2.1 Sammendrag

Endringer i preferanser, marked og teknologi danner rammebetingelser for næringspolitikken og stiller krav til effektivitet, omstilling og fleksibilitet i bedrifter og næringer. Forbrukerperspektivet er grunnleggende ut fra en erkjennelse om at forbrukeren er mottaker av sluttproduktet fra både landbruk, industri og handel.

Tilpasning av markedstilførslene og produksjonskapasiteten til markedsmulighetene er en hovedutfordring i landbrukspolitikken. De siste årene har markedsoverskuddet blitt betydelig for storfe og gris, egg- og melkesektoren. Videre har importen økt på 1990-tallet for alle varegrupper.

Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien spiller en betydelig rolle for verdiskaping og sysselsetting i landet. Særlig bearbeidende industri omfattet av ordningen med råvarekompensasjon møter internasjonal konkurranse.

Utenom servicehandelen har de fire store paraplykjedene 99 pst. av omsetningen i dagligvaresektoren i Norge. Kjedene blir i økende grad vertikalt integrerte, noe som kan ha ført til at det også blant leverandørene til dagligvarekjedene har blitt en forsterket konsentrasjon. Det går også i retning av større internasjonalisering i denne sektoren. Andelen av husholdningsbudsjettet som går til mat har sunket fra ca. 40 pst. i 1958 til 15 pst. i 1990. Likevel er det store prisforskjeller mellom Norge og nabolandene på en del sentrale jordbruksvarer. Det bidrar til en grensehandel med betydelige omsetningstap på norsk side.

Næringens sterke forankring i Distrikts-Norge innebærer at den fortsatt spiller en viktig rolle for verdiskaping og sysselsetting i mange deler av landet. I dag utføres det om lag 80 000 årsverk i jordbruket. Avgangen av arbeidskraft fra jordbruket som følge av effektivisering og strukturendringer er med på å opprettholde vederlaget til arbeid og egenkapital pr. årsverk. Inntektsgapet mellom jordbruket og lønnstakere har økt de senere år. I forbedringen av inntektsmulighetene i jordbruksoppgjørene i 1998 og 1999 er det lagt stor vekt på kostnadsreduserende tiltak.

For å nå målet om matsikkerhet for alle innbyggere er det viktig med et aktivt og sterkt landbruk i Norge, et forutsigbart og stabilt handelssystem samt gode system for å sikre trygg mat. Tilgang til produktive arealer står her sentralt. Byene og de største tettstedene ligger stor sett nær de arealene som har størst produksjonsevne, og utbyggingspresset i disse områdene er stort og økende.

Landbruksavtalen i WTO legger rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter knyttet til markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. WTO-avtalen medfører også forpliktelser og rettigheter i forhold til å iverksette tiltak for å beskytte folke-, dyre- og plantehelsen mot risikofaktorer knyttet til internasjonal handel. Internasjonale avtaler og konvensjoner på miljøområdet vedrørende forvaltningen av naturressurser har stor betydning for landbruket.

Landbrukspolitikken omfattes ikke av EØS-avtalen. Norges tilslutning til EØS-avtalen innebærer imidlertid likevel noen direkte og indirekte begrensninger i handlingsrommet for landbrukspolitikken, bl.a. gjennom en eventuell protokoll 3 om handel med bearbeidede landbruksvarer, og gjennom regelverket på det veterinære området.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg Regjeringens henvisning til FAOs analyser og vurderinger som viser at vi i løpet av noen tiår internasjonalt kan bevege oss fra en situasjon med for store matressurser til en situasjon med internasjonal knapphet. Parallelt med dette blir betingelsene for matproduksjon mer usikre pga. jorderosjon, problemer med vannforsyning, tap av biologisk mangfold m.v. Komiteen deler på dette grunnlag Regjeringens vurdering om at man internasjonalt vil stå overfor en betydelig utfordring når det gjelder å dekke behovet for økt matproduksjon på en bærekraftig måte. Etter komiteens syn må også dette forholdet iakttas ved utformingen av norsk landbrukspolitikk.