraget
er for stort. Det får ikke full erstatning i den ytelsen det samordnes
med, og dermed oppstår det et tap, større eller mindre.
Disse medlemmer vil påpeke at debatten fortsatte
etter 1989, og tidligere sosialminister Frogn-Sellæg igangsatte
en utredning knyttet til problematikken. Det ble leverte et solid
arbeid som konkluderte med at dette har vært feil helt siden 1967.
Stortinget ryddet opp i en god del av disse feilene i 1992, med
ny etterbetaling fra 1. oktober 1976. Stortinget var på dette tidspunktet
kjent med at det gjensto en restgruppe. Det er denne restgruppen
det nå forsøkes å rettes opp overfor gjennom forslagene i Representantlovforslag
nr. 105 (2007–2008) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen,
Kenneth Svendsen og Robert Eriksson.
Disse medlemmer viser til svarbrev
fra statsråd Dag Terje Andersen, av 18. november 2008, hvor han
skriver, sitat:
"På bakgrunn av nevnte Høyesterettsdom fra 1994 (Lassung-saken),
hvor Høyesterett enstemmig fastslo at den aktuelle lovbestemmelsen
i samordningsloven § 23 nr. 2 annet ledd skal anvendes etter sin
ordlyd, er det etter mitt syn ikke tvil om den faktiske rettstilstanden".
Disse medlemmer mener det blir totalt
feil av statsråden å sitere fritt fra høyesterettsdommen fra 1994,
og at man samtidig unnlater det viktigste, nemlig at en enstemmig
plenumsdom i 1962 krevde full erstatning for samordningsfradraget.
Disse medlemmer registrerer videre
at statsråd i regjeringen Bondevik I, Magnhild Meltveit Kleppa,
forsikret Stortinget i 1999 at, sitat:
"Departementet legger til grunn plenumsdommen fra Høyesterett
i 1962 om at reduksjon i en pensjon i form av et samordningsfradrag,
krever full erstatning."
Disse medlemmer konstaterer at regjeringen
Bondevik I dessverre unnlot å sørge for at dette ble gjennomført
i praksis for dem som rammes av disse tapene. Det er for øvrig den
eneste gangen Høyesterett har behandlet kravet om full erstatning.
Disse medlemmer deler oppfatningen
fra Aksjonskomiteen for offentlig ansattes pensjonsrettigheter om
at både nåværende regjering og tidligere regjeringer har forsøkt
å skjule seg bak Høyesterett, og påstår egentlig at Høyesterett
har gitt grønt lys for å påføre enkene disse tapene.
Disse medlemmer vil videre vise til
at samordning krever hjemmel i lov (samordningsloven). Høyesterett
kan tolke loven, men den har ikke lovgivningsmyndighet. Når samordningsloven
§ 1 sier at denne lov gjelder samordning av "ytelser som en person
samtidig kan få", er dette en definisjon av lovens gyldighetsområde.
Verken Regjeringen eller Høyesterett er bemyndiget til å samordne
utenom dette område.
Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen
i årevis har utsatt å ta stilling til Stortingets vedtak av 2001.
Det ble blant annet henvist til at man måtte vente på behandling
i Pensjonskommisjonen.
Disse medlemmer viser til brev fra
Norsk Pensjonistforbund til Pensjonskommisjonen, av 31. juli 2003,
hvor de skriver, sitat:
"Etter vår oppfatning har denne saken fått en særdeles
slett behandling, en usedvanlig kronglete og misvisende fremstilling,
utrolig mye utenomsnakk og en behandlingstid med en sendrektighet,
eller trenering, som sprenger alle rimelige grenser. Hvis alt uvedkommende
skrelles bort, er selve saken egentlig meget enkel, noe vår fremstilling
vil vise."
Disse medlemmer viser videre til
at Norsk Pensjonistforbund i et brev av 10. oktober 2006 til daværende
statsråd Bjarne Håkon Hanssen har bedt om en redegjørelse av tolv
punkter. Etter hva disse medlemmer erfarer,
har en slik redegjørelse ennå ikke blitt gitt.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 1 (2008–2009) fra Riksrevisjonen, hvor det påpekes følgende,
sitat:
"Riksrevisjonen konstaterer at Stortinget gjennom en 15-årsperiode
har tatt opp problemet med at enkelte tjenestepensjonister taper
på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden,
såkalt negativ effekt. Riksrevisjonen har merket seg at departementet
vil vurdere samordningen i arbeidet med pensjonsreformen. Avklaring
av problemstillingen har tatt lang tid, og mange pensjonister har
ikke fått de ytelsene som Stortinget opprinnelig la til grunn. Det
kan derfor stilles spørsmål ved framdriften i arbeidet til nå har
vært i tråd med Stortingets forutsetninger."
