Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Kjell Terje Fevåg, Ranveig Frøiland, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, fra Senterpartiet, lederen Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og representanten Oscar D Hillgaar, viser til den omfattende behandling Stortinget hadde av disse problemstillingene bl.a. i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 64 (1991-1992) om Norges oppfølging av Nordsjødeklarasjonene, B.innst.S.nr.9 (1994-1995), brev til komiteen fra miljøvernministeren av 21. april 1995 om utsetting av beslutning om nitrogenfjerning, B.innst.S.nr.9 (1995-1996), behandlingen av Dok.nr.8:05 (1994-1995) om nitrogenrensing av avløpsvann, brev til komiteen fra miljøvernministeren av 25. april 1996 og brev av 13. juni 1996, samt St.prp. nr. 1 (1996- 97) Miljøverndepartementet, resultatområde 8.
Komiteen viser til at det har vært konflikter knyttet til spørsmålet om det bør gjennomføres høygradig rensing av kloakken fra enkelte byer på Sørlandet, eller om en lavgradig mekanisk rensing er tilstrekkelig.
Komiteen er enig i at man må være forsiktig med å akseptere fortsatt utslipp av urenset og lavgradig renset kloakk, selv om det kan være vanskelig å måle de direkte effektene av enkelte rensetiltak.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, finner ikke grunn til å så tvil om det omfattende faglige utredningsarbeid som nå har vært gjennomført og den enstemmige tilråding som der er fremkommet. Flertallet har merket seg at utredningsarbeidet har resultert i at nitrogenrensekravene for flere kommuners vedkommende nå er frafalt. Flertallet er enig i at nitrogenrensing kan gjennomføres i de kommuner der det er faglig grunnlag for dette, slik det nå legges opp til.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig i prinsippet om at den som forurenser også har ansvaret for å gjennomføre og betale nødvendige rensetiltak. Det synes ikke å være grunn til å fravike dette prinsippet i forbindelse med gjennomføringen av ordinære rensetiltak som ledd i arbeidet med å bedre forholdene lokalt og regionalt. Dette flertallet har merket seg at når det derimot gjelder gjennomføringen av nitrogenfjerning i tillegg til ordinær fosforfjerning på noen utvalgte renseanlegg, med stor grad av regional begrunnelse, er spørsmålet om større grad av utjevning mer relevant. Dette flertallet viser til at miljøvernministeren vil komme tilbake med en grundig redegjørelse for dette.
Dette flertallet viser til at staten siden 1974 har gitt investeringstilskudd til avløpstiltak for å stimulere framdriften av nødvendige avløpstiltak. Tilskudd til fosforrensing gis i dag bare til kommuner som har samlede avløpskostnader pr. gebyrpliktige husstand over landsgjennomsnittet.
Dette flertallet mener at når det gjelder den videre oppfølging av rensetiltak, må det utvises fleksibilitet og åpnes adgang for alternative rensetiltak for å innfri kravet om rensing av nitrogen i de aktuelle kommunene slik Stortinget også har bedt om i B.innst.S.nr.9 (1995-1996). Det bør her være en løpende dialog mellom miljøvernmyndighetene og berørte kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, forutsetter dessuten at forurenser betalerprinsippet må legges til grunn. Dette prinsippet må imidlertid gjelde alle forurensere, og ikke bare forurensere i de kommuner som er lokalisert ved utløpet av vassdrag der nitrogenproblemene er størst. Innbyggerne i de (innenlands) kommuner som slipper ut nitrogen og fosfor til de berørte vassdrag er også forurensere, og bør betale. Dette innebærer at det må legges opp til en rettferdig fordeling av utgiftene til nitrogenrensing mellom de kommuner som har utslipp til vassdrag som bidrar til nitrogenproblemene, jf. også B.innst.S.nr.9 (1994-1995) og B.innst.S.nr.9 (1995-1996).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at miljøvernmyndighetene slår klart fast at de ikke gir eller vil gi rensepålegg som « utelukkende er politisk knyttet til « eksemplets makt » », slik det er antydet i dokumentet. Disse medlemmer er enig i at det ikke er noen grunn til å fravike dagens praksis med hensyn til kostnadsfordeling eller tilskuddskriterier for fosforfjerning fra kommunalt avløpsvann.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar mener at oppfølging av Nordsjødeklarasjonen er et nasjonalt ansvar, og at kommuner som blir pålagt nitrogenrensing i den forbindelse må få økt statstilskudd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at de statlige tilskuddene til kommunale avløpstiltak er blitt redusert de siste årene. Disse medlemmer mener at dette ikke er akseptabelt, både på grunn av de løfter som tidligere har vært gitt om 25 % statlig tilskudd til kommunale renseanlegg, og de høye kostnader som påføres enkelte kommuner. Selv om forurenser betaler- prinsippet skal ligge til grunn, mener disse medlemmer at også staten må ta en vesentlig del av kostnadene ved rensing, ikke minst for å forhindre at enkeltkommuner blir uforholdsmessig hardt rammet. Disse medlemmer vil derfor framholde betydningen av at de statlige tilskuddene til nitrogenrensing økes.
