Jeg viser til brev av 4. mai 2000 og to brev
av 8. mai 2000 fra komiteen, med henholdsvis 10, 3 og 16 spørsmål
til St.meld.27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre.
Noen av spørsmålene fra komiteen er overlappende
ved at de til dels har identiske problemstillinger som er formulert
på ulik måte. Når det gjelder disse,
er svarene samordnet under henvisning til de overlappende spørsmålene.
Spørsmål
1/10
Hvilke kriterier legger
departementet til grunn for en privat barnehage betegnes å drive
kommersielt?
Spørsmål
8/16
Hvilke tiltak vil Regjeringen
sette i verk for å unngå at barnehager som har
som formål å få størst mulig fortjeneste ikke får
statsstøtte? Kan Regjeringen tenke seg å forby
A/S-barnehager å ta ut overskudd, eventuelt forby
at barnehager med statstilskudd ikke kan organiseres etter A/S
modell?
Svar:
I stortingsmeldingen legges det opp til en likebehandling
av kommunale og private barnehager, blant annet gjennom en plikt
for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler med
de private barnehagene som inngår i kommunenes barnehageplaner.
Private barnehager skal være en integrert og likeverdig
del av barnehagetilbudet i kommunene. Dette gjelder med ett forbehold. Siden
barnehagesektoren er så sterkt offentlig subsidiert, nærmere
70 prosent av kostnadene dekkes gjennom offentlige tilskudd, ønsker
man gjennom meldingen å reise en prinsippdiskusjon om hvorvidt barnehager
med kommersielle formål bør få offentlig støtte.
Tilbakemeldingene fra stortingsbehandlingen vil danne grunnlag for
det videre arbeidet. Det er viktig å presisere at meldingen
ikke legger opp til å forby kommersielle barnehager, det
man ønsker er at slik type drift ikke skal motta offentlig
støtte.
I stortingsmeldingen betegnes en kommersiell
barnehage som en barnehage som blir opprettet med sikte på størst
mulig fortjeneste for eieren. Utgangspunktet for en vurdering av
kommersiell drift bør være intensjonen med driften.
Det er de barnehagene som driver med sikte på fortjeneste
som man må identifisere, men departementet innser at det
ikke vil være enkelt å finne gode og rettferdige
kriterier for å avgrense slik virksomhet. Det er antakelig
få eksempler på barnehager som har valgt en organisasjonsform
som er klart kommersiell eller som har krav til utbytte nedfelt
i vedtektene. Komiteen nevner aksjeselskap særskilt i sitt spørsmål,
og dette er i utgangspunktet en kommersiell eierform siden målet
med driften oftest er utbytte for aksjonærene. Men aksjeloven åpner
også for at aksjeselskap kan drives ut fra andre formål
enn utbytte for aksjonærene. Dette eksemplifiserer godt
hvilken vanskelig problemstilling man står overfor.
Derfor vil det antakelig være behov
for å gå dypere inn i barnehagenes regnskaper
og økonomiske disposisjoner for å avdekke kommersiell
virksomhet. Et generelt spørsmål da er om det
i det hele tatt skal være lov å tjene penger på barnehagedrift.
En vanskelig avgrensning vil for eksempel være i forhold
til barnehager som enkelte år kan vise til driftsoverskudd. Overskuddet
kan eksempelvis tas ut som lønn til eier, pløyes
tilbake til driften av barnehagen eller tas ut som "utbytte" på innskuddet
fra foreldre. Videre har man aktører som driver barnehager
som en del av en serie med ulike selskaper, eller har et morselskap
som driver flere barnehager. Her vil ofte alle enhetene ha samme eier.
Regnskapene fra hver enkelt barnehage kan vise til et driftsunderskudd,
men eier kan likevel ha tatt ut fortjeneste gjennom morselskapet,
f.eks. ved å sette en høy husleie for den enkelte
barnehagen.
I det videre arbeidet bør man forsøke å kartlegge
det reelle omfanget av slik virksomhet, utrede ulike kriterier for
hva som kan karakteriseres som kommersiell drift, samt se på alternativer
for hvordan man kan administrere en tilskuddsordning der man på visse
vilkår skal utelukke enkelte barnehager. Det vil da være naturlig å se
på om vurderingen bør gjøres av kommunen
som en del av de samarbeidsavtalene de er forpliktet til å inngå med
de private barnehagene. Kommunene har den nødvendige kjennskap
til lokale forhold, og i tillegg kan det være mest rasjonelt å tenke
seg en ordning som skal fungere etter at driftstilskuddet er lagt
over i inntektssystemet siden dette vil skje i relativt nær
fremtid.
Stortingsmeldingen legger opp til at statstilskuddet til
kommersielle barnehager skal falle bort allerede fra 1.1.2001. På bakgrunn
av behovet for en ytterligere kartlegging og utvikling av et godt
kriteriesystem er det etter departementets oppfatning ikke realistisk
med en slik tidshorisont.
Spørsmål
2/10
Hvilke type tilbud mener
kommunene skal gis etter full barnehageutbygging er oppnådd
i 2003?
Svar:
Departementet har ingen konkrete undersøkelser eller
statistikk som viser hvilke typer tilbud kommunene mener skal gis
etter full barnehageutbygging er oppnådd i 2003. Mye tyder
imidlertid på at de fleste kommuner arbeider med å tilpasse
tilbudet mest mulig til behovet, for slik å best mulig
utnytte de eksisterende ressursene.
I en behovsundersøkelse gjort av Asplan
Viak (1999) oppgir kommunene at følgende vil være
satsingsområder i årene framover:
Tabell:
Satsingsområder i kommunenes barnehagesektor (N=44) | Andel |
Brukertilpassing, fleksible
løsninger | 58 % |
Bedring av tilbudet/ kvalitetssikring | 35 % |
Etablere nye barnehageplasser | 33 % |
Kompetanseheving personalet | 19 % |
Spesielle pedagogiske tilbud | 12 % |
Fylle ledige plasser | 7 % |
Samarbeid mellom kommune
og private aktører | 7 % |
Brukerundersøkelser | 5 % |
Når det gjelder de viktigste utfordringene
for å nå full behovsdekning, oppgir kommunene
følgende:
Tabell:
Utfordringer i forhold til full behovsdekning (N=44) | Andel |
Utvikle fleksible tilbud | 37 % |
Etablere tilstrekkelig
antall barnehageplasser | 30 % |
Økonomi | 19 % |
Holdningsarbeid - flere
barn i barnehage | 14 % |
Omgjøring av plasser | 9 % |
Organisasjonsutvikling | 7 % |
Annet | 6 % |
Full behovsdekning vil aldri bli en konstant
faktor. Priser, tilbudets art og innretning, generelle holdninger til
bruk av barnehager, reformer i arbeidsliv og en rekke andre faktorer
påvirker etterspørselen. Utviklingen av fleksible
tilbud antas å bli en av de store utfordringene. Erfaring
tyder på at foreldre i økende grad ikke bare vil
etterspørre en barnehageplass, men også gi klare ”bestillinger” på hva
slags plass de ønsker både med hensyn til antall
timer, type plass, hvilke innhold, beliggenhet og eierform etc.
Mange kommuner søker å imøtekomme
etterspørselen etter fleksible tilbud gjennom plasser med
korte oppholdstider. Det betyr at barnehager kan ha et høyere antall
barn enn de har godkjente plasser for. De mest fleksible barnehagene
tilbyr opp til 10 ulike oppholdstider innenfor åpningstiden.
Noen få tilbyr kveldsåpent og noen meget få er
også nattåpne barnehager, som det hittil synes å være
relativt liten etterspørsel etter.
Asker kommune har organisert barnehagetilbudet slik
at de øker antall barn per barnegruppe. For å få plass
nok, utvides tilbudet ved hver barnehage med areal av typen "grillhytte",
lavvo og liknende slik at det alltid er grupper på 12 barn
og 2 voksne enten inne (på barnehagens område)
eller ute. I følge kommunen oppnår en et bedre
fagmiljø, utnytting av plassen, mye utevirksomhet og ulike
driftsformer innenfor en ordinær barnehage. Kvaliteten øker
gjennom mindre konflikter, mindre fravær og bedre utvikling
hos barna. Forutsetningen er at en knytter natur-/friluftstilbudet
til en ordinær barnehage for å oppnå størst
mulig grad av fleksibilitet til minst mulig kostnad. Asker-modellen
er møtt med stor interesse fra andre kommuner.
En barnehageform som har økt de seneste årene
(120 barnehager og ca. 5000 barn) er åpen barnehage. Tilbudet
er som regel gratis eller svært billig for brukerne. Barnehagen
ledes av førskolelærer, og det er som regel ikke
ansatt flere enn leder. Kravet er imidlertid at foreldrene eller
en annen omsorgsperson deltar sammen med barnet/barna.
En aktuell målgruppe for flere kommuner er hjemmeværende
innvandrerkvinner med barn.
Departementet kjenner til kommuner som vurderer å privatisere
driften av eksisterende barnehager og kommuner som ønsker å privatisere
resten av barnehageutbyggingen. Bydeler i Oslo og Tønsberg
og Bærum kommune er kommuner som vurderer dette. De fleste kommuner
har på 90-tallet overlatt utbygging av nye plasser til
private, så mye som over 80 prosent av plassene dette tiåret
har kommet til som privat initiativ. Det er viktig å peke
på at for de yngste barna skyldes dette primært
utbyggingen av private familiebarnehager.
Asplan Viak peker i sin undersøkelse
på at familiebarnehager ser ut til å være
mindre etterspurt enn tidligere. Det antas at dette kan ha sammenheng
med innføringen av kontantstøtten. I tillegg til
at en del av markedet er borte som følge av at foreldrene
(mor) er hjemme, vil sannsynligvis en del av de foreldre som etterspør
omsorgsordning utenfor institusjon velge dagmamma av økonomiske
grunner.
