1. Internasjonale rammebetingelser

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til Innst. S. nr. 229 (1995-1996) (jf. St.meld. nr. 19 (1995-1996)), der komiteen trakk opp linjene for norsk politikk overfor utviklingslandene, herunder prinsipper og retningslinjer for norsk bistand. En viktig konklusjon i innstillingen var at bistand måtte ses i en bredere Nord/Sør-sammenheng, særlig internasjonale forhold som er knyttet til økonomi, handel og gjeld.

Flertallet vil videre vise til at Innst. S. nr. 229 (1995-1996) understreket at Sør-politikken skal være en integrert del av en helhetlig norsk utenrikspolitikk. Flertallet vil vise til at komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, i Innst. S. nr. 229 (1995-1996) uttaler:

«legger avgjørende vekt på at det er i Norges interesse å bidra til å løse globale fellesoppgaver på en ansvarlig måte, der forholdene legges til rette for at utviklingslandene kan bære sin del av ansvaret og fremme sine interesser. Flertallet vil derfor understreke langsiktige fellesinteresser som bistandspolitikkens bærende motivasjon for norsk politikk overfor landene i Sør. Bistand må primært handle om å sikre rettigheter for de svakeste, ut fra grunntanken om at en bedre fordeling av godene vil skape en bedre verden å leve i for alle.»

Flertallet vil slutte seg til statsråden som i sin redegjørelse understreker FNs definisjon av begrepet utvikling, at utvikling fundamentalt sett dreier seg om å utvide menneskers valgmuligheter, muligheter til goder eller rettigheter som utdanning, helse og rent drikkevann. Fattigdom innebærer å bli nektet disse valgmulighetene. Flertallet mener det er uakseptabelt at dette fremdeles omfatter nærmere halvparten av verdens befolkning, og at⅔av denne halvparten er kvinner. Ved inngangen til et nytt årtusen bør det være en viktig oppgave i det internasjonale samfunnet å sikre alles rett til utdanning, helse og rent vann.

Flertallet vil vise til at det ligger globale fellesinteresser i å redusere fattigdommen og sikre en bærekraftig vekst og utvikling. Mange av dagens globale utfordringer - voldelige konflikter, store folkevandringer, brudd på menneskerettighetene, internasjonal kriminalitet, terrorisme, narkotikasmugling, rovdrift på naturen og en kraftig befolkningsvekst - har sitt utgangspunkt i underutvikling, fattigdom og sosiale forskjeller. Fattigdomsbekjemping er derfor et viktig bidrag til global stabilitet og sikkerhet.

Flertallet vil understreke at den globaliserte økonomien reiser behov for nye kjøreregler mellom land og regioner. I den nye runden med forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det nødvendig at u-landene sikres reell markedsadgang for sine varer og tjenester og at de samtidig sikres særskilte tiltak for å hindre sosial dumping og miljøødeleggelser. Flertallet vil i den forbindelse vise til den dialogen som særlig de nordiske land har hatt med utviklingsland om minstekrav til arbeidsforhold og forbud mot barnearbeid. Flertallet tror en slik dialog er nødvendig også i det videre arbeidet med investeringer og næringsutvikling i Sør. Flertallet vil samtidig understreke at privat virksomhet og økonomisk utvikling og vekst i Sør er en forutsetning for permanent bedring av levekår og for å redusere fattigdommen. Flertallet vil støtte et eget fond som yter bistand til de fattigste landene for å sette dem bedre i stand til å høste fordelene av regelverket til WTO.

Flertallet vil vise til at statsråden i sin redegjørelse understreker at

«Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for utviklingslandene.»

Flertallet vil slutte seg til dette og bl.a. vise til at EU foran WTO-runden foreslår at de såkalte MUL-landene får fullt tollfritak for de fleste av sine produkter.

Flertallet har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1 (1999-2000) har fremmet forslag om å innføre et auksjonsprinsipp for import av kjøtt fra MUL-land. Auksjon for importlisenser finnes allerede for enkelte u-landsprodukter. Flertallet vil vise til merknadene under innstillingens pkt. 4: Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør, der denne bes lagt fram for Stortinget til behandling. Flertallet vil be om at auksjonsprinsippet legges fram til behandling som en del av nevnte strategi.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidlene til å fremme økonomisk utvikling i disse landene. Dette er bakgrunnen for at Høyre tidligere har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør det vanskeligere å etablere handel med MUL-land. Disse medlemmer viser videre til at Høyre i Innst. S. nr. 235 (1997-1998) og Innst. S. nr. 243 (1998-1999) gikk mot å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen av storfekjøtt fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort. Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete landene får en lavere pris for sine produkter, eller at de norske importørene får redusert sin fortjeneste ved importen. Disse medlemmer viser til at en utredning Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) har laget på oppdrag fra Regjeringen peker på at eksporten av storfekjøtt fra Botswana og Namibia blir markedsført og solgt via Allied Meat Importers, som er en eksportorganisasjon for kjøttproduserende bønder i disse landene. Denne organiseringen av salget gjør det mulig for eksportørene å ta ut en del av kvoterenten i Norge. Denne kvoterenten vil nå tilfalle staten. Siden utredningen heller ikke kan påvise urimelig høy fortjeneste hos importørene mener disse medlemmer det er dokumentert at en auksjonsordning vil overføre inntekter fra produsenter i u-land til den norske statskassen.

Disse medlemmer mener lavere produsentinntekter samt faren for redusert import tilsier at det ikke innføres en auksjonsordning for import av tollfritt storfekjøtt fra MUL-land. Disse medlemmer mener resultatet av Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen av storfekjøtt fra MUL blir at disse landene blir stående igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn dårlig bistandspolitikk.

Disse medlemmer viser til at utredningen fra SNF slår fast at auksjon ikke vil påvirke prisene for MUL-kjøttet i det norske markedet. Det er derfor tvilsomt om en auksjon vil kunne avhjelpe eventuelle markedsforstyrrelser i det norske markedet. Disse medlemmer viser til at faren for forstyrrelser i markedet og eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk var hovedbegrunnelsen da Stortinget ved behandlingen av Innst. S. nr. 235 (1997-1998) ba Regjeringen vurdere et auksjonssystem for import av storfekjøtt fra MUL-land. Dette vedtaket er den direkte foranledningen til Regjeringens forslag. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn den opprinnelige begrunnelsen for å innføre et auksjonssystem er falt bort.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at gjennomføringen av "Gjeldsplan mot år 2000" er kommet godt i gang på det bilaterale området. Flertallet har videre merket seg at Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ, HIPC (Heavily Indepted Poor Countries), som inngår som et viktig element i den norske gjeldsplanen, kan fungere bedre og mer effektivt. Flertallet er kjent med at IMF har innsett at deres egne analyser må forbedres for å sikre den sosiale dimensjonen. Flertallet vil vise til at G-7-landene i juni 1999 har kommet med forslag til ytterligere gjeldslettelser gjennom en revisjon av HIPC-reglene. Flertallet vil videre vise til at FN har drøftet u-landenes gjeldsproblemer både i UNDPs Human Development Report 1999 og i UNICEFs The Progress of Nations 1999.

Flertallet vil understreke betydningen av at midler frigjort gjennom gjeldslette kanaliseres til produktive investeringer og tiltak for fattigdomsbekjempelse. Flertallet vil be Regjeringen intensivere det påbegynte arbeidet overfor Verdensbanken og IMF for å gjøre HIPC-ordningen både mer effektiv og mer fleksibel, og sikre en helhetlig løsning for de fattigste landene. Flertallet vil understreke den rollen Norge og Norden har spilt når IMF og Verdensbanken nå er blitt enige om å lage felles "Poverty Reduction Strategy Papers" for de landene som inngår i HIPC.

Flertallet vil vise til at flere mellominntektsland med betydelig gjeld ikke omfattes av HIPC-initiativet. Flertallet mener at en multilateral gjeldsbyttemekanisme der kreditorer kan omgjøre fordringer til produktive investeringer kan være en vei å gå for mellominntektsland.

2. Koordinering og vekt på regioner

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil støtte Regjeringens arbeid for en bedre internasjonal samordning av bistand. Flertallet vil vise til at manglende koordinering på giversiden i mange tilfeller har bidratt til å redusere effektiviteten i det utviklingsarbeidet som gjøres. Flertallet har merket seg at Verdensbanken har presentert et interessant opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte land, det såkalte Comprehensive Development Framework (CDF). Initiativet innebærer at samtlige utenlandske og innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi. Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet, og at både det sivile samfunn og privat sektor inkluderes i arbeidet. Perspektivet tilstreber en helhetlig tilnærming fordi man ved å lage en kompleks og sammensatt vurdering av land og regioner, legger mye sterkere føringer på det enkelte prosjekts innretning. Dersom f. eks. en landanalyse basert på CDF som konkluderer med at et land vurderes som svakt på indikatorene lovverk og infrastruktur, men god på helse og utdanning, skal det være mekanismer i det internasjonale bistandsarbeidet som gir lovverk og infrastrukturen spesiell oppmerksomhet.