Disse medlemmer viser til at "negativ
effekt" ut fra dagens regelverk vil berøre flere brukere også lenge
etter at ny alderspensjon i folketrygden er innført i 2011. Nytt
pensjonssystem vil måtte føre til endringer i samordningslovens
bestemmelser om samordning mellom pensjon fra folketrygden og andre
ytelser.
Disse medlemmer registrerer at også
Riksrevisjonen påpeker dette forhold i sin årlige rapport, jf. Dokument
nr. 1 (2008–2009). Det er derfor viktig at problemstillingen i forbindelse
med "negativ effekt" avklares så raskt som mulig.
Disse medlemmer har merket seg at
Riksrevisjonen påpeker at samordningsloven gjør at enkelte tjenestepensjonister
taper på å få medregnet rettigheter til tilleggspensjon i folketrygden,
såkalt "negativ effekt".
Disse medlemmer mener det kan se
ut til at Regjeringen lider av to alvorlige svakheter. De klarer ikke
å innrømme egne feil, og de kan ikke redegjøre for seg.
Disse medlemmer vil understreke at
Stortinget har sørget for etterbetalinger i milliardklassen for
å rette opp det som Eidsivating lagmannsrett, lovgiver og Riksrevisjonen
helt klart har oppfattet som feilbehandling fra departementets side,
men departementet har hittil ikke klart å innse eller innrømme at de
har gjort noen feil.
Disse medlemmer vil vise til stortingsvedtaket
av 15. juni 2001 og forhandlinger i Stortinget 14. mai 2002, der
daværende statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte, sitat:
"at det er regjeringens fordømte plikt og iverksette stortingets
vedtak."
Disse medlemmer vil for ordens skyld
understreke at problemet knyttet til "negativ effekt" var vesentlig
større tidligere. Mesteparten av denne feilaktige anvendelse av
samordningsloven ble det ryddet opp i av Stortinget i 1989 og 1992,
med store etterbetalinger. Saken nå dreier seg om en restgruppe.
Disse medlemmer viser til at Stortinget 5. juni
1992 vedtok en endring i samordningsloven hvor departementet fikk
fullmakt til å utarbeide forskrift om justering av samordningsfradraget
i de tilfeller det oppsto "negativ effekt".
Disse medlemmer viser også til behandlingen
av St.prp. nr. 65 (2002–2003) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003, hvor regjeringen
konkluderte med at dagens samordning foreløpig burde videreføres,
men at spørsmålet skulle vurderes på nytt i lys av pensjonskommisjonens
innstilling.
Disse medlemmer viser til at Arbeids-
og inkluderingsdepartementet ikke har opplyst om det foreligger
planer for vurdering og eventuell endring av samordning etter dagens
regelverk.
Disse medlemmer vil peke på at Stortinget ved
flere anledninger, etter 1992, har tatt opp spørsmålet knyttet til
praktiseringen av samordningsloven.
I likhet med Riksrevisjonen konstaterer disse medlemmer at
problemet med "negativ effekt" ikke er løst til tross for at Stortinget
gjennom lengre tid har forutsatt dette.
Disse medlemmer vil også understreke
at flertallet av dem det rammer er kvinner, og mener at en videreføring
av dagens regelverk medfører at man fortsatt tillater en pensjonsdiskriminering
av disse kvinnene.
Disse medlemmer viser til forslaget
som er fremmet i representantlovforslaget, og mener dette må forstås
slik at man nå ønsker å endre samordningsfradraget, slik at det
også for denne gruppen blir slik at statspensjonen ikke reduseres
med et høyere beløp enn det beløpet som egenopptjening i folketrygden
øker med.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I
I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser
gjøres følgende endring:
§ 23 nr. 2 nytt siste ledd skal lyde:
Fullt samordningsfradrag skal i alle tilfelle begrenses slik
at pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen
har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.
II
Loven trer i kraft straks."