Sammendrag

Forslagsstillerne viser i dokumentet til behandlingen av St.meld. nr. 38 (1995-96), hvor Stortinget ga sin prinsipielle tilslutning til bygging av gasskraftverk i Norge.

Videre vises det til i Innst. S. nr. 233 (1997-98) og Innst. S. nr. 247 (1997-98), hvor et flertall, bestående av Arbeiderpartiet og Høyre, gikk inn for at Norge skal oppfylle forpliktelsene i Kyotoavtalen bl.a. gjennom å etablere et nasjonalt kvotesystem for utslipp av klimagasser.

Følgende forslag fremsettes i dokumentet:

"Stortinget ber Regjeringen snarest legge til rette for et system som gjør det mulig å etablere gasskraftverk innenfor Kyotoavtalens rammer. Et slikt system må bygge på følgende forutsetninger:

• – Gasskraftverkene gis en midlertidig tillatelse til utslipp av klimagasser.

• – Utslipp av klimagasser behandles ikke etter forurensningsloven.

• – Virksomhetene forplikter seg til å tilpasse seg Kyotoavtalen ved å gjennomføre et eller kombinasjoner av følgende tiltak:

• • 1. Kjøpe kvoter når det nasjonale og internasjonale kvotesystemet blir etablert.

  • 2. Få kreditert utslippsreduksjoner ved å benytte fleksible gjennomføringsmekanismer når disse blir tilgjengelige.

  • 3. Ta i bruk teknologi som reduserer utslippene av klimagasser."

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til Innst. S. nr. 122 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 29 (1998-1999) (om energipolitikk), og til partienes merknader og forslag i denne.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:47 (1998-1999) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Johnsen, Jan Petersen og Jan Tore Sanner om snarlig tilrettelegging for etablering av gasskraftverk innenfor rammen av Kyotoavtalen - vedlegges protokollen.

Vedlegg

Brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden til energi- og miljøvernkomiteen, datert 31. august 1999.

Forslag fra stortingsrepresentantene Jan Johnsen, Jan Petersen og Jan Tore Sanner om snarlig tilrettelegging for etablering av gasskraftverk innenfor rammen av Kyotoavtalen - Dokument nr 8:47 (1998-99)

Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens brev av 12. mai 1999 til Olje- og energidepartementet (OED) der det blir bedt om en nærmere utredning og uttalelse til Dokument nr 8:47 (1998-99) med forslag om snarlig tilrettelegging for etablering av gasskraftverk innenfor rammen av Kyotoavtalen. Saken ble i brev av 7. juni 1999 oversendt Olje- og energidepartementet til Miljøverndepartementet.

1) Vedrørende forslaget: "Gasskraftverkene gis en midlertidig tillatelse til utslipp av klimagasser":

Jeg vil peke på at behandlingen av utslippssøknader for gasskraftverk følger det samme systemet som for andre industrielle virksomheter som trenger utslippstillatelse etter forurensningsloven. Avgjørelser om det skal gis utslippstillatelse, og eventuelt på hvilke vilkår, skal etter loven bygge på en faglig vurdering av de forurensningsmessige ulempene et utbyggingstiltak vil medføre sammenholdt med de fordeler og ulemper tiltaket for øvrig vil medføre. I denne sammenheng legges det bl.a. vekt på at forurensning som skyldes virksomhet på norsk område, skal motvirkes i samme utstrekning enten skadene eller ulempene inntrer i eller utenfor Norge.

Forslaget om å gi gasskraftverkene midlertidige utslippstillatelser ville innebære å foregripe utfallet av konkrete utslippssaker. Forslaget bryter således med prinsippet i forurensningsloven om at en utslippstillatelse skal gis etter en faglig behandling av forurensningsmyndighetene.

2) Vedrørende forslaget: "Utslipp av klimagasser behandles ikke etter forurensningsloven".

