Komiteen viser til
at det er en lang og sikker parlamentarisk praksis for at Regjeringen
har opplysningsplikt overfor Stortinget. For å fatte beslutninger om
lover, bevilgninger og annet er Stortinget avhengig av riktige og
utfyllende opplysninger fra Regjeringen. Opplysningsplikten er også et
utslag av det tillitsforhold det må være mellom
Regjering og Storting i et parlamentarisk system.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at opplysningsplikten har sin forankring
i Ansvarlighetsloven av 1932, og i en lang parlamentarisk praksis
siden innføringen av parlamentarismen.
I den såkalte Crotale-saken i 1973
ble det generelle utgangspunktet beskrevet av flere talere:
«Den første forutsetning for at dette samarbeidet mellom
Storting og Regjering skal kunne virke best mulig, er at Stortinget
kan stole på det Regjeringen sier, og at Stortinget kan
stole på at Regjeringen ikke skjuler noe som kan være
av betydning for Stortingets arbeid."(Kåre Willoch)
og:
«Forholdet mellom Regjeringen og Stortinget må være
basert på åpenhet. I motsatt fall vil ikke vårt
politiske system kunne virke etter forutsetningene." (saksordfører
Tor Oftedal)
Og i Reksten-saken i 1985:
«Det er vissheten om at Stortinget har alle opplysninger
- og korrekte opplysninger - i en sak, som gjør at Stortinget
er i stand til å treffe sin avgjørelse. Hvis vi hadde
et system hvor Stortinget i utgangspunktet ikke kunne ta det som
en selvfølge at alle opplysninger var fremlagt, men at
Stortinget måtte gå igjennom alle opplysningene
og selv foreta sine undersøkelser - selv sette i verk nesten
gransking for å være overbevist om at man hadde
alle opplysninger - ville forholdet mellom Storting og Regjering
endres, ja, hele vårt styresett ville endres."(Carl I.
Hagen)
Flertallet vil understreke at
det er Stortinget selv som skal vurdere om opplysningsplikten er
oppfylt. Regjeringen skal selvfølgelig gjøre et
skjønnsomt utvalg om hvilke opplysninger som bør
oversendes, men den er selv ansvarlig for det utvalg som blir gjort. For
Stortinget er det viktig å bli kjent med alle relevante
opplysninger, også de som taler mot den konklusjon Regjeringen
anbefaler. Om opplysningene er relevante og dekkende tilkommer det
Stortinget å avgjøre. Egil Aarvik uttalte om dette
under Kings-Bay saken i 1963:
«aller minst er det noe departement, som bestemmer hva
som kan ha betydning for Stortingets vurdering av en sak! Det er
Stortinget som avgjør det!»
Utgangspunktet for Stortingets vurdering av
om statsråden har overholdt sin informasjonsplikt til Stortinget
i denne saken er innholdet av St.prp. nr. 58 (1998-1999) og påfølgende
behandling i Stortingets organer. Flertallet viser
til at Regjeringen i proposisjonen opplyste:
«Det nye selskapets styre vil på et senere
tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene
skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler
som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt
representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»
Flertallet peker på at
selve aksjonæravtalen var et vedlegg til proposisjonen.
På den åpne høringen 18. januar 2000
uttalte statsråd Fjærvoll at det ikke var tatt noen
forbehold i proposisjonen eller andre steder om beskrivelsen av
stemmerettsreglene i proposisjonen.
Flertallet viser i denne forbindelse
til notat fra advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen og Rasmussen (BA-HR)
av 15. mars 1999 til departementet hvor det fremgår:
«Som vi har vært inne på tidligere,
foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre
de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe
som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse
styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst
ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger
om vedtakelse av budsjett, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner,
samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.
Det
er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor
nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha
flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette flertallet
ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske stat. Dette
vil være et gyldig selskapsvedtak.»
