Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth,
Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje
Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun
Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen,
fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen og fra Venstre, Leif
Helge Kongshaug har merket seg at Regjeringen i St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) har foreslått å samordne
virksomheten til Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning,
Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Formålet
med samordningen er dels behovet for å effektivisere den
statlige styringen av viktige virkemidler i landbrukspolitikken, dels
medvirke til mer effektiv ressursbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, har videre merket seg
at Regjeringen i tilknytning til den nye organiseringen har vurdert
muligheten av å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo.
Regjeringen viser i så måte til Voksenåsenerklæringen,
der utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene framholdes
som et mål for Regjeringen. Flertallet har
merket seg at Regjeringen foreslår en samordning av de
fire omtalte virksomhetene, men at den nye enheten skal deles i
to, en tilskuddsenhet og en markedsenhet. Markedsenheten skal lokaliseres
i Oslo og tilskuddsenheten utenfor Oslo. Antallet arbeidsplasser
i den nye tilskuddsenheten er anslått til 65.
Flertallet er enig i at det er
riktig å foreta en samordning av det arbeidet som skjer
med forvaltning av virkemidler i landbrukspolitikken. En slik samordning
er viktig både fordi det vil forenkle systemet og gjøre
det mer oversiktlig. Samtidig er det grunn til å tro at
en slik samordning vil bidra til kostnadseffektiv drift.
Flertallet mener også at
det er aktuelt å bruke utflytting av statlige arbeidsplasser
som et distriktspolitisk virkemiddel der det ligger til rette for
det. I denne aktuelle saken vil imidlertid flertallet gå inn for
en annen modell for samordning av statens virkemidler i forhold
til landbruksforvaltningen enn den Regjeringen har valgt.
Flertallet mener at det forslag
til samordning og utflytting som Regjeringen fremmer i St.prp. nr.
1. Tillegg nr. 6 (1998-99) vil binde opp strukturen på landbruksforvaltningen
i mange år. Regjeringen har derfor satt dagsorden for en
bred vurdering av hvordan de landbrukspolitiske virkemidlene skal
forvaltes i årene som kommer.
Flertallet viser til etableringen
av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i
1993. Staten ønsket en omorganisering og forenkling av
store deler av det næringsrettede virkemiddelapparatet
innen finansiering. Derfor ble Distriktenes Utbyggingsfond, Industribanken,
Industrifondet og Småbedriftsfondet slått sammen
til SND. Senere er en rekke ulike finansieringsordninger lagt til
SND. Statens Fiskarbank ble fra 1. januar 1997 lagt til SND. SND
har etter etableringen i 1993 utviklet en desentralisert organisasjon
og har nå distriktskontor i alle landets fylker.
Flertallet mener at det er viktig
at landbruksnæringen ses i sammenheng med øvrig
næringsliv. Levende bygdesamfunn avhenger av en helhetlig utvikling,
der landbruk og annet næringsliv i sum gir tilstrekkelige
levegrunnlag. I mange bygdesamfunn ser en at landbruk og annet næringsliv
er uløselig knyttet sammen. Det er derfor på mange
måter kunstig at det offentlige finansielle virkemiddelapparat
ikke er samlet i en organisasjon. Ikke minst har skillet mellom Statens
Landbruksbank og SND blitt unaturlig etterhvert som satsingen på tilleggsnæringer
til landbruket er blitt forsterket gjennom bygdeutviklingsmidlene.
Flertallet mener at det ikke
vil være riktig å samordne Statens Landbruksbank
med Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret
for slakt. Flertallet mener i stedet at det vil være
riktig å samordne Statens Landbruksbank med SND. Dette
vil i praksis føre til at alt næringsliv vil finne
sine offentlige finansielle virkemidler i SND. Flertallet går
altså inn for at Statens Landbruksbank avvikles som egen
institusjon, og at de økonomiske virkemidler som banken
i dag disponerer knyttet til nye næringer og lån
og tilskudd til tradisjonelt landbruk, overføres til SND. Flertallet vil
understreke at dette også gjelder bygdeutviklingsmidlene. Flertallet er
kjent med at Statens Landbruksbank i dag også utfører
noen forvaltningsoppgaver på vegne av Landbruksdepartementet.
