Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor
Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og
Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og
Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra
Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen
Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, mener
at trygghet for eiendomsretten er en viktig verdi for det enkelte
menneske, og at en slik trygghet bidrar til å sikre viktige samfunnsinteresser.
Trygghet for eiendomsretten må antas å stimulere eierens interesse
av å forvalte eiendommen i et langsiktig perspektiv, og slik at
verdier på den måten holdes i hevd i generasjoner.
Komiteen viser til at endringene i de åtte lovene
om eiendomspolitikken i landbruket utgjør endringer i over 70 bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
har merket seg at endringene vil samordne regelverket på en bedre
måte, og gjøre det tydeligere og enklere. For at lovene skal beholde
sin legitimitet, er det viktig at de er oppdaterte og moderne.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, har merket seg at det ligger grundige utredninger
til grunn for lovforslaget, først og fremst gjennom NOU 2003:26
om odels- og åsetesretten og departementenes høringsnotat, samt gjennom
forvaltingsreformen og endringer i forvaltningslovgivningen.
Dette flertallet viser til at bestemmelser i lovforslaget
gir både rettigheter og plikter ved kjøp av landbrukseiendom. Den
som eier landbrukseiendom har et forvalteransvar, hvor ressursene
skal forvaltes i et langsiktig perspektiv. Personlig eierskap til ressursene
er et avgjørende prinsipp og viktig for å sikre langsiktighet.
Bøndene utgjør en stor gruppe næringsdrivende i Norge, og det
er viktig at de har gode og forutsigbare rammevilkår.
Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, vil framheve at samspillet
mellom jordloven, konsesjonsloven og odels- og åsetesretten i sterk
grad bidrar til at Norge har et bredt og mangfoldig landbruk, som
både balanserer behovene for langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning
og matproduksjon og behovet for næringsmessig utnyttelse av de samme
ressursene, som i sin tur gir grunnlag for inntekter og bosetting.
Dette flertallet ser eiendomslovgivningen som
en forutsetning for en variert eiendomsstruktur, og dermed eiendomsretten
som en mulighet for de mange, ikke en rettighet for de få. Eiendomslovene balanserer
norsk tradisjon der det følger plikter ved å eie en landbrukseiendom.
Plikter som skal håndtere viktige samfunnsmessige forhold knyttet
til matproduksjon, ivaretakelse av arealene og bosetting i hele landet.
Eiendomsrett som gir forutsigbare rammer for høsting av areal- og
naturressursene, og dermed inntekts- og livsgrunnlag. Slik er eiendomslovene
kulturelt og sosiologisk knyttet tett til utviklingen av det norske
samfunnet.
Dette flertallet viser til at Norge har en annen
eiendomsstruktur enn mange andre land der eiendom har vært fordelt
på få hender, og i større grad vært gjenstand for spekulasjon og
fri omsetning. Størrelsen på bruksenhetene er relativt sett små,
og det er mange eiendommer og mange eiere.
Dette flertallet vil framheve at regelverket videre
er godt egnet til å møte de utfordringer landbruket og Distrikts-Norge
står overfor på kort og lang sikt, særlig etter de endringer som
er fremmet av Regjeringen. Dette flertallet viser
til at de nevnte lover inneholder gode og dynamiske instrumenter
for langsiktig styring av eierskapet til og drift av landbrukseiendom,
slik at man sikrer bærekraftige bruk og samfunnstjenlig produksjon
ut fra både lokale og nasjonale forutsetninger og mål.
Et fjerde flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg at odels- og åsetesretten
trygger det langsiktige og personlige eierskap til landbruksressursene
ved at generasjoners arbeid og kapital blir forvaltet av eieren
til nytte for slekta. Disse rettighetene fører også til forutsigbarhet
ved generasjonsskifter i landbruket, ettersom både overdrager og
overtaker tidlig kan forberede seg på generasjonsskiftet. Dette
flertallet vil framheve odelslovsinstituttet som et viktig
bidrag til likestilling i landbruket, og til utviklingen i distriktene.
Manglende likestilling kan være en medvirkende årsak til sviktende
rekruttering og fraflytting. Odelslovsutvalget mener i NOU 2003:26
at jenter lettere vil tape konkurransen med yngre brødre om overtakelse
av foreldrenes eiendom, dersom odelsloven oppheves, og at odelsretten
fremdeles spiller en viktig rolle i et likestillingsperspektiv.
Endelig mener komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, at odels- og
åsetesretten bidrar til å motvirke oppsplitting av landbrukseiendom
og at den er til hinder for at landbruksarealer blir ordinær handelsvare
og spekulasjonsobjekt. Det vises ellers til Odelslovutvalgets innstilling
i NOU 2003:26, særlig punkt 12.
Flertallet viser til at målet for jordloven er
at arealressursene skal forvaltes til samfunnets beste, og sikre
landbruket retten til disse. Flertallet peker på
at endringene i jordloven bidrar til å sikre forutsetningene for
matproduksjon i Norge, og at jordbruksarealet rent faktisk blir
tatt i bruk som grunnlag for verdiskaping lokalt.
Konsesjonsloven gir adgang til å styre erverv av arealressursene
i en retning som er samfunnsmessig tjenlig og ønskelig, ut fra lokale
og sentrale behov. Flertallet vil framheve at konsesjonsloven
bidrar til at ressursene – og derved inntektsgrunnlaget – holdes
på lokale hender. Dette bidrar igjen til å sikre bosetting og drift
av eiendommene, hvilket i sin tur gir grunnlag for annen næringsvirksomhet
og derved økt bosetting. Motsatt viser erfaringene at landbruksområder
der en stor andel av brukene ikke er i drift, er sårbare for nedleggelser
også av annen næringsvirksomhet fordi grunnlaget for denne bortfaller.
Resultatet av en slik utvikling er ofte fraflytting. Lokal forankring
og bruk av arealressursene har således stor betydning for næringsvirksomhet
og bosetting også utenfor landbruket.
Flertallet peker på at bestemmelsene i landbrukets
eiendomslovgivning legger viktige premisser for landbrukspolitikken.
Derfor er det av stor betydning at disse rammebetingelsene er forutsigbare,
og ivaretar både dagens behov og framtidas utfordringer i næringa.
Lovforslaget tar inn over seg gjeldende rettspraksis og innarbeider
denne i den nye eiendomslovgivningen.