Den enkelte kommune må ta stilling
til hvilke typer barnehager det er behov for lokalt. I St.meld.nr
27 påpekes det at et av kvalitetssatsingsområdene
er å utvikle det tilbudet befolkningen vil ha i dialog
med brukerne (barn, foreldre og eventuelt næringslivet).
Spørsmål
3/10
Et fåtall av landets
kommuner tar prinsippet om tredeling mellom foreldre, kommune og
stat på alvor. Hvor mange kommuner gir 30 % støtte,
og hvordan ser Regjeringen for seg at kommuner som ikke har fulgt dette
opp skal kunne pålegges dette uten et klart lovvedtak?
Spørsmål
3/16
Hvilke virkemidler vil
settes i verk for at kommunene yter 30% av utgiftene til
barnehager? Hva slags straffetiltak vil en kunne bruke overfor kommuner
som ikke yter 30%?
Spørsmål
4/16
Hvor mange kommuner dekker ikke 30% til
utgiftene til barnehager?
Svar:
En tredeling av kostnadene i barnehagesektoren
har vært en målsetting i barnehagepolitikken fra
den forrige stortingsmeldingen om barnehager ble lagt fram i 1988.
Staten skulle dekke 40 pst av kostnadene, mens kommunene ble oppfordret
til å bidra med 30 pst av finansieringen. Dette skulle
føre til en rimelig foreldrebetaling på rundt
30 pst av kostnadene. Det er viktig å presisere at denne
kostnadsfordelingen bare er en intensjon om hvordan en fra statlig
hold ønsker at sektoren skal finansieres. Det er i dag
ingen virkemidler som sikrer at denne fordelingen realiseres.
I løpet av 90-tallet har det vært
en betydelig vekst i antallet nye barnehageplasser. Det er rimelig å tro
at både statstilskuddet til drift og stimuleringstilskuddet til
nye plasser har bidratt til denne veksten. Staten har i de siste årene
nærmet seg målsettingen om 40 prosent finansiering
av sektoren, mens kommunene fortsatt er et stykke unna målsettingen
om 30 prosent finansiering. I meldingen vises det til at kommunene
dekker i underkant av 7 prosent av utgiftene i private barnehager
og 27 prosent av utgiftene i de barnehagene som de selv eier.
Tall over kostnadsfordelingen mellom stat, foreldre og
kommune utarbeides av Statistisk sentralbyrå på grunnlag
av kommuneregnskapstall og regnskapsrapporter fra private barnehager,
og presenteres ved gjennomsnitt på landsnivå.
På grunn av svakheter i rapporteringen vil en oppsplitting
av tallene på kommunenivå gi usikre tall. Målet
om 40-30-30 fordeling har som nevnt over bare vært et mål
på nasjonalt nivå. Det blir derfor ikke publisert
tall for den enkelte kommune, og man kan ikke si noe om hvor mange
kommuner som har en finansieringsandel som oppfyller målsettingen om
30 prosent finansiering. Derimot gir tallene for landet sett under
ett indikasjoner på utviklingen i finansieringen av sektoren.
Det kommunale ansvaret for barnehagene er nedfelt i § 7
i barnehageloven. Kommunene har et ansvar for utbygging og drift
av barnehagene i kommunen, og utbyggingsmønster og driftsformer
skal tilpasses lokale forhold og behov. Kommunene står
med andre ord meget fritt med hensyn til barnehagedrift og -utbygging.
Blant annet kan de selv velge størrelse og omfang på eventuelle økonomiske
bidrag til de private barnehagene i sin kommune.
For å sikre mest mulig lik kostnadsfordeling
mellom barnehagene i hver enkelt kommune, fremmer stortingsmeldingen
forslag om at den tidligere kostnadsfordelingen opprettholdes som
intensjon, og det presiseres at målsettingen skal gjelde
både sektoren som helhet og i hver enkelt kommune.
Stortingsmeldingen har forslag til økonomiske
og juridiske virkemidler som kan bidra til å oppnå den ønskede
kostnadsfordelingen. Det legges opp til en kraftig økning
av den offentlige finansieringen av sektoren for å nå målet
om full behovsdekning og samtidig oppnå den ønskede
kostnadsfordelingen i sektoren. I meldingen foreslås det økte
overføringer til kommunene på totalt 800 mill
kroner i perioden 2001 – 2003, hvorav 500 mill kroner skal
tilføres kommunene som en økning i de frie inntektene
og 300 mill kroner skal gis som et øremerket tilskudd for
nye plasser. Økte overføringer til kommunene er
likevel ingen garanti for at midlene benyttes til barnehagesektoren.
Det kan være problematisk at en såpass kraftig økning
i den offentlige finansieringen av en sektor ikke gir sterkere garantier
for at midlene benyttes til formålet, og at kostnadsfordelingen
blir mer i tråd med intensjonen.
Alternativt kan man se for seg en statlig øremerking av
hele beløpet frem til full behovsdekning er nådd. Dette
vil sikre en bedre statlig styring med barnehageutbyggingen, og
kan bidra til å forsere barnehageutbyggingen i kommunene.
En forutsetter da at midlene gis som frie inntekter når
full behovsdekning er oppnådd.
Meldingens forslag om økt offentlig
finansiering gir imidlertid klare signaler til kommunene om at de
må ta større ansvar for sektoren, og bedre finansieringen
i både kommunale og private barnehager. Meldingen foreslår
videre at kommunene får større forpliktelser til å samarbeide
med private barnehager, samt at kommunene får en lovfestet
plikt til å tilby barnehageplass til de som ønsker
det. Det er ikke vurdert hvorvidt departementet skal ha noen muligheter
til å iverksette straffetiltak overfor de kommuner som
ikke oppfyller de nevnte forpliktelser.
Det er departementets oppfatning at en kombinasjon av
styrket offentlig finansiering av sektoren, kombinert med sterkere
juridiske forpliktelser for kommunene, vil gi særlig de
private barnehagene bedre rammevilkår enn tilfellet er
i dag.
Spørsmål
4/10
Mener departementet at
det bør settes tak for hva som er akseptabel maksimumpris
for en barnehageplass?
Svar:
Eierne står i dag fritt ved fastsettelse
av foreldrebetaling i barnehagene. De halvårlige foreldrebetalingsundersøkelsene
som SSB utfører for departementet viser at det er store
prisforskjeller mellom kommuner og mellom private og kommunale barnehager.
Departementet er bekymret over denne situasjonen, men
mener likevel at det ikke er realistisk å innføre maksimalsatser
for foreldrebetalingen nå. Spørsmålet har
vært drøftet flere ganger tidligere og begrunnelsen for
ikke å innføre maksimalsatser har hittil vært
at det er en rekke forhold som gjør dette vanskelig:
For det første er det blitt pekt på at
de økonomiske forholdene varierer såpass mye fra
kommune til kommune (eller fra barnehage til barnehage) at det av
den grunn kan være vanskelig å fastsette en maksimalsats sentralt.
Det er likevel ikke umulig å fastlegge satser på grunnlag
av gjennomsnittsberegninger av kostnader i barnehager. Men foreldrebetalingen
i den enkelte barnehage vil da ikke dekke 30 pst av den enkelte
kommune eller barnehages utgifter, men 30 pst av de samlede kostnadene
i sektoren under ett.
For det andre er det blitt pekt på at
en statlig fastsetting av satsene vil være en klar inngripen
i det kommunale selvstyret, jf at avgiftsnivået i kommunene
på en rekke andre områder også viser
store variasjoner. Brukerbetaling er en viktig del av kommunenes
inntektsgrunnlag, og retten til å fastsette nivået
på dette er en del av kommunenes selvstyre.
Det tredje forholdet som har blitt gjort gjeldende,
er at innføring av maksimalsatser kan virke mot sin hensikt.
Maksimalsatser kan lett oppfattes som "normalsatser", og i kommuner
der satsene ligger under det som eventuelt settes som maksimalsats,
vil resultatet kunne bli at foreldrebetalingen økes opp
til den fastsatte maksimalsatsen.
Innføring av maksimalsatser vil dessuten
være problematisk å gjennomføre overfor
de private barnehagene. Særlig vanskelig vil dette være
i forhold til private barnehager som ikke mottar noen form for kommunal
støtte. Foruten det statlige driftstilskuddet, er foreldrebetalingen
eneste inntektskilde for disse virksomhetene. Dersom det innføres
en maksimumsgrense for hvor høy foreldrebetaling som kan
kreves, vil private barnehager kunne få problemer med å få regnskapet
til å gå i balanse. Dette kan forhindres ved at
kommunen pålegges en plikt til å støtte
noen eller alle private barnehager.
Forslaget om plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager vil kunne være en mulighet for kommunene
til å påvirke nivået på foreldrebetalingen
i private barnehager. Det kan f eks stilles vilkår om at
kommunal støtte gis under forutsetning om at foreldrebetalingen
ikke overstiger et visst nivå.
Stortingsmeldingen legger også opp
til en betydelig økning i den offentlige finansieringen
av barnehagene, og det forventes at dette vil kunne bidra til å lette
presset på foreldrebetalingen.
Departementet ser at det er viktig å øke
oppmerksomheten rundt foreldrebetaling i barnehager. Gjennom de økonomiske
og juridiske virkemidler som er nevnt mener man å ha gitt
kommunene klare signaler som vil ha positiv effekt for foreldrebetalingen.
I tillegg kan man tenke seg tettere oppfølging fra fylkesmennene
samt etablering av gode periodiske undersøkelser som gir
informasjon om nivået på foreldrebetalingen i
kommuner og mellom kommuner.
Spørsmål
5/10
Hvordan mener departementet
at en kan sikre en mest mulig lik behandling av de private barnehagene fra
kommune til kommune.
Svar:
Halvparten av barnehagene er i dag private,
og drøyt 40 prosent av barna går i privat barnehage.
