Sammendrag

Karbonfondet har som formål å investere i prosjektbaserte klimagassreduksjoner i utviklingsland og i land med overgangsøkonomier. Målet er at utslippsreduksjonene skal godkjennes under de to prosjektbaserte Kyotomekanismene, nedfelt i Kyotoprotokollen av desember 1997; Felles gjennomføring (JI) under artikkel 6 og Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) under artikkel 12. Felles gjennomføring gir muligheter for prosjektbasert samarbeid mellom land som har utslippsforpliktelser, herunder land med overgangsøkonomier. Den grønne utviklingsmekanismen åpner for at industriland kan finansiere utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland og benytte de oppnådde utslippsreduksjonene til å møte deler av sine forpliktelser under Kyotoprotokollen.

Verdensbanken vil etablere en portefølje av utslippsreduserende prosjekter og inngå avtaler med vertslandene for de enkelte prosjektene. Investorene som tilfører midler til Karbonfondet vil få en forholdsmessig andel av de realiserte utslippsreduksjonene fra prosjektene. Hensikten er at de realiserte utslippsreduksjonene fra Karbonfondet skal kunne brukes til å oppfylle deler av det enkelte lands utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen for perioden 2008-2012.

Norge har under Kyotoprotokollen forpliktet seg til maksimalt å øke klimagassutslippene med 1 pst. i årlig gjennomsnitt i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene i basisåret 1990. Som et supplement til nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslippene vil Norge aktivt ta i bruk de fleksible gjennomføringsmekanismene under Kyotoprotokollen.

Investorene i Karbonfondet vil være både stater og private selskaper. Deltakende stater vil forplikte seg til individuelle andeler på USD 10 mill. og private selskaper til andeler på USD 5 mill.

Det er Norges holdning at Kyotomekanismene skal være markedsbaserte og at privat sektor skal involveres aktivt. Samtidig er det de nasjonale myndigheter som har ansvaret for at Kyotoforpliktelsene overholdes. En helhetlig og effektiv klimastrategi krever derfor samarbeid mellom myndighetene og privat sektor. En av hensiktene med statlig norsk deltakelse i Karbonfondet er å gi et positivt signal til norske private aktører som vurderer å slutte seg til Karbonfondet.

Regjeringen legger til grunn at Kyotoprotokollen vil tre i kraft og at utslippsreduksjonene fra prosjektene i Karbonfondet vil kunne hjelpe deltakerne til å oppfylle deler av sine forpliktelser under protokollen. Dersom det blir klart at det ikke oppnås kreditering av utslippsreduksjonene iht. Kyotoprotokollen vil Regjeringen arbeide for at fondet avvikles i sin nåværende form. Uansett fremdrift i klimaforhandlingene vil det imidlertid være nødvendig med en nasjonal strategi basert på en langsiktig og kostnadseffektiv tilnærming til reduksjon av de globale klimautslippene. Her vil privat sektor ha en sentral og naturlig plass. Norske bidrag til Karbonfondet vil være en del av en slik strategi.

Statlig norsk deltakelse i Karbonfondet medfører i henhold til avtalen en samlet forpliktelse på USD 10 mill., dvs. om lag 80 mill. kroner med dagens valutakurs. Norges bidrag foreslås dekket over Utenriksdepartementets budsjett, kap. 197 post 76 Tilskudd til internasjonale klima og miljøtiltak. Det er bevilget 8 mill. kroner til Karbonfondet over denne posten i statsbudsjettet for 2000.

Da norsk deltakelse i Karbonfondet innebærer økonomiske forpliktelser over flere år, er Stortingets samtykke til inngåelse av avtalen nødvendig etter Grunnlovens § 26 annet ledd. Avtalen blir bindende for Norge ved undertegning uten etterfølgende skritt fra norsk side. Den blir derfor forelagt Stortinget før undertegningen.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at global oppvarming er et av de mest alvorlige miljøproblemene verden står overfor. 1998 var det hittil varmeste året i dette århundret, og seks av de varmeste årene var på 1990-tallet.

Flertallet vil videre vise til at drivhuseffekten er et globalt problem, som må løses gjennom internasjonalt samarbeid eller internasjonale avtaler. Kyotoavtalen er et første viktig skritt i den internasjonale innsatsen for å redusere utslippene av klimagasser.

Flertallet har merket seg at bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer vil være et supplement til nasjonale tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, og at Verdensbanken i 1997 tok et initiativ for å etablere et fond for investeringer i prosjektbaserte klimagassreduksjoner i utviklingsland og i land med overgangsøkonomi, Verdensbankens Karbonfond (The Prototype Carbon Fund).

Flertallet mener at norsk deltakelse i Verdensbankens Karbonfond er i tråd med Norges internasjonale miljøengasjement og miljøforpliktelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser Verdensbankens Karbonfond som en direkte forlengelse av Kyotoprotokollen. Det er i den forbindelse naturlig at det flertall som gikk inn for å ratifisere Kyotoprotokollen også følger opp de forpliktelser dette flertall har gått inn for.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 233 (1997-1998) om Norges oppfølging av Kyotoprotokollen, hvor Fremskrittspartiet gikk imot ratifikasjonen. På denne bakgrunn vil disse medlemmer ikke gå inn for norsk deltakelse i Verdensbankens Karbonfond.

Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Stortinget gir samtykke til inngåelse av en avtale om norsk deltakelse i Verdensbankens Karbonfond, i samsvar med forslag fremlagt i St.prp. nr. 40 (1999-2000).