Norges Bank og Bankenes sikringsfonds adgang til å yte likviditetslån
og/eller andre støttetiltak til bankene og andre foretak i finansiell
sektor er regulert i hhv. sentralbankloven §§ 19 og 22 og banksikringsloven
§ 2-12. En forutsetning for tiltak etter disse bestemmelsene er
normalt at mottaker av støttetiltakene kan stille sikkerhet. Bankenes
utlånsporteføljer er en mulig sikkerhet for Norges Bank og Bankenes
sikringsfond, og vil i en situasjon hvor tiltak etter de nevnte
bestemmelsene er aktuelt, kunne være de eneste ubeheftede aktiva
av særlig verdi som foretakene har.
Finansavtaleloven § 45 fastsetter at det må innhentes samtykke
fra låntaker dersom en bank skal overdra sin fordring på låntaker
til andre enn finansinstitusjoner eller lignende institusjoner.
Etter gjeldende rett kan det stilles spørsmål ved om ikke Norges
Bank og Bankenes sikringsfond skal regnes som "finansinstitusjon"
eller "lignende institusjon", dvs. for Norges Banks del som "statsbank" etter
finansavtaleloven § 1 annet ledd bokstav a, og dermed vil falle
inn under det eksisterende unntaket i finansavtaleloven § 45. En
tolkning av gjeldende rett gir ikke uten videre et klart og entydig
svar på dette, og svarene kan være ulike for de to institusjonene.
Norges Bank og Bankenes sikringsfond har bedt om at det utformes
en lovendring som klargjør at samtykkekravet i finansavtaleloven
§ 45 ikke skal gjøres gjeldende ved overdragelse av lånefordringer til
disse to institusjonene. Formålet med lovforslaget er å legge til
rette for å benytte lånefordringer som sikkerhet for Bankenes sikringsfonds
støttetiltak etter banksikringsloven § 2-12, og for Norges Banks
kredittilførsel etter sentralbankloven §§ 19 eller 22.
Norges Bank kan yte lån på særlige vilkår (S-lån) til en bank
eller annet foretak i finansiell sektor som ikke kan oppta lån i
markedet og som har utnyttet sentralbankens ordinære låneordninger
som D-lån og F-lån fullt ut. S-lån ytes etter sentralbankloven § 19 tredje
ledd eller § 22 første ledd på spesielle vilkår når særlige forhold
tilsier det. Norges Banks hovedstyre vedtok våren 2004 retningslinjer
for S-lån, herunder at slike lån bør ytes mot full sikkerhet eller
garantier. Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell
sektor er omtalt i Finansiell stabilitet 2/2004. Kravet til sikkerhetsstillelse
er særlig basert på prinsippet om at banken ikke skal yte soliditetsstøtte,
jf. bl.a. uttalelsene i St.meld. nr. 24 (1989–1990) Om Kredittilsynets,
Norges Banks og Finansdepartementets behandling av Sparebanken Nord
Norge i 1989, s. 18-19.
Banker som er i "S-lån posisjon" har imidlertid begrenset med
aktiva som kan pantsettes. Dette skyldes blant annet at bankene
pantsetter sine mest likvide verdipapirer og eierandeler i fond
til Norges Bank som sikkerhet for sine D-lån og F-lån i sentralbanken.
Som nevnt er det først når en bank har trukket fullt ut på sin rett
til D- eller F-lån at den kan få behov for S-lån. Norges Bank skriver
at dersom banken ikke har tilstrekkelig sikkerheter for et S-lån,
må banken be staten om å garantere for lånet. Dette innbærer i følge
Norges Bank at dersom banken i praksis skal kunne yte S-lån i slike
tilfeller, må det være mulig å ta pant i de kriserammede bankenes
utlånsporteføljer, som er en type ubeheftede aktiva som banken fortsatt kan
ha i behold.
En bank som har behov for S-lån vil normalt trenge den ekstra
likviditeten raskt, og pantesikkerhet må derfor kunne etableres
hurtig og effektivt. Dette forutsetter bl.a. at den kriserammede
banken kan pantsette lånefordringene til Norges Bank uten å måtte innhente
samtykke fra den enkelte lånekunde. Det samme gjelder ved eventuelle
S-lån til kredittforetak med utlånsportefølje.
Etter banksikringsloven § 2-12 kan Bankenes sikringsfond yte
ulike støttetiltak for bl.a. å sikre at et medlem av fondet kan
oppfylle sine forpliktelser eller videreføre sin virksomhet. Dersom
Bankenes sikringsfond yter støtte i form av garanti, lån eller likviditetsstøtte
uten sikkerhet, vil fondet indirekte overta risikoen fra innskytere
og øvrige kreditorer som kan trekke seg ut av den kriserammede banken.
