Regjeringa meiner at ein aktivt må motarbeide
negative haldningar til lesbiske og homofile, og at ein må støtte
og oppmuntre opne haldningar.
Regjeringa ønskjer å avmystifisere
forhold omkring det å vere lesbisk og homofil, slik at
homofile og lesbiske lettare kan utvikle ein trygg og solid sjølvidentitet.
Regjeringa har som mål at lesbiske og homofile utan frykt
for sanksjonar kan leve ut sin kjærleik til personar av
same kjønn. Dette vil vonleg føre til at fleire
deltek innanfor ulike sosiale og kulturelle omgjevnader på eigne
premissar.
I norsk historie har det skjedd ei omfattande
diskriminering av homofile og lesbiske. Utviklinga har gått
i ei positiv retning. Ikkje dess mindre er det viktig å erkjenne
at det framleis skjer diskriminering av lesbiske og homofile i det
norske samfunnet. Denne diskrimineringa er i strid med verdiane
våre og kan under ingen omstende aksepterast.
Gjennom arbeidet med meldinga har det blitt
klart at det på fleire område manglar forskingsbasert
kunnskap om forhold som gjeld situasjonen for lesbiske og homofile.
Barne- og familiedepartementet har derfor bede Norges forskningsråd
om å arbeide ut ein samla gjennomgang av behovet for å forsterke
forskingsinnsatsen. Denne planen blir det no arbeidd med, og han vil
bli ferdig i løpet av våren 2001.
Vi har likevel ein del kunnskap - og denne kunnskapen
må føre til politisk handling. Først
og fremst viser forskinga at det har skjedd ei markant positiv betring
i livssituasjonen for lesbiske og homofile.
Dei sosiale endringane dei siste 20-30 åra
har ført til at viktige skilje mellom den heterofile og
den homofile og lesbiske befolkninga har blitt borte. Spesielt har endringane
vore sterke når det gjeld livsstil og veremåte
for heterofile. Måtar å leve på som tidlegare
ofte var typiske for homofile, er blitt langt meir vanleg for store
delar av befolkninga: Stadig fleire vel å leve i kortare
og lengre tid åleine eller som sambuarar.
Samstundes har homofile og lesbiske fått
rett til å inngå registrert partnarskap, som er
ein "ekteskapsliknande" institusjon. Det er lite som skil registrerte partnarar
frå ektefellar når det gjeld plikter og rettar. Dette
representerer viktige endringar i samfunnet.
Samfunnsendringane dei seinare åra
har framfor alt ført til nye samlivsordningar som lever
side ved side med til dømes den tradisjonelle ekteskapsinstitusjonen.
Kjønnsroller og seksualitet har endra
seg radikalt dei siste 30 åra. Særleg i urbane
miljø og kulturar vil ein oppleve at kjønnsidentitetar
er mindre stereotype og tradisjonelle.
Det er mindre fokus på tradisjonelle
manns- og kvinneyrke, større likskap når det gjeld
utdanningsnivå, meir rettferdig fordeling av omsorgs- og
husarbeidsoppgåver og ikkje minst større grad
av økonomisk likestilling mellom kjønna.
Haldningane til ugift samliv har endra seg radikalt dei
siste 20 åra.
Det er blitt vanleg først og fremst
for unge menneske å leve periodevis eller permanent utan
fast partnar og å skifte partnar fleire gonger før
ein eventuelt etablerer eit fastare forhold. Samstundes er det blitt
legitimt og vanleg å vere seksuelt aktiv i denne situasjonen.
Dette verkar med til at rommet for seksuell eksperimentering er
blitt utvida, og fleire unge har hatt eller har reflektert over
utsiktene til seksuelle erfaringar på tvers av kjønnsskilja.
Samfunnsendringar har gjort sitt til at heteroseksuelle
og homoseksuelle på mange måtar har blitt likare. Det
er god grunn til å tru at desse endringane har hatt mykje å seie
for korleis det er å leve som lesbisk og homofil i dag.
I etterkrigstida har veksten i hovudstadsområdet
vore sterkare enn i nokon annen region i landet. Vi kan snakke om
ein kraftig sentraliseringstendens. Når byane voks i omfang,
skulle sentraliseringa etter kvart gjere sitt til å framskunde
visse byprega veremåtar og livsstilar.
Undersøkingar kan tyde på at
svært mange homofile og lesbiske vel å busetje
seg i dei større byane. Her er utsiktene til å orientere
seg innanfor eit lesbisk eller homofilt miljø større,
samstundes som den sosiale kontrollen er mindre påtrengjande.
Urbanisering og individualisering høyrer
uløyseleg saman. Der det tidlegare fanst sterke føringar
frå slekt, klasse og nabolag, vel folk i dag ut frå eit
mykje breiare spekter av livsstilar med dei grupperingane og subkulturane
som høyrer til.
Fridommen til å velje reiser spørsmålet
om identitet: Identitetsproblematikken er på den eine sida
ei positiv utfordring til unge menneske i dag. Men fridommen gjer
også menneske usikre. Mange finn det derfor tryggast å vere
som alle andre. Spesielt vanskeleg vil denne søkingsfasen
vere for lesbisk og homofil ungdom, som på eit vesentleg
punkt ikkje er som alle andre.
Dei spørsmåla som lengst og
mest intenst har oppteke forskinga om lesbiske og homofile, er knytte
til årsaksforholdet. Trass i at forskinga omkring desse spørsmåla
har gått føre seg gjennom heile førre
hundreåret, står ulike forskingsmiljø framleis
mot kvarandre.
Denne diskusjonen kan djupast sett vere uttrykk
for at ein ser på homoseksualitet som noko uønskt,
og noko som ikkje kan endrast. Menneske er homofile og heterofile.
Menneske lever homoseksuelt og heteroseksuelt. Utgangspunktet for
Regjeringa er respekt for homofile og ein aksept av det homoseksuelle
livet.
På oppdrag av Barne- og familiedepartementet
gjennomførte forskingsinstitusjonen NOVA i 1998 ei større utvals-
og intervjuundersøking med fokus på levekår og
livskvalitet hos norske lesbiske og homofile.
NOVA-undersøkinga er den breiast samansette,
både når det gjeld tema og utval, som ligg føre
i nordisk samanheng. Det blei stilt tre overordna spørsmål
som undersøkinga skulle gje svar på: Har livssituasjonen for
lesbiske kvinner og homofile menn betra seg i løpet av
dei to siste tiåra? Har lesbiske kvinner og homofile menn
dårlegare levekår og lågare livskvalitet
enn den generelle befolkninga? Er det særskilde grupper
innanfor den lesbiske og homofile befolkninga som har det spesielt
vanskeleg?
NOVA-undersøkinga konkluderer med at
livssituasjonen til homofile og lesbiske på fleire område
har betra seg mykje dei siste tjue åra. Lesbiske og homofile er
mykje meir opne om si seksuelle orientering samanlikna med 1978,
og ein større del ser ut til å omgåast lesbiske/homofile
og heterofile venner samstundes. Fleire er i eit fast forhold til
personar av same kjønn. Forskarane meiner at lesbiske og
homofile er betre integrerte i samfunnet i det heile. Det er større
delar innanfor den lesbiske og homofile befolkninga som har høg
inntekt og høgare utdanning. Det er også ein større del
blant lesbiske og homofile som har vore med i ulike kultur- og fritidsaktivitetar.
Gruppa skil seg positivt ut i forhold til sosialt nettverk samanlikna
med den generelle befolkninga.
Det er mellom dei unge lesbiske og homofile
at problema er størst. Dei under 25 år kjem dårlegare
ut enn alle andre aldersgrupper på dei fleste levekårs-
og livskvalitetsmåla. Klarast kjem dette til uttrykk i
spørsmåla om psykisk helse.
Når det gjeld å vere utsette
for vald og frykt for vald, er dette eit anna område der
lesbiske og homofile kjem negativt ut.
Det har blitt gjort fleire representative utvalsundersøkingar
med spørsmål om kva haldningar befolkninga har
hatt til homofile og homofili i Noreg i etterkrigstida. Desse undersøkingane
teiknar eit grovt bilete av ei positiv haldningsendring gjennom
denne tidsperioden. I 1947 såg ein stor del av befolkninga
på homofili som eit svært alvorleg brotsverk.
I 1998 stiller majoriteten av det norske folket seg positiv til
lesbiske og homofile.
I Noreg og Sverige finst det lite historisk
forsking omkring situasjonen for homofile og lesbiske, men i Danmark
er det gjennomført tre større studiar som tek for
seg homoseksualitet i ein historisk og kulturvitskapleg samanheng.
Dei danske studiane omhandlar ikkje berre den vitskaplege og offentlege
debatten om homoseksualitet. Også utviklinga av ulike måtar å vere homofil
på (subkulturelle praksisar) er eit stort tema. Dei teiknar
eit bilete av "den moderne homoseksuelle" som ei utprega moderne
og framtidsretta eksistensform. Både lesbiske kvinner og
homofile menn levde i det danske samfunnslivet tidleg i vårt
hundreår på ein slik måte at dei stod
fram som sjølve personifiseringa av den urbane, frigjorde
og moderne kvinne og mann.
I Noreg har homofile og lesbiske i fleire tiår
organisert seg i kampen for frigjering og særskilde rettar.
Det blir hevda at DNF-48 (seinare LLH) har vore heilt sentralt for å levandegjere
og formidle den homofile og lesbiske kulturen og tradisjonen i Noreg.
Relasjonane til andre frigjerings- og protestrørsler har
i mange land vore strategisk viktige. Særleg har forholdet
mellom lesbiske og homofile frigjeringsrørsler og den nye
kvinnerørsla (der mange lesbiske kvinner også har
vore sentrale aktørar) vore nært.
Det Norske Forbundet av 1948 blei skipa i Oslo hausten
1950, som ei underavdeling av det danske "Forbundet af 1948". I
denne perioden var homoseksualitet forbode ved lov, noko som hadde
sterk innverknad på verksemda til forbundet.
Arbeidet til DNF-48 førte til at § 213
i straffelova blei teken bort i april 1972, at Norsk Psykiatrisk
Forening fjerna homoseksualitet som sjukdomsdiagnose i 1978, at
fulle rettar for homofile og lesbiske blei innførte i skolen
og i forsvaret, og at særskilt straffevern for lesbiske
og homofile blei innført i 1981 (straffelova §§ 135a
og 349a).
I 1976 førte ei kløyving til
at Arbeidsgrupper for homofil og lesbisk frigjøring blei
skipa. Saman med andre homofile frigjeringsrørsler organiserte
dei Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO). I 1993 blei
likevel Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring
(LLH) skipa gjennom ei samanslåing av DNF-48 og FHO. Året
etter vedtok Stortinget partnerskapslova, som i høg grad
også var eit resultat av verksemda til LLH.
Det finst framleis ein stor kunnskapsmangel
om dagens situasjon for homofile og lesbiske i Noreg. Viktige tiltak
vil derfor vere å få kartlagt denne situasjonen betre.
I den vidare forskinga om homofili bør
ein satse på tema som:
– Dagens
situasjon for homofile og lesbiske
– Historia om lesbiske og homofile
i Noreg, under dette historia om psykiatrien, kyrkja og domstolane
– Fokus på ressursar
og mangfald hos lesbiske og homofile
Regjeringa vil i tillegg kome med framlegg om
ny forsking på desse områda:
– Det blir
sett i gang forsking for å kartleggje haldningar til homofili
i minoritetsgrupper, og korleis unge homofile og lesbiske blir møtt
av foreldre og familie innanfor dei same minoritetsgruppene.
– Det vil bli sett i gang forsking
om lesbisk og homofil ungdom i skolen og utdanningsinstitusjonane.
– Forskings- og utviklingsarbeid
i forhold til homofil og lesbisk ungdom innanfor idretten bør
styrkjast.
– Innanfor rammene av oppfølgingsprosjektet
til Handlingsplanen mot sjølvmord blir det sett inn spesielle
tiltak overfor gruppa lesbiske og homofile mellom anna gjennom å utforme
konkrete forskingsprosjekt i samarbeid med aktuelle miljø.
– Innanfor ramma av dei midlane
som blir stilt til rådvelde i Velferdsprogrammet, blir
det teke initiativ til å setje i gang forsking som ser
nærmare på rusrelaterte problem hos lesbiske og
homofile, og som på denne bakgrunnen etter kvart kan kome med
tilrådingar både når det gjeld førebygging
og behandling.
– Forsking om homofile og lesbiske
i arbeidslivet vil bli styrkt.
I dei seinare tiåra er det teke store
sprang på lovsida for lesbiske og homofile. Medan seksuell
omgang mellom to menn var straffbart fram til 1972, er no homofil orientering
og livsform strafferettsleg verna mot krenkingar frå andre.
I 1993 kom partnerskapslova som lovfesta at homofile har høve
til å inngå registrert partnarskap.
