Oppfølging av sykmeldte har i flere år vært et av de mest sentrale satsingsområdene i trygdeetaten. I Attføringsmeldingen (St.meld. nr. 39 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 11 (1992-1993)) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-1995), jf. Innst. S. nr. 180 (1995-1996)) er det gitt føringer på hvordan dette arbeidet skal prioriteres og utføres. Utgiftene på sykepengekapitlet utgjorde 16,6 mrd. kroner i 1998.
Formålet med denne undersøkelsen har vært å se nærmere på i hvilken grad trygdeetaten følger opp de forutsetningene Stortinget har knyttet til vedtak om styrking av etatens arbeid med oppfølging av sykmeldte.
Det vises til Attføringsmeldingen og styrkingen av trygdeetatens ansvar for den tidlige oppfølgingen av sykmeldte. Det ble videre stilt krav om at trygdeetaten i større grad skulle legge til rette for økt bruk av etatens ulike tiltak og virkemidler. Til dette arbeidet ble etaten i 1993 tilført 100 stillinger (Budsjett-innst. S. nr. 11 (1992-1993).
Ifølge budsjettproposisjonene har det
vært et hovedmål på sykepengeområdet å redusere
sykefraværet. Sykefraværsnivået har siden
1994 vært stigende, og flere går lenger sykmeldt,
hvilket i hovedsak blir forklart med utviklingen på arbeidsmarkedet.
Rikstrygdeverket iverksatte i august 1996 første
fase i en handlingsplan for oppfølging av sykmeldte. I denne
fasen fokuseres det på at lovbestemte oppgaver skal skje
innen gitte frister. Handlingsplanens fase II ble iverksatt i januar
1998 og dreier seg om å øke kvaliteten på oppfølgingen.
Flere av trygdekontorene har ennå ikke
fullført den første fasen i handlingsplanen. Sett
i forhold til intensjonene, synes omfanget av og intensiteten i
innsatsen fra trygdekontorene å være lav når
det gjelder fase II av handlingsplanen.
Undersøkelsen viser at det har vært
en vridning fra å fokusere på nivået
på sykefraværet til å fokusere på bruken
av ulike aktive tiltak for den sykmeldte, som yrkesrettet attføring,
aktiv sykmelding og graderte sykepenger. Det er imidlertid ikke
utviklet systemer som gjør det mulig å vurdere
i hvilken grad de ulike tiltakene bidrar til raskere tilbakeføring
til arbeid. Det er vanskelig å konkludere i forhold til
om og i hvilken grad tiltakene påvirker sykefraværet.
Undersøkelsen viser at målsettingen
om økt bruk av aktiv sykmelding er nådd, og at
dette er det tiltaket trygdekontorene prioriterer høyest.
De fleste trygdekontorene mener at det bør være
mulig å øke bruken av yrkesrettet attføring
i sykepengeperioden. Når det i mange år har vært
et mål for trygdeetaten å øke bruken av
graderte sykepenger og yrkesrettet attføring i sykepengeperioden,
er det en svakhet at det fra trygdeetatens side ikke synes å være
tatt spesielle initiativ for å oppnå en slik økning.
Den lave bruken av tiltak kan ses i sammenheng
med at trygdekontorene i praksis ikke har etablert en tilstrekkelig
nær kontakt med den sykmeldte, behandlende lege og arbeidsgiver
i tråd med intensjonene i Attføringsmeldingen.
Rikstrygdeverket erkjenner at den kvalitative siden av oppfølgingsarbeidet
har vært for lite vektlagt.
De fleste trygdekontorene og fylkestrygdekontorene har
i undersøkelsen gitt uttrykk for at tilretteleggingen fra
overordnet nivå er tilfredsstillende. Mange er imidlertid
misfornøyd med datautstyr og datastøtte, noe som
bl.a. har ført til at trygdekontorene har utviklet manuelle
systemer som opererer på siden av IT-systemet. Rikstrygdeverket
mener at disse uttalelsene tyder på manglende kunnskaper
om systemet hos fylkestrygdekontorene og trygdekontorene. Undersøkelsen
tilsier at Rikstrygdeverket bør bidra til at IT-kompetansen
styrkes hos trygdekontorene.
Nesten samtlige trygdekontorer i undersøkelsen
opplever at mangel på ressurser hemmer dem i deres oppfølgingsarbeid,
og mange har opplyst at oppfølging av sykmeldte krever
mer ressurser enn trygdekontoret finner det forsvarlig å kunne
bruke. Ifølge trygdekontorene går dette i særlig
grad ut over kontakten med de sykmeldte og arbeidsgiverne.
Undersøkelsen viser mht. bruken av
de 100 stillingene som ble tilført etaten i forbindelse
med attføringsreformen er bare en tredjedel utelukkende
brukt til oppfølging av sykmeldte.
Riksrevisjonen viser til at det er uheldig at
ressurser som er avsatt til å ivareta ett spesielt område,
i praksis brukes til andre aktiviteter. Spesielt gjelder dette i
en situasjon hvor helt sentrale krav til trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte ikke synes å være oppfylt.
Erfaringer med trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte samsvarer godt med de resultatene departementet er
kjent med. Departementet har stilt spørsmål om rapporten
er dekkende idet bare trygdekontorer i kommuner med mer enn 5 000
innbyggere har deltatt i intervjudelen.
Forventningene til trygdeetaten på sykepengeområdet
de siste 8-10 årene er av departementet sammenfattet i
følgende punkter: at regelverket følges, at mål
og prioriteringer følges opp, at virkemidler utnyttes,
forståelse for formål, intensjoner og prinsipper,
brukerservice, kvalitet og samarbeid, relevante og realistiske resultatkrav
og -indikatorer, samt dokumentasjon, evaluering og tilbakemelding.
Hovedinntrykket er, sett i forhold til den foreliggende
rapporten, at det for mange punkters vedkommende må kunne
sies å være et godt stykke igjen før forventningene
er innfridd. Samtidig er det departementets inntrykk at trygdeetaten
nå arbeider målbevisst og godt med dette.
Det er ifølge departementet nedslående å konstatere at
bare en tredjedel av de 100 øremerkede stillingene brukes
direkte til oppfølging av sykmeldte. På den annen
side brukes noe i overkant av 90 pst. av stillingene til arbeid
med områdene sykepenger, rehabilitering og uførepensjon,
og det mest interessante er ifølge departementet om tilførselen
av stillingene har bidratt til utvikling av en metodikk på disse
områdene som fremmer oppfølging av sykmeldte.
Etter departementets vurdering gir rapporten i beste fall bare indirekte svar
på om dette har vært tilfelle. Departementet er
ut fra en mål- og resultattilnærming først
og fremst opptatt av hva som gjøres i forhold til de enkelte
målene, og hva som blir resultatene. Slik sett anser departementet
det unaturlig å drive særskilt oppfølging
i forhold til de 100 stillingene.
Departementet er enig med Rikstrygdeverket i
at det er viktig og nødvendig å styrke kvaliteten
på oppfølgingen, men har framhevet at dette må skje
på grunnlag av at de formelle kravene er oppfylt. Departementet mener
derfor det var riktig å fokusere på de formelle
og kvantitative forholdene i den første fasen av handlingsplanen,
men i ettertid kan en si at oppmerksomheten kanskje var for ensidig
rettet mot disse kravene. Også her er det, som rapporten
viser, noe igjen før en kan si seg helt tilfreds, selv
om utviklingen de siste par årene har vært klart
positiv.
Departementet har framhevet at måling
av resultater er vanskelig, og at trygdeetaten har en stor utfordring på dette
området. Det må arbeides mer med indikatorer som
måler slutteffekter, og med hvordan ulike virkemidler påvirker
slutteffektene.
Rapporten viser ifølge departementet
at trygdeetaten er kommet forholdsvis kort når det gjelder
flere aspekter ved oppfølging av sykmeldte. Departementet
er av den mening at ambisjonene og potensialet, særlig
når det gjelder de kvalitative aspektene, bør
være høyere. Etter departementets mening gjenstår
det en god del utviklingsarbeid når det gjelder de kvalitative
sidene ved oppfølgingsarbeidet, og dette er Rikstrygdeverket nå godt
i gang med, i dialog med departementet.
En forklaring til den generelt sett lave graden
av aktiv oppfølging og at ting har tatt så lang
tid, kan ifølge departementet være at grunnlaget
for å drive oppfølging har vært svakere
enn antatt på forhånd. Departementet antar også at
resultatene bl.a. er påvirket av at trygdeetaten i 1993
fikk kort tid til å forberede reformen.
Departementet har i tildelingsbrev, etatsstyringsmøter
med videre stadig vektlagt nødvendigheten og viktigheten
av oppfølgingsarbeid. Etter departementets vurdering viser
rapporten at det ikke er noen grunn til å tone ned dette.
Departementet forventer at Rikstrygdeverket følger dette
opp i sin styringsdialog med den øvrige trygdeetaten slik
at en for framtiden vil se sterkere spor etter etatens arbeid. Den
positive utviklingen de siste par årene når det
gjelder de formelle sidene, bør ifølge departementet
være et godt utgangspunkt i så måte.
Riksrevisjonen konstaterer at departementet
er enig i at trygdeetaten er kommet kort når det gjelder
viktige aspekter ved oppfølging av sykmeldte. Videre konstaterer
Riksrevisjonen at det ifølge departementet er et godt stykke
igjen før forventningene til trygdeetaten er innfridd på dette
området, og at ambisjonene og potensialet bør
være høyere enn det som til nå er oppnådd.
Departementet har stilt spørsmål
ved rapportens representativitet for trygdekontorer som dekker færre enn
5 000 innbyggere. Statistikk for 1997 fra Rikstrygdeverket viser
at 87 pst. av de sykmeldte sogner til trygdekontorer som dekker
mer enn 5 000 innbyggere. Riksrevisjonen mener derfor at utvalget
av intervjuede trygdekontorer er rimelig representativt.
Riksrevisjonen har merket seg at departementet mener
det er nedslående at bare en tredjedel av de 100 øremerkede
stillingene brukes direkte til oppfølging av sykmeldte.
Det er ifølge Riksrevisjonen uheldig at personalressurser
som er avsatt til å ivareta ett spesielt område
ut fra Stortingets vedtak og forutsetninger, i praksis brukes til
andre aktiviteter.
Undersøkelsen viser at de målbare
forbedringene på sykepengeområdet hovedsakelig
består av en økning i andelen 12-ukersvedtak (dvs.
når arbeidsuførheten har vart i 12 uker, må trygdekontoret
vurdere om de medisinske vilkårene for rett til sykepenger
er oppfylt, og om det er behov for medisinske, yrkesrettede eller andre
tiltak) fattet i rett tid og i andelen sykmeldte på aktiv
sykmelding (dvs. rett til sykepenger under arbeidstrening på egen
arbeidsplass). Trygdeetaten har ikke tatt spesielle initiativ for å øke
bruken av de øvrige virkemidlene. Det er videre uheldig
at det er satt konkrete mål for mottak av sykmelding II
(dvs. en legeerklæring som skal inneholde en vurdering
av muligheten for at den sykemeldte kan bli arbeidsfør
igjen, og en redegjørelse for det videre behandlingsopplegget) som
i praksis ikke synes å ha blitt fulgt opp, verken fra Rikstrygdeverkets
eller fylkestrygdekontorenes side. Når det gjelder aktiv
sykmelding, synes en andel i 1998 på ca. 4 pst. å være
lav.
