2.1 Odelskretsen

Lovforslaget innebærer ikke endringer i odelskretsen, i tråd med odelslovsutvalgets innstilling. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at dagens ordning gir enkelte uheldige utslag, og ber Regjeringen se nærmere på odelskretsens omfang.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å oppheve hele odelsinstituttet og likestille arvinger til landbrukseiendommer på lik linje med arvinger til andre eiendommer og bedrifter. Oppheving av odelsretten krever imidlertid en endring av Grunnloven § 107, og en slik endring krever 2/3 flertall i Stortinget. Disse medlemmer erkjenner at det ikke er mulig å få til nå, men viser til Dokument nr. 12:4 (2003–2004), jf. Innst. S. nr. 113 (2007–2008) – forslag fra Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm som ikke oppnådde det tilstrekkelige 2/3 flertall i inneværende stortingsperiode. Disse medlemmer viser til at disse medlemmer har fremmet et nytt forslag om opphevelse av Grunnloven § 107 som vil bli behandlet i neste stortingsperiode. Disse medlemmer mener det imidlertid ikke strider mot Grunnloven § 107 å innskrenke odelskretsen og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres følgende endringer:

§ 8 skal lyde:

Utanom odlaren får barna odelsrett.

§§ 13 og 14 oppheves."

Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstres prinsipielle syn er at i en liberal stat skal ingen posisjoner gå i arv, og vil derfor oppheve grunnlovsvernet av odelsretten. I tillegg til det prinsipielle synet kommer de rent landbrukspolitiske argumentene. Dette medlem mener dagens odelslov hindrer mange av de mest motiverte i å leve og bo på og av bygdene. Det er få gårder eller landbruksareal å få kjøpt. Anslagsvis 80 pst. av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog- og utmarksstrekninger, er i dag odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig snevrere krets av personer med en fortrinnsrett til disse verdiene, da rundt 90 pst. av alle eiendomsoverdragelsene innen landbruket skjer innad i slekten. Dette er etter dette medlems syn prinsipielt feil, og det er et direkte hinder for å rekruttere motiverte og nytenkende mennesker til en næring som dessverre mange steder forvitrer på grunn av lovgivning som ikke er tilpasset vår tid. For Venstre er spørsmålet ganske enkelt: Trenger landbruket begrensninger, eller trenger landbruket virkelysten ungdom?

Norsk landbruk har en lang tradisjon, og er en tradisjonsbærer som motvirker endring – på godt og vondt. Dette medlem mener det ikke er noen tilfeldighet at bare én av ti gårder drives av kvinner, selv etter en generasjon med kjønnsnøytral odelslov. Det er heller ikke tilfeldig at det er nærmest umulig å få kjøpt en drivverdig gård uten å ha det rette slektskapet. Dette medlem mener det er ingen tvil om at vi har veldig mange bruk som er fraflyttet og nedlagt i kraft av odelsloven. Odelsloven sikrer bare eierrettigheter til slekten. Den sikrer ikke at det bor folk, og at bruk skal bli drevet. Det er en lov som sikrer personlige interesser før lokalsamfunnets interesser. Odelsloven må ta en stor del av ansvaret for at det f.eks. er over 700 bruk bare i Vest-Telemark uten fast bosetting. I dag er landbruket en presset næring både i økonomisk og sosial forstand, og dette medlem mener det er en rekke betenkelige sider ved at en gjennom et gammelt lovverk fra barnsbein av blir oppdradd i en slags forestilling om at samfunnet pålegger en ansvaret for å bringe dette videre, regulert gjennom et lovverk. Dette representerer et grunnsyn som har sin forankring i en annen tid både for landbruket som næring og for dagens samfunn. Odelsloven er en gammeldags måte å ordne overtakelsen av gårder på. Nå har vi behov for å skaffe motiverte ungdommer til Bygde-Norge. Da må vi ha en grunnleggende debatt om odelsloven som ikke bare dreier seg om flikking i dagens lov om tidspunkter og hvor mange familiemedlemmer den omfatter, men om loven spiller en ønsket rolle i det moderne samfunn. Etter dette medlems og Venstres syn gjør den ikke det, spesielt fordi mange av de såkalte fordelene, som flertallet, som vil beholde dagens lovgivning, påberoper seg, på en prinsipielt riktigere og på en mer systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig karakter, som f.eks. konsesjonsloven. I tillegg kan familienes rettigheter sikres gjennom åsetesretten, som Venstre ikke vil endre, ved at livsarvinger har mulighet til å overta en gård til en fornuftig pris. Dette medfører også at det ikke er noen økonomiske argumenter for å beholde odelsloven.

Dette medlem vil hevde at det ikke er grunn til å tro at konsekvensene av å fjerne odelsloven vil bety en dramatisk endring av norsk landbrukspolitikk. Det er bare å se til våre naboland Sverige og Danmark, som ikke har odelsrett. Også der overføres gårder innen familien i nesten like stor grad som her, men det er en prinsipiell viktig forskjell at fortrinnsretten ikke er regulert gjennom en lov. Hvis odelsloven hadde blitt opphevet, ville bøndene ha de samme rettigheter som i dag, i tillegg ville de fått én til. Retten til å disponere over sin eiendom på samme måte som alle andre, og til selv å bestemme hvem som skal overta gården etter dem.