Seksuell omgang mellom to menn har inntil nyare
tid vore straffbart i Noreg. Straffelova § 213 første
ledd sette heilt fram til 1972 straff for seksuell omgang mellom
menn. Lova blei i liten grad brukt i praksis. Seksuell omgang mellom
kvinner har aldri vore straffbart etter straffelova av 1902.
Homofil orientering og livsform er no strafferettsleg verna
mot krenkingar frå andre. Dette er fastslått i straffelova §§ 135a
og 349a, i 1981.
Føresegna i straffelova § 135a
om krenkingar overfor homofile har resultert i få tiltalar
og domfellingar. Spørsmålet om kor langt føresegna
gjeld, har berre vore oppe i ei sak for Høgsterett, nemleg
rettsavgjerda i Norsk Retstidende 1984 s. 1359 (Bratterudsaka). Saka
gjaldt ein pastor i ei frikyrkje som under eit innringingsprogram
på nærradio kom med sterk fordømming
av homofile. Høgsterett kom til at pastoren hadde uttrykt
seg i strid med straffelova § 135a. Det blei lagt til grunn
at føresegna av omsyn til ytringsfridommen måtte
tolkast restriktivt, og at krenkingane måtte vere av kvalifisert
art for at straff skulle kunne kome på tale. Vidare blei
særleg omsynet til religiøs forkynningsfridom
understreka. At dommen slår fast at også utsegner i
religiøs samanheng kan råkast av straffelova § 135 første
ledd andre punktum, er viktig sidan mykje av den kritikken og motstanden
som blir retta mot homofile, i praksis blir hevda å vere
basert på eit religiøst grunnlag.
Reglane i Grunnlova om ytringsfridom (§ 100)
har nyleg vore vurderte av Ytringsfridomskommisjonen som har levert
ei utgreiing med framlegg til ny føresegn i Grunnlova (NOU
1999:27). Ein konsekvens av synet til Ytringsfridomskommisjonen
er at føresegna om straff for krenkjande utsegner overfor
homofile må opphevast.
Straffelova § 349a gjeld berre i næringsforhold.
Ved vare- eller tenesteyting i private forhold, til dømes
der ein huseigar leiger ut eit rom i eigen bustad som hybel, gjeld
ikkje føresegna. Føresegna gjeld også berre
nekting av å yte tenester eller varer på same
vilkår. Det er ikkje kjent i kor stor grad det er eit praktisk
problem at homofile personar blir nekta varer og tenester på same vilkår
som andre.
Også føresegnene i straffelova
om ærekrenkingar, jf. straffelova §§ 246
flg., vil kunne bli brukte ved krenkjande utsegner mot homofile.
Reglane om ærekrenking kan likevel berre brukast i dei
tilfella der ei utsegn blir retta mot enkeltpersonar eller ein avgrensa
krins av personar. Straffelova § 135a kan derimot brukast
uavhengig av om ytringar handlar om konkrete personar eller homofile
reint allment. På den andre sida må ein rekne
med at når reglane om ærekrenking kan brukast, skal
det mindre til for at utsegna er straffbar etter reglane om ærekrenking
enn etter straffelova § 135a fordi den sistnemnde regelen
berre råkar særleg kvalifiserte krenkingar.
Eit spørsmål av spesiell interesse
er i kva grad det er straffbart å offentleggjere den homofile
orienteringa eller livsforma hos ein person utan samtykke frå den det
gjeld (såkalla outing ). Seksuell orientering blir sett på som
eit personleg forhold. Utgangspunktet må derfor vere at
slik offentleggjering kan vere straffbart etter straffelova § 390
som set straff for den som krenker privatlivets fred ved å gi
offentleg meddelelse om personlige eller huslige forhold.
Noreg er bunde av fleire internasjonale konvensjonar om
menneskerettar, særleg sentrale er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter (SP). Desse konvensjonane gjeld som norsk rett og skal
ved motstrid gå framfor reglane i anna lovgjeving, jf.
lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av den stillinga menneskerettane
har i norsk rett (menneskerettslova).
Ingen av menneskerettskonvensjonane inneheld
særskilde reglar til vern av homofile. Slik konvensjonane har
blitt tolka av dei relevante konvensjonsorgana, er det ut frå meir
generelle reglar sett opp visse krav når det gjeld kor
langt nasjonalstatane kan forskjellsbehandle personar på grunnlag
av homofil orientering eller livsform.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har i
fleire avgjerder slått fast at nasjonal lovgjeving som
totalt forbyr homoseksuell omgang, er i strid med EMK artikkel 8
(retten til privatliv).
Derimot har det i konvensjonspraksis i vid utstrekning
blitt akseptert at lovgjevinga på ulike måtar
forskjellsbehandlar homofile og heterofile. Det har såleis hittil
vore godteke at nasjonal lovgjeving har høgare seksuell
lågalder for homoseksuell omgang enn det som gjeld for
heteroseksuell aktivitet. Det har heller ikkje blitt sett på som
konvensjonsstridig at nasjonal lovgjeving ikkje gjev homofile par
same rettar som gifte eller ugifte heterofile sambuande har, til
dømes når det gjeld opphaldsløyve eller
rett til å bu i offentlege husvære. Det er vidare
godteke at nasjonal lovgjeving tillet prostitusjon overfor det motsette
kjønn, men forbyr prostitusjon retta mot same kjønn.
I internasjonale fora der diskriminering står
på dagsorden, fremjar Regjeringa prinsippet om at diskriminering
på grunn av seksuell orientering ikkje er akseptabelt.
Regjeringa si haldning er grunnfesta i det ufråvikelege
prinsippet om at menneskerettane gjeld for alle individ. Regjeringa
vil følgje opp temaet gjennom dialog med andre land om
utviklingssamarbeid.
Det hender at homofile utlendingar søkjer
asyl i Noreg med den grunngjevinga at dei som homofile er eller
risikerer å bli forfølgde i heimlandet.
I all hovudsak er det personar frå muslimske
land som hevdar dei står i fare for å bli forfølgde
på grunn av si seksuelle orientering. Det blir då som
regel vist til at heimlandet fastset straff for seksuell omgang
mellom to av same kjønn, og eventuelt den umiddelbare straffa
ein kan risikere.
Norske styresmakter meiner at homofile har ein sjølvsagd
rett til å leve ut si orientering. Justisdepartementet
presiserte i retningslinjer av 13. januar 1998 at det skal gjevast
asyl til personar som risikerer forfølging i flyktningkonvensjonen
sin forstand på grunn av si seksuelle orientering.
Lov om registrert partnerskap kom i Noreg i
1993. Partnerskapslova regulerer vilkåra for å registrere partnarskap
og rettsverknadene av slik registrering. Vilkåra for å registrere
partnarskap er strengare enn for å inngå ekteskap.
Regjeringa har i januar 2001 lagt fram eit høyringsnotat
med framlegg om endringar i adopsjonslova og partnarskapslova. Der
blir det opna for at den eine partnaren i eit registrert partnarskap
kan adoptere barnet til den andre (stebarnsadopsjon).
Det er ikkje høve til kyrkjeleg vigsel
for homofile og lesbiske par. Regjeringa meiner at spørsmålet
om kyrkjeleg velsigning først og fremst er eit spørsmål
kyrkja må ta stilling til. Regjeringa vil av den grunn
ikkje gjere framlegg om å gje høve til kyrkjeleg
vigsel for homofile og lesbiske par før kyrkja eventuelt
sjølv tek eit initiativ til dette.
I september 1996 blei det såkalla "Samboerutvalget" nedsett.
Det skulle greie ut rettsstillinga til sambuarar. Innstillinga blei
lagd fram i mai 1999 og var på ei brei offentleg høyring
hausten 1999.
Utgreiinga seier ikkje noko om homofile sambuarar.
Utvalet gjer ikkje framlegg om at sambuarskap
generelt bør likestillast med ekteskap, men føreslår
likevel nokre endringar av omsyn til den svake parten. Utvalet har
spesielt lagt vekt på omsynet til barna. Vidare er det m.a.
lagt vekt på å gjere det lettare for attlevande å behalde
husværet og andre "nære ting".
Utvalet går lenger i å likestille
sambuarane med gifte på det offentlegrettslege området
som trygd, sosialhjelp og skatt enn på det privatrettslege.
Det finst døme på at styresmaktene
har likestilt heterofile og homofile sambuarar i forhold til barn.
Utvalet tek for seg både forsikring
og pensjonsordningar utanom folketrygda, kven som skal få rettar
som pårørande/nærståande
og rett til å anke etter at den sikta er død.
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Homofile
sambuarar vil bli inkluderte i det vidare arbeidet med utgreiinga
Samboerne og samfunnet.
– Det vil bli vurdert å endre
straffelova § 232, slik at valdsbrotsverk som er motiverte
ut frå den seksuelle orienteringa hos ein person, kan vere
eit straffeskjerpande moment slik det eintydig står at
rasistisk motiverte valdsbrotsverk kan vere. Det vil også blir
vurdert ei tilsvarande endring i straffelova § 292.
Ungdom som gradvis oppdagar at dei har kjensler
for personar av eige kjønn, og som vel ei lesbisk eller homofil
livsform, burde ideelt sett kunne realisere dette utan å kjenne
seg marginale. Det faktum at homofile og lesbiske kan inngå partnarskap,
og at dei har eit juridisk vern mot krenkingar frå andre
på grunn av homofil orientering og livsform, gjer sitt
til at unge menneske opplever ei legitimering av denne livsforma. Det
same gjer open innstilling i media og skole og det at mange kjende
personar vel å vere opne om si homoseksuelle orientering.
Forskinga om opplevingane til dei unge peiker
i ulike retningar. Mykje tyder på at det er prosessen fram mot å avklare
eigen seksuell identitet og deretter ta konsekvensane av ei slik
avklaring ved å "kome ut", som er vanskeleg for unge lesbiske
og homofile. Det å velje ei annleis form for seksualitet
enn den fleirtalet vel, kan vere spesielt trugande i ungdomstida,
då mange er usikre omkring eigen identitet.
Kor vidt den seksuelle identiteten er biologisk
eller sosialt fastlagd, er det inga eintydig oppfatning om.
Samfunnet er i dag mykje meir fleksibelt og
mangfaldig enn tidlegare. Ungdom i det moderne samfunnet står
i prinsippet nokså fritt til å velje alternative
samværs- og åtferdsformer, også på det
seksuelle området. Raske samfunnsendringar, endringar i
familie- og samlivsmønster og individualisering tilseier
at dagens ungdom ikkje treng å kjenne seg så bundne
av normer og verdiar som foreldra deira var. Men det å etablere
ein kjønnsidentitet er ofte problematisk for ungdom generelt.
Både psykologiske og fysiologiske endringar hos den enkelte
skaper tilpassingsproblem i puberteten. Ungdom som oppdagar at dei
er forelska i personar av same kjønn, har eit tilleggsproblem
som for nokre blir svært vanskeleg å takle. For å redusere
dette problemet må skole og samfunnsliv alminneleggjere
det faktum at somme menneske blir tiltrekte av sitt eige kjønn.
Det er grunn til å synleggjere at homofil kjærleik
og samlivsform er ei av fleire moglege samlivsformer, og formidle
ein bodskap til unge menneske om at dette er akseptert.
Ungdomsperioden er ein fase som har mykje å seie for
identitetsutviklinga. Å få til ein kvalitativt
god kontakt med andre homofile og lesbiske blir sett som svært viktig
når dei skal utvikle eigen identitet.
Eit identitetsfellesskap kan også oppstå som
følgje av negative erfaringar. Opplevinga av å bli
diskriminert og mangelen på positive tilbakemeldingar fører
til identifisering med menneske som har opplevd det same. Dersom
diskrimineringa tek slutt, vil homofile og lesbiske kanskje i større
grad vektleggje heilt andre identitetsfellesskap: at dei er ungdom,
studentar, akademikarar og så vidare.
For barn og ungdom er det ikkje uvanleg å ha
seksuelle opplevingar med eige kjønn, utan at vedkomande dermed
kjem til å utvikle ein homofil identitet seinare i livet.
Etter representative tal frå Statens Institutt for folkehelse
har mellom tre og fire prosent av alle nordmenn hatt samleie med
ein eller fleire personar av same kjønn.
Det er vanleg å skilje mellom homoseksuelle
handlingar, som kan vere situasjonsbestemte og knytte til livsfase
på den eine sida, og det å vere homofil på den andre
sida. Det som karakteriserer ein homofil, er at vedkomande både
forelskar seg i og blir seksuelt tiltrekt av personar av eige kjønn.
I somme studiar fortel lesbiske og homofile at dei har visst om
kjenslene sine heilt sidan dei var barn - ned til 6-7 årsalderen.
Den homofile identiteten meiner ein dermed ikkje blir til i puberteten,
men lenge før.
Også i NOVA-undersøkinga fortel
dei som er intervjua, om forelskingar og tiltrekking til eige kjønn
ned til 10-12 årsalderen.
Mellom dei som er intervjua i NOVA-undersøkinga, fortel
15 av 21 homofile og lesbiske om ei ikkje-konform kjønnsrolleåtferd
i barndommen.