Det kan ifølge Riksrevisjonen stilles
spørsmål ved kvaliteten på 12-ukersvedtakene.
Departementet bør etter Riksrevisjonens oppfatning vurdere
på hvilken måte legene i større utstrekning
kan trekkes inn i oppfølgingsarbeidet, særlig
med sikte på tidlig å kunne identifisere sykmeldte
som har behov for oppfølgingstiltak. Dette også i
betraktning av at det ifølge St.prp. nr. 1 (1998-1999)
Folketrygden er 5 pst. av arbeidstakerne som har mer enn 80 pst.
av det samlede antallet sykefraværsdager.
Riksrevisjonen viser ellers til at trygdeetaten
i mange år har hatt et ansvar for å følge
opp sykmeldte, og at dette ansvaret ble tydeliggjort og styrket
ved Stortingets behandling av Attføringsmeldingen. Departementet
forklarer forholdene i dag med trygdeetatens tradisjon som utbetalingsinstans,
at kompetansen for utadrettet oppfølgingsarbeid ikke har
vært til stede, at etaten i 1993 fikk kort tid til å forberede
reformen, og at oppmerksomheten fram til midten av 1994 ensidig var
rettet mot å yte bistand til arbeidsmarkedsetaten. Riksrevisjonen
kan ikke se at de to sistnevnte forholdene har relevans i dag. Så lenge
det kvalitative, utadrettede arbeidet er et bærende element
i oppfølgingsarbeidet, burde trygdeetaten i løpet
av de siste fem årene ha maktet å opparbeide den
kompetansen som er nødvendig for å ivareta dette
aspektet ved en av etatens mest prioriterte oppgaver.
Undersøkelsen viser at trygdekontorene
opplever IT-systemet som utilstrekkelig. Rikstrygdeverket bør ifølge
Riksrevisjonen bidra til en bedring av kompetansen om og kvaliteten
på systemet, slik at det ikke lenger oppleves som nødvendig
for trygdekontorene å operere med manuelle systemer ved
siden av.
Et overordnet mål for satsingen på trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte, er å medvirke til en reduksjon i sykefraværet.
Det er viktig at departementet og Rikstrygdeverket prioriterer å finne
fram til resultatindikatorer som sier noe om hvilken nytte arbeidet
har.
«Departementet er samd i at undersøkinga
er representativ for dei aller fleste sjukmelde. Departementet reiser
spørsmål om undersøkinga er representativ
for trygdekontora si oppfølging av dei sjukmelde. Intervjudelen
av undersøkinga omfattar ikkje trygdekontor som dekkjer
under 5 000 innbyggjarar. Dette fører til at om lag 50
pst. av trygdekontora ikkje er med i denne delen av undersøkinga.
Når
det gjeld bruken av dei 100 stillingane, vil departementet leggje
til at noko av meininga med å be Rikstrygdeverket å gjennomføre
ei evaluering av 12 veker-vedtaket, nettopp var å få kartlagt
bruken av dei 100 stillingane. Ei såpass brei evaluering
som her blei gjennomført, måtte naturleg nok ta
tid. Det hadde vore ein fordel om resultatet av evalueringa låg
føre tidlegare, men evalueringa har vore aktivt brukt i
etatsstyringa sidan rapporten låg føre. Departementet
vil også vise til at metodikken i trygdeetaten sitt oppfølgingsarbeid i
stor grad går ut på å sjå sjukepengar,
rehabilitering og uførepensjon under eitt. Legg ein dette
til grunn, er 90 pst. av stillingsauken gått til arbeid
langs denne "helseaksen".
Størstedelen av
forbetringa kjem fordi fleire 12 veker-vedtak er gjort til rett
tid og ein auke i gruppa "aktive sjukmelde". Departementet meiner
at bruk av andre aktive verkemiddel har vore for låg. Bruken
av aktive verkemiddel har stått sentralt i etatsstyringsdialogen,
og det er i ferd med å gje resultat.
Arbeidet
med å vidareutvikle kvaliteten i oppfølgingsarbeidet
kombinert med kompetansetiltak er, og vil framleis vere, høgt
prioritert tema i etatsstyringa framover.»
Satsingen på oppfølging av
sykmeldte har til nå gitt seg utslag i en større
andel 12-ukersvedtak fattet til riktig tid og en økning
i bruken av aktiv sykmelding. Når det gjelder bruken av
de øvrige virkemidlene, viser undersøkelsen at
trygdeetaten har kommet kort, og at de forventningene og kravene
som ble stilt til trygdeetaten i forbindelse med Stortingets
behandling av Attføringsmeldingen (jf. Innst. S. nr. 11
(1992-1993)), ikke synes å være tilstrekkelig
oppfylt.
Sosial- og helsedepartementet har i svaret anført
at 90 pst. av de 100 stillingene som ble tilført trygdeetaten
i forbindelse med attføringsreformen, har gått
til arbeid med sykepenger, rehabilitering og uførepensjon under
ett. Rikstrygdeverkets evaluering viser at bare en tredjedel av
stillingene brukes utelukkende til oppfølging av sykmeldte.
Riksrevisjonen viser til at stillingene var forutsatt brukt til
oppfølging av langtidssykmeldte. I Innst. S. nr. 11 (1992-1993)
til Attførings-meldingen uttalte et flertall i sosialkomiteen
at "langvarig sykmelding ofte er inngangen til uførepensjon. Tidlig
inngripen i en sykmeldingsperiode er viktig ...". I meldingen ble
det framhevet at det, for å forebygge varig utstøting
og overgang til passive stønadsordninger, er nødvendig å sette
inn aktive tiltak allerede tidlig i sykmeldingsfasen. Så lenge
tilgangen til rehabilitering og uførepensjon vil avhenge
av det oppfølgingsarbeidet som gjøres i sykmeldingsfasen,
burde bruken av de øremerkede stillingene ha vært
konsentrert nettopp om denne tidlige fasen.
Departementet er enig med Riksrevisjonen i at undersøkelsen
er representativ for de fleste sykmeldte, men reiser spørsmål
om den er representativ for trygdekontorenes oppfølging
av sykmeldte. Riksrevisjonens intervjuer belyser det oppfølgingsarbeidet
som gjøres overfor 9 av 10 sykmeldte. For øvrig
er mindre trygdekontorer dekket ved statistikk for alle landets trygdekontorer
og ved bruk av spørreskjemaer til 48 trygdekontorer, hvorav
en tredjedel dekker færre enn 5 000 innbyggere. Innvendingen
mot fordelingen av de intervjuede trygdekontorene har derfor mindre
relevans i forhold til de fleste sykmeldtes kontakt med trygdekontoret,
og er i denne forbindelse av mer organisatorisk interesse. Riksrevisjonen
fastholder at undersøkelsen er rimelig representativ for
trygdeetaten som helhet.
Sosial- og helsedepartementet erkjenner at bruken
av andre tiltak enn aktiv sykmelding har vært for lav,
og departementet vil i etatsstyringen framover prioritere kvaliteten
i oppfølgingsarbeidet kombinert med kompetansetiltak. Riksrevisjonens
undersøkelse dokumenterer nødvendigheten av forsterket
innsats på dette feltet. Riksrevisjonen mener det er behov
for å intensivere arbeidet med den kvalitative delen av
oppfølgingsarbeidet, slik at det i framtiden kan dokumenteres
større forbedringer enn til nå på et
område som i mange år har vært blant
de høyest prioriterte i trygdeetaten. For å forsvare
en fortsatt satsing på trygdeetatens oppfølgingsarbeid,
er det viktig at departementet og Rikstrygdeverket prioriterer å finne
fram til resultatindikatorer som måler effekten av etatens
arbeid og virkemidler på sykefraværet.
Som ledd i komiteens behandling av Riksrevisjonens dokument
var NHO, LO samt statsråden med følge den 2. desember
1999 invitert til høring. NHO og LO overleverte her hvert
sitt notat vedrørende Riksrevisjonens dokument, disse følger
som vedlegg til innstillingen.
Videre fremkom det under høringen med
departementet ulike problemstillinger, herunder tiltak som var iverksatt
av Trygdeetaten etter at Riksrevisjonen avsluttet sine undersøkelser.
Komiteen ba i brev av 6. desember 1999 statsråden om nærmere
redegjørelse for dette, samt dersom det er andre momenter
departementet ønsker å belyse nærmere.
I tillegg ba komiteen om departementets kommentarer til notatene
fra NHO og LO. Statsrådens svar av 17. desember 1999 med
3 vedlegg følger vedlagt innstillingen.
Komiteen ba videre Statens arbeidsmiljøinstitutt
om deres kommentarer til notatene fra NHO og LO. Statens arbeidsmiljøinstitutts
svar var vedlagt Kommunal- og regionaldepartementets brev til komiteen
av 23. desember 1999 som følger vedlagt til innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Inger Lise Husøy, Laila Kaland, lederen Jørgen
Kosmo og Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar
Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland,
fra Høyre, Elisabeth Aspaker, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kristin Halvorsen, viser til Dokument nr. 3:9 (1998-1999)
om Riksrevisjonens undersøkelse om trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte. Formålet med undersøkelsen har vært å se
nærmere på i hvilken grad trygdeetaten følger
opp de forutsetningene Stortinget har knyttet til vedtak om styrking
av etatens arbeid med oppfølging av sykmeldte.
Komiteen viser til at det som
ledd i sin behandling av Riksrevisjonens dokument har hatt NHO,
LO samt statsråden med følge til høring
i komiteen. Komiteen viser videre til den korrespondanse
komiteen har hatt med departementet, NHO, LO samt Statens arbeidsmiljøinstitutt.
Disse følger som vedlegg til innstillingen
Komiteen har merket seg at rapporten
dokumenterer at trygdeetaten har kommet kort når det gjelder oppfølging
av sykemeldte, og at bruken av tiltak samlet sett er lav. Videre
har komiteen merket seg at Riksrevisjonen konkluderer
med at resultatene ikke er i samsvar med målsettingene
i attføringsmeldinga fra 1993, jf. Innst. S. nr. 11 (1992-1993). Komiteen vil understreke
at det fortsatt er et hovedmål å redusere sykefraværet
og viser til at bare Folketrygdens utgifter til sykmeldte i 1998
var på i overkant av 16 mrd. kroner. Arbeidsgiverne utbetalte
nesten det samme i sykepenger. Komiteen viser videre
til det store antall sykemeldte, ca. 475 000 tilfeller pr. år
og at ca. 6 pst. av arbeidstakerne utgjør 80 pst. av forbruket
av sykepengedager.
