Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til Innst. S. nr. 229 (1995-1996) (jf. St.meld. nr. 19 (1995-1996)), der komiteen trakk opp linjene for norsk politikk overfor utviklingslandene, herunder prinsipper og retningslinjer for norsk bistand. En viktig konklusjon i innstillingen var at bistand måtte ses i en bredere Nord/Sør-sammenheng, særlig internasjonale forhold som er knyttet til økonomi, handel og gjeld.
Flertallet vil videre vise til at Innst. S. nr. 229 (1995-1996) understreket at Sør-politikken skal være en integrert del av en helhetlig norsk utenrikspolitikk. Flertallet vil vise til at komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, i Innst. S. nr. 229 (1995-1996) uttaler:
«legger avgjørende vekt på at det er i Norges interesse å bidra til å løse globale fellesoppgaver på en ansvarlig måte, der forholdene legges til rette for at utviklingslandene kan bære sin del av ansvaret og fremme sine interesser. Flertallet vil derfor understreke langsiktige fellesinteresser som bistandspolitikkens bærende motivasjon for norsk politikk overfor landene i Sør. Bistand må primært handle om å sikre rettigheter for de svakeste, ut fra grunntanken om at en bedre fordeling av godene vil skape en bedre verden å leve i for alle.»
Flertallet vil slutte seg til statsråden som i sin redegjørelse understreker FNs definisjon av begrepet utvikling, at utvikling fundamentalt sett dreier seg om å utvide menneskers valgmuligheter, muligheter til goder eller rettigheter som utdanning, helse og rent drikkevann. Fattigdom innebærer å bli nektet disse valgmulighetene. Flertallet mener det er uakseptabelt at dette fremdeles omfatter nærmere halvparten av verdens befolkning, og at⅔av denne halvparten er kvinner. Ved inngangen til et nytt årtusen bør det være en viktig oppgave i det internasjonale samfunnet å sikre alles rett til utdanning, helse og rent vann.
Flertallet vil vise til at det ligger globale fellesinteresser i å redusere fattigdommen og sikre en bærekraftig vekst og utvikling. Mange av dagens globale utfordringer - voldelige konflikter, store folkevandringer, brudd på menneskerettighetene, internasjonal kriminalitet, terrorisme, narkotikasmugling, rovdrift på naturen og en kraftig befolkningsvekst - har sitt utgangspunkt i underutvikling, fattigdom og sosiale forskjeller. Fattigdomsbekjemping er derfor et viktig bidrag til global stabilitet og sikkerhet.
Flertallet vil understreke at den globaliserte økonomien reiser behov for nye kjøreregler mellom land og regioner. I den nye runden med forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det nødvendig at u-landene sikres reell markedsadgang for sine varer og tjenester og at de samtidig sikres særskilte tiltak for å hindre sosial dumping og miljøødeleggelser. Flertallet vil i den forbindelse vise til den dialogen som særlig de nordiske land har hatt med utviklingsland om minstekrav til arbeidsforhold og forbud mot barnearbeid. Flertallet tror en slik dialog er nødvendig også i det videre arbeidet med investeringer og næringsutvikling i Sør. Flertallet vil samtidig understreke at privat virksomhet og økonomisk utvikling og vekst i Sør er en forutsetning for permanent bedring av levekår og for å redusere fattigdommen. Flertallet vil støtte et eget fond som yter bistand til de fattigste landene for å sette dem bedre i stand til å høste fordelene av regelverket til WTO.
Flertallet vil vise til at statsråden i sin redegjørelse understreker at
«Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for utviklingslandene.»
Flertallet vil slutte seg til dette og bl.a. vise til at EU foran WTO-runden foreslår at de såkalte MUL-landene får fullt tollfritak for de fleste av sine produkter.
Flertallet har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1999-2000) har fremmet forslag om å innføre et auksjonsprinsipp for import av kjøtt fra MUL-land. Auksjon for importlisenser finnes allerede for enkelte u-landsprodukter. Flertallet vil vise til merknadene under innstillingens pkt. 4: Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør, der denne bes lagt fram for Stortinget til behandling. Flertallet vil be om at auksjonsprinsippet legges fram til behandling som en del av nevnte strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidlene til å fremme økonomisk utvikling i disse landene. Dette er bakgrunnen for at Høyre tidligere har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør det vanskeligere å etablere handel med MUL-land. Disse medlemmer viser videre til at Høyre i Innst. S. nr. 235 (1997-1998) og Innst. S. nr. 243 (1998-1999) gikk mot å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen av storfekjøtt fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort. Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete landene får en lavere pris for sine produkter, eller at de norske importørene får redusert sin fortjeneste ved importen. Disse medlemmer viser til at en utredning Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har laget på oppdrag fra Regjeringen peker på at eksporten av storfekjøtt fra Botswana og Namibia blir markedsført og solgt via Allied Meat Importers, som er en eksportorganisasjon for kjøttproduserende bønder i disse landene. Denne organiseringen av salget gjør det mulig for eksportørene å ta ut en del av kvoterenten i Norge. Denne kvoterenten vil nå tilfalle staten. Siden utredningen heller ikke kan påvise urimelig høy fortjeneste hos importørene mener disse medlemmer det er dokumentert at en auksjonsordning vil overføre inntekter fra produsenter i u-land til den norske statskassen.
Disse medlemmer mener lavere produsentinntekter samt faren for redusert import tilsier at det ikke innføres en auksjonsordning for import av tollfritt storfekjøtt fra MUL-land. Disse medlemmer mener resultatet av Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen av storfekjøtt fra MUL blir at disse landene blir stående igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn dårlig bistandspolitikk.
Disse medlemmer viser til at utredningen fra SNF slår fast at auksjon ikke vil påvirke prisene for MUL-kjøttet i det norske markedet. Det er derfor tvilsomt om en auksjon vil kunne avhjelpe eventuelle markedsforstyrrelser i det norske markedet. Disse medlemmer viser til at faren for forstyrrelser i markedet og eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk var hovedbegrunnelsen da Stortinget ved behandlingen av Innst. S. nr. 235 (1997-1998) ba Regjeringen vurdere et auksjonssystem for import av storfekjøtt fra MUL-land. Dette vedtaket er den direkte foranledningen til Regjeringens forslag. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn den opprinnelige begrunnelsen for å innføre et auksjonssystem er falt bort.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at gjennomføringen av "Gjeldsplan mot år 2000" er kommet godt i gang på det bilaterale området. Flertallet har videre merket seg at Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ, HIPC (Heavily Indepted Poor Countries), som inngår som et viktig element i den norske gjeldsplanen, kan fungere bedre og mer effektivt. Flertallet er kjent med at IMF har innsett at deres egne analyser må forbedres for å sikre den sosiale dimensjonen. Flertallet vil vise til at G-7-landene i juni 1999 har kommet med forslag til ytterligere gjeldslettelser gjennom en revisjon av HIPC-reglene. Flertallet vil videre vise til at FN har drøftet u-landenes gjeldsproblemer både i UNDPs Human Development Report 1999 og i UNICEFs The Progress of Nations 1999.
Flertallet vil understreke betydningen av at midler frigjort gjennom gjeldslette kanaliseres til produktive investeringer og tiltak for fattigdomsbekjempelse. Flertallet vil be Regjeringen intensivere det påbegynte arbeidet overfor Verdensbanken og IMF for å gjøre HIPC-ordningen både mer effektiv og mer fleksibel, og sikre en helhetlig løsning for de fattigste landene. Flertallet vil understreke den rollen Norge og Norden har spilt når IMF og Verdensbanken nå er blitt enige om å lage felles "Poverty Reduction Strategy Papers" for de landene som inngår i HIPC.
Flertallet vil vise til at flere mellominntektsland med betydelig gjeld ikke omfattes av HIPC-initiativet. Flertallet mener at en multilateral gjeldsbyttemekanisme der kreditorer kan omgjøre fordringer til produktive investeringer kan være en vei å gå for mellominntektsland.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil støtte
Regjeringens arbeid for en bedre internasjonal samordning av bistand. Flertallet vil
vise til at manglende koordinering på giversiden i mange
tilfeller har bidratt til å redusere effektiviteten i det
utviklingsarbeidet som gjøres. Flertallet har
merket seg at Verdensbanken har presentert et interessant opplegg
for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte
land, det såkalte Comprehensive Development Framework (CDF).
Initiativet innebærer at samtlige utenlandske og innenlandske
aktører samler seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi.
Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet,
og at både det sivile samfunn og privat sektor inkluderes
i arbeidet. Perspektivet tilstreber en helhetlig tilnærming
fordi man ved å lage en kompleks og sammensatt vurdering av
land og regioner, legger mye sterkere føringer på det enkelte
prosjekts innretning. Dersom f. eks. en landanalyse basert
på CDF som konkluderer med at et land vurderes som svakt
på indikatorene lovverk og infrastruktur, men god på helse
og utdanning, skal det være mekanismer i det internasjonale
bistandsarbeidet som gir lovverk og infrastrukturen spesiell oppmerksomhet.