Flertallet viser til at Stortinget
ikke ble gjort kjent med at styret kunne gjøre gyldig vedtak
i strid med aksjonæravtalen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, finner
dette kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette forhold var åpenbart for de som leste hele proposisjonen,
samt vedleggene idet det er klart at det var aksjonæravtalens
bestemmelser og overholdelse som sikret at styret fulgte stemmerettsreglene.
Det at styrevedtak var juridisk lovlige i henhold til selskapslovgivningen
og vedtektene følger av normal rettsforståelse
som det må legges til grunn at lovgivere er i besittelse
av.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser videre til at det svenske advokatfirmaet
Vinge KB på spørsmål fra Regjeringens
juridiske rådgivere BA-HR i notat av 18. februar 1999 uttalte
at det ikke var mulig å ta stemmerettsreglene i aksjonæravtalen
inn i selskapets vedtekter. Flertallet viser til
at Stortinget ikke ble gjort kjent med at de spesielle stemmereglene
i aksjonæravtalen ikke kunne tas inn i vedtektene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener
dette er kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det fremgikk av proposisjonen med vedlegg at det var aksjonæravtalens
bestemmelser og tillit til at den ble overholdt som var det avgjørende
og ikke det teknisk juridiske. Når man i ettertid er kjent med
at den svenske regjering ikke fulgte sine forpliktelser i henhold
til aksjonæravtalen, fremstår det som etterpåklokskap å kritisere
statsråden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser
til den åpne høring hvor statsråd Fjærvoll
uttaler at:
«Dette var ikke noe problem, og derfor er det ikke henvist
til det noe spesielt sted.»
Flertallet registrerer
at statsråden mener at Regjeringen hadde funnet en løsning
på problemene i form av det som er nedfelt i aksjonæravtalen.
I høringen med statsråd Fjærvoll fremkom
at det skulle sikres gjennomslag for stemmerettsreglene i pkt. 4.3
b (i) ved den instruksjonsmyndigheten som var nedfelt i pkt. 4.5. Flertallet vil
peke på at dette systemet ikke går frem av proposisjonen.
Der skapes det heller et inntrykk i pkt. 9.8 om at det er implementering
av aksjonæravtalen i vedtektene som skal sikre gjennomslag
for stemmerettsreglene. Flertallet er av den klare
oppfatning at Stortinget burde ha vært orientert om hvordan partene
mente å ha sikret seg et grunnlag for en balansert løsning
av blant annet de viktige lokaliseringsspørsmålene.
Flertallet viser til juridisk
betenkning fra professor dr. juris. Tore Bråthen hvor det
fremgår at det hadde vært alternative måter å nedfelle
spesielle stemmerettsregler i vedtektene. Det kunne skje gjennom
at spesielle saker måtte ha tilslutning fra leder og nestleder
i styret. Det kunne kreves forskjellige typer kvalifisert flertall
i styret ved spesielle saker. Styremedlemmene kunne ha vært
valgt direkte av den svenske og norske stat eller man kunne ha flyttet
avgjørelsene av spesielle saker til generalforsamlingen. Flertallet har
forståelse for at det kan være andre hensyn som
har begrunnet valget av løsning fra partenes side, men flertallet mener
like fullt at så lenge det er alternative fremgangsmåter,
krever det en utdyping av det valget som ble gjort i St.prp. nr.
58 (1998-1999). Flertallet har ingen egen spisskompetanse
på området og er avhengig av at Regjeringen begrunner
sine syn. Dette aspektet var en del av den såkalte Koksverksaken
i 1963, hvor det blant annet ble uttalt:
«innlysende…at Stortinget ikke kan sitte
og spesialanalysere kalkyler og beregninger. Stortinget er henvist til å akseptere
det som legges frem av en statsråd." (John Lyng)
Flertallet vil understreke at
lokaliseringsspørsmålene i utgangspunktet er en
viktig problemstilling, og den løsning som ble valgt er
en av få konkrete juridiske løsninger statsråden
har valgt å omtale nærmere i proposisjonen. Flertallet er
av den oppfatning at dersom man først har vurdert løsningen
som så viktig at den bør omtales nærmere,
bør det også kreves at fremstillingen er dekkende
og utfyllende.
