Etter omlegginga av Kredittmeldinga som vart
varsla i Kredittmeldinga 1995, skal meldinga no i større
grad enn tidlegare vere eit dokument som omhandlar aktuelle saker
på finansmarknadsområdet.
Årsmeldingane frå Noregs Bank,
Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond
og Folketrygdfondet følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.
Framstillinga er på enkelte punkt ført fram utover årsskiftet
1997/98.
Det er i avsnitt 1.2 i meldinga gitt oversikt
over utviklinga på finansmarknaden.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Dag Terje Andersen, Kjell Ivar Fossnes, Ranveig Frøiland,
Trond Giske, Frank Willy Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg,
frå Framstegspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth
Svendsen, frå Kristeleg Folkeparti, Randi Karlstrøm,
leiaren Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, frå Høgre,
Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, frå Senterpartiet,
Eli Sollied Øveraas, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, frå Venstre, Terje Johansen og frå Tverrpolitisk Folkevalde,
Steinar Bastesen, tek departementet si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Den finansielle sektoren spelar ei nøkkelrolle
i den moderne økonomien, ved å formidle betalingar,
kanalisere sparing og fordele risiko. Bankane utgjer kjernen i eit
slikt system, fordi størstedelen av betalingar og kredittar
blir kanaliserte gjennom bankane. Sparemønsteret i hushaldningane
har endra seg i retning av meir langsiktige spareprodukt, og det
har ført til at institusjonelle investorar som forsikringsselskap
og verdipapirfond har vorte ein stadig viktigare konkurrent til bankar
og andre tradisjonelle kredittinstitusjonar.
Formålet med strukturpolitikken på finansmarknaden
er å prøve å sikre eit solid finansvesen
som fungerer godt. Strukturpolitikken må bidra til å bygge opp
under den samfunnsutviklinga som elles har politisk forankring.
Eit viktig omsyn i strukturpolitikken er å skape tilstrekkeleg
konkurranse, slik at kjøparar av finansielle tenester har
alternative tilbod å velje mellom, og slik at ressursbruken
i næringa blir effektiv. Ein må sjå samanslåing
eller oppdeling av føretak som ein viktig og naturleg del
av næringsutviklinga i eit land. Ved fusjonsdanning har
ein sjanse til å dra nytte av synergieffektar på kostnadssida
eller inntektssida. Mellom anna har omsynet til å få ned
kostnadene stått sentralt når det gjeld å forklare
fusjonar. Ein kan òg få fusjonar fordi dei som
tek over eit føretak meiner å sjå eit
anna og betre grunnlag for overskott av verksemda.
Styresmaktene har likevel høve til å gripe
inn, dersom desse strukturendringane går på tvers
av dei omsyn som ein skal ta vare på gjennom strukturpolitikken.
Dei omsyn som styresmaktene skal ta, og som er regulerte gjennom
lovgivinga, er å sjå til at konkurransen og soliditeten
er forsvarleg. Konkurranse er gunstig fordi det stimulerer til effektiv
ressursutnytting og så låge prisar som råd
for forbrukarane. For sterk konkurranse kan gi låg inntening
og svekt soliditet. Reguleringa av finansinstitusjonane tek i stor
grad sikte på å gjere midlane til kundane mindre
risikoutsette ved at ein set grenser for kor stor risiko institusjonane
kan ta. Reguleringa har såleis òg som formål å sikre
stabiliteten i finanssystemet. Dei norske reguleringane følgjer
i all hovudsak internasjonale standardar.
Finansmarknaden består av ei rekkje
ulike mark-nadssegment, og konkurransen artar seg ikkje på same måte
i dei ulike segmenta. Eigenskapar ved kvar delmarknad er viktige
for konkurransen. Konkurranseintensiteten i ein bransje treng ikkje
ha samanheng med kor mange verksame føretak det er, og
kor store dei er. Ein marknad kan kjenneteiknast av effektiv prisdanning
og lågare kostnader jamvel med heller få aktørar. Men
eventuelle etableringshindringar, formelle eller reelle, har svært
mykje å seie. Når det er låge etableringshinder
i ein marknad, verkar det generelt disiplinerande på produsentane
slik at dei produserer kostnadseffektivt. Dei som er i marknaden,
står då overfor trusselen om at nye føretak
kan etablere seg dersom gevinsten i bransjen blir høg.
Di færre etableringshindringar, di sterkare vil konkurransen
vere. For det første er det formelle hindringar, slik som
konsesjonsplikt, kapitalkrav og kompetansekrav. Føresegna
i EØS-avtalen om etableringsrett for filial og rett til å tilby
tenester direkte over landegrensene har redusert dei formelle etableringshindringane,
og slik sett har dei ført til auka konkurranse i den norske
marknaden. Konkurransen kan altså auke utan at det skjer
nyetableringar, fordi trusselen om nyetableringar kan hindre dei
eksisterande institusjonane i å ta for høge prisar.
Konkurransen i ein marknad er òg avhengig
av dei alternativa til bransjen sine produkt som alt finst. Direkte
låneopptak i verdipapirmarknaden har i lang tid vore ei
vesentleg finansieringskjelde for næringslivet, særleg
for dei største føretaka. Konkurransen i denne
marknaden er difor sterk. For småføretak og privatpersonar
finst det ikkje like klare alternativ til låneopptak frå ein
finansinstitusjon. Òg på innlånssida
kan konkurransen ha auka som følgje av større tilgang
til alternative spareformer. Viktige alternativ til innskott i bank
er direkte plasseringar i verdipapirmarknaden i låne- eller
eigenkapitalinstrument, og sparing i forsikring. Den avkastning
kundane oppnår i verdipapirmarknaden og hos livselskapa,
spelar òg inn når bankane konkurrerer om innskottskundar.
Bankane har mellom anna møtt denne utviklinga gjennom å etablere
eigne verdipapirfond, og dei fleste bankane er dessutan tilknytte
livsforsikringsselskap gjennom eigarskap eller samarbeidsavtalar.
Auka konkurranse har truleg hatt innverknad
på utviklinga i retning av å danne finanskonsern.
Danning av finanskonsern gjennom oppkjøp eller fusjon fører
til færre uavhengige finansinstitusjonar. Isolert sett
kan det føre til redusert konkurranse i dei marknadene
der finanskonsernet har si verksemd. Samstundes er det tilhøve
som talar for at oppretting av finanskonsern òg kan føre
til auka konkurranse i visse segment av finansmarknaden. For eksempel
reknar ein med auka konkurranse i livsforsikringsmarknaden dersom
eit livselskap gjennom konserndanning får tilgang til eit
betre distribusjonsnett.
Det er i meldinga gjort greie for utviklinga
i banknæringa, i forsikringsnæringa, for konkurransetilhøva
i finansmarknaden, om konkurransen frå utlandet og om utviklinga
i strukturpolitikken.
Komiteen tek dette
til orientering.
Sidan først i 1980-åra har
utforminga av strukturpolitikken i første rekkje vore innretta
mot å sørgje for at konkurransen ikkje blir skadelidande.