Komiteen viser til at satsingen
på oppfølgingen av sykmeldte til nå har
gitt seg utslag i en større andel 12-ukersvedtak fattet
til riktig tid, og fortsatt beskjeden bruk av aktiv sykmelding på tross
av en viss økning. Når det gjelder bruken av de øvrige
virkemidlene, viser undersøkelsen at trygdeetaten har kommet
kort, og at de forventningene og kravene som ble stilt til trygdeetaten
i forbindelse med Stortingets behandling av Attføringsmeldingen,
ikke synes å være tilstrekkelig oppfylt. Komiteen viser
også til at ifølge departementet er trygdeetaten
kommet forholdsvis kort når det gjelder flere aspekter
ved oppfølging av sykmeldte, men at videreutvikling av
oppfølgingsarbeidet er en løpende prosess som
pågår i etaten.
En samlet komité vil understreke betydningen
av at resultatene av Riksrevisjonens undersøkelse gjennomgås
med største alvor for å iverksette nødvendige
tiltak for å nå de målsettinger Stortinget
allerede har vedtatt. Komiteen viser til at den som
ledd i behandlingen av Riksrevisjonens dokument bl.a. har bedt om
redegjørelse av tiltak som var iverksatt av trygdeetaten
etter at Riksrevisjonen avsluttet sine undersøkelser. Av
de supplerende opplysninger som er oversendt komiteen ved Sosialministerens
brev av 17. desember 1999, går det bl.a. frem at det i
etterkant av og som følge av handlingsplanene for oppfølging
av sykemeldte er gjort vesentlige forbedringer. Dersom målsetningene
ikke er realiserbare, må Stortinget raskt informeres om
dette med en velbegrunnet forklaring på hvorfor det ikke
lar seg gjøre. Komiteen viser for øvrig
til at sykefraværsnivået siden 1994 har vært
stigende, og at flere går lengre sykmeldt.
Komiteen er bekymret over at
trygdeetatens arbeid med oppfølging av sykmeldte har kommet
sent i gang og synes å ha gitt få dokumenterte
resultater så langt. Komiteen er godt fornøyd
med at Riksrevisjonen har grepet fatt i dette, og har merket seg
at departementet i hovedsak slutter seg til Riksrevisjonens vurderinger
og konklusjoner. Komiteen viser til at både LO og NHO også slutter
opp om Riksrevisjonens konklusjoner. Selv om oppfølgingen
av sykmeldte har vært høyt prioritert, er det
påvist mangelfull oppfølging og svakheter i arbeidet
overfor sykmeldte.
Komiteen viser til arbeidslinja,
dvs. tiltak som går ut på å holde folk
i eller hjelpe dem inn i arbeid, slik at flest mulig fortsetter
i arbeid framfor å motta passiv trygdestønad.
Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis
eller samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges
slik at de støtter opp under målet om arbeid til
alle (Velferdsmeldinga). Omfanget av utbetalinger må ses
i lys av dette. Komiteen mener at både for
den enkelte arbeidstaker og fra et samfunnsøkonomisk synspunkt
vil det være av stor betydning at arbeidstakere ikke faller
helt ut av arbeidslivet. Komiteen mener at arbeid gir den enkelte økonomisk
selvstendighet og sosial tilhørighet. Komiteen viser
til trygdekontorenes ansvar for å bidra til å hindre
at sykmeldte arbeidstakere unødig blir utstøtt
fra arbeidslivet på grunn av passivisering og manglende
tilbud om tiltak. Komiteen viser også til nyere
forskning som viser at passivitet ofte kan forverre tilstanden for
den sykmeldte.
Komiteen har registrert at nesten
samtlige trygdekontorer i undersøkelsen opplever at mangel
på ressurser hemmer dem i deres oppfølgingsarbeid,
og mange har opplyst at oppfølging av sykmeldte krever
mer ressurser enn trygdekontoret finner det forsvarlig å kunne bruke.
Ifølge trygdekontorene går dette i særlig
grad ut over kontakten med de sykmeldte og arbeidsgiverne. Komiteen har
merket seg at oppfølging av sykmeldte har vært
et prioritert og fokusert tema i etatsstyringsdialogen mellom departementet
og Rikstrygdeverket, og at oppfølgingen av sykmeldte er
omtalt jevnlig i St.prp. nr. 1 og i sentrale styringsdokumenter. Komiteen konstaterer
imidlertid at dette ikke ser ut til å ha vært
offensivt og målrettet nok.
Komiteen har merket seg at undersøkelsen
viser mht. bruken av de 100 stillingene som ble tilført
etaten i forbindelse med attføringsreformen i 1993, er
bare en tredjedel direkte brukt til oppfølging av sykmeldte.
Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen
viser til at stillingene, både ved tildelingen av nye tidsbegrensede
stillinger og ved omgjøringen til faste stillinger, var
forutsatt brukt til oppfølging av langtidssykmeldte. Komiteen viser
til at Riksrevisjonen mener at så lenge tilgangen til rehabilitering
og uførepensjon vil avhenge av det oppfølgingsarbeidet
som gjøres i sykmeldingsfasen, burde bruken av de øremerkede stillingene
ha vært konsentrert nettopp om denne tidlige fasen.
Komiteenmener
at dette kan tyde på for lav prioritering av selve oppfølgingsarbeidet
selv om over 90 prosent av ressurstilførselen ifølge
departementet er brukt til arbeid med sykepenger, rehabilitering
og uførepensjonering.
Komiteen har merket seg at det
har vært en vridning mot å fokusere på nivået
på sykefraværet til å fokusere på bruk
av aktive tiltak som yrkesrettet attføring, aktiv sykmelding
(bedriftsintern attføring) og graderte sykepenger. Komiteen er
enige i dette. Komiteen synes det er en svakhet at
det ikke er utviklet gode nok systemer som gjør
det mulig å vurdere om tiltakene gir raskere tilbakeføring
til arbeid, slik at man vet om og i hvilken grad tiltakene virker
på sykefraværet. Komiteen viser
også til at det er uheldig å sette klare mål
for eksempel om at sykmelding 2 skal være mottatt i tide
(innen åtte uker), samtidig som etaten manglet konsesjon
fra Datatilsynet for å kunne måle forsinkelser
maskinelt. Det hersker dermed usikkerhet mht. andel sykemelding
2 som mottas i tide.
En annen målsetting var å øke
kvaliteten på oppfølgingen, kvalitet på 12-ukersvedtak,
kontakt med leger, sykemeldte og arbeidsgivere. Det er bare i få saker
at trygdekontorene har kontakt med de ulike aktørene. Komiteen er
enig med Riksrevisjonen i at omfanget og intensiteten i innsatsen
for å følge opp handlingsplan for oppfølging
av sykmeldte, fase II om kvalitativ oppfølging, synes lav. Komiteen viser
for øvrig til at dette arbeidet er fulgt opp i etatens
mål og prioriteringer for 1999 og 2000.
Ifølge Riksrevisjonen er målsettingen
om økt bruk av aktiv sykmelding nådd, jf. at andelen
er økt fra 0,8 pst. av de sykmeldte i 1995 til 3,9 pst.
i 1998. Det gjelder omlag 12 500 personer. Dette er etter komiteens mening
en god ordning som brukes altfor lite. Graderte sykepenger ligger
stabilt på 20 pst, og for yrkesrettet attføring
er det minimal endring. Komiteen vil understreke
at dette ikke er tilfredsstillende økninger. Etter komiteens mening
må en økning betraktes ut fra en mer ambisiøs
målsetting i forhold til det totale antall sykemeldte.
Komiteen har merket seg at Trygdeetaten
mener det er mulig å øke bruk av attføring.
Slik økning avhenger også av arbeidsmarkedsetaten,
som har hovedansvar for yrkesrettet attføring.
Den lave bruken av tiltak må ses i
sammenheng med at trygdekontorene ikke har etablert tilstrekkelig
nær kontakt med den sykmeldte, behandlende lege og arbeidsgiver
i tråd med Attføringsmeldingen. Etter komiteens mening
er denne kontakten en forutsetning for å nå målsettingene.
Komiteen viser til at det i 40
pst. av sakene utover 12 ukers sykmelding, ikke er dokumentert kontakt mellom
etaten og andre aktører. Dette synes å være
for lavt, selv om en er oppmerksom på at ikke alle sykmeldte
har behov for individuell oppfølging. Kontakten mellom
trygdekontor og lege består vesentlig av utveksling av
standardblanketter. Mulige oppfølgingsvedtak diskuteres
lite mellom lege og trygdekontor. Også kontakten med arbeidsgiver
er lav og stort sett begrenset til aktiv sykmelding. Rådgivende
lege brukes lite og i liten grad til mulige oppfølgingstiltak. Etter komiteens mening
kan dette være noe av årsaken til at målsettingen
fra attføringsmeldinga ikke er nådd.
Komiteen har merket seg at trygdekontorene ifølge
Riksrevisjonens rapport forklarer den lave innsatsen med at oppfølging
av sykmeldte krever mer ressurser enn de finner forsvarlig å bruke,
og at datautstyr og utilfredsstillende datastøtte på saksområdet
virker hemmende i oppfølgingsarbeidet. Dette går
mest utover den utadrettede kontakten med den sykmeldte og arbeidsgiverne,
samt at tidsfristen på 12-ukersvedtakene gjør
at kvaliteten blir salderingspost.
Komiteen viser til at Rikstrygdeverket
erkjenner at den kvalitative siden i oppfølgingsarbeidet
har vært for lite vektlagt. Komiteen viser
også til at det i rapporten fra Riksrevisjonen hersker
usikkerhet mht. trygdeetatens påvirkning av sykefraværet.
Etter komiteens mening synes
ikke mål- og resultatsystemet i trygdeetaten å være
godt nok utviklet til å kunne bidra til å fremme
den politiske målsettingen om arbeidslinja. Målbare
kvantitative størrelser har gått på bekostning
av oppfølging av syke mennesker, som er tidkrevende, og
det eksisterer ikke gode systemer for å måle dette
kvalitativt. Komiteen frykter at for mye tid går
med til kontroll, rapporteringer og administrasjon. Etter komiteens mening
bør departementet gjennomgå trygdekontorenes rolle,
oppgaver og virkemidler i oppfølgingen av sykmeldte og
de ulike aktørenes ansvar og rolle med tanke på å finne
ut hvorvidt det er hensiktsmessig bruk av ressurser, og hvorvidt
de reelle problemene blir riktig fokusert. Komiteen utelukker
ikke at det kan være for mange aktører som er
involvert i oppfølgingen av sykmeldte. Komiteen mener at
arbeidsgivere bør ta et større ansvar for oppfølging
av sykmeldte.
Riksrevisjonen har i denne sammenheng undersøkt trygdeetatens
oppfølging. Etter komiteens mening er årsaksforholdene
komplekse. For å komme til bunns i årsakene til
at man har kommet for kort i oppfølgingen av sykmeldte,
mener komiteen at man burde gjennomføre
en mer omfattende undersøkelse hvor alle aktørers
innsats og rolle ble kartlagt.