Flertallet hilser Verdensbankens
initiativ velkommen og støtter Regjeringens kontakt om
videreutvikling av initiativet. Flertallet mener
det er nødvendig å supplere de tradisjonelle,
makroøkonomiske mål på utvikling med
en grundigere og mer helhetlig analyse av mottakerlandenes økonomiske,
politiske og sosiale situasjon. Flertallet har merket
seg at NORAD legger opp til å styrke et slikt arbeid. Etter flertallets mening
må dette også få konsekvenser for innretningen
på den nasjonale og multilaterale bistanden som ytes.
Flertallet vil videre vise til
at grundigere landanalyser må ta utgangspunkt i en sterkere
regional tilnærming, fordi flere av de forhold som skal
ligge til grunn for en landanalyse er regionale mer enn nasjonale. Flertallet er
av den oppfatning at en konsekvens av en sterkere regional tilnærming
gjør det naturlig at det de neste årene legges
større vekt på regionale bevilgninger. Det vil
særlig være relevant for Afrika, der regionbevilgninger
også kan være en måte å sikre
den nødvendige kontinuitet og langsiktighet i land der
den politiske utviklingen tilsier en viss tilbakeholdenhet i land-til-land-bistand.
Flertallet ser det videre som
naturlig at en CDF-tilnærming bidrar til å styrke
det multilaterale samarbeidet i utviklingspolitikken.
Flertallet vil videre peke på den
fordelen og de muligheter som ligger i den såkalte multi-bi-bistanden, og
vil vise til Innst. S. nr. 229 (1995-1996) i den forbindelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener de enkelte
aktører i bistandsarbeidet må sees innenfor en
helhetlig norsk bistands- og utviklingsstrategi og at det må inkludere
en arbeidsfordeling mellom aktørene. Flertallet vil
i den forbindelse vise til at en tilbakevendende problemstilling
i bistandsdebatten er balansepunktet mellom ressurser som kanaliseres
gjennom statlige eller internasjonale organer og det som formidles
via frivillige organisasjoner (NGO – Non Governmental Organisations).
Videre er det en debatt om forholdet mellom utviklingsbistand og
humanitær bistand i de midlene som kanaliseres via private
aktører. Samtidig har det vært et krav at bistanden
og bistandsmekanismene evalueres og kvalitetssikres.
Flertallet vil vise til at i
Danmark presenterte Utenriksdepartementet en "undersøgelse
av effekten av dansk NGO-bistand. En gjennomgang av danske NGOers
arbejde i utviklingslandene". Blant problemstillingene som ble tatt
opp i undersøkelsen var
– NGO-bistands
bidrag til å utvikle det sivile samfunn i forhold til tradisjonell
bistand.
– Langsiktig effekt av NGO-bistand.
– Kompetanse og kvalitet i NGOer.
– Intern evaluering i NGOene av
egne prosjekter.
Den danske undersøkelsen tok ikke opp
NGOenes humanitære bistand, bare utviklingsbistand.
Flertallet mener de samme problemstillingene
er aktuelle i norsk bistandspolitikk og vil be Regjeringen vurdere
et tilsvarende prosjekt som den danske NGO-undersøkelsen. Flertallet mener
en slik undersøkelse må omfatte både
humanitær bistand og utviklingsprosjekter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med Regjeringen i at strategi for næringsutvikling i Sør er et viktig løft i vår utviklingspolitikk. Sosial og økonomisk utvikling i Sør forutsetter verdiskaping i form av lønnsom, effektiv produksjon i landbruk og industri. Det betinger en strategi for etablering og investeringer som giverlandene og organisasjonene må samarbeide om innen et helhetlig konsept som CDF. Flertallet vil også fremheve nødvendigheten av forbedrede nasjonale og regionale rammebetingelser for næringsutvikling, rammebetingelser knyttet til makroøkonomiske forhold, utvikling av et godt styresett og forbedring av institusjonelle forhold. For å få private aktører til å investere i Sør, er det viktig at det legges inn i utviklingsstrategien å skape stabile forhold og sikre forutsigbarhet for næringsetableringen.
Flertallet vil vise til at strategien tar sikte på å stimulere norsk næringsliv til å investere og engasjere seg langsiktig i utviklingsland. Flertallet mener en vesentlig del av det videre arbeidet med strategien er å utrede næringslivet som aktør i en helhetlig utviklings- og bistandsstrategi, dette i nært samarbeid med næringslivet og partene i arbeidslivet.
Flertallet vil vise til at statsråd Hilde Frafjord Johnson var i komiteen til høring 25. oktober 1999. På bakgrunn av høringen ble statsråden bedt om en skriftlig redegjørelse om arbeidet med næringsstrategien etter at den ble fremlagt. Redegjørelsen, datert 29. oktober 1999, følger vedlagt innstillingen. Flertallet har merket seg at Utenriksdepartementet har etablert Forum for næringsutvikling i Sør, der norsk næringsliv, fagorganisasjoner, offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner drøfter spørsmål knyttet til gjennomføringen av strategien. Flertallet har videre merket seg at det er plukket ut tre pilotland for samarbeidet: Mosambik, Uganda og Sri Lanka.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst. S. nr. 3 (1998-1999) hvor det bl.a. understrekes ønsket om en mer resultatorientert bistandspolitikk og en større grad av konsentrasjon av Norges bistandsengasjement. Disse medlemmer er kritisk til valg av pilotland i lys av ovenstående generell holdning og i lys av den politiske situasjonen i disse landene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at eksisterende ordninger ikke bør bygges ned uten at det er lagt til rette for bedre ordninger som fører til at norsk næringsliv investerer i utviklingsland. Flertallet har under høring med berørte organisasjoner fått innspill om at Nordfund og andre nye ordninger foreløpig ikke erstatter eksisterende og tidligere støtteordninger. Blant annet er det anført at fjerningen av anbudsgarantien i Nærings- og handelsdepartementets budsjett har hatt som konsekvens at det er blitt vanskeligere for norske bedrifter å delta i risikofylte anbudsrunder, spesielt i de fattigste landene. Flertallet har videre fått innspill om at reduksjonen i bruken av blandede kreditter fører til at norske bedrifter ikke lenger deltar i store prosjekter og at disse går til næringsliv fra de store industrilandene eller til flernasjonale konsern. Flertallet har merket seg at ordningen med blandede kreditter nå er til evaluering og at resultatet ventes å foreligge våren 2000. Flertallet har videre merket seg at departementet har satt i gang en større gjennomgang av mulighetene for norsk satsing for å fremme investeringer i utviklingsland, og at det skal legges vekt på å identifisere dagens hindringer og eventuelt fremme forslag til nye tiltak.
Flertallet viser til at det har vært bred enighet om avbinding av norsk bistand. Flertallet vil imidlertid understreke at avbinding av norsk bistand av hensyn til norske bedrifters konkurransesituasjon må sees i nær sammenheng med andre OECD-lands avbinding. Flertallet vil vise til at det å presse fram det laveste anbudet både kan svekke kvaliteten på bistanden og "de myke verdiene" i bistandspolitikken. Flertallet vil vise til at avbinding og dermed økt konkurranse internasjonalt illustrerer behovet for robuste anbudsprosesser med vekt på krav til miljø og sosial ansvar; for å unngå at man premierer anbud som ikke ivaretar slike hensyn.
Flertallet vil videre understreke at norsk avbindingspolitikk må gjennomføres i nær dialog med berørte parter i nærings- og arbeidsliv, blant annet innenfor Forum for næringsutvikling i Sør. Bedrifter som har langsiktige avtaler om leveranser til FN-organisasjoner må for eksempel få tid til de nødvendige omstillinger, samtidig som Regjeringen må tilrettelegge for at norske bedrifter kan konkurrere effektivt i et stadig mer avbundet bistandsmarked.
Ensidig vekt på avbinding kan også bety at norsk næringsliv blir vraket i Norges samarbeidsland. Flertallet vil i den forbindelse legge avgjørende vekt på at mottakerlandene selv må være med på å utforme anbudsbeskrivelsen.
Flertallet mener det er viktig at respekten for grunnleggende faglige rettigheter reflekteres i strategien for næringsutvikling i Sør. Det inkluderer retten til å organisere seg, retten til tariffavtaler, samt motarbeiding av barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering på basis av kjønn, rase, etnisk tilhørighet, tro eller politisk oppfatning.
