Til Odelstinget
Arbeids- og inkluderingsdepartementet legger i proposisjonen
fram forslag om lov om endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og lov 15. mai
2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven).
Departementet foreslår at det innføres en hovedregel om at referansepersoner
som har opphold på humanitært grunnlag, flyktningstatus eller opphold gjennom
regelverket om familieinnvandring, må ha fire års arbeid eller utdanning
i Norge for at det skal kunne innvilges familieetablering. Formålet
er å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller
vilkårene for beskyttelse, og å virke som et incentiv til å ta arbeid
og utdanning.
Forslaget er en oppfølging av at Regjeringen 3. september 2008
fremmet 13 tiltak for å stramme inn asylpolitikken. Bakgrunnen var
at Norge, ved siden av Nederland, på det tidspunktet hadde hatt
den største økningen av asylankomster i Europa i 2008. Det var per
september 2008 kommet mer enn dobbelt så mange asylsøkere som på
samme tid i 2007. 60 pst. av søkerne fikk avslag. En av forklaringene
på de høye ankomsttallene, er utviklingen i asylsøkernes hjemland.
En annen forklaring som synes å ha stor betydning for fordelingen
av asylsøkere mellom ulike europeiske land, er hvordan norsk asylpolitikk oppfattes
utad.
Tiltaket er av en slik art at det må sendes på alminnelig høring
og gjennomføres ved lov. Når det gjelder familieetablering, ble
et lignende forslag sendt på høring 12. oktober 2006. Departementet
anser derfor at det ikke er behov for å sende denne delen av forslaget
på høring på nytt. Forslaget om familieetablering fremmes derfor
i herværende proposisjon på bakgrunn av høringen fra 2006. Når det
gjelder forslaget om familiegjenforening, vil dette sendes på høring
og deretter fremmes for Stortinget i et eget lovforslag på et senere
tidspunkt.
Forslaget i proposisjonen bygger på forslag nr. 3 i høringsbrevet
av 12. oktober 2006 (heretter: 2006-forslaget), men kriteriene er
mindre skjønnspreget og mer forutsigbare, samt enklere å praktisere
og kontrollere. Det er videre foretatt noen endringer som følge
av at formålet med forslaget er endret (herværende forslag er ikke
begrunnet med bekjempelse av tvangsekteskap). Endringene innebærer
hovedsakelig oppmykninger av 2006-forslaget:
målgruppen snevres inn fra å gjelde
alle referansepersoner til bare å gjelde referansepersoner med opphold
på visse grunnlag
beregningen av fireårsperioden er mer fleksibel (det stilles
ikke krav om at arbeidet/utdanningen må ha pågått sammenhengende
og umiddelbart før søknaden om familieetablering behandles).
På den annen side, vil herværende forslag også innebære noen
innstramninger for de som faller innenfor målgruppen, sammenlignet
med 2006-forslaget:
vilkåret oppheves ikke ved 26–28-års
alder, slik 2006-forslaget la opp til
vilkåret vil også omfatte familieetablering med barn, mens
2006-forslaget bare omfattet familieetablering med ektefelle eller
samboer.
Fireårskravet vil som regel bare få betydning i forhold til barn,
når en herboende utenlandsk mann får barn med en utenlandsk kvinne
som ikke er bosatt i Norge, etter at han ankom Norge.
Endringene er utdypet nærmere i proposisjonen.
Kravet om fire års arbeid/utdanning vil komme i tillegg til underholdskravet.
Når fireårskravet er oppfylt, må altså også underholdskravet oppfylles
før familieetablering kan innvilges. Når det skjerpede underholdskravet
trer i kraft, vil dette blant annet innebære at referansepersonen
må ha hatt en årsinntekt på kr 215 000 det siste året, samt kunne
sannsynliggjøre å ha en slik inntekt også fremover i tid (som regel
i ett år). Referansepersonen kan heller ikke ha mottatt sosialhjelp
det siste året.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen og
Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Bent Høie og Torbjørn Røe
Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig
Folkeparti, Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad
Moe, og fra Venstre, Vera Lysklætt, viser til Regjeringens
forslag om lov om endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og lov 15. mai
2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven). Komiteen ser at forslagene vil
medføre at det som hovedregel legges til grunn at referansepersoner
som har opphold på humanitært grunnlag, flyktningstatus eller opphold gjennom
regelverket om familieinnvandring, må ha fire års arbeid eller utdanning
i Norge før det skal kunne innvilges familieetablering.