Dei trekka som det er gjort greie for i avsnitta 2.2 - 2.5, tyder
på at ein har lykkast i dette, og at den marknadskonsentrasjonen som
har skjedd over ei tid, ikkje har vore til hinder for ei utvikling
mot stadig sterkare konkurranse i den norske marknaden. Samtidig
har målsetjinga om eit godt tilbod av finansielle tenester
i alle regionar heile tida lege fast. Det er neppe haldepunkt for
at tilbodet av tenester og konkurransen i distrikta er svakt. Sett
i eit noko lengre tidsperspektiv har det vore ei utvikling frå mange
små einingar som i stor grad opererte i ein avgrensa, lokal
marknad, til større einingar som driv verksemd over eit
større geografisk område. Høvet for utanlandske
aktørar til å etablere seg i Noreg og til å drive
grenseoverskridande verksemd gjer det òg verre for norske
aktørar å opparbeide seg og eventuelt utnytte
marknadsmakt.
Samtidig står finansnæringa
overfor ei rekkje utfordringar som stiller krav til effektivisering,
reduksjon av kostnader og utvikling av drift og strategi. Stadig
auka internasjonal integrasjon, teknologisk utvikling og bransjegliding
er trekk som talar for framleis høg konkurranse. Det har
skjedd endringar i sparemønsteret, med ei dreiing frå tradisjonelle bankinnskott
over mot forsikringsprodukt og verdipapirfonddelar. Institusjonelle
investorar som forsikringsselskap og verdipapirfond har såleis
vorte stadig viktigare konkurrentar til bankar og andre tradisjonelle
kredittinstitusjonar. Tilfanget av nye produkt og aktørar
er truleg òg med på å auke konkurranseintensiteten,
fordi kundane har fått fleire val- og substitusjonsmoglegheiter.
Vidare har gjennomføringa av den indre marknaden i EU og
EØS ført til auka integrasjon og konkurranse i
dei europeiske finansmarknadene. EØS-reglane om etableringsrett
for filialar og grensekryssande verksemd har skapt auka konkurranse,
medan auken i kravet til minste startkapital isolert sett dreg i
motsett retning. ØMU vil, saman med generell internasjonalisering
og teknologiske endringar forsterke denne utviklinga og dermed føre med
seg ytterlegare omstillingar i finansnæringa i Europa.
Det vil òg endre rammetilhøva for norsk finansnæring.
Innføringa av euro kjem på kort sikt til å bety mest
for bankane. Kva slags verknad innføringa av euro kan ha
for norsk finansnæring, er nærmare omtala i avsnitt
5.4 i Revidert nasjonalbudsjett 1998.
Konkurranseforholda for norsk forsikring har
dei siste åra vore prega av at internasjonale skadeselskap har
vore på veg inn via forsikringsmeklarane i den norske marknaden,
samtidig som bankane har etablert seg på livsida ved at
dei har overteke etablerte selskap. Utanlandske selskap som har
etablert filial, eller driv grenseoverskridande verksemd i Noreg,
har framleis ein heller liten marknadsdel innafor skadeforsikring. Det
kan vere ein indikasjon på at konkurransen er sterk. Skadeselskapa
møter ingen direktekonkurranse frå dei andre gruppene
av finansinstitusjonar i den norske marknaden for reine risikoprodukt.
Det finst likevel alternativ for kundane, som omtala i avsnitt 2.3 i
meldinga, mellom anna gjennom etablering av såkalla «captives».
Livselskapa konkurrerer direkte med pensjonskasser
og pensjonsfond i marknaden for kollektiv pensjonsforsikring. Sidan
mange av livselskapa har produkt med eit kombinert spare- og forsikringselement,
er det rimeleg at selskapa òg møter ein viss konkurranse
frå institusjonar som tilbyr reine spareprodukt. IPA-reglane
kan som omtala i avsnitt 2.3 i meldinga, vere med på å forsterke
konkurransen med bankar og verdipapirfond. Utanlandske selskap har dessutan
formelt høve til å etablere seg i den norske marknaden
gjennom filialar eller grenseoverskridande verksemd. Det er likevel
usikkert kor stor reell effekt dette har hatt på konkurransen
i marknaden for livsforsikringsprodukt.
For å kunne ha ei tilfredsstillande
inntening med den konkurranseutviklinga som ein kan vente, har bankane behov
for å redusere kostnadene. Samtidig har dei behov for å gjere
store nyinvesteringar på IT-sida. Moglege stordrifts- og
breiddefordelar i bank- og for-sikringsnæringa er eit motiv
for mange oppkjøp, fusjonar og danningar av konsern. Empirisk
har det vore vanskeleg å finne klare haldepunkt for stordrifts-
og breiddefordelar. I enkelte segment kan det likevel vere stordriftsfordelar
knytte til mellom anna utbygging og drift av teknologiske system,
og der det er store investeringar. Tilsvarande er det argument for å rekne
med at det er visse breiddefordelar i distribusjon av bank- og forsikringsprodukt.
Men mange fusjonar og oppkjøp er nok først og
fremst motiverte ut frå meir strategiske omsyn. Storleiken
på finansinstitusjonane kan mellom anna vere viktig for å delta
i tilrettelegging og gjennomføring av større internasjonale
transaksjonar. For store institusjonar kan det dessutan være
lettare å opparbeide tilstrekkeleg kompetanse om meir komplekse
finansielle instrument, noko som er viktig for å hevde
seg i nye marknadssegment.
Hovudmålet i strukturpolitikken blir
framleis å sikre at Noreg har velfungerande og solide finansinstitusjonar,
og at det er høg konkurranse mellom institusjonane. Konkurranseomsyn
tilseier såleis at ein bør unngå at enkeltinstitusjonar
får ein dominerande posisjon, totalt eller i marknadssegmenta
sine. Det er dessutan eit mål å halde ved like
spreidd aktivitet og kompetanse i næringa med sjølvstendige
institusjonar utafor Oslo. Då departementet behandla søknaden
frå Den norske Bank om å ta over aksjane i Bolig-
og næringsbanken, la ein til grunn ei struktur- og distriktspolitisk målsetjing
om å halde oppe minst eitt finansielt tyngdepunkt utafor
Oslo.
Departementet meiner òg at det er viktig å ha
sentrale finansinstitusjonar med hovudkontor plasserte i Noreg. Som
nemnt ovafor (jf. tabell 1.8) er norske finansinstitusjonar små i
internasjonal målestokk. Hovudkontoret i eit eventuelt
fusjonert selskap blir dermed sannsynlegvis lagt til utlandet, og
såleis også leiings-, strategi- og utviklingsfunksjonar.
I så fall aukar det avstanden til staden der dei strategiske
avgjerdene blir fatta, noko som kan innebere at det blir lagt mindre
vekt på kunnskap om lokale forhold i Noreg og spesielle
behov norske kundar måtte ha. Det har truleg mest å seie
for hushaldninger, små og mellomstore bedrifter og kommunar,
som i mindre grad enn større bedrifter har den internasjonale
marknaden som eit reelt alternativ.
Kor stor vekt ein skal leggje på desse
argumenta, er avhengig av ei rekkje forhold. Det er mellom anna avhengig
av kor stor del av finansinstitusjonane som er på utanlandske
hender. Dei momenta som er nemnde ovafor, er først og fremst
viktige dersom hovudtyngda av større norske institusjonar
blir kontrollerte frå utlandet. Dersom utanlandske interesser
er inne i mindre grad, er det neppe så viktig, og det kan
ha sine fordelar at enkelte institusjonar er i utanlandsk eige.