Uten å ta stilling til den løsning
som ble valgt, vil flertallet slå fast at
det hadde vært riktig å orientere bedre om den
løsning som var blitt valgt, de problemer man hadde støtt
på under utarbeidelsen av en slik sentral regel og eventuelle
svakheter ved de regler som ble valgt.
Flertallet har utfra statsrådens
svar under høringen forstått at problemstillingen
rundt lokaliseringsspørsmål og da særlig
plasseringen av mobilenheten, har vært et vanskelig tema
under avtaleforhandlingene. Flertallet mener det
er svært uheldig at dette spørsmålet
ikke ble avklart før avtalen ble inngått. Dersom dette
sentrale spørsmålet hadde vært løst
i forkant, hadde kanskje ikke fusjonen sprukket. I proposisjonen fremstår
den løsningen partene har valgt med å overlate lokalisering
til styret i det nye fusjonerte selskapet, som uproblematisk. Statsråden
var imidlertid klar over hvor problematisk dette spørsmålet
kunne bli. Flertallet vil peke på at det
forhold at eierne ikke hadde klart å bli enige om lokalisering
tilsa en spesiell aktsomhet og oppfølging fra Regjeringen
i forhold til styrets behandling av dette spørsmålet.
I ettertid har det vist seg at det faktiske
resultatet ble at fusjonen sprakk på lokaliseringsspørsmål. Flertallet mener
det er kritikkverdig at disse forholdene ikke ble problematisert
i proposisjonen.
I svar på spørsmål
21 til samferdselskomiteen uttaler departementet at det er et skjønnsspørsmål
hvor mye som skal omtales i en proposisjon. Flertallet er
enig i dette utgangspunkt, men reagerer på den påfølgende begrunnelse
fra departementet om:
«Det ble for øvrig ikke stilt noe spørsmål
fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne
proposisjonen.»
Flertallet viser til at det er
nettopp fordi det ikke var noen problematiseringer i proposisjonen
at det heller ikke ble stilt noen spørsmål fra
komiteen.
Flertallet viser til at det ble
fra departementet bedt om et nytt notat fra BA-HR av 26. august
1999 hvor det bl.a. heter:
«Stillingen er således at enhver flertallsbeslutning
i styret vil være en gyldig beslutning, selv om den skulle medføre
at det blir vedtatt beslutninger i strid med bestemmelser i aksjonæravtalen.
(..)
Innledningsvis
bør det nevnes at etter vår oppfatning forutsetter
aksjonæravtalen at partene etablerer et system
for å sikre at flertallskravet i punkt 4.3 kan oppfylles.
Lojalitetsplikten rekker så langt det er mulig i henhold
til gjeldende rett. Idet noen av de alternative løsningene
skissert nedenfor innebærer en instruksjon av styremedlemmer
fra aksjonærenes side, og idet det kan være noe
uklart i hvilken grad dette er tillatelig etter gjeldende rett,
kan man ikke utelukke at en "vrang" part vil benytte seg av en slik
argumentasjon
(..)
Vi vil anbefale at
man søker å etablere rutiner på to plan.
For det første bør det etableres rutiner på aksjonærhold
som sikrer gjennomføringen av avtalens bestemmelser. Dette
kan f.eks. gjøres ved at det er forutgående kontakt
mellom departementene når det i styret skal behandles et
forslag som krever kvalifisert flertall. Videre bør det
være kontakt mellom de respektive departement og deres
oppnevnte styremedlemmer.»