Komiteen registrerer videre Regjeringens bakgrunn
og begrunnelse for endringene. Dette er dels ut fra at det etter
Regjeringens syn er påkrevet med tiltak for å redusere ankomsten
av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse. Samtidig
mener Regjeringen at endringene også vil bidra til å styrke integreringsmessige
incentiver gjennom utdanning og arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, deler dette
synet og mener således det er nødvendig med tiltak for å redusere
ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke oppfyller vilkårene for
beskyttelse, samtidig som integreringsmessige incentiver bør styrkes. Flertallet slutter
seg derfor til de endringer av utlendingsloven som foreslås i proposisjonen.
Flertallet viser til at forslagene fremmes i proposisjonen
på bakgrunn av en høring vedrørende tilsvarende forslag som ble
sendt ut 12. oktober 2006. Flertallet har merket
seg at det i forbindelse med spørsmål nr. 2 i høringsbrevet fremkom
at det alternativet som ligner mest på herværende forslag hadde
bredest støtte blant høringsinstansene.
Flertallet konstaterer at lovendringen ligger godt
innenfor de relevante internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet
av, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Flyktningkonvensjonen
(som ikke berører familieetablering) og Barnekonvensjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
derfor til grunn at unntak av "særlige grunner", som det refereres
til i forslag til ny § 9 a tredje ledd i utlendingsloven av1988
samt forslag til ny § 40 a andre ledd i utlendingsloven av 2008,
kun kommer til anvendelse i de tilfeller hvor Norge er forpliktet
til å gjøre unntak fra vilkåret om 4 års arbeid eller utdanning
for å unngå at et vedtak kommer i strid med våre internasjonale
forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre
og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om at det
også kan gjøres unntak i visse tilfeller ut over der Norge er internasjonalt forpliktet
til å gjøre unntak. I saker hvor det foreligger spesielle omstendigheter,
må det alltid foretas en skjønnsmessig vurdering. Disse medlemmer går
ikke inn for å avgrense utlendingsmyndighetenes skjønn til bare
å skulle omfatte tilfeller hvor Norge er forpliktet til å gjøre
unntak. Utlendingsmyndighetene bør også kunne gjøre unntak i andre
tilfeller dersom særlige grunner foreligger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, ser at Regjeringen
i proposisjonen legger opp til at deltakelse i introduksjonsprogram
etter introduksjonsloven skal regnes som fulltidsarbeid og dermed
komme til fratrekk for kravet om 4 års arbeid eller utdanning. (Flyktninger, utlendinger
med opphold på humanitært grunnlag og familiemedlemmene til disse,
har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, jf. introduksjonsloven.)
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er vanskelig å se at dette er særlig velbegrunnet all den
tid introduksjonsordningen er en obligatorisk ordning som ikke stiller krav
til den enkeltes vilje til integrering. Selv om dette ikke kan sies
å være i konflikt med målsettingen om å redusere ankomsten av asylsøkere
som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, kan disse medlemmer ikke
se at dette vil skape bedre integreringsmessige incentiver, da man
i denne sammenhengen i realiteten reduserer kravet om arbeid og
utdanning til to år. Det er derfor disse medlemmers syn
at deltakelse i introduksjonsprogram etter introduksjonsloven ikke
skal regnes som fulltidsarbeid i forbindelse med kravet om fire
års arbeid eller utdanning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om at introduksjonsprogram
etter introduksjonsloven skal regnes som fulltidsarbeid etter bestemmelsen.
Dersom introduksjonsprogram ikke skal regnes som fulltidsarbeid,
vil det for mange i målgruppen innebære at fireårskravet i realiteten
blir et seksårskrav, siden de ikke kan begynne å oppfylle fireårskravet
før de har gjennomført det inntil toårige introduksjonsprogrammet. Disse
medlemmer mener dette ville være urimelig strengt å innføre
som en hovedregel. Disse medlemmer mener videre at
introduksjonsprogrammet har et innhold som gjør det helt naturlig
å likestille med arbeid eller utdanning i forhold til fireårskravet.
Videre er formålet med introduksjonsprogrammet, jf. introduksjonsloven
§ 1, sammenfallende med fireårskravets formål om deltakelse i arbeidslivet,
og introduksjonsprogrammet bør også av denne grunn regnes som arbeid etter
bestemmelsen. Disse medlemmer mener også det blir
urimelig å se bort fra introduksjonsprogrammet, med den begrunnelse
at programmet "ikke stiller krav til den enkeltes vilje til integrering".