Større internasjonale institusjonar kan føre til
nyvinningar innafor drift og utvikling, og at kompetanse frå internasjonale
finansmarknader lettare blir formidla til norsk finansnæring
enn det som elles ville vere tilfelle.
Ein føresetnad for ei konkurransedyktig
og velfungerande finansnæring er effektiv drift av institusjonane og
tilstrekkeleg konkurranse på den innanlandske marknaden.
Raske endringar både i samfunnet generelt og i finansmarknaden
understrekar at norske finansinstitusjonar må ha høve
til strategiske og strukturelle tilpassingar som kan vere nødvendige
for å sikre ei tilfredsstillande inntening. Etter departementet
sitt syn inneber det at ein må halde fast ved ei kvalitativ
retningslinje for strukturpolitikken i finansmarknaden. Forsøk
på å etablere kvantitative retningslinjer knytte til
visse namngitte institusjonar har synt seg mindre hensiktsmessig.
Søknader om samanslåingar
mellom store institusjonar bør vurderast i kvart enkelt
tilfelle, der mellom anna omsynet til soliditeten i institusjonane
inngår i vurderingane. Konsesjonspraksis må ikkje
bli innretta slik at han hindrar dei omstillingane som er nødvendige
for at finansnæringa skal kunne møte dei utfordringane
ho står overfor, mellom anna den auka internasjonale konkurransen.
Storleiken på den norske marknaden tilseier at det er grenser
for kor langt ein av konkurranseomsyn bør gå i å tillate
samanslåingar av større institusjonar. Når
det gjeld andre institusjonar, vil ein vise ei fleksibel haldning.
Norske og utanlandske institusjonar vil i samsvar med Noreg sine
internasjonale skyldnader bli handsama likt i høve til
dei strukturpolitiske retningslinjene.
I den samla konsesjonsvurderinga vil departementet såleis
leggje opp til å følgje ei restriktiv linje med omsyn
til oppkjøp og konsentrasjon av dei største norske
finansinstitusjonane og grupperingane. Ein vil i denne samanheng
leggje vekt på at det finst solide og konkurransedyktige
institusjonar og grupperingar med regional forankring heimehørande
her i landet og å søkje å unngå utflytting
eller svekking av finansmiljøet i Noreg.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, er
samd med departementet i at strukturpolitikken på finansmarknaden
og den maktkonsentrasjonen som har skjedd over tid, ikkje har vore
til hinder for sterkare konkurranse i den norske marknaden.
Eit viktig omsyn i strukturpolitikken er å bidra
til tilstrekkeleg konkurranse slik at kjøparar av finansielle tenester
har alternative tilbod å velja mellom, samt at ressursbruken
i næringa blir effektiv. I tillegg må finansinstitusjonane
sin soliditet og konkurransedugleik bli tillagt stor vekt.
Fleirtalet har merka seg departementet
sine vurderingar om bankane sine behov for å redusere kostnadene
som følgje av konkurranseutviklinga. Fleirtalet legg
til grunn at kostnadene er ein av fleire faktorar som den einskilde
institusjon vil vurdera i høve til konkurransen i dei ulike
marknadene.
Fleirtalet er samd i at hovudmålet
i strukturpolitikken framleis er å sikra at Norge har velfungerande og
solide finansinstitusjonar, og at det er høg konkurranse
mellom institusjonane. Målet om eit godt tilbod av finansielle
tenester i alle regionar ligg framleis fast.
Fleirtalet vil peike på at
konkurranseomsyn tilseier at ein bør unngå at
enkeltinstitusjonar får ein dominerande posisjon, totalt
eller i einskilde marknadssegment.
Fleirtalet meiner det er viktig å halde
ved like spreidd aktivitet og kompetanse og slik ta vare på og utvikle
gode finansielle miljø også utafor Oslo.
Desse finansielle miljøa må få utvikla
seg i tråd med det som ligg i lov og regelverk, ein open
marknad der soliditet og konkurranse vert ivaretekne.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser
til det som er omtalt i meldinga om strukturpolitikken og vil spesielt
understreke at hovudmålet i strukturpolitikken blir å sikre
at Noreg har velfungerande og solide finansinstitusjonar, og at det
er effektiv konkurranse mellom institusjonane.
Denne medlemen vil peike på at
konkurranseomsyn tilseier at ein bør unngå at
enkeltinstitusjonar får ein dominerande posisjon, totalt
eller i eigne mark-nadssegment.
Det er såleis viktig å halde
ved like spreidd aktivitet og kompetanse og slik ta vare på og
utvikle fleire gode finansielle miljø også utafor
Oslo. Denne medlemen viser i det høve til
Regjeringa si målsetjing om å styrkje dei finansielle
tyngdepunkta utafor Oslo, og vil spesielt peike på Trondheim.
I meldinga er det gitt ei oversikt over endringar
i regelverket på finansmarknadsområdet som Finansdepartementet
har stått for i 1997 og framstillinga er på enkelte
punkt ført fram utover årsskiftet 1997/98. Oversikta
inneheld mellom anna nye og endra forskrifter og opplysningar om
iverksetjing av lover, innan m.a. bank- og finansieringsverksemd,
forsikringsverksemd og pensjonsordningar, og verdipapirhandel.
I vedlegg til meldinga er det gitt ei oversikt
over departementet sine forvaltningsavgjerder i 1997. I meldinga
er det omtale av viktige forvaltningssaker i 1997 og hittil i år.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Årsmeldinga 1997 for Noregs Bank vart
behandla og godkjend i hovudstyremøte 6. mars 1998. Etter §28
i lov av 24.mai 1985 nr. 28 om Noregs Bank og pengevesenet (sentralbanklova)
skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet
for å bli lagt fram for Kongen og gjerast kjent for Stortinget.
Etter §5 i instruks for Riksrevisjonens kontroll med Noregs
Bank skal Riksrevisjonen òg sende årsmelding og
rekneskap for Noregs Bank til Stortinget. Årsmeldinga følgjer meldinga
som utrykt vedlegg.
Det er i meldinga gjort greie for leiing og
administrasjon av Noregs Bank i 1997.
Verksemda til Noregs Bank
i 1997
Det er i meldinga gitt ei kort framstilling
av verksemda i 1997 som byggjer på årsmeldinga
frå Noregs Bank. For ein meir utfyllande gjennomgang viser
ein til årsmeldinga. Ein viser òg til omtalen
av penge-, kreditt- og renteutviklinga i nasjonalbudsjettpublikasjonane.
Noregs Bank har oppgåver knytte til
betalingssystema som heilskap. Noregs Bank står
for oppgjer av krav og skyldnader mellom bankane, pengeoppgjer av verdipapirhandelen,
og har oppgåver knytte til staten si økonomiforvaltning.
Som setelbank står Noregs Bank for produksjon og distribusjon
av setlar og mynt.
Betalingssystemet er ein viktig del av infrastrukturen i
det finansielle systemet. Svikt her kan ha store samfunnsøkonomiske
konsekvensar og kostnader. Noregs Bank har lagt særleg
vekt på å avgrense risikoen for at problem i ein
finansinstitusjon eller ein delmarknad skal forplante seg til andre
institusjonar og marknader gjennom betalingssystema.