Flertallet hilser Verdensbankens initiativ velkommen og støtter Regjeringens kontakt om videreutvikling av initiativet. Flertallet mener det er nødvendig å supplere de tradisjonelle, makroøkonomiske mål på utvikling med en grundigere og mer helhetlig analyse av mottakerlandenes økonomiske, politiske og sosiale situasjon. Flertallet har merket seg at NORAD legger opp til å styrke et slikt arbeid. Etter flertallets mening må dette også få konsekvenser for innretningen på den nasjonale og multilaterale bistanden som ytes.

Flertallet vil videre vise til at grundigere landanalyser må ta utgangspunkt i en sterkere regional tilnærming, fordi flere av de forhold som skal ligge til grunn for en landanalyse er regionale mer enn nasjonale. Flertallet er av den oppfatning at en konsekvens av en sterkere regional tilnærming gjør det naturlig at det de neste årene legges større vekt på regionale bevilgninger. Det vil særlig være relevant for Afrika, der regionbevilgninger også kan være en måte å sikre den nødvendige kontinuitet og langsiktighet i land der den politiske utviklingen tilsier en viss tilbakeholdenhet i land-til-land-bistand.

Flertallet ser det videre som naturlig at en CDF-tilnærming bidrar til å styrke det multilaterale samarbeidet i utviklingspolitikken.

Flertallet vil videre peke på den fordelen og de muligheter som ligger i den såkalte multi-bi-bistanden, og vil vise til Innst. S. nr. 229 (1995-1996) i den forbindelse.

3. Private organisasjoners rolle i utviklingsarbeidet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener de enkelte aktører i bistandsarbeidet må sees innenfor en helhetlig norsk bistands- og utviklingsstrategi og at det må inkludere en arbeidsfordeling mellom aktørene. Flertallet vil i den forbindelse vise til at en tilbakevendende problemstilling i bistandsdebatten er balansepunktet mellom ressurser som kanaliseres gjennom statlige eller internasjonale organer og det som formidles via frivillige organisasjoner (NGO – Non Governmental Organisations). Videre er det en debatt om forholdet mellom utviklingsbistand og humanitær bistand i de midlene som kanaliseres via private aktører. Samtidig har det vært et krav at bistanden og bistandsmekanismene evalueres og kvalitetssikres.

Flertallet vil vise til at i Danmark presenterte Utenriksdepartementet en "undersøgelse av effekten av dansk NGO-bistand. En gjennomgang av danske NGOers arbejde i utviklingslandene". Blant problemstillingene som ble tatt opp i undersøkelsen var

• – NGO-bistands bidrag til å utvikle det sivile samfunn i forhold til tradisjonell bistand.

• – Langsiktig effekt av NGO-bistand.

• – Kompetanse og kvalitet i NGOer.

• – Intern evaluering i NGOene av egne prosjekter.

Den danske undersøkelsen tok ikke opp NGOenes humanitære bistand, bare utviklingsbistand.

Flertallet mener de samme problemstillingene er aktuelle i norsk bistandspolitikk og vil be Regjeringen vurdere et tilsvarende prosjekt som den danske NGO-undersøkelsen. Flertallet mener en slik undersøkelse må omfatte både humanitær bistand og utviklingsprosjekter.

4. Strategi for støtte til næringsutviklingi sør

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med Regjeringen i at strategi for næringsutvikling i Sør er et viktig løft i vår utviklingspolitikk. Sosial og økonomisk utvikling i Sør forutsetter verdiskaping i form av lønnsom, effektiv produksjon i landbruk og industri. Det betinger en strategi for etablering og investeringer som giverlandene og organisasjonene må samarbeide om innen et helhetlig konsept som CDF. Flertallet vil også fremheve nødvendigheten av forbedrede nasjonale og regionale rammebetingelser for næringsutvikling, rammebetingelser knyttet til makroøkonomiske forhold, utvikling av et godt styresett og forbedring av institusjonelle forhold. For å få private aktører til å investere i Sør, er det viktig at det legges inn i utviklingsstrategien å skape stabile forhold og sikre forutsigbarhet for næringsetableringen.

Flertallet vil vise til at strategien tar sikte på å stimulere norsk næringsliv til å investere og engasjere seg langsiktig i utviklingsland. Flertallet mener en vesentlig del av det videre arbeidet med strategien er å utrede næringslivet som aktør i en helhetlig utviklings- og bistandsstrategi, dette i nært samarbeid med næringslivet og partene i arbeidslivet.

Flertallet vil vise til at statsråd Hilde Frafjord Johnson var i komiteen til høring 25. oktober 1999. På bakgrunn av høringen ble statsråden bedt om en skriftlig redegjørelse om arbeidet med næringsstrategien etter at den ble fremlagt. Redegjørelsen, datert 29. oktober 1999, følger vedlagt innstillingen. Flertallet har merket seg at Utenriksdepartementet har etablert Forum for næringsutvikling i Sør, der norsk næringsliv, fagorganisasjoner, offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner drøfter spørsmål knyttet til gjennomføringen av strategien. Flertallet har videre merket seg at det er plukket ut tre pilotland for samarbeidet: Mosambik, Uganda og Sri Lanka.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst. S. nr. 3 (1998-1999) hvor det bl.a. understrekes ønsket om en mer resultatorientert bistandspolitikk og en større grad av konsentrasjon av Norges bistandsengasjement. Disse medlemmer er kritisk til valg av pilotland i lys av ovenstående generell holdning og i lys av den politiske situasjonen i disse landene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at eksisterende ordninger ikke bør bygges ned uten at det er lagt til rette for bedre ordninger som fører til at norsk næringsliv investerer i utviklingsland. Flertallet har under høring med berørte organisasjoner fått innspill om at Nordfund og andre nye ordninger foreløpig ikke erstatter eksisterende og tidligere støtteordninger. Blant annet er det anført at fjerningen av anbudsgarantien i Nærings- og handelsdepartementets budsjett har hatt som konsekvens at det er blitt vanskeligere for norske bedrifter å delta i risikofylte anbudsrunder, spesielt i de fattigste landene. Flertallet har videre fått innspill om at reduksjonen i bruken av blandede kreditter fører til at norske bedrifter ikke lenger deltar i store prosjekter og at disse går til næringsliv fra de store industrilandene eller til flernasjonale konsern. Flertallet har merket seg at ordningen med blandede kreditter nå er til evaluering og at resultatet ventes å foreligge våren 2000. Flertallet har videre merket seg at departementet har satt i gang en større gjennomgang av mulighetene for norsk satsing for å fremme investeringer i utviklingsland, og at det skal legges vekt på å identifisere dagens hindringer og eventuelt fremme forslag til nye tiltak.

Flertallet viser til at det har vært bred enighet om avbinding av norsk bistand. Flertallet vil imidlertid understreke at avbinding av norsk bistand av hensyn til norske bedrifters konkurransesituasjon må sees i nær sammenheng med andre OECD-lands avbinding. Flertallet vil vise til at det å presse fram det laveste anbudet både kan svekke kvaliteten på bistanden og "de myke verdiene" i bistandspolitikken. Flertallet vil vise til at avbinding og dermed økt konkurranse internasjonalt illustrerer behovet for robuste anbudsprosesser med vekt på krav til miljø og sosial ansvar; for å unngå at man premierer anbud som ikke ivaretar slike hensyn.

Flertallet vil videre understreke at norsk avbindingspolitikk må gjennomføres i nær dialog med berørte parter i nærings- og arbeidsliv, blant annet innenfor Forum for næringsutvikling i Sør. Bedrifter som har langsiktige avtaler om leveranser til FN-organisasjoner må for eksempel få tid til de nødvendige omstillinger, samtidig som Regjeringen må tilrettelegge for at norske bedrifter kan konkurrere effektivt i et stadig mer avbundet bistandsmarked.

Ensidig vekt på avbinding kan også bety at norsk næringsliv blir vraket i Norges samarbeidsland. Flertallet vil i den forbindelse legge avgjørende vekt på at mottakerlandene selv må være med på å utforme anbudsbeskrivelsen.