2.2 Jordlova

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at lovforslaget ikke behandler delingsforbudet i jordloven. Flertallet peker på at målet for delingsforbudet i utgangspunket er ment for å unngå oppsplitting av drivverdige enheter til mindre rasjonelle og ulønnsomme enheter. Jordlova av 1928 anså det som et sosialt rettferdighetskrav at de som ville eie og drive egen jord, skulle ha anledning til det. Dette medførte at deler av gårdene ofte ble solgt ut. Derfor ble delingsforbudet innført i jordlova av 1955, med begrunnelse i at:

"Serleg er ein etter kvart blitt klar over at storleiken på bruka i stor mon er avgjerande for det økonomiske utbyttet av drifta, og at den sterke oppdelinga av jorda må bli avløyst av eit arbeid for å skape større bruk."

Flertallet viser til at bakgrunnen for delingsforbudet er hensynet til rasjonell drift og å sikre en best mulig økonomisk avkastning for den enkelte landbrukseiendom, siden mange av landbrukseiendommene i Norge er relativt små. Jordloven og delingsforbudet spiller en like viktig rolle i dag for å sikre at arealressursene blir eid og forvaltet på en samfunnsmessig gagnlig måte.

Flertallet har registrert at det er et betydelig gap mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur i landbruket. Det er ca. 190 000 registrerte gårdsbruk og ca. 47 000 bønder i dag. En stor andel av landbrukseiendommene har ikke et tilstrekkelig ressursgrunnlag for å kunne gi eieren med familie en brukbar inntekt fra driften. Flertallet har merket seg at strukturrasjonaliseringen som har skjedd de siste tiårene, har medført en betydelig vekst i leiejordsmarkedet. Opp mot 40 pst. av jordbruksarealene er i dag leiejord, og dette er en problemstilling som medfører at mye areal ikke holdes i god nok hevd, og at det er kortsiktige leieavtaler som legges til grunn for store deler av landbruksproduksjonen. Leiejord er et usikkert ressursgrunnlag å basere investeringene på for framtida. Endringer i driveplikten som følge av proposisjonen forutsetter likevel at alle eiere enten driver selv, eller leier bort på avtaler med 10 års varighet. Dette må antas å redusere dagens ulemper med kortsiktige avtaler et stykke på vei. Flertallet mener likevel at det er viktig å legge til rette for en økt harmonisering mellom eiendomsstrukturen og bruksstrukturen, slik at mer av arealene kan bli en del av aktivt, og ikke passivt, eierskap. Flertallet mener derfor at det i noen tilfeller kan være behov for å stimulere til at arealer selges som tilleggsjord til nabobruk, ikke bare leies bort. Spørsmålet om leiejord og delingsforbudet har etter flertallets syn sammenheng med de endringene i bo- og driveplikten som ligger i proposisjonen. Flertallet ser at endringene gjør det aktuelt å gjennomgå innretningen på delingsforbudet i jordloven § 12 med sikte på at produktive arealer blir fradelt og solgt som tilleggsjord. Det er ikke bare hensynet til langsiktig drift, men også hensynet til bosetting som gjør seg gjeldende i denne forbindelse. Hensynet til bosetting kan i noen tilfeller trekke i retning av flere dispensasjoner fra delingsforbudet, eller en endring av jordloven § 12. Med en annen innretning på delingsforbudet enn i dag vil bebyggelsen kunne omsettes separat. Det kan føre til at utbudet av bolighus i distriktene blir større. Videre vil en økt anledning til fradeling ytterligere kunne legitimere en streng praktisering av boplikt. Selv om dette åpner for at eiendommen kan bli brukt til fritidsformål, kan kommunen ved å innføre lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense kunne hindre at boligeiendom blir brukt slik.

Bosettingshensynet kan på den annen side også tale for å opprettholde en streng praktisering av delingsforbudet. Mindre eiendommer med mulighet for heltids- eller deltidslandbruk basert på forskjellig landbruksrelatert næringsvirksomhet er ofte attraktive salgsobjekt, og kan i mange tilfeller bidra til økt bosetting og mangfoldig næringsvirksomhet. Flertallet er klar over at de momentene som gjør seg gjeldende i en slik sammenheng vil variere i ulike deler av landet, og også avhengig av forhold og ressurser knyttet til eiendommen; størrelse, driftsform osv. Dette kan tale for at disse avveiningene kan skje lokalt. Flertallet ber om at Regjeringen ser nærmere på problemstillingen, og kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med en vurdering av dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det må gjøres betydelige reformer av og endringer i jordloven. Jordloven fungerer i dag som en lov som fratar bøndene eiendomsretten, men også som en brems på lokaldemokratiet i kommunene ved at staten bruker jordloven for å overstyre arealforvaltningen i kommunene. Disse medlemmer får et stadig større antall henvendelser fra grunneiere som ikke får gjennomført den utviklingen av eiendommen som de ønsker fordi jordloven inneholder forbud mot deling av landbrukseiendommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) oppheves."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at delingsforbudet i jordloven § 12 innebærer en innskrenking i grunneiers rett til å disponere over egen eiendom. Utgangspunktet er at eiendom som brukes, eller kan brukes til, jordbruk eller skogbruk, ikke kan deles uten myndighetenes samtykke. Delingsforbudet bygger på en holdning om at det ikke er eieren, men samfunnet, som er nærmest til å ta stilling til hva som er samfunnsmessig optimal framtidig bruk av eiendommen.