Flertallet vil peke på at
statsråden under den åpne høring opplyste
at det ikke var nødvendig å orientere Stortinget
om de problemene som ble beskrevet i notatet fra BA-HR 15. mars
1999 fordi man hadde tatt høyde for disse i den løsning
man valgte. Flertallet finner det da påfallende
at advokatfirmaet BA-HR den 26. august 1999 etter anmodning kom
med nye forslag til tiltak på hvordan man kan sikre gjennomføringen
av avtalen. Flertallet vil understreke at akkurat
de samme innvendinger som ble frembragt i notatet av 15. mars 1999
blir gjentatt i noe utfyllende form i notatet av 26. august 1999.
Dersom den løsningen man valgte hadde tatt høyde
for problemene med styrevedtak, burde det ikke være nødvendig
med ytterligere foranstaltninger. Flertallet mener
dette er et moment som tilsier at det ikke var etablert sikre nok
rutiner i den avtalen som i mellomtiden var blitt fremforhandlet,
og som fremgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999).
I St.prp. nr. 58 (1998-1999) er hele aksjonæravtalen vedlagt.
Pkt. 9.8 heter:
«Dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelsene
i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og med mindre noe annet
følger av det som står i Avtalen, skal bestemmelsen
i Avtalen ha forrang.
Partene skal gjøre
alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere
slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne
Avtalen implementeres i Vedtektene.»
Ifølge statsråden skal denne
bestemmelsen leses i sin helhet slik at implementeringsformuleringen
bare kommer til anvendelse ved motstrid mellom avtalen og vedtektene. Flertallet mener
at en slik forståelse ikke er lett å lese ut av
bestemmelsen, da det står eksplisitt at avtalen skal implementeres
i vedtektene. Flertallet viser til de svarene som
departementet har gitt under komiteens behandling for å utdype
dette punktet, og hvordan bestemmelsen er tenkt. Flertallet registrerer
dette, men vil fastslå at for å forstå bestemmelsen
var det nødvendig å kjenne forutsetningene.
Flertallet konstaterer at Regjeringen
i proposisjonen ikke drøftet forståelsen av aksjonæravtalens
pkt. 9.8, at ordlyden kunne forstås slik at reglene i aksjonæravtalen
skulle implementeres i vedtektene, og at det således i
alle fall ikke kunne forstås at deler av aksjonæravtalen
etter svensk lov ikke kunne tas inn i vedtektene. Flertallet er
av den oppfatning at dette skulle ha vært nærmere
forklart og utdypet i proposisjonen. Flertallet kan
ikke se at saken på dette punkt er tilstrekkelig belyst.
Flertallet viser til at en sentral
forutsetning for å sikre gjennomslag for aksjonæravtalen
var instruksjonsmyndigheten som er nedfelt i avtalens pkt. 4.5. Dette
ble også søkt styrket gjennom de rutiner som er beskrevet
i notat fra BA-HR av 26. august 1999. Om dette uttaler professor
dr. juris Tore Bråthen:
«De foreslåtte rutiner er likevel ikke uten
svakheter. BAHR er åpenbart oppmerksom på dette
og poengterer det i sitt notat. De anbefalte rutiner er ikke tilstrekkelig til å gi
Aksjonæravtalen gjennomslagskraft i forhold til styret,
sml. Avsnitt 8 foran. Styremedlemmene har i prinsippet et selvstendig
ansvar for å ivareta selskapets interesser, uten hensyn
til eventuelle forståelser med departementene. Og det kan
i prinsippet treffes styrevedtak i strid med aksjonæravtalen
og eventuelle forståelser med departementene. En tett oppfølging
av styremedlemmene kan også ha uønskede konsekvenser.
Om departementet følger opp "sine" styremedlemmer svært
tett, kan det tenkes at staten blir erstatningsansvarlige for styremedlemmenes
feil og forsømmelser.»
Etter flertallets oppfatning
viser uttalelsene fra BA-HR og Tore Bråthen at den fremgangsmåte
som partene valgte ikke var så robust som nødvendig
da konflikten kom på spissen i styremøtet 8. desember 1999.