Det er viktig at Bankenes sikringsfond kan tilbys tilfredsstillende
sikkerhet for de støttetiltakene som ytes, og en banks utlånsportefølje
er et sentralt panteobjekt. Samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
innbærer i følge Bankenes sikringsfond at utlånsporteføljen i praksis
ikke er mulig å bruke i en krisesituasjon, som følge av tiden og
problemene det vil kunne innebære å innhente samtykke. Bankenes
sikringsfond anser på denne bakgrunn at samtykkekravet utgjør en
begrensing i de løsningsalternativer som banksikringsloven gir.
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget
om unntak fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45 for Norges
Bank og Bankenes sikringsfond.
Finansdepartementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank
og Bankenes sikringsfond om en lovendring som innebærer at de to
institusjonene unntas fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45.
Som del av arbeidet med å sikre finansiell stabilitet i Norge,
er det etter departementets vurdering et mål at Norges Bank og Bankenes
sikringsfond har et best mulig rettslig rammeverk for å kunne tilføre
kreditt eller yte andre støttetiltak ved en eventuell bankkrise.
Lovendringsforslaget vil etter departementets syn sikre bedre grunnlag
for de to institusjonene til å kunne yte kreditt og andre støttetiltak
i en eventuell krisesituasjon.
Rettsgrunnlaget som styrer de to institusjonenes mulighet til
å tilby krisehjelp til banker mv., bør etter departementets vurdering
være utformet slik at adgangen til å ta pant som sikkerhet for krisehjelpen fremgår
tydelig. Finansdepartementet mener, i samråd med Justisdepartementet,
at det er mest hensiktsmessig med en avklaring av dette gjennom
en eksplisitt lovregel.
Departementet slutter seg til Norges Bank og Bankenes sikringsfonds
vurdering av at en avklart rettssituasjon er viktig av hensyn til
å sikre at de to institusjonene ikke kan møtes med erstatningssøksmål fra
låntakere som har fått sine lånefordringer overdratt uten samtykke.
Det er vesentlig at det i en krisesituasjon ikke oppstår unødvendig
usikkerhet eller tvist om rettsgrunnlaget for de aktuelle tiltakene.
Etter gjeldende rett, hvor det ikke er eksplisitt avklart om Norges
Bank og Bankenes sikringsfond er omfattet av samtykkekravet i finansavtaleloven
§ 45, vil faren for eventuelle etterfølgende søksmål kunne føre
til at bankenes eller kredittforetaks utlånsporteføljer ikke kan
brukes som sikkerhet for tilførsel av likviditet i en krisesituasjon.
Dersom Norges Bank ikke har adgang til å utnytte utlånsporteføljen
som pant, vil alternativet kunne være at staten må garantere for
den likviditeten institusjonen yter til en kriserammet bank. Departementet slutter
seg til Norges Banks vurdering av at en slik løsning vil være klart
mindre tilfredsstillende enn en direkte sikring av lånet mot deler
av den kriserammede bankens eiendeler, selv om disse kan være mindre likvide.
Departementet slutter seg til forslaget fra Norges Bank om et
tilsvarende unntak i sentralbankloven § 22 som i § 19. Departementet
viser til at de hensyn som gjør seg gjeldende for overdragelse av
utlånsporteføljer som sikkerhet til Norges Bank etter sentralbankloven
§ 19 er tilsvarende for sentralbankloven § 22.
Finansdepartementet legger, i samråd med Justisdepartementet,
til grunn at et unntak fra samtykkekravet i finansavtaleloven § 45
for Bankenes sikringsfond og Norges Bank i realiteten ikke anses
som en utvidelse av unntakets rekkevidde, ettersom Norges Bank og
Bankenes sikringsfond ikke kan anses som dårligere motparter for
låntakerne enn de institusjonene som lånefordringer i dag kan overdras
til uten samtykke.
Det vises til forslag til § 19 nytt fjerde ledd og § 22 nytt
tredje ledd i sentralbankloven, og til § 2-12 nytt syvende ledd
i banksikringsloven.
Lovforslagene vil kunne gjøre det enklere for Norges Bank eller
Bankenes sikringsfond å tilføre likviditet til en kriserammet bank
eller annen institusjon i finansiell sektor med sikkerhet i bankens
aktiva.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.