På denne bakgrunn vil flertallet be om at når de nevnte utredninger og evalueringer er sluttført legges strategi for næringsutvikling i Sør fram for Stortinget til behandling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til at arbeidet for demokratisering og oppbygging av sentrale rettsstatsfunksjoner inngår som en integrert del av bistanden. Opplæring av folkevalgte på alle nivåer, en styrking av politiske strukturer, partier og medier bidrar til å utvikle skjøre demokratier. Flertallet er enig med Regjeringen i at politiske partier er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier og vil støtte en utredning om hvordan Norge best kan stimulere til velfungerende partier for å styrke demokratiet. Flertallet vil understreke at landene i Sør både trenger en velfungerende offentlig sektor og et sivilt samfunn der folket selv utgjør de lokale nettverk gjennom deltakelse og engasjement. Flertallet vil legge vekt på styrking av det sivile samfunn og utvikling av frivillige organisasjoner. Flertallet vil vise til at FNs utviklingsprogram, UNDP, foreslår at minst 3 pst. av bistanden bør gå til nasjonale NGOers informasjonsarbeid.
Flertallet vil gi sin støtte til at NORAD skal bli en frontorganisasjon mot korrupsjon, men vil understreke at kampen mot korrupsjon må føres innenfor det helhetlige utviklingskonseptet. Flertallet vil videre understreke at det er viktig også å fokusere på aktørene i nord som fremmer korrupsjon - eller bidrar til å opprettholde korrupsjon - i utviklingsland. Flertallet er enig i at kamp mot korrupsjon også blir en sentral del av kvalitetssikringen.
Utviklingssamarbeidet er også et redskap for å fremme elementære menneskerettigheter, både økonomiske, sosiale, kulturelle, politiske og sivile. Flertallet vil særlig peke på de brudd på elementære rettigheter som kvinner utsettes for i en rekke land. Selv om de fleste samarbeidsland har godkjent FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner, er det fremdeles mange land der kvinner blir utsatt for systematisk diskriminering og overgrep. Kultur brukes i mange sammenhenger som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Flertallet mener det internasjonale samfunnet har et ansvar for å bidra til at foreldede tradisjoner og æresbegreper ikke setter de mest grunnleggende menneskerettigheter til side. Det må fortsatt gjenspeiles i norsk bistandspolitikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning at det nå er enighet mellom departementet og partene om omorganisering av Fredskorpset til et eget uavhengig organ, og at det inviteres til et partnerskap med aktører både fra Norge og fra utviklingslandene. Flertallet mener at et omorganisert Fredskorps mobiliserer brede grupper av norske bistandsaktører og organisasjoner som er opptatt av Nord/Sør-spørsmål. Flertallet vil støtte tanken om at Fredskorpset rekrutterer unge mennesker med et ideologisk og idealistisk utgangspunkt. Flertallet vil understreke at Fredskorpset verken skal være en finansieringsordning eller en rekrutteringsbase for de norske private bistandsorganisasjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
stort sett enig i at det ligger globale fellesinteresser i å redusere
fattigdommen og å sikre bærekraftig vekst og utvikling. Disse
medlemmer er derfor enige i at mange av dagens globale utfordringer, slike
som voldelige konflikter, store folkevandringer, brudd på menneskerettighetene,
internasjonal kriminalitet, terrorisme, narkotikasmugling, rovrift
på naturen og delvis også en kraftig befolkningsvekst,
har sitt utgangspunkt i fattigdom.
Disse medlemmer er enige i at
Norge, som et rikt land, yter betydelig humanitær bistand
for å avhjelpe hungersnød og andre katastrofer.
På disse områder foreslår Fremskrittspartiet
ikke nedskjæringer i våre bevilgninger. Disse
medlemmer vil imidlertid advare mot en spesiell effekt av
slik humanitær hjelp, nemlig at matvareprisene i de tilgodesette
u-land på grunn av tilstrømningen av gratis matvarer,
blir så lave at hjemlige produsenter ikke får
solgt sine produkter til regningssvarende priser, slik at de tvinges
til å nedlegge produksjonen. På denne måten
vil vedkommende u-land bli enda mer avhengig av hjelpesendinger
utenfra.
Disse medlemmer ser imidlertid
med skepsis på de fleste utviklingsprosjekter fordi vi
vurderer den positive virkning for u-landenes befolkning som svært liten
samtidig som vi ser klare skadevirkninger. Disse medlemmer anser
det som sannsynlig at en rekke konflikter på det afrikanske
kontinent er blitt muliggjort på grunn av utenlandsk økonomisk
bistand. Når det gjelder krigen på Sri Lanka hadde
man neppe klart å holde den gående i så lang
tid og med slik intensitet uten langvarig norsk økonomisk
bistand. Under enhver omstendighet mener disse medlemmer at
de tallrike kriger i Afrika ødelegger verdier som er langt større
enn det som tilføres Afrika i form av u-hjelp. Hadde det
internasjonale samfunn på et tidlig tidspunkt grepet inn
i slike konflikter med politistyrker og militære midler,
ville dette sannsynligvis ved hjelp av langt mindre økonomisk
innsats ha kunnet redde menneskeliv og materielle verdier og fremme
den økonomiske utvikling i Afrika.
Disse medlemmer har merket seg
at bistandsministeren har stor tiltro til både nasjonal
og internasjonal koordinering av hjelpeinnsatsen, men vil minne om
at slik koordinering er meget tidkrevende og vil kreve flere internasjonale
møter og konferanser som igjen betinger omfattende og kostbare
flyreiser med opphold på førsteklasses hoteller.
Denne siden av saken er så vidt disse medlemmer kan se,
ikke drøftet i redegjørelsen.
Disse medlemmer har videre merket
seg at redegjørelsen har et ambisjonsnivå som
synes urealistisk høyt og vil særlig fremheve:
– Bekjempelse
av korrupsjon (ifølge redegjørelsen er i en del
land for eksempel Nigeria "korrupsjon så utbredt at det
former, ja bederver, hele samfunnet.")
– Tiltak som kan bidra til større åpenhet
og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og
tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving
av lover og regler, vil også få støtte.
Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes mulighet for
kontroll med forvaltningen styrkes.
– Styrke demokratiet (etter å ha
fastslått at under de siste lokale valgene i Zambia var
valgdeltagelsen kun rundt 10 pst. og at man i Zimbabwe og Namibia
hadde sett tilsvarende lave tall.) Demokratiet skal Norge styrke
ved å bygge opp fungerende offentlige institusjoner, frie
media og sikre ytringsfriheten. "Gjennom bistand kan vi tilby samarbeid om
den krevende oppgaven det er å bygge opp og vedlikeholde
et offentlig apparat som fungerer i tråd med demokratiske
prinsipper, og som er basert på forankring og tillit i
eget land." Dette skal også omfatte "rettsvesen, nasjonalforsamling,
politi og fengselsvesen". Det samme gjelder styrking av lokal forvaltning.
– Styrking og de frivillige organisasjoner.
– Styrke politiske strukturer,
partier og frie medier.
– Styrke utdannelse og forskning.
Disse medlemmer vil ikke nøle
med å karakterisere dette som nokså luftige ønskelister
og har vanskelig for å se hvordan Norge ved hjelp av u-hjelpsmidler
kan realisere slike prosjekter selv om man holder aldri så mange
møter og reiser aldri så meget. Disse medlemmer ser
derimot ikke bort fra at slike omfattende målsettinger
kan vekke begeistring der hvor man ikke stiller store krav til realisme
og nøkternhet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Utviklingspolitisk redegjørelse av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson - vedlegges protokollen.
På terskelen til et nytt årtusen
finner vi næring til optimisme og pessimisme. Makt og avmakt,
håp og håpløshet, respekt og fornedrelse
avløser hverandre med økende takt og styrke. Dette
avspeiles i situasjonen i så altfor mange land. I redegjørelsen
om humanitær bistand i januar i år beskrev jeg
et vanskelig politisk landskap preget av et nytt konflikt- og katastrofebilde.
Den humanitære katastrofen som i dag utspilles i og rundt
Kosovo, er kommet til som enda et tragisk innslag i dette bildet.
Det er krevende i en slik situasjon å ta
et ord som "utvikling" i sin munn – et ord som nærmest
per definisjon er optimistisk ladet. Likevel er det nettopp nå når
det ser som mørkest ut for kosovoalbanerne og andre nødstedte
folk på Balkan, at det er aller viktigst å uttrykke
vår solidaritet gjennom ressurser og praktisk handling
og planlegge for en framtid i fred. Samtidig skal vi huske at det
er nødlidende andre steder i verden som trenger hjelpen
like sårt, og som har krav på vår støtte.
På disse tider i fjor så vi
utviklingstrendene i Afrika som langt mer positive – "afrikansk
renessanse" var et begrep som ble brukt. Så, innen året
var omme, utspant det seg ti alvorlige konflikter på kontinentet.