Flertallet merker seg at statsråden
mener at det var tatt høyde for problemene med stemmerettsreglene i
styret. Flertallet vil likevel understreke at det
er partier som har vært motstandere av fusjonen og som på den
bakgrunn vil ha krav på å kjenne disse opplysninger,
selv om de kunne ha styrket motargumentene mot den løsning
som er valgt. Dette spørsmålet var blant annet
opp i Kings-Bay saken i 1963 hvor Finn Gustavsen uttalte:
«galt og i strid med demokratiet å underslå opplysninger,
selv om disse opplysningene kan bli brukt av de borgerlige i agitasjonen
mot statsdrift.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
ikke utelukke at dette er en løsning som Stortingets flertall muligens
ville kunne ha godtatt dersom den hadde blitt beskrevet i detalj. Disse
medlemmer vil for sin del peke på at dersom man
var kjent med de problemer og den usikkerhet som var knyttet til
stemmerettsreglene, er det mulig at man ville ha vurdert
fremdriften i fusjonen annerledes, ikke minst rekkefølgen
av fusjon og privatisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at spørsmål 20 hvor departementet blant annet
begrunner at motforestillinger ikke er tatt med på denne
måten:
«I dette tilfellet var det snakk om å presentere
en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger
med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller
den norske regjering det som relevant å redegjøre
for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene
om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første
kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den
annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det
andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom
de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling,
fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor
helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.
(...)
I
tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite
tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet
skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt
proposisjonene ble lagt frem så for seg at børsintroduksjonen
skulle skje allerede høsten 1999.»
Flertallet viser til
at statsråden mener tillitsforholdet til de svenske eierne
ville blitt svekket ved at Stortinget ble orientert om hvordan de
norske forhandlerne vurderte de løsningene som partene
hadde kommet frem til. Flertallet vil slå fast
at statsråden ikke kan holde tilbake nødvendig
informasjon overfor Stortinget under henvisning til forretningsmessige
hensyn.
Flertallet vil peke på at
dersom det hadde vært behov for statsråden til å orientere
om forholdene i hemmelighet, er det full mulighet til å orientere
komiteene eller Stortinget under taushetsplikt. Dette spørsmålet
var blant annet opp i den såkalte Husnes-saken i 1963 hvor
Kjell Bondevik uttalte:
«dersom industridepartementet ønskte å orientera industrikomiteen
også om ting som er strengt trumål, er det fullt
høve til det. Det er også fullt høve
til å ha eit løynt stortingsmøte, og
ein kan på mange andre måtar orientere Stortinget,
mellom anna ved i proposisjonen å nytta andre ordlag enn
dei ein der finn.»
Dette forholdet om forretningshensyn var fremme allerede
i Riksrettssaken mot ministeriet Berge i 1926. En av problemstillingene
var at Stortinget hadde vedtatt en statsgaranti for Den norske handelsbank
uten å vite at banken tidligere hadde fått statsstønad
som fremdeles sto i banken. Regjeringen mente at det av hensyn til
markedets reaksjon til banken måtte hemmeligholde disse
opplysningene. Et slikt hemmelighold ble enstemmig avvist av riksretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at denne saken dreier seg om Statsministerens redegjørelse
om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen
Telenor AS og Telia AB. Disse medlemmer registrerer
at det synes å være tverrpolitisk enighet om at
dette var en riktig beslutning.
Disse medlemmer registrerer videre
at den politiske debatt om saken etter hvert i hovedsak har fokusert
på Regjeringens informasjon til Stortinget.
Disse medlemmer viser til Fredrik
Sejersteds kronikk i Dagbladet 20. januar 2000 om Regjeringens informasjonsplikt
overfor Stortinget:
«Opplysningsplikten er i sin kjerne en rettsregel
som ikke er nedfelt i grunnlov eller lov, men gradvis har fått status
av konstitusjonell sedvanerett. (Ansvarlighetslovens § 9,
som gjerne påberopes som grunnlag, gjelder etter sin ordlyd
noe annet, og kan i beste fall bare brukes som et rettslig støtteargument.)