Noregs Banks nye system for oppgjer av pengeposisjonar
mellom bankane og Noregs Bank (NBO) vart innført 24.november
1997. Målet med systemet er å redusere risikoen
og auke effektiviteten i betalingsoppgjeret.
Dei landa som har slutta seg til Den økonomiske
og monetære unionen (ØMU-landa), er i ferd med å etablere
eit felles system for grensekryssande betalingar i euro: TARGET.
Målet med systemet er å gjere ei effektiv gjennomføring
av pengepolitikken mogleg og å gjere grensekryssande betalingar
sikrare og meir effektive. Det er opplyst at TARGET kjem til å vere
operativt frå 4.januar 1999. Noregs Bank er i jamleg kontakt
med Det europeiske monetære institutt (EMI), frå 1.juni
1998 Den europeiske sentralbank (ESB) for å diskutere ei
framtidig norsk tilknyting til TARGET. Etter mellom anna desse kontaktane
har Noregs Bank vedteke å tilby eit oppgjer i euro frå 4.januar
1999 om ein finn fram til ein høveleg praktisk måte å gjere
det på. Noregs Bank vurderer no korleis ein kan forme ut eit
eurooppgjer i samtalar med dei norske bankforeiningane som gjeld
både tekniske tilhøve og økonomiske vilkår
og reglar. På same tid held Noregs Bank fram med drøftingane
med europeiske sentralbankar.
Dei 20 største valutabankane i verda
(G20) begynte i 1996 å arbeide for å etablere
eit system som skulle kunne redusere risiko i valutahandelen. Ei
gruppe med noko mindre bankar (G40) der Den norske Bank er med,
har arbeidd aktivt for at fleire bankar og fleire valutaer skal
vere med. Risikoreduksjonen kan då bli monaleg større.
Bankane i desse to gruppene arbeider no saman for å etablere
eit system kalla «Continuous Linked Settlement» (CLS).
Det inneber at oppgjeret av valutakontraktane til deltakarane skjer
simultant i ein fleirvalutabank. Systemet vil bli drive av ein ny oppgjersbank
som bankane eig saman. Noregs Bank oppretta i desember 1997 kontakt
med denne banken - Continuous Linked Settlement Service (CLSS) -
med tanke på å inkludere norske kroner i systemet
i framtida. Noregs Bank har opplyst at det må gjerast grundige analysar
av den operative utforminga av systemet før Noregs Bank
kan ta endeleg stilling i dette spørsmålet.
Ved utgangen av 1997 var det setlar for 42889
mill. kroner i sirkulasjon hos publikum, føretak og bankar. Dei
siste fem åra har setelomløpet auka med 28,0 pst.
Setelbehandlinga i Noregs Bank er viktig for å sikre at
norske setlar som er i sirkulasjon, har god kvalitet og er ekte.
Noregs Bank samarbeider med Kriminalpolitisentralen, bankforeiningane,
sentralleiinga i Posten, postkontor og bankar for å spreie
informasjon om mellom anna sikringselementa i ekte setlar.
Årsgjennomsnittet for verdien av mynt
i omløp var 2937 mill. kroner i1997. Dette er ein auke
på 5,8 pst. frå 1996.
Forretningsverksemda i kasseområdet
i Noregs Bank gav 31,9 mill. kroner i inntekt i 1997, ein auke på 21,3 pst.
i forhold til 1996.
Dei to produksjonsbedriftene Noregs Banks seteltrykkeri
(NBS) og Den Kongelege Mynt (DKM) har som primæroppgåve å utvikle
og produsere norske setlar og mynt. Aktiviteten ved DKM har vore
sterkt prega av overgangen til ny myntrekkje og produksjon av dei
nye 50-øre- og 1-kronemyntane. Forretningsaktiviteten har
vore høg ved DKM, og særleg har medaljeproduksjonen
vore stor. I NBS reflekterer aktiviteten overgangen tilsetelutgåve
VII, med stor produksjon av den nye 100-kronesetelen.
I 1997 førte Noregs Bank vidare arbeidet
med å analysere pris- og kostnadsutviklinga, mellom anna
ved å publisere kvartalsvise inflasjonsrapportar.
Noregs Bank påverkar dei korte rentene
gjennom å fastsetje ein «korridor» for
rentenivået i pengemarknaden via dei såkalla signalrentene:
foliorenta og D-lånsrenta. Foliorenta er renta bankane
får på innskotta sine på foliokonto i
Noregs Bank, og D-lånsrenta er renta bankane må betale
når dei nyttar låneretten som er knytt til denne
foliokontoen og tek opp dagslån i Noregs Bank. Desse rentene
vart reduserte to gonger og heva ein gong i løpet av 1997.
Den 9.januar vart rentene sette ned med 0,5 prosentpoeng, til respektive 3,50
og 5,50 pst. Med verknad frå 10.januar vart rentene reduserte
med nye 0,25 prosentpoeng, til respektive 3,25 og 5,25 pst. Den
16.juli vart rentene heva med 0,25 prosentpoeng til respektive 3,50
og 5,50 pst.
Innafor «rentekorridoren» kan
Noregs Bank påverke rentenivået i pengemarknaden
gjennom å tilføre likviditet til eller trekke
inn likviditet frå banksystemet.
Noregs Bank kjøper og sel valuta og
påverkar rentenivået i pengemarknaden for å stabilisere
valutakursen, men etter retningslinjene for pengepolitikken er det
ikkje aktuelt å bruke så sterke verkemiddel når det
gjeld kjøp og sal av kroner og endringar i dei kortsiktige
rentene, som under fastkurspolitikken fram til 10.desember 1992.
Oppbygginga av Statens petroleumsfond inneber
at Noregs Bank over tid skal kjøpe valuta som svarar til oppbygginga
av petroleumsfondet. I 1997 vart det overført valuta for
om lag 62,2 mrd. kroner frå Noregs Bank sine internasjonale
valutareservar til Petroleumsfondet. I løpet av 1997 har
Noregs Bank brutto kjøpt utanlandsk valuta for totalt 67,8
mrd. kroner og brutto selt for 1,3 mrd. kroner. Mesteparten av valutakjøpa vart
gjennomførte i løpet av dei første dagane
i året, under eit stort appresieringspress mot krona. I
perioden 1. - 10. januar kjøpte Noregs Bankvaluta for motverdien
av om lag 31 mrd. kroner. Frå 10. januar til 20. februar
vart det ikkje kjøpt eller selt valuta. Etter 20. februar
kjøpte Noregs Bank regelmessig utanlandsk valuta til Statens
petroleumsfond og Statens petroleumsforsikringsfond.