Flertallet mener det er viktig at respekten for grunnleggende faglige rettigheter reflekteres i strategien for næringsutvikling i Sør. Det inkluderer retten til å organisere seg, retten til tariffavtaler, samt motarbeiding av barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering på basis av kjønn, rase, etnisk tilhørighet, tro eller politisk oppfatning.

På denne bakgrunn vil flertallet be om at når de nevnte utredninger og evalueringer er sluttført legges strategi for næringsutvikling i Sør fram for Stortinget til behandling.

5. Demokratiutvikling og godt styresett

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til at arbeidet for demokratisering og oppbygging av sentrale rettsstatsfunksjoner inngår som en integrert del av bistanden. Opplæring av folkevalgte på alle nivåer, en styrking av politiske strukturer, partier og medier bidrar til å utvikle skjøre demokratier. Flertallet er enig med Regjeringen i at politiske partier er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier og vil støtte en utredning om hvordan Norge best kan stimulere til velfungerende partier for å styrke demokratiet. Flertallet vil understreke at landene i Sør både trenger en velfungerende offentlig sektor og et sivilt samfunn der folket selv utgjør de lokale nettverk gjennom deltakelse og engasjement. Flertallet vil legge vekt på styrking av det sivile samfunn og utvikling av frivillige organisasjoner. Flertallet vil vise til at FNs utviklingsprogram, UNDP, foreslår at minst 3 pst. av bistanden bør gå til nasjonale NGOers informasjonsarbeid.

Flertallet vil gi sin støtte til at NORAD skal bli en frontorganisasjon mot korrupsjon, men vil understreke at kampen mot korrupsjon må føres innenfor det helhetlige utviklingskonseptet. Flertallet vil videre understreke at det er viktig også å fokusere på aktørene i nord som fremmer korrupsjon - eller bidrar til å opprettholde korrupsjon - i utviklingsland. Flertallet er enig i at kamp mot korrupsjon også blir en sentral del av kvalitetssikringen.

Utviklingssamarbeidet er også et redskap for å fremme elementære menneskerettigheter, både økonomiske, sosiale, kulturelle, politiske og sivile. Flertallet vil særlig peke på de brudd på elementære rettigheter som kvinner utsettes for i en rekke land. Selv om de fleste samarbeidsland har godkjent FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner, er det fremdeles mange land der kvinner blir utsatt for systematisk diskriminering og overgrep. Kultur brukes i mange sammenhenger som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Flertallet mener det internasjonale samfunnet har et ansvar for å bidra til at foreldede tradisjoner og æresbegreper ikke setter de mest grunnleggende menneskerettigheter til side. Det må fortsatt gjenspeiles i norsk bistandspolitikk.

6. Fredskorpset

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar til etterretning at det nå er enighet mellom departementet og partene om omorganisering av Fredskorpset til et eget uavhengig organ, og at det inviteres til et partnerskap med aktører både fra Norge og fra utviklingslandene. Flertallet mener at et omorganisert Fredskorps mobiliserer brede grupper av norske bistandsaktører og organisasjoner som er opptatt av Nord/Sør-spørsmål. Flertallet vil støtte tanken om at Fredskorpset rekrutterer unge mennesker med et ideologisk og idealistisk utgangspunkt. Flertallet vil understreke at Fredskorpset verken skal være en finansieringsordning eller en rekrutteringsbase for de norske private bistandsorganisasjonene.

7. Fremskrittspartiets merknader

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er stort sett enig i at det ligger globale fellesinteresser i å redusere fattigdommen og å sikre bærekraftig vekst og utvikling. Disse medlemmer er derfor enige i at mange av dagens globale utfordringer, slike som voldelige konflikter, store folkevandringer, brudd på menneskerettighetene, internasjonal kriminalitet, terrorisme, narkotikasmugling, rovrift på naturen og delvis også en kraftig befolkningsvekst, har sitt utgangspunkt i fattigdom.

Disse medlemmer er enige i at Norge, som et rikt land, yter betydelig humanitær bistand for å avhjelpe hungersnød og andre katastrofer. På disse områder foreslår Fremskrittspartiet ikke nedskjæringer i våre bevilgninger. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot en spesiell effekt av slik humanitær hjelp, nemlig at matvareprisene i de tilgodesette u-land på grunn av tilstrømningen av gratis matvarer, blir så lave at hjemlige produsenter ikke får solgt sine produkter til regningssvarende priser, slik at de tvinges til å nedlegge produksjonen. På denne måten vil vedkommende u-land bli enda mer avhengig av hjelpesendinger utenfra.

Disse medlemmer ser imidlertid med skepsis på de fleste utviklingsprosjekter fordi vi vurderer den positive virkning for u-landenes befolkning som svært liten samtidig som vi ser klare skadevirkninger. Disse medlemmer anser det som sannsynlig at en rekke konflikter på det afrikanske kontinent er blitt muliggjort på grunn av utenlandsk økonomisk bistand. Når det gjelder krigen på Sri Lanka hadde man neppe klart å holde den gående i så lang tid og med slik intensitet uten langvarig norsk økonomisk bistand. Under enhver omstendighet mener disse medlemmer at de tallrike kriger i Afrika ødelegger verdier som er langt større enn det som tilføres Afrika i form av u-hjelp. Hadde det internasjonale samfunn på et tidlig tidspunkt grepet inn i slike konflikter med politistyrker og militære midler, ville dette sannsynligvis ved hjelp av langt mindre økonomisk innsats ha kunnet redde menneskeliv og materielle verdier og fremme den økonomiske utvikling i Afrika.

Disse medlemmer har merket seg at bistandsministeren har stor tiltro til både nasjonal og internasjonal koordinering av hjelpeinnsatsen, men vil minne om at slik koordinering er meget tidkrevende og vil kreve flere internasjonale møter og konferanser som igjen betinger omfattende og kostbare flyreiser med opphold på førsteklasses hoteller. Denne siden av saken er så vidt disse medlemmer kan se, ikke drøftet i redegjørelsen.

Disse medlemmer har videre merket seg at redegjørelsen har et ambisjonsnivå som synes urealistisk høyt og vil særlig fremheve:

• – Bekjempelse av korrupsjon (ifølge redegjørelsen er i en del land for eksempel Nigeria "korrupsjon så utbredt at det former, ja bederver, hele samfunnet.")

• – Tiltak som kan bidra til større åpenhet og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving av lover og regler, vil også få støtte. Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes mulighet for kontroll med forvaltningen styrkes.

• – Styrke demokratiet (etter å ha fastslått at under de siste lokale valgene i Zambia var valgdeltagelsen kun rundt 10 pst. og at man i Zimbabwe og Namibia hadde sett tilsvarende lave tall.) Demokratiet skal Norge styrke ved å bygge opp fungerende offentlige institusjoner, frie media og sikre ytringsfriheten. "Gjennom bistand kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring og tillit i eget land." Dette skal også omfatte "rettsvesen, nasjonalforsamling, politi og fengselsvesen". Det samme gjelder styrking av lokal forvaltning.

• – Styrking og de frivillige organisasjoner.

• – Styrke politiske strukturer, partier og frie medier.

• – Styrke utdannelse og forskning.

Disse medlemmer vil ikke nøle med å karakterisere dette som nokså luftige ønskelister og har vanskelig for å se hvordan Norge ved hjelp av u-hjelpsmidler kan realisere slike prosjekter selv om man holder aldri så mange møter og reiser aldri så meget. Disse medlemmer ser derimot ikke bort fra at slike omfattende målsettinger kan vekke begeistring der hvor man ikke stiller store krav til realisme og nøkternhet.

8. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Utviklingspolitisk redegjørelse av utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1: Redegjørelse om utviklingspolitikk til Stortinget 6. mai 1999 ved utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Situasjonen i utviklingslandene

På terskelen til et nytt årtusen finner vi næring til optimisme og pessimisme. Makt og avmakt, håp og håpløshet, respekt og fornedrelse avløser hverandre med økende takt og styrke. Dette avspeiles i situasjonen i så altfor mange land. I redegjørelsen om humanitær bistand i januar i år beskrev jeg et vanskelig politisk landskap preget av et nytt konflikt- og katastrofebilde. Den humanitære katastrofen som i dag utspilles i og rundt Kosovo, er kommet til som enda et tragisk innslag i dette bildet.

Det er krevende i en slik situasjon å ta et ord som "utvikling" i sin munn – et ord som nærmest per definisjon er optimistisk ladet. Likevel er det nettopp nå når det ser som mørkest ut for kosovoalbanerne og andre nødstedte folk på Balkan, at det er aller viktigst å uttrykke vår solidaritet gjennom ressurser og praktisk handling og planlegge for en framtid i fred. Samtidig skal vi huske at det er nødlidende andre steder i verden som trenger hjelpen like sårt, og som har krav på vår støtte.