Disse medlemmer mener delingsforbudet i jordloven skaper unødvendige hindringer for eierens mulighet til å utvide eller å etablere alternativ næringsutvikling på landbrukseiendom. Disse medlemmer mener videre at endringer i jordloven må legge til rette for en utvikling mot større eiendommer som grunnlag for mer effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon, samtidig som eiere av landbrukseiendom bør møte færre forbud når de vil utnytte eiendommen til andre formål. Reglene bør også legge til rette for at de som har inntekt fra annen virksomhet enn tradisjonelt landbruk, skal kunne få eie småbruk eller bo på tomter i landbruksområder. En oppheving av delingsforbudet kan legge til rette for endringer i eier- og bruksstruktur som i større grad enn i dag vil være i samsvar med en fremtidsrettet landbrukspolitikk. I tillegg vil forslaget føre til forenkling, forbedring av eiendomsretten for norske bønder og kunne styrke kapitaltilgangen til andre investeringer på eiendommene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I

I lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) gjøres følgende endring:

§ 12 skal lyde:

§ 12 Deling

Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk, skogbruk eller hagebruk, kan delast, eller det kan stiftast bruksrettar til del av eigedomen. Deling krev likevel samtykke frå kommunen om delinga vert råka av andre eller femte ledd, eller av forskrift etter § 13.

Dyrka jord som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller hagebruk, kan ikkje delast eller frådelast eigedom utan kommunen sitt samtykke. Plikt til å søkje deling etter første ledd andre punktum gjeld også ved avtale om forpakting og liknande leige- eller bruksrett til del av den dyrka jorda når retten er stifta for lengre tid enn 10 år, eller ikkje kan seiast opp av eigaren (utleigaren).

Samtykke er likevel ikkje nødvendig dersom

• 1. det er gitt samtykke til omdisponering etter jordlova § 9, og dette samtykket ikkje er forelda, jf. § 9 fjerde ledd, eller

• 2. formålet med frådelinga eller delinga er å overdra jorda som tilleggsareal til annan eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller hagebruk. Det er eit vilkår at det er oppretta skriftleg kontrakt der det går fram kva eigedom arealet skal leggjast til, og at arealet skal nyttast til slikt formål.

Samtykke til deling etter andre ledd kan berre tillatast når samfunnsinteresser av stor vekt taler for det.

Bygningar som ligg i eller nær tunområde kan ikkje frådelast eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller hagebruk utan kommunen sitt samtykke. Frådeling av bygningar som ligg i eller nær tunområdet kan tillatast når frådelinga ikkje vil føre til skade på kulturlandskapet, til konkret påreknelege driftsmessige ulemper av vesentleg verdi, eller dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for deling.

Vedtak kommunen gjer etter andre og femte ledd kan påklagast til fylkeslandbruksstyret om ikkje departementet har fastsett ein annan klageinstans.

Ny § 13 skal lyde:

§ 13 Lokale reglar om deling

Etter søknad frå kommunen kan departementet innføre forskrift som inneber at eigedom som er eller kan nyttast til jordbruk, hagebruk eller skogbruk, ikkje kan delast utan kommunen sitt samtykke. Slik forskrift kan innførast når kommunen meiner forskrift er ønskeleg ut frå omsynet til driftsmessig gode løysingar eller omsynet til kulturlandskapet.

Når det er søkt om deling etter lokale reglar, kan kommunen ved avgjerda berre leggje vekt på omsyn som låg til grunn for innføringa av reglane.

Ny § 14 skal lyde:

§ 14 Eigedom som består av fleire register-nemningar

Søknadsplikta etter §§ 12 og 13 gjeld også for eigedom som består av fleire registernemningar dersom registernemningane er på same eigarhand.

Ny§ 15 skal lyde:

§ 15 Tvangsauksjon og jordskifte

Begrensningane i §§ 12 og 13 gjeld ikkje når del av eigedom blir seld ved tvangssal. Det same gjeld dersom det i samband med offentleg jordskifte er nødvendig å dela eigedom.

Ny § 16 skal lyde:

§ 16 Vilkår

Samtykke til deling etter §§ 12 og 13 kan givast på slike vilkår som er nødvendige av omsyn til dei formåla føresegnene skal fremje.