Etter §24 i sentralbanklova skal Noregs
Bank forvalte dei offisielle internasjonale reservane. Forvaltinga
blir utført etter retningslinjer som er gitt av hovudstyret
i Noregs Bank og lagde fram for Finansdepartementet. Retningslinjene
gjeld særleg kredittrisiko, renterisiko og fordelinga på ulike
valutaslag. Dei internasjonale reservane er samansette av gull,
fordringar på Det internasjonale valutafondet (IMF), kortsiktige
bankinnskott og investeringar i rentepapir. Målt ved marknadsprisar
ved årsslutt auka desse reservane med 0,5 mrd. kroner til
172,1 mrd. kroner i løpet av 1997. Av dette utgjorde netto
valutareservar (internasjonale valutareservar fråtrekte
gull og fordringar på IMF og justert for inngåtte,
men ikkje oppgjorde valutahandlar) 161,1 mrd. kroner. Ved utgangen
av 1996 var netto valutareservar 164,5 mrd. kroner. Dei viktigaste
faktorane bak endringa var: valutakjøp for 66,1 mrd. kroner,
nedbetaling av utanlandsgjelda til staten med 26,4 mrd. kroner,
overføring til Statens petroleumsfond med 61 mrd. kroner
og resultatelement på 17,4 mrd. kroner. Etter sentralbanklova §25
kan Kongen, seinare delegert til Finansdepartementet, gi forskrifter
om plasseringa av dei offisielle valutareservane. Denne adgangen
har ikkje vore nytta. I staden har forvaltninga som nemnt vorte
utført etter retningslinjer Noregs Bank har gitt og som
har vorte lagt fram for departementet.
Noregs Bank sine internasjonale reservar er
delte inn i to ulike porteføljar, etter kva formål
dei skal tene:
1. Immuniseringsporteføljen,
som skal koordinerast med statsgjelda i utanlandsk valuta slik at
rente- og valutakursrisikoen samla blir minst mogeleg.
2. Andre valutareservar (første-
og andrelinjereservar), som i første rekkje skal kunne
nyttast til intervensjonar i valuta- og pengemarknaden.
Dersom første- og andrelinjereservane
ikkje er tilstrekkelege, kan også immuniseringsporteføljen
nyttast til intervensjonsformål. Ved utgangen av 1997 utgjorde
immuniseringsporteføljen 22,9 mrd. kroner og første-
og andrelinjereservane 149,2 mrd. kroner.
Noregs Bank er ansvarleg for den operative forvaltninga
av Statens petroleumsfond på vegne av Finansdepartementet.
Forvaltninga skjer med grunnlag i lov om Statens petroleumsfond
av 22.juni 1990 nr. 36.
Fondet var ved slutten av 1996 på 47,5
mrd. kroner. Nye midlar vart førte over i 1997, og 31.desember 1997
var kronekontoen til fondet i Noregs Bank på i alt 113,3
mrd. kroner.
Forvaltninga i 1997 vart gjort med grunnlag
i ei forskrift fastsett av Finansdepartementet 10.mai 1996. I første
halvåret av 1997 brukte ein den same referanseporteføljen
som for Noregs Banks andrelinjereservar. Frå 1.juli fekk
Petroleumsfondet ein ny referanseportefølje frå Finansdepartementet.
Avkastinga på Statens petroleumsfond var i 1997 0,2 prosentpoeng
høgare enn avkastinga på referanseporteføljen.
Etter tilråding frå Noregs
Bank fastsette Finansdepartementet 3.oktober 1997 ei ny forskrift
om forvaltninga, med verknad frå 1.januar 1998. Etter denne forskrifta
skal 30-50 pst. av fondet plasserast i aksjar.
Noregs Bank har lang erfaring med internasjonale investeringar
i renteberande verdipapir, men ikkje med investeringar i aksjar.
For å kunne gjere slike investeringar på ein trygg
måte meinte banken at det var naudsynt å byggje
opp ein ny organisasjon og styrkje sin kompetanse på dette
området, slik at banken skulle ha ein operativ organisasjon
frå 1.januar 1998. Med dette som mål sette sentralbanksjefen
i gang eit prosjekt som skulle leggje grunnlaget for den nye organisasjonen,
slik at den skulle kunne gjere aksjeinvesteringar frå 1.januar
1998. Dette resulterte i detaljerte planar for korleis den nye organisasjonen
skulle arbeide. Det vart vidare gjort avtalar med fire eksterne forvaltarar
om å byggje opp ein aksjeportefølje tidleg i 1998.
Det vart òg gjort avtalar om depottenester for aksjeporteføljen
til fondet med ein stor utanlandsk investeringsbank. I Noregs Bank
er det bygd opp nye kontrollrutinar for både aksje- og
renteinvesteringar. Prosjektet vart avslutta 31.desember 1997, og
frå 1.januar 1998 vart den permanente organisasjonen Noregs
Bank Kapitalforvaltning etablert. Den ligg direkte under sentralbanksjefen.
Noregs Bank følgjer utviklinga i finansinstitusjonane og
finansmarknadene. Banken utarbeider mellom anna halvårlege
rapportar om stabiliteten i det finansielle systemet og kvartalsvise
rapportar om resultat- og balanseutviklinga i finansinstitusjonane.
Bakgrunnen for dette arbeidet er at sentralbanken har som oppgåve å fremje
stabiliteten i den finansielle sektoren. Rapportane blir sende til
Finansdepartementet og Kredittilsynet. Utdrag av rapportane blir
publiserte i kvartalsskrifta frå banken, Penger og Kreditt
og Economic Bulletin.
Noregs Bank førte i 1997 vidare produksjonen
av ulike statistikkprodukt som viser utviklinga i penge-, kreditt-,
verdipapir- og valutamarknadene. Statistikken kan vere eit nyttig
hjelpemiddel når det skal fattast politiske vedtak på det
penge- og valutapolitiske området, ved tilsyn med finansinstitusjonane
og ved kontroll med utanlandsbetalingane. Noregs Bank samarbeider
nært med Kredittilsynet og Statistisk sentralbyrå om
datainnhenting, utarbeiding og publisering av statistikken.
Noregs Bank yter driftskreditt til fiskeindustrien
etter retningslinjer som Stortinget har fastsett. Garantiramma var
på 150 mill. kroner for 1997 og er uendra for 1998. Ved
inngangen til 1997 var åtte engasjement knytte til ordninga,
og av desse var fire under avvikling. Ved utgangen av året
var talet redusert til seks, og av desse var to under avvikling.
Disponert kreditt var på same tid 17,2 mill. kroner. Noregs
Bank har i 1997 òg administrert to andre statlege kredittordningar
retta mot fiskerinæringa. Begge ordningane er avvikla,
men under ei av dei står det framleis att nokre føretak
som ikkje har innfridd låna.
Noregs Bank er oppgjersbank for oppgjer knytte
til verdipapirtransaksjonar i Verdipapirsentralen og opsjonshandel
og futurehandel i Norsk Opsjonssentral. Frå 1996 gjennomfører
Noregs Bank òg oppgjer for kraftfutures.
Etter sentralbanklova §3 skal Noregs
Bank informere det offentlege om penge-, kreditt- og valutatilhøva.
Noregs Bank gir i tillegg til årsmeldinga ut ein forkorta
versjon på engelsk. Sentralbanken gir vidare ut kvartalskrifta
Penger og Kreditt og Economic Bulletin, der den siste har stoffval
tilpassa utanlandske lesarar. Inflasjonsrapportane, som inngår
i Penger og Kreditt , blir no dessutan trykte som eigne publikasjonar.