Men her er det en viktig sondring. Den nokså snevre rettslige
plikten er omgitt av en langt videre politisk norm, forankret i
parlamentarisk praksis og forventninger, om hva opposisjonen mener
den har krav på å få vite.»
Disse medlemmer vil understreke
at grunnlaget for fusjonen var en underskrevet sammenslutningsavtale
av 30. mars 1999 og en aksjonæravtale som var vedlagt sammenslutningsavtalen
og ble underskrevet av eierne 19. oktober 1999. Begge avtalene fulgte
som trykte vedlegg til St.prp. nr. 58 (1998-1999). Disse medlemmer vil
peke på at komiteen har fått oversendt en rekke
advokatnotater utarbeidet underveis under forhandlingene. Mange
av notatene har det felles at de peker på problemstillinger
med grunnlag i ulike foreløpige utkast til avtaler mellom
partene. Disse medlemmer vil understreke at det er
den framforhandlede avtalen som ble lagt fram for Stortinget for tilslutning.
Det er i slike saker ikke mulig for Stortinget å endre
på avtalen, Stortinget har kun mulighet for å slutte
seg til avtalen eller å forkaste den. Dersom Stortinget
hadde hatt mulighet til å gjøre endringer i avtalen,
slik Stortinget har som lovgiver og i en rekke andre saker, ville
det også vært grunnlag for en bredere og fyldigere
beskrivelse av hver enkelt formulering i avtaleteksten.
Et av de mest omtalte spørsmål
har vært hvorvidt styret har anledning til å fatte
selskapsrettslig gyldige vedtak i strid med eller uten å følge
stemmerettsreglene. Et av advokatnotatene, et notat fra BA-HR datert
15. mars 1999, har pekt på at styret ikke er direkte bundet
av aksjonæravtalen og derfor, uten å bryte med
verken vedtekter eller svensk selskapsrett, kan gjøre vedtak uten å følge
stemmerettsreglene. Disse medlemmer mener det er
helt avgjørende for forståelsen og ikke minst
viktigheten av denne informasjonen at det i ettertid ble tatt inn
i aksjonæravtalen at eierne skulle ha plikt til å instruere
styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene
i aksjonæravtalen. Disse medlemmer legger
til grunn at denne instruksplikten var avgjørende for at
det i det hele tatt ble inngått en sammenslutningsavtale.
Av notat fra BA-HR 26. august 1999 framgår
det at det bør settes i verk en del praktiske rutiner for å følge opp
aksjonæravtalen. Slike rutiner ble da også satt
i verk. Det ble avholdt møte med de norske styremedlemmene
1. september 1999 der avtalene, inklusive stemmerettsreglene, ble
gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende
styret diskutert. De norske styremedlemmenes protokolltilførsel
i møtet 8. desember 1999 viser at departementet og de norske
styremedlemmene hadde samme syn på og tolkning av avtalene
og ikke minst stemmerettsreglene. Videre var det løpende
kontakt mellom departementet og de norske styremedlemmene, og det
var etablert en rutine der departementet månedlig, og foran
alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder
Jan Åke Kark. Det var også etablert rutiner for
kontakt mellom eierne. Disse medlemmer legger til
grunn at dette var en naturlig oppfølging av de rettigheter
- og plikter - de to aksjonærene hadde overfor hverandre
i henhold til aksjonæravtalen.
Disse medlemmer er kjent med
at professor Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor - spennende jus
og forretningsmessig havari" hevder at spørsmålet om
et aksjeselskaps styre er bundet av en aksjonæravtale neppe
er en fruktbar problemstilling, og at det er usikkert om samtykke
fra samtlige aksjeeiere til et særlig flertallskrav for
styrevedtak kan få virkning som vedtekt. Disse medlemmer er
videre kjent med en uttalelse fra professor Tore Bråthen
som konkluderer med at vedtaket var gyldig. De to uttalelsene viser
at spørsmålet om vedtakets selskapsrettslige gyldighet
er et vanskelig juridisk spørsmål som debatteres
blant jurister.