Flertallet har merket seg at lovforslaget samordner
reglene i eiendomslovgivningen, og reduserer usikkerheten om det
hefter odelsrett eller bo- og driveplikt ved den enkelte eiendom.
Formålet med endringene er å oppnå større forutsigbarhet og en mer
enhetlig behandling i hvert enkelt tilfelle.
Flertallet har også merket seg at lovforslaget innebærer
en modernisering gjennom likestilling mellom adopterte og biologiske
barn, mellom ektefeller og samboende, og at reglene gjøres like
for menn og kvinner uavhengig av fødselstidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er enige i at lovverket som omfatter eiendomspolitikken
i landbruket må samordnes, forenkles og moderniseres. Bøndene utgjør
en stor gruppe næringsdrivende i Norge, og det er viktig at de har
gode og forutsigbare rammevilkår. Disse medlemmer mener
at trygghet for eiendomsretten er en viktig verdi for det enkelte
menneske, og bidrar til å sikre viktige samfunnsinteresser. Eiendomsretten
gir en personlig interesse av å forvalte eiendommen i et langsiktig
perspektiv, og at verdier på den måten holdes i hevd i generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at landbrukseiendommer er underlagt en
rekke reguleringer som ikke hviler på annen eiendom. Disse
medlemmer mener at eiendomsreguleringene i jordbruket gjør
bonden fattigere og fører til at investerings- og risikoevnen i
næringen blir redusert. Offentlige reguleringer på landbrukseiendom
fører også til at prisingen av eiendom ikke skjer gjennom markedsmekanismer,
slik tilfellet er for annen eiendom. Dette er en urimelig forskjellsbehandling
av bonden som ikke bør få fortsette. Disse medlemmer mener
på generelt grunnlag at særreguleringer av jordbrukseiendom bør
begrenses mest mulig.
Disse medlemmer finner det skuffende at Regjeringen
ikke benytter anledningen til å foreta betydelige forenklinger i
de eiendomslovene som regulerer landbruket. Utviklingen i landbruket
har vært stor siden de forskjellige eiendomslovene ble innført, og
de ble innført under helt andre samfunnsforhold enn vi har i dag.
Landbruket var tidligere en attraktiv næring som mange ønsket å
etablere seg i, barnekullene var langt større enn i dag og landbruket
hadde en helt annen betydning i samfunnsøkonomien enn hva det har
i dag. I dag har både bønder og deres etterkommere helt andre muligheter
for yrkesvalg enn hva deres forfedre hadde og mange driver i dag
landbruk på hobbybasis i tillegg til annet lønnet arbeid. Mange
ønsker på grunn av de andre muligheter som de har å gå ut av landbruket,
selge hele eller deler av sin landbrukseiendom eller leie bort både
bygninger og jord for å satse på en annen fremtid for seg selv og sine
etterkommere. I dag hindres mange i å kunne ta andre valg på grunn
av en svært streng eiendomslovgivning som gjør at man ikke kan selge
til hvem man vil, til hvilken pris man vil og ikke har mulighet
til å selge unna deler av eiendommen for å sitte igjen med de deler
man føler mest for. Disse medlemmer vil påpeke at
denne feilslåtte politikken har fratatt bøndene store økonomiske
verdier og har gjort landbruket helt avhengig av årlige overføringer
over statsbudsjettet. De bønder som ønsker å ekspandere sin gårdsdrift
får ikke kjøpt tilleggsjord, og nyutdannede landbrukskandidater
finner det umulig å få kjøpt en eiendom på markedet. Priskontrollen
gjør at eiere ikke finner det mulig å selge sin eiendom fordi man
kun sitter igjen med en liten del av eiendommens verdi. Disse
medlemmer mener det er godt dokumentert at reguleringene
på eiendomsforholdene i landbruket nå har en negativ effekt på utviklingen
i landbruket og mener at den rød-grønne regjeringen må legge sine
ideologiske sperrer til side og bidra til en omfattende eiendomsreform
i landbruket.
Lovforslaget innebærer ikke endringer i odelskretsen,
i tråd med odelslovsutvalgets innstilling. Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at dagens ordning gir enkelte uheldige utslag, og ber Regjeringen
se nærmere på odelskretsens omfang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å oppheve hele odelsinstituttet og likestille arvinger til landbrukseiendommer på
lik linje med arvinger til andre eiendommer og bedrifter. Oppheving
av odelsretten krever imidlertid en endring av Grunnloven § 107,
og en slik endring krever 2/3 flertall i Stortinget. Disse
medlemmer erkjenner at det ikke er mulig å få til nå, men
viser til Dokument nr. 12:4 (2003–2004), jf. Innst. S. nr. 113 (2007–2008)
– forslag fra Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm som
ikke oppnådde det tilstrekkelige 2/3 flertall i inneværende stortingsperiode. Disse
medlemmer viser til at disse medlemmer har
fremmet et nytt forslag om opphevelse av Grunnloven § 107 som vil
bli behandlet i neste stortingsperiode. Disse medlemmer mener
det imidlertid ikke strider mot Grunnloven § 107 å innskrenke odelskretsen
og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres
følgende endringer:
§ 8 skal lyde:
Utanom odlaren får barna odelsrett.
§§ 13 og 14 oppheves."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstres prinsipielle syn er at i en liberal stat skal ingen
posisjoner gå i arv, og vil derfor oppheve grunnlovsvernet av odelsretten.
I tillegg til det prinsipielle synet kommer de rent landbrukspolitiske
argumentene. Dette medlem mener dagens odelslov hindrer
mange av de mest motiverte i å leve og bo på og av bygdene. Det
er få gårder eller landbruksareal å få kjøpt. Anslagsvis 80 pst.
av landbrukseiendommene, med dyrket jord og store skog- og utmarksstrekninger,
er i dag odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig
snevrere krets av personer med en fortrinnsrett til disse verdiene,
da rundt 90 pst. av alle eiendomsoverdragelsene innen landbruket
skjer innad i slekten. Dette er etter dette medlems syn
prinsipielt feil, og det er et direkte hinder for å rekruttere motiverte
og nytenkende mennesker til en næring som dessverre mange steder
forvitrer på grunn av lovgivning som ikke er tilpasset vår tid.
For Venstre er spørsmålet ganske enkelt: Trenger landbruket begrensninger,
eller trenger landbruket virkelysten ungdom?