Motsetninger vi trodde var i ferd med å bilegges, blusset
opp på nytt, og nye konflikter brøt fram. Likevel
er viljen til fred og demokrati levende. For et par måneder
siden – i Afrikas folkerikeste land, Nigeria – var
det denne viljen som seiret. I Sør-Afrika går
folket til valg senere denne måneden for andre gang. Over
halvparten av landene sør for Sahara styres nå av
ledere valgt av folket i demokratiske valg. Det gir grunn til optimisme. Det
gjør også utsiktene til at den økonomiske
veksten i Afrika både i 1998 og 1999 vil overstige befolkningsveksten.
Vi finner en ny dynamikk i mange afrikanske land hvor det sivile
samfunn og privat sektor spiller en økende og positiv rolle
i samfunnsutviklingen. Det skal vi støtte opp om.
Situasjonen i Asia er sammensatt. Utviklingstrekkene
forteller oss at miljøutfordringene vil toppe den internasjonale
dagsordenen i tiden framover. Samtidig har finanskrisen kastet millioner
av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og nød.
Indonesia ble særlig hardt rammet. Krisen utløste
sosial uro i flere land som, paradoksalt nok, satte demokrati og
menneskerettigheter i fokus. Situasjonen i landene i Øst-Asia
er nå forholdsvis stabil. Mulighetene for rehabilitering
og ny vekst ser ut til å være relativt gode. Det
er gledelig at Kina også synes å ha klart seg
relativt bra gjennom krisen. I flere land i Sentral-Asia og i OSSE-området
er imidlertid fattigdomsproblemene alvorlige. Vi skal bidra til
den internasjonale innsatsen overfor disse landene.
Utfordringene i Midtøsten krever fortsatt
engasjement. Vi fortsetter arbeidet med å videreføre
fredsprosessen, bedre levekårene og fremme demokratisk utvikling
i det palestinske området.
I Mellom-Amerika har vårt nærvær
gitt resultater. Det er utviklingen i Guatemala et eksempel på.
Vår innsats i Nicaragua har også fått
en god evaluering. Det er oppnådd resultater for fred,
menneskerettigheter, demokrati og utdanning av fattige som selv
ikke orkanen Mitch kunne ødelegge.
Utvikling dreier seg fundamentalt sett om å utvide menneskers
valgmuligheter; muligheter til fundamentale goder - ja, faktisk
rettigheter - slik som utdanning, helse og rent drikkevann. Dette
er FNs definisjon av begrepet "utvikling". Fattigdom innebærer å bli
nektet disse valgmulighetene, noe som altså stadig gjelder
om lag halvparten av verdens befolkning.
Bistand kan gjøre mye for å rette
opp i dette. Derfor er bistandsnivå viktig, noe som er
reflektert i Regjeringens ambisjoner om en opptrapping. Men bistand
er ikke tilstrekkelig i seg selv. I fjorårets utviklingspolitiske
redegjørelse snakket jeg om betydningen av internasjonale
rammebetingelser på områdene gjeld og handel.
Dette er rammebetingelser som direkte og in-direkte påvirker
enkeltmenneskers og regjeringers valgmuligheter. Derfor er de så viktige,
og derfor la vi i fjor fram en gjeldsplan, som nå blir
iverksatt.
I fjor snakket jeg også mye om de partnere
vi må samarbeide med for å få resultater
i utviklingspolitikken. I denne redegjørelsen vil jeg først
og fremst fokusere på den første og viktigste
partneren: myndighetene i det enkelte utviklingsland. Og det er
særlig to forhold jeg ønsker å ta opp,
to forhold som direkte påvirker menneskers muligheter til å velge
utvikling, til å velge seg vekk fra fattigdom, nemlig korrupsjon
og demokrati.
Demokrati betyr at folk velger sine ledere,
og at lederne regelmessig må stå til ansvar for
sitt lederskap. Demokrati gir derfor grunnleggende sett folket muligheten
til å velge en bedre og mer rettferdig økonomisk politikk,
inkludert en politikk som betyr mindre korrupsjon. Korrupsjon undergraver
utvikling og gjør alltid de rike rikere og de fattige fattigere.
I denne redegjørelsen vil jeg derfor presentere en ny og
mer ambisiøs politikk på disse områdene.
Det holder imidlertid ikke med fine ord og forsetter om
en ikke evner å levere. Jeg vil derfor først kort
summere opp de viktigste resultatene av Regjeringens utviklingspolitiske
arbeid det siste året.
Norge var det første landet som lanserte
en nasjonal gjeldsplan for de fattigste utviklingslandene. Her var
vi med på å skape en trend. Forbundskansler Gerhard Schröder
varslet at Tyskland ville kjøre et nytt gjeldsinitiativ
på G-8-møtet i Køln til sommeren. Deretter lanserte
USA, Canada, Storbritannia, Frankrike og Japan sine egne gjeldsletteforslag.
For ett år siden ville en slik utvikling ha vært
nesten utenkelig. Det skapes nå et nytt momentum. Det må vi
utnytte.
Gjennomføringen av "Gjeldsplan mot år
2000" er kommet godt i gang. Som et ledd i arbeidet med å iverksette
ordningen for ensidig gjeldsettergivelse under gjeldsplanen, har
Utenriksdepartementet nylig hatt en delegasjon i Benin. Senegal
står for tur. Oppfylles alle forutsetningene for ensidig
ettergivelse, utgjør dette i henhold til gjeldsplanen en
gjeldslette på om lag 450 mill. kr. Dette er gjeldslette
som legges merke til internasjonalt. Vi tar sikte på å underskrive
en avtale med Benin i juni. Og det er bare begynnelsen.
Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ for de
fattigste og mest gjeldstyngede landene, HIPC, inngår som et
viktig element i den norske gjeldsplanen. Men gjennomføringen
av initiativet går for tregt. Mekanismen må gjøres
mer fleksibel og mer effektiv. På denne måten
kan flere land raskere få løst sine gjeldsproblemer.
I løpet av året vil IMF og Verdensbanken foreta
en fullstendig gjennomgang av initiativet. Norge er pådriver
og partner i dette arbeidet.
Det internasjonale handelspolitiske rammeverket
er komplisert. Mange fattige land mangler ekspertise og kapasitet
til å utnytte regelverket fullt ut. Derfor trekker de ofte
det korteste strå i handelstvister. Regjeringen har tatt
initiativ til å gjøre noe med dette. Vi er pådrivere
for å få etablert et uavhengig juridisk rådgivningssenter
som kan gi hjelp til utviklingsland til å håndtere
handelstvister. Vi støtter dessuten et eget fond som yter
bistand for å sette de fattigste landene bedre i stand
til å høste fordelene av regelverket til Verdens Handelsorganisasjon
- WTO.
Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte
allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for
utviklingslandene. Tidligere i vinter hadde jeg drøftinger
med EU-kommisjonen. EU har konkrete planer til forbedringer av handelsbetingelsene
for de fattigste landene. Disse vil fremmes i forbindelse med forhandlingene
i WTO, som starter opp ved årsskiftet. På norsk side
vil vi følge dette opp. Vilje til import til Norge hører
også med i dette bildet.
I fjorårets redegjørelse understreket
jeg hvor viktig det er at giversamfunnet – den andre partneren
i utviklingspolitikken - koordinerer seg bedre. Fortsatt er
egeninteressene for dominerende. Regjeringen har satt store krefter
inn på arbeidet for å samordne internasjonal bistand.
En rekke initiativ og omlegginger er på gang.
Det gir håp om at vi kan møte
det neste årtusen mer samordnet og samlet enn noen gang.
Vi bygger allianser. Storbritannia og Tyskland har blitt nye allierte
for oss. Sammen med de nordiske landene og Nederland utgjør
disse landene nå viktige alliansepartnere i utviklingspolitikken
og i arbeidet for koordinering.
Verdensbanken har presentert et interessant
opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det
enkelte land, det såkalte "Comprehensive Development Framework".
Dette initiativet innebærer at samtlige utenlandske og
innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig
utviklingsstrategi i vedkommende land. Rammeverket forutsetter at
landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor
så vel som det sivile samfunn inkluderes i arbeidet. Jeg
er i nær kontakt med Verdensbankens president om videreutvikling
av initiativet. Det er en selvfølge at det vil skje i nært
samarbeid med FN.
Norsk bistand er i all hovedsak rettet mot land
som aktivt fører en politikk for å redusere fattigdommen. Norsk
bistand bidrar også effektivt til å redusere fattigdom.
Det dokumenterte Verdensbanken i fjor i en analyse av norsk bistand.
Analysen kom i etterkant av rapporten Assessing Aid, som skarpt
kritiserte mye av den internasjonale bistanden for å ha
liten effekt i kampen mot fattigdom. Men vi satser altså riktig.