I 1997 vart det sendt ut i alt 13 arbeidsnotat, som mellom anna
dokumenterer forskings- og utgreiingsarbeid, 7 rundskriv til finansinstitusjonane
med informasjon om valuta- og kredittpolitiske tiltak, 23 pressemeldingar
og månadlege pressebulletinar om kreditt- og valutatilhøva
og om andre tilhøve av allmenn interesse. Banken sender òg
ut ei rekkje større eller mindre rapportar, mellom anna
om betalingsformidling, og heftet Finansstatistikk (17 hefte i 1997).
Rekneskap for 1997
Tabell 4.2 og 4.3 i meldinga viser balanserekneskapen
til Noregs Bank ved utgangen av 1997, samanlikna med tilsvarande
tal for 1994, 1995 og 1996.
Avkastinga på netto valutareservar
utgjer 18296 mill. kroner i 1997 mot 7627 mill. kroner i 1996. Av avkastinga
i 1997 utgjer valutakursgevinst 5704 mill. kroner mot eit valutakurstap
på 4240 mill. kroner i 1996.
Amerikanske dollar utgjorde 12,6 pst. av valutareservane
ved utgangen av 1997 mot 14,4 pst. året før. Tilsvarande
utgjorde tyske mark 32,4 pst. i 1997 mot 35,8 pst. ved utgangen
av 1996.
Gullreservane til Noregs Bank er førte
opp under internasjonale reservar med 283,6 mill. kroner. Den bokførte
verdien er utrekna på grunnlag av den offi-sielle gullprisen
som er fastsett av Det internasjonale valutafondet (IMF), som svarar
til ein kilopris på 7 732,27 kroner. Marknadsverdien på gull
er vesentleg høgare enn dette.
Posten «andre krav på utlandet» består
mellom anna av den delen av Noregskvote i IMF som er i norske kroner.
Tilsvarande gjeldsbeløp er bokført under «gjeld
til utlandet».
Noregs Bank si behaldning av norske verdipapir
er sett saman av omsetjelege sertifikat og norske stats-obligasjonar.
I 1997 kjøpte sentralbanken statssertifikat i første-
og andrehandsmarknaden for om lag 3,9 mrd. kroner, medan sertifikat
for 3,8 mrd. kroner forfall gjennom året.
I januar 1997 nettoselde Noregs Bank obligasjonar for
2,1 mrd. kroner i andrehandsmarknaden. Noregs Bank reduserte obligasjonsbehaldningane
for å trekkje inn noko av likviditeten som vart tilført
ved dei store valutaintervensjonane på denne tida.
Eigedomsmassen, maskinane og inventaret til Noregs
Bank utgjer 2148 mill. kroner pr. 31.desember 1997.
Setlar og mynt i omløp auka i 1997
med 2,7 mrd. kroner til 46,0 mrd. kroner, mot 43,3 mrd. kroner året før.
Innskott frå statskassa auka i 1997 med 3,8 mrd. kroner
til 84,4 mrd. kroner, mot 80,6 mrd. kroner året før.
Eigenkapitalen auka med 10,2 mrd. kroner til 39,2 mrd. kroner, mot
29,0 mrd. kroner ved utgangen av 1996.
Statens petroleumsfond er plassert som kroneinnskott
på særskild konto i Noregs Bank. Noregs Bank plasserer
desse midlane særskilt i banken sitt eigenamn i aktiva
denominert i utanlandsk valuta. Forvaltninga blei i 1997 utført
i samsvar med forskrift for forvaltning av Statens petroleumsfond
av 10.mai 1996. Pr. 31.desember 1997 var saldoen på kronekontoen
til fondet 113,3 mrd. kroner.
Tabell 4.4 viser resultatrekneskapen til Noregs
Bank for 1997 samanlikna med tilsvarande tal for 1996. Årsresultatet
til Noregs Bank etter kursreguleringar var for 1997 ein gevinst
på 14,1 mrd. kroner, mot 4,4 mrd. kroner året
før.
Samla renteinntekter for Noregs Bank var for
1997 14,0 mrd. kroner, mot 11,9 mrd. kroner i 1996. Renteinntektene
frå innanlandske sektorar var i 1997 på 0,8 mrd.
kroner, mot 1,3 mrd. kroner i 1996. Renteinntektene frå utanlandske
sektorar i 1997 var 13,2 mrd. kroner, mot 10,6 mrd. kroner året
før.
Netto driftskostnader for Noregs Bank var i
1997 på 718,2 mill. kroner, mot 694,5 mill. kroner i 1996.
Personalkostnadene i 1997 utgjorde 455,4 mill. kroner, mot 444,7
mill. kroner ved utgangen av 1996.
Retningslinjene for avsetjing og disponering
av overskottet til Noregs Bank vart fastsett i kgl. res. 7. februar 1986.
Desse retningslinjene er endra fleire gonger, seinast ved kgl. res.
17.januar 1997.
I samsvar med punkt 1 i retningslinjene blir
kursreguleringsfondet for 1997 tilført 8671,3 mill. kroner.
I samsvar med punkt 2 i retningslinjene blir
det overført 5483,5 mill. kroner til overføringsfondet.
I samsvar med punkt 3 i retningslinjene blir
det for 1997 overført 3811,0 mill. kroner til statskassa.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Kredittilsynet er det sentrale offentlege organet
som fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar
seg etter dei rettslege rammevilkåra som til kvar tid gjeld for
finansmarknaden. Mellom anna skal Kredittilsynet sjå til
at lover og forskrifter blir følgde.
Kredittilsynet skal, i følgje kredittilsynslova §8 andre
ledd, kvart år gi Finansdepartementet ei melding om verksemda.
I meldinga omtalar Kredittilsynet organisatoriske forhold, rekneskap
og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet.
Vidare blir det gitt ein nærmare omtale av arbeidet innafor
dei ulike tilsynsområda.
I meldinga og i årsmeldinga frå Kredittilsynet
er det nærmare omtale av administrative tilhøve
o.a. i Kreditttilsynet. Årsmeldinga inneheld òg
Kredittilsynet sitt syn på tilhøva i finansmarknaden
og verksemder under tilsyn.
Det er i meldinga gjort greie for konkursen
i Noka Securities den 24.april 1997 og nokre andre større
saker.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Det er i meldinga gjort greie for det rettslege grunnlaget
for Statens Banksikringsfond, og for organisasjon og leiing.
Statens Banksikringsfond hadde i 1997 eit overskott på 204
mill. kroner. Hovuddelen av fondsinntektene var utbytte på aksjar
i Den norske Bank, med 182 mill. kroner. Fondet hadde dessutan renteinntekter
frå utlån og plasseringar på til saman
16,3 mill. kroner og vinning ved sal av aksjar på 7,2 mill.
kroner.
Fondet hadde i 1997 kostnader på til
saman 1,5 mill. kroner.
Forvaltningskapitalen til fondet var ved utgangen
av 1997 på 1304 mill. kroner.
Etter instruks frå departementet vart
det overført 200 mill. kroner frå fondet til staten
i første halvår 1998.
Fondet har følgt opp Den norske Bank,
Kreditkassen og Fokus Bank ved å gå gjennom dei
kvartalsvise rapporteringane frå bankane. Fondet har også i
1997 arbeidd med forhold knytte til avvikling av Oslobanken. Oslobanken
er no på det nærmaste avvikla.