Norsk landbruk har en lang tradisjon, og er en tradisjonsbærer
som motvirker endring – på godt og vondt. Dette medlem mener
det ikke er noen tilfeldighet at bare én av ti gårder drives av
kvinner, selv etter en generasjon med kjønnsnøytral odelslov. Det
er heller ikke tilfeldig at det er nærmest umulig å få kjøpt en
drivverdig gård uten å ha det rette slektskapet. Dette medlem mener
det er ingen tvil om at vi har veldig mange bruk som er fraflyttet
og nedlagt i kraft av odelsloven. Odelsloven sikrer bare eierrettigheter
til slekten. Den sikrer ikke at det bor folk, og at bruk skal bli
drevet. Det er en lov som sikrer personlige interesser før lokalsamfunnets
interesser. Odelsloven må ta en stor del av ansvaret for at det f.eks.
er over 700 bruk bare i Vest-Telemark uten fast bosetting. I dag
er landbruket en presset næring både i økonomisk og sosial forstand,
og dette medlem mener det er en rekke betenkelige
sider ved at en gjennom et gammelt lovverk fra barnsbein av blir oppdradd
i en slags forestilling om at samfunnet pålegger en ansvaret for
å bringe dette videre, regulert gjennom et lovverk. Dette representerer
et grunnsyn som har sin forankring i en annen tid både for landbruket
som næring og for dagens samfunn. Odelsloven er en gammeldags måte
å ordne overtakelsen av gårder på. Nå har vi behov for å skaffe
motiverte ungdommer til Bygde-Norge. Da må vi ha en grunnleggende
debatt om odelsloven som ikke bare dreier seg om flikking i dagens
lov om tidspunkter og hvor mange familiemedlemmer den omfatter,
men om loven spiller en ønsket rolle i det moderne samfunn. Etter dette
medlems og Venstres syn gjør den ikke det, spesielt fordi
mange av de såkalte fordelene, som flertallet, som vil beholde dagens
lovgivning, påberoper seg, på en prinsipielt riktigere og på en
mer systematisk og effektiv måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler
av økonomisk og lovmessig karakter, som f.eks. konsesjonsloven.
I tillegg kan familienes rettigheter sikres gjennom åsetesretten,
som Venstre ikke vil endre, ved at livsarvinger har mulighet til
å overta en gård til en fornuftig pris. Dette medfører også at det
ikke er noen økonomiske argumenter for å beholde odelsloven.
Dette medlem vil hevde at det ikke er grunn til
å tro at konsekvensene av å fjerne odelsloven vil bety en dramatisk
endring av norsk landbrukspolitikk. Det er bare å se til våre naboland
Sverige og Danmark, som ikke har odelsrett. Også der overføres gårder
innen familien i nesten like stor grad som her, men det er en prinsipiell
viktig forskjell at fortrinnsretten ikke er regulert gjennom en
lov. Hvis odelsloven hadde blitt opphevet, ville bøndene ha de samme rettigheter
som i dag, i tillegg ville de fått én til. Retten til å disponere
over sin eiendom på samme måte som alle andre, og til selv å bestemme
hvem som skal overta gården etter dem.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at lovforslaget
ikke behandler delingsforbudet i jordloven. Flertallet peker
på at målet for delingsforbudet i utgangspunket er ment for å unngå
oppsplitting av drivverdige enheter til mindre rasjonelle og ulønnsomme
enheter. Jordlova av 1928 anså det som et sosialt rettferdighetskrav
at de som ville eie og drive egen jord, skulle ha anledning til
det. Dette medførte at deler av gårdene ofte ble solgt ut. Derfor
ble delingsforbudet innført i jordlova av 1955, med begrunnelse
i at:
"Serleg er ein etter kvart blitt klar over at storleiken
på bruka i stor mon er avgjerande for det økonomiske utbyttet av
drifta, og at den sterke oppdelinga av jorda må bli avløyst av eit
arbeid for å skape større bruk."
Flertallet viser til at bakgrunnen for delingsforbudet
er hensynet til rasjonell drift og å sikre en best mulig økonomisk
avkastning for den enkelte landbrukseiendom, siden mange av landbrukseiendommene
i Norge er relativt små. Jordloven og delingsforbudet spiller en
like viktig rolle i dag for å sikre at arealressursene blir eid
og forvaltet på en samfunnsmessig gagnlig måte.
Flertallet har registrert at det er et betydelig gap
mellom eiendomsstruktur og bruksstruktur i landbruket. Det er ca.
190 000 registrerte gårdsbruk og ca. 47 000 bønder i dag. En stor
andel av landbrukseiendommene har ikke et tilstrekkelig ressursgrunnlag
for å kunne gi eieren med familie en brukbar inntekt fra driften. Flertallet har
merket seg at strukturrasjonaliseringen som har skjedd de siste
tiårene, har medført en betydelig vekst i leiejordsmarkedet. Opp
mot 40 pst. av jordbruksarealene er i dag leiejord, og dette er
en problemstilling som medfører at mye areal ikke holdes i god nok
hevd, og at det er kortsiktige leieavtaler som legges til grunn
for store deler av landbruksproduksjonen. Leiejord er et usikkert
ressursgrunnlag å basere investeringene på for framtida. Endringer
i driveplikten som følge av proposisjonen forutsetter likevel at
alle eiere enten driver selv, eller leier bort på avtaler med 10
års varighet. Dette må antas å redusere dagens ulemper med kortsiktige
avtaler et stykke på vei. Flertallet mener likevel
at det er viktig å legge til rette for en økt harmonisering mellom
eiendomsstrukturen og bruksstrukturen, slik at mer av arealene kan
bli en del av aktivt, og ikke passivt, eierskap. Flertallet mener derfor
at det i noen tilfeller kan være behov for å stimulere til at arealer
selges som tilleggsjord til nabobruk, ikke bare leies bort. Spørsmålet
om leiejord og delingsforbudet har etter flertallets syn
sammenheng med de endringene i bo- og driveplikten som ligger i
proposisjonen. Flertallet ser at endringene gjør
det aktuelt å gjennomgå innretningen på delingsforbudet i jordloven
§ 12 med sikte på at produktive arealer blir fradelt og solgt som
tilleggsjord. Det er ikke bare hensynet til langsiktig drift, men
også hensynet til bosetting som gjør seg gjeldende i denne forbindelse.
Hensynet til bosetting kan i noen tilfeller trekke i retning av
flere dispensasjoner fra delingsforbudet, eller en endring av jordloven
§ 12. Med en annen innretning på delingsforbudet enn i dag vil bebyggelsen
kunne omsettes separat. Det kan føre til at utbudet av bolighus
i distriktene blir større. Videre vil en økt anledning til fradeling
ytterligere kunne legitimere en streng praktisering av boplikt.