Fra statens side er det et mål at private barnehager gis
like gode rammebetingelser juridisk, økonomisk og på annen måte
som de kommunale barnehagene. Dette gjelder både i den
nåværende situasjonen med en sektor som fortsatt
er i en utbyggingsfase der staten gir et øremerket driftstilskudd,
og i en framtidig situasjon i en fullt utbygd sektor der offentlige
midler er lagt inn i kommunenes inntektssystem.
I dagens situasjon har alle barnehager som oppfyller gitte
vilkår rett til godkjenning, og en godkjent barnehage har
rett til statlig driftstilskudd. Dette tilskuddet gis på like
vilkår uavhengig av eierform. Det statlige driftstilskuddet
dekker i underkant av 40 prosent av barnehagenes totale kostnader.
I dag blir med andre ord alle private barnehager likebehandlet fra
statlig hold. Kommunenes ressursinnsats er imidlertid varierende og
den kommunale andelen av den offentlige finansieringen av barnehagesektoren
har vært synkende de seneste årene. Samlet sett
dekker kommunal støtte kun 7 prosent av kostnadene i privat
sektor, og halvparten av de private barnehagene mottar ingen form
for kommunal støtte. Undersøkelser viser at mange
av de private barnehagene sliter økonomisk. Likevel har
de fleste kommunene en eller annen form for støtteordning
til de private barnehagene, det er kun 45 kommuner som ikke gir
støtte til noen av sine private barnehager. Det er en politisk
intensjon at samlet offentlig tilskudd skal dekke 70 prosent av
kostnadene i en fullt utbygd sektor, og en viktig utfordring blir
dermed å stimulere til økt kommunal innsats på sektoren.
Stortingsmeldingen trekker opp to viktige juridiske virkemidler.
For det første ønsker man å lovfeste
en plikt for kommunene til å tilby barnehageplass til alle som ønsker
det. Meldingen foreslår videre en plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med de private barnehagene som inngår i kommunens barnehageplaner.
Begrepet "som inngår i kommunenes barnehageplaner" vil
i utgangspunktet stille kommunene fritt til å velge hvilke
private barnehager de ønsker å inngå avtale
med. Barnehagelovens §7 pålegger kommunene et
overordnet ansvar for barnehagesektoren, men legger ikke noe rettslig
ansvar på kommunene slik at disse står fritt til å utforme
sin egen barnehagepolitikk. Herunder også fritt til å bestemme
hvordan man vil forholde seg til de private barnehagene. Men privat
sektor er en viktig bidragsyter til det barnehagetilbudet kommunene
har i dag, og det er tvilsomt om kommunene vil finne det formålstjenlig å utelukke
eksisterende private barnehager fra sine planer i særlig
grad. Samtidig innføres en kommunal plikt til å tilby
barnehageplass til alle som ønsker det, og dette vil nok
også bidra til at kommunene ønsker å stimulere
til å opprettholde privat barnehagedrift.
Gjennom samarbeidsavtaler med kommunen skal
de private barnehagene sikres gode og stabile rammevilkår.
Departementet vil utarbeide generelle retningslinjer om hva slike
avtaler bør inneholde, og ved å legge noen overordnede
føringer ønsker man at de ulike kommunene vil
etablere en relativt lik praksis i forhold til privat barnehagesektor.
Man kan eksempelvis tenke seg at avtalen regulerer foreldrebetalingen,
stiller krav om inntektsgraderte satser og søskenmoderasjon, åpner
for at kommunen skal disponere et antall plasser eller at opptaket
til barnehagen skal være en del av felles kommunalt opptak.
Departementet er imidlertid også klar over at det er viktig å unngå at
statlige føringer kommer i konflikt med det kommunale selvstyret, spesielt
i en fremtidig situasjon der det statlige øremerkede driftstilskuddet
faller bort og kommunene får et helhetlig ansvar for sektoren.
Som tidligere nevnt er det en politisk intensjon
at det offentlige skal dekke 70 prosent av kostnadene i en fullt
utbygd sektor. Dette målet skal gjelde på kommunenivå,
dvs. man ønsker en likhet i andel offentlig finansiering
mellom kommunene. Det har vært drøftet ulike måter å øke
den offentlige finansieringen på fram mot en fullt utbygd
sektor, men den generelle målsettingen er at sektoren må tilføres
nok midler slik at kommunen, når tilskuddet legges over
i inntektssystemet, har det nødvendige økonomiske
grunnlaget for å gi barnehagene, også de private,
tilfredsstillende økonomiske rammevilkår.
Spørsmål
6/10
Hvorfor har ikke fylkesmannens
kontroll med statstilskuddet blitt sanksjonert?
Svar:
Stortinget behandlet Ot prp nr 35 om endringer
i barnehageloven den 29. mai og 5. juni 1997. Det ble da vedtatt
en tilføyelse i barnehagelovens § 10 om at fylkesmannen skal føre tilsyn
med det statlige tilskuddet til barnehager. Forslaget til den daværenede
regjeringen gikk ut på at det skulle være kommunene som skulle føre tilsyn
med tilskuddet, og at fylkesmannen skulle være klageinstans.
I vedtaket ble ikke bestemmelsen om klageinstans endret, slik at
lovteksten etter vedtaket sier at fylkesmannen både skal
føre tilsyn med tilskuddet og skal være klageinstans.
Denne inkurien gjør det nødvendig å fremme
saken for Stortinget på nytt og er årsaken til
at det ikke har vært aktuelt å sanksjonere Stortingets
vedtak.
Samtidig har vedtaket lagt opp til økte
arbeidsoppgaver for fylkesmannsembetene. Det er dermed behov for å utrede
ressurssituasjonen for fylkesmennene på dette arbeidsfeltet.
Vedtaket om at det er fylkesmennene som skal tillegges denne tilsynsoppgaven,
reiser dermed flere spørsmål enn det rent lovtekniske.
Departementet har i de senere årene
arbeidet for å forbedre rutinene for tildeling av statstilskuddet,
med sikte på å bedre oppnå bedret kontroll
innenfor rammene av dagens ordning.
I St. meld. nr. 27 foreslås det å innlemme
det statlige driftstilskuddet i inntektssystemet til kommunene.
Ved overgang til rammefinansiering vil det måtte være kommunene
som har ansvaret for å vurdere om midlene til barnehage
nyttes etter forutsetningene. Siden meldingen legger opp til ny
finansieringsordning relativt raskt, argumenteres det for at det
kan synes lite hensiktsmessig å pålegge fylkesmennene
en ny og ressurskrevende kontrolloppgave som vil opphøre
etter noen få år.
Når Stortinget har ferdigbehandlet
St. meld. nr. 27 vil departementet ta stilling til videre fremgangsmåte. Man
ser for seg to alternativer - fremme et nytt forslag der ordlyden
i barnehageloven § 10 rettes opp, eller alternativt fremme
forslag om at vedtaket oppheves i lys av en eventuell enighet om
snarlig overgang til ny tilskuddsordning.
Spørsmål
7/10
Hvilke kriterier mener
departementet bør legges til grunn ved at private barnehager
også tar inn barn med spesielle behov?
Svar:
Departementet forstår spørsmålet
på følgende måte: Hvilke
virkemidler mener departementet må til for at private barnehager
også tar inn barn med spesielle behov?
«Barn med spesielle behov" omfatter funksjonshemmede
barn, minoritetsspråklige barn og andre barn med særlige
behov. Tall for 1998 fra Statistisk sentralbyrå viser antallet
barn med særlige behov i barnehagene.
| Barn
med særlige behov |
| Antall barn
i alt | Antall i offentlige
barnehager | Antall i private barnehager |
Barn i alt | 16 933 | 13 650 | 3 283 |
minoritetsspråklige
barn | 8 877 | 7 193 | 1 684 |
funksjonshemmede barn tatt
opp etter §9 | 3 344 | 2 770 | 574 |
andre barn med særlige
behov | 4 712 | 3 687 | 1 025 |
Etter Barnehageloven § 9 har alle funksjonshemmede
barn rett til prioritet ved opptak i barnehage, hvis barnet kan
ha nytte av oppholdet i barnehage. Denne paragrafen gjelder også for
private barnehager. Det er kommunen som har ansvar for at barn med
funksjonshemming får plass i barnehage.
Det finnes flere tilskuddsordninger for å tilrettelegge barnehagetilbudet
for barn med spesielle behov: Tilskudd til tiltak for å tilrettelegge
for funksjonshemmede barn i barnehage (10%-midlene), tilskudd
til spesialpedagogiske tiltak etter opplæringsloven, tilskudd til
tospråklig assistanse, tilskudd til flyktningebarnehager.
I tillegg dekker kommunen gratisplasser i barnehage til barn dersom
det er fattet vedtak etter barnevernsloven.
Som tallene over viser har flertallet av barn
med spesielle behov et kommunalt barnehagetilbud. Det kan være
flere årsaker til at private barnehager ikke i like stor
grad har plasser for barn med spesielle behov. Kommunale tjenester
som barnevern og PP-tjenesten har ofte etablerte samarbeidsordninger
med kommunale barnehager når det gjelder å tilrettelegge
for et barnehagetilbud for barn med særlige behov. Slike samarbeidsordninger
er som oftest ikke etablert med private barnehager. Departementet
mener dette kan være en årsak til at det er så få barn
med spesielle behov i private barnehager.
Videre kan det tverrsektorielle kommunale samarbeidet
mellom tjenestetilbudene gjøre det mer naturlig for familier
som har barn med spesielle behov å søke en kommunal
barnehageplass enn en privat barnehageplass. Vi vet ikke hvor mange
familier som har barn med spesielle behov som søker spesielt
om opptak i private barnehager. Det vil likevel være rimelig å tro
at det i realiteten er få familier som søker opptak
i private barnehager. Jevnt over vil kommunale barnehager, som også får
kommunal støtte ha bedre muligheter for å tilrettelegge
for barnets spesielle behov, i tillegg til at foreldrebetalingen
i snitt er lavere enn i private barnehager. I en undersøkelse
fra Fafo (1998) om innvandrer-foreldres holdninger til
bruk av barnehage, blir tilgjengelighet og pris nevnt som de viktigste årsakene
til at innvandrerforeldre ikke velger å søke om
barnehageplass.