På disse tider i fjor så vi utviklingstrendene i Afrika som langt mer positive – "afrikansk renessanse" var et begrep som ble brukt. Så, innen året var omme, utspant det seg ti alvorlige konflikter på kontinentet. Motsetninger vi trodde var i ferd med å bilegges, blusset opp på nytt, og nye konflikter brøt fram. Likevel er viljen til fred og demokrati levende. For et par måneder siden – i Afrikas folkerikeste land, Nigeria – var det denne viljen som seiret. I Sør-Afrika går folket til valg senere denne måneden for andre gang. Over halvparten av landene sør for Sahara styres nå av ledere valgt av folket i demokratiske valg. Det gir grunn til optimisme. Det gjør også utsiktene til at den økonomiske veksten i Afrika både i 1998 og 1999 vil overstige befolkningsveksten. Vi finner en ny dynamikk i mange afrikanske land hvor det sivile samfunn og privat sektor spiller en økende og positiv rolle i samfunnsutviklingen. Det skal vi støtte opp om.

Situasjonen i Asia er sammensatt. Utviklingstrekkene forteller oss at miljøutfordringene vil toppe den internasjonale dagsordenen i tiden framover. Samtidig har finanskrisen kastet millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og nød. Indonesia ble særlig hardt rammet. Krisen utløste sosial uro i flere land som, paradoksalt nok, satte demokrati og menneskerettigheter i fokus. Situasjonen i landene i Øst-Asia er nå forholdsvis stabil. Mulighetene for rehabilitering og ny vekst ser ut til å være relativt gode. Det er gledelig at Kina også synes å ha klart seg relativt bra gjennom krisen. I flere land i Sentral-Asia og i OSSE-området er imidlertid fattigdomsproblemene alvorlige. Vi skal bidra til den internasjonale innsatsen overfor disse landene.

Utfordringene i Midtøsten krever fortsatt engasjement. Vi fortsetter arbeidet med å videreføre fredsprosessen, bedre levekårene og fremme demokratisk utvikling i det palestinske området.

I Mellom-Amerika har vårt nærvær gitt resultater. Det er utviklingen i Guatemala et eksempel på. Vår innsats i Nicaragua har også fått en god evaluering. Det er oppnådd resultater for fred, menneskerettigheter, demokrati og utdanning av fattige som selv ikke orkanen Mitch kunne ødelegge.

Valgmuligheter gir utvikling

Utvikling dreier seg fundamentalt sett om å utvide menneskers valgmuligheter; muligheter til fundamentale goder - ja, faktisk rettigheter - slik som utdanning, helse og rent drikkevann. Dette er FNs definisjon av begrepet "utvikling". Fattigdom innebærer å bli nektet disse valgmulighetene, noe som altså stadig gjelder om lag halvparten av verdens befolkning.

Bistand kan gjøre mye for å rette opp i dette. Derfor er bistandsnivå viktig, noe som er reflektert i Regjeringens ambisjoner om en opptrapping. Men bistand er ikke tilstrekkelig i seg selv. I fjorårets utviklingspolitiske redegjørelse snakket jeg om betydningen av internasjonale rammebetingelser på områdene gjeld og handel. Dette er rammebetingelser som direkte og in-direkte påvirker enkeltmenneskers og regjeringers valgmuligheter. Derfor er de så viktige, og derfor la vi i fjor fram en gjeldsplan, som nå blir iverksatt.

I fjor snakket jeg også mye om de partnere vi må samarbeide med for å få resultater i utviklingspolitikken. I denne redegjørelsen vil jeg først og fremst fokusere på den første og viktigste partneren: myndighetene i det enkelte utviklingsland. Og det er særlig to forhold jeg ønsker å ta opp, to forhold som direkte påvirker menneskers muligheter til å velge utvikling, til å velge seg vekk fra fattigdom, nemlig korrupsjon og demokrati.

Demokrati betyr at folk velger sine ledere, og at lederne regelmessig må stå til ansvar for sitt lederskap. Demokrati gir derfor grunnleggende sett folket muligheten til å velge en bedre og mer rettferdig økonomisk politikk, inkludert en politikk som betyr mindre korrupsjon. Korrupsjon undergraver utvikling og gjør alltid de rike rikere og de fattige fattigere. I denne redegjørelsen vil jeg derfor presentere en ny og mer ambisiøs politikk på disse områdene.

Det holder imidlertid ikke med fine ord og forsetter om en ikke evner å levere. Jeg vil derfor først kort summere opp de viktigste resultatene av Regjeringens utviklingspolitiske arbeid det siste året.

Satsinger i utviklingssamarbeidet

Gjeldslette

Norge var det første landet som lanserte en nasjonal gjeldsplan for de fattigste utviklingslandene. Her var vi med på å skape en trend. Forbundskansler Gerhard Schröder varslet at Tyskland ville kjøre et nytt gjeldsinitiativ på G-8-møtet i Køln til sommeren. Deretter lanserte USA, Canada, Storbritannia, Frankrike og Japan sine egne gjeldsletteforslag. For ett år siden ville en slik utvikling ha vært nesten utenkelig. Det skapes nå et nytt momentum. Det må vi utnytte.

Gjennomføringen av "Gjeldsplan mot år 2000" er kommet godt i gang. Som et ledd i arbeidet med å iverksette ordningen for ensidig gjeldsettergivelse under gjeldsplanen, har Utenriksdepartementet nylig hatt en delegasjon i Benin. Senegal står for tur. Oppfylles alle forutsetningene for ensidig ettergivelse, utgjør dette i henhold til gjeldsplanen en gjeldslette på om lag 450 mill. kr. Dette er gjeldslette som legges merke til internasjonalt. Vi tar sikte på å underskrive en avtale med Benin i juni. Og det er bare begynnelsen.

Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ for de fattigste og mest gjeldstyngede landene, HIPC, inngår som et viktig element i den norske gjeldsplanen. Men gjennomføringen av initiativet går for tregt. Mekanismen må gjøres mer fleksibel og mer effektiv. På denne måten kan flere land raskere få løst sine gjeldsproblemer. I løpet av året vil IMF og Verdensbanken foreta en fullstendig gjennomgang av initiativet. Norge er pådriver og partner i dette arbeidet.

Internasjonale handelsbetingelser

Det internasjonale handelspolitiske rammeverket er komplisert. Mange fattige land mangler ekspertise og kapasitet til å utnytte regelverket fullt ut. Derfor trekker de ofte det korteste strå i handelstvister. Regjeringen har tatt initiativ til å gjøre noe med dette. Vi er pådrivere for å få etablert et uavhengig juridisk rådgivningssenter som kan gi hjelp til utviklingsland til å håndtere handelstvister. Vi støtter dessuten et eget fond som yter bistand for å sette de fattigste landene bedre i stand til å høste fordelene av regelverket til Verdens Handelsorganisasjon - WTO.

Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for utviklingslandene. Tidligere i vinter hadde jeg drøftinger med EU-kommisjonen. EU har konkrete planer til forbedringer av handelsbetingelsene for de fattigste landene. Disse vil fremmes i forbindelse med forhandlingene i WTO, som starter opp ved årsskiftet. På norsk side vil vi følge dette opp. Vilje til import til Norge hører også med i dette bildet.

Koordinering

I fjorårets redegjørelse understreket jeg hvor viktig det er at giversamfunnet – den andre partneren i utviklingspolitikken - koordinerer seg bedre. Fortsatt er egeninteressene for dominerende. Regjeringen har satt store krefter inn på arbeidet for å samordne internasjonal bistand. En rekke initiativ og omlegginger er på gang.

Det gir håp om at vi kan møte det neste årtusen mer samordnet og samlet enn noen gang. Vi bygger allianser. Storbritannia og Tyskland har blitt nye allierte for oss. Sammen med de nordiske landene og Nederland utgjør disse landene nå viktige alliansepartnere i utviklingspolitikken og i arbeidet for koordinering.

Verdensbanken har presentert et interessant opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte land, det såkalte "Comprehensive Development Framework". Dette initiativet innebærer at samtlige utenlandske og innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi i vedkommende land. Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor så vel som det sivile samfunn inkluderes i arbeidet. Jeg er i nær kontakt med Verdensbankens president om videreutvikling av initiativet. Det er en selvfølge at det vil skje i nært samarbeid med FN.