Komiteen ser med bekymring på at
det synes å være relativt svak samhandling mellom
trygdkontor, helsetjenesten og arbeidsplasser. Manglende koordinering
og samarbeid mellom offentlige etater er et ikke ukjent fenomen. Komiteen har
videre merket seg at trygdeetaten trolig har begrensete muligheter
til å påvirke det samlete sykefraværet,
og ber derfor departementet vurdere virkemidler og muligheten for omfordeling
av oppgaver og virkemidler mellom de mest aktuelle aktørene. Komiteen mener
at det bør vurderes å innføre incentiver/virkemidler
for eksempel at arbeidsgivere som gjør en innsats for å redusere sykefraværet,
innrømmes økonomisk gevinst fra myndighetenes
side, gitt at de utformes slik at man fortsatt kan opprettholde
arbeidslinja. Komiteen mener også at ledere
i større grad må vurderes ut fra hvor godt arbeidsmiljøet
er og hvor stort sykefraværet er på arbeidsplassen.
Komiteen har merket seg at enkelte
mener at tiltakene ikke nødvendigvis reduserer sykefraværet,
men at sykefraværet kan være sysselsettingsstyrt. Komiteen viser
til at mye av økingen i sykefraværet på 1990-tallet
har sammenheng med at det blir stadig flere med gjentatte og varige
sykefravær, samtidig som sysselsettingen har vært
høy og stigende. Likevel er det ikke tilstrekkelig dokumentert årsakssammenhenger her,
også andre faktorer kan virke inn. I tillegg er det en
stor økning i antall uførepensjonerte.
Komiteen er kjent med en rekke
rapporter fra flere forsøk som har positive erfaringer
med ulike tiltak for å redusere sykefraværet. Komiteen er
også kjent med at Sandman-utvalget arbeider med disse spørsmålene. Komiteen mener
på denne bakgrunn at departementet bør dokumentere
sammenheng mellom tiltak og sykefravær og informere Stortinget
om dette på en egnet måte.
Komiteen viser til at omfanget
av kostnadene til sykemeldte i dag utgjør en svært
stor andel av Folketrygdens utbetalinger. I tillegg kommer de samfunnsmessige
kostnader. NHO antyder beløp opp mot 70-80 mrd. kroner årlig
om man tar med utbetalinger til sykelønn, uføretrygd
og rehabilitering. Dette er for det meste passive overføringer.
Etter komiteens mening er dette et meget stort beløp
og vil understreke at alle parter bør bidra for å redusere
disse kostnadene.
Komiteen viser til at det er
en forholdsvis omfattende satsing på helsetjenester, oppfølging
av sykmeldte, rehabilitering, forsøksvirksomhet og informasjon,
bl.a. med bakgrunn i årsbudsjetter, Rehabili-teringsmeldinga,
Utjamningsmeldinga, sykefraværsforsøk, idébank
for sykefraværsarbeid osv. Komiteen mener
likevel at departementet bør ta initiativ til en mer offensiv
handling for å forebygge sykmelding, uførepensjonering
og få sykmeldte raskere tilbake i arbeid.
Komiteen mener videre at den
dokumenterte dårlige kontakten i oppfølgingssaker
mellom trygdekontor og lege, og trygdekontor og arbeidsgiver er
særlig bekymringsfull. Det framgår også at
kontakten mellom den sykmeldte, lege/helsevesen og arbeidsgiver
ikke har vært god nok. Komiteen er imidlertid
kjent med at fylkestrygdekontorene i henhold til etatens mål
og prioriteringer for 2000 skal utarbeide planer for kontakt med
helsetjenesten og arbeidsgivere lokalt.
Det er etter komiteens mening
nødvendig at trygdeetaten intensivere sitt kontakt- og
informasjonsarbeid mot rettet bedrifter, BHT og helsepersonell om aktive
tiltak for å hindre utstøtning fra arbeidslivet.
Komiteen har merket seg at både
NHO og LO mener at passive økonomiske virkemidler må gjøres aktive
og gå til de som skal gjøre sykefravær-
og attførirngsarbeidet i bedriften, den sykmeldte og BHT. Komiteen ber
departementet fremme tiltak som bidrar til at passive stønadsmottakere
i større grad kan komme over i aktivitet.
Komiteen mener at god helse,
friske bedrifter og friske arbeidstakere vil være et av
våre fremste konkurransefortrinn med økende globalisering
og konkurransepress. Det er derfor i alle parters interesse at man
lykkes med arbeidslinja. Komiteen vil understreke
at ønsket om at også mennesker med lav arbeidsevne
er i arbeid vil ha samfunnsmessige kostnader. Komiteen mener
likevel at det er riktig vei å gå.
Komiteen understreker den betydning
et godt arbeidsmiljø har for omfanget av sykmeldte. Et
godt arbeidsmiljø styrker både arbeidstakeres
fysiske og psykiske helse. Et godt arbeidsmiljø er først
og fremst et lederansvar. Mange arbeidsgivere som har satset på å bedre
arbeidsmiljøet og å senke sykefraværet,
har lykkes med det.
Komiteen viser til at det gjennom
mange år har vært gjengs mening at enten var man
syk eller frisk. I dag mener man at de fleste er på en
skala fra syk til frisk. Etter komiteens mening bør
vi i større grad rette fokus på hvor frisk man
er og hvor mye man kan arbeide i sykeperioden fremfor å henvise
folk til passivitet. Særlig ved skjelett- og muskelplager,
mentale lidelser og hjerte/karsykdommer er det bedre med
aktivitet framfor passivitet. (Fra heftet ”Aktivitet som medisin”).
Disse plagene står for den største delen av sykemeldingene
her i landet.
Komiteen ser ikke bort fra at
praktiseringen med full sykmelding hadde sin hensikt da sykdomsårsakene og
-forløpet var annerledes enn i dag. Komiteen ønsker
ikke å svekke dagens ordninger. Tvert imot er det grunner
til å styrke arbeidet med oppfølging av sykmeldte,
forutsatt at ordningen fungerer etter hensikten.
Komiteen stiller spørsmål
om vi har tilpasset regelverket og virkemidlene godt nok i forhold
til dagens situasjon og utfordringene framover.
Komiteen viser til at årsakene
til stort og langvarig sykefravær er sammensatt. Komiteen mener dette
bl.a. har sammenheng med tøffe krav på arbeidsmarkedet
og stress i arbeidssituasjonene. Komiteen mener derfor
helsearbeidet i større grad må være innrettet
mot det forebyggende arbeidet.
Komiteen viser til at arbeidsgiveren
i dag kan utvide egenmeldingsordningen både med hensyn
til antall dager og antall ganger egenmelding kan brukes pr. år. Komiteen viser
til at det er åpnet adgang til forsøk med utvidet
bruk av egenmeldinger med sikte på å forankre
ansvar for sykefraværet og tilretteleggende tiltak i større
grad til arbeidsplassen.
Komiteen viser til at erfaring
og forskning viser at jo lenger et sykefravær varer, jo
mindre er sjansen for å komme tilbake i ordinært
arbeid. Over halvparten av de som er sykmeldt i mer enn tre måneder
kommer ikke tilbake til jobb. Tidlig intervensjon er derfor viktig.
Derfor må man komme tidligst mulig i gang med aktivitet
og tilrettelegging på arbeidsplassen. Lederes oppfølgingsansvar
og tillitsvalgtes ansvar og engasjement er også viktig.
Forskning viser at forebyggende arbeid kan gi
gode resultater og hindre at arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet. Komiteen mener
at slik innsats bør styrkes.
Komiteen viser til brev fra sosialministeren
hvor hun sier seg enig i at arbeidsgiveren har hovedansvaret for
forebygging av sykefravær, oppfølging og tilrettelegging
av arbeidet for den sykmeldte, og at hun bl.a. har merket seg LOs
og NHOs synspunkter om behov for endrede rammebetingelser for å kunne
ivareta oppfølgingsansvaret bedre. Komiteen går
ut fra at dette også vil bli vurdert av Sandman-utvalget
som skal utrede tiltak for å redusere sykefraværet
og tilgangen på nye uførepensjonister.
Komiteen viser til notat fra
trygdedirektøren hvor han gjennomgår Rikstrygdeverkets
planer. Komiteen er enig i trygdedirektørens
påpekninger når det gjelder trygdeetatens oppfølging
skal rettes mot sykmeldte som har behov for tiltak og oppfølging. Komiteen har
merket seg at trygdeetatens satsning på oppfølgingsarbeidet
har skjedd i en situasjon med sterk volumøkning innen de
sykdomsrelaterte ytelsene, mens det ikke har skjedd en tilsvarende økning
av administrative ressurser. Komiteen har også merket seg
at da trygdeetaten ble gitt en ny og mer utadrettet rolle, skjedde
dette bl.a. fordi andre instanser i liten grad fanget opp sykmeldte
med behov for tiltak utover medisinsk behandling.
Komiteen finner det naturlig
at trygdeetaten har iverksatt en del nye tiltak for å nå målsettingene
om oppfølging av sykmeldte. Komiteen mener
at resultatene tidligere ikke har vært tilfredsstillende.
Etter komiteens oppfatning kan det på bakgrunn
av tidligere erfaringer likevel herske noe tvil om dette er tilstrekkelig. Komiteen ønsker
derfor en bredere vurdering av om vi i dag har de rette strukturer
og regelverk for å nå målsettingene. Komiteen ber departementet
utrede om ordningen om oppfølging av sykmeldte er slik
at den kan fungere tilfredsstillende, og hvorvidt vi har det praktiske
oppfølgingsapparat som er nødvendig.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i Utjamningsmeldinga har tatt til orde for en mykere arbeidslinje,
med tiltak som innebærer større fleksibilitet
og bedre tilpasning til den enkeltes helse og arbeidsevne, og at
regjeringen har nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg til å utrede
sykefravær og uføretilgang (Sandman-utvalget).
Komiteen er bekymret over at
arbeidet med oppfølging av sykmeldte kan se ut til å ha
gitt så små dokumenterte resultater foreløpig. Komiteen vil
på denne bakgrunn be Regjeringen fremme en stortingsmelding om
sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering
av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom
etater, som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjeneste og helsetjeneste, arbeidsplass
og den sykmeldte m.v.
Meldingen bør også ta opp
hele bredden av aspekter som Riksrevisjonens undersøkelser
viser med særlig vekt på mål- og resutatsystemets
innvirkning på resultatoppnåelse. I tillegg mener komiteen at
en stortingsmelding må vektlegge de problemstillinger som kommer
fram i LOs og NHOs synspunkter i forbindelse med denne saken.
Komiteen kan ikke se at Sandman-utvalgets
mandat skulle stå i motsetning til dette. Tvert imot bør Sandman-utvalget
også gjennomgå disse forholdene grundig og særlig
de forhold som er påpekt i Riksrevisjonens undersøkelse.
Komiteen har merket seg at RTV
vil øke bruken av kjøp av helsetjenester.
Komiteen ber om at man gjennomgår
konsekvensene av kjøp av helsetjenester med tanke på hvorvidt dette
fortrenger de som allerede står på venteliste, hvilke
typer tjenester det er snakk om, og i hvilken grad kjøpet
skjer ved offentlige og private helsetilbud. Stortinget bør
også gjøres kjent med de samfunnsøkonomiske
besparelser som oppnås ved kjøp av helsetjenester.