Ny § 17 skal lyde:

§ 17 Bortfall av delingssamtykke

Dersom deling ikkje er rekvirert innan tre år etter at samtykke til deling er gitt, fell samtykket bort.

II

Endringane tek til å gjelde straks."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til behandlingen av Representantforslag nr. 8:31 (2008–2009) fra Høyre om en strategi for å gi aktive bønder større muligheter for å eie de arealer de driver, hvor en samlet opposisjon fremmet forslag om å be Regjeringen fremme sak for Stortinget om en strategi for å gi aktive bønder større muligheter for å eie de arealer de driver. Disse medlemmer konstaterer at Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) heller ikke tar tak i utfordringen med markant økning i andelen leiejord i Norge.

Fylkeslandbruksstyrene

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at når flertallet fortsatt ønsker å opprettholde jordloven og de virkemidler som følger av den, er det underlig at flertallet ønsker å svekke de folkevalgtes innflytelse over de viktige samfunnsspørsmål som følger av loven. Da må fylkeslandbruksstyrene opprettholdes for å sikre folkevalgt innflytelse over de beslutninger som er tildelt fylkesmannsembetet, som i innsigelsessaker og konsesjonssaker. Å i sin helhet overlate disse sakene til fylkesmannen uten folkevalgt innflytelse, vil kun ha som formål å styrke byråkrativeldets innflytelse over kommuner, landbruksnæringen og enkeltpersoner. Dette er en utvikling som disse medlemmer ikke kan akseptere og mener at så lenge vi skal ha et så gjennomregulert system som vi har i landbruket og i arealforvaltningen, må det sikres at beslutninger tas av personer som er valgt av folket og som står til ansvar for folket.

2.3 Boplikt

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, mener at det er viktig at boplikten håndheves slik at det ivaretar bosettingshensynet på en best mulig måte. Slik vil arealressursene disponeres lokalt, og nyttes og utvikles til lokalsamfunnets beste. Flertallet har merket seg at ny eier med odelsrett også må søke konsesjon hvis vedkommende ikke skal bosette seg. Dette vil medføre at nye eiere raskt må ta stilling til om de ønsker å bosette seg på eiendommen, og at færre utsetter avgjørelsen hvorvidt de vil bo på eiendommen eller ikke. Regelverket sidestiller med dette odelsberettigede og andre kjøpere.

Flertallet har også merket seg at det etter lovforslaget blir den folkeregistrerte adressen som blir avgjørende med hensyn til hvorvidt den enkelte bebor sin eiendom etter boplikten, og at dette vil innebære en vesentlig forenkling i håndhevingen av boplikten.

Adgang til midlertidig utsettelse av boplikt på landbrukseiendom

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, viser til statsrådens svar på spørsmål om midlertidig utsettelse av boplikt, og at det her vises til at det skal vurderes i konsesjonsbehandlingen av saken. Flertallet legger til grunn at kommunen som ledd i konsesjonsbehandlingen bl.a. kan gi midlertidig utsettelse i de tilfeller det er svært vanskelig for den som har overtatt en landbrukseiendom, å kunne oppfylle boplikten så umiddelbart som lovforslaget krever. Flertallet støtter lovforslagets sterke vektlegging av boplikten, og vil framheve at denne bør forvaltes på en mest mulig enhetlig og forutsigbar måte. Likevel bør det kunne praktiseres en viss fleksibilitet, som for eksempel i de tilfeller hvor den som overtar er mindreårig, i en utdanningssituasjon, eller at det ved overdragelse av odelseiendom ikke lar seg gjøre for familien å flytte til eiendommen i løpet av ett år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener boplikten er et kraftig inngrep i den private eiendomsretten. Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at enkelte eiendommer skal være bebodd gjennom et visst antall dager i året. Ordningen med at staten skal tvinge mennesker til å bo på de eiendommene som er tilknyttet boplikt, er basert på en misforstått tanke om at det bidrar til økt bosetting på bygda. Disse medlemmer mener at det ikke er godt nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt fører til mer bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket. Snarere er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Boplikt reduserer eiendommenes omsetningsverdi både som bosted og som driftsenhet. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves, et forslag som ble støttet av Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer viser til undersøkelse utført av Bygdeforskning om boplikt i landbruket, omtalt i Nationen 25. mai 2009. Rapporten er basert på intervju med 3357 gårdseiere og er dermed den største undersøkelsen av boplikt som er gjennomført i Norge. Av de spurte svarer 18 pst. av gårdseiere med boplikt at de ikke bor på eiendommen. Av de som bor på eiendommen, med boplikt, svarer 95 pst. at de ville bodd der uansett. Disse medlemmer oppfatter dette som en klar indikasjon på at boplikten har minimal effekt for helårsbosetting på norske gårder, at regelverket brytes i stort omfang og at helårs bosetting heller må sikres gjennom at folk selv ønsker å bo på norske gårder. Disse medlemmer viser for øvrig til at nærmere 35 000 gårdshus ifølge Statistisk sentralbyrå står tomme rundt omkring i Norge, og at dette er nok en indikator på at de strenge eiendomsreguleringene i jordbruket har klare negative effekter for aktiviteten i Bygde-Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å avvikle bo- og driveplikten og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) gjøres følgende endringer:

§ 27 oppheves.