Kamp mot fattigdom

Norsk bistand er i all hovedsak rettet mot land som aktivt fører en politikk for å redusere fattigdommen. Norsk bistand bidrar også effektivt til å redusere fattigdom. Det dokumenterte Verdensbanken i fjor i en analyse av norsk bistand. Analysen kom i etterkant av rapporten Assessing Aid, som skarpt kritiserte mye av den internasjonale bistanden for å ha liten effekt i kampen mot fattigdom. Men vi satser altså riktig. Samtidig trenger vi utvilsomt å videreutvikle oss.

Regjeringen har lovet å prioritere utdanning og helse høyest. Det har vi gjort. Det utvikles planer og inngås avtaler med våre samarbeidsland som vil sikre at disse satsingsområdene vil stå helt sentralt i det langsiktige utviklingssamarbeidet i årene framover. I 1998 økte bistanden til utdanning til over 11 pst., og helse er på om lag 10 pst. av den bilaterale bistanden. Nå skal vi opp til 15 pst. til utdanning, og grunnutdanning er viktigst. Samtidig må hele spekteret innen utdanning ivaretas. Derfor har jeg nylig lagt fram en strategi for forskning og høyere utdanning i forhold til utviklingslandene. På den måten bygges kunnskap og kapasitet til å bekjempe fattigdom.

Strategi for næringsutvikling

Et levende næringsliv skaper verdier og er den beste garantist for arbeidsplasser, inntekter til folk og skatteinngang til staten. Slik sett er et livskraftig næringsliv, den tredje partneren i utviklingssamarbeidet, en forutsetning for å kunne redusere fattigdom og det beste midlet til å motvirke bistandsavhengighet og økt gjeldsbyrde. Regjeringens strategi for næringsutvikling i sør, som også ble utformet i nært samarbeid med norsk næringsliv, er derfor et viktig løft i vår utviklingspolitikk. Vi vil fremme verdiskaping og lønnsom, effektiv produksjon i sør gjennom en bred og helhetlig tilnærming, i tråd med vedlegg 3 til statsbudsjettet for 1999 og Stortingets behandling. Jeg vil særlig trekke fram to punkter:

• – Bedre rammevilkår for næringsvirksomhet og investeringer.

• Usikre juridiske forhold, korrupsjon og svake forvaltninger bidrar til at kapital ofte flyter andre steder enn til de fattigste utviklingsland. Et viktig element i strategien er å forbedre disse vilkårene, både internasjonalt og i samarbeid med enkeltland. Vi vil også legge forholdene bedre til rette for norske investeringer. I samarbeid med næringslivet ønsker vi å utvide incentivene på dette området, bl.a. ved å styrke NORFUNDs kapitalbase.

• – Styrking av den private sektoren gjennom næringsutviklingsprogrammer.

• Vi ønsker å stimulere til økt økonomisk samarbeid. Gjennom ulike konsultasjonsmekanismer blir nå næringslivet og dets organisasjoner med i planlegging og utforming av næringsutviklingsprogrammer. Arbeidet skjer med utgangspunkt i behovene i sør. På den måten sikrer vi sammenheng mellom landenes egne planer, vår egen bistandsinnsats og næringslivets interesser i lønnsomme investeringer. Vi ser fram til dette samarbeidet med norsk næringsliv.

Kvalitetssikring

I den autoritative rapporten fra Det internasjonale pengefondet, IMF, om norsk økonomi fra februar i år får vi ros for vårt høye nivå på bistanden. Jeg er derfor glad for at vi kan melde tilbake at norsk utviklingshjelp nådde en historisk topp i 1998 med 10 milliarder kr. Bedre styring bidro til en kraftig reduksjon i underforbruket. Samtidig styrkes kvaliteten på bistanden. I år innfører NORAD et nytt økonomistyringssystem. Det vil i neste omgang lette styring, rapportering og kvalitetskontroll av bistandsinnsatsen. Dette, sammen med en målrettet og styrket evalueringsvirksomhet, gjør at Stortinget nå får et bedre grunnlag enn noen gang før til å vurdere hvordan prioriterte områder i utviklingspolitikken følges opp, og hvilke resultater som oppnås.

Korrupsjon er en av grunnene til at bistanden ikke alltid oppnår de resultater vi håper på. Kamp mot korrupsjon må derfor være en sentral del av kvalitetssikringen. Her er den første partneren, myndighetene, viktigst, men det sivile samfunn har også en avgjørende rolle.

Kamp mot korrupsjon

I altfor mange utviklingsland blir de fattigste avvist, og får ikke den hjelpen de har krav på fra politi og rettsvesen. De får ikke tilgang til tjenester som rent drikkevann eller innsyn i myndighetenes avgjørelser som angår dem. Noen nektes endog tilgang til helsetjenester eller slipper ikke inn på skole. Hvorfor? De har ikke råd til å bestikke offentlige tjenestemenn. Korrupsjonen er nådeløs. Den går først og fremst ut over de svakeste. Korrupsjon er å stjele fra de fattigste. På denne måten svekkes tilliten mellom store deler av befolkningen og myndighetene i landet. Rettsstaten undermineres. Demokratiet undergraves.

Korrupsjon er også en trussel mot økonomisk utvikling. Den fører til sløsing med offentlige ressurser og tap av skatteinntekter. Den bidrar til større økonomisk ulikhet, hindrer investeringer, fører til kapitalflukt og økt arbeidsledighet. Igjen er det de fattige som taper. Korrupsjon kan bidra til ødeleggelser av miljøet. Narkotikahandel og våpensmugling blomstrer. Derfor er korrupsjon ikke bare politisk, sosialt og økonomisk uansvarlig, det er moralsk forkastelig. Fattige blir fattigere. Tillit brytes ned, og menneskers ansvarsfølelse og moral svekkes. Korrupsjon korrumperer. Samfunnet fanges i en ond sirkel. I en del land, som f.eks. Nigeria og Indonesia, er korrupsjon så utbredt at det former, ja bederver, hele samfunnet. Det er blitt et systemproblem. I mange av våre samarbeidsland er også korrupsjonen et betydelig problem, som gjør reduksjon av fattigdom mye vanskeligere enn det ellers ville være. Det er uakseptabelt. Korrupsjon må derfor bekjempes. Dette gjelder naturligvis også i vår egen del av verden, noe vi har sett eksempler på i det siste.

Skal vi ta ondet ved roten, må vi kjenne dets vesen. Det krever at vi har kunnskap om årsakene - innsikt i hvordan forvaltningsapparatet i utviklingslandene fungerer, innsikt i de økonomiske og sosiale forhold, innsikt i politisk utvikling og forståelse for landets tradisjoner og kultur. Vi har fortsatt mye å lære om disse forholdene, men vi vet også mye. Vi vet f.eks. at det går et skille mellom to hovedtyper korrupsjon: For enkelhets skyld kaller jeg dem "grådighetskorrupsjon" og "nødskorrupsjon".

Som regel er det politikere og topper i offentlig forvaltning og næringslivet som står bak korrupsjonen motivert ut ifra grådighet. Store beløp er gjerne involvert i beslutninger omkring større utbyggingsprosjekter og forekommer også ofte i tolletaten. I mange land kan det også være mye grov korrupsjon i forbindelse med behandling av nye lovforslag. Denne type korrupsjon er den mest alvorlige fordi den konstituerer et eksempel til etterfølgelse som raskt preger, ja demoraliserer, samfunnet som helhet. Det er også denne korrupsjonen som bidrar mest til å øke forskjellene mellom fattige og rike.

Nødskorrupsjonen, eller småkorrupsjonen, er likevel den som mest direkte berører fattige folk. Vanlige lønnsmottakere tar bestikkelser for å utføre tjenester de er pålagt å yte gratis, mottar penger for å overse ulovligheter, putter etatens inntekter i egen lomme eller selger varer for egen tjeneste. Det er imidlertid mye lettere å forstå denne korrupsjonen, selv om den ikke kan forsvares. Det er nemlig et altfor lavt lønnsnivå, og uregelmessige utbetalinger, for offentlig ansatte som i første rekke fører til slik korrupsjon i mange av våre samarbeidsland, ja som nesten gjør slik korrupsjon nødvendig for mange. Det handler om å brødfø familien sin, om å ha tak over hodet. Det er vanskelig å fordømme denne formen for korrupsjon så lenge toppledere statuerer et dårlig eksempel med sin form for korrupsjon, og så lenge myndighetene ikke reformerer offentlig sektor slik at lønningene kan økes. Det er imidlertid av stor betydning å angripe også nødskorrupsjonen, fordi også den undergraver økonomisk utvikling og sosial utjevning. Igjen er det de fattigste som rammes hardest.