Det er også slik at barn med spesielle
behov trenger mer tilrettelegging enn andre for å ha nytte
av oppholdet i en barnehage. Dette gjør at plasser for
barn med spesielle behov koster mer i snitt enn ordinære
plasser. Mange private barnehager mottar ikke økonomisk støtte
fra kommunen. Følgelig kan det bli svært kostbart
for den private barnehagen å ta inn barn med spesielle
behov, hvis plassen må tilrettelegges for at barna kan
ha nytte av oppholdet. Mangelen på økonomisk støtte
fra kommunen vil sannsynligvis resultere i høyere foreldrebetaling,
som igjen vil gjøre det mindre attraktivt for foreldrene å søke
plass i en privat barnehage.
De statlige tilskuddsordningene og lovverket
er statens virkemidler for å bidra til at barnehagene inkluderer
alle barn. I stortingsmeldingen om barnehager ligger det et forslag
om å integrere private barnehager i kommunens samlede barnehagetilbud.
Dette innebærer at kommunene støtter de private
barnehagene økonomisk og ellers gir nødvendig
oppfølging til de barnehagene som ønsker å inngå en
samarbeidsavtale med kommunen. Dette kan f.eks. bety at de private
barnehagene får veiledning og opplæring på lik
linje med de kommunale barnehagene når det gjelder å tilrettelegge for
et tilbud for barn med spesielle behov. Private barnehager må på sin
side innfri de vilkår som kommunen stiller for at de skal
bli integrert i kommunenes barnehageplaner. En samarbeidsavtale
mellom kommunen og en privat barnehage kan f.eks. inneholde krav
om at barnehagen tar inn barn med spesielle behov mot at de får økonomisk
støtte fra kommunen for å tilrettelegge for slike
plasser.
En utfordring med hensyn til hvilke vilkår
som skal inngå i slike samarbeidsavtaler mellom kommunen
og private barnehager kan være krav om samordnet opptak.
Et samordnet opptak for private og kommunale barnehager vil antakeligvis
føre til at flere barn med spesielle behov vil bli tatt
opp i private barnehager. I en skriftlig uttalelse vedr. stortingsmeldingen
går Private barnehagers landsforbund (PBL) i mot felles
opptak for hele kommunen. De argumenterer med at dette vil gå ut
over barnehager som har alternativ pedagogikk, spesielt livssynsgrunnlag,
bedriftsbarnehager m.v.
Gjennom en slik samarbeidsavtale mellom kommunene
og private barnehager, der det er et rimelig samsvar mellom vilkår
og støtte, vil det bli lettere å se hele barnehagesektoren
under ett og gi barn med spesielle behov et godt tilrettelagt barnehagetilbud,
enten det blir i en privat eller i en kommunal barnehage. På denne
måten kan også samarbeidet mellom de andre kommunale
tjenesteordningene og de private barnehagene forbedres.
Departementet mener at en sterkere ansvarliggjøring av
kommunene som barnehagemyndighet, der kommunen integrerer private
barnehager i kommunens helhetlige tilbud, vil bidra til at barn
med spesielle behov i større grad kan få plass
i private barnehager.
Spørsmål
8/10
Mener departementet at
måltallet på 25 000 plasser er tilstrekkelig utredet
for å nå målet om full barnehagedekning?
Spørsmål
2/3
Mener departementet at
anslagene for nye barnehageplasser som er gitt i meldingen er tilstrekkelig
for å nå målet om full behovsdekning?
Svar:
I stortingsmeldingen blir det gjort rede for
hvor mange plasser som må til for å nå målet
om full behovsdekning. Full behovsdekning er definert som det antall
plasser som må til for at alle familier som ønsker
det skal få tilbud om barnehageplass for sine barn.
Stortingsmeldingen viser til, på grunnlag
av undersøkelser gjort i 1999, at en dekning på 70
prosent innebærer full behovsdekning. Her er det imidlertid
viktig å presisere at full behovsdekning ikke er oppnådd
før alle foreldre som ønsker barnehageplass til
ungene sine får tilbud om dette. Dette kan innebære
60 prosent ett sted og 90 prosent dekning et annet sted.
Undersøkelser om behovet for barnehageplasser
kan utføres på ulike måter. En metode
er å spørre foreldrene om hva som er deres behov
og ønsker om plass for sine barn. Siden målet
om full behovsdekning er at alle familier som ønsker det
skal få tilbud om plass, er denne undersøkelsesmetoden
antakelig den mest nøyaktige. Men man når imidlertid
ikke de familiene som ikke selv mener at de har behov for plass
for sine barn; dette vil eksempelvis være familier som
ikke selv er i stand til å yte god nok omsorg for sine
barn. Dette er heldigvis ingen tallmessig stor gruppe.
Den andre hovedmetoden for å kartlegge
behovet for barnehageplasser, er å spørre kommunene.
Basert på erfaringer og ventelister mv. kan kommunene gi
en vurdering av hvor nær kommunen er målet om
full behovsdekning.
Måltallet på 25 000 plasser
er basert på undersøkelser hvor både
kommunene og foreldrene er blitt spurt om behovet for barnehageplasser.
Da stortingsmeldingen ble avgitt, var den ferskeste barnehagestatistikken fra
1998. I 1998 eksisterte det til sammen 188 000 barnehageplasser.
På dette grunnlaget ble det fastslått at det var
behov for å etablere 25 000 plasser fra og med 1999. SSB
foretok spørreundersøkelser blant foreldre med
barn i førskolealderen både i forkant av og etter innføringen
av kontantstøtten. Asplan Viak gjennomførte en
undersøkelse i alle landets kommuner høsten 1999
for finne ut kommunenes egne anslag for barnehagebehovet på lokalplan.
Disse undersøkelsene viser relativt godt samsvar mellom
foreldrenes og kommunenes behovsanslag.
På grunnlag av de undersøkelser
som er referert til over, er det beregnet at vi vil oppnå full
behovsdekning på det tidspunktet hvor det på landsbasis
er etablert 213 000 barnehageplasser. Meldingen skisserer en handlingsplan
for sluttføring av barnehageutbyggingen for årene 2001-2003.
I denne planen ble det lagt til grunn at utbyggingen i 1999 og 2000
ville være i tråd med de forutsetninger som var
lagt inn i budsjettet for disse årene. I 1999 var måltallet
7 500 nye barnehageplasser. Videre var det i budsjettforslaget for
2000 foreslått 6 000 nye plasser i 2000. Gitt at disse
til sammen 13 500 plassene ble etablert i disse årene,
ville det gjenstå en utbygging på 11 500 plasser
i handlingsplanperioden.
Foreløpige tall fra SSBs barnehagestatistikk
for 1999 viser at det ble etablert 3 200 nye plasser i 1999. Dette er
4 300 færre plasser enn forutsatt. Dette innebærer
at det gjenstår en større utbyggingen fra og med
2000 enn det som meldingen har forutsatt.
Det er viktig å være oppmerksom
på at det er så godt som umulig å fastslå på hvilket
nivå vi vil oppnå full behovsdekning. Det eksakte
målet for full behovsdekning er at alle familier som har
et ønske om plass – eller som burde hatt et ønske
om plass – kan få tilbud om plass. Det sier seg
selv at det i praksis er umulig å fastslå når
dette inntrer. Samtidig vil behovet hele tiden variere. Økt
barnehagetilbud, økt fleksibilitet i tilbudet og redusert
foreldrebetaling vil også kunne gi høyere etterspørsel.
Det er derfor grunn til å tro at det reelle nivået
for full behovsdekning vil ligge noe høyere enn hva som
antydes i stortingsmeldingen.
Spørsmål
9/10
Mener departementet at
det kan ha noen betydning for kvaliteten i barnehagene i forskjellen
i finansieringen mellom private og kommunale barnehager?
Svar:
Departementet oppfatter at spørsmålet
er om forskjell i finansieringen mellom private og kommunale barnehager
kan ha noen betydning for kvaliteten i barnehagene. Med "forskjell
i finansiering" antar vi at komiteen mener god/dårlig økonomi.
Departementet har ikke formulert et felles kvalitetsbegrep
på vegne av barnehagesektoren. Det som kjennetegner kvalitetsbegrepet
i tjeneste- og omsorgsproduksjonen er at det er sammensatt og mangetydig. Vektlegging
av brukernes oppfatning av kvalitet understeker også at
kvalitetsbegrepet på dette området ikke kan defineres
entydig.
I meldingens satsing på kvalitet, er
tre hovedområder pekt ut: En barnehage for alle barn, fleksible
og brukertilpassede barnehager og et kompetent personale. Departementet
mener at økonomi har betydning for hvordan disse tre "kvalitetsområdene"
kan prioriteres i den enkelte barnehage. Eksempelvis vil en "barnehage for
alle barn" ikke kunne realiseres dersom foreldrebetalingen er så høy
at den utelukker foreldre fra å søke. Et kompetent
personale er avhengig av at barnehagen har økonomisk mulighet
til å tilby faglig utvikling og etterutdanning for sine
ansatte. På denne bakgrunn kan en si at finansieringen
av de private barnehager har betydning for kvaliteten.
Spørsmål
10/10
Mener departementet at
den enkelte barnehage skal få stor frihet i utvikling av
innhold og kvalitet i egen barnehage?
Svar:
Barnehagesektoren i Norge er regulert gjennom
barnehageloven og gjennom en egen rammeplan utarbeidet av departementet
i 1996. Denne rammeplanen har status som forskrift til loven og
angir en del forhold som alle barnehager er forpliktet til å følge.
Rammeplanen legger imidlertid ikke detaljerte føringer
for virksomheten, eller hindrer lokal frihet, tilpasning og variasjon.
