Grunneiers saksomkostninger i tvister om reinbeite, Dok. nr. 8:26

I. Reindriftens rettigheter etter reindriftslovens § 2

Statsrådens brev av 25.1. d.å. gir uttrykk for en feil oppfatning om omfanget av reindriftens rettigheter. Landbruksdepartementet har selv i lang tid vært kilden til at reindriftsloven er blitt feiltolket i reineiernes favør/grunneiernes disfavør, jfr uttalelse fra Høyesteretts førstevoterende i den enstemmige Korsjøfjell-saken fra 1988:

"Landbruksdepartementets uttalelser, dels i brev og dels i bevisopptak, om at reindriftslovgivningen fram til i dag har bygget på prinsippet om at all utmark innenfor et reinbeitedistrikt er områder hvor reinbeiting har foregått fra gammelt av, må være gitt på sviktende grunnlag."

Vi finner også grunn til å henvise til 2. gangs behandling av lovsaken i Odelstinget 23. januar 1996 hvor saksordfører Lars Gunnar Lie (KrF) bl.a. uttalte følgende:

"Både i proposisjonen og i førearbeidet til lova samt i innstillinga frå næringskomitéen er det gjort klårt at endringa ikkje skal gjelda etablerte privatrettslege forhold. Det vil seia at det er områda som de facto har vore og er i bruk til beite innafor dei samiske reinbeiteområda, denne lova gjeld. Slik eg ser § 2, vert det ikkje lovfesting av samanfall mellom administrativt fastsette reinbeiteområde og grensene for beiterett."

Saksordførers synspunkter er i tråd med de anbefalinger som lovavdelingen gjorde gjeldende 17 jan.-96 til Landbruksdepartementet.

Landbruksdepartementets hensikt med lovendringen i 1996 var altså, etter Korsjøfjell-saken i 1988, å innføre beiterett via loven innenfor hele det samiske forvaltningsområdet, dvs. uten krav til dokumentasjon på bevis om at beiterett eksisterer. Dette ble altså ikke akseptert av flertallet i Stortinget, jfr. saksordførerens uttalelser, og vil uansett ikke bli akseptert av domstolene.

Grunneiernes rettslige situasjon ut fra prinsippene Korsjøfjell-saken, Grl. § 105 og Justisdep. lovavdelings uttalelse av 17 jan. 1996 til Landbruksdepartementet i forbindelse med Stortingets 2. gangs behandling av endringer i Reindriftsloven i 1996 er ikke kommentert av departementet

Heller ikke Høyesteretts premisser i Aursund-dommen fra 1997 er kommentert av statsråden. Vi finner derfor grunn til å referere hva førstevoterende la til grunn mht. grunnlaget for beiterettens geografiske utstrekning etter lovendringen i 1996, jfr. dommen side 9:

"I reindriftslovens § 2, første ledd, annet punktum heter det:

"Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der".

Den offentlige område- og distriktsinndelingen er ikke i seg selv avgjørende for beiterettens utstrekning. Beiteretten må i hvert enkelt område bero på om de privatrettslige vilkår for alders tids bruk er oppfylt. Jeg viser til dommen i Rt. 1988 side 1217, der Høyesterett pekte på at dette ble gjort gjeldende allerede av lappekommisjonen, som i 1892 foreslo den første inndeling i reinbeitedistrikter. Det ble i dommen også lagt til grunn at reindriftsloven av 1933 og 1978 ikke mente å endre dette."

Høyesteretts syn i Aursund-dommen om hvor beiterettsgrensene går innenfor det samiske forvaltningsområdet er basert på grunnleggende tingsrettslige og ekspropriasjonsrettslige prinsipper.

Den rettslige situasjon mht. hvor det hviler beiterett på privat grunn for reindriftsnæringen, er altså ikke endret i forhold til det som var situasjonen før lovendringen i 1996.Med andre ord gjelder fortsatt prinsippene i Korsjøfjell-saken fra 1988 om bevis for alders tids bruk som eneste rettslige grunnlag for å kunne påberope seg beiterett.