Samtidig trenger vi utvilsomt å videreutvikle oss.
Regjeringen har lovet å prioritere
utdanning og helse høyest. Det har vi gjort. Det utvikles
planer og inngås avtaler med våre samarbeidsland
som vil sikre at disse satsingsområdene vil stå helt
sentralt i det langsiktige utviklingssamarbeidet i årene
framover. I 1998 økte bistanden til utdanning til over
11 pst., og helse er på om lag 10 pst. av den bilaterale
bistanden. Nå skal vi opp til 15 pst. til utdanning, og
grunnutdanning er viktigst. Samtidig må hele spekteret
innen utdanning ivaretas. Derfor har jeg nylig lagt fram en strategi
for forskning og høyere utdanning i forhold til
utviklingslandene. På den måten bygges kunnskap
og kapasitet til å bekjempe fattigdom.
Et levende næringsliv skaper verdier
og er den beste garantist for arbeidsplasser, inntekter til folk
og skatteinngang til staten. Slik sett er et livskraftig næringsliv, den
tredje partneren i utviklingssamarbeidet, en forutsetning for å kunne
redusere fattigdom og det beste midlet til å motvirke bistandsavhengighet
og økt gjeldsbyrde. Regjeringens strategi for næringsutvikling
i sør, som også ble utformet i nært samarbeid
med norsk næringsliv, er derfor et viktig løft
i vår utviklingspolitikk. Vi vil fremme verdiskaping
og lønnsom, effektiv produksjon i sør gjennom
en bred og helhetlig tilnærming, i tråd med vedlegg
3 til statsbudsjettet for 1999 og Stortingets behandling.
Jeg vil særlig trekke fram to punkter:
– Bedre
rammevilkår for næringsvirksomhet og investeringer.
Usikre juridiske forhold, korrupsjon og
svake forvaltninger bidrar til at kapital ofte flyter andre steder
enn til de fattigste utviklingsland. Et viktig element i strategien
er å forbedre disse vilkårene, både internasjonalt
og i samarbeid med enkeltland. Vi vil også legge forholdene
bedre til rette for norske investeringer. I samarbeid med næringslivet ønsker
vi å utvide incentivene på dette området, bl.a.
ved å styrke NORFUNDs kapitalbase.
– Styrking av
den private sektoren gjennom næringsutviklingsprogrammer.
Vi ønsker å stimulere
til økt økonomisk samarbeid. Gjennom ulike konsultasjonsmekanismer
blir nå næringslivet og dets organisasjoner med
i planlegging og utforming av næringsutviklingsprogrammer.
Arbeidet skjer med utgangspunkt i behovene i sør. På den
måten sikrer vi sammenheng mellom landenes egne planer,
vår egen bistandsinnsats og næringslivets interesser
i lønnsomme investeringer. Vi ser fram til dette samarbeidet
med norsk næringsliv.
I den autoritative rapporten fra Det internasjonale pengefondet,
IMF, om norsk økonomi fra februar i år får
vi ros for vårt høye nivå på bistanden.
Jeg er derfor glad for at vi kan melde tilbake at norsk utviklingshjelp nådde
en historisk topp i 1998 med 10 milliarder kr. Bedre styring bidro
til en kraftig reduksjon i underforbruket. Samtidig styrkes kvaliteten
på bistanden. I år innfører NORAD et
nytt økonomistyringssystem. Det vil i neste omgang lette
styring, rapportering og kvalitetskontroll av bistandsinnsatsen.
Dette, sammen med en målrettet og styrket evalueringsvirksomhet,
gjør at Stortinget nå får et bedre grunnlag
enn noen gang før til å vurdere hvordan prioriterte
områder i utviklingspolitikken følges opp, og
hvilke resultater som oppnås.
Korrupsjon er en av grunnene til at bistanden
ikke alltid oppnår de resultater vi håper på.
Kamp mot korrupsjon må derfor være en sentral
del av kvalitetssikringen. Her er den første partneren,
myndighetene, viktigst, men det sivile samfunn har også en
avgjørende rolle.
I altfor mange utviklingsland blir de fattigste
avvist, og får ikke den hjelpen de har krav på fra
politi og rettsvesen. De får ikke tilgang til tjenester
som rent drikkevann eller innsyn i myndighetenes avgjørelser
som angår dem. Noen nektes endog tilgang til helsetjenester
eller slipper ikke inn på skole. Hvorfor? De har ikke råd
til å bestikke offentlige tjenestemenn. Korrupsjonen er
nådeløs. Den går først og fremst
ut over de svakeste. Korrupsjon er å stjele fra de fattigste.
På denne måten svekkes tilliten mellom store deler
av befolkningen og myndighetene i landet. Rettsstaten undermineres.
Demokratiet undergraves.
Korrupsjon er også en trussel mot økonomisk
utvikling. Den fører til sløsing med offentlige
ressurser og tap av skatteinntekter. Den bidrar til større økonomisk ulikhet,
hindrer investeringer, fører til kapitalflukt og økt
arbeidsledighet. Igjen er det de fattige som taper. Korrupsjon kan
bidra til ødeleggelser av miljøet. Narkotikahandel
og våpensmugling blomstrer. Derfor er korrupsjon ikke bare
politisk, sosialt og økonomisk uansvarlig, det er moralsk
forkastelig. Fattige blir fattigere. Tillit brytes ned, og menneskers
ansvarsfølelse og moral svekkes. Korrupsjon korrumperer.
Samfunnet fanges i en ond sirkel. I en del land, som f.eks. Nigeria
og Indonesia, er korrupsjon så utbredt at det former, ja
bederver, hele samfunnet. Det er blitt et systemproblem. I mange
av våre samarbeidsland er også korrupsjonen et
betydelig problem, som gjør reduksjon av fattigdom mye
vanskeligere enn det ellers ville være. Det er uakseptabelt.
Korrupsjon må derfor bekjempes. Dette gjelder naturligvis
også i vår egen del av verden, noe vi har sett
eksempler på i det siste.
Skal vi ta ondet ved roten, må vi kjenne
dets vesen. Det krever at vi har kunnskap om årsakene -
innsikt i hvordan forvaltningsapparatet i utviklingslandene fungerer,
innsikt i de økonomiske og sosiale forhold, innsikt i politisk
utvikling og forståelse for landets tradisjoner og kultur.
Vi har fortsatt mye å lære om disse forholdene,
men vi vet også mye. Vi vet f.eks. at det går
et skille mellom to hovedtyper korrupsjon: For enkelhets skyld kaller
jeg dem "grådighetskorrupsjon" og "nødskorrupsjon".
Som regel er det politikere og topper i offentlig
forvaltning og næringslivet som står bak korrupsjonen motivert
ut ifra grådighet. Store beløp er gjerne involvert
i beslutninger omkring større utbyggingsprosjekter og forekommer
også ofte i tolletaten. I mange land kan det også være
mye grov korrupsjon i forbindelse med behandling av nye lovforslag.
Denne type korrupsjon er den mest alvorlige fordi den konstituerer
et eksempel til etterfølgelse som raskt preger, ja demoraliserer,
samfunnet som helhet. Det er også denne korrupsjonen som
bidrar mest til å øke forskjellene mellom fattige
og rike.
Nødskorrupsjonen, eller småkorrupsjonen,
er likevel den som mest direkte berører fattige folk. Vanlige lønnsmottakere
tar bestikkelser for å utføre tjenester de er
pålagt å yte gratis, mottar penger for å overse
ulovligheter, putter etatens inntekter i egen lomme eller selger
varer for egen tjeneste. Det er imidlertid mye lettere å forstå denne
korrupsjonen, selv om den ikke kan forsvares. Det er nemlig et altfor
lavt lønnsnivå, og uregelmessige utbetalinger,
for offentlig ansatte som i første rekke fører
til slik korrupsjon i mange av våre samarbeidsland, ja
som nesten gjør slik korrupsjon nødvendig for
mange. Det handler om å brødfø familien
sin, om å ha tak over hodet. Det er vanskelig å fordømme
denne formen for korrupsjon så lenge toppledere statuerer
et dårlig eksempel med sin form for korrupsjon, og så lenge
myndighetene ikke reformerer offentlig sektor slik at lønningene
kan økes. Det er imidlertid av stor betydning å angripe
også nødskorrupsjonen, fordi også den
undergraver økonomisk utvikling og sosial utjevning. Igjen
er det de fattigste som rammes hardest.
Vår viktigste partner i kampen mot
korrupsjon er utviklingslandene selv. Bare når myndighetene
i landene tar ansvar for å bekjempe problemet, kan vi lykkes.