I Norge er det en sterk tradisjon for at den
enkelte barnehageeier har stor frihet i selv å bestemme
innhold og arbeidsmetoder i barnehagen. Departementet ønsker å opprettholde
denne tradisjonen. I det videre arbeidet vil man derfor kun presentere
overordnede rammer, mål og visjoner for kvalitetssatsingen,
informere om den og bistå med veiledning og erfaringsspredning
til kommuner og barnehager.
Spørsmål
1/3
Hvordan vurderer departementet
en lovfestet rett til barnehageplass?
Svar:
En lovfestet rett til barnehageplass ville utvilsomt, for
den enkelte familie og for det enkelte barn, gi størst sikkerhet
for å kunne motta en plass i barnehage fra det tidspunkt
familien melder fra om et slikt ønske. At dette likevel
ikke fremmes som forslag i stortingsmeldingen, har sammenheng med
tilbudets innretning i forhold til brukernes behov og kommunens
rolle som leverandør av tjenesten.
Barnehagesektoren representerer i dag et stort
mangfold, en barnehageplass er definitivt ingen standardisert ytelse.
Dette har dels en historisk forklaring, men er også et
resultat av at det over lang tid har vært en målsetting
at barnehagetilbudet i størst mulig grad skal tilpasses
barnehagebrukernes ønsker og behov. En videreføring
av mangfoldet og fokuset på brukerne i en rettighetslov,
slik at en rett til barnehageplass innebærer en rett til
akkurat det tilbudet familien ønsker seg til enhver tid,
vil gi en rettighet for enkeltindivider som det i praksis vil være
umulig for kommunene å oppfylle.
Ved en eventuell lovfesting av rett til barnehageplass vil
det derfor måtte presiseres nærmere hva slags
barnehagetilbud retten skal omfatte. En kan da tenke seg en rettighetsbestemmelse
som definerer et minimumstilbud som alle skal ha rett til, f eks.
et tilbud avgrenset til et visst antall timer eller et tilbud avgrenset
etter barnet alder. Det er en fare for at et slikt minimumstilbud vil
kunne bidra til å standardisere sektoren, og dermed svekke
mangfoldet og brukerorienteringen. En minimumsløsning vil
heller ikke være tilstrekkelig eller tilfredsstillende
for alle brukere, og vil derfor i realiteten ikke gi familien og
barnet en rettighet av større verdi. En lovfesting av et
tilbud utover en minimumsløsning vil derfor måtte
formuleres så generelt at den enkelte families behov skal
kunne ivaretas, men samtidig avgrense retten til barnehageplass
slik at kommunene får det nødvendige handlingsrommet
for å drive rasjonell planlegging og ressursforvaltning.
Det synes vanskelig å innarbeide en slik avveining i et
regelverk som gir en individuell rett til en ytelse og som dermed
kan gjøres til gjenstand for tvister i domstolene.
I stortingsmeldingen drøftes innføring
av en lovfestet, kommunal plikt til å tilby barnehageplass.
Man kan tenke seg et slik virkemiddel tatt i bruk for å forsere gjenstående
utbygging. Dette innebærer en lovendring før sektoren
er fullt utbygd. Alternativt kan man vurdere, som også meldingen
legger opp til, å innføre en slik plikt først
etter at sektoren er fullt utbygd. Da vil en lovfestet plikt først
og fremst bidra til å opprettholde barnehagetilbudet i
kommunene.
Spørsmål
2/3
Se svar på spørsmål
8/10.
Spørsmål
3/3
Mener departementet at
de midler som i meldingen er tiltenkt barnehageformål er
tilstrekkelig for å nå målet om full
behovsdekning?
Svar:
Departementet tolker spørsmålet
slik at komiteen spør om de midlene som ligger i meldingen
vil være tilstrekkelig til å finansiere 70 prosent
av kostnadene i en fullt utbygd barnehagesektor.
Departementet har beregnet at en fullt utbygd
sektor vil koste 13,4 mrd kroner (her må det imidlertid
tas et forbehold om at full behovsdekning kan ligge høyere enn
de 70 prosent som er lagt til grunn i stortingsmeldingen). Stortingsmeldingen
har en klar intensjon om at disse kostnadene skal dekkes gjennom
en kostnadsdeling 40-30-30 mellom stat, kommune og foreldre. De
midlene som ligger i meldingen vil samlet sett være tilstrekkelig
til å komme opp på 70 prosent offentlig finansiering.
Dette gjelder både for de plasser som allerede er etablert,
og de plasser som skal etableres.
Begrepet full behovsdekning er grundig drøftet andre
steder i departementets svar på komiteens spørsmål.
I beregningen av kostnader har man tatt utgangspunkt i anslaget
som er gjort av Asplan Viak (1999) på bakgrunn av kommunenes
behovsvurderinger. Full barnehagedekning er her anslått
til 70 prosent. Dette innebærer et behov for 25 000 nye
plasser fra 1999.
I kostnadsberegningen har man lagt til grunn
at de kostnadskrevende barna (barn med spesielle behov) allerede
er i barnehage. Videre er det lagt til grunn en økt etterspørsel
etter deltidsplasser. Undersøkelser som er gjort etter
innføringen av kontantstøtten tyder på at det
er et stort udekket behov for deltidsplasser i barnehage. Kostnadsberegningen
har også tatt hensyn til at barn under 3 år er
mer kostnadskrevende enn de større barna.
Spørsmål
1/16
Hvilke kommuner har ikke målsetting om full barnehagedekning
i 2006/07?
Svar:
Innledningsvis kan det være hensiktsmessig å definere
de to begrepene barnehagedekning og behovsdekning slik de brukes i stortingsmeldingen.
Begrepet barnehagedekning uttrykker hvor mange prosent av alle barn
i aktuell aldersgruppe som har plass i barnehage. Full barnehagedekning
innebærer dermed en situasjon der alle barn har en barnehageplass.
Begrepet uttrykker mao. noe annet enn full behovsdekning som er
et uttrykk for en situasjon der alle som ønsker det har
et tilbud om en barnehageplass. Det er full behovsdekning som er
målsettingen i stortingsmeldingen, og meldingen legger
opp til at dette målet på landsbasis skal være
nådd innen utgangen av 2003.
Det er gjort en rekke undersøkelser
for å kartlegge når man kan forvente at full behovsdekning
er nådd. Asplan Viak gjennomførte sommeren 1999
en behovsundersøkelse i alle landets kommuner. Denne undersøkelsen
viste at 44 prosent av kommunene allerede i 1999 hadde full behovsdekning
eller overdekning av plasser for 1-2 åringer. 63 prosent
hadde full dekning eller overdekning av plasser for 3-5 åringer. De
kommunene som oppga å være i mål med
barnehageutbyggingen, var i hovedsak små kommuner, målt etter
folketall.
I undersøkelsen spurte man også om
når kommunene regnet med å komme i mål
med utbyggingen for hele målgruppen 1-5 år. Bare
105 kommuner svarte på dette, og anslaget er derfor usikkert.
Men 84 av disse kommunene, eller 80 prosent, oppga at de allerede hadde
full behovsdekning eller hadde planer om full behovsdekning innen
2003.
Spørsmål
2/16
Hvor mange barnehager har
reelle fleksible tilbud som ivaretar kontantstøtteforeldrenes
behov for barnehageplass? Hvor mange kontantstøtteforeldre
har inngått avtaler med barnehagene om deltidstilbud?
Svar:
Det er en viktig målsetting å øke
fleksibiliteten i barnehagetilbudet, slik at alle får en
plass som er tilpasset det reelle behovet man har, også de
barnefamilier som ikke mottar kontantstøtte.
Statistisk sentralbyrås barnehagestatistikk
viser at det i løpet av 1998 skjedde en del endringer i
bruken av barnehage for barn i kontantstøttealder. Til
sammen hadde 47 300 ett- og to-åringer barnehageplass i
1998. Dette er 1 200 færre enn ett år tidligere.
I 1998 hadde 32 900 ett- og toåringer heltidsplass og 14
400 deltidsplass. Til tross for nedgangen i antall barn var det
en økning på 1 400 deltidsplasser for barn i aldersgruppen fra
97-98.
SSBs barnehagestatistikk gir oss ikke tall på hvor mange
barnehager som tilbyr korte oppholdstider. Informasjon om kombinasjoner
av kontantstøtte og barnehage framkommer dermed av ovennevnte
statistikk og av Rikstrygdeverkets tall. Kontantstøttestatistikken
av 22.12.1999 viser at kontantstøtte benyttes på følgende
måter:
| Kontantstøttesats |
Barnas alder | 100% | 80% | 60% | 40% | 20% |
Ett-åringer | 41 588 | 61 | 263 | 2 785 | 1 842 |
To-åringer | 33 396 | 135 | 787 | 5 419 | 3 312 |
SUM | 74 984 | 196 | 1 050 | 8 204 | 5 154 |
Tabellen viser at 14 604 barn benyttet en eller
annen form for kombinasjon av barnehage og kontantstøtte ved
utgangen av 1999. 74 984 barn mottok full kontantstøtte.
Spørsmål
3/16
Hvilke virkemidler vil
settes i verk for at kommunene yter 30 % av utgiftene til
barnehager ? Hva slags straffetiltak vil en kunne bruke overfor
kommuner som ikke yter 30 %?
Se svar på spørsmål
3/10
Spørsmål
4/16
Hvor mange kommuner dekker ikke 30 % av
utgiftene til barnehager?
Se svar på spørsmål
3/10
Spørsmål
5/16
Hvordan bør den
framtidige finansiering av åpne barnehager være?
Svar:
Ved beregning av statstilskudd til åpne
barnehager tas det utgangspunkt i gjennomsnittstall for frammøtte barn
per uke. Videre legges oppholdstid og barnas alder til grunn. Som
kjent er satsene for barn under tre år vesentlig høyere
enn satsene for barn over tre år. Dette henger blant annet
sammen med at kravet til bemanning er høyere for de yngste
barna. Tilsvarende krav gjelder ikke for åpne barnehager,
der en voksen kommer sammen med barnet. Dermed er det ikke nødvendigvis
samme behov for å differensiere mellom satser for små og
store barn i åpne barnehager.
