Dok nr 8-22 (1999-2000) - Forslag fra stortingsrepresentant Tor Nymo om å utrede tiltak for å styrke voldsofrenes rettigheter

Jeg viser til Justiskomiteens brev 14. desember 1999 med vedlegg.

1. Innledningsvis vil jeg understreke at vi har et godt rettslig vern for av liv og helse i Norge. Jeg er imidlertid enig i at det foreligger et behov for å styrke kriminalitetsofrenes stilling, og at dette bør være en prioritert oppgave. Det er grunnen til at departementet i den senere tid har satt i gang en rekke tiltak, nettopp med dette for øye.

I dok 8:22 (1999-2000) foreslås det at det opprettes et utvalg for å vurdere og eventuelt lage utkast til et norsk forslag om tillegg til EMK og etter Grunnloven og norsk lov. Jeg stiller meg tvilende til om dette er et hensiktsmessig tiltak. Jeg vil også vise til at tilsvarende forslag har vært behandlet i Justisdepartementet tidligere, etter innspill fra Statsadvokatenes menneskerettighetsutvalg, Verdikommisjonen og Riksadvokaten. Statsråd Aures brev til Statsadvokatenes menneskerettighetsutvalg 14. januar 1999 og mitt brev til Verdikommisjonen 25. mai 1999 følger vedlagt. Riksadvokatens innspill er fremdeles under behandling i departementet.

2. I forslaget i dok 8:22 (1999-2000) nevnes Grunnloven som et mulig redskap for å styrke voldsofrenes rettigheter. Jeg vil for det første påpeke at en bestemmelse i Grunnloven må bli svært generell, og at det derfor er begrenset hva man kan oppnå av praktisk beskyttelse med en slik bestemmelse. I motsetning til mange andre lands grunnlover er vår Grunnlov preget av en forsiktig holdning til endringer og grunnlovfesting av nye rettigheter. Det kan for så vidt hevdes at Grunnloven etter dagens oppfatning er den ufullstendig med hensyn til hvilke rettigheter og interesser som ventes. F eks inneholder Grunnloven ikke noen særskilt bestemmelse om en alminnelig rett til liv og helse, rasediskriminering, kvinnediskriminering, barns rettigheter, minoriteters rettigheter (med unntak av samene), retten til en verdig alderdom, organisasjonsfrihet osv. Det kan da reises spørsmål ved om det er forhold som tilsier at man trekker frem voldsofres stilling spesielt.

3. I dok 8:22 (1999-2000) foreslås det videre å la et utvalg vurdere og eventuelt lage utkast til et norsk forslag om tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Det synes å være en sentral premiss for forslaget at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon forskjellsbehandler gjerningsmenn og ofre, ved at de førstnevnte i langt større grad beskyttes av konvensjonen enn de sistnevnte. Jeg er ikke sikker på om det er riktig å se det slik. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon beskytter alle mennesker som er underlagt statens myndighet fra visse typer inngrep i grunnleggende rettigheter. Når konvensjonens artikkel 6 gir personer som er siktet for straffbare handlinger rett til en rettferdig rettergang, er ikke dette en beskyttelse av gjerningsmenn, men en beskyttelse for alle borgere som måtte bli siktet mot å bli uskyldig dømt.

Det er bare stater som har forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og bare disse som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Et vern mot overgrep fra andre må derfor formuleres som en positiv plikt for statene til å sørge for et slikt vern. Jeg vil påpeke at konvensjonen allerede i dag anses å inneholde visse positive plikter for statene. Bl a har domstolen innfortolket i konvensjonen en plikt for statene til å innrette sitt straffesystem slik at det er i stand til å yte borgerne beskyttelse mot angrep fra andre private.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har gått langt, etter enkeltes oppfatning for langt, i å detaljregulere spørsmål på straffeprosessens område. Jeg har forståelse for at dette kan oppfattes som å gå ut over balansen mellom siktedes rettssikkerhet på den ene siden og allmennhetens og ofres krav på rettsvern på den andre. Jeg vil imidlertid påpeke at det allerede i dag er relevant å ta hensyn til ofrenes rettstilling ved vurderingen av hva som er en rettferdig rettergang, og at konvensjonen gir statene en vid skjønnsmargin til å innføre bestemmelser som sikrer et godt rettsvern for allmennhet og ofre på nasjonalt plan.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon inneholder generelle bestemmelser. De fleste av de avveininger som foretas mellom kryssende hensyn vil ikke kunne foretas i konvensjonsteksten, men vil måtte foretas av nasjonal lovgiver, nasjonale domstoler og Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Det er da et spørsmål om ikke dagens konvensjonstekst gir tilstrekkelig rom for slike avveininger, og at man har lite å vinne på å innføre nye offerrettigheter.

Jeg vil videre vise til at positive plikter for statene i stor grad er et spørsmål om å regulere statenes bruk av ressurser. Det er vanskelig å formulere regler om dette på en slik måte at de er rettslig håndhevbare, noe som er en forutsetning for at spørsmålet skal reguleres i konvensjonen. Det kan også reises spørsmål om det er ønskelig med økt internasjonal rettslig kontroll av nasjonalstatenes fordeling av ressurser.