Det er ikke naturlig at disse overføres til SND. Regjeringen
må derfor komme tilbake til Stortinget med en nærmere
vurdering av hvordan fordelingen av Statens Landbruksbanks oppgaver
skal gjennomføres i detalj. Denne fordelingen må likevel
legge til grunn de hovedprinsipper flertallet trekker
opp i denne innstillingen.
Statens Landbruksbank har i dag tre avdelingskontorer,
i Bergen, Trondheim og Tromsø. I tillegg utfører ansatte
ved fylkesmennenes landbruksavdelinger en rekke oppgaver for Statens
Landbruksbank. Når Statens Landbruksbank overføres
til SND mener flertallet at SNDs distriktskontorer
må overta de oppgavene som er knyttet til de økonomiske
virkemidlene ved Landbruksbankens avdelingskontorer og ved fylkesmennenes
landbruksavdelinger. I de fleste fylker er SNDs distriktsorganisasjon
lokalisert på samme plass som fylkesmennenes landbruksavdelinger.
En slik overføring av ansatte og oppgaver bør
derfor ikke medføre særlig store praktiske problemer.
I enkelte fylker er derimot SND og fylkesmennene lokalisert på forskjellige
plasser. Flertallet forutsetter at en kan finne praktiske
og fornuftige løsninger i forhold til sammenslåingen
også i disse fylkene. Det er viktig at en legger vekt på lokale
forhold og forholdet til de ansatte i så måte.
Flertallet vil understreke at
en avvikling av Statens Landbruksbank ikke innebærer en
avvikling av de ordninger som banken har. Flertallet viser
til at SND også i dag administrerer en rekke forskjellige låne-
og tilskuddsordninger. Videre viser flertallet til
at SND tildeles økonomiske ressurser via budsjettet til
både Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal-
og regionaldepartementet og Fiskeridepartementet. Samtidig får
SND viktige politiske styringssignaler fra disse departementene
og fra Stortinget. Når Statens Landbruksbank innlemmes
i SND vil også Landbruksdepartementet i tilknytning til
St.prp. nr. 1 måtte foreslå bevilgninger til SND.
På samme måte må Regjeringen gjennom
Landbruksdepartementet og Stortinget legge på plass viktige
styringssignaler til SND i forhold til landbruksnæringen.
Flertallet er klar over at bygdeutviklingsmidlene er
en del av jordbruksavtalen mellom staten og Norges Bondelag og Norges
Bonde- og småbrukarlag. Det forhandles årlig om
beløpets størrelse, og fordeling mellom investeringer
i tradisjonelt landbruk og nye næringer. Flertallet mener
at dette må fortsette, men forutsetter at organisasjonene
ikke kan bestemme hvordan staten ønsker å organisere
det apparat staten må ha for å behandle søknader
og foreta tildelinger.
Flertallet er kjent med at det
er en forskjell i vedtaksfullmaktene til de lokale BU-styrene og
SND-styrene. Flertallet er opptatt av at den regionale
innflytelse over BU-midlene ikke blir svekket gjennom overføringen
av Statens Landbruksbank til SND. I det videre arbeid med den praktiske
tilretteleggingen av sammenslåingen må derfor
denne forskjellen i vedtaksfullmakt gjennomgås.
Flertallet vil videre understreke
at man er klar over den spesielle profil bygdeutviklingsmidlene
har hatt i forhold til å utvikle tilleggsnæringer
til landbruket. Gjennom bygdeutviklingsmidlene har en særlig
prioritert kvinnerettede tiltak og småskala produksjon.
Denne profil skal videreføres. Overføringen av Statens
landbruksbank til SND er også en stor utfordring for SND.
Landbruksnæringen er en langsiktig næring. Utviklingen
av tilleggsnæringer er krevende. Dette må SND
ta hensyn til, og flertallet vil understreke at en
forventer en gjensidig læringsprosess i den nye organisasjonen.
Landbruket har noe å lære av øvrig næringsliv. Øvrig
næringsliv har noe å lære av norsk landbruk.
