I proposisjonen peker departementet på ulike og sammensatte årsaker
til at kvaliteten i norske byggverk ikke er god nok. Det vises til
at ansvarssystemet er basert på tillit og at det kan være lett å
jukse med egenerklæringer og egenkontroll. Det er samtidig vanskelig
å få oversikt over virkningen av de forskjellige byggemetoder og
produkter som er utviklet, og kontrollfunksjonen og dokumentasjonen
blir lett uoversiktlig. Det er derfor viktig å påpeke at det er byggevirksomhetens
aktører selv som i første rekke må ta ansvar for en bedre kvalitetsutvikling.
Plan- og bygningslovgivningen er sentralt som styringsredskap
i det offentliges påvirkning av kvalitet i byggeprosesser og kvalitet,
selv om bygningsdelen av loven i utgangspunktet er en forvaltningslov som
gir føringer for kommunens behandling av byggesaker. Det ligger
imidlertid mange kvalitetsvurderinger i denne saksbehandlingen,
der kommunen har en viss plikt til å påse at sentrale kvalitetskrav
er ivaretatt. Det tekniske regelverket i teknisk forskrift (TEK),
som ligger til grunn for byggevirksomheten, er også en sentral del
av plan- og bygningslovgivningen. Forskriften legger samtidig grunnleggende
kvalitetskrav for annet regelverk som har med bygninger å gjøre,
som arbeidsmiljølovgivning, helselovgivning, brannlovgivning med
videre.
Noen sentrale virkemidler for å forbedre kvalitetsutviklingen
i dagens situasjon, er behov for sterkere kontroll i byggesaker,
mer uavhengig kontroll, offentlig tilsyn, sterkere fokus på ferdigattest
og oppfølging av ulovligheter i byggesaker, og bedre oppfølging
av foretakene, særlig i den sentrale godkjenningsordningen. Mange
peker også på at den sentrale godkjenningsordningen må tilpasses
behovene for kommuner, tiltakshavere og foretak på en bedre måte.
En del instanser peker også på behovet for bedre sammenheng mellom
plan- og bygningslovgivningen og andre virkemidler. Det siste er
et mer langsiktig arbeid, men de andre virkemidlene danner grunnlaget
for at departementet nå foreslår nye regler om kontroll, tilsyn
og kvalifikasjoner. Se nærmere omtale under de respektive kapitler
i innstillingen.
Komiteen er enig med departementet
i at det er ulike og sammensatte årsaker til at kvaliteten i norske
byggverk ikke er god nok. De siste årene har det vært stor oppmerksomhet
rundt kvaliteten på byggverk og kostnader ved feil. Komiteen vil
vise til at en del av denne statistikken skaper et inntrykk av at det
er lovverket som ikke virker. Det er da viktig å understreke at
en betydelig del av disse feilene er knyttet til tiltak som ikke
behandles av bygningsmyndighetene, f.eks. oppussing av baderom og
mindre ombygningsarbeider. Det er imidlertid alvorlig at enkelte
aktører i bransjen ikke holder seg til lovens bestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre er bekymret for det store antallet byggfeil i
byggenæringa. Av et samlet byggemarked på 180 mrd. kroner årlig, gjelder
50 mrd. kroner en omsetning som ikke er søknadspliktige tiltak.
Dette markedet og disse tiltakene er det ingen kompetansekrav eller
kontrolltiltak innen. Disse medlemmer registrerer
at bransjen selv ønsker kompetansekrav.
Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:
"Stortinget ber Regjeringen utrede om det er mulig å innføre
kompetansekrav og et minimumskrav til små foretak innen byggfagene."
Disse medlemmer mener det er viktig å presisere
at dette ikke skal gå ut over muligheten til å gjøre arbeid på egen
eiendom.
Komiteen mener at kontroll etter at
tiltaket er igangsatt er siste instans for å hindre feil og mangler. Denne
type kontroll kan bare avdekke en liten del av feilene når kostnaden
ved å rette det opp er betydelig. Arbeidet med å forebygge feil
starter allerede i kvaliteten på utdannelsen av fagarbeidere i bransjen.
Det viktigste er imidlertid at bransjen preges av seriøse aktører
som i den enkelte bedrift har systemer for å hindre feil og rette
dem opp før det er for sent.