Selv om dette åpner for at eiendommen kan bli brukt til fritidsformål,
kan kommunen ved å innføre lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense
kunne hindre at boligeiendom blir brukt slik.
Bosettingshensynet kan på den annen side også tale for å opprettholde
en streng praktisering av delingsforbudet. Mindre eiendommer med
mulighet for heltids- eller deltidslandbruk basert på forskjellig landbruksrelatert
næringsvirksomhet er ofte attraktive salgsobjekt, og kan i mange
tilfeller bidra til økt bosetting og mangfoldig næringsvirksomhet. Flertallet er
klar over at de momentene som gjør seg gjeldende i en slik sammenheng
vil variere i ulike deler av landet, og også avhengig av forhold
og ressurser knyttet til eiendommen; størrelse, driftsform osv. Dette
kan tale for at disse avveiningene kan skje lokalt. Flertallet ber
om at Regjeringen ser nærmere på problemstillingen, og kommer tilbake
til Stortinget på egnet måte med en vurdering av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det må gjøres betydelige reformer av og endringer
i jordloven. Jordloven fungerer i dag som en lov som fratar bøndene
eiendomsretten, men også som en brems på lokaldemokratiet i kommunene
ved at staten bruker jordloven for å overstyre arealforvaltningen
i kommunene. Disse medlemmer får et stadig større antall
henvendelser fra grunneiere som ikke får gjennomført den utviklingen
av eiendommen som de ønsker fordi jordloven inneholder forbud mot
deling av landbrukseiendommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) oppheves."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at delingsforbudet i jordloven
§ 12 innebærer en innskrenking i grunneiers rett til å disponere
over egen eiendom. Utgangspunktet er at eiendom som brukes, eller
kan brukes til, jordbruk eller skogbruk, ikke kan deles uten myndighetenes
samtykke. Delingsforbudet bygger på en holdning om at det ikke er
eieren, men samfunnet, som er nærmest til å ta stilling til hva som
er samfunnsmessig optimal framtidig bruk av eiendommen.
Disse medlemmer mener delingsforbudet i jordloven
skaper unødvendige hindringer for eierens mulighet til å utvide
eller å etablere alternativ næringsutvikling på landbrukseiendom. Disse
medlemmer mener videre at endringer i jordloven må legge
til rette for en utvikling mot større eiendommer som grunnlag for
mer effektiv landbruks- og tjenesteproduksjon, samtidig som eiere
av landbrukseiendom bør møte færre forbud når de vil utnytte eiendommen
til andre formål. Reglene bør også legge til rette for at de som
har inntekt fra annen virksomhet enn tradisjonelt landbruk, skal
kunne få eie småbruk eller bo på tomter i landbruksområder. En oppheving av
delingsforbudet kan legge til rette for endringer i eier- og bruksstruktur
som i større grad enn i dag vil være i samsvar med en fremtidsrettet
landbrukspolitikk. I tillegg vil forslaget føre til forenkling,
forbedring av eiendomsretten for norske bønder og kunne styrke
kapitaltilgangen til andre investeringer på eiendommene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"I
I lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) gjøres følgende
endring:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Deling
Eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk, skogbruk
eller hagebruk, kan delast, eller det kan stiftast bruksrettar til
del av eigedomen. Deling krev likevel samtykke frå kommunen om delinga
vert råka av andre eller femte ledd, eller av forskrift etter § 13.
Dyrka jord som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller
hagebruk, kan ikkje delast eller frådelast eigedom utan kommunen
sitt samtykke. Plikt til å søkje deling etter første ledd andre
punktum gjeld også ved avtale om forpakting og liknande leige- eller
bruksrett til del av den dyrka jorda når retten er stifta for lengre
tid enn 10 år, eller ikkje kan seiast opp av eigaren (utleigaren).
Samtykke er likevel ikkje nødvendig dersom
1. det er gitt samtykke til omdisponering
etter jordlova § 9, og dette samtykket ikkje er forelda, jf. § 9
fjerde ledd, eller
2. formålet med frådelinga eller delinga er å overdra jorda
som tilleggsareal til annan eigedom som er nytta eller kan nyttast
til jordbruk eller hagebruk. Det er eit vilkår at det er oppretta
skriftleg kontrakt der det går fram kva eigedom arealet skal leggjast
til, og at arealet skal nyttast til slikt formål.
Samtykke til deling etter andre ledd kan berre tillatast når
samfunnsinteresser av stor vekt taler for det.
Bygningar som ligg i eller nær tunområde kan ikkje frådelast
eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller hagebruk
utan kommunen sitt samtykke. Frådeling av bygningar som ligg i eller
nær tunområdet kan tillatast når frådelinga ikkje vil føre til skade
på kulturlandskapet, til konkret påreknelege driftsmessige ulemper
av vesentleg verdi, eller dersom samfunnsinteresser av stor vekt
taler for deling.
Vedtak kommunen gjer etter andre og femte ledd kan påklagast
til fylkeslandbruksstyret om ikkje departementet har fastsett ein
annan klageinstans.
Ny § 13 skal lyde:
§ 13 Lokale reglar om deling
Etter søknad frå kommunen kan departementet innføre forskrift
som inneber at eigedom som er eller kan nyttast til jordbruk, hagebruk
eller skogbruk, ikkje kan delast utan kommunen sitt samtykke. Slik forskrift
kan innførast når kommunen meiner forskrift er ønskeleg ut frå omsynet
til driftsmessig gode løysingar eller omsynet til kulturlandskapet.
Når det er søkt om deling etter lokale reglar, kan kommunen ved
avgjerda berre leggje vekt på omsyn som låg til grunn for innføringa
av reglane.
Ny § 14 skal lyde:
§ 14 Eigedom som består av fleire register-nemningar
Søknadsplikta etter §§ 12 og 13 gjeld også for eigedom som består
av fleire registernemningar dersom registernemningane er på same
eigarhand.
Ny§ 15 skal lyde:
§ 15 Tvangsauksjon og jordskifte
Begrensningane i §§ 12 og 13 gjeld ikkje når del av eigedom blir
seld ved tvangssal. Det same gjeld dersom det i samband med offentleg
jordskifte er nødvendig å dela eigedom.