Barnets oppholdstid skal også danne
grunnlag for beregning av tilskudd til åpne barnehager.
Barn i åpen barnehage tildeles ikke plass på ordinær
måte og har således ingen fast oppholdstid. Dermed
er ikke oppholdstid et egnet utgangspunkt for å fastsette
størrelsen på driftstilskuddet.
Videre viser undersøkelser at det er
langt lavere gjennomsnittskostnader i åpne barnehager enn
i ordinære barnehager. Dette henger som nevnt sammen med
at kravene til bemanning og til lokaler ikke er så omfattende
som for ordinære barnehager. Dette er momenter som gjør
at departementet vil se på hvordan tilskuddsordningen til åpne
barnehager best kan utformes.
Spørsmål
6/16
På hvilken måte
vil departementet hjelpe kommunene med utvikling og informasjonstiltak
i forhold til å videreutvikle og forbedre tilsynsarbeidet
ift kommunale og private barnehager?
Svar:
Kommunene ivaretar sitt tilsynsansvar forskjellig. Departementet
er kjent med at mange kommuner de seneste årene har lagt
til rette for et mer aktivt tilsyn med alle barnehager bl.a. gjennom
regelmessig kontakt.
I Utviklingsprogrammet
for barnehagesektoren (1995-97) arbeidet flere av kommunene
med å utvikle og forbedre tilsynsvirksomheten. Det ble
utarbeidet to rapporter om tilsyn som gir nyttige erfaringer og
kunnskap bl.a. om praktisk gjennomføring av tilsynet. Departementet
vil også innhente erfaringer og eksempler fra andre kommuner
om tilsynsarbeidet. Man vil bl.a. med grunnlag i dette materialet
utarbeide informasjons- og veiledningsmateriell til kommuner og
fylkesmenn. Det er også naturlig å se en forbedring
av kommunenes tilsynsarbeid i sammenheng med den treårige
satsingen på kvalitet.
Spørsmål
7/16
Kan departementet pålegge
kommunene å ha planer for barnehagetilbudet?
Svar:
Kommunene kan innen gjeldende lovverk ikke pålegges å utarbeide
egne barnehageplaner. Kommunenes planlegging på dette området
kommer inn under bestemmelsene i Plan og bygningsloven. Barnehageloven
hadde tidligere en egen bestemmelse om å pålegge kommunene å utarbeide
en barnehageplan, men denne bestemmelsen ble tatt ut da loven i
forbindelse med tilpasning av særlovgivningen til ny kommunelov
jf. Ot.prp.nr. 59 (1992-93).
Kommunene har i henhold til Plan og bygningslovens § 20-1
plikt til å utføre en løpende kommuneplanlegging
med sikte på å samordne ”den fysiske, økonomiske,
sosiale og kulturelle utvikling innenfor sine områder”.
Planens innhold bestemmes ut fra de oppgaver kommunen selv ser som
de mest pressende de nærmeste årene, og tilpasses
de planleggingsressurser og økonomiske ressurser kommunen
rår over. Bestemmelsene må sees i sammenheng med § 50a
i kommuneloven som sier at kommunene har plikt til å fastsette en
kommuneplan med et samordnet handlingsprogram for de nærmeste årene.
Kommunen kan i tråd med dette utarbeide
delplaner eller handlingsprogram for bestemte saksfelt/sektorers virksomhet
for eksempel barnehage. Loven angir ikke nærmere hva et
handlingsprogram kan inneholde. Innholdet, omfanget og detaljene
vil avhenge av kommunens vurdering av de aktuelle behov.
I meldingen er det lagt fram forslag til framtidig kommunalt
ansvar for barnehagesektoren. Det offentlige skal ha et ansvar for å gi
tilbud om barnehageplass til alle som ønsker det, og det
er kommunene som skal ha ansvaret for å etablere og videreføre
et tilbud. Kommunene skal i løpet av 2003 ha bygd ut barnehagetilbudet
i tråd med målsettingen om full behovsdekning. Samtidig
får kommunene en plikt til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager som inngår i kommunenes barnehageplaner.
I en fullt utbygd sektor foreslår stortingsmeldingen at
kommunene får en plikt til å tilby plass og at
de statlige midlene innlemmes i inntektssystemet.
For å ivareta det ansvar og de oppgaver
kommunene skal ha i den framtidige barnehagesektoren, vil de være avhengige
av en god planlegging. Familienes behov for barnehageplass må kartlegges,
gjenstående utbygging må fullføres og
et samlet tilbud må videreføres. Departementet
forutsetter at kommunene planlegger i tråd med disse hensyn
til tross for at dette ikke en lovpålagt oppgave i eksisterende
lovverk.
Hvordan slike planer skal utformes må kommunene selv
bestemme, men mange vil trolig velge å utarbeide barnehageplaner
som en delplan i kommuneplanen.
I forbindelse med den gjenstående utbyggingen
i perioden 2001-2003 er det aktuelt å vurdere evt. plankrav
knyttet til nye plasser.
Spørsmål
8/16
Hvilke tiltak vil Regjeringen
sette i verk for å unngå at barnehager som har
som formål å få størst mulig fortjeneste, ikke får
statsstøtte? Kan Regjeringen tenke seg å forby
A/S-barnehager å ta ut overskudd, eventuelt forby
at barnehager med statstilskudd ikke kan organiseres etter A/S
modell?
Se svar på spørsmål
1/10
Spørsmål
9/16
Hvem bestemmer om private
barnehager er med i planene for barnehagesektoren i kommunen? På hvilke grunnlag
kan kommunen nekte å inngå samarbeidsavtale med
private barnehager? Kan en private barnehageeier nekte å bli
delaktig i kommunens samlede plan for barnehagesektoren samtidig
som det blir gitt statstilskudd?
Svar:
I meldingen foreslås det å lovfeste
en plikt for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler
med eiere av private barnehager som er med i barnehageplanen i kommunen.
I handlingsplanen for full behovsdekning som er lagt fram i meldingen
(kap.5.3) er det vist til at en eventuell forskrift om plikt å inngå samarbeidsavtaler kan
iverksettes fra 2001, men at kommunene skal ha tida fram til utgangen
av 2003 til å ha iverksatt denne bestemmelsen.
I meldingen foreslås det også at
kommunene tilføres midler i de frie inntektene i perioden
2001-2003 som bl.a. skal nyttes til å gi private barnehager økt
støtte slik forslaget om avtaler forutsetter.
I en fullt utbygd barnehagesektor foreslås
det at kommunene skal ha plikt til å tilby barnehageplass
til alle som ønsker det, og at de øremerkede tilskuddene
til barnehagene legges inn i inntektssystemet til kommunene.
For at kommunene skal ivareta sine forpliktelser til å gi
tilbud om barnehageplass, må tilbudet være bygd
ut i tråd med behovene. Det innebærer at kommunene
må ha en plan for denne sektoren. I stortingsmeldingen
er det gitt en skisse av forslaget om plikt til å inngå samarbeidsavtaler.
Det er lagt til grunn at det er kommunene som avgjør hvilke
barnehager som skal inngå i kommunenes barnehageplan, men
at private barnehager skal være en integrert del av tilbudet.
Barnehager som i dag utgjør en del av barnehagetilbudet
i kommunen vil naturlig høre med i barnehageplanen i kommunen.
Kommunene må i en fullt utbygd sektor kunne ha myndighet
til å dimensjonere det samlede tilbud slik at det dekker
behovene. Men forslaget åpner ikke for at kommunene skal
kunne la være å ta private barnehager med i planen,
for eksempel fordi barnehagen blir drevet på grunnlag av
alternativ pedagogikk eller spesielt livssyn.
De øremerkede tilskuddene til barnehagene
vil bli opprettholdt fram til full behovsdekning. De private barnehagene
vil i denne perioden fortsatt få statstilskudd uavhengig
av eventuelle avtaler med kommunen.
Det er først i en situasjon hvor de
statlige tilskuddene er lagt inn i inntektssystemet at det oppstår
et spørsmål om private barnehager som ikke inngår
i kommunens barnehageplan kan få tilskudd fra det offentlige.
Fram til den tid vil spørsmålet være
hvor stor kommunal støtte de skal få utover statstilskuddet.
Forutsetningen er at det er kommunen som har ansvaret for å gi
tilskudd til alle typer barnehager. Det finnes en del barnehager
som tradisjonelt er etablert på spesielt grunnlag eller
til spesielle målgrupper, og hvor bl.a. en del av familiene
som benytter tilbudet er bosatt i andre kommuner.
I stortingsmeldingen har man sagt at konsekvensene for
de private barnehager ved en innlemming av statstilskuddene i inntektssystemet
må utredes nøye. Departementet har fått
henvendelser fra barnehager som drives på spesielt grunnlag
bl.a. Steinerbarnehagene, studentbarnehager og fylkeskommunale barnehager,
og som mener deres interesser ikke ivaretas av forslagene i stortingsmeldingen.
Departementet vil i det videre arbeidet med å fremme eventuelle
lovforslag om kommunens plikter til å tilby plass og til å inngå samarbeidsavtaler
med private barnehager, utrede nærmere hvordan barnehager
som drives på spesielt grunnlag, kan sikres offentlig støtte
i en framtidig rammefinansiert sektor.
Spørsmål
10/16
St.meld 27 viser til at
regnskapsopplysningene fra de private barnehagene har noen svakheter
(s.42) Hva er disse svakhetene, og hva har departementet tenkt å gjøre
for å rette opp dette? Hvordan kan regnskapet i de private
barnehagene og kommunale barnehager bli sammenlignet?
Svar:
Departementet har siden 1992 hentet inn regnskapsopplysninger
fra de private barnehagene på en egen blankett. Hensikten
har vært å føre kontroll med bruken av
de offentlige tilskuddene, samt få en løpende rapportering
på kostnadsbildet i barnehagesektoren. Blanketten ble tilpasset
kommunal regnskapsførsel, slik at kommunale og private
barnehagers regnskap skulle bli så sammenlignbare som mulig.