Dersom forurensningslovens bestemmelser om krav til utslippstillatelse ikke skulle gjelde, ville dette kreve en endring i loven. Forurensningsloven omfatter alle typer forurensning, også klimagassutslipp, jf lovens §6 nr 1. Klimagassutslipp av et visst omfang er konsesjonspliktig og må ha utslippstillatelse. Dette gjelder også utslipp fra gasskraftverk. I energikonsesjonen for gasskraftverkene på Kollsnes og Kårstø som ble stadfestet av OED 5. juni 1997, ble det presisert at konsesjon etter energiloven ikke er noen utslippstillatelse, og at spørsmålet om utslippstillatelse avgjøres av forurensningsmyndighetene etter forurensningsloven.

En situasjon der klimagassutslipp ikke skulle behandles etter forurensningsloven, ville videre harmonere dårlig med bestemmelsene i direktiv 96/61/EF om Integrated Pollution Prevention and Control (IPPC-direktivet). Direktivet krever at det treffes nærmere bestemte forebyggende tiltak mot forurensende utslipp til luft, vann og jord - herunder klimagassutslipp - som skriver seg fra nærmere angitte virksomheter. Direktivet er vedtatt innlemmet i EØS-avtalen ved Stortingets vedtak 12. desember 1997.

En endring av forurensningsloven nå, ved å unnta klimagassutslipp fra konsesjonsbehandling, ville være svært uheldig før det eventuelt er innført andre virkemidler, eksempelvis et kvotehandelssystem som regulerer klimagassutslipp. Utslipp fra gasskraftverk er som kjent heller ikke omfattet av CO2-avgiften. Spørsmålene knyttet til forholdet mellom forurensningslovgivningen og et fremtidig kvotehandelssystem er nettopp spørsmål som nå utredes av Kvoteutvalget. Utvalgets mandat ble fastsatt i tilknytning til Stortingets behandling av St meld nr 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen (Kyotomeldingen) og St prp nr 54 (1997-98) Grønne skatter. En endring av loven nå, ved å unnta klimagassutslipp, ville således resultere i en situasjon der slike utslipp ikke reguleres av verken lov, utslippskovter, avgifter eller på noen annen måte inntil et nasjonalt kvotesystem er operativt.

Utslipp fra gasskraftverk, som er en ny type virksomhet, vil være blant de største enkeltutslippene av klimagasser i Norge. I forhold til Norges oppfølging av Kyotoprotokollen ville det være uholdbart å unnta sentrale kilder til klimagassutslipp fra enhver form for virkemiddelbruk, selv om dette var ment å gjelde i en tidsavgrenset periode. Regjeringen vil senere komme tilbake til Stortinget med forslag knyttet til innføring av et nasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp og forholdet til forurensningsloven etter at Kvoteutvalget i løpet av inneværende år har avgitt sin innstilling.

3) Vedrørende forslaget: "Virksomheter forplikter seg til å tilpasse seg Kyotoavtalen ved å gjennomføre et eller kombinasjoner av følgende tiltak

• 1. Kjøpe kvoter når det nasjonale og internasjonale kvotesystemet blir etablert.

• 2. Få kreditert utslippsreduksjoner ved å benytte fleksible gjennomføringsmekanismer når disse blir tilgjengelige.

• 3. Ta i bruk teknologi som reduserer utslippene av klimagasser":

Jeg anser alle de tre tiltakene som viktige med sikte på å følge opp Kyotoprotokollen. Disse og andre virkemidler er utførlig behandlet i Kyotomeldingen og Stortingets innstilling til denne. Når det gjelder innføring av et kvotesystem for klimagasser, og hvordan vi i Norge rent praktisk skal ta i bruk de fleksible gjennomføringsmekanismene, bør en imidlertid i denne omgang avvente det arbeidet som nå er igangsatt bl.a. gjennom Kvoteutvalget. Utvalget vurderer bl.a. hvordan et nasjonalt kvotesystem bør utformes, hvilke virksomheter som bør omfattes og den rettslige forankringen av et slikt system. Utformingen av et slikt virkemiddel overfor gasskraftverk bør ikke løsrives fra denne prosessen, men utredes sammen med andre utslippskilder slik Stortinget tidligere har lagt opp til. Med hensyn til de fleksible gjennomføringsmekanismene vil jeg videre vise til at det på internasjonalt plan fortsatt forhandles om den nærmere utformingen av disse mekanismene.