Somme menneske definerer seg verken som homofile/lesbiske
eller heterofile; dei opplever derimot at dei blir tiltrekte av
begge kjønn. Biseksualitet er vanskeleg å definere
og avgrense.
Ei mogleg tilnærming til biseksualitet
er å sjå han som ein fase i det å kome
ut som homoseksuell. Det å stå fram som biseksuell
i ein periode av livet kan opplevast mindre trugande enn å erklære
seg som homoseksuell. Det blir då venta at personen etter
ei viss tid vil ta steget fullt ut. Ei anna tilnærming
går ut på å sjå biseksualitet
som ein eigen kategori.
Det å gradvis definere seg som homofil
eller lesbisk blir i litteraturen kalla for kome-ut-prosessen. I
ein amerikansk studie er utviklingsgangen av lesbisk/homofil
identitet i ungdomsåra omtalt i fire stadium. Utviklinga
startar med ein nøytral kjennskap til homoseksualitet som
forskjellig frå heteroseksualitet, ei viss erkjenning av
at ein sjølv er annleis og ein gryande mistanke om at ein
sjølv er lesbisk/homofil. Deretter startar ein
periode med ei viss testing og utprøving - ein begynnar å ta
kontakt med andre lesbiske og homofile ungdommar eller miljø,
og med dette følgjer bortforklaringar og stor uro. Etter
kvart skjer ei akseptering av eigen identitet som homofil/lesbisk,
og til slutt ei integrering av denne identiteten i andre delar av
identiteten hos personen - den unge ser det som heilt ok å vere
lesbisk eller homofil.
Aldersspennet som utviklingsgangen går
over, er ofte frå 11-12 årsalderen til tidleg
i 20-åra. Dei individuelle variasjonane er likevel store.
Den amerikanske studien konkluderer med ein påstand
om at den homofile identiteten er ein kontinuerleg prosess for å "bli
til". Dette gjeld gjennom heile livet.
I spørjeundersøkinga referert
i NOVA-undersøkinga blei respondentane spurde om tidspunkt
for når dei snakka med nokon om si seksuelle orientering.
Svara viser at "kome-ut-alderen" har gått kraftig ned dei
seinare åra. Blant dei unge vaksne (25-34 år)
var alderen 20,5 år både for menn og kvinner,
medan dei eldre (60 år og over) var nærmare 30 år
før dei snakka med nokon om si seksuelle orientering.
For ungdom generelt er utviklinga av eigen identitet viktig.
I jakta på eigen identitet blir det viktig å finne rollemodellar
- nokon å etterlikne, nokon å identifisere seg
med.
Møtet med andre lesbiske og homofile
blir i NOVA-undersøkinga skildra som svært positive
minne. Det kjem klart fram kor viktig det er å ha tilgang
til positive rollemodellar i avklaringsfasen. Det blir også poengtert
at møtet med eit miljø gav den enkelte eit mykje meir
nyansert syn på kva det vil seie å vere lesbisk/homofil.
Det gav forståing for at lesbiske kvinner og homofile menn
er like forskjellige seg imellom som dei heterofile er, og at stereotype
oppfatningar ofte er feil.
Undersøkingar syner kor viktig det
er at skolen og samfunnet sørgjer for lett tilgjengeleg
informasjon om homofili i den viktige fasen då ungdom tek
til å få eit bevisst forhold til sin eigen seksualitet.
Dette bør skje innanfor seksualundervisninga i skolen,
men like viktig er det at homofili blir omtalt som ein naturleg
variant av kjærleik og familieliv innanfor heile spekteret av
samfunnsorienterte fag. Målsetjinga for undervisninga må ikkje
berre vere å redusere fordommar blant heterofile elevar,
ein må gje homofile og lesbiske elevar ei positiv tilbakemelding.
Også samfunnslivet generelt bør
i større grad synleggjere homofili som ei akseptert samlivsform,
via media og kulturliv.
Undersøkingar stadfestar at ungdom
ofte kvier seg for og ventar lenge med å fortelje foreldra
at dei er lesbiske eller homofile. Dei same undersøkingane
viser likevel at dei fleste foreldre aksepterer dette når
dei får litt tid på seg.
NOVA-undersøkinga viser at homofile
og lesbiske ofte vel andre enn dei nærmaste familiemedlemmene når
dei for første gong skal fortelje nokon om si seksuelle
orientering. Dei fleste ventar at foreldra vil ha problem med å akseptere
at ein son eller ei dotter er homofil/lesbisk, og dei ser
det derfor som svært vanskeleg å fortelje foreldra
om orienteringa si. Homofile menn lever i større grad skjult
overfor foreldra enn lesbiske kvinner. Både menn og kvinner
er i større grad opne overfor mødrene sine enn
overfor fedrane.
Det går fram av undersøkinga
at forholdet til foreldra blei betre for dei fleste etter at dei
fortalde den nærmaste familien at dei var lesbiske/homofile.
Det er grunn til å vere spesielt merksame
på ungdom som er lesbiske eller homofile, og som høyrer
til ei minoritetsgruppe. Dette kan dreie seg om ungdom frå innvandrarmiljø,
men også ungdom frå nasjonale minoritetar.
I den islamske kulturen er rolla til familien
og ekteskapet sterkt dominerande. Hovudkjelda til islam, Koranen
og skriftene der, er eksplisitt i si fordømming av homofili.
Homoseksualitet er i dag forboden ved lov i 26 muslimske land. I
Pakistan kan ein få frå 2 til 20 års fengsel.
Homofile og lesbiske i muslimske land må derfor vise stor
diskresjon og leve ut si seksuelle orientering i det løynde.
Vi veit svært lite om korleis det er å tilhøyre
ei minoritetsgruppe og samstundes vere lesbisk eller homofil i Noreg.
Det er behov for forsking på dette området.
I samband med NOVA-undersøkinga blei
det i mars 1998 gjennomført ei opinionsundersøking
for å måle haldningane i den norske befolkninga
til livssituasjonen for lesbiske og homofile. Det er ein tendens
i dette materialet til at yngre menneske har meir liberale haldningar
til homofile og rettane deira enn eldre. Men ulike undersøkingar
av dei haldningane ungdom har til homofili, viser noko sprikjande
resultat.
NOVA-undersøkinga gjev data om korleis
homofile og lesbiske opplever det å vere synleg i det offentlege rommet:
på gater, på offentlege transportmiddel og restaurantar.
Den enkelte si oppleving av om det er "tillate" å vise
sin kjærleik til ein person av same kjønn eller
ikkje, seier også ein del om haldningar og forventningar.
Å vere synleg som lesbisk/homofil
kan føre med seg auka risiko for å bli utsett
for ulike former for trakassering eller vald. Trakassering kan skje
både direkte, til dømes gjennom nedsetjande kommentarar,
og indirekte, til dømes negative eller krenkjande utsegner
om lesbiske og homofile i media eller på annen offentleg stad.
Fleire av dei som blei intervjua, gav døme på at dei
var blitt munnleg trakasserte av personar i tenesteytande yrke.
Lesbiske kvinner er noko meir utsette for vald
enn kvinner i den generelle befolkninga, medan dette ikkje er tilfelle
for menn. Både når det gjeld vald og trugsmål om
vald, er unge lesbiske og homofile under 25 år langt meir
utsette enn den generelle befolkninga. I aldersgruppa under 25 år
er den prosentvise delen av lesbiske kvinner som har blitt utsette
for trugsmål siste året, over fem gonger så høg
som i den generelle befolkninga.
Det må vere eit klart mål
at ungdom som har ei homofil eller lesbisk livsform, skal kunne
ha dette utan å bli utsette for fordømmande haldningar.
Diskriminering, vald, trugsmål og trakassering er uakseptabelt, anten
dette skjer i private eller offentlege samanhengar. Det er også eit
klart mål at unge homofile og lesbiske bør få positive
tilbakemeldingar på det å vere homofil eller lesbisk
til dømes i skolen. Kva kan samfunnet elles gjere for å fremje
aksepterande haldningar overfor homofile og lesbiske og hindre at
dei opplever diskriminering?
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Det vil
bli laga informasjonsmateriell om ungdom og seksualitet, der homofili
er med, retta mot foreldre innanfor Foreldrerettleiingsprogrammet
som Barne- og familiedepartementet er ansvarleg for. Målet
er å styrkje evna hos foreldre til å støtte
barn i identitetsutviklinga. Tilsvarande informasjon skal distribuerast
til foreldre som ikkje kjem i kontakt med Foreldrerettleiingsprogrammet.
– Tilsvarande informasjonsmateriell
blir utarbeidd overfor personar som arbeider med ungdom: fritidsleiarar,
idrettsleiarar, leiarar i barne- og ungdomsorganisasjonar.
– Det blir sett i gang forsking
for å kartleggje haldningar til homofili i minoritetsgrupper,
og korleis unge homofile og lesbiske blir møtt av foreldre
og familie innanfor dei same minoritetsgruppene.
– Det blir gjeve støtte
til bøker, film, video- og TV-program der målet
er å skape større aksept for homofili blant ungdom
generelt, og å skape attkjenning og sjølvaksept
hos ungdom som er lesbiske eller homofile.
Det finst få møteplassar der
styresmaktene kan nå heile eller store delar av folket.
Skolen er likevel ein slik møteplass. Skoleverket er pålagt å dekkje
temaet homofili innanfor rammene av læreplanverket generelt og
enkelte fagplanar spesielt.
I NOVA-undersøkinga blei dei spurde
bedne om å rangere saker som dei meinte var viktige for
den homofile og lesbiske befolkninga. Den saka som blei prioritert
høgast, var å styrkje informasjonen om homofili
i undervisninga i skolen.
Statistisk sett vil 1-2 elevar i kvar skoleklasse
etter kvart finne ut at dei er lesbiske eller homofile. Vi veit samstundes
at gjennomsnittsalderen for å stå fram som homofil
er ca. 18 år og som lesbisk ca. 24 år. Mange av desse
ungdommane vil dermed halde den emosjonelle og seksuelle orienteringa
si skjult gjennom heile eller store delar av skolegangen.
Det er viktig å arbeide for at all
ungdom skal få sjansen til å gjennomleve denne
viktige livsfasen fri for skam og sjølvbedrag på grunn
av si seksuelle og emosjonelle orientering.
Av undersøkingar veit vi at det er
den yngste aldersgruppa som finn det vanskelegast å akseptere
seg sjølv som homofil. For det første står
ungdom heilt generelt midt i ein vanskeleg avklaringsfase i livet.
For det andre finst det indikasjonar på at delar av ungdomsbefolkninga
er svært negative til homofili.
Homoseksualitet må ikkje teiast bort
og "merkeleggjerast". Om ein i skolesamanheng kan snakke ope og fordomsfritt
om spørsmål som gjeld seksualitet og identitet,
vil det å vere tiltrekt av sitt eige kjønn kanskje ikkje
opplevast som meir frustrerande enn å vere tiltrekt av
det motsette kjønn.
Ei større ungdomsundersøking
gjord i 1998 viste til dømes at berre ca. 40 pst. av ungdommane
som deltok, hadde høyrt eller lært om homofili
på skolen. Det blir derfor viktig å følgje
opp L97, slik at intensjonane i denne læreplanen blir realiserte.
Tema om homofili er både for grunnskolen
sitt vedkomande og for vidaregåande opplæring
nedfelt i Læreplanverket (L97). Læreplanen er
den styringsreiskapen Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
har når det gjeld innhaldet i undervisninga i skolen, og
han er no innført i heile grunnskolen og er bindande for
skolane. L97 tek opp tema som forelsking og kjærleik, omsorg,
seksualitet og seksuell kjønnsidentitet.
Opplæringa i grunnskolen skal vere
i samsvar med læreplanverket L97. Lærebøkene
skal fungere som støtte og hjelp til å få oppfylt
krava i opplæringa. Det blei gjeve ut nye lærebøker
for alle fag og trinn i den 10-årige skolen ved innføring
av L97. Nokre av dei nye lærebøkene dekkjer spørsmål
om seksuell orientering, heterofili og homofili.
I samarbeid med andre departement arbeider Sosial- og
helsedepartementet med å utvikle ei særskild ressursbok
om seksualitet og samliv.
Institusjonane kan ikkje gjevast pålegg
om læreinnhaldet i undervisninga, innhaldet i forskinga
eller i det faglege utviklingsarbeidet. Det er heller ikkje vanleg
at institusjonane blir pålagde å tilby særskilde
utdanningsprogram. Departementet kan på den andre sida fastslå nasjonale
rammeplanar for enkelte utdanningar og for enkeltfag som inngår
i desse utdanningane. Rammeplanane avgjer på eit overordna
nivå kva for hovud- og delemne utdanninga skal innehalde.
I skoleåret 1996/97 gjekk
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)
med støtte frå Samarbeidsorganet for helsefremjande
oppgåver (SOHO) gjennom pensum og undervisning for alle
helserelaterte utdanningar på høgskole- og universitetsnivå. Undersøkinga
viste at berre eit lite mindretal av høgskolane har undervisning
om homofili.