Det er derfor urovekkende å konstatere at Landbruksdepartementet ikke informerer Stortinget om at det ikke skjedde endringer av materiellrettslig art ved lovendringen i 1996. Det synes som om departementet fortsatt baserer sine synspunkter på feilaktig juridisk grunnlag ved å sitere statsråd Gunhild Øyangens synspunkter under debatten, jfr. hennes utsagn om hensikten med lovendringen:

"Hensikten er å slå fast at innenfor forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene skal det alminnelige utgangspunkt være at dagens utøvelse er rettmessig."

Dette utsagn er stikk i strid med saksordførers oppfatning av lovendringen som la til grunn at det kun dreier seg om en bevisregel.

II. Statens ansvar for å få rettskraftige beiterettsgrenser

I statsrådens brev sies at det er de omfattende kostnadene som saksanlegg fra grunneierne påfører reineierne som er bakgrunnen for dekning av disses utgifter over reindriftsavtalen. Dette er, mildt talt, å snu saken på hodet da det er reindriftens ekspansjon utover deres lovlige beiteområder som er bakgrunnen for at grunneierne har ansett det nødvendig å få rettskraftig fastlagt beiterettsgrenser ved domstolene.

Dette bekreftes i vedlagte kopi av kart over reindriftsinteresser i Sør-Trøndelag og Hedmark fylker, utarbeidet i forbindelse med/etter lovendringen i 1996 hvor det i kart-teksten utarbeidet av Sør-Trøndelag Fylkeskommune heter følgende:

"Reindriftsutøverne v/distriktsstyrene har selv tegnet kartmanusene. Forespørsler som går direkte på kartet bør rettes til det enkelte reinbeitedistrikt, som står ansvarlig for inntegningen og kan komme med utfyllende opplysninger.

Materialet representerer reindriftsnæringens egen vurdering av områdebruken, og er å betrakte som et rent interessekart. Inntegningen har heller ikke vært gjenstand for politiske vurderinger eller annen avveining av interesse i kommunene. Kartet og de enkelte grensene er således ikke rettslig bindende."

Når det ikke er mulig å få fastsatt rettskraftige beiterettsgrenser uten domstolenes mellomkomst, må det etter mønster for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms være statens ansvar helt ut å dekke partenes omkostninger ved domstolsbehandling av tvisten, jfr. lov av 7. juni 1985. At denne domstolen avklarer uklare grenser og rettigheter mellom private og statens grunn, er i høyeste grad relevant som en parallell ordning. Spesielt på bakgrunn av Landbruksdepartementets egen feiltolking av reindriftsloven både før og etter 1996, samt internasjonale forpliktelser, må partenes utgifter til en slik avklaring dekkes av staten.

Statsråden nevner heller ikke at Selbusaken skal behandles i Høyesterett i plenum i april i år. En plenumsbehandling av disse rettsspørsmål viser hvor prinsipielt grunnleggende det er å få avklart slike tvister, og denne dommen vil være av retningsgivende betydning for hvorledes lovendringen skal praktiseres i etterfølgende rettssaker.

Vi har registrert at også i andre områder tilspisser konfliktene seg. Saken reiser derfor igjen spørsmålet om behovet for å få etablert en egen grensekommisjon med dømmende myndighet til å behandle disse omtvistede spørsmålene innenfor reinbeitedistriktene, og at staten bærer alle utgifter etter tilsvarende mønster for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.

Norges Bondelag fremmet forslag til en slik løsning under Stortingsbehandlingen i 1996, jfr. tidligere tilsendt notat av 13 februar -96 til Næringskomiteen, men flertallet gikk i stedet inn for å etablere et konfliktråd i Innst. S. nr. 162 (1995-96), dvs. uten dømmende funksjon. Det må imidlertid være helt klart at meklingsråd ikke vil kunne erstatte domstolene i slike grunnleggende næringskonflikter.

III. Utgiftdsdekning over næringsavtalene?

Statsråden henviser til at prosessutgiftene for reindrifta belastes reindriftsavtalen, og antyder en tilsvarende ordning innenfor jordbruksavtalens ordning. Det må være helt åpenbart at å belaste jordbruksavtalen med slike prosessutgifter er å "rette baker for smed", jfr. ovenfor om årsaken til at tvistene har oppstått. En slik løsning på finansiering av rettssakene avvises derfor i sin helhet.