Disse medlemmer forutsetter at de kommuner som har foretatt beslutninger om nitrogenrensing uten at påbud foreligger og som nå faller utenfor det geografiske området som er pålagt nitrogenrensing, bør få tilskudd fra staten.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er et hovedprinsipp at « forurenser betaler ». Imidlertid er forholdet at kommuner som eventuelt vil bli pålagt nitrogenrensing vil måtte bære byrden for mange kommuner som ligger slik til eller er av slik størrelse at krav til nitrogenrensing ikke vil gjelde disse. Disse medlemmer mener derfor at i de tilfeller hvor en kommune pålegges slik rensing på vegne av flere kommuner, bør staten være med på å finansiere renseanlegget.
Imidlertid er disse medlemmer opptatt av en realistisk vurdering av behovet for nitrogenrensing. Forskergruppen som har gjennomgått forholdene i indre og ytre Oslofjord har vist at behovet for rensing ikke er slik SFT og Miljøverndepartementet i utgangspunktet har lagt til grunn.
Disse medlemmer er tilfreds med at Miljøverndepartementet har tatt konsekvensen av dette og trukket tilbake krav om rensing i ytre Oslofjord. Disse medlemmer mener det er fornuftig slik miljøvernministeren formulerer seg i brev til komiteen 13. juni 1996, å bruke mer tid på en nærmere gjennomgang av hvilke muligheter som foreligger både på tiltakssiden og finansieringssiden før det treffes endelig beslutning mht. gjennomføring av nitrogenrensetiltak også i indre Oslofjord. Disse medlemmer viser til at mange kommuner kan ha resipientforhold som tilsier at regelstyrte rensepålegg kan bety store feilinvesteringer. For en presset kommunesektor er det av stor betydning at sentrale pålegg kan underbygges gjennom at mål og virkemidler er tilpasset hverandre.
Disse medlemmer viser imidlertid til at nitrogenrensing innerst i Oslofjorden, ved VEAS og ved Bekkelaget vil ha stor betydning for ytre deler av Oslofjorden, og at igangsetting av begge disse anlegg derfor bør prioriteres.
Disse medlemmer vil konkludere med at i de tilfeller Miljøverndepartementet, etter ny faglig gjennomgang, finner at det er nødvendig med høygradig rensing (som en konsekvens av Nordsjøavtalen) vil det være rimelig å vurdere statlig engasjement for å finansiere slike renseanlegg.
Disse medlemmer mener at i de tilfeller hvor enkelte kommuner allerede har igangsatt investering i nitrogenrenseanlegg på bakgrunn av tidligere statlige krav, må statlig delfinansiering vurderes dersom renseanlegget medfører avgifter over landsgjennomsnittet, på samme måte som i de kommuner som i fremtiden kan bli stilt overfor slike krav.
Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at forslaget knyttet til Dok.nr.8:22 (1995-1996) var av prinsipiell karakter. Det berørte prinsipp var ikke hvorvidt « forurenser betaler »-prinsippet skulle fravikes. Det er bred enighet om at dette prinsippet bør stå fast.
Men forskning viste at i tilknytning til Nordsjøavtalen var det ikke « forurenser » som skulle betale, men et selektivt lite utvalg av tettsteder langs Skagerrak og ytre Oslofjord som i næringssalt-sammenheng ikke bidro til forurensning av Nordsjøen. Og at denne skjevhet var begrunnet i en internasjonal avtale som storsamfunnet hadde underskrevet på hele nasjonens vegne. Disse tettstedene var gitt rollen som offerlam i internasjonal miljøpolitikk.
Som det fremgår av begrunnelsen i forslaget i Dok.nr.8:22 (1995-1996) var Tvedestrand kommune et eksempel på hvilke avgiftsnivåer et lite samfunn med svak økonomi kunne bli utsatt for på storsamfunnets vegne. Forslaget var ikke spesifikt knyttet til noen enkeltkommune.
Et hovedprinsipp i tillegg til « forurenser betaler » må være et solidarisk ansvar for konsekvensene av storsamfunnets vedtak og prioriteringer.
Det spesielle med Nordsjøavtalen var at den stilte krav til norske utslipp basert på en feilaktig situasjonsbeskrivelse av forurensingspåvirkningen fra norske kilder. Denne feilvurdering ble ikke korrigert før forskere og kommunale forurensningsmyndigheter hadde brukt lang tid på å tilbakevise sentrale myndigheters vurderinger. I denne prosessen ble det stilt spørsmål om SFTs nøytrale kompetanse og til slutt om institusjonens troverdighet. Det var til stor skade for miljøarbeidet, og dette medlem håper at miljømyndighetene tok lærdom av striden rundt Nordsjøavtalen. Klimaavtalen og CO2-spørsmålet gir ikke spesiell grunn til optimisme om dette siste, viktige punkt. Miljøarbeidet er for viktig til at en kan tillate at det skades av ukritisk omgang med ensidig informasjon, og ved sammenblanding av kvasivitenskap, penger og religion.
Departementet har foreløpig motstrebende tatt til fornuft i Nordsjøavtalesammenheng, og dette medlem fremsetter derfor ikke forslaget i Dok.nr.8:22 (1995-1996) på ny i denne innstilling.