§ 27a oppheves.

§ 28 oppheves.

§ 30 oppheves.

§ 31 oppheves."

Komiteen medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres følgende endringer:

Nåværende § 27 oppheves. Nåværende § 27 a blir ny § 27 og skal lyde:

§ 27 Utsetjing av sak om odelsløysing eller offentleg skifte ved søknad om fritak frå driveplikt

Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om fritak frå driveplikt, skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til fritaksspørsmålet er avgjort.

§ 28 skal lyde:

§ 28 Odelsløysing og tilbakesøkjing ved brot på driveplikt

Dersom ein odelrettshavar ikkje oppfyller vilkår om drivepliktetter jordlova § 8, kan andre odelsrettshavarar innan fem år etter at overtakinga fann stad, søkje eigedomen løyst på odel utan hinder av om eigaren måtte ha betre odelsrett.

Har eigaren fått eigedomen ved odelsløysing, kan også saksøkte i løysingssaka søkje eigedomen tilbake når vilkår om driveplikt ikkje blir oppfylt. Det same gjeld om eigaren, før tidsfristen etter første stykket er ute, avhender eigedomen til nokon som ikkje har odelsrett. Som avhending blir også rekna forpakting eller annan liknande total bruksrett. Krav om tilbakesøkjing etter dette stykket står tilbake for odelsrettshavarane sin løysingsrett etter første stykket.

Når odelsløysinga eller tilbakesøkjinga er fullført, fell odelsretten for den tidlegare eigaren bort. Er odelsløysinga eller tilbakesøkjinga fullført av nokon som ikkje høyrer til den tidlegare eigaren si line, fell odelsretten bort også for denne lina.

§ 39 skal lyde:

§ 39 Bu- og driveplikt for attlevande

For at attlevande skal ha vern som nemnt i §§ 34 til 36, må han seinast frå eitt år etter at han blei eigar, bu på eigedomen og bruke han som sin reelle bustad, og drive eigedomen i samsvar med jordlova § 8. Den styresmakta som kan gi konsesjon etter konsesjonslova, kan gi dispensasjon frå buplikta etter første punktum. Den styresmakta som kan gi fritak frå driveplikt etter jordlova § 8 a, kan gi dispensasjon frå driveplikta.

Bruksretten fell bort om attlevande varig flytter frå eigedomen eller om eigedomen ikkje blir driven på forsvarleg måte.

§ 40 skal lyde:

§ 40 Frist for å gjere odelsretten gjeldande

Retten til odelsløysing må gjerast gjeldande innan seks månader frå den dagen då dokument som gir den nye eigaren full heimel blir tinglyst. Dette gjeld også overgang ved arv. Ved tvangssal blir foreldingsfristen rekna frå tinglysinga av tvangssalskøyte.

Reglane i første stykket gjeld likevel ikkje når ein eigar med odelsrett ikkje i dei fem første åra etter overtakinga oppfyller driveplikta etter jordlova § 8. Andre odelsrettshavarar som hadde odelsrett då eigaren fekk tinglyst heimel, kan i eit slikt tilfelle krevje å løyse eigedomen, dersom kravet blir sett fram innan fem år frå overtakinga.

§ 51 tredje ledd skal lyde:

Reglane om driveplikt i jordlova § 8 første stykket gjeld tilsvarande når ein åsetesarving tek over jord.

I lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. gjøres følgende endringer:

§ 5 annet ledd skal lyde:

Første ledd gjelder tilsvarende for samboere i ekteskapslignende forhold. Som samboere etter bestemmelsen her regnes samboere som fyller vilkårene i arveloven § 28 a.

§ 5 tredje ledd oppheves.

§ 6 oppheves.

§ 9 første ledd skal lyde:

Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, skal det legges særlig vekt på:

• 1. om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området,

• 2. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning,

• 3. om erververen anses skikket til å drive eiendommen,

• 4. om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet.

§ 13 tredje ledd skal lyde:

Kongen kan sette en frist for erververen til å søke konsesjon dersom:

• 1. tidsgrensen for tvangsbruk etter § 3 annet ledd overskrides.

• 2. erververen unnlater å bygge innen 5 år i strid med § 4 annet ledd.

• 3. erververen foretar bruksendring i strid med plan i henhold til § 4 tredje eller fjerde ledd.

• 4. erverver som nevnt i § 5 første ledd nr. 5 ikke overholder fristen for videresalg.

• 5. kravet til bosetting etter § 7 tredje ledd jf. § 6 ikke overholdes.

I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse gjøres følgende endringer:

§ 11-13 annet ledd oppheves.

Tredje ledd blir nytt annet ledd.

Lovvedtaket IX skal lyde:

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene skal gjelde fra forskjellig tid.