Når det gjelder forslagsstillernes utsagn om at de ikke kan se "noen grunn til å forskjellsbehandle klimautslipp fra gasskraftverk og annen industriell virksomhet", vil jeg igjen understreke at klimagassutslipp av et visst omfang er konsesjonspliktig etter forurensningsloven. Dette gjelder både utslipp fra gasskraftverk og annen virksomhet. Statens forurensningstilsyn (SFT) konsesjonsbehandler derfor klimagassutslipp av en viss størrelse også fra andre virksomheter.

Angående den delen av forslaget som gjelder å ta i bruk teknologi som reduserer utslippene av klimagasser, vil jeg vise til at det pågår en betydelig teknologiutvikling mht. CO2-reduserende teknologier. Flere selskaper deltar i denne utviklingen. Jeg legger til grunn at det innenfor en rimelig tidsramme vil skje en teknologisk utvikling og avklaring mht. de aktuelle teknologiene og kostnadene ved å ta dem i bruk. Forurensningsmyndighetene har erfaring med at krav i utslippstillatelser bidrar til økt satsning på miljøteknologi, og at etterspørselen bidrar til at teknologien også blir kommersielt tilgjengelig.

Forslagsstillerne uttrykker bekymring for at SFTs utslippstillatelser for de omsøkte gasskraftverkene på Kollsnes og Kårstø er strenge. Jeg vil i denne forbindelse vise til at Miljøverndepartementet 21. juni 1999 fattet vedtak i klagesaken for disse gasskraftverkene. Klagene gjaldt først og fremst kravene til utslipp av CO2 og NOx. I klageavgjørelsen la departementet vekt på at de planlagte gasskraftverkene vil vanskeliggjøre oppfyllelsen av våre forpliktelser i henhold til Kyotoprotokollen og den forventede nye NOx-forpliktelsen. NOx-utslippene vil videre komme i allerede forurensningsutsatte områder. Etter en samlet vurdering kom departementet derfor til at SFTs krav i forhold til CO2- og NOx-utslippene opprettholdes, med en lemping av NOx-kravene ved at de baseres på et 12 måneders middelkonsentrasjon istedenfor timesmiddel for å ta hensyn til variasjoner i utslippene.

Siden den type teknologi som SFTs utslippskrav forutsetter er under utvikling, samt at Naturkraft selv har truffet vedtak om å utsette investeringsbeslutningen med inntil 2 år, åpnet imidlertid departementet for at det på et senere tidspunkt kan foretas en ny vurdering av utslippskravene. Utformingen av et nasjonalt kvotesystem og avklaringen av rammene for de fleksible mekanismer under Kyotoprotokollen vil da også være kommet lenger. Det forventes at Naturkraft, i lys av teknologiutviklingen, forelegger SFT konkrete forslag til hvor mye og hvordan CO2- og NOx-utslippene fra gasskraftverkene kan reduseres. Naturkraft må i denne forbindelse redegjøre for hvordan de har bidratt til utvikling av teknologi for CO2-rensing.

Min samlede vurdering er at det vil være svært uheldig for gjennomføringen av den nasjonale klimapolitikken og oppfølgingen av Kyotoprotokollen dersom forslagene i Dokument nr 8:47 (1998-99), helt eller delvis, vedtas. Det er viktig at utslippene kan reguleres gjennom forurensningsloven inntil et kvotesystem er operativt. Forslagene angår bl.a. spørsmål som nå er til behandling i Kvoteutvalget, hvis mandat bl.a. er basert på Stortingets behandling av Kyotomeldingen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag knyttet til innføring av et nasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp og forholdet til forurensningsloven, bl.a. på bakgrunn av Kvoteutvalgets innstilling.