Omsorgsoppgåvene til lærarane
gjer at dei treng grunnleggjande kunnskapar om kva for behov barn
og unge har. I etiske spørsmål er lærarane
forplikta på internasjonale konvensjonar som Noreg har
slutta seg til, slike som menneskeretts- og barnekonvensjonen.
Kyrkje,- utdannings- og forskingsdepartementet
har nyleg utarbeidd eit etterutdanningsopplegg for kompetanseutvikling
i natur- og miljøfag frå år 2000 der
mellom anna emnet Kropp og helse, med undertittel Mennesket fra
foster til voksen, er teke opp. Målgruppene er universitet,
høgskolar, Statens utdanningskontor, kommunar og skolar.
Dette skal tene som eit felles grunnlag for utarbeiding av strategiar
og verkemiddel for kompetanseutvikling i faget.
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Det er
ein føresetnad at intensjonane i læreplanen om
undervisning om homofili blir implementerte i dei konkrete undervisningsopplegga
i skolane. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil følgje
opp og sjå til at dette blir gjort.
– Utdanningsstyresmaktene vil
arbeide for å styrkje lærarane sin kompetanse
når det gjeld å gje barn og unge tryggleik i eigen
kjønnsleg identitet, også medrekna homofil identitet.
I samråd med Læringssenteret og Sosial- og helsedepartementet blir
det laga ei ressursbok til lærarar i grunnskolen og i vidaregåande
opplæring. Boka blir send skolane våren 2001.
– I opplæringslova § 9-2
heiter det at elevane skal ha tilgang til skolebibliotek. Biblioteka
skal utstyrast i pakt med læreplanane som elevane arbeider
etter. Det er derfor ein føresetnad at skolebiblioteka
kjøper inn litteratur der homofili på ulikt vis
blir teke opp.
– For å auke
kompetansen hos fagpersonalet i lærarutdanninga på området
levekår for lesbiske og homofile, er Norgesnettrådet,
ved Staten lærarkurs, bede om å leggje til rette
for relevante kompetansehevingstiltak, mellom anna i kurs om samliv
og seksualitet i 2001.
– Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil
ta opp med utdanningsinstitusjonane at tema med fokus på lesbiske
og homofile blir styrkte i medisinar- og psykologutdanninga. Tilsvarande blir
teke opp med høgskoleutdanningane for lærarar
og helse- og sosialfagleg personell.
– På bakgrunn av NOVA
sitt prosjekt "Levevilkår og livskvalitet blant lesbiske
kvinner og homofile menn i Norge" vil Høgskolen i Oslo
utvikle og arrangere eit kursopplegg fokusert på kjønn,
identitet og marginalisering. Målgruppene er lærarar, barnevernspedagogar,
legar, prestar, psykologar, sosionomar og andre. Sosial- og helsedepartementet
og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet vil løyve
300 000 kroner til dette over statsbudsjettet for 2000/2001.
– Det vil bli sett i gang forsking
om lesbisk og homofil ungdom i skolen og utdanningsinstitusjonane.
Mangfald er eit viktig stikkord for å karakterisere dagens
samliv. Mangfaldet blir dessutan understreka av par av same kjønn,
registrerte partnarar eller sambuarar.
Partnarskapslova kom i ein periode der mykje
nytt voks fram: Ekteskapet sin status var vesentleg endra ved at
kvinner i større grad var blitt sjølvforsørgjande. Det
hadde vore ein sterk auke i skilsmisser, og det voks fram nye alternative
samlivsformer.
Gjennom yrkesaktiviteten til kvinnene blei det
borte ein basis for ekteskap som hadde eksistert gjennom heile familiehistoria
- det som blir kalla komplementære roller, og som inneber
at kvinner og menn fyller ulike oppgåver i ekteskapet.
I 1965 var 14 pst. av småbarnsmødrene yrkesaktive,
og i 1998 var talet auka til 80 pst.
Fleire og fleire vel å leve i sambuarforhold
utan å inngå formelt ekteskap, særleg
blant unge menneske. Det er likevel framleis berre i dei yngste
aldersgruppene (under 30 år) at sambuarskap er meir vanleg
enn ekteskap.
Etter 1994 har det vore ein nedgang i talet
på skilsmisser. Undersøkingar tyder på at
sambuarforhold er mykje mindre stabile enn ekteskap. Risikoen for
samlivsbrot er vel tre gonger så stor for sambuarar med barn
som for ektepar med barn.
For barna har den nye familie- og hushaldsstrukturen ført
til at familielivet deira er prega av mange fleire endringar enn
tidlegare. Totalt 9 000 barn under 18 år opplevde at foreldra
skilde seg i 1999. I alt levde 78 pst. av dei heimebuande barna
saman med begge foreldra sine pr. 1. januar 1999, ein del som har
gått ned frå 83 pst. i 1986. Vi veit heller ikkje
kor mange barn som lever med homofile eller lesbiske foreldre utanom partnarskap.
Den delen som lever åleine, aukar både
blant yngre og middelaldrande. Brotne sambuarskap og skilsmisser
forsterkar denne utviklinga.
Dei aller siste åra har talet på ekteskap
auka. Dei siste tre åra har talet på vigslar lege
på mellom 23 000 og 24 000. Ein må 20 år
tilbake i tid for å finne tilsvarande høge tal.
Då lov om registrert partnerskap blei
innførd i 1993, representerte ho ein milestolpe for aksept
i samfunnet av homofili og homofilt samliv.
Ved å gje høve til offentleg
registrering av homofile partnarskap hevda departementet at samfunnet
tok konsekvensen av at menneske av same kjønn levde i varige
kjensleforhold, det løyste praktiske, juridiske og økonomiske
problem og ville hjelpe til å stabilisere homofile parforhold
og gjere det sosiale livet deira enklare.
Erfaringane så langt har vist at det
ikkje var grunnlag for å hevde at partnerskapslova svekte
ekteskapet.
Frå lova tok til å gjelde
1. august 1993 og til utgangen av 1999, er det inngått
913 partnarskap, 56 av desse er til no oppløyste ved skilsmisse.
Dei som inngår registrert partnarskap,
er vesentleg eldre enn dei som giftar seg.
Registrert partnarskap er eit utprega Oslo-fenomen. Av
dei partnarskapa som er inngått til no, omfattar 56 pst.
personar busette i Oslo, medan ikkje meir enn 15 pst. av alle ekteskap
i denne perioden er Oslo-ekteskap.
Talet på registrerte partnarar har
ikkje auka jamt, noko ein kunne tenkt seg som følgje av
allmenngjering og gradvis aksept både blant homofile sjølve
og i befolkninga elles.
Den delen som er i faste forhold i dag, er mykje høgare
enn i ei undersøking blant lesbiske og homofile for 20 år
sidan.
Det er færre blant lesbiske og homofile
som har inngått partnarskap eller som er sambuarar, enn
i den generelle befolkninga. Blant lesbiske kvinner er 51 pst. sambuarar
eller registrerte partnarar og blant homofile menn 33 pst. I den
generelle befolkninga er 65 pst. blant kvinnene og 68 pst. blant
mennene gifte eller sambuande.
Ei rekkje undersøkingar har vist at
gifte og sambuarar rapporterer at dei er meir tilfredse og opplever
meir lykke enn andre sivilstatus-kategoriar. Gifte kjem klart betre
ut enn ikkje gifte når det gjeld psykisk og fysisk helse,
sjølvmordstal og generell dødsprosent. Dette gjeld
for både kvinner og menn.
Som blant heterofile er det også blant
lesbiske og homofile ein mykje større del med høg
livskvalitet blant dei som er i parforhold enn blant dei som ikkje
er det. Dei som er i faste forhold, har ikkje berre høg
livskvalitet. Dei er også meir opne overfor arbeidskollegaer
og heterofile venner enn dei som ikkje er i eit fast forhold.
Tidlegare forsking har vist at kjærleikslivet
til lesbiske og homofile synest å vere utsett for særlege påkjenningar.
Også nyare forsking peiker i same retning. Påkjenningane
kan mellom anna ha samanheng med at lesbiske og homofile inngår
i typar av forhold som også for heterofile er belastande
av den grunn at forholdet blir brote opp. Sambuarskap er eit døme
på ein type forhold som er mindre varig enn til dømes ekteskap.
Familieverntenesta tek kvart år imot
mange førespurnader frå par og enkeltpersonar
som opplever problem eller vanskar innetter i familien. Eit av familiekontora
i landet som dei siste fem åra har hatt ca. 4 500 kontaktar,
har berre hatt tre av dei frå lesbiske og homofile par
som ønskte konsultasjon. Dersom dette er representativt
for andre familievernkontor, kan ein av grunnane vere at mange lesbiske
og homofile ikkje har tru verken på familieverntenesta
eller andre terapeutiske tenester.
Mange lesbiske og homofile personar oppsøkjer behandlarar
som dei veit dei kan stole på, til dømes Rådgivningstjenesten
for homofile og lesbiske som ligg under Olafia-klinikken, Klinikk
for førebyggjande medisin ved Ullevål sjukehus.
Der tilbyr dei hjelp med "komme-ut"-problem, vanskar i parforhold,
dårleg sjølvbilete, seksuelle problemer og følelsesmessige problemer
anten i form av fortrulege samtalar eller informasjon og rettleiing.
Regjeringa meiner den offentlege kompetansen
når det gjeld livssituasjonen for lesbiske og homofile,
bør styrkjast. Ein måte å gjere dette
på er å styrkje Rådgjevingstenesta for
homofile slik at kompetansen der kan utviklast vidare og kome resten
av hjelpeapparatet til gode. Regjeringa vil innleie eit samarbeid
med Oslo kommune for å sjå om Rådgjevingstenesta
kan spele ei rolle som nasjonalt ressurssenter eller idébank.
Ein av ti i NOVA-undersøkinga har eigne
barn. Det er mange fleire i aldersgruppa 35-49 år og 50 år
og eldre som har barn enn i dei yngre aldersgruppene 16-34 år.
Ein kan ikkje av desse tala dra den konklusjonen at det er blitt
mindre vanleg for lesbiske og homofile å få barn. Årsaka
kan mellom anna finnast i at dei fleste barna stammar frå eit
tidlegare heterofilt samliv, og at dagens unge ikkje går
vegen om eit heterofilt samliv.
10 pst. av kvinnene og 1 pst. av mennene i alderen 25-44 år
i NOVA-undersøkinga bur saman med eigne barn. I den generelle
befolkninga er tilsvarande delar i denne aldersgruppa 75 og 58 pst.
Ser vi på alle kvinner som lever i
registrert partnarskap (1993-1998), har 64 kvinner, det vil seie
13 pst. hatt ein eller fleire fødslar. Det dreier seg for
det meste om barn fødde før partnarskapet blei
inngått. Frå partnarskapslova tok til å gjelde
i 1993 og til og med 1998, er det berre registrert 11 barn der mor
levde i registrert partnarskap då barnet blei født.
Partnarskap med barn utgjorde i 1999 4,4 pst.
Blant dei som har barn, kan det vere ei vegring mot å inngå partnarskap
fordi det er den ekstreme synleggjeringa av eit forhold. Pr. 1.
januar 2000 var det etter barnestatistikken 34 barn (0-17 år)
som budde saman med foreldre som hadde sivilstatus registrert partnar.
Det heilt fundamentale for betre livskvalitet
for lesbiske og homofile er at barn frå så tidleg
alder som mogleg får vite at det å vere homofil
er ei seksuell orientering på linje med heterofili. Eit
slikt mål vil stille store krav til foreldra, til skolen
og til andre ulike informasjonskanalar.
Det synest å vere behov for auka rådgjevingskompetanse
blant terapeutar om livssituasjon og samlivsforhold hos lesbiske
og homofile.
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Familieverntenesta
skal få opplæring slik at kontora er i stand til å rettleie
både foreldre som har lesbiske eller homofile barn, og
lesbiske og homofile par.
– Tilbodet til Rådgjevingstenesta
for homofile og lesbiske, som ligg under Olafia-klinikken, Klinikk for
førebyggande medisin ved Ullevål sjukehus, skal
utvidast slik at tenesta også kan vere ein rettleiingsinstans
for helsestellet.
Det er eit problem for mange lesbiske og homofile
at dei i mange tilfelle kjenner seg tente med å skjule
orienteringa si, der dei heller under andre omstende kunne ønskje å stå fram
som den dei opplever seg å vere - ofte vil det seie å stå fram
som homofil eller lesbisk.
Spørsmålet om å vere
open framstår ofte som eit dilemma for lesbiske og homofile:
Langt dei fleste opplever og erfarer at å vere open er
ein positiv strategi i forhold til dei sosiale omgivnadene, men
at det også er den faktoren som fører med seg
dei største direkte påkjenningane.
Det kan likevel koste mykje å skjule
den homofile eller lesbiske orienteringa, sjølv om konsekvensane her
er av meir indirekte art.
