Jeg viser til Næringskomiteens brev
av 8. februar 2001.
I mitt brev til Næringskomitéen
av 25. januar 2001 er det gitt uttrykk for det som er Landbruksdepartementets
oppfatning av lovgivers intensjon når det gjelder den endring
i reindriftsloven § 2 første ledd som fant sted
i 1996. I tillegg til i prosessuell sammenheng å være
en presumsjonsregel, har vi sett det slik at Stortinget også har
ment å si noe om hva som skal være den alminnelige
forutsetningen når det gjelder reindriftsrettens eksistens
innenfor de samiske reinbeiteområdene, slik at der hvor
det rent faktisk er etablert reindrift er det en formodning for at utøvelsen er i samsvar med
et underliggende rettsgrunnlag.
Fra Landbruksdepartementets side var det ikke
et siktemål med det aktuelle lovforslag å endre
de privatrettslige forhold mellom reineiere og grunneiere. Under
første gangs behandling av saken i Odelstinget 13. desember
1995 formulerte statsråd Gunhild Øyangen det blant
annet slik:
"Lovforslaget innebærer ingen endring i
etablerte privatrettslige forhold, og dermed ingen utvidelse av beitegrenser.
Det er ikke tale om å stifte reindriftsrett der det før
ikke var slik rett. Dette må eventuelt skje ved avtale
eller ekspropriasjon. Det vil på samme måte som
tidligere overfor domstolene kunne framholdes av grunneier at det
ikke gjelder reindriftsrett på vedkommendes eiendom, og
domstolene vil etter en konkret vurdering av bevismaterialet kunne
gi grunneier medhold."
Jeg har i mitt brev til Næringskomiteen
av 25. januar i år ikke sett det som nødvendig å kommentere
Korssjøfjelldommen, Grunnloven § 105 og brev av
17. januar 1996 fra Justisdepartementets lovavdeling, idet det dreier
seg om forhold som var framtredende i forbindelse med lovbehandlingen.
Aursundensaken og Selbusaken er eksempler på private
rettighetskonflikter som er brakt inn for rettsapparatet. I Aursundensaken
vant grunneierne fram. Denne saken er for øvrig viet oppmerksomhet
i St.prp. nr. 49 (1997-98) Om reindriftsavtalen
for avtaleåret 1998-99 m.m.. I Selbusaken, som nå skal
behandles av Høyesterett i plenum, tapte grunneierene (under
dissens) i herredsrett og lagmannsrett. Jeg har ikke sett det som nødvendig å kommentere
premissene eller andre forhold i disse sakene særskilt.
Etter mitt syn tilsier ikke nevnte saker så langt at det
fra min side er grunnlag for å se annerledes på det
saksomkostningsspørsmål som er tatt opp.
For øvrig vil jeg peke på at
tvistemålslovens saksomkostningsregler gjelder i disse
sakene slik at en eventuell dekning av slike utgifter over jordbruksavtalen
i utgangspunktet bare vil være aktuelt der hvor grunneierinteressene
helt eller delvis ikke har vunnet fram.