I forbindelse med lovens ikrafttredelse gjelder følgende overgangsbestemmelser:

• 1. Endringene i odelsloven §§ 1, 2, 8, 12, 21, 40 til 48 og 78 får ikke virkning for forhold der det etter tidligere regler er oppstått anledning til å bruke odels- eller åsetesrett før endringen her tar til å gjelde.

• 2. Endringene i odelsloven §§ 6, 63, 69 og 70 gjelder bare der sak er reist etter ikrafttredelsen.

• 3. Ved samodling etter odelsloven § 15 tredje ledd siste punktum og fjerde ledd inngår også samodlingstid fra tiden før ikrafttredelsen.

• 4. Endringene i odelsloven §§ 20 til 20 c gjelder bare for tilbud som er satt fram etter ikrafttredelsen.

• 5. Endringen i odelsloven § 25 medfører ikke at avkall fra tiden før ikrafttredelsen blir virkningsløst.

• 6. Endringene i odelsloven §§ 34 til 39 gjelder ikke der en odelsberettiget eier er død før ikrafttredelsen.

• 7. Reglene om oppsigelse av leieforhold i odelsloven § 50 gjelder etter ikrafttredelsen selv om odelsretten kunne vært gjort gjeldende eller er gjort gjeldende før loven trer i kraft.

• 8. Er driveplikten etter gjeldende konsesjonslov § 5 annet ledd eller etter odelsloven § 27 brutt før loven trer i kraft, kan bruddet følges opp etter de nye reglene i jordloven.

• 9. Er en søknad om konsesjon, driveplikt eller odelsfrigjøring ikke endelig avgjort når loven trer i kraft, skal forvaltningens behandling av søknaden følge de nye bestemmelsene selv om søknaden er innsendt før loven trådte i kraft. Det samme gjelder melding sendt kommunen etter konsesjonsloven § 6 annet ledd. Søknaden anses som endelig avgjort dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens utløp, eller dersom forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken.

• 10. En eier som eier jordbruksareal ved lovens ikrafttredelse, har driveplikt i tråd med jordloven § 8.

• 11. Er ervervet som utløste boplikt skjedd før ikrafttredelsen, men det er søkt fritak fra boplikt, eller boplikten er under oppfyllelse eller er misligholdt på ikrafttredelsestidspunktet, faller plikten bort."

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti meiner i likskap med Bondelaget at det framleis bør vera lengre buplikt ved odelsløysing (10 år) enn ved anna form for overdraging av odelseigedom (5 år).

Denne medlemen vil på denne bakgrunn fremma forslag om eit nytt andre punktum i konsesjonslova § 5 andre ledd:

"Ved odelsløsning må erververen bebo eiendommen i minst 10 år."

Denne medlemen har merka seg forslaget om å oppheva odelslova § 29, og peikar på at dette kan medverka til at andre som har rett på odel ikkje får varsel når kommunen pålegg eigaren om å søka konsesjon. For det offentlege fører dette til mindre arbeid, men for den som har rett på odel kan det føra til rettstap. Denne medlemen meiner difor at dei som har rett på odel, bør få varsel i ein slik situasjon. Denne medlemen fremmar på denne bakgrunn forslag om ny § 29 i odelslova:

"Ved overdragelse av odelseiendom skal kommunen varsle de øvrige odelsberettigede. Dersom det er vanskelig å gi individuelt varsel, er det tilstrekkelig med kunngjøring i Norsk Lysingsblad og en avis som er alminnelig lest på stedet."

Denne medlemen meiner at formuleringa "over 25/500 dekar" i odelsloven § 2 er upresis. Det same gjeld formuleringa "(ikke er) meir enn 25/500 dekar" i konsesjonslova §§ 4 og 5, og fremmar på denne bakgrunn forslag om at reglane vert gjeve formuleringa "… minst 25/500 dekar …".

Denne medlemen fremmer følgjande forslag:

"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten vert gjort følgjande endringar:

§ 2 første ledd skal lyde:

Ein eigedom blir rekna som odlingsjord når fulldyrka eller overflatedyrka jord på eigedomen er minst 25 dekar, eller det produktive skogarealet på eigedomen er minst 500 dekar.

I lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eigedom (konsesjonsloven) mv. vert gjort følgjande endringar:

§ 4 første ledd nr. 4 skal lyde:

• 4. bebygd eiendom, ikke over 100 dekar, der fulldyrka og overflatedyrka jord utgjør mindre enn 25 dekar.

§ 5 annet ledd første punktum skal lyde:

Ved erverv av bebygd eiendom hvor fulldyrka og overflatedyrka jord er minst 25 dekar, eller eiendommen består av minst 500 dekar produktiv skog, er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 og 2 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor den i minst 5 år."

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti støttar opphevinga av § 78, slik at det vert full likestilling mellom kvinner og menn, også når det gjeld menn fødd før 1965. Samstundes viser denne medlemen til at ein del menn fødd før 1965 (og som har eldre søstre) har forebudd seg på å overta foreldra sin landbrukseigedom. Desse har gjerne tatt landbruksutdanning og busett seg på eller i nærleiken av eigedomen. For dei som har busett seg på eigedomen, har kommunar i nokre tilfelle nekta frådeling av tomt til dei oppførte husa. Dersom det ikkje vert gjort særskilde tiltak, kan konsekvensane for desse personane verta store og negative, ikkje minst økonomisk.