Spørsmålet om å framstå ope
med si orientering er ikkje eit eintydig spørsmål,
men eit kompleks av fleire alternativ og praksisar. For det første
er det mange som vel å vere selektivt opne. For det andre
vil "kome ut"-prosessen aldri kunne vere ein endeleg prosess. For
det tredje er det ikkje alltid at dei som har eller ønskjer å ha
seksuelle relasjonar til personar av same kjønn, oppfattar
seg sjølve som homofile eller lesbiske.
Talmaterialet viser at stadig fleire homofile
og lesbiske vel å vere opne overfor sine sosiale omgivnader. Ikkje
dess mindre er det ein viss del som lever heilt eller delvis skjult.
Mykje tyder på at mange av desse skulle ønskje å vere
opne om si orientering. Regjeringa ser det som viktig at unge homofile
og lesbiske blir oppmuntra og støtta i å vere
opne.
Undersøkingar viser at mange foreldre
har og har hatt problem med å akseptere at deira barn er
homofile eller lesbiske. Og i NOVA-rapporten kjem det fram at omkring
tre av ti foreldre reagerte negativt då dei fekk vite det.
Likevel svarer ni av ti at dei har eit stort sett bra/godt
forhold til familien sin. Samanlikna med undersøkinga frå 1978
viser det at det har vore ei positiv utvikling på dette
punktet.
Vennskapane har endra karakter: Det vil seie
at vennskap meir og meir synest å erstatte mange av dei
funksjonane familie og slekt tidlegare hadde, og at dei etter kvart
også blir til på tvers av kjønnsskilja.
Unge homofile menn har til liks med sine lesbiske systrer
ofte eit vidt vennskapsnettverk. Der heterofile par (og særleg
gifte eller sambuande småbarnsforeldre) dreg seg tilbake
til samværsmønstra i kjernefamilien, vil homofile
og lesbiske lage alternative omsorgsrelasjonar, "Vennskapsfamiliar".
Det finst inga undersøking som gjev
sikre tal på korleis lesbiske og homofile fordeler seg
på val av bustad. Likevel er det god grunn til å tru
at svært mange vel å flytte vekk frå grisgrendte
strøk og inn til dei større byane. Prosenten innflyttarar
til Oslo synest å vere langt høgare blant lesbiske
og homofile enn for den generelle befolkninga.
Dei fleste tiltak mot ein sentraliseringstendens
blant homofile vil vere til fånyttes. Ikkje dess mindre
må ein erkjenne at få personar med ein homofil
eller lesbisk livsstil i distrikta ofte gjer det endå vanskelegare
for dei homofile og lesbiske som bur der. Seks av ti menn i grisgrendte
strøk, mot åtte av ti i NOVA-utvalet generelt,
svarer at dei er opne overfor vennene om si orientering.
Kunst og kultur inneheld ytringsformer for å auke innlevinga
vår i andre menneske sin situasjon. Kulturen er ei viktig
drivkraft og ein retningsvisar i samfunnsutviklinga. Kulturopplevingar
og kulturdeltaking i eit fellesskap gjev tilhøyrsle og
skaper forståing for samanhengar i tilværet.
Tala frå NOVA-undersøkinga
viser ein tydeleg skilnad mellom homofile og lesbiske og den generelle befolkninga.
Medan berre sju pst. av lesbiske og homofile ikkje deltok i bestemte
kulturaktivitetar i løpet av dei siste 12 månadene,
var den tilsvarande delen på heile 35 pst. i den generelle
befolkninga.
Vel halvparten av den vaksne befolkninga trenar eller
mosjonerer regelfast, det vil seie minst ein gong i veka.
NOVA-undersøkinga viser at dei spurde
er like fysisk aktive som befolkninga elles. Når det gjeld
dei helt inaktive derimot, er det langt fleire inaktive både kvinner
og menn i den generelle befolkninga enn blant dei spurde i NOVA-undersøkinga.
Når det gjeld medlemsskap i idrettslag,
er det fleire lesbiske kvinner som er medlem enn kvinner generelt, og
motsett når det gjeld homofile menn kontra menn i befolkninga
generelt.
Det er på bakgrunn av NOVA-undersøkinga
grunn til å tru at dei som lever ope om sin seksualitet,
ikkje finn seg så godt til rette i heteronormative idrettsmiljø.
Oppfatningar om femininitet og maskulinitet
fører til homofobi og trakassering av lesbiske/homofile.
Lesbiske og homofile løyser dette gjerne
på to måtar: anten ved å ikkje vere opne
med sin seksualitet i miljøet, eller ved å framstå som
nok maskuline menn eller feminine kvinner for ikkje å bli
utsette for homofobi. Ein annan måte å løyse
det på er sjølvsagt å velje dei aktivitetane
der forventningane til maskulinitet/femininitet ikkje er
så tydelege og "strenge". Det trengst meir kunnskap på dette
feltet, særleg for å kunne arbeide ut eigna tiltak
som kan redusere homofobi.
I kor stor grad idretten som ein einkjønna
arena blir opplevd som positivt eller negativt for lesbiske og homofile,
er i sin tur avhengig av kor aksepterande og ope miljøet
er og om det er utan homofobi. Homofobi kjem også til uttrykk
verbalt (vitsing, nedsetjande kommentarar osv.) slik at ein heller
ikkje som skjult lesbisk/homofil slepp unna.
Vi har i dag nokre få lesbiske og homofile
toppidrettsutøvarar som er opne i media omkring
sin seksualitet. Deltaking i toppidrett aktualiserer problema rundt å vere
open som homofil eller lesbisk, fordi mediemerksemda i somme tilfelle
kan vere ekstremt stor. Ein slik mediesituasjon vil kunne auke presset endå meir
når det gjeld frykt for homofobiske reaksjonar.
I eit samfunn der homoseksualitet mellom anna
blir assosiert med uønskt seksuell åtferd, marginaliserte befolkningsgrupper
og eit tabulagt privatliv, kan det vere vanskeleg for den det gjeld å sjå at å vere
open rundt sin seksualitet vil slå ut som ein fordel for
ein høgprofilert toppidrettsutøvar.
Regjeringa ser det som viktig å styrkje
kunnskapen om og forståinga for homofile og lesbiske overfor
foreldregruppa. Dette er viktig for å førebyggje
negative reaksjonar i møte med at eigne barn erkjenner
og fortel om eiga seksuell orientering.
Stortinget har slått fast at idrett
og fysisk aktivitet for alle skal vere hovudmålet for idrettspolitikken (St.meld.
nr. 14 (1999-2000)). Det er nødvendig med meir kunnskap
om kor vidt ønske og behov hos homofile og lesbiske for å delta
i idrett, også toppidrett, blir tillagt nok vekt, slik
at visjonen idrett og fysisk aktivitet for alle også gjeld
for denne gruppa.
Regjeringa gjer framlegg om desse tiltaka:
– Det vil
bli utarbeidd informasjon retta mot dei politiske styresmaktene
og tenesteapparata i kommunane.
– Departementet vil støtte
organisasjonane til lesbiske og homofile i arbeidet deira med å skape lokale
nettverk for lesbiske og homofile, slik at dei som vel å bli
buande i sine lokalmiljø utanom dei større byane,
lettare kan finne eit lesbisk/homofilt miljø.
– Departementet oppmodar NIF til
eit aktivt engasjement når det gjeld integrering av homofile
og lesbiske i idrettsrørsla. Spørsmål
som gjeld situasjonen for lesbiske og homofile i idrettslivet, bør inngå som
ein naturleg del av utdanningssystemet i NIF.
– Forskings- og utviklingsarbeid
i forhold til homofil og lesbisk ungdom i idretten bør
styrkjast.
Innanfor fleire statlege satsingar vil det vere
verkemiddel som har verdi i arbeidet for å betre helseforholda
hos lesbiske og homofile. Dette gjeld til dømes satsinga
på helsestasjons- og skolehelsetenesta, opptrappingsplanen
for psykisk helse 1999-2006, vidareføring av handlingsplanen
mot sjølvmord, handlingsplanen mot HIV/AIDS -
epidemien og handlingsplan for førebygging av uønskte
svangerskap og abort 1999-2003.
Det går fram av NOVA-undersøkinga
at eit stort fleirtal av respondentane vurderer helsa si som god/mykje
god. Samanlikna med den generelle befolkninga er dette likevel ein
noko lågare del.
Ein studie viser at lesbiske kvinner svært
sjeldan konsulterer lege for rutinemessig gynekologisk undersøking.
Ei svensk undersøking konkluderer med at lesbiske kvinner
i mykje mindre grad enn kvinner i den generelle befolkninga går
til mammografi og til gynekologisk undersøking. Å ikkje
gå regelfast til slike undersøkingar, fører
til høgare risiko for at sjukdom ikkje blir oppdaga på eit
tidleg stadium. NOVA-undersøkinga viste at 42 pst. av lesbiske
kvinner i utvalet er daglegrøykjarar, mot 27 pst. av den
generelle kvinnebefolkninga. Undersøkinga viste også at
lesbiske kvinner i utvalet oftare drikk alkohol og oftare er rusa
enn kvinner i den generelle befolkninga.
Kunnskapsgrunnlaget når det gjeld psykisk
helse hos homofile og lesbiske samanlikna med resten av befolkninga,
er mangelfullt. Bortsett frå NOVA-undersøkinga
er det gjort få norske undersøkingar som kan dokumentere
utbreiing og former for psykiske lidingar for denne gruppa.
NOVA-undersøkinga viser at vi finn
angst- og depresjonsrelaterte symptom oftare blant homofile og lesbiske
i NOVA-undersøkinga enn blant kvinner og menn i den vanlege
befolkninga. Skilnadene er størst i dei yngste aldersgruppene.
Både forsking og klinisk erfaring peiker
på at mange lesbiske og homofile ungdommar lever i ein
kronisk stressituasjon som kan vere ei medverkande årsak
til utvikling av depresjon og sjølvmordstankar. Resultat frå NOVA-undersøkinga
og anna forsking tyder på at dei som har best psykisk helse,
er lesbiske og homofile som har eit avklart forhold til den seksuelle
orienteringa si både psykologisk og sosialt. Personar som lever
i eit fast forhold, ser ut til å vere meir verna mot psykiske
vanskar knytte til seksuell orientering enn personar som lever åleine.
Når lesbisk og homofil ungdom oppsøkjer
helsetenesta med angst og er usikre på grunn av den seksuelle orienteringa,
er det avgjerande at helsepersonell ikkje prøver seg på terapi
som skal endre den seksuelle identiteten hos ungdommane i ei anna
retning.
I arbeidet med å styrkje tenestetilbodet
innanfor psykisk helse er tiltak for å normalisere psykiske
lidingar og vanskar sentralt. Tenestetilbodet til homofile og lesbiske
skal vere ein del av det ordinære tenesteapparatet.
Mykje tyder på at sjølvmordstankar
og sjølvmordsforsøk er meir vanleg hos homofile
og lesbiske enn i befolkninga generelt. Dette går og fram
av NOVA-undersøkinga.
Når det gjeld sjølvmordsforsøk,
viser NOVA-undersøkinga at 16 pst. av mennene og 20 pst.
av kvinnene har prøvd å ta sitt eige liv ein eller
fleire gonger i løpet av livet. Tilsvarande tal for aldersgruppa
16-24 år er 27 pst. av mennene og 25 pst. av kvinnene.
Vi ser altså at sjølvmordsforsøk skjer
svært ofte blant unge homofile i NOVA-utvalet.
Nordamerikanske studiar dei seinare åra
av befolkningstverrsnitt har funne at sjølvmordsforsøk
og sjølvmordstankar er mykje meir vanleg hos unge homofile
enn i den generelle befolkninga.
Spørjeskjemaet i NOVA-undersøkinga
inneheld fleire spørsmål om korleis lesbiske kvinner
og homofile menn opplever at HIV og AIDS har påverka livet deira.
Få av kvinnene er redde for sjølve å bli
smitta eller kjenner at seksuallivet deira blir påverka
negativt. Tala er mykje høgare for homofile menn. Ein femdel
er ofte redde for at dei sjølve er smitta, og meir enn
ein firedel har mista nokon som stod dei nær.
Ut frå statistikken er det ingen ting
som tyder på at lesbiske kvinner er spesielt utsette for
dei tradisjonelle seksuelt overførbare sjukdommane. Når
det gjeld homofile menn og unge gutar, er situasjonen annleis og meir
dramatisk.
Medan det blant heteroseksuelle menn i Noreg
berre blei påvist sporadiske tilfelle av syfilis på nittitalet,
blei det i eit utbrot blant homofile menn i Oslo påvist
40 tilfelle i 1999. Samanhalde med auken av andre seksuelt overførbare
sjukdommar dei seinare åra, viser dette at det framleis
er mykje usikker sex i enkelte grupper av homofile og bifile menn.
Dette vil på lengre sikt kunne resultere i ein auke i talet
på HIV-tilfelle.