Vår viktigste partner i kampen mot korrupsjon er utviklingslandene selv. Bare når myndighetene i landene tar ansvar for å bekjempe problemet, kan vi lykkes. En rekke av våre samarbeidsland viser nå vilje og mot til å angripe ondet. I Uganda, for å ta ett eksempel, foregår det en åpen samfunnsdebatt om korrupsjon og hvordan den kan bekjempes. Parlamentet og media leder an i debatten, hvor ingen er fritatt for kritikk. En egen minister for etikk og integritet ble nylig utnevnt for å lede regjeringens politiske arbeid mot korrupsjon. Korrupsjon var også et sentralt tema da jeg nylig besøkte Uganda. Samme dag som jeg hadde samtaler med president Museveni, ble flere ministre fjernet, bl.a. på grunn av misligheter. Dette er en lovende start.

Jeg vil presisere at vi ikke har noen indikasjoner på at norske midler har vært misbrukt, eller at norske finansierte prosjekter har vært gjenstand for korrupsjon. Kontrollen er meget god.

Hvilke virkemidler som mest effektivt kan bekjempe korrupsjon, er avhengig av hva slags type økonomisk kriminalitet vi har med å gjøre. Grådighetskorrupsjonen krever til dels helt andre virkemidler enn nødskorrupsjonen. Likevel er det slik at for å lykkes i kampen mot korrupsjon, må de to ulike typene angripes på en samordnet måte.

Jeg vil i dag lansere en ny offensiv i kampen mot korrupsjon. De følgende seks tiltakene blir sentrale i offensiven:

• – For det første: NORAD skal gjøres til en internasjonal frontorganisasjon i kampen mot korrupsjon.

• Først skal kunnskapen og bevisstheten i bistandsforvaltningen styrkes. Det skal utarbeides konkrete planer for anti-korrupsjonsarbeidet. Det skal trekkes veksler på kompetansen i norske forskningsmiljø, men også på kunnskapen og erfaringene som ligger i internasjonale organisasjoner. Norsk næringsliv og frivillige organisasjoner vil trekkes med i arbeidet.

• – For det andre: Korrupsjon skal på dagsordenen i dialogen med våre samarbeidsland.

• Større åpenhet om korrupsjon er viktig. I flere av våre samarbeidsland er det allerede en åpen debatt om korrupsjonsproblemet. Da er det ingen grunn til at vi skal tabubelegge det. Åpenhet vil i seg selv virke forebyggende.

• – For det tredje: Våre samarbeidsland skal få assistanse i kampen mot korrupsjonen.

• Vi vil særlig støtte forvaltningsreformer som direkte angriper grådighetskorrupsjonen og de forhold som gjør nødskorrupsjonen nødvendig. I flere land må bl.a. antallet offentlig ansatte ned og lønningene kraftig opp. Tiltak som kan bidra til større åpenhet og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving av lover og regler, vil også få støtte. Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes muligheter til kontroll med forvaltningen styrkes. Det vil vi bidra til. Vi har et godt samarbeid med vår egen riksrevisjon om denne støtten.

• I den generelle omleggingen av bistanden til program- og budsjettstøtte vil vi forsikre oss om at innsatsen ikke går til spille gjennom økonomiske misligheter. Et tiltak vil være å få våre samarbeidspartnere til å reflektere bidragene de mottar i sine statsbudsjetter. Dette gjelder også for gjeldsletten. Kampen mot korrupsjon må integreres i hele det bilaterale utviklingssamarbeidet enten vi støtter vei- og dambygging, helse, utdanning, miljøvern eller styrking av offentlige institusjoner.

• – For det fjerde: Den internasjonale innsatsen mot korrupsjon må koordineres bedre, bli mer systematisk og gjøres mer effektiv.

• Vi går nå inn i en allianse med Verdensbanken. I det pågående arbeidet for å styrke koordineringen mellom donorene skal korrupsjon stå sentralt på agendaen. Denne kampen kan ingen av oss vinne hver for oss. Det må skje i et bredt samarbeid. Den nylig vedtatte OECD-konvensjonen om å kriminalisere bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn blir et viktig virkemiddel i å bekjempe korrupsjonsondet på tilbudssiden, bl.a. i industrilandene. Vi arbeider for økt overvåking av denne konvensjonen. Dette gjelder også arbeidet med åpenhet omkring offentlige anskaffelser i WTO.

• – For det femte: De frivillige organisasjonene må med i kampen mot korrupsjon.

• Korrupsjon kan også forekomme i såkalte "idealistiske" sammenhenger, der en kanskje ikke venter det, som f.eks. i prosjekter i samarbeid med lokale kirker. Jeg oppfordrer våre partnere i de frivillige organisasjonene, inkludert misjonsorganisasjonene, til å slåss kompromissløst både mot den korrupsjonen de møter generelt i samfunnet og hos sine samarbeidspartnere. Transparency International er i dag den eneste frivillige organisasjon som har korrupsjon som sitt hovedmål. Vi inngår samarbeid med dem.

• – For det sjette: Sanksjoner vil bli brukt, om nødvendig.

• Hvor myndighetene ikke viser vilje og evne til å gjøre noe med korrupsjonen, vil vi vurdere innrettingen på bistandssamarbeidet. I særlig grove tilfeller vil vi bruke sanksjoner. Det vedvarende korrupsjonsproblemet i Kenya førte til at Det internasjonale pengefondet (IMF) høsten 1997 holdt tilbake et lån til landet på om lag 200 millioner dollar.

I budsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre nærmere for Regjeringens samlede opplegg for å bekjempe korrupsjon.

Forskning som er gjort av Verdensbanken, tyder på at det er mindre korrupsjon i land med et godt utviklet demokrati enn i land uten velfungerende demokratiske institusjoner. Demokratiutvikling er derfor et sentralt middel i kampen mot korrupsjon, i tillegg til å være et mål i seg selv.

Ny giv for demokratiutvikling

I norsk bistand har vi fokusert på demokrati som en viktig dimensjon i samfunnsutviklingen gjennom hele 1990-tallet. Vi har støttet valg på nasjonalforsamlinger, presidenter og lokale myndigheter i flere utviklingsland. Vi har hjulpet i oppbyggingen av støttefunksjoner for nasjonalforsamlinger. Vi har også gitt mer indirekte demokratistøtte i form av støtte til aviser og andre massemedier, kvinneorganisasjoner og fagbevegelse. Mye av denne støtten har gitt positive resultater. I mange land går utviklingen klart i demokratisk retning. Jeg tror imidlertid at tiden er moden til å satse mer målrettet, mer strategisk, mer ambisiøst. Vi kan ikke bygge demokratiet, men vi kan gjøre det mulig for fattige land selv å bygge det.

I satsingen på demokratiutvikling vil jeg særlig fokusere på to utfordringer:

• – Den første er folkelig mobilisering i land hvor deltakelsen i demokratiske prosesser er i ferd med å forvitre. Den institusjonelle ramme er kanskje på plass, men den fungerer ikke på en tillitvekkende måte. Zambia er et eksempel på dette.

• – Den andre gjelder oppbygging og konsolidering av det vi kan kalle "nye, skjøre demokratier", f.eks. Kambodsja og Nigeria. Her er utfordringen i stor grad å få en institusjonell ramme for demokratiet på plass.

Et levende, fungerende demokrati dreier seg om å gi mennesker tro på at det nytter. En av demokratiets største svøper heter apati, forestillingen om at det ikke nytter. Styrking av demokratiet blir derfor bl.a. et spørsmål om å bygge opp folks tillit til demokratiske institusjoner og mobilisere til deltakelse. Uten dette vil demokratiet ikke kunne fungere.

Den lave valgdeltakelsen i mange av våre samarbeidsland er bekymringsfull. Under de siste lokale valgene i Zambia var deltakelsen kun rundt 10 pst.! I Zimbabwe og Namibia har vi sett tilsvarende lave tall. Når deltakelsen i demokratiet forvitrer, er det et uttrykk for avmakt, for tillitskrise. I nye demokratier er det ved de første frie valg vanligvis meget stor entusiasme og oppslutning. Når de nye, valgte makthaverne ikke klarer å skape framgang for folk flest, eller dersom korrupsjonen brer om seg, mister demokratiet i manges øyne sin troverdighet. Erfaringer viser at hvis resultatene uteblir, synker entusiasmen og med den oppslutningen om senere valg.

Gjennom bistanden kan vi bidra til mobilisering og til at demokratiet slår rot:

• – For det første kan vi gi støtte til økonomisk og sosial utvikling, slik at folk opplever at demokratiet gir dem et bedre liv. Det er jo dette som er selve kjernepunktet i bistandsvirksomheten. Her er også utdanning helt sentralt – det å forstå demokratiske prosesser og ha mulighet til å delta. Vår satsing på utdanning er derfor demokratibyggende.