Flertallet vil også peke
på at det vil være viktig for SND at så mange
som mulig av oppgavene som overføres fra Statens Landbruksbank
desentraliseres til distriktskontorene. Flertallet viser
i den forbindelse til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 8
(1998-99) hvor flertallet sier følgende
om SND:
"Flertallet har merket seg at SND nå er
i ferd med å sluttføre oppbyggingen av SNDs regionale
apparat med egne SND-kontorer i det enkelte fylke. Flertallet er
enig i denne organiseringen, men vil understreke at dette også må innebære
en reell desentralisering av oppgaver fra SND sentralt til de ulike
distriktskontorene. Det må altså skje en nedbemanning
ved SND sentralt til fordel for distriktskontorene."
Flertallet mener det er naturlig
at man i tilknytning til integrering av Statens Landbruksbank i SND
vurderer hvorvidt SND kan legge noen av sine samlede funksjoner
ut på sine kontorer i fylkene. En utvikling i en slik retning
vil ytterligere forsterke SNDs desentraliserte profil. Flertallet ber
Regjeringen komme tilbake til dette i den proposisjon som flertallet
ber om.
Flertallet er selvsagt kjent
med at det for tiden foregår flere utredninger der arbeidsfordelingen
mellom ulike instanser på fylkesnivå er til vurdering. Flertallet vil
understreke at det ikke er flertallets hensikt å bryte
inn i disse vurderingene, og trekke konklusjoner på forhånd. Flertallet mener
overføringen av Statens Landbruksbank til SND nå kommer
som følge av Regjeringens framlegg i saken. Dersom en helhetlig
vurdering på et senere tidspunkt finner andre organisasjonsformer
mer formålstjenlig står en selvsagt fritt til å vurdere
dette.
Når det gjelder Statens Kornforretning,
Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt mener flertallet at det
er naturlig med en samordning mellom de tre institusjonene. Flertallet mener
imidlertid at den nye enheten må holdes samlet, og at den
må lokaliseres i Oslo. Flertallet slutter
seg til de vurderinger Regjeringen gjør seg i forhold til
behov for lovendringer osv., i så måte. De forvaltningsoppgaver
som i dag utføres av Statens Landbruksbank, og som det
ikke er naturlig å overføre til SND, bør
vurderes lagt til denne nye virksomheten eller andre aktuelle organer.
Medlemene frå Kristeleg
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg trongen
for å desentralisere statleg verksemd.
På den måten kan ein bidra
til å skape kreative miljø og attraktive arbeidsplassar
i distrikta.
Forvaltning av statlege verkemiddel som har
breitt nedslagsfelt i distrikts-Norge bør ligge godt til
rette for utflytting.
Desse medlemene meinar at Regjeringa
sine framlegg til samordning av den sentrale landbruksforvaltninga
til to separate institusjonar gir ei tenleg arbeidsdeling i forvaltninga
i og med at ein skil mellom forvaltning av ulike verkemiddel og
tilskotsordningar innan landbruksnæringa.
Desse medlemene meiner også det
vil vera av stor betydning å lokalisere ein slik institusjon
til ein del av landet der verdien av næringa som den skal
tene er betydeleg.
Desse medlemene meiner det er
viktig at dei landbrukspolitiske verkemidla vert handsama på ein einskapeleg
måte rundt om i heile landet. Fylkesmennene sine landbruksavdelingar
har brei kompetanse på dette området. Ved ei nyorganisering
er det naturleg å dra nytte av denne kompetansen. Denne kompetansen
gjeld både tradisjonell bruksutbygging, slik som bygging
av driftsbygningar og investering i miljøtiltak i landbruket.
Forvaltninga av BU-midlane, som er ein del av
jorbruksavtalen, krev kompetanse både på skog,
jordbruk/husdyrbruk og småskala næringsutvikling.
Desse medlemene har vidare merka
seg trongen til å skape nye arbeidsplassar på gardsbruka
etter kvart som rasjonaliseringa har ført til mindre behov
for manuell arbeidskraft. BU-midlane er å rekne som del av
landbruket si inntektsrame.
Desse medlemene vil legge vekt
på at Norge no er inne i ein fase der ein legg til rette
for nye WTO-forhandlingar. I denne samanhengen er det særs
viktig at tilleggsnæringar, slik som gardsturisme, skjelldyrking,
energiproduksjon eller praktisering av eit handverksfag saman med
landbruk, vert vidareført og forsterka.