Det har frå styresmaktene si side vore
lagt til grunn at eigardelane som Statens Banksikringsfond har i
norske bankar, skal vere avgrensa i tid, og at den langsiktige eigarskapen
skal forvaltast av Statens Bankinvesteringsfond. I samsvar med dette
vart det ved lovendring 23.juni 1995 opna for at Statens Banksikringsfond
kan overføre ansvaret for forvaltninga av aksjar til Statens Bankinvesteringsfond.
Dette vart gjort i juli same år.
«Lov om sikringsordningar for bankar
og offentleg administrasjon m.v. av finansinstitusjonar» vart vedteken
6.desember 1996. I samband med framlegget til ny lov vart det tilrådd
frå departementet at lov om Statens Banksikringsfond blir
oppheva i løpet av relativt kort tid, og at verksemda i
fondet blir avvikla. Departementet vil kome attende med forslag
om oppheving av lov om Statens Banksikringsfond.
Det er i meldinga gjort greie for Oslobanken
under avvikling.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Det er i meldinga gjort greie for det rettslege grunnlaget
for Statens Bankinvesteringsfond og for Styre og administrasjon
i Statens Bankinvesteringsfond.
Statens Bankinvesteringsfond hadde i 1997 eit
overskott på 855 mill. kroner mot 1344 mill. kroner i 1996.
Driftsinntektene utgjorde 681 mill. kroner og
driftskostnadene 6,6 mill. kroner. Driftskostnadene er større
enn året før på grunn av arbeidet med
den føreslåtte Christiania-fusjonen. Av inntektene
utgjer utbytte frå aksjar i DnB og Kreditkassen til saman
838 mill. kroner. Sum renteinntekter er lågare enn i fjor
som følgje av mindre gjennomsnittsbehaldning av likvide midlar
og renteberande ansvarlege lån.
Bankinvesteringsfondet har ikkje gitt tilsegn
om deltaking i ny ansvarleg kapital i 1997.
Marknadsverdien for investeringane til Bankinvesteringsfondet
utgjorde 16633 mill. kroner pr. 31.desember 1997. Det er 11536 mill.
kroner meir enn bokførtverdi. Meirverdien ved førre årsskifte utgjorde
6242 mill. kroner.
Heile årsoverskottet på 855
mill. kroner er avsett som utbytte til staten.
Verdipapirporteføljen som Bankinvesteringsfondet forvaltar,
hadde i 1997 samla driftsinntekter på 1053 mill. kroner
og eit nettoresultat på 1046 mill. kroner etter frådrag
av driftskostnader.
Det vart i St.meld. nr. 39 (1993-94) Bankkrisemeldingen
s. 127 gjort greie for formålet og retningslinjene for
den statlege medeigarskapen i norske forretningsbankar.
Den norske Bank og Kreditkassen hadde ei avkasting på linje
med den norske bankindeksen i 1997. Samla avkasting på aksjane
i DnB og Kreditkassen medrekna utbytte var på høvesvis
52,2 og 57,9 pst. Av delindeksane på Oslo Børs
steig bankindeksen mest i 1997 med 53,8 pst. Omsetnaden av aksjar
i DnB og Kreditkassen har i 1997 vore god, med samla omsetnad på høvesvis 9,7
og 6,4 mrd. kroner. (Kjelde: Oslo Børs.)
Ved utgangen av 1997 hadde Bankinvesteringsfondet eigardelar
i DnB og Kreditkassen til ein bokført verdi på i
alt 5097 mill. kroner. I tillegg til dette forvalta Bankinvesteringsfondet
ein portefølje av aksjar i DnB for Banksikringsfondet med
ein bokført verdi på 1040 mill. kroner. Samla
marknadsverdi av porteføljen som Bankinvesteringsfondet
forvalta pr. 31. desember 1997, var 20304 mill. kroner.
I Nasjonalbudsjettet 1998 skreiv regjeringa
Jagland at den statlege aksjeeiga i DnB og Kreditkassen burde reduserast
til ein tredel, fordi det er Regjeringa sitt syn at ein eigardel
på ein tredel er nok til å nå målet
med den statlege eigarskapen i finansnæringa. Sala burde skje
etter forretningsmessige prinsipp med sikte på å oppnå ei
best mogleg avkasting for staten som eigar, i tråd med
det som er lagt til grunn ved tidlegare sal av aksjar frå fondet.
Aksjesala burde skje i 1998, dersom ikkje særlege forretningsmessige
tilhøve skulle tilseie at heile eller delar av den aktuelle
aksjehandelen bør utsetjast til 1999.
I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 (1997-98) om
endring i St.prp. nr. 1 (1998-99) om statsbudsjettet medregnet folketrygden
1998 la regjeringa Bondevik til grunn at Bankinvesteringsfondet
og Banksikringsfondet sel aksjar dei har i DnB og Kreditkassen i
1998, slik at eigardelen fondet har i dei to bankane, blir redusert
til ein tredel. Det har såleis vore lagt opp til at aksjesala skjer
i 1998, dersom ikkje marknadstilhøva skulle tilseie seinare
sal. Gjennom sala vil ein prøve å oppnå ein spreidd
eigarskap i dei to bankane.
I pressemelding frå Statens Bankinvesteringsfond
av 17.mars 1998 vart det informert om at det blir planlagt nedsal
frå noverande ca. 52 pst. ned mot 33 1/3 pst. av
aksjane i DnB. Det blei vidare sagt at storleiken på spreiingssalet,
saman med tidspunktet for salet og den nærmare framgangsmåten,
ville bli vurdert jamnleg.
Føresetnaden er at det planlagde salet
skal skje både som eit offentleg sal til publikum i Noreg
og som ei institusjonell plassering til norske og utanlandske institusjonar.
Det vil bli lagt særleg vekt på å leggje
eit sal til rette for best mogleg spreiing blant private investorar
i Noreg.
Styra i Kreditkassen og Storebrand ASA la 1.april 1997
fram eit forslag til fusjonsplan.
Bankinvesteringsfondet vedtok å støtte
fusjonen mellom Kreditkassen og Storebrand ASA på generalforsamlinga
26.juni 1997. Bankinvesteringsfondet som eigar vurderte forslaget
om fusjon på forretningsmessig grunnlag. Bankinvesteringsfondet
hadde før generalforsamlinga i samsvar med vedtektene og
lov om Statens Bankinvesteringsfond lagt vedtaket fram for Finansdepartementet.
Vel 62 pst. av røystene på generalforsamlinga
i Storebrand ASA sa ja til fusjonsframlegget, medan 37 pst. sa nei.
Dermed fekk ikkje fusjonsframlegget det nødvendige fleirtalet
på to tredelar, og framlegget om fusjon mellom Kreditkassen
og Storebrand ASA fall bort.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Stortinget fastsette 20.juni 1997 eit nytt regelverk for
administrasjon av Folketrygdfondet og for forvaltning av midlane,
revisjon o.a. i samsvar med §23-11 fjerde ledd i «lov
av 28.februar 1997 nr. 19 om folketrygd». Det nye regelverket
erstatta det regelverket som vart fastsett av Stortinget 15.februar
1990 med seinare endringar, siste gongen 21.juni 1996. Ein erstatta
det gamle regelverket av formelle grunnar mellom anna som følgje
av at ein endra lova om folketrygd. Etter reglane skal styret for
fondet sende årsmelding og rekneskap til Finansdepartementet,
som på si side skal leggje fram melding for Stortinget. Årsmeldinga
og rekneskapen for 1997 vart sende til departementet i brev 31.mars
1998, og følgjer som utrykt vedlegg til meldinga.