Dei fleste homofile menn er godt kjende med
risikoen for smitte med seksuelt overførbare sjukdommar og
HIV.
Helseutvalet for homofile er den viktigaste
aktøren i arbeidet blant homofile og bifile menn, og er
fullfinansiert over løyvinga i statsbudsjettet til Handlingsplan mot
HIV/AIDS-epidemien. I 2000 mottok Helseutvalet 4,4 mill.
kroner til drift og prosjekt.
Statens institutt for folkehelse reknar med
at mørketalet for gruppa homofile og bifile menn - det
vil seie personar som er HIV-smitta, men ikkje diagnostiserte -
ligg på 100-200.
I andre vestlege land, til dømes i
somme delstatar i USA, i Storbritannia og Australia registrerer
dei no ein auke i HIV-smitte blant homofile og bifile menn. Det er
førebels uklart om denne utviklinga vil ha innverknad på den
norske epidemien.
I Noreg finst det etter måten lite
forsking om bruk og misbruk av rusmiddel blant homofile og lesbiske. NOVA-rapporten
konkluderer med at rusmiddelbruken er større blant lesbiske
og homofile enn i befolkninga elles.
Forsking om homokulturen i vestlege land tyder
på at barar og klubbar står svært sentralt
når det gjeld å få sosial og eventuelt
seksuell kontakt. For ein del menn og kvinner som er på veg
"ut av skapet", kan drikking vere ein føresetnad for å nærme
seg potensielle partnarar.
Narkotiske stoff blir berre brukte av ein liten
minoritet lesbiske kvinner og homofile menn. Slik sett samsvarer
biletet med det vi finn i befolkninga elles.
Det er ikkje grunn til å tru at denne
brukargruppa har behov som ikkje kan dekkjast gjennom dei rusmiddeltiltaka
som rettar seg mot andre i befolkninga. Ein må gå ut
frå at dei eksisterande tenestene er i stand til å gje alle
brukarane sine forsvarleg service, uavhengig av mellom anna seksuell
orientering.
Det er rimeleg å tru at lesbiske og
homofile oppsøkjer helse- og sosialtenestene oftare enn
den generelle befolkninga. Denne trua blir stadfesta (om enn svakt) av
ei undersøking av lesbiske kvinner utført for
Helsetilsynet. NOVA-undersøkinga viser at ein relativt
stor del av dei som svarte, har vore i kontakt med psykolog eller
psykiater i løpet av dei siste fire vekene.
Usikker haldning knytt til korleis ein vil bli
møtt av tilsette i helse- og sosialtenesta som homofil
eller lesbisk, kan føre til at ein underkommuniserer sin
seksuelle identitet. Resultatet kan bli ei kvalitativt dårlegare behandling
fordi ei viktig side av livet til pasienten/klienten ikkje
blir ein del av problemforståinga.
Bør slike erfaringar føre
med seg at lesbiske og homofile får tilbod om spesielle
helse- og sosialtenester? I Noreg finst det nokre få klinikkar
og rådgjevingsinstansar der dei tilsette har spesiell kompetanse,
m.a. Olafia-klinikken, Senter for seksuelt overførbare
sykdommer i Oslo kommune.
Det er fleire grunnar til at det ikkje er ønskjeleg å vidareutvikle
særskilde helse- og sosialtenester for homofile og lesbiske.
For det første er det ikkje mogleg å nå alle
lesbiske og homofile med eit slikt tilbod. For det andre ville utviklinga
av ei særomsorg innebere ein fare for at det allmenne tenesteapparatet
fråskriv seg ansvaret for å hjelpe homofile og
lesbiske som har eit helseproblem eller eit sosialt problem.
Målet må vere at lesbiske
og homofile skal oppleve likeverd i tenestetilbodet innanfor helse-
og sosialsektoren. Ei betring av tenestetilbodet er i særleg
grad avhengig av at personellet har ei aksepterande haldning og
gode nok kunnskapar.
Svangerskapsomsorga vil møte homofile
og lesbiske som er eller vel å bli foreldre. Tenesta har
derfor ei viktig rolle å ta vare på overfor homofile
og lesbiske som skal bli foreldre på lik linje med andre
som skal bli det, men også ut frå spesifikke behov
for rettleiing som desse foreldra måtte ha.
Dei tilsette i svangerskapsomsorga og ved helsestasjonen
må sikrast kunnskapar og fagleg oppdatering som grunnlag
for denne delen av foreldrerettleiinga.
Skolehelsetenesta og primærhelsetenesta
kan vere den første instansen som kjem i kontakt med personar som
har eit uavklart forhold til sin eigen kjønnsidentitet.
Skolehelsetenesta skal gje råd og rettleiing - både individuelt
og i grupper - til elevar som har særleg behov for det.
Skolehelsetenesta og personell i helsestasjon for ungdom må sikrast
kunnskap om behova hos lesbiske og homofile slik at dei blir i stand
til å gje råd og rettleiing.
Regjeringa Jagland la våren 1997 fram
St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske
lidelser og tjenestetilbudene. Regjeringa Bondevik la seinare fram
St.prp. nr. 63 (1997-1998) etter at Stortinget gjennom si behandling
av stortingsmeldinga fastla hovudlinjene for å styrkje
og utvikle desse tenestene framover.
– Gjennom
opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2006) tek ein sikte på ei
generell styrking av tilbodet innanfor psykisk helsevern. Det skal
i planperioden investerast for 6,3 mrd. kroner som inneber konkrete
tiltak for å styrkje psykisk helsearbeid. I tillegg skal
driftsutgiftene aukast til eit nivå som ligg ca. 4,6 mrd.
kroner over utgiftsnivået i 1998. Ei opptrapping av driftsutgiftene
på denne måten vil saman med utgiftene til investeringa innebere
at det skal brukast om lag 24 mrd. kroner meir til psykisk helse
i løpet av planperioden. Gjennom opptrappingsplanen vil
det bli løyvt midlar til kompetansehevande tiltak for personell
innanfor det psykiske helsefeltet for å styrkje kunnskapane
deira om kjønnsidentitet og seksualitet, her medrekna homofili.
Når tilgangen og kompetansen i tenesteapparatet blir betra
både i kvalitet og kvantitet, reknar Regjeringa med at
tilbodet til homofile og lesbiske blir styrkt som ein del av den ordinære
helsetenesta.
– Innanfor opptrappingsplanen
for psykisk helse vil det bli gjeve statlege øyremerkte
midlar til å styrkje helsestasjons- og skolehelsetenesta
med 800 årsverk i løpet av planperioden, tilsvarande
310 mill. kroner i auka driftsutgifter ved slutten av planperioden.
Førebyggjande arbeid overfor målgruppa er også svært
viktig. Skolehelsetenesta og helsestasjon for ungdom kan vere støttande
tenester, og dessutan gje råd og rettleiing. I tillegg
vil planen gje tilskot til psykososiale tenester og støttekontaktar,
kultur- og fritidstiltak for barn og unge under 18 år,
tilsvarande 260 årsverk eller 140 mill. kroner i auka driftsutgifter
ved utgangen av planperioden. Målgruppa er barn og unge
som har, eller er særleg utsette for, problem av psykososial karakter.
Handlingsplan mot sjølvmord blei avslutta
ved utgangen av 1999. Mykje av innsatsen har vore retta mot å skolere
helsepersonell og andre hjelparar i samfunnet til betre å kunne
støtte ulike grupper suicidale personar som treng hjelp
til å kome over problema sine. Eit nytt treårig
oppfølgingsprosjekt blei etablert 1. januar 2000. Grunngjevinga
for dette er hovudsakleg behovet for å sikre at den kompetansen
som var bygd opp, blir halden oppe og utvikla vidare. Konkret inneber
det nye prosjektet ei vidareføring av drifta ved det nasjonale
kompetansesenteret, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging
ved Universitetet i Oslo, og tre regionale ressursmiljø knytte
til kvar av dei andre helseregionane. Forsking, formidling av kunnskap
og vidareutvikling av faglege nettverk på regionalt og
lokalt nivå er andre viktige arbeidsoppgåver.
Arbeidet med å sikre gode oppfølgings- og behandlingsrutinar
for sjølvmordstruga personar skal i dette arbeidet få høg
prioritet.
I tillegg tek oppfølgingsprosjektet
sikte på å førebyggje sjølvmord
blant spesielt utsette grupper. På bakgrunn av dei urovekkjande
tala som kjem fram i NOVA-undersøkinga, blir det sett inn
spesielle tiltak overfor lesbiske og homofile innanfor rammene av
prosjektet. Det vil bli sett fokus på denne gruppa gjennom å
– utforme
konkrete forskingsprosjekt i samarbeid med aktuelle miljø
– setje temaet på dagsorden
og hjelpe til å høgde det generelle kunnskapsnivået
blant helsepersonell i utdanningsprogram som er i gang
– gje fagleg hjelp til LLH, eventuelt
andre aktørar ved å gjennomføre sjølvmordsførebyggjande
prosjekt og tiltak
– innarbeide kunnskap om situasjonen
for homofile og lesbiske som ein del av formidlingsstrategien i prosjektet.
Sosial- og helsedepartementet vil sikre at tiltaka
blir konkretiserte og følgde opp i løpet av planperioden.
HIV-førebyggjande innsats overfor homofile
og bifile menn har sidan midten av 80-talet vore statleg finansiert
over handlingsplanane mot HIV/AIDS-epidemien. I dei tre
siste åra har den årlege løyvinga vore på 16,6
mill. kroner. Helsetilsynet har dei siste åra fått tildelt
11,6 mill. kroner som blir fordelt vidare til drift av frivillige
organisasjonar og til prosjekt i regi av desse eller andre aktørar.
Resten av midlane har gått til prosjekt m.m. i regi av
Statens institutt for folkehelse, og til enkelte tiltak i regi av
Sosial- og helsedepartementet.
Den generelle kompetansehevinga som er i gang
innanfor førstelinja i sosialtenesta, vil vere eit viktig
tiltak for å fange opp også særlege behov
hos lesbiske og homofile. Det same gjeld den styrkinga av det førebyggjande
arbeidet som no skjer gjennom at ansvar og oppgåver i rusmiddelarbeidet
blir overført frå det sentrale Rusmiddeldirektoratet
til dei regionale kompetansesentra for rusmiddelspørsmål.
Kjønnsidentitet og seksualitet vil vere eit tema innanfor
verksemda ved kompetansesentra. Innanfor ramma av dei midlane som
blir stilte til rådvelde i Velferdsprogrammet, blir det
teke initiativ til å setje i gang forsking som ser nærmare
på rusrelaterte problem hos lesbiske og homofile, og som
på denne bakgrunnen etter kvart kan kome med tilrådingar
både når det gjeld førebygging og behandling.
Opplæring er ein nøkkelfaktor
i arbeidet for å gjere helse- og sosialpersonell meir merksame
på kor viktig seksuell identitet er, slik at dei kan utvikle
ei aksepterande haldning og tileigne seg kunnskapar om homofili.
Opplæring av helse- og sosialpersonell
bør ha som mål å:
– Hjelpe
til å normalisere og synleggjere lesbisk og homofil identitetsutvikling.
– Hjelpe til å førebyggje
utvikling av sekundære helseproblem hos homofile og lesbiske.
– Bli i stand til å kunne
møte pasientar/klientar på ein måte
som skaper open innstilling og tillit - som er ein føresetnad
for å gje god hjelp.
– Gje oppdaterte kunnskapar som
i særleg grad har med helse- og sosiale problem hos lesbiske
og homofile å gjere.
– Gje kunnskap som gjer dei i
stand til å møte homofile og lesbiske i suicidal
krise.
– Hjelpe til at helse og sosialpersonell
tek opp problemstillinga på eige initiativ, der dette er
relevant.
Desse tiltaka vil gjere sitt til å oppnå desse
måla:
– Gjennom
Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og
abort blir det mellom anna stimulert til å etablere helsestasjon
for ungdom. Talet på helsestasjonar for ungdom har auka
frå 12 i 1991 til vel 200 i 2000. Helsestasjon for ungdom
er eit lågterskeltilbod som skal vere eit supplement til skolehelsetenesta.
Samliv, seksualitet og prevensjon er hovudområda for denne
tenesta, men det viser seg at også ulike psykososiale problem
i stor grad er tema for konsultasjonane. Under handlingsplanen blir
det vidare laga eit informasjons- og rettleiingsopplegg til småbarnsforeldre,
helsestasjonspersonell og barnehagepersonell som tek for seg tema
som samliv, kropp og seksualitet, under dette også homofili.
Rettleiingsopplegget skal vere ferdigstilt tidleg i 2001. Det bør
supplerast med enkle foreldrebrosjyrar.
– Det vil bli utarbeidd fagleg
materiale om kjønnsidentitet og seksualitet for
helse-, sosial- og pedagogisk personell, der tema homofili inngår.
Materialet skal gje kunnskap om korleis personellet skal møte
menneske som har eit problematisk og uavklart forhold til sin eigen
kjønnsidentitet.