Komiteen viser til dokumentet og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå konsekvensene av kjøp av helsetjenester med tanke på hvorvidt dette fortrenger de som allerede står på venteliste, hvilke typer tjenester det er snakk om, og i hvilken grad kjøpet skjer ved offentlige og private helsetilbud. Videre bes Regjeringen om at Stortinget skal gjøres kjent med de samfunnsøkonomiske besparelser som oppnås ved kjøp av helsetjenester.
II
Stortinget be Regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom etater, som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjeneste og helsetjeneste, arbeidsplass og den sykmeldte m.v.
III
Dokument nr. 3:9 (1998-1999) - Riksrevisjonens undersøkelse om trygdeetatens oppfølging av sykmeldte - vedlegges protokollen.
Trygdeetatens oppfølging
av sykmeldte.
LOs kommentarer til rapporten:
Riksrevisjonens rapport viser at bruken av de
100 nye stillingene som ble tilført etaten ikke har ført
til noen særlig bedring i bruk av aktiv sykmelding.
LO anser det som vesentlig at trygdekontorene
retter sin kontakt mot legen/helsevesen og arbeidsgiver.
Det er de partene som kjenner den sykmeldte.
Den sykmeldte, lege/helsevesen og arbeidsgiver
er partene som sammen kan tilrettelegge aktiv sykmelding. Det er
arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge arbeidsrutiner for
enkeltpersoner som har behov for tilrettelagte arbeidsoppgaver etter
hvilken type helseskade den sykmeldte har. Trygdekontoret har en
godkjennings- kontroll/veileder oppgave. Der bør trygdekontorets
oppgaver forbli.
At trygdekontorene i utstrakt grad skal bruke
ressurser på direktekontakt med den enkelte sykmeldte, mener
LO er feil bruk av ressurser, og feil fokus på problemene.
«Aktiv sykmelding" foregår i bedrift.
Den sykmeldte kjenner sitt arbeidssted. Det kan bli "sten til byrden" å bli
innkalt til trygdekontoret for nok engang å måtte fortelle
sin "lidelseshistorie".
Ansvaret for sykmelding og behandlingstiltak
ligger hos legen/helsevesen, ansvar med tilretteleggelse
av arbeidsoppgaver ligger hos arbeidsgiver/bedrift.
Pkt. 4.4.2/3. I rapporten dokumenterer
elendig kontakt trygdekontor - lege
Pkt. 4.4.4/5 dokumenterer enda dårlige
kontakt m/arbeidsgiver. I 87 % av tilfellene var
det ingen dokumentert kontakt mellom trygdekontor og arbeidsgiver. LO
har merket seg en kommentar i rapporten:
«I oppfølgingssammenheng er det forholdsvis
liten kontakt med arbeidsgiver. De har liten forståelse
av sykdom, og tenker først og fremst på produksjon
og produktivitet.»
Vi gjør oppmerksom på at produksjon
og produktivitet er bedriftens "leve eller ikke leve". Markedsøkonomien
avgjør levedyktigheten. LO er opptatt av å ha sunne
arbeidsplasser med rom for både friske og yrkesvalghemmede
ansatte.
Hvorfor får ikke arbeidslivet i større
grad overført midler fra RTV til sitt arbeide med å tilrettelegge
for bedriftsintern attføring?
Hvis vi skal få effektive resultater,
må næringslivet få bedre rammebetingelser
for å ha ansatte i virksomhet som ikke er fullt produktive
i en periode. De sitter med de praktiske belastningene .
LO mener at statlige overføringer av
midler til Arbeidslivstjenesten og trygdekontor for å få levedyktige
attføringstiltak i seg selv ikke løser etterspørselen av
tilrettelagte arbeidsplasser. Organiseringen av HMS-arbeidet på arbeidsplassene
innebærer rom for tilretteleggelse av enkelte oppgaver
etter den ansattes helsesituasjon. Bedriftsintern attføring
er ett virkemiddel.
Hvis vi skal lykkes i attføringsarbeidet,
må bedrift, det være seg både i privat
og offentlig sektor, også få godtgjort noe for
sin innsats for å bedre helsen for ansatte.
Den som er syk, må få adekvat
informasjon og rådgivning om hva han/hun selv
kan gjøre situasjon. Her blir legen/helsevesenet
vesentlig sammen med arbeidsgiver.
LO mener vi i større grad må bygge
ut og satse midler fra det offentlige i utbygging av bedriftshelsetjenester.
Vi bør satse på den nærhet og kunnskap
som et godt fungerende BHT har. RTV har i dag ingen refusjonsordninger
til denne helsetjenesten.
Vår konklusjon er at offentlige midler
må kanaliseres direkte til bedrift/bedriftshelsetjeneste.
Vi må sette søkelyset på organiseringen
av bedriftshelsetjeneste.
Trygdekontorenes innsats må være
satsing i utvikling av kommunikasjon mellom lege/helsevesen
- arbeidsgiver - tillitsvalgt. Det er disse parter som har kjennskap
til arbeidsmiljøet og den sykmeldte.
Midler bør rettes mot å øke
lege/helsevesens kompetanse i samtalen med pasienten; blir
pasienten "sett", får den som er syk mulighet til å påvirke
behandlingen?
Slik sykmeldingsskjema og lege/helsevesen
pålegges rapporter til trygdekontoret blir fokus satt på det negative,
det den syke ikke kan gjøre.
Fokus må flyttes til det den syke kan utføre sin
sykdom til tross. I denne
sammenheng vil lege/helsevesen, arbeidsgiver og tillitsvalgtes
samtale med den syke være svært viktig.
LO mener trygdekontorets hovedoppgave i oppfølging
av sykmeldte/initiere "aktiv sykmelding" er å forene
alle aktørene omkring den som er syk, og kontrollere at
rettigheter og plikter følges.
Sammendrag
Vi viser til ovennevnte dokument. NHO har med interesse
lest rapporten og kan slutte seg til Riksrevisjonens konklusjon
om at det er uheldig at ressurser avsatt til å ivareta
ett spesielt område, i praksis brukes til andre aktiviteter.
NHO kjenner også igjen beskrivelsen av arbeidsgiverkontakten
på side 35-36, eller snarere mangelen
på arbeidsgiverkontakt. Dette er et prioriterings-
og kompetanseproblem i etaten. Etter NHOs syn må Helse-
og sosialdepartementet gi klare styringssignaler til trygdeetaten
om å styrke kontakt- og informasjonsarbeidet mot bedrifter,
bedriftshelsetjeneste (BHT) og helsepersonell om aktive virkemidler
for å hindre utstøting fra arbeidslivet.
NHO mener at passive økonomiske virkemidler
i større grad må gjøres aktive og gå til
reelt å støtte de som skal gjøre sykefraværs-
og attføringsarbeidet i bedriften, dvs. linjeleder, sykmeldt
og BHT.
Trygde- og arbeidsmarkedsetat må ikke
ekspandere ytterligere, men forbedre og effektivisere innsatsen med å informere/støtte/koordinere.
NHOs prinsipielle syn på sykefraværs-
og attføringsarbeidet
NHO stiller seg bak en politikk som innebærer
at flest mulig er i arbeid og færrest mulig står
utenfor arbeidsmarkedet som passive trygdemottakere. Arbeidslivet
har behov for alle hender, den arbeidsevne/restarbeidsevne
som finnes, jf. den demografiske utviklingen.
Friske arbeidstakere er en forutsetning for
verdiskapingen i bedriftene. God helse, friske bedrifter og friske
arbeidstakere vil være et av våre fremste konkurransefortrinn
med økende globalisering og konkurransepress i bedriftene.
NHO arbeider for større forståelse og bedre rammebetingelser
for at arbeidsplassen er en helsefremmer når de gode arbeidsmiljøforutsetningene legges
til grunn.
Vår velferd er bygget på verdiskapingen
i næringslivet. Det offentliges oppgave er bl.a. på en
effektiv måte å støtte opp om verdiskapingen
i bedriftene. Dette krever en mer nyansert forståelse for
bedriftenes virkelighet og egen rolle enn det som til nå er
kommet frem i offentlige utredninger og Stortingsmeldinger vedr
attføring og oppfølging av sykmeldte. Det krever
en fleksibel bruk av støtteordninger som aktiv sykmelding, lønns-
og driftstilskudd og uførepensjon. NHO mener at det bedriftsinterne
attføringsarbeidet må styrkes, at passive støtteordninger
må gjøres aktive overfor bedrifter og sykmeldte
og at det offentlige byråkrati effektiviseres.
LO og NHO har hatt og har fortsatt en pådriverrolle i
sykefraværsarbeidet, ved Sykefraværsarbeidet LO-NHO
(HF-S), se vedlegg for beskrivelse. Det
er utgitt en rekke temahefter rettet mot daglig leder og tillitsvalgte
samt bedriftshelsetjeneste (BHT). Et hovedbudskap er at systematisk
helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid hvor forebygging av
sykefravær er tema, skal være en del av den daglige
driften. Ansvaret ligger hos linjeleder, med aktiv deltakelse fra
tillitsvalgte og medarbeidere. Bedriftshelsetjenesten (BHT) skal
bidra med sin arbeidsmedisinske kompetanse ved å støtte, veilede
og gi råd.
NHO støtter det overordnede målet
til myndighetene om at passiv støtte skal gjøres
aktiv gjennom "arbeidslinja", eksemplifisert ved slagordet "arbeidslinja
i stedet for passiv trygd". Attføringsmeldingen 1991-92, Velferdsmeldingen
1994-95). Velferdsordningene bør motivere til inntektsgivende
arbeid fremfor varig trygd for personer i yrkesaktiv alder. Arbeid
skal være det naturlige førstevalget, ikke bare
av hensyn til samfunnsøkonomien, men også fordi
arbeid har en egenverdi for den enkelte.
Forskning og erfaring viser at det er den bedriftsinterne
attføringen (BiA), som lykkes best i attføringsarbeidet.
Det er sykefraværsoppfølging og attføringsarbeidet
inne i bedrift som må prioriteres og støttes.
Det er nærmeste leder som må ha dialog med den
ansatte i sykefraværsperioden for å avdekke om
eventuelle arbeidsmiljøproblemer kan være medårsaker
til fraværet, bidra ved finne tilretteleggingsmuligheter
for den sykmeldte, være til støtte og vise omsorg,
kunne planlegge personalbruken og bidra til at sykefraværet
ikke blir av lengre varighet enn nødvendig.
Hovedutfordringer for trygdeetaten
Det er attførings- og sykefraværsforebygging
i bedrifter som må styrkes for å realisere arbeidslinja, dvs.
støtte til kontakt og dialog mellom arbeidsgiver - sykmeldt
om årsaker til sykefravær og tilrettelegging av
arbeidet. Myndighetens økonomiske støtteordninger
og regelverk/rådgivning må rettes mot
denne aksen.