Komiteen viser til at på hele revisjonsområdet er
det skjedd en endring fra kontroll og ettersyn av resultatene av
virksomheters aktivitet, til systemrevisjon og kontroll av at virksomhetenes
kvalitetssystemer og oppfølgingen av disse fungerer. Denne omleggingen
har sin bakgrunn i målsettingen om å hindre feil før de oppstår,
istedenfor å ha en kultur som bygger opp under å hindre at feil
oppdages.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at departementets forslag til å i større
grad bruke uavhengig kontroll på tiltakene bryter med dette og vil
komme tilbake til merknader og forslag om dette under de enkelte
kapitler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, mener det trengs et samarbeid mellom forbrukermyndighetene,
organisasjoner innen byggebransjen og ulike offentlige myndigheter for
å få bukt med useriøse aktører. For mange tiltakshavere som mangler
erfaring med dette, vil det være til god hjelp at det blir kjent
hvilke byggefirma det klages mest på. For byggebransjen må det være
tilsvarende viktig å få økt oppmerksomhet om sammenhengen mellom
kvalitet, økonomi og bruk av anerkjente firma. Det finnes to klageordninger
på dette området i dag der Forbrukerrådet er med: Boligtvistnemnda
og Klagenemnd for håndverkertjenester på fast eiendom. Felles for
begge er at verken klage eller avgjørelse blir offentlig kjent. Flertallet ber Regjeringen
ta initiativ til at klageordningen for sentral godkjenning også
viser omfanget av reaksjoner mot sentralt godkjente foretak. For
å forhindre at foretak opplever å bli hengt ut urettmessig, bør
offentliggjøring av advarsler og tilbaketrekkinger vente til eventuelle
klager er avgjort, eller klagefristen har gått ut.
Flertallet erkjenner at det trengs strengere lovpålagt
kontroll i byggesaker slik Regjeringen foreslår med uavhengig kontroll,
offentlig tilsyn, skjerpet vurdering ved utstedelse av midlertidig brukstillatelse
og ferdigattest og oppfølging av ulovligheter.
Komiteen viser at Bygningslovutvalget
ut fra et tilleggsmandat har utredet om det bør innføres garanti-
eller forsikringsordninger for byggefeil. Komiteen har
merket seg at utvalget ikke gikk inn for å innføre nye ordninger
av denne type, men har påpekt at det er behov for å forbedre eksisterende
virkemidler som skal bidra til høyere kvalitet på alle typer bygg
og bygningsarbeider. Utvalget har særlig pekt på at bustadoppføringslova
og avhendingslova har slike bestemmelser. Komiteen har
merket seg at departementet slutter seg til utvalgets konklusjon,
og er kjent med at Justisdepartementet nettopp har sendt forslag
om endringer i de nevnte lovene på høring. Forbrukerrådet har i
den forbindelse påpekt at dagens garantitid i bustadoppføringslova
er den samme som ved kjøp av kapitalvarer som vaskemaskin eller fjernsyn
– fem år – og har bedt om at en lengre reklamasjonstid ved kjøp
av bolig blir vurdert. Komiteen støtter dette, og
viser til at en stor del av byggeskadene først oppdages mer enn
fem år etter at bygningen er ferdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at for
eksempel i Sverige og Danmark har forbrukerne 10-års reklamasjonsfrist
for nye boliger.
Komiteen viser til at det å bruke anerkjente fagfolk,
godkjente materialer og gjennomføre kontroll ved boliger har både
en økonomisk og sikkerhetsmessig betydning. Det sikrer verdien på
boligen, men det sikres også mot vann- og brannskader. Derfor er
dette forhold som både tjener huseier, byggebransjen, forsikringsbransjen
og samfunnet. Det at en har god dokumentasjon på disse forholdene
bør også gi større trygghet ved kjøp og salg av bolig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at de fleste har servicehefte til bilen
som dokumenterer bruk av verksted og overholdelse av service og
kontroller. Disse medlemmer mener at et tilsvarende
frivillig system bør etableres for hus og leiligheter. Ordningen
bør være et samarbeid blant annet mellom byggenæringen, finansnæringen,
huseierne og staten. Disse medlemmer ber derfor om
at Regjeringen er positiv til å bidra til å etablere en slik ordning
i samarbeid med de nevnte partene. Disse medlemmer viser
til at det er nedsatt et utvalg som vurderer krav om tilstandsrapport
i forbindelse med eierskifte og at Ot.prp. nr. 24 (2008–2009) innbærer
krav til energimerking av alle boliger. Disse medlemmer mener
dette er forhold som bør inngå i et slikt servicehefte for bolig.