• – For det andre ved å støtte oppbyggingen av fungerende offentlige institusjoner. Med andre ord: sikre et godt styresett. Demokratiet er avhengig av at folk har tillit til politikerne og det offentlige i sin alminnelighet. Derfor er også kamp mot korrupsjon så viktig for demokratiet. Et godt styresett innebærer et velfungerende offentlig apparat bygd på prinsippet om likebehandling av landets borgere, åpenhet og ansvarliggjøring. Frie media og ytringsfrihet er grunnleggende for å påse at systemet fungerer på en slik måte. Gjennom bistanden kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring og tillit i eget land. Dette dreier seg i stor grad om å styrke ulike deler av forvaltningen, noe vi allerede er engasjert i i mange land. Men det gjelder også områder hvor vi hittil har gjort relativt lite, som rettsvesen, nasjonalforsamling, politi og fengselsvesen. Her vil jeg at vi skal bli mer aktive. Det samme gjelder styrking av lokal forvaltning, som er den delen av et demokratisk system som berører folk flest mest direkte.

• – For det tredje kan vi bidra ved styrking av det sivile samfunn, slik at folk gis anledning til selv å påvirke utviklingen i det daglige. Velgerne må ha tro på at deres stemme teller. De frivillige organisasjonene har en oppgave her.

Meningsbrytning er en av demokratiets bærebjelker. Demokratiet må være en kontinuerlig prosess hvor et mangfold av samfunnskrefter brytes mot hverandre. Derfor er organisering så viktig. Mange frivillige organisasjoner og andre aktører innenfor vårt eget sivile samfunn kan vise til lang erfaring og bred kompetanse innen utviklingssamarbeid. Aktører som kan synliggjøre at deres arbeid virker positivt inn i demokratiseringsprosesser, styrker menneskerettighetene og bidrar til folkelig deltakelse i utviklingsprosessene, er interessante samarbeidspartnere i arbeidet med å styrke det sivile samfunn. Ved at organisasjonene støtter opp om tiltak som setter lokalsamfunnene i stand til å ivareta sine egne interesser, bidrar de til å styrke folks nytte av demokratiske prosesser. Dette er ikke minst viktig for spesielt utsatte grupper, som f.eks. urfolk. Støtte til slik organisering er kanskje den viktigste støtte vi kan gi urfolkene.

• – For det fjerde kan vi bidra til å styrke politiske strukturer, partier og frie medier, slik at det finnes oppegående og kompetente kontrollmekanismer i forhold til den etablerte maktelite.

Hittil har støtte til politiske partier og politisk arbeid i våre samarbeidsland vært viet liten oppmerksomhet i utviklingssamarbeidet. Stor politisk sensitivitet er knyttet til slik støtte. Likevel er det et paradoks at vi, samtidig som vi aktivt støtter opp under det sivile samfunn og de krefter som arbeider for et mer demokratisk styresett, i liten grad støtter opp om de krefter som på mange måter er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier: de politiske partiene. Vi ønsker imidlertid å unngå ad hoc-løsninger på dette viktige, men sensitive området. Første prioritet er derfor å få utredet hvordan vi fra norsk side best går videre med støtte via de politiske partiene til styrking av demokratiet. Vi trenger en ramme og ordning for slik støtte som sikrer relevans og kvalitet, og som kan være forenlig med det regulære stat til stat-samarbeidet. Erfaringer fra Sverige og Tyskland tyder på at det er mulig å etablere ordninger som fungerer.

Utredningen av disse spørsmålene skal settes i gang umiddelbart. Som en del av arbeidet vil konsultasjoner med de politiske partiene stå sentralt. Resultatene vil bli presentert i Handlingsplanen for menneskerettigheter til høsten og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.

Vi som lever i et etablert og stabilt demokrati, har et særlig ansvar overfor de land som etter mange års autoritært styre, vold og undertrykking, tar modige steg i demokratisk retning. Norge har spilt en viktig rolle i Sør-Afrika. Den historien kjenner de fleste. Vi har også bidratt på viktige måter i Guatemala, og vi bidrar i dag i de palestinske områdene. Vi ønsker å videreføre og styrke denne livsviktige innsatsen. I dag peker ikke minst land som Nigeria og Kambodsja seg ut. Det er usikkert om demokratiet vil vinne fram i disse landene, og om vi får uttelling for vår innsats. Men det er vår plikt å være med og bidra, slik at demokratiet får en sjanse i disse landene også. Støtte til valgprosesser står sentralt: å sikre at valg går rolig og trygt for seg og i henhold til etablerte standarder. Samtidig kan en ensidig satsing på valg og et for sterkt press fra giverlandene om å avholde valg fortest mulig, slå negativt ut. Dette har vi sett bl.a. i Sierra Leone. Demokratisatsing må gå hånd i hånd med arbeidet for forsoning og oppbygging av sentrale rettsstatsfunksjoner.

Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM, som fram til i dag for det meste har bidratt i valgobservasjon, bør kunne brukes mer systematisk og målrettet i demokratiarbeidet. NORDEM kan ikke minst bli et viktig instrument i forhold til de nye, skjøre demokratiene. Vårt engasjement må selvsagt samordnes med demokratibyggende initiativ fra andre givere, men først og fremst ta utgangspunkt i behovene til våre alliansepartnere i utviklingslandene selv.

Det er nødvendig med en ny giv i innsatsen for demokratiutvikling. Handlingsplanen for menneskerettigheter vil være et viktig bidrag til dette. Nye retningslinjer for arbeidet på demokratifeltet skal også utarbeides. Styrking av rettsstaten, vektlegging av bistand for å sikre ytringsfrihet, differensierte media, og utdanning og forskning vil stå sentralt. Analyser av demokratiets vilkår vil inngå i strategiarbeidet overfor våre samarbeidsland.

I arbeidet for demokrati må vi på samme tid være både prinsippfaste og ydmyke. Vi må stå fast på at demokrati dreier seg om mangfold og valgmuligheter, om likeverd og respekt for enkeltindividet. Samtidig må vi ta høyde for at demokratiet kan organiseres på ulike måter. Uten at det tar hensyn til lokale forutsetninger og kultur, vil demokratiet vanskelig slå rot. Vi må også huske at demokrati ikke er noe som kan innføres utenfra. Det må vokse fram gjennom en prosess som henter sin næring innenfra. Vi må akseptere at dette tar tid. Kanskje burde vi oftere se tilbake på vår egen historie for å sette det som mange utviklingsland nå gjennomlever, i perspektiv. Poenget er altså ikke å eksportere "våre løsninger", men å dele erfaringer og kunnskap.

Det er også i stor grad dette det handler om, når vi nå legger om Fredskorpset. Vi ønsker å invitere gode krefter til et nytt og sterkere samspill i utviklingssamarbeidet. Vårt mål er å skape Fredskorpset til et nytt, sentralt instrument for styrking av det sivile samfunn og samarbeid mellom Norge og landene i sør.

Omlegging av Fredskorpset

Gjennom 35 år har Fredskorpset lagt grobunn for entusiasme, nærhet, solidaritet og oppbygging av menneskelige ressurser i utviklingssamarbeidet. Disse verdiene har jeg videreført og lagt til grunn for omleggingen som nå er på trappene. Men det er behov for en grunnleggende fornyelse. Derfor legger vi om Fredskorpset.

Et moderne fredskorps må avspeile og utnytte den bredde og det mangfold vi ser i samarbeidet med utviklingslandene. Derfor inviterer jeg lokale og nasjonale frivillige organisasjoner, næringslivets mange aktører, kirkelige organisasjoner og misjonsforbund, og offentlige institusjoner og kommuner til å delta. Regjeringens utfordring handler om å ta unge menneskers globale engasjement på alvor og trekke dem med i utviklingssamarbeid, gi dem muligheter til både å lære mer og bidra aktivt, og gi dem anledning til å formidle erfaringer og kunnskap til det norske samfunn etter endt engasjement. Samtidig vil vi gi unge mennesker fra partnerorganisasjoner i utviklingslandene sjansen til det samme her i Norge. Samarbeidet vil ha som mål å styrke de kreftene i sør som kjemper mot fattigdom og for fremme av menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Regjeringen legger fram denne saken for Stortinget gjennom forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Slagkraftig utviklingspolitikk

Utviklingspolitikk er et bredt, globalt virkefelt. I denne redegjørelsen har jeg lagt hovedvekt på to av de mest sentrale partnerne i utviklingssamarbeidet, myndighetene i utviklingslandene og det sivile samfunn. Jeg har varslet en ny giv i vårt samarbeid med begge parter. Jeg har pekt på behovet for økt legitimitet og større tillit i forholdet mellom myndigheter og befolkning i utviklingslandene. Jeg har derfor konsentrert meg om å skissere en ny strategi i kampen mot korrupsjon og en ny giv for demokratiutvikling. Dette er sentrale virkemidler og forutsetninger for økt slagkraft og bred tilnærming i norsk sør-politikk. Det er på denne måten vi vil møte det neste årtusen.