– Til bruk i undervisninga for å førebyggje
eteforstyrringar er det utarbeidd undervisningsmateriell for ungdomsskolen
og vidaregåande opplæring "Om kultur, kropp og
kommunikasjon" (I-0955B). Ei ressursbok til bruk for lærarar
i undervisninga om samliv, seksualitet og prevensjon, og informasjonsskriv
om samliv og seksualitet til ungdom og foreldre, er under arbeid
ved Læringssenteret etter oppdrag frå Sosial-
og helsedepartementet. I dette undervisningsmateriellet blir det
også sett fokus på seksualitet hos barn og unge
og på den psykiske og seksuelle helsa deira.
– Sosial- og helsedepartementet
arbeider med eit rundskriv til kommunane i landet om psykososialt arbeid
overfor barn og unge. Rundskrivet vil mellom anna handle om kjønnsidentitet
og seksualitet hos barn og unge.
– Høgskolen i Oslo har
utvikla eit kursopplegg over tre dagar med temaet "Kjønn,
identitet og marginalisering". Målgruppene er lærarar,
barnevernspedagogar, legar, prestar, psykologar, sosionomar og andre.
Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
vil løyve 300 000 kroner til dette over statsbudsjettet
for 2000/2001.
– Som ein del av oppfølgingsarbeidet
av St.meld. nr. 24 (1996-1997) "Tilgjengelighet og faglighet - Om sykehus
og annen spesialisthelsetjeneste" vil Sosial- og helsedepartementet
be Nasjonalt råd for spesialistutdanninger av leger og
legefordeling (NR) om å greie ut på kva slags
måte tema som kjønnsidentitet og seksualitet -
også homofili - i sterkare grad bør integrerast
i spesialistutdanningar som i særleg grad møter
pasientar der dette er relevant.
Dei fleste homofile og lesbiske opplever forholdet
til kollegaer og leiarar som godt, og over 60 pst. rapporterer at
dei er opne om si emosjonelle og seksuelle orientering på arbeidsplassen.
Likevel held bortimot fire av ti lesbiske og homofile den seksuelle
orienteringa si heilt eller delvis skjult for kollegaer og leiing.
Sjølv om dette ikkje er nokon indikasjon på mistrivsel
i miljøet, fortel det samstundes at det ikkje er uproblematisk å vere
homofil og lesbisk i arbeidssituasjonen.
Somme homofile og lesbiske blir diskriminerte
og trakasserte i arbeidslivet.
Arbeidslivet er ein arena der kjønn
og seksualitet kjem til uttrykk på ulike måtar,
både implisitt og eksplisitt. Former for seksualisering
av arbeidsmiljøet kan ha openberre negative konsekvensar,
til dømes ved seksuell trakassering. Mildare former for
seksualisering, som prat og hint, kan bli oppfatta som ei unødig intimisering
av "profesjonelle relasjonar".
Homofili blir nok framleis av mange oppfatta
som noko som berre er seksuelt, og som ikkje blir knytt til identiteten
totalt sett. Somme kan oppleve at dei utfordrar sjølve
yrkesrelasjonane på ein arbeidsplass ved å fortelje
at dei er homoseksuelle.
Homofile og lesbiske kan anten velje å stå ope
fram og fortelje at dei er lesbiske eller homofile og dermed risikere å stå fram
som intimiserande, eller dei kan dra opp eit rigid skilje mellom
arbeid (offentleg) og heim/fritid (privat), og dermed skjule
ei viktig side ved seg sjølv. Dette verkar med til å usynleggjere
lesbiske og homofile levesett og erfaringar, men er sjølvsagt
eit særskilt problem for lesbiske og homofile arbeidstakarar.
For å kunne fortelje ope og ærleg om sine eigne
liv i det kollegiale miljøet, risikerer dei altså på same
tid å bryte med både norma om heterofili og eit
forventa skilje mellom privat og offentleg. I overkant av 60 pst. er
opne om at dei er lesbiske og homofile på arbeidsplassen.
Ser vi på variasjonen mellom aldersgruppene, er det dei
yngste og dei eldste som er minst opne om si emosjonelle og seksuelle
orientering.
Når det gjeld endring over tid, kjem
det tydeleg fram at ein har blitt mykje meir opne på arbeidsplassen
i tidsrommet frå 1978 til 1998. I 1978 var det berre 30 pst.
som var heilt opne om orienteringa si, mot over 60 pst. i 1998.
I NOVA-undersøkinga kjem det samstundes fram at dei aller
fleste har positiv erfaring med å vere opne.
At nesten fire av ti vel å vere delvis
eller heilt skjulte på arbeidsplassen, er eit uttrykk for
at mange lesbiske og homofile fryktar negativ haldning frå kollegaer
og leiing eller arbeidsgjevar, og at dei derfor prøver å førebyggje
eventuell diskriminering ved ikkje å fortelje ope om si
orientering. Diskriminering i snever forstand omfattar forhold som
er av arbeidsrettsleg karakter, til dømes å bli
nekta tilsetjing, bli oppsagd frå jobben eller bli nekta
avansement. Om lag åtte pst. av dei spurde i NOVA-undersøkinga
hadde opplevd diskriminering i denne tydinga. Det finst eit klart
lovverk som skal verne mot dette.
Diskriminering i vid tyding omfattar fenomen
som baksnakking og mobbing. I underkant av 20 pst. hadde opplevd
ei eller anna form for dette.
Alle har eit generelt ansvar for å fremje
trivsel og eit godt sosialt miljø på arbeidsplassen.
Men leiing og arbeidsgjevar har eit spesielt ansvar. I ei undersøking blant
leiinga i utvalde større organisasjonar blei det fokusert
på kva haldning organisasjonane hadde, og kor medvitne
dei var når det gjaldt homofile medarbeidarar. Det overordna
spørsmålet var: Kva gjer arbeidsgjevar for at
fleire homofile skal ønskje å vere opne på arbeidsplassen?
Svara varierte frå ei negativ haldning til å ta
opp dette temaet, til i somme verksemder som til dømes
flyselskapet SAS, der problematikken omkring homofili var teken
opp som ei prinsippsak.
Norsk Helse- og Sosialforbund (NHS) har teke
antidiskriminering på alvor og lansert anti-diskrimineringsfuglen.
LLH har arbeidd ut informasjonsbrosjyrar om
det å vere lesbisk og homofil på arbeidsplassar,
til bruk for tillitsvalde og verneombod. Det er også etablert
eit uformelt samarbeid mellom fagrørsla og LLH gjennom
Fagleg nettverk for lesbiske og homofile i arbeidslivet.
Det finst likevel alt no ordningar som har til
formål å fremje eit godt miljø på arbeidsplassen.
Arbeidsmiljølova av 1977 legg stor vekt på dei
psykiske og sosiale vilkåra for arbeidsorganisasjon og
arbeidsutforming.
Det norske lovverket er bygd opp mellom anna
med sikte på å verne både enkeltmenneske
og grupper frå diskriminering, jf. straffelova §§ 135a
og 349a. Det finst samstundes eit særskilt arbeidsrettsleg
vern mot diskriminering nedfelt i arbeidsmiljølova. Diskrimineringsføresegna
i § 55 a handlar mellom anna om homofile direkte.
Føresegna skal hjelpe til med å hindre
at arbeidssøkjarar og arbeidstakarar blir diskriminerte
eller utestengde frå arbeidslivet på grunn av
sine politiske, religiøse eller kulturelle oppfatningar
eller fordi dei er medlemmer i ein arbeidstakarorganisasjon. Tilsvarande
forbod gjeld i forhold til homofil legning eller homofil samlivsform.
Noreg har ingen døme på at
diskriminering i forhold til seksuell orientering ved § 55
a i arbeidsmiljølova er rettsleg prøvd. Samstundes
veit vi, av mellom anna NOVA-undersøkinga, at det skjer
slik diskriminering.
I Sverige har dei eit annleis og meir omfattande ombodsapparat
enn i Noreg. I tillegg til mellom anna ein Handikapombodsmann og
Ombodsmann mot etnisk diskriminering har svenskane ein ombodsmann mot
diskriminering på grunn av seksuell orientering.
Bør vi etablere eit Homo-ombod også i
Noreg?
I første omgang er det truleg meir
nyttig med ein forsterka forskingsinnsats på området
homofili og arbeidsliv. Samstundes må LLH få store
nok ressursar til å vere "vaktbikkje" på dette
feltet.
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Det skal
lagast opplysningsmateriell om homofile og lesbiske i arbeidslivet
retta mot arbeidsgjevarar.
– Landsforeningen for lesbisk
og homofil frigjøring (LLH) vil bli styrkt slik at organisasjonen
kan fungere som kunnskapsbank og "vaktbikkje" når det gjeld
anti-diskrimineringsarbeid i arbeidslivet. Verksemda vil bli retta
mot arbeidsgjevar- og arbeidstakarorganisasjonar.
– Verneombod bør få opplæring
i og kunnskap om situasjonen for homofile og lesbiske medarbeidarar.
– Forsking om homofile og lesbiske
i arbeidslivet vil bli styrkt.
Det finst ikkje ei systematisk oversikt over
haldningane dei ulike trudoms- og livssynssamfunna har til homofili
og til homofilt samliv.
Hovudinntrykket er at mange trudoms- og livssynssamfunn
har ei negativ og avvisande haldning til homofil kjærleik
og homofilt samliv. Dei tradisjonelt restriktive haldningane ulike
trudomssamfunn har til homofili medverker til å oppretthalde
ei oppfatning av homofili som avvikande og feilretta, både
innan trudomssamfunnet og i samfunnet elles. Dette kan føre
til auka sosial belastning for homofile, og til at dei utviklar
eit meir negativt sjølvbilete.
Det er heller inga tvil om at trudomssamfunna
er viktige opinionsdannarar når det gjeld verdiar og haldningar.
Vi treng meir kunnskap om haldningane til homofili i
ulike trudomssamfunn.
Den norske kyrkja har med 85 pst. av innbyggjarane som
medlemmer eit helt spesielt ansvar. Den norske kyrkja er i dag delt
i synet på homofilt samliv. På den eine sida står
dei som meiner at personar som lever i homofilt samliv bør
integrerast fullt ut i kyrkje og kyrkjelydsliv. På den
andre sida står dei som meiner at dei frå si teologiske
overtyding ikkje kan tilrå homofilt samliv, og dreg den
konsekvensen at dei heller ikkje kan tilrå at personar
som lever i homofilt samliv blir tilsette som prestar eller i andre
stillingar med funksjonar som forkynning, undervisning eller liturgi.
Mange homofile kjenner seg djupt krenkte av
den påstanden at den seksuelle orienteringa deira ikkje under
noko omstende kan levast ut. For ein prest som er lesbisk eller
homofil, kan utestenginga føre til eit val mellom det å innleie
eit langvarig og forpliktande forhold til ein annan person og det å arbeide
innanfor kyrkja. For lesbiske og homofile som er kristne, og som ønskjer å ha
eit forhold til Den norske kyrkja som ein stad å utøve
trua si, motta sakrament og oppleve eit trusfellesskap, kan utestenginga øydeleggje
for truslivet deira. Som andre kristne ønskjer også lesbiske
og homofile kyrkja si velsigning og støtte for det livet
dei lever.
Den kristne opinionen har dreid i liberal retning
i synet på homofil orientering, men undersøkingar
viser at det mest aktive kristenfolket inntek ei langt meir restriktiv
haldning enn kyrkjemedlemmene.
I staden for omgrepet læking ("helbredelse")
snakkar no enkelte kyrkjelege miljø om "endring av seksuell orientering".
Bispemøtet har ikkje gjeve noka offisiell fråsegn
om Bispemøtet si haldning til læking eller endring
av seksuell orientering. Derimot er det eit kapittel i utgreiinga Homofili og Sjelesorg som tek for seg denne
praksisen i Spørsmålet om forandring/"helbredelse".
Mellom anna blir det hevda at innanfor eit stort spektrum av seksuell
orientering tilseier både ein veldokumentert faglitteratur
og mange velprøvde "personlige vitnesbyrd" at det finst
rom for endring av seksuell orientering.
Åpen kirkegruppe blei grunnlagt i 1976
og er eit kristent fellesskap for lesbiske og homofile og ei undergruppe
av LLH.
Åpen kirkegruppe har i fleire år
vore i dialog med Den norske kyrkja, mellom anna var gruppa representert
i arbeidsgruppa som gav ut utgreiinga Homofile
i kirken.
Homofili er eit følsamt spørsmål
innan mange trudomssamfunn i Noreg. Dette tilseier at det er behov
for haldningsskapande arbeid for å få til endringsprosessar innan
Den norske kyrkja og andre trudomssamfunn.
Rettslege verkemiddel for å betre kåra
til homofile og lesbiske innan ulike trudomssamfunn vil måtte
bli vurdert i forhold til religionsfridomsprinsippet, slik det er
nedfelt i internasjonale avtalar som Noreg har forplikta seg på gjennom
ratifisering eller inkorporering i norsk lov.