En rekke av våre samarbeidsland viser nå vilje
og mot til å angripe ondet. I Uganda, for å ta
ett eksempel, foregår det en åpen samfunnsdebatt
om korrupsjon og hvordan den kan bekjempes. Parlamentet og media leder
an i debatten, hvor ingen er fritatt for kritikk. En egen minister
for etikk og integritet ble nylig utnevnt for å lede regjeringens
politiske arbeid mot korrupsjon. Korrupsjon var også et
sentralt tema da jeg nylig besøkte Uganda. Samme dag som
jeg hadde samtaler med president Museveni, ble flere ministre fjernet, bl.a.
på grunn av misligheter. Dette er en lovende start.
Jeg vil presisere at vi ikke har noen indikasjoner
på at norske midler har vært misbrukt, eller at
norske finansierte prosjekter har vært gjenstand for korrupsjon.
Kontrollen er meget god.
Hvilke virkemidler som mest effektivt kan bekjempe korrupsjon,
er avhengig av hva slags type økonomisk kriminalitet vi
har med å gjøre. Grådighetskorrupsjonen
krever til dels helt andre virkemidler enn nødskorrupsjonen.
Likevel er det slik at for å lykkes i kampen mot korrupsjon,
må de to ulike typene angripes på en samordnet
måte.
Jeg vil i dag lansere en ny offensiv i kampen
mot korrupsjon. De følgende seks tiltakene blir sentrale
i offensiven:
– For det første: NORAD skal gjøres
til en internasjonal frontorganisasjon i kampen mot korrupsjon.
Først skal kunnskapen og bevisstheten
i bistandsforvaltningen styrkes. Det skal utarbeides konkrete planer
for anti-korrupsjonsarbeidet. Det skal trekkes veksler på kompetansen
i norske forskningsmiljø, men også på kunnskapen
og erfaringene som ligger i internasjonale organisasjoner. Norsk næringsliv
og frivillige organisasjoner vil trekkes med i arbeidet.
– For det andre:
Korrupsjon skal på dagsordenen i dialogen med våre
samarbeidsland.
Større åpenhet om korrupsjon
er viktig. I flere av våre samarbeidsland er det allerede
en åpen debatt om korrupsjonsproblemet. Da er det ingen
grunn til at vi skal tabubelegge det. Åpenhet vil i seg
selv virke forebyggende.
– For det tredje:
Våre samarbeidsland skal få assistanse i kampen
mot korrupsjonen.
Vi vil særlig støtte
forvaltningsreformer som direkte angriper grådighetskorrupsjonen
og de forhold som gjør nødskorrupsjonen nødvendig.
I flere land må bl.a. antallet offentlig ansatte ned og
lønningene kraftig opp. Tiltak som kan bidra til større åpenhet
og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og
tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving
av lover og regler, vil også få støtte.
Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes muligheter
til kontroll med forvaltningen styrkes. Det vil vi bidra til. Vi
har et godt samarbeid med vår egen riksrevisjon om denne
støtten.
I den generelle omleggingen av bistanden
til program- og budsjettstøtte vil vi forsikre oss om at innsatsen
ikke går til spille gjennom økonomiske misligheter.
Et tiltak vil være å få våre
samarbeidspartnere til å reflektere bidragene de mottar
i sine statsbudsjetter. Dette gjelder også for gjeldsletten. Kampen
mot korrupsjon må integreres i hele det bilaterale utviklingssamarbeidet
enten vi støtter vei- og dambygging, helse, utdanning,
miljøvern eller styrking av offentlige institusjoner.
– For det fjerde:
Den internasjonale innsatsen mot korrupsjon må koordineres
bedre, bli mer systematisk og gjøres mer effektiv.
Vi går nå inn i en allianse
med Verdensbanken. I det pågående arbeidet for å styrke
koordineringen mellom donorene skal korrupsjon stå sentralt
på agendaen. Denne kampen kan ingen av oss vinne hver for
oss. Det må skje i et bredt samarbeid. Den nylig vedtatte
OECD-konvensjonen om å kriminalisere bestikkelser av utenlandske
offentlige tjenestemenn blir et viktig virkemiddel i å bekjempe korrupsjonsondet
på tilbudssiden, bl.a. i industrilandene. Vi arbeider for økt
overvåking av denne konvensjonen. Dette gjelder også arbeidet
med åpenhet omkring offentlige anskaffelser i WTO.
– For det femte:
De frivillige organisasjonene må med i kampen mot korrupsjon.
Korrupsjon kan også forekomme
i såkalte "idealistiske" sammenhenger, der en kanskje ikke
venter det, som f.eks. i prosjekter i samarbeid med lokale kirker.
Jeg oppfordrer våre partnere i de frivillige organisasjonene,
inkludert misjonsorganisasjonene, til å slåss
kompromissløst både mot den korrupsjonen de møter
generelt i samfunnet og hos sine samarbeidspartnere. Transparency
International er i dag den eneste frivillige organisasjon som har
korrupsjon som sitt hovedmål. Vi inngår samarbeid
med dem.
– For det sjette:
Sanksjoner vil bli brukt, om nødvendig.
Hvor myndighetene ikke viser vilje og
evne til å gjøre noe med korrupsjonen, vil vi
vurdere innrettingen på bistandssamarbeidet. I særlig
grove tilfeller vil vi bruke sanksjoner. Det vedvarende korrupsjonsproblemet
i Kenya førte til at Det internasjonale pengefondet (IMF)
høsten 1997 holdt tilbake et lån til landet på om
lag 200 millioner dollar.
I budsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre
nærmere for Regjeringens samlede opplegg for å bekjempe
korrupsjon.
Forskning som er gjort av Verdensbanken, tyder
på at det er mindre korrupsjon i land med et godt utviklet demokrati
enn i land uten velfungerende demokratiske institusjoner. Demokratiutvikling
er derfor et sentralt middel i kampen mot korrupsjon, i tillegg
til å være et mål i seg selv.
I norsk bistand har vi fokusert på demokrati
som en viktig dimensjon i samfunnsutviklingen gjennom hele 1990-tallet.
Vi har støttet valg på nasjonalforsamlinger, presidenter
og lokale myndigheter i flere utviklingsland. Vi har hjulpet i oppbyggingen
av støttefunksjoner for nasjonalforsamlinger. Vi har også gitt
mer indirekte demokratistøtte i form av støtte
til aviser og andre massemedier, kvinneorganisasjoner og fagbevegelse.
Mye av denne støtten har gitt positive resultater. I mange land
går utviklingen klart i demokratisk retning. Jeg tror imidlertid
at tiden er moden til å satse mer målrettet, mer
strategisk, mer ambisiøst. Vi kan ikke bygge demokratiet,
men vi kan gjøre det mulig for fattige land selv å bygge
det.
I satsingen på demokratiutvikling vil
jeg særlig fokusere på to utfordringer:
– Den første
er folkelig mobilisering i land hvor deltakelsen i demokratiske
prosesser er i ferd med å forvitre. Den institusjonelle
ramme er kanskje på plass, men den fungerer ikke på en
tillitvekkende måte. Zambia er et eksempel på dette.
– Den andre gjelder oppbygging
og konsolidering av det vi kan kalle "nye, skjøre demokratier",
f.eks. Kambodsja og Nigeria. Her er utfordringen i stor grad å få en
institusjonell ramme for demokratiet på plass.
Et levende, fungerende demokrati dreier seg
om å gi mennesker tro på at det nytter. En av
demokratiets største svøper heter apati, forestillingen
om at det ikke nytter. Styrking av demokratiet blir derfor bl.a.
et spørsmål om å bygge opp folks tillit
til demokratiske institusjoner og mobilisere til deltakelse. Uten
dette vil demokratiet ikke kunne fungere.
Den lave valgdeltakelsen i mange av våre
samarbeidsland er bekymringsfull. Under de siste lokale valgene
i Zambia var deltakelsen kun rundt 10 pst.! I Zimbabwe og Namibia
har vi sett tilsvarende lave tall. Når deltakelsen i demokratiet
forvitrer, er det et uttrykk for avmakt, for tillitskrise. I nye
demokratier er det ved de første frie valg vanligvis meget
stor entusiasme og oppslutning. Når de nye, valgte makthaverne
ikke klarer å skape framgang for folk flest, eller dersom
korrupsjonen brer om seg, mister demokratiet i manges øyne
sin troverdighet. Erfaringer viser at hvis resultatene uteblir,
synker entusiasmen og med den oppslutningen om senere valg.
Gjennom bistanden kan vi bidra til mobilisering
og til at demokratiet slår rot:
– For
det første kan vi gi støtte til økonomisk
og sosial utvikling, slik at folk opplever at demokratiet gir dem
et bedre liv. Det er jo dette som er selve kjernepunktet i
bistandsvirksomheten. Her er også utdanning helt sentralt – det å forstå demokratiske
prosesser og ha mulighet til å delta. Vår satsing
på utdanning er derfor demokratibyggende.