Vedlegg 2: Redegjørelse om status for arbeidet med strategien for næringsutvikling i sør, datert 29. oktober 1999

Høring med statsråd Hilde Frafjord Johnson i utenrikskomiteen 25. oktober 1999

1. Kontakt med aktørene

Både under utformingen av strategien og i oppfølgingsfasen har det vært hyppig kontakt mellom utviklingspolitisk ledelse i departementet (primært statssekretær Lunde) og representanter for norsk næringsliv, fagorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Dette gjelder både uformelle kontakter og en rekke møter. For å sikre et bedre og enda bredere samarbeid om oppfølgingen av strategien har Utenriksdepartementet etablert Forum for næringsutvikling i sør. Dette er et konsultasjonsorgan som ledes av Statsråden for utvikling og menneskerettigheter, og hvor norsk næringsliv, fagorganisasjoner, offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner drøfter spørsmål knyttet til gjennomføringen av strategien. Forumet møtes halvårlig. Første møte ble avholdt 24. juni 1999. Det ble da etablert to arbeidsgrupper. Den ene drøfter innsatsen i pilotlandene, mens den andre gruppen drøfter mer generelle spørsmål knyttet til virkemidler i arbeidet. En tredje arbeidsgruppe om handelsrelaterte spørsmål vil bli opprettet om kort tid. Forumet og dets arbeidsform har blitt godt mottatt av de berørte parter, og det er bred enighet om strukturen på arbeidet videre. Neste møte planlegges holdt i desember 1999.

2. Forberedelser av innsatsen i pilotland

Planleggingen av innsatsen i de tre pilotlandene Mosambik, Uganda og Sri Lanka er gitt høy prioritet. NORAD utarbeidet i perioden mai-juli landrapporter fra henholdsvis Uganda og Mosambik. De inneholdt en gjennomgang av dagens utviklingssamarbeid på dette området, gjorde en første vurdering av utfordringene i det respektive land og foreslo noen framtidige satsningsområder. Rapporten ble lagt fram for norske partnere (NHO, LO, Eksportrådet, o.a.) på et møte 15. august. Det kom da en rekke konstruktive innspill som har lagt grunnlaget for ferdigstilling av rapportene. Reaksjonene fra representanter for næringslivet har vært overveiende positive. Arbeidet er kommet kortere i Sri Lanka, hvor en liknende rapport ventes ferdig i løpet av november (dette er knyttet til at valget av Sri Lanka som pilotland skjedde senere enn tilfellet var for de to andre landene). Det legges opp til brede konsultasjoner med myndigheter og næringsliv i pilotlandene, slik at mottakerperspektivet blir godt ivaretatt. Det er satt av midler på regionbevilgningene til dette pilotland-arbeidet.

3. Utvikling av virkemidlene

Strategien legger stor vekt på behovet for en økt norsk satsning for å fremme investeringer i utviklingsland. Utenriksdepartementet har derfor igangsatt en større gjennomgang av dette feltet. Den andre arbeidsgruppen fungerer primært som referansegruppe for denne gjennomgangen. Fire konsulentfirmaer ble forespurt om å levere tilbud på oppdraget, og kontrakten ble gitt til en gruppe bestående av ECON, Management & Finance (Einar Risa) og Jannik Lindbæk.

I gjennomgangen legges det vekt på å identifisere hva som er de viktigste hindringene for norske investeringer i utviklingsland, foreslå hva som kan gjøres for å forbedre dagens ordninger og hvilke nye tiltak som trengs for å fremme norske investeringer i utviklingslandene. Gjennomgangen skal trekke både på norsk næringslivs erfaring og andre lands og internasjonale organisasjoners erfaring. I begynnelsen av november vil arbeidsgruppen få seg forelagt til diskusjon foreløpige anbefalinger fra konsulentene. Det er ventet at rapporten vil foreligge ved årsskiftet.

Utkast til mandat for evaluering av blandede kreditter var i september på høring til næringslivets organisasjoner, fagbevegelsen og frivillige organisasjoner. Den andre arbeidsgruppen vil bli konsultert også i forbindelse med evalueringen av blandede kreditter. En bearbeidet versjon av mandatet vil bli sendt på en andre høringsrunde. Mandatet vil ferdigstilles tidlig i november. Det legges opp til at evalueringen foreligger våren 2000.

Regjeringen vil avvente ovennevnte evalueringer og analyser før det gjøres budsjettmessige endringer. Det er i budsjettet for 2000 derfor ikke foreslått endringer i bruken av næringslivsordningene (kap. 0157), med unntak av at støtten for forundersøkelser (kap./post 0157.70.10) også skal kunne benyttes av NORFUND. De ulike ordningene er imidlertid presentert på en ny måte, med utgangspunkt i strategiens satsingsområder.

De utrednings- og evalueringsprosesser som nå er i gang, vil ventelig sluttføres i løpet av første halvår 2000. Det vil derfor være naturlig å presentere forslag til videre oppfølging for Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2001.

4. Oppfølging av strategien internasjonalt

Som et ledd i arbeidet for å utvikle strategiens bidrag til næringsutvikling innen det multilaterale området er den blitt presentert for en rekke FN-organisasjoner, Verdensbankgruppen og bilaterale givere. Strategien er blitt meget godt mottatt og flere samarbeidstiltak er under vurdering. Også blant samarbeidsland har strategien fått en svært positiv mottakelse.

Økt samarbeid med multilaterale institusjoner er særlig relevant innenfor handelsrelaterte tiltak - spørsmål som også tillegges betydelig vekt i strategien. Det har vært gjort en særlig innsats for å komme i en bredere dialog med disse Genève-baserte institusjonene. Dette gjelder også bruk av norsk spesialkompetanse i forhold til utviklingslandene. Både gjennom multi-bi-bevilgningen og NORADs bevilgninger har man allerede i inneværende års budsjett økt støtten til ITCs arbeid innenfor næringsutvikling og handel. I budsjettet for 2000 foreslår en å støtte slike tiltak i økende grad for flere av de multilaterale institusjonene. Samlet sett har en allerede lagt grunnlaget for en bredere innsats for næringsutvikling enn tidligere innenfor handelsrelaterte tiltak.

5. Utviklingen vedrørende avbinding

Strategien for næringsutvikling i sør omhandler også de internasjonale prosessene knyttet til bruk av økonomiske virkemidler, herunder avbinding og norsk oppfølging i denne forbindelse. Her har det vært betydelige endringer internasjonalt de senere år. Tall fra OECD viser en betydelig nedgang i DAC-landenes binding, fra 69% i 1989 til 28% i 1997. Dette reflekteres også i den politiske prosessen i OECD. Et stort flertall av OECD-landene går nå inn for avbinding av bistanden til MUL-landene. Blant de mest aktive landene finner vi Storbritannia, Sverige, Nederland, Belgia, Sveits, Italia og USA, foruten Norge. En har ennå ikke oppnådd konsensus, jf. omtale i budsjettproposisjonen for 2000 (s. 71-72). Etter at det ikke ble oppnådd enighet på høynivåmøtet i OECD/DAC i mai i år, har likesinnede land avholdt to møter, organisert av Belgia. Her har en bl.a. drøftet mulighetene for en gjensidig avbinding disse landene mellom. Etter disse drøftingene er saken nå tilbake i OECD/DAC til et nytt forsøk på å finne en felles løsning for DAC. En avklaring av den videre prosess kan muligens komme i forbindelse med et møte på høyt embetsnivå 8.-9. desember i år. Når det gjelder bindingspraksis viser rapporterte OECD-tall for 1997 at Norge ligger på linje med land som Sveits og Nederland, mens Sverige hadde lavere bindingsgrad (2,6%). Tallene er beheftet med noe usikkerhet. Etter 1997 har Belgia og Storbritannia også endret sin praksis i retning avbinding.

Regjeringens arbeid i forhold til en gradvis avbinding av næringslivsordningene vil ta hensyn til den internasjonale prosessen på dette området og andre lands praktisering av tilsvarende ordninger, jfr. Strategien for næringsutvikling i sør og St.prp. nr. 1 (1999-2000).