En protokoll om offerrettigheter vil komme inn på spørsmål som i dag løses etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang. Et forslag som det foreliggende vil derfor kunne oppfattes som kritikk av domstolens praksis på området. I verste fall kan det bidra til å svekke domstolens autoritet. Man bør derfor ha klart for seg om domstolens praksis anses som så kritikkverdig fra et norsk synspunkt at man er villig til å risikere å svekke domstolens autoritet.

Jeg vil også nevne at det i dag er et meget vanskelig klima for å foreslå eller få gjennomslag for nye protokoller til konvensjonen. Mange stater ønsker ikke å innføre nye rettigheter nå. Jeg vil anta at motstanden er spesielt sterk hvis det er tale om å innføre positive forpliktelser som kan legge bånd på statenes fordeling av ressurser. I tillegg har domstolen allerede en svært stor arbeidsbelastning. I forbindelse med utvidelsen av Europarådet har domstolen fått et utvidet geografisk virkeområde. I desember 1999 hadde domstolen ca 12 000 ikke ferdigbehandlede saker liggende. Innføring av nye rettigheter kan føre til ytterligere søksmål. Jeg anser derfor muligheten for å få gjennomslag for et forslag til tilleggsprotokoll som relativt liten.

Til slutt vil jeg vise til at dersom man skal nedsette et utvalg slik som foreslått i Dok 8:22 (1999-2000) vil dette kreve ressurser, ikke minst personalmessige. Det er min mening at disse ressursene er bedre anvendt ved at de benyttes i arbeidet til å styrke kriminalitetsofres faktiske beskyttelse på det nasjonale plan.

4. Justisdepartementet har i den senere tid sett på ulike tiltak for å styrke voldsofrenes stilling. Det arbeides bl a med å lovfeste den statlige voldsoffererstatningsordningen. I den forbindelse vurderer jeg blant annet å foreslå en heving av den øvre beløpsgrense for å imøtekomme de hardest rammede ofrene. For å få et riktig bilde av tilbudet til voldsofrene og for å kunne utarbeide hensiktsmessige støttetiltak, er det imidlertid viktig at voldsoffererstatningsordningen også ses i sammenheng med de sosiale trygde- og støtteordninger som foreligger. Jeg har vært i kontakt med sosialminister Magnhild M. Kleppa for en nærmere gjennomgåelse av hvilke rettigheter voldsofre har etter gjeldende sosial- og trygdelovgivning. I samarbeid med Justisdepartementet skal Sosialdepartementet i nær fremtid utrede mulige utvidelser av sosiale trygde- og støtteordninger som kan imøtekomme voldsofrenes særskilte behov.

Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble det innført en ny § 233 a i straffeloven. Bestemmelsen setter straff for den som inngår avtale om å begå grov legemsskade eller drap. På den måten strafflegges forberedelseshandlinger som tidligere var straffrie.

Departementet har i et høringsnotat 10. januar 2000 foreslått flere endringer av betydning for voldsofre. Departementet går inn for å endre straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest. I dag er det et vilkår for fengsling etter denne bestemmelsen at det gjelder en forbrytelse med en strafferamme på fengsel i minst 10 år. Etter forslaget skal en del grove voldsforbrytelser omfattes av bestemmelsen selv om straffen er lavere enn fengsel i 10 år.

Departementet foreslår også å endre straffeloven § 342 om blant annet brudd på besøksforbud. Formålet er blant annet å få hjemmel til å varetektsfengsle den som bryter besøksforbud.

Departementet arbeider for tiden med en proposisjon om tiltak for å beskytte politiet og vitner mot trusler og represalier. Blant annet vurderer departementet om det på nærmere vilkår bør åpnes for bruk av anonyme vitner i alvorlige voldssaker. Departementet vurderer også om strafferammene for ulike voldsforbrytelser er strenge nok.

Det er en høyt prioritert oppgave for departementet å bidra til at saksbehandlingstiden i straffesaker reduseres. I tillegg til at raskere straffesaksavvikling vil ha en preventiv effekt, vil dette være en fordel for de fornærmede, og ikke minst voldsofre, som på den måten raskere kan legge saken bak seg.

Jeg nevner endelig at det også flere ganger tidligere i løpet av 1990-årene er foretatt lovendringer av betydning for voldsofre. Blant annet er bistandsadvokatordningen utvidet slik at også voldsofre på visse vilkår har adgang til bistandsadvokat. En rekke endringer ble vedtatt på grunnlag av en egen utredning som særlig tok sikte på voldsofre, NOU 1992:16 Sterkere vern og økt støtte til kriminalitetsofre.

Ved siden av lovgivningstiltakene er det å vedtatt å opprette fire nye rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, i tillegg til de fem som allerede er etablert. På rådgivningskontorene skal ofre for kriminalitet kunne få veiledning til å håndtere sin sak, hvordan de skal kunne få profesjonell hjelp om man har behov for det, og informasjon om hva som skjer i retten ved en eventuell rettssak. Det har vist seg å være et stort behov for en slik tjeneste for kriminalitetsofre.

5. På denne bakgrunn vil jeg aktivt fortsette arbeidet med å lette situasjonen for voldsofre gjennom forslag om lovendringer og praktiske tiltak. Jeg vil samtidig frarå at man legger opp til å nedsette et utvalg med slikt mandat som foreslått i dok 8:22 (1999-2000).