Ny § 16 skal lyde:
§ 16 Vilkår
Samtykke til deling etter §§ 12 og 13 kan givast på slike vilkår
som er nødvendige av omsyn til dei formåla føresegnene skal fremje.
Ny § 17 skal lyde:
§ 17 Bortfall av delingssamtykke
Dersom deling ikkje er rekvirert innan tre år etter at samtykke
til deling er gitt, fell samtykket bort.
II
Endringane tek til å gjelde straks."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til behandlingen av Representantforslag nr. 8:31 (2008–2009) fra
Høyre om en strategi for å gi aktive bønder større muligheter for
å eie de arealer de driver, hvor en samlet opposisjon fremmet forslag
om å be Regjeringen fremme sak for Stortinget om en strategi for
å gi aktive bønder større muligheter for å eie de arealer de driver. Disse
medlemmer konstaterer at Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) heller
ikke tar tak i utfordringen med markant økning i andelen leiejord i
Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at når flertallet fortsatt ønsker å opprettholde
jordloven og de virkemidler som følger av den, er det underlig at
flertallet ønsker å svekke de folkevalgtes innflytelse over de viktige
samfunnsspørsmål som følger av loven. Da må fylkeslandbruksstyrene
opprettholdes for å sikre folkevalgt innflytelse over de beslutninger
som er tildelt fylkesmannsembetet, som i innsigelsessaker og konsesjonssaker.
Å i sin helhet overlate disse sakene til fylkesmannen uten folkevalgt
innflytelse, vil kun ha som formål å styrke byråkrativeldets innflytelse over
kommuner, landbruksnæringen og enkeltpersoner. Dette er en utvikling
som disse medlemmer ikke kan akseptere og mener at
så lenge vi skal ha et så gjennomregulert system som vi har i landbruket
og i arealforvaltningen, må det sikres at beslutninger tas av personer
som er valgt av folket og som står til ansvar for folket.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, mener at det er viktig
at boplikten håndheves slik at det ivaretar bosettingshensynet på
en best mulig måte. Slik vil arealressursene disponeres lokalt,
og nyttes og utvikles til lokalsamfunnets beste. Flertallet har
merket seg at ny eier med odelsrett også må søke konsesjon hvis
vedkommende ikke skal bosette seg. Dette vil medføre at nye eiere
raskt må ta stilling til om de ønsker å bosette seg på eiendommen,
og at færre utsetter avgjørelsen hvorvidt de vil bo på eiendommen
eller ikke. Regelverket sidestiller med dette odelsberettigede og
andre kjøpere.
Flertallet har også merket seg at det etter lovforslaget
blir den folkeregistrerte adressen som blir avgjørende med hensyn
til hvorvidt den enkelte bebor sin eiendom etter boplikten, og at
dette vil innebære en vesentlig forenkling i håndhevingen av boplikten.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, viser til statsrådens
svar på spørsmål om midlertidig utsettelse av boplikt, og at det
her vises til at det skal vurderes i konsesjonsbehandlingen av saken. Flertallet legger
til grunn at kommunen som ledd i konsesjonsbehandlingen bl.a. kan
gi midlertidig utsettelse i de tilfeller det er svært vanskelig
for den som har overtatt en landbrukseiendom, å kunne oppfylle boplikten
så umiddelbart som lovforslaget krever. Flertallet støtter
lovforslagets sterke vektlegging av boplikten, og vil framheve at
denne bør forvaltes på en mest mulig enhetlig og forutsigbar måte.
Likevel bør det kunne praktiseres en viss fleksibilitet, som for
eksempel i de tilfeller hvor den som overtar er mindreårig, i en
utdanningssituasjon, eller at det ved overdragelse av odelseiendom
ikke lar seg gjøre for familien å flytte til eiendommen i løpet
av ett år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener boplikten er et kraftig inngrep i den private
eiendomsretten. Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at
enkelte eiendommer skal være bebodd gjennom et visst antall dager
i året. Ordningen med at staten skal tvinge mennesker til å bo på
de eiendommene som er tilknyttet boplikt, er basert på en misforstått
tanke om at det bidrar til økt bosetting på bygda. Disse medlemmer mener
at det ikke er godt nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt
fører til mer bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket. Snarere
er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som beholder
gårdsbrukene så lenge de kan. Boplikt reduserer eiendommenes omsetningsverdi både
som bosted og som driftsenhet. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om
nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves, et forslag som ble støttet av Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer viser til undersøkelse utført
av Bygdeforskning om boplikt i landbruket, omtalt i Nationen 25. mai
2009. Rapporten er basert på intervju med 3357 gårdseiere og er
dermed den største undersøkelsen av boplikt som er gjennomført i Norge.
Av de spurte svarer 18 pst. av gårdseiere med boplikt at de ikke
bor på eiendommen. Av de som bor på eiendommen, med boplikt, svarer
95 pst. at de ville bodd der uansett. Disse medlemmer oppfatter dette
som en klar indikasjon på at boplikten har minimal effekt for helårsbosetting
på norske gårder, at regelverket brytes i stort omfang og at helårs
bosetting heller må sikres gjennom at folk selv ønsker å bo på norske
gårder. Disse medlemmer viser for øvrig til at nærmere
35 000 gårdshus ifølge Statistisk sentralbyrå står tomme rundt omkring
i Norge, og at dette er nok en indikator på at de strenge eiendomsreguleringene
i jordbruket har klare negative effekter for aktiviteten i Bygde-Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å avvikle bo- og driveplikten og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova)
gjøres følgende endringer:
§ 27 oppheves.
§ 27a oppheves.
§ 28 oppheves.
§ 30 oppheves.
§ 31 oppheves."
Komiteen medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten gjøres
følgende endringer:
Nåværende § 27 oppheves. Nåværende § 27 a blir ny § 27 og skal
lyde:
§ 27 Utsetjing av sak om odelsløysing eller offentleg skifte
ved søknad om fritak frå driveplikt
Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir
søkt om fritak frå driveplikt, skal retten utsetje
den endelege avgjerda i saka til fritaksspørsmålet
er avgjort.
§ 28 skal lyde:
§ 28 Odelsløysing og tilbakesøkjing ved brot på driveplikt
Dersom ein odelrettshavar ikkje oppfyller vilkår om drivepliktetter
jordlova § 8, kan andre odelsrettshavarar innan fem år etter at overtakinga fann stad, søkje
eigedomen løyst på odel utan hinder av om eigaren måtte ha betre
odelsrett.