Komiteens medlem fra Venstre mener det
er påkrevd å styrke det nasjonale standardiseringsarbeidet og foreta
en opprydding av standarder i byggebransjen spesielt. Hvert år tilkommer
det langt flere standarder enn det som fases ut. Standarder i byggebransjen
skal ideelt sett være med på å forenkle prosjektering, anbudsberegning
og byggeprosesser, heve kvalitet, hindre byggefeil, redusere kostnader og
styrke forbrukernes interesser. De har med andre ord en sentral
rolle, både for kvalitet, økonomi og byråkrati. Standard Norge er
en privat stiftelse hvor staten ikke har noen aktiv rolle. Nærings-
og handelsdepartementet yter årlig et tilskudd til Standard Norge. Dette
medlem mener det er naturlig å stille spørsmål ved hvorfor
ikke staten har en mer aktiv standardiseringspolitikk og hvorfor
for eksempel Kommunal- og regionaldepartementet, som bygningsmyndighet,
ikke har en tydeligere rolle i dette. Et eksempel på tilfeldighetene
i standardiseringsarbeidet er at Husbanken i 2007 og 2008 har bidratt med
tilskudd til Standard Norge for å utvikle en norsk standard for
passivhus. Dette medlem mener det er behov for å
debattere begrepet (nasjonal) standard, hva som skal ligge til grunn
for å utvikle en standard og hvilken prosess som skal ligge til
grunn for å bekrefte en standard. I dag kan det like gjerne være
oppdragsgivere med sterke økonomiske interesser som bidrar til standardisering
mer enn forbrukerinteresser og samfunnsinteresser mer generelt. Dette
medlem er skeptisk til en slik utvikling. Dette medlem er
også forundret over at staten i så liten grad involverer seg i arbeidet
både med utvikling av internasjonale standarder og tilpasninger
til norske forhold. Spesielt for byggebransjen og det norske klimaet
er det ikke gitt at alle internasjonale standarder dekker norske
behov.
Dette medlem fremmer på bakgrunn av dette følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med en nasjonal
standardiseringsstrategi."
Dette medlem vil videre henlede oppmerksomheten
på FoU innen byggenæringen. Sintef Byggforsk er en av få nasjonale
aktører i dag, men heller ikke her har staten noen aktiv rolle.
Også her er det med andre ord behov for en politisk og strategisk debatt
om hvordan staten skal engasjere seg i FoU i byggenæringa. Det bør
for øvrig nevnes at Sintef Byggforsk gjennom sin utgivelse av trykte
og digitale publikasjoner trolig står for en unik form for veiledning
i Europa til den nasjonale byggebransje. Dette kan være verdt en
større nasjonal og statlig oppmerksomhet i det videre arbeidet med
kvalitetsutvikling i bransjen.
Dette medlem vil også peke på prosessen med dokumentasjon
av byggevarer. Statens bygningstekniske etat (BE) styrer dette gjennom
en søknadsprosess i dag og har også en overvåkingsfunksjon. Dette
medlem viser til at andre land, f.eks. Sverige, har satt
inn betydelige nasjonale ressurser på en slik overvåking, mens dette
er lavt prioritert i Norge. Med en stadig økende import av byggevarer,
løper vi en økende risiko i at byggevarene ikke er underlagt god
nok kontroll og dermed, særlig på sikt, kan svekke kvaliteten på
bygg.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, er enige i at det må fokuseres
på utvikling av standarder, og viser til at det ytes en betydelig
støtte til standardiseringsarbeidet. Blant annet gir bolig- og bygningsmyndighetene
gjennom Husbanken og Statens bygningstekniske etat årlig støtte
til standardiseringsarbeidet, ved siden av å delta ved utviklingen
av standarder.