Endringer i preferanser, marked og teknologi
danner rammebetingelser for næringspolitikken og stiller
krav til effektivitet, omstilling og fleksibilitet i bedrifter og næringer.
Forbrukerperspektivet er grunnleggende ut fra en erkjennelse om
at forbrukeren er mottaker av sluttproduktet fra både landbruk,
industri og handel.
Tilpasning av markedstilførslene og
produksjonskapasiteten til markedsmulighetene er en hovedutfordring
i landbrukspolitikken. De siste årene har markedsoverskuddet
blitt betydelig for storfe og gris, egg- og melkesektoren. Videre
har importen økt på 1990-tallet for alle varegrupper.
Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien
spiller en betydelig rolle for verdiskaping og sysselsetting i landet.
Særlig bearbeidende industri omfattet av ordningen med
råvarekompensasjon møter internasjonal konkurranse.
Utenom servicehandelen har de fire store paraplykjedene
99 pst. av omsetningen i dagligvaresektoren i Norge. Kjedene blir
i økende grad vertikalt integrerte, noe som kan ha ført
til at det også blant leverandørene til dagligvarekjedene
har blitt en forsterket konsentrasjon. Det går også i
retning av større internasjonalisering i denne sektoren.
Andelen av husholdningsbudsjettet som går til mat har sunket
fra ca. 40 pst. i 1958 til 15 pst. i 1990. Likevel er det store
prisforskjeller mellom Norge og nabolandene på en del sentrale
jordbruksvarer. Det bidrar til en grensehandel med betydelige omsetningstap
på norsk side.
Næringens sterke forankring i Distrikts-Norge
innebærer at den fortsatt spiller en viktig rolle for verdiskaping
og sysselsetting i mange deler av landet. I dag utføres
det om lag 80 000 årsverk i jordbruket. Avgangen av arbeidskraft
fra jordbruket som følge av effektivisering og strukturendringer
er med på å opprettholde vederlaget til arbeid
og egenkapital pr. årsverk. Inntektsgapet mellom jordbruket
og lønnstakere har økt de senere år.
I forbedringen av inntektsmulighetene i jordbruksoppgjørene
i 1998 og 1999 er det lagt stor vekt på kostnadsreduserende
tiltak.
For å nå målet om
matsikkerhet for alle innbyggere er det viktig med et aktivt og
sterkt landbruk i Norge, et forutsigbart og stabilt handelssystem
samt gode system for å sikre trygg mat. Tilgang
til produktive arealer står her sentralt. Byene og de største
tettstedene ligger stor sett nær de arealene som har størst
produksjonsevne, og utbyggingspresset i disse områdene
er stort og økende.
Landbruksavtalen i WTO legger rammebetingelser for
den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter
knyttet til markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.
WTO-avtalen medfører også forpliktelser og rettigheter
i forhold til å iverksette tiltak for å beskytte
folke-, dyre- og plantehelsen mot risikofaktorer knyttet til internasjonal
handel. Internasjonale avtaler og konvensjoner på miljøområdet
vedrørende forvaltningen av naturressurser har stor betydning
for landbruket.
Landbrukspolitikken omfattes ikke av EØS-avtalen. Norges
tilslutning til EØS-avtalen innebærer imidlertid
likevel noen direkte og indirekte begrensninger i handlingsrommet
for landbrukspolitikken, bl.a. gjennom en eventuell protokoll 3
om handel med bearbeidede landbruksvarer, og gjennom regelverket
på det veterinære området.
Komiteen har merket seg Regjeringens
henvisning til FAOs analyser og vurderinger som viser at vi i løpet
av noen tiår internasjonalt kan bevege oss fra en situasjon
med for store matressurser til en situasjon med internasjonal knapphet.
Parallelt med dette blir betingelsene for matproduksjon mer usikre
pga. jorderosjon, problemer med vannforsyning, tap av
biologisk mangfold m.v. Komiteen deler på dette
grunnlag Regjeringens vurdering om at man internasjonalt vil stå overfor
en betydelig utfordring når det gjelder å dekke
behovet for økt matproduksjon på en bærekraftig
måte. Etter komiteens syn må også dette
forholdet iakttas ved utformingen av norsk landbrukspolitikk.