Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti
Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom
Thoresen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar
Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost
Sterri, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen
og Fridtjof Frank Gundersen, viser til Innst. S. nr. 147
(1998-1999), jf. St.prp. nr. 50 (1998-1999) og til Innst. S. nr.
148 (1998-1999), jf. St.meld. nr. 33 (1998-1999) om de institusjonelle
løsningene for Norges og Islands tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen
og videreutviklingen av Schengenregelverket samt regelverket som
avtalen med EU for tilknytning til Schengensamarbeidet skal anvendes
på.
Flertallet vil i den forbindelse
vise til at avtalepartene i Schengenavtalens artikkel 7 er enige
om at det bør avtales en egnet ordning om kriterier og
mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig
for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat
i EU eller i Island eller i Norge.
Flertallet viser videre til at
Dublinkonvensjonen er en avtale fra 1990 mellom EU-landene om hvilket land
som skal behandle asylsøknader fremmet i et av medlemslandene,
som en del av det europeiske justissamarbeidet. Formålet
med Dublinkonvensjonen er blant annet å motvirke at asylsøkerne
blir henvist fram og tilbake mellom statene uten å få søknaden
behandlet. Dublinkonvensjonen regulerer ikke innholdet i et lands
asylpolitikk, bare prosedyreregler.
Flertallet vil understreke at
en medlemsstat står fritt til å behandle en asylsøknad
selv om den ikke har plikt til det etter Dublinkonvensjonen. Det
vil være norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandlingen
av søknader i Norge.
Flertallet vil vise til at Dublinkonvensjonen
er en del av det europeiske rettslige samarbeidet og en del av den
dynamiske utviklingen som skjer på justisområdet innen
EU, med utfordringer som menneskesmugling og organisert kriminalitet. Flertallet vil
videre vise til at med Amsterdamtraktatens målsetting om å utvikle
EU til et "område for frihet, sikkerhet og rettferdighet"
blir justispolitiske problemstillinger en mer integrert del av EUs
tredjelandsforbindelser og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Amsterdamtraktaten bestemmer at Dublinkonvensjonen innen 2004 skal
erstattes med fellesskapsregler.
Flertallet viser til at det på denne
bakgrunn er forhandlet fram en avtale med EU om de institusjonelle løsningene
for Norges og Islands tilknytning til Dublinregelverket. Flertallet viser
videre til at tilknytningsavtalen muliggjør norsk og islandsk
tilknytning til både nåværende og framtidige
vedtak på området.
Flertallet viser til at avtalen
gir partene rett til å si opp avtalen uten vilkår.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre
stemte mot Norges tilslutning til Schengenavtalen ved behandlingen
i juni 1997. Siden et flertall vedtok at Norge skal slutte seg til
avtalen, mener disse medlemmer at det er riktig å slutte seg
til Dublinregelverket for at dette samarbeidet skal fungere best
mulig.
Komiteens medlem fra Senterpartiet, Johan
J. Jakobsen, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet
Rugtvedt, viser til at disse partiene tilhørte
det mindretall som gikk imot Schengenavtalen da Stortinget den 9.
juni 1997, med 75 mot 50 stemmer, gikk inn for at Norge skulle ratifisere
den samarbeidsavtale som var inngått mellom Norge, Island
og Schengenlandene. Disse partiene gikk også imot at Norge
skulle ratifisere den nye institusjonelle avtalen med EU, etter
at Schengensamarbeidet var blitt integrert i EU, jf. Innst. S. nr.
147 (1998-1999). Redusert handlefrihet i asyl- og flyktningepolitikken
og fare for svekket personvern og rettssikkerhet var en viktig del
av begrunnelsen for at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
gikk imot Schengenavtalen. Disse medlemmer mener
den framforhandlede avtalen om norsk tilknytning til Dublinregelverket også er
beheftet med den type svakheter som Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti ga uttrykk for i Innst. S. nr. 147 (1998-1999).
Disse medlemmer viser til at
det av St.prp. nr. 50 (1998-1999) framgår at "det bør
avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre
hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad
som framlegges i en medlemsstat i Den europeiske unionen eller i
Island eller i Norge". Disse medlemmer vil imidlertid
stå fritt i vurderingen av den avtale som Stortinget har
fått seg forelagt. Selv om det i utgangspunktet vil være
norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandlinger av asylsøknader
i Norge mener disse medlemmer at det blir vanskelig å unngå at
de institusjonelle løsninger og prosedyrer som er nedfelt
i avtalen vil føre til en sterkere harmonisering av asylpolitikken
innenfor Schengenområdet. For Norge vil det i så fall
innebære en mer restriktiv asylpolitikk. Disse medlemmer viser
til at det av avtalen går fram at det er nødvendig å ta
inn en mekanisme i avtalen som sørger for samsvar med utviklingen
av Fellesskapets regelverk, særlig i forhold til traktaten om
opprettelse av Det europeiske fellesskapet. Disse medlemmerviser i den forbindelse til at det fra
flere hold er reist kritikk mot EU-landenes nåværende
flyktningepolitikk.
Disse medlemmer legger avgjørende
vekt på at Norge skal føre en flyktningepolitikk
som kan sikre at asylretten er reell og at asylsøkernes
behov for beskyttelse blir ivaretatt på en akseptabel måte. Disse medlemmer mener
det er vanskelig å tenke seg at den tilbakesendelsesadgang
som Dublinkonvensjonen hjemler ikke vil bli anvendt av Norge, selv
om en medlemsstat i prinsippet har rett til å behandle
alle søknader. Disse medlemmer viser til
at Dublinkonvensjonens siktemål bl.a. er å motvirke
at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater,
må behandles av mer enn én stats myndigheter.
Disse medlemmer har merket seg
at EUs Råd har vedtatt å opprette et sentralt
fingeravtrykksregister, Eurodac, og at Regjeringen vil legge fram
en odelstingsproposisjon for å sikre et tilstrekkelig lovgrunnlag for å kunne
ta del i Eurodac-samarbeidet. Av den foreliggende proposisjon går
det fram at Regjeringen vil vurdere om det vil være behov
for å gi særlige regler i utlendingsloven for
behandling av personopplysninger som følger av tilknytningen
til Eurodac. Disse medlemmer mener en bør
avvente hvilke lovendringer som vil bli foreslått og hvilke
konsekvenser disse vil få for personvernet, før
en slutter seg til Dublinregelverket.
Disse medlemmer viser til at
avtalen innebærer samme type tvisteløsningsmekanismer
som Schengenavtalen. Det innebærer at Norge i
prinsippet må godta alt nytt regelverk eller bli kastet
ut av samarbeidet. Disse medlemmer mener slike mekanismer
representerer en ubalanse i avtalen som gjør Norge og Island til
svake partnere i samarbeidet.
Ut fra en totalvurdering vil disse medlemmer gå imot
at Stortinget slutter seg til avtalen om norsk tilknytning til Dublinregelverket
og stemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å fastsette
som et prinsipp for praktisering av Dublinregelverket, at asylsøknader
ikke skal sendes tilbake til land med en asylpraksis som er vesentlig
mer restriktiv enn Norges."