Disse medlemmer registrerer at
det er teoretisk og juridisk mulig at styret kunne fatte vedtak
uten å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer kan
vanskelig se at en slik situasjon skulle være en reell
problemstilling, all den tid styremedlemmene var kjent med stemmerettsreglene
i aksjonæravtalen. I ettertid, når en ser at en
slik situasjon faktisk oppsto, og at den svenske eier ikke var villig
til å følge den underskrevne aksjonæravtalens
punkt 4.5 a (ii) og instruere de svenske styremedlemmene om å følge
stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i),
er det mulig å se at denne eventualiteten kunne vært
omtalt.
Disse medlemmer viser til at
stemmerettsreglene ligger til grunn for St.prp. nr. 58
(1998-1999). Det svenske Näringsdepartementet presenterte
stemmerettsreglene slik i Prop. 1998/99:99 s. 18:
«Parterna har kommit överens om att särskilda omröstningsregler
krävs för vissa styrelsebeslut. Reglerna innebär
att det förutom majoritet krävs att en styrelseledamot
som utsetts av den svenska staten och en som har utsetts av den
norska staten ingår i majoriteten. De beslut som kräver
särskilda regler är bl.a. den nya bolagskoncernens
affärsplan och dess koncernbudget, godkännande
av större organisatoriska förändringar
samt tilsättande och entledigande av verkställande direktör
och vice verkställande direktörer, allt så länge det
sker i tiden före paritet.»
Disse medlemmer viser til at
det har vært en felles forståelse av stemmerettsreglene,
og at det heller ikke etter møtet den 8. desember 1999
har vært hevdet at stemmerettsreglene ikke skulle være
gyldige. I et PM fra advokatene Gunnar Nord og Robert Ohlsson fra
13. desember 1999 heter det:
«I aktieägeravtalet har således
de båda staterne gentemot varandra utfäst sig
att insturera styrelsen om att i visse situationer tillämpa
kvalificerad majoritet." (s. 6).
Disse medlemmer viser videre
til at det ikke er reist tvil om at eierne i generalforsamling kan
gi instruksjoner til styret. Dette kommer klart fram i Kansmark
og Roos’ lærebok Aktieägeravtal. Om styrevedtak
i strid med aksjonæravtalen heter det:
«En sådan röstning kan dock leda
till at frågan tas upp på bolagsstämman
som i kraft av sin överordnade ställning kan ge
styrelsen direktiv i den aktuelle frågan."
Disse medlemmer viser til at
aksjonæravtalen la opp til nettopp et slikt system gjennom
eiernes gjensidige plikt til å instruere styret. Dette
var et system som ville ha fungert dersom det ble respektert av
det svenske næringsdepartementet som representant for eierne.
Disse medlemmer viser til at
grunnlaget for at det svenske næringsdepartementet ikke
var villig til å instruere styret til å respektere
stemmerettsreglene i forbindelse med styremøtet, ikke var
at det fra svensk side ble reist spørsmål ved
instruksplikten og forholdet mellom instruksplikten og stemmerettsreglene.
Derimot hevdet den svenske aksjonæren at vedtaket om å plassere
hovedkontor for mobil i Stockholm var av en slik art at det ikke
ble omfattet av stemmerettsregelen.
Disse medlemmer viser til at
det bl.a. gjennom høringene har kommet fram at det var
de norske forhandlerne som ønsket at stemmerettsreglene
også skulle omfatte lokalisering av forretningsenhetene.