Har eigaren fått eigedomen ved odelsløysing, kan også saksøkte
i løysingssaka søkje eigedomen tilbake når vilkår om
driveplikt ikkje blir oppfylt. Det same gjeld om eigaren,
før tidsfristen etter første stykket er ute, avhender eigedomen til nokon som
ikkje har odelsrett. Som avhending blir også rekna forpakting eller
annan liknande total bruksrett. Krav om tilbakesøkjing etter dette
stykket står tilbake for odelsrettshavarane sin løysingsrett etter
første stykket.
Når odelsløysinga eller tilbakesøkjinga
er fullført, fell odelsretten for den tidlegare eigaren bort. Er odelsløysinga
eller tilbakesøkjinga fullført av nokon som ikkje høyrer til den
tidlegare eigaren si line, fell odelsretten bort også for denne
lina.
§ 39 skal lyde:
§ 39 Bu- og driveplikt for attlevande
For at attlevande skal ha vern som nemnt i §§ 34 til 36, må han
seinast frå eitt år etter at han blei eigar, bu på eigedomen og
bruke han som sin reelle bustad, og drive eigedomen i samsvar med
jordlova § 8. Den styresmakta som kan gi konsesjon etter konsesjonslova,
kan gi dispensasjon frå buplikta etter første punktum. Den styresmakta
som kan gi fritak frå driveplikt etter jordlova § 8 a, kan gi dispensasjon
frå driveplikta.
Bruksretten fell bort om attlevande varig flytter frå eigedomen
eller om eigedomen ikkje blir driven på forsvarleg måte.
§ 40 skal lyde:
§ 40 Frist for å gjere odelsretten gjeldande
Retten til odelsløysing må gjerast gjeldande innan seks månader frå den dagen då dokument
som gir den nye eigaren full heimel blir tinglyst. Dette gjeld også
overgang ved arv. Ved tvangssal blir foreldingsfristen rekna frå
tinglysinga av tvangssalskøyte.
Reglane i første stykket gjeld likevel
ikkje når ein eigar med odelsrett ikkje i dei
fem første åra etter overtakinga oppfyller driveplikta
etter jordlova § 8. Andre odelsrettshavarar som hadde odelsrett
då eigaren fekk tinglyst heimel, kan i eit slikt tilfelle krevje å
løyse eigedomen, dersom kravet blir sett fram innan
fem år frå overtakinga.
§ 51 tredje ledd skal lyde:
Reglane om driveplikt i jordlova § 8 første
stykket gjeld tilsvarande når ein åsetesarving tek over jord.
I lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven) mv. gjøres følgende endringer:
§ 5 annet ledd skal lyde:
Første ledd gjelder tilsvarende for samboere i ekteskapslignende
forhold. Som samboere etter bestemmelsen her regnes samboere som
fyller vilkårene i arveloven § 28 a.
§ 5 tredje ledd oppheves.
§ 6 oppheves.
§ 9 første ledd skal lyde:
Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom
som skal nyttes til landbruksformål, skal det
legges særlig vekt på:
1. om erververs formål vil ivareta hensynet
til bosettingen i området,
2. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning,
3. om erververen anses skikket
til å drive eiendommen,
4. om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning
og kulturlandskapet.
§ 13 tredje ledd skal lyde:
Kongen kan sette en frist for erververen til å søke konsesjon
dersom:
1. tidsgrensen for tvangsbruk etter § 3
annet ledd overskrides.
2. erververen unnlater å bygge innen 5 år i strid med § 4
annet ledd.
3. erververen foretar bruksendring i strid med plan i henhold
til § 4 tredje eller fjerde ledd.
4. erverver som nevnt i § 5 første
ledd nr. 5 ikke overholder fristen for videresalg.
5. kravet til bosetting etter § 7 tredje ledd jf. § 6 ikke
overholdes.
I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse gjøres følgende
endringer:
§ 11-13 annet ledd oppheves.
Tredje ledd blir nytt annet ledd.
Lovvedtaket IX skal lyde:
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme
at de enkelte bestemmelsene skal gjelde fra forskjellig tid.
I forbindelse med lovens ikrafttredelse gjelder følgende overgangsbestemmelser:
1. Endringene i odelsloven §§ 1, 2, 8,
12, 21, 40 til 48 og 78 får ikke virkning for forhold der det etter tidligere
regler er oppstått anledning til å bruke odels- eller åsetesrett
før endringen her tar til å gjelde.
2. Endringene i odelsloven §§ 6, 63, 69 og 70 gjelder bare
der sak er reist etter ikrafttredelsen.
3. Ved samodling etter odelsloven § 15 tredje ledd siste
punktum og fjerde ledd inngår også samodlingstid fra tiden før ikrafttredelsen.
4. Endringene i odelsloven §§ 20 til 20 c gjelder bare for
tilbud som er satt fram etter ikrafttredelsen.
5. Endringen i odelsloven § 25 medfører ikke at avkall fra
tiden før ikrafttredelsen blir virkningsløst.
6. Endringene i odelsloven §§ 34 til 39 gjelder ikke der
en odelsberettiget eier er død før ikrafttredelsen.
7. Reglene om oppsigelse av leieforhold i odelsloven § 50
gjelder etter ikrafttredelsen selv om odelsretten kunne vært gjort
gjeldende eller er gjort gjeldende før loven trer i kraft.
8. Er driveplikten etter gjeldende konsesjonslov § 5 annet
ledd eller etter odelsloven § 27 brutt før loven trer i kraft, kan
bruddet følges opp etter de nye reglene i jordloven.
9. Er en søknad om konsesjon, driveplikt eller odelsfrigjøring
ikke endelig avgjort når loven trer i kraft, skal forvaltningens
behandling av søknaden følge de nye bestemmelsene selv om søknaden
er innsendt før loven trådte i kraft. Det samme gjelder melding
sendt kommunen etter konsesjonsloven § 6 annet ledd. Søknaden anses
som endelig avgjort dersom klage ikke er mottatt innen klagefristens
utløp, eller dersom forvaltningen har fattet avgjørelse i klagesaken.
10. En eier som eier jordbruksareal ved lovens ikrafttredelse,
har driveplikt i tråd med jordloven § 8.
11. Er ervervet som utløste boplikt skjedd før ikrafttredelsen,
men det er søkt fritak fra boplikt, eller boplikten er under oppfyllelse
eller er misligholdt på ikrafttredelsestidspunktet, faller plikten bort."
Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti meiner
i likskap med Bondelaget at det framleis bør vera lengre buplikt
ved odelsløysing (10 år) enn ved anna form for overdraging av odelseigedom
(5 år).
Denne medlemen vil på denne bakgrunn fremma forslag
om eit nytt andre punktum i konsesjonslova § 5 andre ledd:
"Ved odelsløsning må erververen bebo eiendommen i minst 10 år."
Denne medlemen har merka seg forslaget om å oppheva
odelslova § 29, og peikar på at dette kan medverka til at andre
som har rett på odel ikkje får varsel når kommunen pålegg eigaren
om å søka konsesjon. For det offentlege fører dette til mindre arbeid,
men for den som har rett på odel kan det føra til rettstap. Denne
medlemen meiner difor at dei som har rett på odel, bør få
varsel i ein slik situasjon. Denne medlemen fremmar
på denne bakgrunn forslag om ny § 29 i odelslova:
"Ved overdragelse av odelseiendom skal kommunen varsle de øvrige
odelsberettigede. Dersom det er vanskelig å gi individuelt varsel,
er det tilstrekkelig med kunngjøring i Norsk Lysingsblad og en avis som
er alminnelig lest på stedet."
Denne medlemen meiner at formuleringa "over 25/500
dekar" i odelsloven § 2 er upresis. Det same gjeld formuleringa
"(ikke er) meir enn 25/500 dekar" i konsesjonslova §§ 4 og 5, og
fremmar på denne bakgrunn forslag om at reglane vert gjeve formuleringa
"… minst 25/500 dekar …".
Denne medlemen fremmer følgjande forslag:
"I lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten vert
gjort følgjande endringar:
§ 2 første ledd skal lyde:
Ein eigedom blir rekna som odlingsjord når fulldyrka eller overflatedyrka
jord på eigedomen er minst 25 dekar, eller det produktive skogarealet
på eigedomen er minst 500 dekar.
I lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eigedom (konsesjonsloven) mv. vert gjort følgjande endringar:
§ 4 første ledd nr. 4 skal lyde:
§ 5 annet ledd første punktum skal lyde:
Ved erverv av bebygd eiendom hvor fulldyrka og overflatedyrka
jord er minst 25 dekar, eller eiendommen består av minst 500 dekar
produktiv skog, er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 og
2 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett
år og selv bebor den i minst 5 år."
Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti støttar
opphevinga av § 78, slik at det vert full likestilling mellom kvinner
og menn, også når det gjeld menn fødd før 1965. Samstundes viser denne
medlemen til at ein del menn fødd før 1965 (og som har eldre
søstre) har forebudd seg på å overta foreldra sin landbrukseigedom.
Desse har gjerne tatt landbruksutdanning og busett seg på eller i
nærleiken av eigedomen. For dei som har busett seg på eigedomen,
har kommunar i nokre tilfelle nekta frådeling av tomt til dei oppførte
husa. Dersom det ikkje vert gjort særskilde tiltak, kan konsekvensane for
desse personane verta store og negative, ikkje minst økonomisk.
Denne medlemen fremmar difor følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å fremma forslag om særskilde tiltak
og ei kompensasjonsordning for dei menn fødd før 1965 som vert skadelidande
av opphevinga av § 78 i lov om odels- og åsetesretten."
Komiteens medlem fra Venstre vil avvikle
det statlige bopliktsregelverket for landbrukseiendommer, men
la kommunene ha adgang til å innføre boplikt i hele eller deler
av kommunen. Venstre vil ha en mer aktiv bosettingspolitikk for
de landbrukseiendommer som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør
først og fremst, etter dette medlems syn, være lyst
og engasjement til å drive gårdsbruk som er drivende for om en ønsker
å overta en landbrukseiendom, ikke boplikt og arv. Det ble gjort
en rekke oppmykninger av regelverket for boplikt og prisregulering
under den forrige regjeringen. Eiendommer under 100 mål ble gjort
konsesjonsfrie, forutsatt at ikke mer enn 20 mål var dyrket mark.
Det ble innført et fribeløp på 750 000 kroner før bebygde landbrukseiendommer
blir ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ved beregning
av prisen på jordbruksarealer ble satt ned fra 5 til 4 pst. Bakgrunnen for
denne politikken var å gi den enkelte bonde større handlefrihet
og ansvar for hvilken pris som bør betales for jordbruksareal og
jordbrukseiendom. Dette medlem er positiv til at
Regjeringen nå hever taket fra 20 til 25 mål dyrka mark før konsesjonsplikt
skal oppstå, totalarealet på 100 mål beholdes som i dag. Dette
medlem vil vise til skriftlig spørsmål, Dokument nr. 15,
spørsmål nr. 567 (2008–2009), besvart av landbruks- og matminister
Lars Peder Brekk 29. januar 2009 angående effekt av den forrige
regjerings oppmykning av regelverket for boplikt og prisregulering.
I statsrådens svar fremgår det at i perioden 2000–2006 økte den
gjennomsnittlige omsetningsverdien fra ca. kr 700 000 til ca. kr 1 260 000 for
bebygde landbrukseiendommer i fritt salg. Dette medlem mener
det er nødvendig å heve fribeløpet på kr 750 000 i tråd med prisutviklingen
på bebygde landbrukseiendommer.
Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utforme et nasjonalt regelverk som
gir kommunene stor grad av fleksibilitet til å fastsette egne grenser
for boplikt."
Dette medlem støtter Regjeringens forslag om å
flytte bestemmelsene om boplikt til konsesjonsloven og at bestemmelsene
om driveplikt flyttes til jordloven. Dette medlem mener
en skjerpet driveplikt i større grad enn en skjerpet boplikt vil
sikre økt utvikling i landbruket. Regjeringen mener driveplikten
skal gjelde jordbruksarealer som kan drives lønnsomt. Dette
medlem mener dette er en vag formulering, og at begrepet
lønnsomt bør forklares nærmere. Dette medlem mener
det må ligge en lønnsomhetsvurdering til grunn, fordi man ikke kan tvinge
gårdbrukere til å drive og bo på et gårdsbruk der det er nødvendig
med en biinntekt for å få lønnsomhet.
For å øke omsetningstakten på landbrukseiendommer
bør det, som proposisjonen åpner for, gis mulighet for å øke boverdien
utover dagens nivå. Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at avstanden mellom
markedsverdi og konsesjonspris da vil reduseres, og at presset på
prisreguleringsordningen vil bli mindre. Samtidig er det viktig
å holde fast på at det er bruksverdien til landbruksformål og kostnadsnivå
for landbruksbygg som skal danne grunnlaget for prissetting.