Desse medlemene meiner at nye
arbeidsplassar som skal utviklast ofte er deltidsarbeid som skal
kombinerast med vanlig arbeid i landbruket. For å lukkast innanfor
desse rammene er det svært viktig med nært kjennskap
til dei ressursane som landbruksbefolkninga rår over. Landbruksforvaltninga
har kompetanse og erfaring i driftsøkonomi, planlegging,
småskala næringsutvikling og biologisk baserte
produksjonar på grunnlag i dei lokale ressursane.
Evalueringar som er gjort på bruken
av BU-midlane syner at ei fagleg oppfølging av småskala
næringsutvikling i samband med landbruk er viktig for om
desse arbeidsplassane skal verta varige. Det vert også peika
på at slik satsing har vore avgjerande for mange bruk at
dei fortsatt har vore heiltids-arbeidsplassar, eller at deltidsbruk
har vorte heiltids-arbeidsplass. (Syner til Senter for Egenutvikling
sin rapport om BU-midlane 1998.)
Dersom næringsutviklingsarbeidet vert
overført til SND-kontoret i fylket, slik fleirtalet sitt
framlegg inneber, vil både kommune og landbruksbefolkninga måtte
forhalda seg til to einingar for landbruk på fylkesnivå. Desse
medlemene meiner at ein slik modell vil vera mindre brukarvenleg
både for landbruket og kommunane enn modellen vi har i
dag. Ved å gjenomføra denne overføringa
fleirtalet tek til orde for, vil sjansen for å nå dei
mål Stortinget set for landbrukspolitikken, verta svekka.
Desse medlemene vil også hevde
at den to-pilar modellen vi har i dag ikkje er spesiell for Norge. Generelt
i Vest-Europa er næringsutvikling på nye områder
i landbruket ein integrert del av landbrukspolitikken og vert forvalta
på ein tilsvarande måte.
Desse medlemene vil understreke
at det frå norsk side vil bli lagt betydeleg vekt på det
multifunksjonelle landbruket sin rolle der landbruket skal bidra med å taka
vare på mellom anna ulike miljøkvalitetar og levande
bygder, i tillegg til den primære rollen landbruket har
som matprodusent.
Desse medlemene meiner at eit
system der alle verkemiddel under jordbruksavtalen vert forvalta
av institusjonar under Landbruksdepartementet og fylkesmannen gir
eit betre grunnlag for heilskapleg forvaltning enn framlegget frå fleirtalet.
Desse medlemene vil peike på at
BU-midlane sin plass i jorbruksavtalen tilseier at avtalepartane
sine rettar vert regulert i Hovedavtalen for jordbruket. I høve
er desse jordbruksorganisasjonane representert både i styret
for SLB, som forvaltar dei sentrale BU-midlane og i BU-styra i fylka.
Ifølge jordbruksavtalen er både innretning, bruk
og løyving til BU-midlane ein avtalesak.
Desse medlemene vil peike på at
overføring til SND-systemet ikkje har vore utreda av departementet. Dette
betyr at avtalepartane og dei øvrige høringspartane
ikkje har fått teke stilling til denne modellen. Det naturlege
vil då vera at komiteen sender saka attende til departementet
til vurdering i høve til landbruksmeldinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens forslag til fremtidig organisering av den sentrale
forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidlene. Disse
medlemmer ser det som positivt med en samordningen av Statens
Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet
og Fraktkontoret for slakt, fordi den blant annet kan medvirke til
en mer rasjonell og effektiv ressursbruk. Disse medlemmer mener
alternativ 1 (basis-alternativet) der markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning
samordnes til en institusjon i Oslo best ivaretar disse hensyn. Disse
medlemmer vil derfor motsette seg Regjeringens forslag om
en samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen
av de landbrukspolitiske virkemidler etter alternativ 3. Dette er
i tråd med Statskonsults konklusjon som i en rapport fremholder
at en samordnet enhet er den klart beste løsning samtidig
som en delt løsning frarådes. Statskonsult har
videre konkludert med at institusjonen kan lokaliseres utenfor Oslo.