Som nevnt, vil en slik forståelse i realiteten innebære at referansepersoner
som har plikt til deltakelse i introduksjonsprogram, må være i en
arbeidsliknende situasjon (introduksjonsprogrammet) i inntil to
år lenger enn personer som ikke har plikt til å delta. En slik tilleggstid
ville måtte bygge på en forutsetning om at personer som deltar i
introduksjonsprogram, ikke har en vilje til integrering. Det er
ikke grunnlag for å påstå dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til unntaket
fra fireårskravet i ny § 9 a annet ledd bokstav d i utlendingsloven
av 1988, samt § 42 annet ledd bokstav c i utlendingsloven av 2008,
når søkeren er barn født i riket og søknaden er fremmet innen ett
år etter fødselen. Flertallet legger til grunn at
hensynet til barnets beste i praksis vil bety at barnet følger moren dersom
ikke sterke grunner taler mot det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at selv om regelen ikke gjør forskjell på kvinnen eller mannen,
må det ansees å være i barnets interesse at det blir hos moren,
også i de tilfeller hvor far er referansepersonen og mor ikke har
lovlig opphold i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om unntak
fra fireårskravet når søkeren er barn født i riket og søknaden er fremmet
innen ett år etter fødselen. Flertallet mener foreldrene
er nærmest og best skikket til å avgjøre hvor barnet skal bo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen i proposisjonen varsler at den vil komme tilbake
til Stortinget med forslag om at referansepersoner som har opphold
på humanitært grunnlag må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring
i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening, og
legger til grunn at Stortinget gis mulighet til å behandle en slik
proposisjon i inneværende periode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har registrert at ankomsten av asylsøkere som ikke
oppfyller vilkårene for beskyttelse så langt ikke har blitt påviselig
påvirket av de 13 tiltakene Regjeringen fremmet 3. september 2008
for å stramme inn asylpolitikken. Tvert om ser antallet asylsøkere
ut til å holde seg stabilt høyt. Disse medlemmer viser
videre til proposisjonens vurdering av lovendringenes økonomiske
og administrative konsekvenser (kap. 8) hvor det fremkommer følgende:
"Forslaget vil sannsynligvis medføre en viss reduksjon
i antall innvilgelser av søknader om familieetablering, men det
er vanskelig å si noe om omfanget av reduksjonen. Det er imidlertid
nærliggende å tro at reduksjonen vil bli så liten at det ikke vil
gi grunnlag for å endre noen budsjettrammer som følge av dette."
Etter disse medlemmers syn er det derfor åpenbart
at tiltakene ikke er tilstrekkelige for å møte det høye antallet
asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, noe som
i realiteten også vedgås fra Regjeringens side. Disse medlemmer ser derfor
behov for ytterligere innstramninger på området og ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med flere tiltak så snart det lar seg
gjøre.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det foreslåtte tiltaket
er en urimelig innstramming. Det er mange som får oppholdstillatelse
fordi de har behov for beskyttelse, men som ikke oppfyller vilkårene
i flyktningekonvensjonen. Disse medlemmer mener også
at det er urimelig for de som får en "vanlig" humanitær tillatelse
på grunn av sykdom o.l. De er ikke blant de som står sterkest på
arbeidsmarkedet og har større problemer enn andre med å skaffe seg
en jobb eller studieplass. Disse medlemmer viser
til at tiltaket sannsynligvis er strengere enn EUs familiegjenforeningsdirektiv,
noe som betyr at Norge legger seg på en strengere og mindre liberal
linje enn resten av Europa. Tiltaket vil i praksis innebære minst
6 års atskillelse fra familie, når man tar saksbehandlingstid for
søknader om asyl og familiegjenforening med i betraktning.
Disse medlemmer støtter ikke lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at departementet ikke ser behov for
å sende forslaget om kravene knyttet til familieetablering på alminnelig
høring. Dette begrunnes med at et "lignende forslag" ble sendt på
høring 12. oktober 2006. Disse medlemmer vil påpeke
at daværende forslag handlet om tiltak mot tvangsekteskap. Daværende
forslag gjaldt dessuten tre års botid, studie eller arbeidstid. Nåværende
forslag gjelder fire år, hele formålet med forslaget er endret og
det innebærer også strengere vilkår. Disse medlemmer mener
det er vesentlige endringer i forslaget siden det var ute på høring
i 2006. Disse medlemmer mener derfor at forslaget
skulle vært sendt ut på ny høring, og mener det er meget kritikkverdig
at så ikke har skjedd.