Flertallet har merket seg at det i proposisjonen
legges opp til en varierende boverdi i tråd med de regionale forskjellene,
og støtter dette.
Flertallet imøteser den varslede gjennomgangen
av rundskrivet med hensyn til forholdene rundt boverdi.
Proposisjonen peker på at prisrundskrivet bør åpne
for at en offentlig myndighet kan avklare spørsmålet om pris i forkant
av salget, noe komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter. Fordi priskontrollen i
konsesjonsloven i dag foretas etter at salget har funnet sted, medfører
det en betydelig usikkerhet ved kjøp av konsesjonspliktige landbrukseiendommer.
Flertallet imøteser at offentlig forhåndsgodkjent
pris som hovedregel vil bli avklart på forhånd ved salg av konsesjonspliktige
landbrukseiendommer.
Flertallet viser til den varslede gjennomgangen
av rundskrivet med hensyn til forholdene rundt boverdi, og forhåndsuttalelse
om konsesjonspris.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at prisen på landbrukseiendommer skal fastsettes
av markedet og at det ikke skal være noen begrensninger fra det
offentlige på hva en landbrukseiendom skal omsettes for. At staten
griper inn overfor to parter som har blitt enige om en pris på en
eiendom er et alvorlig inngrep i eiendomsretten og hører ikke hjemme
i et moderne samfunn. Disse medlemmer vil peke på
at prisreguleringen fører til at færre eiendommer kommer på markedet
fordi eiere ikke finner det tjenlig å selge eiendommen til spottpris.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven) oppheves."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at da konsesjonsloven ble endret i 2003, ble et av formålene
med loven endret ved at punktet om samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling
på eiendommer ble tatt bort. Prisreguleringen ble mindre sentral
enn tidligere, men samme passus som ble tatt bort i formålet med
loven, ble tatt inn som et av flere særlige forhold av betydning
for konsesjon på erverv av landbrukseiendommer. Kravene som stilles
for å kunne erverve konsesjonspliktig landbrukseiendom, er bl.a.
at avtalt pris skal tilgodese en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling,
erververens formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området,
om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, og om erververen
anses skikket til å drive eiendommen. Videre tilsier loven at konsesjon
kan nektes dersom eiendommen skal brukes til fritidsformål. Det
stilles en rekke krav til erververen, ervervet og formålet med ervervet,
hvilket betyr at det ikke er fritt fram for alle å skaffe seg landbrukseiendommer
på det frie marked. Prisen på eiendommen vil også gjenspeile de "heftelsene"
som loven pålegger. Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer
slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.
Dødsbo som ikke gjøres opp, ender i dag ikke sjelden
opp som passive sameier. Dette fører til uklarhet om når det oppstår
boplikt, og eventuelt om oppfølging av brudd på boplikten. Eiendomsretten
og ansvaret knyttet til denne blir marginalisert. Mange slike bruk
kunne blitt solgt til familier med ønske om å bosette seg på fast
basis. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, støtter at det i proposisjonen
presiseres at arvinger som overtar et dødsbo etter tre år, som hovedregel
må antas å ha boplikt selv om dødsboet ikke er gjort opp. Flertallet viser
til at departementet vil følge opp forslagene fra NOU 2007:16 Ny
skiftelovgivning når høringen av utredningen er gjennomført, og
frem til eventuelle endringer er på plass, vil kommunenes oppfølging
av dødsbo bli omtalt nærmere i rundskriv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre merker seg at det i proposisjonen blir foreslått
at arvinger som overtar et dødsbo rammes av boplikten som hovedregel
etter tre år, selv om dødsboet ikke er gjort opp. Faktum er at situasjonen
i landbruket er at mange eiendommer har passive eiere i form av
uskiftede dødsbo, fordi jordloven og konsesjonsloven forhindrer
en smidig og næringsorientert omsetning. Gammel eiendomsstruktur
sementerer arealstørrelser som var tilpasset driften for flere tiår
siden, og avler passivitet der ny aktivitet og verdiskaping er både
nødvendig og mulig. Disse medlemmer mener derfor
at det er hensiktmessig å oppheve boplikten, også for dødsbo.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
forslag fremmet av dette medlem i denne innstillingen
om å be Regjeringen utforme et nasjonalt regelverk som gir kommunene
stor grad av fleksibilitet til å fastsette egne grenser for boplikt,
da Venstre vil fjerne den statlige boplikten. I et slikt regelverk bør
også kommunen få retningslinjer til hvordan de skal behandle dødsbo. Dette
medlem mener at i tilfeller hvor dødsboet oppfyller driveplikten,
må nye eiere få pålegg om å oppfylle driveplikten av gårdsbruket
uavhengig av om kommunen velger å ha boplikt eller ikke.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at lovforslaget gir hjemmel
til å kreve rapportering av kommunene i saker etter jordloven og
konsesjonsloven. Flertallet anser dette som et svært
viktig virkemiddel for en mer enhetlig behandling i tråd med regelverket
og nasjonale retningslinjer slik at nasjonale hensyn vektlegges
tilstrekkelig, og likhets- og forutberegnelighetsprinsippet ivaretas.
I proposisjonen viser departementet til at "det er grunn til å tro
at flere kommuner fører en praksis i strid med regelverk og nasjonale
retningslinjer ved behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven." Flertallet ser
med stor bekymring på denne utviklingen. Flertallet ser
gjerne at det blir satt i verk ytterligere tiltak som kan gi bedre
sikkerhet for at nasjonale bestemmelser blir fulgt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det ikke skal innføres noen hjemmel til
rapportering i saker etter jordloven og konsesjonsloven. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kommunene er i god stand
til å forvalte de arealer som er i kommunen.
Disse medlemmer stemmer imot ny hjemmel her, jf.
jordloven § 3 fjerde punktum.
Komiteen viser til at det i overgangsbestemmelsenes
punkt 9 ikke henvises til odelsloven § 27.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil legge til denne henvisningen.
Bestemmelsen vil da lyde:
"En eier som med landbruksmyndighetenes godkjennelse oppfyller
boplikt i henhold til gjeldende konsesjonslov § 6 annet ledd eller
odelsloven § 27 fjerde ledd, kan uten hinder av at bestemmelsen
oppheves, fullføre boplikten innenfor rammen av godkjennelsen."