Trygdeetatens oppfølging kan rasjonaliseres
ved at det i større grad satses på god informasjon
mot bedriftene og leger/helsetjeneste om bruk av virkemidler, spesielt
aktive, og at rutinene legges til rette for en raskere saksbehandling
og koordinering av virkemidler/aktører. Det må informeres
om regler og støtteordninger og gode eksempler fra de bedrifter
som har lykkes. Mange av bedriftene kjenner ikke godt nok til regler
og støtteordninger i attføringsarbeidet. Trygdeetaten
må styrke relasjonene og arbeide mer rasjonelt mot de systemene
som allerede finnes for å støtte arbeidsmiljøarbeidet
i bedriftene. Arbeidet må ikke i hovedsak rettes mot de
sykmeldte, det i seg selv er en umulig oppgave. Det må rettes
mot bedriften, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenesten, tillitsvalgte
og helsepersonell, samt NHOs og LOs regionkontor i fylkene og landsforeninger
og bransjeforeninger. Målsettingen må være å støtte
opp under det sykefraværsarbeid som allerede gjøres
i bedriften og disse organene.
Det er ikke trygdeetaten
som skal ha oppfølgingsansvaret for de sykmeldte. Den personlige
kontakten med sykmeldte må bedriften selv ha ansvaret for.
Funksjonsvurdering og oppfølging må skje tettest
mulig opp mot bedrift og ansatt, fordi funksjon og arbeidsoppgaver
må avstemmes i forhold til de oppgaver som det finnes muligheter
for å gjøre i bedriften. Her har BHT en større
legitimitet og kompetanse enn trygden eller andre offentlige etater
som f.eks Arbeidslivstjenesten. BHT har også større
mulighet til å kvalitetssikre og følge opp arbeidet
gjennom nærmere avtalte sjekkpunkter med leder og sykmeldt.
Møtene refereres og dokumenteres ved møtereferat.
BHT kan på et tidligere tidspunkt enn andre aktorer stoppe
tiltak som ikke kan forsvares, og anbefale alternative veier når
dette er nødvendig. BHT kan også være
bindeledd til primærlege og trygdekontor.
De 100 stillingene i trygdeetaten
må brukes til å bedre den utadrettede informasjonen,
til å utfordre bedrift/BHT. Målet i trygden
må ikke være hvor mye papir som håndteres,
men hvor god informasjon som gis, hvor mange aktive tiltak som settes
i gang og hvor tidlig sakene kan avklares og hvor fornøyd
kundene er.
Helsearbeidet fra det offentlige
er i dag i for stor grad innrettet på å kurere
sykdommer. Det vi trenger er en mer systematisk satsing på det
forebyggende arbeidet. En stor del av det forebyggende arbeidet
kan skje på bedriftsarenaen.
Vi vet at ledere lettere
hører på andre ledere, tillitsvalgte på andre
tillitsvalgte, leger på andre leger. Gode eksempler og
praktiske løsninger er de beste markedsførere.
Norge har gjennom mange år opparbeidet en god tradisjon
for bedriftsutvikling og samarbeid mellom partene i arbeidslivet,
LO og NHO. Sykefraværsarbeidet LO-NHO (HF-S) er en videreføring
av denne tradisjonen. Ved at myndighetene benytter partssamarbeidet
til å være lydhøre overfor de som har
skoen på og vet hvor den trykker, arbeidstakere og arbeidsgivere,
har de en unik mulighet til å nå frem med sine
helsepolitiske målsetninger til den enkelte leder, den enkelte
tillitsvalgte og de ansatte. Her kan Norge ha et stort konkurransefortrinn.
Begrunnelser
– Tilbakemeldinger
fra bedriftene viser at det er bedriftsintern attføring
og arbeidstrening i bedriften som gir best resultat i attføringsarbeidet.
Dette er forskningsmessig bekreftet i en SNF-rapport 18/97,
"Effekter av tiltakskjeder - en analyse av ressursfordelingen i
attføringssektoren": "Sysselsettingstiltak for yrkeshemmede
i offentlig sektor, bedriftsintern attføring og arbeidstrening
i bedrifter, utgjør tiltak som gir større sannsynlighet
for å få attføringsklienter i arbeid
sammenliknet med andre tiltaksgrupper.»
– Arbeidsmiljøutvikling
og forebyggende tiltak for å hindre utstøting,
tidlig oppfølging av sykmeldte, satsning på å koordinere
medisinsk rehabilitering og yrkesrettede tiltak, bedriftsintern
attføring med mer aktive virkemidler til bedriftene, samt
kjøp av helsetjenester er sentrale virkemidler i realiseringen
av arbeidslinja.
– Ordningen med aktiv
sykmelding innebærer at den sykemeldte er på jobb
og gjør tilpasset arbeid, ofte noe annet enn det som
han/hun gjør til daglig. NHO har i samarbeid med
LO ved flere anledninger påpekt behovet for å styrke
muligheten til aktiv sykmelding, gjennom regelverksforenkling og
en raskere saksbehandling for godkjenning av slik sykemelding. NHO
har tatt initiativ til en rekke tiltak for å øke
bruken, bl.a. heftet "Aktivitet som medisin" se vedlegg.
– En undersøkelse om
bruken av Aktiv Sykmelding utført av Folkehelsa viser at
bedriftene ønsker bedre medisinsk-faglig rådgivning
i forbindelse med tilretteleggelse av arbeidet for ansatte med helseproblemer.
De ønsker også bedre samarbeid og koordinering
mellom aktørene rundt den sykmeldte.
– Flere forsøk og prosjekter
viser hvordan samarbeidet mellom aktørene på BIA-området
kan effektiviseres og koordineres, særlig overfor småbedriftene:
Bl.a. bedriftsnettverk med felles att-føringsutvalg og
med en felles BHT som koordinerende ledd; av eksempler kan nevnes Østfoldmodellen,
Agder HMS og Brumunddal HMS.
– I dag utgjør utbetalinger
til sykelønn, uføretrygd og rehabilitering til
sammen ca. 70 - 80 milliarder kr pr. år. Det meste er passive
trygdeoverføringer. Støtten til aktive tiltak
som bedriftsintern attføring er ca. 70 mill kr, og utgjør
ca. 2 promille av utgiftene til uføretrygd og rehabilitering
(34 mrd). For at ikke ansvaret for BiA-arbeidet skal bli en urimelig økonomisk
byrde for bedriftene, må myndighetene omdisponere passiv
bruk av virkemidler til aktive støtteordninger både
overfor bedriftene og for arbeidstakerne.
– NHO representerer mange små bedrifter.
Vi må få mindre byråkrati og bedre samordning
av myndighetenes innsats i forhold til de som skal rehabiliteres
og i forhold til bedriftene. Bedriftene melder om økt byråkratisering
og stadig flere skjema å fylle ut ved kontakt til trygde-
og arbeidskontor.
– NHO ønsker forenkling
av regelverket, bedre informasjon om økonomiske støtteordninger
og bedre koordinering og ansvarsavklaring mellom aktørene
Trygde- og Arbeidsmarkedsetat, leger - bedrift - bedriftshelsetjeneste.
Styrking av BHTs rolle og rammebetingelser i attføringsarbeidet
bør prioriteres.
Avtaler, organisering og arbeid
I 1991 startet LO og NHO et treårig samarbeid, «Sykefraværsprosjektet LO-NHO" eller Hovedorganisasjonenes Fellestiltak - Sykefravær, (HF-S). Målet var å redusere sykefraværet med 20 prosent. Prosjektet ble i 1991 avløst av en ny avtale som forpliktet partene til å arbeide med sykefravær som en permanent aktivitet, kalt Sykefraværsarbeidet LO-NHO. Avtalen løper til en av partene sier den opp.
Arbeidet er organisert med to prosjektledere og en sentral styringsgruppe fra LO og NHO. Strategien er å arbeide gjennom linjen: På bransjenivå betyr dette at det er etablert samarbeidsavtaler mellom NHOs landsforeninger og LOs forbund. I den enkelte bedrift er daglig leder og hovedtillitsvalgt ansvarlig. Arbeidet skal forankres i toppledelsen, linjen og de tillitsvalgte. Det praktiske arbeidet har vært rettet både mot bedriftene og mot myndigheter/rammebetingelser. Dette vil det redegjøres for i det følgende.
Materiell
HF-S har utgitt 7 temahefter og en rekke foldere, som er sendt bedriftene, se vedlegg 1 for oversikt over materiellet. Det er også utgitt i alt 18 Bulletiner (se vedlegg 2: Bulletin nr. 18). Det har vært stor etterspørsel etter materiellet, og flere hefter er trykket i nye opplag. Det siste heftet -"Fra skippertak til system, - hva kan du gjøre for å redusere sykefraværet" (vedlegg 3), ble sendt ut i november 1999 til bedriftene ogtil alle bedriftshelsetjenester. Et utvalg av de viktigste hovedbudskapene er gjengitt i avsnittet "Erfaringer".
Sykefraværsnivå
Etter at det samlede sykefraværet hadde et betydelig fall i perioden 1990 til 95 (over 21 %), har det vært en like stor økning, de siste fire årene. Sykefraværsnivået i 1998 var 8,3 prosent for arbeidere og 3,4 prosent for funksjonærer. Dette betyr at vi er på samme nivå som da nedgangen begynte i 1991-92. For oversikt over den siste utviklingen i statistikken, se vedlagte Bulletin nr. 18, med oversikt over året 1998 samt 1. og 2. kvartal 1999.
Viktigste erfaringer
Hva virker - hva virker ikke?
Den faglige vinklingen i arbeidet mot bedriftene er i stor grad gitt retning fra evaluering/følgeforskning fra SINTEF/ IFIM, som evaluerte Sykefraværsprosjektet 1991-1993. Evalueringen ble gjennomført i fire bransjer. Bedriftsutvalget representerer ca. 50 000 arbeidstakere. Evalueringen dokumenterte virkningen av bransjenes innsats, tiltak som har gitt reduksjon i sykefraværet og de viktigste utfordringene i det videre arbeid med å fremme helse/redusere sykefravær. (se vedlegg 4: litteraturliste).
Hovedfunn i evalueringen av Sykefraværsprosjektet 91-93:
-
– Ensidige kontrolltiltak har liten varig effekt.
-
– Stress fremtrer som det største arbeidsmiljøproblemet. Samtidig har evnen til å løse slike problem vært liten.
-
– Bedriftenes oppmerksomhet i prosjektperioden har i høy grad vært rettet mot de fysiologisk-materielle sider ved arbeidsmiljøet.
-
– Sykefraværsprosjekter 91-93 har betydd et løft og en forbedring av de fysiologisk-materielle forhold, noe som gir et godt grunnlag for arbeidet videre.
Bedrifter som har lykkes i å få ned sykefraværet har hatt:
-
– Tiltak rettet mot organisatoriske forhold og stress.
-
– Arbeidsledere som tok ansvar og tillitsvalgte som var medspillere.