Denne medlemen fremmar difor følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa om å fremma forslag om særskilde tiltak og ei kompensasjonsordning for dei menn fødd før 1965 som vert skadelidande av opphevinga av § 78 i lov om odels- og åsetesretten."

Komiteens medlem fra Venstre vil avvikle det statlige bopliktsregelverket for landbrukseiendommer, men la kommunene ha adgang til å innføre boplikt i hele eller deler av kommunen. Venstre vil ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommer som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør først og fremst, etter dette medlems syn, være lyst og engasjement til å drive gårdsbruk som er drivende for om en ønsker å overta en landbrukseiendom, ikke boplikt og arv. Det ble gjort en rekke oppmykninger av regelverket for boplikt og prisregulering under den forrige regjeringen. Eiendommer under 100 mål ble gjort konsesjonsfrie, forutsatt at ikke mer enn 20 mål var dyrket mark. Det ble innført et fribeløp på 750 000 kroner før bebygde landbrukseiendommer blir ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ved beregning av prisen på jordbruksarealer ble satt ned fra 5 til 4 pst. Bakgrunnen for denne politikken var å gi den enkelte bonde større handlefrihet og ansvar for hvilken pris som bør betales for jordbruksareal og jordbrukseiendom. Dette medlem er positiv til at Regjeringen nå hever taket fra 20 til 25 mål dyrka mark før konsesjonsplikt skal oppstå, totalarealet på 100 mål beholdes som i dag. Dette medlem vil vise til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15, spørsmål nr. 567 (2008–2009), besvart av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk 29. januar 2009 angående effekt av den forrige regjerings oppmykning av regelverket for boplikt og prisregulering. I statsrådens svar fremgår det at i perioden 2000–2006 økte den gjennomsnittlige omsetningsverdien fra ca. kr 700 000 til ca. kr 1 260 000 for bebygde landbrukseiendommer i fritt salg. Dette medlem mener det er nødvendig å heve fribeløpet på kr 750 000 i tråd med prisutviklingen på bebygde landbrukseiendommer.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utforme et nasjonalt regelverk som gir kommunene stor grad av fleksibilitet til å fastsette egne grenser for boplikt."

Dette medlem støtter Regjeringens forslag om å flytte bestemmelsene om boplikt til konsesjonsloven og at bestemmelsene om driveplikt flyttes til jordloven. Dette medlem mener en skjerpet driveplikt i større grad enn en skjerpet boplikt vil sikre økt utvikling i landbruket. Regjeringen mener driveplikten skal gjelde jordbruksarealer som kan drives lønnsomt. Dette medlem mener dette er en vag formulering, og at begrepet lønnsomt bør forklares nærmere. Dette medlem mener det må ligge en lønnsomhetsvurdering til grunn, fordi man ikke kan tvinge gårdbrukere til å drive og bo på et gårdsbruk der det er nødvendig med en biinntekt for å få lønnsomhet.

2.4 Prisrundskriv

For å øke omsetningstakten på landbrukseiendommer bør det, som proposisjonen åpner for, gis mulighet for å øke boverdien utover dagens nivå. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at avstanden mellom markedsverdi og konsesjonspris da vil reduseres, og at presset på prisreguleringsordningen vil bli mindre. Samtidig er det viktig å holde fast på at det er bruksverdien til landbruksformål og kostnadsnivå for landbruksbygg som skal danne grunnlaget for prissetting.

Flertallet har merket seg at det i proposisjonen legges opp til en varierende boverdi i tråd med de regionale forskjellene, og støtter dette.

Flertallet imøteser den varslede gjennomgangen av rundskrivet med hensyn til forholdene rundt boverdi.

Forhåndsuttalelse om godkjent konsesjonspris

Proposisjonen peker på at prisrundskrivet bør åpne for at en offentlig myndighet kan avklare spørsmålet om pris i forkant av salget, noe komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter. Fordi priskontrollen i konsesjonsloven i dag foretas etter at salget har funnet sted, medfører det en betydelig usikkerhet ved kjøp av konsesjonspliktige landbrukseiendommer.

Flertallet imøteser at offentlig forhåndsgodkjent pris som hovedregel vil bli avklart på forhånd ved salg av konsesjonspliktige landbrukseiendommer.