Regnskapene fra de kommunale barnehagene hentes inn gjennom kommuneregnskapet.
I kommunal sektor har man hatt ulik praksis
for føring av utgifter knyttet til barnehagesektoren, spesielt
typiske fellesutgifter som strøm, husleie, vaktmester-
og renholdstjenester mv. Gjennom KOSTRA og etableringen av en felles
kontoplan for kommunene der utgifter knyttes til funksjon, mener
man at regnskapene vil bli direkte sammenlignbare kommunene imellom.
I privat sektor skal alle barnehagene sende inn den nevnte regnskapsblanketten,
men samtidig er kun halvparten av barnehagene regnskapspliktige
i vanlig forstand. Dette innebærer at sektoren har relativt
liten kompetanse på regnskapsførsel. Det stilles
i dag krav om at kommunen skal bistå de private barnehagene med
utfyllingen av regnskapsblanketten, blant annet skal kommunen forhåndsutfylle
feltene for offentlige tilskudd. Blanketten skal også attesteres
av en revisor.
Formuleringen i stortingsmeldingen om svakheter
i regnskapsrapporteringen har hovedsakelig bakgrunn i erfaringer
gjort i departementet, en rapport fra Statskonsult om tilskuddene
til barnehager (1998:3), samt en rapport fra De Facto (31.8.1999)
gjort på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund og Norsk Lærerlag.
Svakhetene man sikter til skyldes dels selve rapporteringssystemet,
og dels barnehageeierene som gjerne har liten kompetanse på regnskapsførsel.
Bare halvparten av de private barnehagene er regnskapspliktige.
En måte å imøtekomme sistnevnte problem
på kan være å stille krav om at regnskapsrapporten
skal godkjennes av registrert el. statsautorisert revisor.
Samordningen mot kommunens regnskaper er problematisk.
Kommunal- og privat regnskapsførsel bygger på ulike
prinsipper og har ulike krav til oppstilling. Dette gjør
blant annet at man blander kostnads- og utgiftsbegrepet i regnskapene.
Et praktisk eksempel kan være en barnehage som kjøper
inventar for 20 000 kroner. Kommuneregnskapet skal føre
hele beløpet som en utgift i anskaffelsesåret,
mens privat virksomhet vil føre opp årskostnaden,
dvs. det årlige avskrivningsbeløpet. Kostnads-
og utgiftsproblematikken berører også føring
av trygderefusjoner. I privat regnskapspraksis er dette en kostnadsreduksjon,
mens kommuneregnskapene behandler dette som en driftsinntekt.
Lønn kan også være
et problem, spesielt i eneeierforetak. For disse vil det ikke finnes
noen post som gir uttrykk for eiers innsats av arbeidskraft. Samme
problem kan det være i aksjeselskap der eier også arbeider i
barnehagen. I tillegg har man sett eksempler på feil periodisering
av offentlig støtte, samt eksempler på at når
kommunene kjøper plasser i private barnehager føres
betalingen for disse plassene som kommunalt tilskudd og ikke som
foreldrebetaling.
Departementet vil i løpet av dette året
sette i gang et arbeid med revisjon av regnskapsrapporteringen fra privat
barnehagesektor, for å identifisere hvilke tiltak som vil
gi tilfredsstillende kvalitet på de regnskapsdata som samles
inn. Målsettingen er å etablere en enkel og entydig,
men samtidig uttømmende rapportering, der man opprettholder
en viss sammenlignbarhet mellom privat og kommunal sektor. Departementet
vil se på innholdet i selve blanketten, samtidig som man
vurderer tiltak som opplæring av barnehageeierne, sterkere medvirkning
fra kommunen i forbindelse med utfyllingen av blanketten, eller
innskjerping av kravet til revisor slik at denne skal være
registrert eller statsautorisert.
Spørsmål
11/16
Hvor stor er foreldrebetaling
i gjennomsnitt omregnet til norske kroner for Sverige, Danmark og
Finland? (Heldagsplass,deltid)
Svar:
Det har ikke vært mulig å få frem
tilstrekkelige sammenlignbare data når det gjelder foreldrebetalingen
i 1999 fra Sverige, Danmark og Finland som besvarer det stilte spørsmålet
fullt ut. Det skyldes at landene har ulik måte å innhente
og rapportere denne type statistikk på.
Departementet har i tilknytning til utgifter
og finansiering av barnehagetilbudet i Norden hentet opplysninger
i publikasjoner fra Nordisk Socialstatistisk Komité (NOSOSKO).
Den siste publikasjonen er fra 1999 og har tall fra 1997. Det fremgår
ikke av statistikken hvilke forutsetninger som ligger inne i de
ulike lands tall.
Når NOSOSKO omtaler den prosentvise
andel foreldrebetalingen utgjør sies følgende
om foreldrebetaling (kalt egenbetaling), side 60:
«I Sverige udgjorde egenbetalingen i gennemsnit ca 15
pct. af de samlede driftsudgifter»
«Egenbetalingens
samlede størrelse udgjorde ca 23 pct. driftsudgiftene i
Danmark.»
«I Finland var egenbetalingen ca. 15 pct.
af driftsudgifterne for den kommunale dagpleje.»
«I
Norge udgjorde egenbetalingen til de private børnehaver
46,4 pct. og til de kommunale børnehaver 29,2 pct. af de
samlede driftsudgifter.»
I kontakt med departementene i Sverige, Danmark og
Finland sier man at tallene for 1997 gir et bilde av situasjonen
som stemmer med forholdene i februar 2000.
I vurderingsrapporten som OECD laget for prosjektet
"Early Childhood Education and Care Policy" etter et besøk
i Norge i desember 1998 problematiseres finansiering av barnehager
(avsnittene 105-111). Det blir pekt på at foreldrebetalingen
er høy sammenlignet med andre land, og at nåværende
finansiering skaper en tredelt barnehagesektor med ulik foreldrebetaling: Offentlig
eide barnehager, private barnehager med kommunal støtte
og private barnehager uten kommunal støtte. OECD mener
en slik tredelt sektor hindrer lik tilgang og pris for barnehagetilbudet.
Man foreslår også å se på begrunnelsen
for målsettingen om en kostnadsfordeling 40-30-30, og eventuelt
utrede andre finansieringsordninger som sikrer likhet, med mindre man ønsker
ulikhet.
Spørsmål
12/16
Hvor mange barnehageplasser
ble etablert i 1999?
Svar:
Statistisk sentralbyrå publiserte i
midten av april i år foreløpige tall fra barnehagestatistikken.
Dette er basert på samlesøknader fra kommunene
som inkluderer årsmelding/søknad om statstilskudd
fra alle godkjente barnehager i kommunene. Den endelige barnehagestatistikken
vil bli publisert i uke 27.
De foreløpige tallene viste at det
ble etablert 3 200 nye plasser i løpet av 1999. Til sammen
hadde dermed 187 100 barn plass i barnehage ved utgangen av 1999. I
tillegg benyttet nærmere 5 000 barn et tilbud i åpen barnehage.
Dette er en økning på nærmere 900 barn
i forhold til 1998. Hvis en ser på det totale tilbudet
i ordinære barnehager, familiebarnehager og åpne
barnehager, hadde til sammen noe over 4 000 flere barn i alderen
0-6 år et tilbud i barnehage i 1999 sammenliknet med 1998.
Måltallet for utbygging av plasser
i 1999 var 7 500 plasser.
Statistikken for 1999 blir framstilt på en
annen måte enn tidligere. Dette henger bl.a. sammen med
nye oppholdstidskategorier som ble innført fra 1.8.1999. Videre
er det fra samme tidspunkt egne oppholdstider for åpen
barnehager. Dette medfører at tallene for 1999 ikke vil
være fullt ut sammenliknbare med tidligere år.
Det nye blir bl. a. at tilbud i åpen
barnehager ikke vil inngå som en del av statistikken over
antall barnehageplasser. Åpne barnehager er en barnehageform
der det ikke går en fast gruppe med barn som har fått
tildelt plass. Åpne barnehager tar i mot barn sammen med foreldre
eller andre omsorgspersoner, og gir et tilbud om lek og sosialt
samvær mellom barn og voksne. I statistikksammenheng vil
kategorien "barn som mottar tilbud i åpen barnehage" basere
seg på gjennomsnittsberegninger over antall barn som benytter
tilbudet. Det er altså ikke slik at dette tallet baseres
seg på en nøyaktig registrering av barna i åpne
barnehager. Det er også slik at barn som sammen med sin
omsorgsperson kommer i åpen barnehage, i tillegg kan ha
en fast plass i en ordinær barnehage eller i en familiebarnehage.
Slik kan altså barn i åpen barnehage faktisk være
"dobbeltregistrert".
Departementet mener at denne nye måten å registrere barnehagetilbudene
på, vil gi et mer riktig bilde av situasjonen. Som nevnt
over er ikke barn i åpne barnehager tildelt plass på samme
måte som barn i ordinære barnehager. Dermed er
det mer korrekt å omtale barnehageplasser i forhold til
ordinære barnehager og familiebarnehager, og la åpne
barnehager være en egen kategori. Vi viser for øvrig
til at den nasjonale barnehagestatistikken i Sverige er inndelt
på tilsvarende måte.
Spørsmål
13/16
Hvilke ordninger ser Regjeringen
kan settes i verk for å rette opp skjevheten i fht. kombinasjonen
kontantstøtte og barnehageplass? Når vil dette
gjøres,- og hvordan vil Stortinget bli informert?
Svar:
I kap 5.5.2 i stortingsmeldingen skisseres det
to alternativer for å få til en bedre harmonisering
mellom kontantstøtteordningen og deltidsplass i barnehage.
Den ene ordningen som nevnes er å utvide kategoriene/timeinndelingen
for å få kontantstøtte. I dag følger
satsene for gradert kontantstøtte 8-timers intervaller.