Det var nødvendig å ta dette inn i aksjonæravtalen,
fordi plasseringen ikke var klar før sammenslåingsavtalen ble
inngått. Det framgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999) at
lokaliseringsspørsmålet for forretningsområdenes hovedkontor
ikke var avklart. Disse medlemmer deler det syn at
det selvfølgelig ville vært ønskelig
om lokaliseringen av forretningsenhetene hadde vært avklart
før sammenslåingsavtalen ble inngått.
Disse medlemmer viser til at
det i statsministerens redegjørelse og under høringen
kom klart fram at en på norsk side ikke hadde noe grunnlag
for å tro at ikke det norske standpunktet, dvs. at lokalisering
av forretningsenheter var omfattet av de særskilte stemmerettsreglene,
var velkjent for og akseptert av de svenske forhandlerne. I høringen
ble det fra departementsråden sagt:
«Det var helt klart at den realiteten ble kommunisert over
bordet.»
Og videre:
«Da må det ha vært kollektiv blackout
på norsk side, hvis vi skal ha misforstått at
vi nå hadde blitt enige om den realiteten.»
Disse medlemmer viser videre
til at den norske og den svenske proposisjonen ble gjennomgått
på et møte i Stockholm, og at den norske proposisjonen
ble oversendt det svenske departement da den ble framlagt. At den
norske tolkningen var velkjent og lagt til grunn også i
Sverige, fremgår for øvrig med all tydelighet
av et intervju med styreleder Kark i Telecom revy 30. september
1999 der han får følgende spørsmål:
«Vil denne dobbeltstemmen kunne være utslagsgivende
i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de
to land?»
På dette svarer den svenske styrelederen
Kark:
«Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål
må det være enighet og aksept fra begge land og
fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige.»
Disse medlemmer mener det fra
norsk side ble gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre
at det var den samme tolkningen av stemmerettsreglene på norsk
og svensk side.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om et styres kompetanse og rent juridiske
anledning til å treffe selskapsrettslig gyldige vedtak
ikke oppsto som noen ny problemstilling i forbindelse med fusjonen. Styrets
kompetanse i det fusjonerte selskapet var ikke vesentlig forskjellig
fra andre statlig eide bedrifter som er organisert i aksjeselskaps
form. Disse medlemmer kjenner ikke til at dette av
den grunn var problematisert i forbindelse med at Televerket ble
omgjort til aksjeselskap, verken i St.prp. nr. 43 (1993-1994) eller Ot.prp.
nr. 61 (1993-1994). Det selskapsrettslige grepet ble således
gjort da Televerket ble omdannet til aksjeselskap og fikk et selvstendig
styre med de fullmakter som følger av aksjelovgivningens
alminnelige bestemmelser. Styrets stilling ble ikke vesentlig endret fordi
dette var et fusjonert selskap, eller fordi det var underlagt svensk
selskapsrett. Det nye var at selskapet hadde to eiere, som seg imellom
inngikk en aksjonæravtale.
Disse medlemmer vil videre framheve
at det har vært et nært samarbeid mellom departementet
og Telenors styre og administrative ledelse. Disse medlemmer vil
understreke at departementet i alle saker har innhentet råd
fra ledelsen og styret i Telenor, og fulgt disse. Dette gjaldt også i
mars da selskapene påtok seg å løse spørsmålet
om lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene.
Disse medlemmer vil peke på at
etter at aksjonæravtalen var underskrevet 19. oktober 1999,
var det nye selskapet etablert. Et profesjonelt styre med aksjonærvalgte
styremedlemmer var opprettet. Disse medlemmer vil
peke på at det da er ledelsen og styret av selskapet som
skal drive selskapet, i tråd med inngåtte avtaler
og gjeldende rett. Disse medlemmer viser videre til
aksjonæravtalens punkt 1.1 om styrets uavhengighet og en
ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes side, og til
at det i St.prp. nr. 58 (1998-1999) i kap. nr. 6.2.4 framgår
at det er styret i det nye selskapet som skal beslutte hvordan ledelsen
av forretningsområdene skal lokaliseres.