Flertallet viser til den varslede gjennomgangen av rundskrivet med hensyn til forholdene rundt boverdi, og forhåndsuttalelse om konsesjonspris.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at prisen på landbrukseiendommer skal fastsettes av markedet og at det ikke skal være noen begrensninger fra det offentlige på hva en landbrukseiendom skal omsettes for. At staten griper inn overfor to parter som har blitt enige om en pris på en eiendom er et alvorlig inngrep i eiendomsretten og hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Disse medlemmer vil peke på at prisreguleringen fører til at færre eiendommer kommer på markedet fordi eiere ikke finner det tjenlig å selge eiendommen til spottpris.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) oppheves."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at da konsesjonsloven ble endret i 2003, ble et av formålene med loven endret ved at punktet om samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling på eiendommer ble tatt bort. Prisreguleringen ble mindre sentral enn tidligere, men samme passus som ble tatt bort i formålet med loven, ble tatt inn som et av flere særlige forhold av betydning for konsesjon på erverv av landbrukseiendommer. Kravene som stilles for å kunne erverve konsesjonspliktig landbrukseiendom, er bl.a. at avtalt pris skal tilgodese en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, erververens formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, og om erververen anses skikket til å drive eiendommen. Videre tilsier loven at konsesjon kan nektes dersom eiendommen skal brukes til fritidsformål. Det stilles en rekke krav til erververen, ervervet og formålet med ervervet, hvilket betyr at det ikke er fritt fram for alle å skaffe seg landbrukseiendommer på det frie marked. Prisen på eiendommen vil også gjenspeile de "heftelsene" som loven pålegger. Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.

2.5 Dødsbo

Dødsbo som ikke gjøres opp, ender i dag ikke sjelden opp som passive sameier. Dette fører til uklarhet om når det oppstår boplikt, og eventuelt om oppfølging av brudd på boplikten. Eiendomsretten og ansvaret knyttet til denne blir marginalisert. Mange slike bruk kunne blitt solgt til familier med ønske om å bosette seg på fast basis. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, støtter at det i proposisjonen presiseres at arvinger som overtar et dødsbo etter tre år, som hovedregel må antas å ha boplikt selv om dødsboet ikke er gjort opp. Flertallet viser til at departementet vil følge opp forslagene fra NOU 2007:16 Ny skiftelovgivning når høringen av utredningen er gjennomført, og frem til eventuelle endringer er på plass, vil kommunenes oppfølging av dødsbo bli omtalt nærmere i rundskriv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at det i proposisjonen blir foreslått at arvinger som overtar et dødsbo rammes av boplikten som hovedregel etter tre år, selv om dødsboet ikke er gjort opp. Faktum er at situasjonen i landbruket er at mange eiendommer har passive eiere i form av uskiftede dødsbo, fordi jordloven og konsesjonsloven forhindrer en smidig og næringsorientert omsetning. Gammel eiendomsstruktur sementerer arealstørrelser som var tilpasset driften for flere tiår siden, og avler passivitet der ny aktivitet og verdiskaping er både nødvendig og mulig. Disse medlemmer mener derfor at det er hensiktmessig å oppheve boplikten, også for dødsbo.

Komiteens medlem fra Venstre viser til forslag fremmet av dette medlem i denne innstillingen om å be Regjeringen utforme et nasjonalt regelverk som gir kommunene stor grad av fleksibilitet til å fastsette egne grenser for boplikt, da Venstre vil fjerne den statlige boplikten. I et slikt regelverk bør også kommunen få retningslinjer til hvordan de skal behandle dødsbo. Dette medlem mener at i tilfeller hvor dødsboet oppfyller driveplikten, må nye eiere få pålegg om å oppfylle driveplikten av gårdsbruket uavhengig av om kommunen velger å ha boplikt eller ikke.

2.6 Hjemmel til rapportering i saker etter jordloven og konsesjonsloven

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at lovforslaget gir hjemmel til å kreve rapportering av kommunene i saker etter jordloven og konsesjonsloven. Flertallet anser dette som et svært viktig virkemiddel for en mer enhetlig behandling i tråd med regelverket og nasjonale retningslinjer slik at nasjonale hensyn vektlegges tilstrekkelig, og likhets- og forutberegnelighetsprinsippet ivaretas. I proposisjonen viser departementet til at "det er grunn til å tro at flere kommuner fører en praksis i strid med regelverk og nasjonale retningslinjer ved behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven." Flertallet ser med stor bekymring på denne utviklingen. Flertallet ser gjerne at det blir satt i verk ytterligere tiltak som kan gi bedre sikkerhet for at nasjonale bestemmelser blir fulgt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at det ikke skal innføres noen hjemmel til rapportering i saker etter jordloven og konsesjonsloven. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommunene er i god stand til å forvalte de arealer som er i kommunen.

Disse medlemmer stemmer imot ny hjemmel her, jf. jordloven § 3 fjerde punktum.

2.7 Henvisning til odelsloven § 27

Komiteen viser til at det i overgangsbestemmelsenes punkt 9 ikke henvises til odelsloven § 27.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil legge til denne henvisningen. Bestemmelsen vil da lyde:

"En eier som med landbruksmyndighetenes godkjennelse oppfyller boplikt i henhold til gjeldende konsesjonslov § 6 annet ledd eller odelsloven § 27 fjerde ledd, kan uten hinder av at bestemmelsen oppheves, fullføre boplikten innenfor rammen av godkjennelsen."