Overgangskostnadene ved samordningen til en institusjon til en by
på Østlandet anslås til et tosiffret
millionbeløp, mens driften hevdes å kunne være
mindre kostnadskrevende enn driften av basisalternativet. Disse
medlemmer mener Statskonsults anslåtte kostnader
ved en eventuell utflytting er betydelig undervurdert. Dette underbygges
i stor grad av ECONs utredning for Omsetningsrådet. Disse
medlemmer kan ikke forsvare kostnader ved utflytting i denne
størrelsesorden når det ikke kan påvises
noen faglig positive effekter av en eventuell utflytting. I tillegg
vil en utflytting representere en stor personlig belastning for
de ansatte. Disse medlemmer viser til notat 60/98 utarbeidet
av ECON. Konklusjonen er at Statskonsult har regnet for lavt på overgangskostnadene
for institusjonene og at det i tillegg er viktige regnskapskostnader
og samfunnsøkonomiske kostnader som det ikke er regnet
på. Videre understrekes det at alle tall er svært
usikre. Disse medlemmer har registrert at ECON kritiserer
Statskonsults konklusjon, nemlig at institusjonene kan lokaliseres
utenfor Oslo og sier seg enig i dette. Disse medlemmer viser
til følgende vurdering i ECONs notat:
"det er vanskelig å oppfatte denne konklusjonen
som et holdbart utsagn om utflyttingens økonomi. Dersom det
er et krav at en utflytting skal representere samfunnsøkonomisk
effektiv ressursbruk for å kunne anbefale utflytting, kreves
det et ganske annet beslutningsunderlag. Alternativt bør
det konkluderes at det gjennom slike utredninger ikke er mulig å antyde
i hvilken grad utflytting vil forbedre eller forverre forvaltningen
av samfunnets ressurser."
Disse medlemmer har registrert
at analyseinstitusjonen etterlyser anslag for samfunnsøkonomiske kostnader
av en utflytting. Kostnader ved flytting av ansatte med husholdninger,
midlertidig arbeidsledighet for husholdningsmedlemmer, tid til planlegging
og forhandling med ansatte og reisekostnader for eksterne aktører,
bør nevnes. Disse medlemmer viser til andre
flyttesaker og til erfaringene med utflyttingen av Norsk Polarinstitutt
til Tromsø. Overgangskostnadene ble vesentlig større
enn beregnet. Miljøverndepartementet regnet med overgangskostnader
på 10-15 mill. kroner, mens sluttkostnaden ble om lag 40
mill. kroner, inkludert ventelønn. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn hevde at kostnadene ved utflytting er
usikre, men kan bli store. Disse medlemmer viser
til høringsnotat fra Omsetningsrådet hvor det
pekes på at utflytting fra Oslo-området kan bety
tap av mye kompetanse ved at de tilsatte velger å finne
seg annet arbeid. Dette vil føre til store kostnader med
opparbeidelse av ny kompetanse. Det hevdes at Statskonsult har foretatt
en betydelig undervurdering av problemene som et eventuelt tap av
95 pst. av den opparbeidede kompetansen hos medarbeiderne medfører.
Videre sies det at Omsetningsrådet hvert år har
minst 250 møter med institusjoner i Oslo, en kontakt som
ikke kan opprettholdes på samme måte ved flytting.
Disse medlemmer sier seg enig med Omsetningsrådet i ovennevnte synspunkter.
Disse medlemmer har registrert at et argument for å vurdere
en utflytting er av distriktspolitisk karakter. Disse medlemmer mener
at det ikke er god distriktspolitikk å bygge ned eksisterende
virksomheter ett sted for så å bygge opp på nytt
et annet sted. Flytting av tilskuddsenheten etter alternativ 3 vil ikke
gjøre institusjonen mer effektiv og rasjonell enn lokalisering
i Oslo. Disse medlemmer vil videre peke på at
de ansatte i de fire aktuelle institusjonene har gått sterkt
imot flytting.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
en samordning av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske
virkemidler etter følgende retningslinjer:
Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet
og Fraktkontoret for slakt samordnes i en institusjon underlagt
Landbruksdepartementet.
Markeds- og tilskuddsenheten lokaliseres i en
virksomhet i Oslo."