– For det andre
ved å støtte oppbyggingen av fungerende offentlige
institusjoner. Med andre ord: sikre et godt styresett. Demokratiet
er avhengig av at folk har tillit til politikerne og det offentlige
i sin alminnelighet. Derfor er også kamp mot korrupsjon
så viktig for demokratiet. Et godt styresett innebærer
et velfungerende offentlig apparat bygd på prinsippet om
likebehandling av landets borgere, åpenhet og ansvarliggjøring.
Frie media og ytringsfrihet er grunnleggende for å påse at
systemet fungerer på en slik måte. Gjennom bistanden
kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge
opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd
med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring og
tillit i eget land. Dette dreier seg i stor grad om å styrke
ulike deler av forvaltningen, noe vi allerede er engasjert i i mange
land. Men det gjelder også områder hvor vi hittil
har gjort relativt lite, som rettsvesen, nasjonalforsamling, politi
og fengselsvesen. Her vil jeg at vi skal bli mer aktive. Det samme
gjelder styrking av lokal forvaltning, som er den delen av et demokratisk
system som berører folk flest mest direkte.
– For det tredje
kan vi bidra ved styrking av det sivile samfunn, slik at folk gis
anledning til selv å påvirke utviklingen i det
daglige. Velgerne må ha tro på at deres
stemme teller. De frivillige organisasjonene har en oppgave her.
Meningsbrytning er en av demokratiets bærebjelker. Demokratiet
må være en kontinuerlig prosess hvor et mangfold
av samfunnskrefter brytes mot hverandre. Derfor er organisering
så viktig. Mange frivillige organisasjoner og andre aktører
innenfor vårt eget sivile samfunn kan vise til lang erfaring
og bred kompetanse innen utviklingssamarbeid. Aktører som
kan synliggjøre at deres arbeid virker positivt inn i demokratiseringsprosesser,
styrker menneskerettighetene og bidrar til folkelig deltakelse i
utviklingsprosessene, er interessante samarbeidspartnere i arbeidet
med å styrke det sivile samfunn. Ved at organisasjonene
støtter opp om tiltak som setter lokalsamfunnene i stand
til å ivareta sine egne interesser, bidrar de til å styrke
folks nytte av demokratiske prosesser. Dette er ikke minst viktig
for spesielt utsatte grupper, som f.eks. urfolk. Støtte
til slik organisering er kanskje den viktigste støtte vi
kan gi urfolkene.
Hittil har støtte til politiske partier
og politisk arbeid i våre samarbeidsland vært
viet liten oppmerksomhet i utviklingssamarbeidet. Stor politisk
sensitivitet er knyttet til slik støtte. Likevel er det
et paradoks at vi, samtidig som vi aktivt støtter opp under
det sivile samfunn og de krefter som arbeider for et mer demokratisk styresett,
i liten grad støtter opp om de krefter som på mange
måter er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier:
de politiske partiene. Vi ønsker imidlertid å unngå ad
hoc-løsninger på dette viktige, men sensitive
området. Første prioritet er derfor å få utredet
hvordan vi fra norsk side best går videre med støtte
via de politiske partiene til styrking av demokratiet. Vi trenger
en ramme og ordning for slik støtte som sikrer relevans
og kvalitet, og som kan være forenlig med det regulære
stat til stat-samarbeidet. Erfaringer fra Sverige og Tyskland tyder
på at det er mulig å etablere ordninger som fungerer.
Utredningen av disse spørsmålene
skal settes i gang umiddelbart. Som en del av arbeidet vil konsultasjoner med
de politiske partiene stå sentralt. Resultatene vil bli
presentert i Handlingsplanen for menneskerettigheter til høsten
og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.
Vi som lever i et etablert og stabilt demokrati,
har et særlig ansvar overfor de land som etter mange års
autoritært styre, vold og undertrykking, tar modige steg
i demokratisk retning. Norge har spilt en viktig rolle i Sør-Afrika.
Den historien kjenner de fleste. Vi har også bidratt på viktige
måter i Guatemala, og vi bidrar i dag i de palestinske
områdene. Vi ønsker å videreføre
og styrke denne livsviktige innsatsen. I dag peker ikke minst land
som Nigeria og Kambodsja seg ut. Det er usikkert om demokratiet
vil vinne fram i disse landene, og om vi får uttelling
for vår innsats. Men det er vår plikt å være
med og bidra, slik at demokratiet får en sjanse i disse
landene også. Støtte til valgprosesser står sentralt: å sikre
at valg går rolig og trygt for seg og i henhold til etablerte
standarder. Samtidig kan en ensidig satsing på valg og
et for sterkt press fra giverlandene om å avholde valg
fortest mulig, slå negativt ut. Dette har vi sett bl.a.
i Sierra Leone. Demokratisatsing må gå hånd
i hånd med arbeidet for forsoning og oppbygging av sentrale
rettsstatsfunksjoner.
Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter,
NORDEM, som fram til i dag for det meste har bidratt i valgobservasjon,
bør kunne brukes mer systematisk og målrettet
i demokratiarbeidet. NORDEM kan ikke minst bli et viktig instrument
i forhold til de nye, skjøre demokratiene. Vårt
engasjement må selvsagt samordnes med demokratibyggende
initiativ fra andre givere, men først og fremst ta utgangspunkt
i behovene til våre alliansepartnere i utviklingslandene
selv.
Det er nødvendig med en ny giv i innsatsen
for demokratiutvikling. Handlingsplanen for menneskerettigheter
vil være et viktig bidrag til dette. Nye retningslinjer
for arbeidet på demokratifeltet skal også utarbeides.
Styrking av rettsstaten, vektlegging av bistand for å sikre
ytringsfrihet, differensierte media, og utdanning og forskning vil
stå sentralt. Analyser av demokratiets vilkår
vil inngå i strategiarbeidet overfor våre samarbeidsland.
I arbeidet for demokrati må vi på samme
tid være både prinsippfaste og ydmyke. Vi må stå fast
på at demokrati dreier seg om mangfold og valgmuligheter, om
likeverd og respekt for enkeltindividet. Samtidig må vi
ta høyde for at demokratiet kan organiseres på ulike
måter. Uten at det tar hensyn til lokale forutsetninger
og kultur, vil demokratiet vanskelig slå rot. Vi må også huske
at demokrati ikke er noe som kan innføres utenfra. Det
må vokse fram gjennom en prosess som henter sin næring
innenfra. Vi må akseptere at dette tar tid. Kanskje burde
vi oftere se tilbake på vår egen historie for å sette
det som mange utviklingsland nå gjennomlever, i perspektiv.
Poenget er altså ikke å eksportere "våre
løsninger", men å dele erfaringer og kunnskap.
Det er også i stor grad dette det handler
om, når vi nå legger om Fredskorpset. Vi ønsker å invitere
gode krefter til et nytt og sterkere samspill i utviklingssamarbeidet.
Vårt mål er å skape Fredskorpset til
et nytt, sentralt instrument for styrking av det sivile samfunn
og samarbeid mellom Norge og landene i sør.
Gjennom 35 år har Fredskorpset lagt
grobunn for entusiasme, nærhet, solidaritet og oppbygging
av menneskelige ressurser i utviklingssamarbeidet. Disse verdiene
har jeg videreført og lagt til grunn for omleggingen som
nå er på trappene. Men det er behov for en grunnleggende
fornyelse. Derfor legger vi om Fredskorpset.
Et moderne fredskorps må avspeile og
utnytte den bredde og det mangfold vi ser i samarbeidet med utviklingslandene.
Derfor inviterer jeg lokale og nasjonale frivillige organisasjoner,
næringslivets mange aktører, kirkelige organisasjoner
og misjonsforbund, og offentlige institusjoner og kommuner til å delta. Regjeringens
utfordring handler om å ta unge menneskers globale engasjement
på alvor og trekke dem med i utviklingssamarbeid, gi dem
muligheter til både å lære mer og bidra
aktivt, og gi dem anledning til å formidle erfaringer og
kunnskap til det norske samfunn etter endt engasjement. Samtidig
vil vi gi unge mennesker fra partnerorganisasjoner i utviklingslandene sjansen
til det samme her i Norge. Samarbeidet vil ha som mål å styrke
de kreftene i sør som kjemper mot fattigdom og for fremme
av menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Regjeringen legger
fram denne saken for Stortinget gjennom forslaget til revidert nasjonalbudsjett.
Utviklingspolitikk er et bredt, globalt virkefelt.