Dette er den samme inndelingen som satsene for driftstilskudd til
barnehager. Dersom kontantstøttesatsene ble endret til
f. eks. 10-timers intervaller, ville dette gjøre at flere ville
få en høyere sats for gradert kontantstøtte.
En slik løsning ville medføre økte utgifter
på kap 844 Kontantstøtte, siden en del av de som
i dag mottar gradert kontantstøtte ville få rett
til en høyere sats.
Den andre muligheten vil være å la
barnets faktiske oppholdstid i barnehagen danne utgangspunkt for
retten til kontantstøtte. I dag er det den avtalte oppholdstiden (hvilket
ofte vil si det samme som barnehagens åpningstid) som danner
grunnlag for hvilken kontantstøttesats familien har rett
til. Barnehagene vil kunne tape på en ordning hvor de må legge
barnets faktiske oppholdstid til grunn for søknad om statstilskudd,
og ikke som i dag hvor de som oftest avtaler en oppholdstid i overensstemmelse
med barnehagens åpningstid. Dersom man velger en slik løsning
må barnehagene kompenseres for det tapet en slik omlegging
vil medføre.
Parallelt med at departementet arbeider med å utrede de
ulike alternativene, er det viktig å følge utviklingen i
bruken av kontantstøtteordningen. Vi har som kjent flere
evalueringsprosjekter i gang. Resultatene fra disse vil kunne si
oss noe om hvor fornøyd kontantstøttebrukerne
er og på hvilken måte vi eventuelt bør
endre kombinasjonsmulighetene i forhold til deltidsplass i barnehage.
Det er også viktig for oss å vurdere barnehagenes
situasjon særskilt. Endringer som gjør det mer attraktivt å kombinere
kontantstøtte og barnehage, vil kunne føre til
en økning i etterspørselen etter deltidsplasser
for de yngste barna. Vi må derfor bruke noe tid på å vurdere
hvorvidt barnehagesektoren kan imøtekomme en sterk økning
i etterspørsel etter deltidsplass.
Som vist over vil begge alternativer som er
skissert i stortingsmeldingen medføre økte utgifter
over statsbudsjettet. Dersom ett av disse forslagene fremmes vil det
skje som en budsjettsak på vanlig måte.
Departementet vil igjen presisere det ønskelige
i å oppnå at alle foreldre får tilbud
om fleksible barnehageplasser, tilpasset den enkelte barnefamilies
behov.
Spørsmål
14/16
Departementet foreslår
en tiltaksplan for større rekruttering og stabilitet i
barnehagesektoren. Hvem vil ha ansvar for denne, og hvor mye er
det beregnet at den skal koste?
Svar:
I stortingsmeldingen vises det til at det skal
nedsettes en arbeidsgruppe med representanter fra Kommunenes Sentralforbund,
Norsk Lærerlag, Kirke,-utdannings- og forskningsdepartementet
og Barne- og familiedepartementet som skal komme med forslag til
tiltak for å sikre rekruttering og stabilitet av førskolelærere
i barnehagen. Arbeidsgruppen er nedsatt, og forslaget fra gruppen
vil foreligge i løpet av våren.
Departementet vil allerede nå presisere
at en videre utbygging av barnehagesektoren vil kreve tilførsel
av nytt personell. Det er viktig at kvaliteten i barnehagen opprettholdes,
og at barnehageutbyggingen ikke fører til at kravet til
fagpersonell reduseres.
På bakgrunn av bl.a. arbeidsgruppens
forslag vil departementet vurdere om det skal utarbeides en tiltaksplan
for rekruttering og stabilitet. En felles tiltaksplan for rekruttering
og stabilitet for førskolelærere og andre ansatte
i barnehagene vil måtte fordele ansvaret for oppfølging
og gjennomføring mellom de berørte partene. Det
er for tidlig å si noe om de konkrete kostnadene knyttet
til tiltaksplanen.
Spørsmål
15/16
Hvor mye ble bevilget gjennom
fylkesmannen til utviklingsarbeid i barnehagene i årene
1996, 97, 98, 99 og 2000? Regjeringen ønsker å sikre
og utvikle kvaliteten på 3 områder. Hvem har ansvar
for utviklingen på disse områdene, og hvor mye
vil det koste?
Svar:
Summene nedenfor er knyttet til Statsbudsjettets totale
bevilgning innen post 856.70 (frem til 1999) og post 856.21 i 2000
som innbefatter BFD’s tiltak knyttet til informasjon og
utviklingsarbeid. Det er laget en egen rad som viser hva Fylkesmannsembetene
hadde til disposisjon innen informasjon og utviklingsarbeid:
Årstall | | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 |
Kap.856.21 | Totalt bevilget | 17 750 | 10 750 | 10 700 | 7 450 | 7 659 |
(856.70 til 1999) | Hvorav overført
til Fylkesmannen | 15 500 | 5 030 | 5 588 | 6 000 | 3 000 |
Kap.856.62 | Kompetansemidler i Utviklingsprogrammet
som ble overført til fylkesmennene* | 5 500 | 6 000 | | | |
Alle beløp i hele tusen
* Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren
ble gjennomført i perioden 1995-1997 og omfattet 50 kommuner.
En del av midlene i programmet ble overført til fylkesmennene
som kompetansemidler, totalt for perioden 1995-97 ble det overført
15,3 mill. kr.
Når det gjelder ansvar for kvalitetssatsingen
innen de tre områdene; barnehage for alle barn, fleksible
og brukertilpassede barnehager og et kompetent personale er følgende
premisser lagt til grunn:
– År
2000 vil bli brukt til å planlegge kvalitetssatsningen
mer i detalj.
– Innspill fra stortingsbehandlingen
vil være sentrale.
– Departementet ønsker
innspill fra sentrale aktører i sektoren (dvs. barnehageeiere,
kommuner, barnehager og enkeltpersoner).
– Departementet har mottatt innspill,
erfaring og meninger om dette siden offentliggjøringen
av St.meld.nr.27 (1999-2000) og et ekstranummer av Familia nr 1/2000.
– Kvalitetssatsingen skal ta utgangspunkt
i Rammeplan for barnehagen som er en forskrift til barnehageloven,
og andre myndighetskrav i tilknytning til drift av barnehager.
Når det gjelder den videre ansvarsfordeling
for kvalitetssatsing innen de tre områdene har departementet tenkt
seg en innretning på dette ansvaret som gir kommuner og
barnehager stor grad av frihet i den konkrete utformingen av kvalitetsarbeidet.
Kommuner og barnehager vil ha ansvar for å utvikle innsatsområdene
lokalt bl.a. fastsette mål, trekke barn og foreldre med
i arbeidet, gi personalet nødvendig opplæring
og veiledning og følge opp barn med spesielle behov.
Statlige myndigheter vil ha et overordnet ansvar
for å trekke opp rammer for satsningen, og hjelpe kommuner
og barnehager i arbeidet. Innen rammen av innsatsområdene
er det aktuelt å iverksette forsøks- og utviklingsarbeid,
utvikle verktøy og spre erfaringer som kan komme til nytte
lokalt. En konkretisering av dette er tatt inn i meldingen under
pkt. 7.4.2.
Kostnadene ved den 3-årige satsingen
vil bli vurdert i forbindelse med Regjeringens forslag til budsjett
for 2001. I inneværende år bruker departementet
de ordinære ressurser over kap. 856.21 til å planlegge
kvalitetssatsingen.
Spørsmål
16/16
Er det utarbeidet en oversikt
over hvor mange av kontantstøttemottakerne som egentlig ønsker
barne-hageplass? Hvilken eventuell årsak oppgir de for å benytte
seg av kontantstøtte? (eks. ikke tilgang til barnehageplass,
pris osv)
Svar:
Det er ikke enkelt å besvare spørsmålet
om hvor mange som "egentlig" ønsker barnehageplass. En
barnehageplass kan variere mye i oppholdstid og pris, og en deltidsplass
kan også kombineres med kontantstøtte. Mange vil
svare på et slikt spørsmål utfra det
tilbudet de mener er realistisk for dem, noe som vil variere fra
familie til familie. Både prisen på barnehageplassen
og avstanden til barnehagen vil være tungtveiende for ønsket
om barnehageplass.
To undersøkelser som Statistisk sentralbyrå har
gjort om barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltagelse og bruk
av kontantstøtte våren 1998 og våren
1999 kan imidlertid gi noen holdepunkter. I SSB- rapporten fra 1999
fremgår det at:
«For vel en tredjedel av barna i kontantstøttealder som
i hovedsak passes av foreldrene, ville foreldrene også ønske å passe
barnet selv dersom de kunne velge fritt. Men for nesten like mange
av barna ville kombinasjonsløsninger blitt valgt. Av barna
som passes i barnehage som hovedtilsynsordning, ville barnehage
blitt valgt for to tredjedeler dersom man kunne velge fritt. For
en fjerdedel ville kombinasjonsløsninger blitt valgt.»
Når det gjelder ett- og toåringene
som det mottas full kontantstøtte for, oppgir foreldrene
i 1999 at de ville foretrukket å ha barnehage som del av
tilsynet for 37 prosent av barna. Dette inkluderer både
barnehageplass på heltid og deltid. For 28 prosent av barna
som mottar kontantstøtte (full eller delvis kontantstøtte), ønsker
foreldrene fulltidsplass i barnehage.
Foreldrene kunne også tenke seg kortere
oppholdstid i 37 prosent av tilfellene der barna har en fulltidsplass og
altså ikke mottar kontantstøtte. Dette tyder på at
det er et udekket behov for deltidsplasser.
Etter at kontantstøtten ble innført
er det blitt noe mindre vanlig at en ett- eller toåring
er i barnehage dersom foreldrene ikke ønsker denne tilsynsordningen.
Men det er også en liten økning i andelen barn
som ikke har plass der foreldrene foretrekker barnehage. For dagmamma/praktikant
er forholdet mellom foretrukket og faktisk bruk tilnærmet
uendret.