-
– En helhetlig forebyggende strategi for å 1) bedre arbeidsmiljøet, 2) tidlig oppdagelse og forebygging av sykdom og 3) oppfølging av fravær og tiltak for langtidssyke. SINTEF IFIMs utviklingsarbeid på det siste området er dokumentert i "Forebygging av sykefravær i virksomheter - En strategi i 3 trinn" fra SINTEF IFIM.
Evalueringen har gitt impulser til videre følgeforskning: Hva gjorde de bedriftene som lykkes i å redusere stress og sykefravær? Med støtte fra NHOs Arbeidsmiljøfond har SINTEF IFIM arbeidet videre med å konkretisere tiltak innen næringene industri og tjenesteyting i prosjektet "Reduksjon av stress med organisatoriske virkemidler«. Resultatene er formidlet i tre temahefter tilpasset industri, hotell og transportnæringen.
Systematisk og kontinuerlig sykefraværsarbeid
Bedrifter må ikke slå seg til ro med et akseptabelt sykefraværsnivå. Erfaring viser at dersom sykefraværet går ned etter en periode med aktiv innsats, øker det igjen om innsatsen trappes ned. Kontinuerlige forbedringer og forebygging i dag, betyr god helse og lavt sykefravær i morgen. «Fra skippertak til system - Hva kan du gjøre for å redusere sykefraværet», som er tittelen på heftet som ble sendt medlemsbedriftene i november 1999, tar opp dette temaet og gir en rekke verktøy og eksempler (se vedlegg 1).
Hovedbudskapet i heftet er at sykefraværsarbeid ikke må tas som et skippertak, men drives kontinuerlig, ved at bedriftene lager rutiner, kartlegger, analyserer, lager handlingsplaner og gjennomfører et systematisk forbedringsarbeid. Systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, hvor forebygging av sykefravær er tema, skal være en del av den daglige driften. Ansvaret ligger hos linjeleder, med aktiv deltagelse fra tillitsvalgte og medarbeidere.
Bedriftshelsetjenesten (BHT) skal bidra med sin arbeidsmedisinske kompetanse ved å støtte, veilede og gi råd.
Sykefraværet er et følsomt tema. Derfor ties det ofte i hjel, og sykefravær blir et "ikke-tema" i bedriften. Åpenhet og tillit er en forutsetning for å skape en god dialog og å arbeide systematisk med sykefravær. I heftet omtales flere forhold som har med åpenhet, tillit og bedriftens oppfølging av sykefravær å gjøre. Spesielt fremheves viktigheten av at:
-
– sykefravær er et lederansvar i bedriften
-
– tillitsvalgte er engasjert
-
– det er enighet om mål og arbeidsmetoder
-
– det er rutiner for oppfølging av sykmeldte/personer med risiko for å bli syke
-
– det undersøkes om det er forhold i arbeidsmiljøet som forårsaker sykefravær
-
– kunnskapen brukes til å forebygge
-
– det gis informasjon om hva sykefraværet koster
-
– det settes inn aktive tiltak tidlig i sykmeldingsperioden, f.eks aktiv sykmelding
-
– BHTs kompetanse utnyttes til å veilede og støtte internt og koordinere kontakt og samarbeid med primærhelsetjeneste/trygde-arbeidskontor
-
– de planlagte tiltak oppsummeres jevnlig mht. hva som er gjort, hva som er resultatet og om det er de riktige tiltakene som prioriteres
Tidlig intervensjon: "Aktivitet som medisin»
Erfaring og forskning viser at jo lenger et sykefravær varer jo mindre er sjansen for å komme tilbake i ordinært arbeid. Tidlig intervensjon er viktig. Rikstrygdeverket innførte i 1991 ordningen "aktiv sykmelding". Ordningen ble lite brukt, i 1994 var mindre enn en halv prosent av alle sykmeldinger aktive. LO og NHO tok derfor initiativet til heftet «Aktivitet som medisin" (vedlegg 4) som beskriver ordningen, det viktige samarbeidet mellom aktørene rundt den sykmeldte og erfaringer i bedriftene. Heftet er til nå trykket i fem opplag på til sammen 145 000 eksemplarer. LO og NHO tok også initiativ til et forprosjekt i regi av Folkehelsa om «Aktiv sykmelding", om hva som fremmer og hemmer denne ordningen. Forprosjektet ga kunnskap til bedrifter, sykmeldende leger og trygdekontor og viste bl.a. at 90 prosent av de som hadde forsøkt ordningen ville fortsette å bruke den.
Lederes oppfølgingsansvar
Hovedbudskapet til bedriftene er at oppmerksomheten på sykefravær må være tilstede, det må settes på dagsorden i bedriften: Virksomhetene må holde øye med statistikken, sette konkrete mål, involvere alle medarbeidere og kreve aktiv sykefraværsoppfølging fra nærmeste leder. Det innebærer oppfølging av sykmeldte og å tilrettelegge for løsninger for personer som trenger tilpasset arbeid i en periode. NHO ved sine HMS-rådgivere i NHOs landsforeningene arbeider aktivt overfor ledergruppene i bedriftene m h t disse spørsmålene. NHO støtter også på andre måter helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet i bedriftene, bl.a. gjennom NHOs Arbeidsmiljøfond.
Tillitsvalgtes ansvar og engasjement er også viktig. Det viser evalueringen. Vi observerer at flere og flere ansvarsfulle tillitsvalgte engasjerer seg. LO har ved sine tilsluttede forbund stadig temaet oppe. Arbeid med arbeidsmiljø, verne- og sikkerhetsarbeid har høy prioritet i LO. Derfor blir tillitsvalgte og vernepersonell stadig minnet om aktivitet omkring fraværsproblematikken. LO driver kontinuerlig kurs- og informasjonsvirksomhet for sine tillitsvalgte med tema arbeidsmiljø, hvor også sykefraværsarbeidet er tema.
Bedriftsintern attføring - aktiv bruk av offentlige midler til attføring
Forskning viser at bedriftsintern attføring er den attføring som gir best resultat. HF-S erfaring er at det er viktig å intervenere tidlig for å hindre utstøtning fra arbeidslivet. Hovedparten av offentlige midler til attføring går imidlertid til passive tiltak, samt til styrking, av byråkratiene på trygde- og arbeidskontor. Bare noen få promille av midlene går til å støtte bedriftene i det bedriftsinterne attføringsarbeidet (BiA).
LO og NHO har ved flere anledninger tatt dette opp med myndighetene, bl.a. i ulike typer høringer som f.eks ved opprettelse av Arbeidslivstjenesten og ved regelendringer, men uten å bli hørt. For å tilrettelegge arbeidet for å hindre utstøtning fra arbeidslivet, er virksomhetenes rammebetingelser i form av regler og økonomiske støtteordninger, samt samarbeidet mellom øvrige aktører som trygde-/arbeidskontor og leger viktig. Bedriftshelsetjenesten er her en ressurs, men arbeider under ulike konkurransevilkår i forhold til aktører som f.eks almenleger og Arbeidslivstjenesten, som nyter godt av ulike typer offentlig støtte.
Bedriftene reagerer negativt på et forvaltningsbyråkrati som er lite tilgjengelige, som bruker et språk og har rutiner som gir lite rom for samarbeid og medvirkning ut fra bedrifters virkelighet Den sykmeldte er omgitt av mange "aktører", (bedrift/bedriftshelsetjeneste (der dette finnes), primærhelsetjeneste, trygde- og arbeidskontor) som er lite koordinert. De ulike grupper definerer egne problemer og løsninger uten kontakt med hverandre og problemer og løsningers innbyrdes avhengighetsforhold. Det sier seg selv at det blir vanskelig å tilrettelegge arbeidet og samarbeide om tilpassede økonomiske støtteordninger ved sykefravær/attføring med et slikt utgangspunkt.
Jeg viser til brev av 6. desember d.å.
fra kontroll og konstitusjonskomiteen der jeg blir bedt
om
– nærmere
redegjørelse av de problemstillinger som ble tatt opp under
høringen, herunder tiltak som er iverksatt av trygdeetaten
etter at Riksrevisjonen har avsluttet sin undersøkelse
og
– kommentarer til notatene fra
NHO og LO.
Jeg har bedt Rikstrygdeverket om en nærmere
utdyping av tiltak som er iverksatt av trygdeetaten etter at Riksrevisjonen
avsluttet sin undersøkelse, og om kommentarer til notatene
fra LO og NHO. Jeg vedlegger kopi av RTVs notat av 13.12. d.å.
(Vedlegg 1)
Nedenfor vil jeg gi en kort redegjørelse
for styringssignaler og rapportering vedrørende oppfølging
av sykmeldte gitt i St.prp. nr. l, styringsdialogen mellom departementet
og Rikstrygdeverket, generelle kommentarer til tiltak som er satt
i verk, samt videre oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse.
Til slutt vil jeg gi mine generelle kommentarer til notatene til
LO og NHO.
I budsjettet for 1993 ble det bevilget 21 mill
kroner til dekning av lønnsutgifter for 100 nye tidsbegrensede stillinger
(3 årshjemler) og andre utgifter i forbindelse med
"ny ordning for behandling av sykmelding etter 12 uker som foreslått
i Attføringsmeldingen", se St.prp. nr. l (1992 93),
s.76. I budsjettet for 1996, se St.prp. nr. 1 (1995 96),
s. 70 ble 187 tidsbegrensede stillinger, hvorav "100 stillinger
til oppfølging av langtidssykmeldte" gjort om til faste
stillinger.
Mens de midlertidige stillingene i 1993 ble
opprettet mer spesifikk til å dekke merarbeid i forbindelse
med 12 ukers vedtaket, ble omgjøringen til faste
stillinger begrunnet med oppfølging av langtidssykmeldte
mer generelt.
Oppfølging av sykmeldte har hatt en
sentral omtale både når det gjelder prioriteringer
og når det gjelder rapportering på oppnådde
resultater i de årlige budsjettproposisjoner. Omtalen er
for de senere årene samlet under kapittel 2600 og 2650
overskriften er "hjelp til selvhjelp", "utvikling i sykefravær"
og lignende. Jeg viser bl.a. til omtale i hhv.:
1993: St.prp. nr. 1 (1992 93), side
40 og 41,
1994: St.prp. nr. 1 (1993 94), side
92 og 93,
1995: St.prp. nr. 1 (1994 95), side
39 og 61, St.meld. nr. 35 (1994 95) Velferdsmeldinga side
113 114
1996: St.prp. nr. 1 (1995 96), side
37, 56, 61 og 92,
1997: St.prp. nr. 1 (1996 97), side
37, 58 og 59,
1998: St.prp. nr. 1 (1997 98), side
36, 37, 55, 60 og 86,
1999: Stprp. nr. 1 (1998 99), side
56, 57 og 65,
2000: St.prp.nr. 1 (1999 2000), side
63, 64, 74, 75 og 99.
På oppdrag fra departementet i 1995
foretok Rikstrygdeverket en evaluering av trygdekontorenes oppfølging
av sykmeldte med særlig vekt på 12 ukers vedtaket
i perioden 1993 96. Resultatene er første gang kort
omtalt i budsjettproposisjon for 1997, se side 58 og 59 og nærmere
omtalt i St.prp. nr. 1 (1997 98) for budsjettermin 1998,
se side 86. Stortinget har således fått orientering
om at trygdekontorenes oppfølgingsarbeid fortsatt hadde
store mangler, og hvilke tiltak som er iverksatt.