I denne redegjørelsen har jeg lagt hovedvekt på to
av de mest sentrale partnerne i utviklingssamarbeidet, myndighetene
i utviklingslandene og det sivile samfunn. Jeg har varslet en ny
giv i vårt samarbeid med begge parter. Jeg har pekt på behovet
for økt legitimitet og større tillit i forholdet
mellom myndigheter og befolkning i utviklingslandene. Jeg har derfor
konsentrert meg om å skissere en ny strategi i kampen mot
korrupsjon og en ny giv for demokratiutvikling. Dette er sentrale
virkemidler og forutsetninger for økt slagkraft og bred
tilnærming i norsk sør-politikk. Det er på denne måten
vi vil møte det neste årtusen.
Både under utformingen av strategien
og i oppfølgingsfasen har det vært hyppig kontakt
mellom utviklingspolitisk ledelse i departementet (primært statssekretær
Lunde) og representanter for norsk næringsliv, fagorganisasjoner
og frivillige organisasjoner. Dette gjelder både uformelle
kontakter og en rekke møter. For å sikre et bedre
og enda bredere samarbeid om oppfølgingen av strategien
har Utenriksdepartementet etablert Forum for
næringsutvikling i sør. Dette er et konsultasjonsorgan
som ledes av Statsråden for utvikling og menneskerettigheter,
og hvor norsk næringsliv, fagorganisasjoner, offentlige
institusjoner og frivillige organisasjoner drøfter spørsmål
knyttet til gjennomføringen av strategien. Forumet møtes
halvårlig. Første møte ble avholdt 24.
juni 1999. Det ble da etablert to arbeidsgrupper. Den ene drøfter
innsatsen i pilotlandene, mens den andre gruppen drøfter
mer generelle spørsmål knyttet til virkemidler
i arbeidet. En tredje arbeidsgruppe om handelsrelaterte spørsmål vil
bli opprettet om kort tid. Forumet og dets arbeidsform har blitt
godt mottatt av de berørte parter, og det er bred enighet
om strukturen på arbeidet videre. Neste møte planlegges
holdt i desember 1999.
Planleggingen av innsatsen i de tre pilotlandene Mosambik,
Uganda og Sri Lanka er gitt høy prioritet. NORAD utarbeidet
i perioden mai-juli landrapporter fra henholdsvis Uganda og Mosambik.
De inneholdt en gjennomgang av dagens utviklingssamarbeid på dette
området, gjorde en første vurdering av utfordringene
i det respektive land og foreslo noen framtidige satsningsområder.
Rapporten ble lagt fram for norske partnere (NHO, LO, Eksportrådet,
o.a.) på et møte 15. august. Det kom da en rekke
konstruktive innspill som har lagt grunnlaget for ferdigstilling
av rapportene. Reaksjonene fra representanter for næringslivet
har vært overveiende positive. Arbeidet er kommet kortere i
Sri Lanka, hvor en liknende rapport ventes ferdig i løpet
av november (dette er knyttet til at valget av Sri Lanka som pilotland
skjedde senere enn tilfellet var for de to andre landene). Det legges
opp til brede konsultasjoner med myndigheter og næringsliv
i pilotlandene, slik at mottakerperspektivet blir godt ivaretatt. Det
er satt av midler på regionbevilgningene til dette pilotland-arbeidet.
Strategien legger stor vekt på behovet
for en økt norsk satsning for å fremme investeringer
i utviklingsland. Utenriksdepartementet har derfor igangsatt en større
gjennomgang av dette feltet. Den andre arbeidsgruppen fungerer primært
som referansegruppe for denne gjennomgangen. Fire konsulentfirmaer
ble forespurt om å levere tilbud på oppdraget,
og kontrakten ble gitt til en gruppe bestående av ECON,
Management & Finance (Einar Risa) og Jannik Lindbæk.
I gjennomgangen legges det vekt på å identifisere hva
som er de viktigste hindringene for norske investeringer i utviklingsland,
foreslå hva som kan gjøres for å forbedre
dagens ordninger og hvilke nye tiltak som trengs for å fremme
norske investeringer i utviklingslandene. Gjennomgangen skal trekke
både på norsk næringslivs erfaring og
andre lands og internasjonale organisasjoners erfaring. I begynnelsen
av november vil arbeidsgruppen få seg forelagt til diskusjon
foreløpige anbefalinger fra konsulentene. Det er ventet
at rapporten vil foreligge ved årsskiftet.
Utkast til mandat for evaluering av blandede
kreditter var i september på høring til næringslivets
organisasjoner, fagbevegelsen og frivillige organisasjoner. Den
andre arbeidsgruppen vil bli konsultert også i forbindelse
med evalueringen av blandede kreditter. En bearbeidet versjon av
mandatet vil bli sendt på en andre høringsrunde.
Mandatet vil ferdigstilles tidlig i november. Det legges opp til
at evalueringen foreligger våren 2000.
Regjeringen vil avvente ovennevnte evalueringer
og analyser før det gjøres budsjettmessige endringer.
Det er i budsjettet for 2000 derfor ikke foreslått endringer
i bruken av næringslivsordningene (kap. 0157), med unntak
av at støtten for forundersøkelser (kap./post 0157.70.10)
også skal kunne benyttes av NORFUND. De ulike ordningene
er imidlertid presentert på en ny måte, med utgangspunkt
i strategiens satsingsområder.
De utrednings- og evalueringsprosesser som nå er
i gang, vil ventelig sluttføres i løpet av første
halvår 2000. Det vil derfor være naturlig å presentere
forslag til videre oppfølging for Stortinget i forbindelse
med budsjettet for 2001.
Som et ledd i arbeidet for å utvikle
strategiens bidrag til næringsutvikling innen det multilaterale
området er den blitt presentert for en rekke FN-organisasjoner, Verdensbankgruppen
og bilaterale givere. Strategien er blitt meget godt mottatt og
flere samarbeidstiltak er under vurdering. Også blant samarbeidsland
har strategien fått en svært positiv mottakelse.
Økt samarbeid med multilaterale institusjoner
er særlig relevant innenfor handelsrelaterte tiltak - spørsmål
som også tillegges betydelig vekt i strategien. Det har
vært gjort en særlig innsats for å komme
i en bredere dialog med disse Genève-baserte institusjonene. Dette
gjelder også bruk av norsk spesialkompetanse i forhold
til utviklingslandene. Både gjennom multi-bi-bevilgningen
og NORADs bevilgninger har man allerede i inneværende års
budsjett økt støtten til ITCs arbeid innenfor
næringsutvikling og handel. I budsjettet for 2000 foreslår
en å støtte slike tiltak i økende grad
for flere av de multilaterale institusjonene. Samlet sett har en
allerede lagt grunnlaget for en bredere innsats for næringsutvikling
enn tidligere innenfor handelsrelaterte tiltak.
Strategien for næringsutvikling i sør
omhandler også de internasjonale prosessene knyttet til
bruk av økonomiske virkemidler, herunder avbinding og norsk
oppfølging i denne forbindelse. Her har det vært
betydelige endringer internasjonalt de senere år. Tall
fra OECD viser en betydelig nedgang i DAC-landenes binding, fra
69% i 1989 til 28% i 1997. Dette reflekteres også i
den politiske prosessen i OECD. Et stort flertall av OECD-landene
går nå inn for avbinding av bistanden til MUL-landene.
Blant de mest aktive landene finner vi Storbritannia, Sverige, Nederland,
Belgia, Sveits, Italia og USA, foruten Norge. En har ennå ikke
oppnådd konsensus, jf. omtale i budsjettproposisjonen for
2000 (s. 71-72). Etter at det ikke ble oppnådd enighet
på høynivåmøtet i OECD/DAC
i mai i år, har likesinnede land avholdt to møter,
organisert av Belgia. Her har en bl.a. drøftet mulighetene
for en gjensidig avbinding disse landene mellom. Etter disse drøftingene
er saken nå tilbake i OECD/DAC til et nytt forsøk
på å finne en felles løsning for DAC.
En avklaring av den videre prosess kan muligens komme i forbindelse
med et møte på høyt embetsnivå 8.-9. desember
i år. Når det gjelder bindingspraksis viser rapporterte
OECD-tall for 1997 at Norge ligger på linje med land som
Sveits og Nederland, mens Sverige hadde lavere bindingsgrad (2,6%).
Tallene er beheftet med noe usikkerhet. Etter 1997 har Belgia og
Storbritannia også endret sin praksis i retning avbinding.
Regjeringens arbeid i forhold til en gradvis
avbinding av næringslivsordningene vil ta hensyn til den internasjonale
prosessen på dette området og andre lands praktisering
av tilsvarende ordninger, jfr. Strategien for næringsutvikling
i sør og St.prp. nr. 1 (1999-2000).
Oslo, i utenrikskomiteen, den 18. november 1999
Haakon Blankenborg
leder |
Marit Nybakk
ordfører |
Einar Steensnæs
sekretær |