Det er i meldinga gjort greie for styre og administrasjon
for Folketrygdfondet i 1997.
Dei samla administrasjonsutgiftene til fondet,
inklusive husleige, løn, styrehonorar o.a., utgjorde 16,1
mill. kroner i 1997.
Heimelen i §9 i reglementet for fondet
til å gi nærare retningslinjer om forvaltninga
vart delegert til Finansdepartementet ved kongeleg resolusjon 17.januar
1992. Slike retningslinjer er av generell karakter, til dømes
ved at ein fastset kvantitative rammer for verksemda.
Finansdepartementet fastset, med heimel i §9
i retningslinjene, kvart år ramma for kor mykje Folketrygdfondet
kan auke investeringane i private og kommunale obligasjonar og sertifikat
(utan statsgaranti), bankinnskott og aksjar.
Finansdepartementet fastsette i brev av 12.mars 1997
til fondet ramma for private og kommunale plasseringar til 2,0 mrd.
kroner, det vil seie om lag same nivå som faktisk auke året
før, og 0,5 mrd. kroner lågare enn Folketrygdfondet
sitt forslag. Annan plasseringsauke skulle skje i stats- og statsgaranterte
papir eller som kontolån til statskassa. Departementet
la i si vurdering av ramma vekt på at når Folketrygdfondet plasserer
pengar i den private marknaden, så inneber det i realiteten
at staten må auke si opplåning frå anna hald
tilsvarande. Dette følgjer av at statlege budsjett-overskott
blir kanaliserte til petroleumsfondet, og at staten derfor vil ha
monalege opptak av lån i tida framover, mellom anna knytte
til refinansiering av eksisterande gjeld. Når Folketrygdfondet
plasserer avkastninga si i statlege verdipapir, er fondet i så fall med
på å dekkje dei lån staten har bruk for.
Departementet la i si vurdering også til grunn at Folketrygdfondet
sjølv utan nokon auke i behaldninga av private og kommunale
papir kunne auke sine nettoplasseringar i aksjemarknaden opp til
grensa som Stortinget har vedteke på 20 pst. av forvaltningskapitalen,
ved å omplassere eksisterande bankinnskott og private og kommunale
obligasjonar. Ved utgangen av 1997 svara den øvre grensa
for eigenkapitalplasseringar for Folketrygdfondet til vel 20 mrd.
kroner. Fondet sine eigenkapitalplasseringar var på same
tid på vel 10 mrd. kroner, medan dei samla plasseringane
i private og kommunale obligasjonar og sertifikat var på meir
enn 26 mrd. kroner.
Folketrygdfondet sin del av marknaden for aksjar
var i 1997 på om lag 3,7 pst. Folketrygdfondet skriv i
sin årsrapport mellom anna følgjande:
«Ved vurdering av aksjeporteføljens
størrelse til enhver tid legges vekt på at fondet
med sine kjøp og salg ikke skal bidra til å forsterke
kurssvingningene i markedet. (...) Styret legger vekt på at
fondet ikke får en høyre markedsandel i aksjemarkedet
enn det som er likviditetsmessig tjenlig og risikomessig forsvarlig.»
Folketrygdfondet auka i 1997 forvaltningskapitalen sin
med 8,6 mrd. kroner, til 111,1 mrd. kroner.
Stats- og statsgaranterte obligasjonar og sertifikat (inkl.
kontolån til statskassa knytte til underliggjande statslån)
er hovudplasseringsforma til Folketrygdfondet. Ved utgangen av 1997
var 61,2 mrd. kroner plasserte i denne kategorien papir (rekna etter
bokført verdi), eller 62,4 pst. av dei samla plasseringane
til fondet.
Dei samla plasseringane til fondet i private
og kommunale obligasjonar og sertifikat auka frå om lag
25,6 mrd. kroner ved utgangen av 1996 til 26,6 mrd. kroner ved utgangen
av 1997. Dette svara til høvesvis 28,2 og 27,1 pst. av
dei samla plasseringane. Bankinnskotta var på 77 mill.
kroner ved det siste årsskiftet.
Folketrygdfondet har frå juni 1991
hatt høve til å plassere i eigenkapitalinstrument
i form av børsnoterte aksjar, grunnfondsbevis og konvertible
obligasjonar (jf. St.prp. nr. 69 (1990-91) og Innst. S. nr. 228
(1990-91)). Øvre grense for eigenkapitalplasseringar var
ved utgangen av 1997 20,3 mrd. kroner rekna på grunnlag av
bokført verdi av fondskapitalen inklusive opptente, ikkje
utbetalte renter. Eigenkapitalplasseringane til fondet var på same
tid på i alt 10,2 mrd. kroner (bokført verdi)
investert i 50 ulike selskap. Eigenkapitalplasseringane svara til
10,4 pst. av dei samla plasseringane til fondet. Plasseringane i
eigenkapitalinstrument auka frå utgangen av 1996 til utgangen
av 1997 med 1,5 mrd. kroner. Marknadsverdien av dei samla eigenkapitalplasseringane
til fondet i form av aksjar, grunnfondsbevis og konvertible obligasjonar
var ved utgangen av 1997 på 16,8 mrd. kroner. Fondet hadde
såleis ein urealisert kursvinst på slike verdipapir
på 6,6 mrd. kroner. Samla urealiserte kursvinstar (netto)
og opptente ikkje utbetalte renter utgjorde 13,0 mrd. kroner.
Det verdikorrigerte resultatet til Folketrygdfondet (dvs.
inkl. urealiserte vinstar) var i 1997 på 8,6 mrd. kroner.
Dette svara til ein avkastningsrate på 8,4 pst. rekna på basis
av fondet sin kapital ved inngangen til året, mot ei avkastning
på 10,2 pst. i 1996. Avkastninga på fondet sine
plasseringar i renteinstrument (obligasjonar, sertifikat og bankinnskott)
var i 1997 på 6,0 pst., medan avkastninga på aksjar
var på 25,9 pst.
Samla renteinntekter i 1997 var 6271 mill. kroner, medan
motteke aksjeutbytte var på 388 mill. kroner. Fondet hadde
i 1997 ein realisert kursvinst på aksjar og obligasjonar
på til saman 774 mill. kroner. Fondet hadde gjennom året
ein auke i urealiserte verdipapirvinstar på aksjar og obligasjonar
på 1,2 mrd. kroner. Dei urealiserte kursvinstane var fordelte
med 2,0 mrd. kroner på aksjeporteføljen og -0,9
mrd. kroner på dei resterande verdipapira.
Komiteen tek departementet
si orientering til etterretning.
Komiteen har elles ingen merknader.
Komiteen viser til meldinga og til det som står framføre og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 55 (1997-98) Kredittmeldinga 1997 - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 8. desember 1998.
Lars Gunnar Lie, |
Ranveig Frøiland, |
Siv Jensen, |
leiar. |
ordførar. |
sekretær. |