Disse medlemmer viser til at Advokatforeningen
i brev til komiteen, datert 2. februar 2009, har uttalt følgende:
"Av rettsikkerhetsmessige grunner beklager Advokatforeningen
at loveendringen ikke er utredet nærmere og sendt på ordinær høring.
Lovendringen reiser problemstillinger som etter loven bør sendes
på høring."
Disse medlemmer viser til departementets vurdering
under kapittel 7 i proposisjonen om at endringene hovedsakelig innebærer
oppmykninger av det såkalte 2006-forslaget. Det henvises til at
fireårsperioden er mer fleksibel fordi det ikke stilles krav om
at arbeidet/utdanningen må ha pågått sammenhengende og umiddelbart
før søknaden om familieetablering behandles. Så lenge underholdskravet kommer
i tillegg fremstår en slik "oppmykning" svært irrelevant. Det innebærer
blant annet at referanseperson må ha hatt en årsinntekt på 215 000
kroner det siste året. Altså ikke særlig fleksibelt.
Disse medlemmer har merket seg at formålet med
tiltakene er å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge som ikke
oppfyller vilkårene for beskyttelse, og å virke som et incentiv
til å ta arbeid og utdanning. Et bedre incentiv til arbeid og utdanning må
være å gi familiegjenforente og etablerte rett, og eventuelt plikt
til en form for introduksjonsordning.
Disse medlemmer setter spørsmålstegn ved formålet
om å redusere ankomsten av asylsøkere til Norge. Under kapittel
8 i proposisjonen, om økonomiske og administrative konsekvenser,
står det at:
"Det er nærliggende å tro at reduksjonen vil bli så liten
at det ikke vil gi grunnlag for å endre noen budsjettrammer som
følge av dette."
Disse medlemmer er svært kritisk til den dramatiske
innskrenkingen av retten til familieliv for mennesker som har allerede
har fått opphold i landet på ulike grunnlag, og at dette brukes
som et middel for å hindre at asylsøkere med ubegrunnede søknader kommer
til Norge. Dessuten regner Regjeringen ikke en gang med at forslaget
vil få økonomisk konsekvenser. Det kan ikke tolkes på annen måte
enn at man ikke regner med å få reduserte tallet på slike asylsøkere.
Det fremstår uforståelig at det innføres tiltak som man på forhånd
regner med ikke vil oppfylle hovedformålet med innføringen.
Disse medlemmer viser til at det i økonomiske
nedgangstider ofte er innvandrere som mister jobben sin først. Med
det foreliggende forslaget vil vedkommende bli straffet dobbelt.
I tilegg til å miste jobben, som er et økonomisk tap, vil vedkommende fratas
muligheten til å etablere familieliv som krever at vilkår for familieetablering
(eller gjenforening) er oppfylt.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven (krav om at referansepersoner
må ha fire års arbeid eller
utdanning i Norge for at søkeren skal ha rett til
familieetablering)
I
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd skal lyde:
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger
som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får lovlig
opphold i riket med arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse uten
begrensninger, har etter søknad rett til arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse dersom det ikke foreligger omstendigheter som
nevnt i § 8 første ledd nr. 3. Det er et vilkår at referanseperson
som omfattes av § 9 a, fyller de der fastsatte vilkår.
Som hovedregel må underholdet være sikret. Kongen kan gi nærmere
regler ved forskrift.
Ny § 9 a skal lyde:§ 9 a Krav til referansepersonen om fire års arbeid
eller utdanning i Norge
Det er et vilkår for oppholds- eller arbeidstillatelse
etter § 9 at referansepersonen har arbeidet eller tatt utdanning
i Norge i fire år, når referansepersonen har
a) asyl, jf. §§ 17 og 18,
b) oppholds- eller arbeidstillatelse etter innreisetillatelse
som overføringsflyktning, jf. § 22 fjerde ledd,
c) kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon,
jf. § 8 a,
d) oppholds- eller arbeidstillatelse på grunn av sterke
menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. § 8
annet ledd,
e) oppholds- eller arbeidstillatelse som familiemedlem,
jf. §§ 9 og 8 annet ledd, eller
f) bosettingstillatelse på grunnlag av tillatelsene nevnt
i bokstav a–e, jf. § 12.
Vilkåret i første ledd gjelder ikke når
a) søkeren og referansepersonen har levd
i et etablert samliv før tidspunktet for referansepersonens innreise
i riket,
b) søkeren og referansepersonen har levd i et etablert
samliv i Norge mens begge har hatt oppholds- eller arbeidstillatelse,
c) søkeren er barn av parter som nevnt i bokstav
a eller b, eller
d) søkeren er barn født i riket og søknad er fremmet innen
ett år etter fødselen.
Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige
grunner, herunder hensynet til familiens enhet, taler for det.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
Nåværende § 9 a blir ny § 9 b.
II
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende endringer:
§ 40 annet ledd skal lyde:
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter første ledd
at begge parter er over 18 år. Det er videre et vilkår
at referanseperson som omfattes av § 40 a, fyller de der fastsatte
vilkår.
Ny § 40 a skal lyde:§ 40 a Krav til referansepersonen om fire års
arbeid eller utdanning i Norge
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter
§ 40 at referansepersonen har arbeidet eller tatt utdanning i Norge
i fire år, når referansepersonen har
a) asyl, jf. § 28,
b) oppholdstillatelse etter innreisetillatelse
som overføringsflyktning, jf. § 35 tredje ledd,
c) kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon,
jf. § 34,
d) oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige
hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. § 38,
e) oppholdstillatelse som familiemedlem, jf. §§
40–53, eller
f) permanent oppholdstillatelse på grunnlag av
tillatelsene nevnt i bokstav a–e, jf. § 62.
Vilkåret i første ledd gjelder ikke når
a) ekteskapet var inngått eller partene
har unnfanget barn før tidspunktet for referansepersonens innreise
i riket, eller
b) partene har inngått ekteskap eller unnfanget barn
i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse.
Det kan gjøres unntak fra vilkåret dersom særlige
grunner, herunder hensynet til familiens enhet, taler for det.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
§ 41 skal lyde: § 41 Oppholdstillatelse for samboere
En søker som har levd i et fast og etablert samboerforhold
i minst to år med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd,
har rett til oppholdstillatelse når partene akter å fortsette samlivet.
En søker som ikke har levd i et fast og etablert samboerforhold
med en referanseperson som nevnt i § 40 første ledd, har rett til
oppholdstillatelse dersom partene har barn sammen og akter å fortsette
samlivet. Bestemmelsene i § 40 a første, tredje og fjerde ledd gjelder
tilsvarende, med mindre
a) barnet ble unnfanget før tidspunktet
for referansepersonens innreise i riket, eller
b) barnet ble unnfanget mens begge parter har hatt oppholdstillatelse
i Norge.
Oppholdstillatelse kan gis til en søker som ikke har levd
i et fast og etablert samboerforhold med referansepersonen i minst
to år, dersom partene venter barn sammen og akter å fortsette samlivet. Bestemmelsen
i annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter
denne paragrafen at begge parter er over 18 år og at ingen av dem
er gift. Selv om en av partene er gift, kan det gis oppholdstillatelse
hvis det har vært varige hindringer for å oppfylle dette vilkåret.
Kongen kan fastsette nærmere regler i forskrift.
§ 42 annet ledd skal lyde:
En søker som er barn under 18 år uten ektefelle eller samboer,
har rett til oppholdstillatelse når én av foreldrene har oppholdstillatelse
som nevnt i § 40 første ledd, med mindre hensynet til barnets beste
taler mot det. Det er et vilkår at referansepersonen har foreldreansvaret,
alene eller felles med den andre av foreldrene. Er foreldreansvaret
felles, må samtykke foreligge fra den andre av foreldrene, med mindre dette
er umulig å innhente, eller særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse
uansett bør gis. Dersom referansepersonen har flere enn én ektefelle,
kan oppholdstillatelse bare gis til flere enn ett barn når de er helsøsken. Bestemmelsene
i § 40 a første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende, med
mindre
a) barnet ble unnfanget før tidspunktet
for referansepersonens innreise i riket,
b) barnet ble unnfanget mens begge foreldrene har hatt
oppholdstillatelse i Norge, eller
c) barnet er født i riket og søknad er fremmet
innen ett år etter fødselen.
§ 48 første ledd skal lyde:
Oppholdstillatelse med inntil seks måneders varighet kan
gis til en søker som skal inngå ekteskap etter innreisen med en
referanseperson som nevnt i § 40 første ledd. Det er et vilkår at
begge parter er over 18 år. Bestemmelsene i § 40 tredje, femte og sjette
ledd og § 40 a gjelder tilsvarende. Kongen kan fastsette
nærmere vilkår i forskrift.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 12. mars 2009
Tore Hagebakken |
Per-Willy Amundsen |
leder |
ordfører |