Departementets styring og oppfølging
av trygdeetaten gjennom Rikstrygdeverket var et sentralt tema både i
Riksrevisjonens rapport og under høringen i komitéen.
Jeg vil derfor gi en supplering på dette punktet.
Oppfølging av sykmeldte har vært
et sentralt og prioritert tema i etatsstyringsdialogen mellom Sosial og helsedepartementet
og Rikstrygdeverket fra endringene og styrkingen i 1993. Departementet
har lagt vekt på at mål, prioriteringer, regler
og virkemidler følges opp. Hovedvekten har vært
lagt på oppfølging av aktiviteter som
gjelder lovbestemte og andre virkemidler i oppfølgingsarbeidet:
Sykmeldingsattest (I og 11), vedtak om fortsatt sykmelding etter
12 uker, gradert sykmelding, aktiv sykmelding og yrkesrettet attføring.
I første omgang ble det særlig
fokusert på å få det formelle grunnlaget
på plass, og å få igangsatt bruken av
virkemidler. Dette resulterte i første fase i trygdeetatens handlingsplan for oppfølging
av sykmeldte, og ble iverksatt i juli 1996. Etter dette har det
vært fokusert på det kvalitative innholdet og
samarbeidet i oppfølgingsarbeidet. Opplegget ble konkretisert
i andre fase i handlingsplanen og iverksatt i januar 1998. Det har
vært lagt vekt på tidlig oppfølging,
samarbeid med den sykmeldte, legen og arbeidsplassen, samt det å se sykefravær,
helsetjenester, rehabilitering, attføring og eventuell
uførepensjonering i sammenheng.
Det har vært og er et kontinuerlig
arbeid med å utvikle operasjonelle mål,
prioriteringer, tiltak, aktiviteter og indikatorer, og å rapportere
opp mot disse trygdeetatens og departementets styringsdokumenter.
Det har vært (og er fremdeles) en stor utfordring å finne realistiske
mål og indikatorer som etaten kan påvirke. Vanskene
med et slikt arbeid er å identifisere og isolere virkningene
av trygdeetatens arbeid fra andre forhold som påvirker
sykefraværet, som arbeidsmarkedssituasjon, helsetjenester,
helse , miljø og sikkerhetsarbeid i
bedriftene mv.
Nedenfor følger en kort oversikt over
sentrale styringssignaler mellom SHD og RTV om dette spørsmålet
i perioden 1993 99.
– Sykmelding
utover 12 uker skal godkjennes av trygdekontoret.
– Det vises til oppretting av
188 nye stillinger, bla 100 til oppfølging av sykmeldte
og omtale i St.prp nr 1 og Tillegg nr 8.
– Prioritere tidlig intervensjon og oppfølging
av langtidssykmeldte
– Vedtaksmyndighet ved sykmelding
etter 12 uker
– Satsing på trygdemedisinsk
rådgiving
– Prioritere tidlig oppfølging av sykmeldte og
vurdering av behov for medisinsk rehabilitering og yrkesmessig attføring.
– Antallet med graderte
sykmeldinger bør økes
– Antall med varighet
over 8 uker bør reduseres.
– Bedre statistikk over
utviklingen i fravær/utgifter skal utarbeides.
– Ber om evaluering av
trygdeetatens arbeid med oppfølging av sykmeldte.
– Bekymring over at trygdeetaten
ser ut til å være kommet kort arbeidet med oppfølgingen
av langtidssykmeldte. Ber RTV om notat om plan for oppfølgingsarbeidet
og innkaller til møte om saken (brev av 11.03.95).
– Prioritere tidlig oppfølging av sykmeldte og
tidlig vurdering av behov for medisinsk rehabilitering og yrkesmessig
attføring.
– Det er et mål å se
sykestønad, sykepenger. rehabilitering, attføring
og uførepensjonering i sammenheng ("helseaksen")
– 12 ukers
oppfølgingen ser ikke ut
til å gis tilstrekkelig prioritet.
Prioritere muskel-/skjelettsykdommer og psykiske lidelser.
For sen innsending og oppfølging
av sykmelding 2.
For dårlig samarbeid med arbeidsgiverne.
(Brev 1. mars).
– Prioritere tidlig oppfølging av sykmeldte i
samarbeid med bla behandlende og rådgivende lege, arbeidsgiver
og den sykmeldte.
– Sørge for/bidra
til at det skjer en tidlig vurdering av
behov for medisinsk rehabilitering og yrkesmessig attføring.
– Sørge for bedre oppfølging av sykmeldte
generelt og 12 ukersvedtaket spesielt, og drøfte
nærmere "handlingsplan 2". Viser bla til komitemerknad
i Budsjett innst S nr 11 (1997 98).
– Drøfte resultatkrav
og indikatorer nærmere med utgangspunkt i "handlingsplan
2".
– For beskjeden bruk av aktive virkemidler og selvstendige oppfølgingsplaner
i oppfølgingsarbeidet. Drøfte videre strategier
i oppfølgingsarbeidet nærmere (brev 26. mars).
– Prioritere oppfølging av sykmeldte i
samarbeid med leger, den sykmeldte, arbeidsgiver og (evt) arbeidskontor.
– Bidra til at det skjer en tidlig vurdering av behov for medisinsk
rehabilitering og yrkesrettet attføring.
– Viser til RTV"s «Mål og prioriteringer for 1998», og
ber om at det i tillegg rapporteres på indikatoren "andel
tilfeller med oppfølgingskontrakt med den sykmeldte".
– Forutsetter at de 5 satsingsområdene i "Handlingsplan 2«
blir styrende for oppfølgingsarbeidet.
Viktig med konkrete planer/ tiltak
for den sykmeldte, og samarbeid med leger og arb.givere.
– Prioritere oppfølging av sykmeldte
i samarbeid med den sykmeldte, lege, arbeidsgiver og (evt) arbeidskontor.
– Bidra til at det skjer en tidlig vurdering og avklaring av behov
for medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring.
– Det forventes større
fokus på det kvalitative innholdet i oppfølgingsarbeidet,
jf bla ressursstyrking 10 + 5 mill. kr.
– Sette i gang arbeid med å utarbeide
kriterier for å fange opp risikogrupper som
har behov for spesiell oppfølging.
– Bruke aktive
virkemidler for å opprettholde kontakt med arbeidsplassen
(aktiv/gradert sykmelding, bedriftsintern attføring)
Frem til 1998 vektla Rikstrygdeverket spesielt
det lovbestemte oppfølgingsarbeid i mål og prioriteringene
til ytre etat og det ble stilt opp kvantitative resultatmål.
I mål og prioriteringer (MP) for 1999 og 2000 er større
fokus rettet mot samhandling med den sykmeldte, helsetjenesten og
arbeidsgivere. De kvantitative resultatkrav i 1999 er i MP 2000
erstattet av mer kvalitative resultatmål.
Selv om det må innrømmes at
det har tatt lang tid før trygdeetatens oppfølgingsarbeid
mer ble innrettet på det kvalitative innholdet i tillegg
til det mer formelle og lovbestemte oppfølgingsarbeid,
mener jeg at etaten nå er på riktig vei.
For øvrig viser jeg til punkt 1 i Rikstrygdeverkets notat
(vedlegg l).
Sosial og helsedepartementet er enig
med Riksrevisjonen i at det fortsatt er behov for å intensivere
og videreutvikle den kvalitative delen av oppfølgingsarbeidet.
En spesiell utfordring er det å finne fram til resultatindikatorer
som måler effekten av etatens arbeid og bruk av virkemidler
på sykefraværet. I foreløpig tildelingsbrev
for 2000 har departementet bedt Rikstrygdeverket om å starte
opp et slikt arbeid. Jeg legger ved aktuelle sider fra tildelingsbrevet
(Vedlegg 2). Departementet vil følge dette opp i etatstyringsdialogen
med Rikstrygdeverket, og gi tilbakemelding til Stortinget i budsjettproposisjonen
for 2001.
Det synes å være spesielt
to forhold som trekkes frem av begge organisasjonene:
– Oppfølgingsansvaret
for sykmeldte bør ligge hos arbeidsgiveren. Trygdeetaten
bør rette fokus i sitt arbeid på å bedre
informasjon mot bedriftene, legene og bedriftshelsetjeneste om bruk
av virkemidler, og legge til rette for og koordinere virkemidler/aktører.
– Behov for bedre rammebetingelser
for virksomhetene til å kunne ivareta dette oppfølgingsansvar, dvs økte
bevilgninger fra det offentlige til bedriftshelsetjeneste og bedriftsintern
attføring.
Departementet er enig i at arbeidsgiveren har
hovedansvaret for forebygging av sykefravær, oppfølging
av og tilrettelegging av arbeidet for den sykmeldte. Dette følger
av arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er meget positivt
at partene i arbeidslivet tar dette ansvaret på alvor.
Jeg slutter meg derfor også til at trygdeetaten
bør ha større fokus rettet mot arbeidsplassen
og departementet vil følge dette opp i sin styringsdialog med
RTV.
Arbeidsgiverens forpliktelser fritar imidlertid
ikke trygdeetaten fra det forvaltningsansvaret som de har til å påse
at den enkelte får de ytelser som de har krav på og
at offentlige ressurser (utbetaling av trygdeytelser) blir brukt
på en riktig og effektiv måte. Så lenge
sykepenger ytes fra folketrygden, må trygdeetaten også ha et
oppfølgingsansvar som innbefatter både å kontrollere
om lovens vilkår er oppfylt, bidra til at sykmeldingsperioden
blir så kort som mulig og at behov for behandlings eller
yrkesrettede tiltak blir avdekket tidligst mulig. Dette ansvaret
kan ikke overlates til arbeidsgiveren fullt ut, bla fordi han ikke
har tilgang til diagnose.
Jeg mener at det her ikke dreier seg om et enten
eller, men et ansvar som påligger både arbeidsgiveren
og trygdeetaten. For at trygdeetaten skal kunne ivareta dette oppfølgingsansvaret
må de ha kontakt både med den sykmeldte, behandlende
lege og arbeidsgiveren. Dette blir også påpekt
av Riksrevisjonen.
Når det gjelder spørsmålet
om behovet for endrede rammebetingelser for bedriftene for å kunne
ivareta sitt oppfølgingsansvar, har jeg merket meg LOs
og NHOs synspunkter. Jeg går ut fra at de vil gjøre
gjeldende sine synspunkter i Sandman utvalget som skal
vurdere tiltak for å redusere sykefraværet og
tilgangen på nye uførepensjonister. Utvalget har
frist for levering av innstilling 1. juni 2000.
Vedlegg (Ikke lagt ved her).
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 3. februar 2000
Jørgen Kosmo
leder |
Inger Lise Husøy
ordfører |
Kristin Halvorsen
fung. sekretær |