Mangelen på systematisk kunnskap om
kva for haldningar ulike trudomssamfunn har til homofil orientering
og samlivsform og om vilkåra homofile og lesbiske lever
i innan ulike trudomssamfunn gjer det vanskeleg å identifisere
aktuelle tiltak ovanfor livssynsorganisasjonane. Dette faktum tilseier
i seg sjølv at eit nødvendig tiltak vil vere å støtte
forsking og anna kartleggingsarbeid om trudomssamfunn og homofili, både
i universitets- og høgskolemiljø og i regi av
trudomssamfunna sjølve. Ei viktig oppfølging av
dette arbeidet vil vere kunnskapsformidling og haldningsskapande
arbeid, særleg retta mot trudomssamfunna sine eigne miljø.
Innan Den norske kyrkja - og truleg også innan
andre trudomssamfunn - er den offisielle haldninga til homofili
i endring, og det blir ført debatt om spørsmålet blant
medlemsgrupper og i dei leiande organa. Det blir òg ført
dialog med grupperingane til homofile og lesbiske innan trudomssamfunna.
Erfaringane frå desse dialogprosessane later til å vere
at dei bidreg til meir open framferd og større forståing
om homofilispørsmålet. Økonomisk støtte
til dialogprosessar som har til føremål å betre
kåra til lesbiske og homofile innan trudomssamfunn vil
difor vere eit godt tiltak.
Regjeringa sitt mål er at ingen skal
bli diskriminert på grunn av seksuell orientering, verken
i trudomssamfunn eller i samfunnet elles. Regjeringa meiner at lesbiske
og homofile har ein sjølvsagd plass i Den norske kyrkja
på linje med alle andre og vil arbeide mot diskriminering.
Som det går fram av meldinga, er det
tilsett to homofile sambuarar som prestar i Den norske kyrkja. Det
er ikkje semje i Den norske kyrkja om prinsippet at menneske som
lever i homofilt samliv, ikkje skal kunne ha vigsla stillingar innanfor
kyrkja (prest, kateket, diakon).
Ut frå arbeidsmiljølova kan
ikkje ein arbeidsgjevar i utlysinga etter nye arbeidstakarar eller
på annan måte krevje at søkjarar skal
gje opplysningar om si eventuelle homofile orientering eller homofile
samlivsform. Ved tilsetjing kan ikkje ein arbeidsgjevar forskjellsbehandle
søkjarar på grunn av homofil orientering eller homofil
samlivsform.
Likevel er det mogleg i somme tilfelle både å be
om slike opplysningar og å diskriminere ved tilsetjing
dersom vedkomande lever i homofilt samliv og stillinga vedkomande
søkjer, er knytt til "religiøse trossamfunn der
det i utlysning av stillinger er stilt særlige krav ut fra
stillingens karakter eller formålet for vedkommende arbeidsgivers
virksomhet" (§ 55 a).
Etter Regjeringa sitt syn er freistnader på å endre homoseksuell
orientering hos menneske etisk uforsvarleg og i strid med våre
grunnleggjande verdiar. "Læking" av homofile inneber eit
syn på homofili som noko sjukt som bør endrast.
Regjeringa ser på homoseksualitet som ein normal variasjon
i den menneskelege seksualiteten.
Det finst ingen god dokumentasjon på at
såkalla terapi endrar den homoseksuelle orienteringa hos
menneske. Ein må likevel kunne fastslå at ein
slik praksis kan påføre enkeltmenneske store belastningar
og i verste fall psykiske lidingar.
"Læking" av homofile kan ein ikkje
berre sjå på ut frå eit individuelt perspektiv.
Ein slik type verksemd signaliserer eit syn på homoseksualitet
som også råkar det store fleirtalet homofile som
aldri vil oppsøkje ein slik aktivitet.
Regjeringa viser til fråsegna frå Helsetilsynet
om at helsepersonell ikkje skal delta i denne type prosessar. Regjeringa
ser det som vanskeleg å hindre trudomssamfunn i å tilby
forbønn til menneske som ønskjer å endre
si seksuelle orientering, men vil åtvare mot dei skadelege
konsekvensane av terapiliknande tilbod i regi av kristne organisasjonar
og kyrkjelydar.
Regjeringa vil fremje desse tiltaka:
– Seksuell
orientering skal ikkje vere til hinder for tilsetjingar i Den norske
kyrkja. Regjeringa går inn for å oppheve unntaksreglane
i arbeidsmiljølova § 55 a om homofili for Den
norsk kyrkja.
– Det bør ikkje gjevast økonomisk
støtte til tiltak som driv med endring ("læking"/"helbredelse")
av lesbiske og homofile menneske.
– Åpen Kirkegruppe arbeider
aktivt mot diskriminering av lesbiske og homofile i Den norske kyrkja og
andre kristne trudomssamfunn. Åpen Kirkegruppe bør
få driftstilskot/tilskot til dette arbeidet.
1989 var det første året at
dåverande Det norske Forbundet av 1948 (DNF-1948) mottok
driftsstøtte frå det tidlegare Forbrukar- og administrasjonsdepartementet (FAD).
På 1980-talet fekk homofile sine organisasjonar løyvingar
til HIV/AIDS-førebygging frå Sosialdepartementet,
men etter initiativ frå organisasjonane blei tilskotet
i 1989 omgjort til ordinær driftsstøtte og løyvt
over FADs budsjett. Løyvinga var på 1,3 mill. kroner.
LLH har i tillegg til driftsstøtta
fått tilskot til nokre enkelttiltak. I 1999 løyvde
Stortinget 200 000 kroner ekstra til LLH "til informasjonsarbeid"
med tilvising til kunnskap som kom fram i NOVA-undersøkinga.
Regjeringa ser på arbeidet til LLH
som viktig for å betre levekåra for lesbiske og
homofile, og ho har eit mål om større aksept for
lesbiske og homofile i samfunnet. I statsbudsjettet for 2001 er
det sett opp ein eigen budsjettpost til tiltak for lesbiske og homofile
på 1,1 mill. kroner. Denne støtta vil Regjeringa
auke i budsjettet for 2002.
Sidan 1986 har det vore stilt øyremerkte
midlar til rådvelde gjennom førebygging av HIV/AIDS-epidemien
over kapittel 719 post 70 på statsbudsjettet.
NOVA-undersøkinga viste at trass i
store endringar i opinionshaldningane dei siste 20-30 åra,
kombinert med betra formelle rettar for lesbiske og homofile, er det
framleis slik at lesbisk og homofil ungdom opplever diskriminering
og utstøyting på grunn av seksuell orientering.
NOVA-undersøkinga stadfesta dermed behovet for ei sterkare
satsing i arbeidet retta mot unge lesbiske, homoseksuelle og biseksuelle.
Barne- og familiedepartementet løyvde
våren 1999 111 000 kroner til ein nasjonal ungdomskonferanse
i regi av LLH, som blei halden i Bergen 1. og 2. mai 1999.
Konferansen synleggjorde behovet for eit sentralt ledd
i LLH som arbeider spesielt med spørsmål knytt til
ungdom. Utifrå resultata frå NOVA-undersøkinga såg
regjeringa Stoltenberg eit behov for å setje iverk strakstiltak,
særleg retta mot unge homofile og lesbiske. Det blei i
2000 løyvd 200 000 kroner til ein sommarleir, og 100 000
kroner til Homofiles Ungdomstelefon.
Regjeringa ser på arbeidet til Landsforeningen
for lesbisk og homofil frigjøring, LLH, som svært
viktig for å betre levekåra for lesbiske og homofile
i samfunnet. LLH verkar gjennom sitt arbeid med til meir opne haldningar
omkring og aksept av homofili, og organisasjonen har ein viktig
funksjon som "vaktbikkje" for å hindre diskriminering og
usynleggjering av homofile. LLH har ein spesielt viktig funksjon
overfor ungdom som har ei lesbisk eller homofil orientering, ved at
organisasjonen driv informasjon, skolering og kontaktarbeid.
Desse støtteordningane vil bli førde
vidare og styrkte:
– I statsbudsjettet
for 2001 er det sett opp ein eigen budsjettpost til tiltak for lesbiske
og homofile på 1,1 mill. kroner. Støtta vil bli
auka frå 2002. Auken vil dels gå til drift av
Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH),
dels til tiltak retta mot homofile og lesbiske utanfor dei store
byane og dels til å styrkje LLH sin posisjon som talsperson
og rådgjevingsinstans for homofile og lesbiske. Eit av
formåla er å styrkje det arbeidet LLH driv mot
diskriminering.
– LLH vil også i åra
framover motta tilskot til frivillige barne- og ungdomsorganisasjonar
for å drive ungdomsarbeid, så sant organisasjonen
oppfyller kriteria for slikt tilskot.
Når det gjeld dei økonomiske
sidene, vil fleire av tiltaka som er presenterte, bli finansierte
over dei ordinære budsjetta for dei enkelte departementa.
Dette gjeld mellom anna Oppfølgingsplanen for psykisk helse,
vidareføringa av Handlingsplanane mot sjølvmord
og mot HIV/AIDS når det gjeld Sosial- og helsedepartementet.
Derimot vil dei informasjonsopplegga som det kjem framlegg om, styrkinga
av LLH, og den auka satsinga på forsking om homofile og
lesbiske, krevje auka midlar over statsbudsjettet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Gerd Johnsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Ola T. Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, og representanten Inger Stolt-Nielsen, er fornøyd med at det for første gang legges frem en stortingsmelding om homofile og lesbiskes livsvilkår. Komiteen legger til grunn at St.meld. nr. 25 (2000-2001) - Levekår og livskvalitet for homofile i Norge - gir en relevant beskrivelse av hvordan det er å leve som lesbisk eller homofil i Norge i 2001.
Komiteen understreker at god livskvalitet, helse, selvrespekt og selverkjennelse er fundamentalt for livssituasjonen til alle mennesker. Komiteen har merket seg at noen lesbiske og homofile opplever sin livskvalitet og helsesituasjon så vanskelig at selvmord og selvmordsforsøk blir løsningen. Komiteen viser til Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) sin rapport "Levekår bl.a. på at lesbiske og homofile har dårligere helse, oftere angst og depresjoner og hyppigere bruk av alkohol og narkotiske stoffer enn ellers i befolkningen. Komiteen har merket seg at det mest alvorlige funnet var at selvmordstanker og selvmordsforsøk er mer utbredt hos lesbiske og homofile enn hos andre. Komiteen vil samtidig peke på at lesbiske og homofile ikke er en ensartet, svak gruppe. I NOVA-rapporten kommer det blant annet fram at det gjennomsnittlige utdanningsnivå for de som er med i undersøkelsen er høyere enn det generelle i befolkningen og at de har gode vennskapsnettverk. Komiteen vil understreke at homofile og lesbiske sine utfordringer ikke kan møtes med standardløsninger for alle.
Komiteen mener det er alarmerende at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i utvalget til NOVA oppgir at de har minst ett selvmordsforsøk bak seg. Komiteen viser til at følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida, og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil, var de fire vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen i sitt arbeid med denne meldingen har kommet frem til at det på viktige områder mangler forskningsbasert kunnskap. Flertallet mener derfor at det må avklares hva slags forskningsprosjekter det er nødvendig å iverksette. Flertallet vil her særlig understreke nødvendigheten av å skaffe seg kunnskap om holdninger til homofili i minoritetsgrupper. I forhold til disse gruppene vil det fortløpende være nødvendig å vurdere om det er nødvendig med særskilte tiltak rettet spesielt inn mot de problemene som disse gruppene måtte oppleve.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig at forskningen ikke bare er opptatt av tiltakene overfor homofile, men også retter seg mot årsaksproblematikken.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, konstaterer med glede at meldingen viser at det har skjedd en markant bedring i homofile og lesbiske levekår. Mange homofile og lesbiske lever gode og rike liv, uavhengig av geografi og sosial status. Denne utviklingen viser at de politiske vedtak som er fattet, herunder partnerskapsloven, har gitt resultater. Likevel viser det seg at det på enkelte områder fremdeles er problemer som det krever holdningsendringer for å få rettet på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Inger Stolt-Nielsen mener at det å ikke skulle bli utsatt for diskriminering daglig, er en grunnleggende menneskelig rettighet. Disse medlemmer vil gjøre det klart at det å bli akseptert uavhengig av seksuell orientering, henger sammen med respekten for at alle mennesker er like mye verdt. Disse medlemmer vil ut fra den innfallsvinkelen at alle mennesker er like mye verdt, kreve at også alle mennesker får rett til en likebehandling.
Det er ingen rettferdighet i at mennesker skal måtte leve i flukt fra seg selv og sine nærmeste - leve et liv i løgn - fordi samfunnet er fordomsfullt og intolerant. Disse medlemmer ser ingen rettferdighet i at mennesker skal bli utstøtt fra arbeidslivet, skolevesenet, idrettsmiljø, eller måtte tolerere å skulle bli voldsutsatt og trakassert, bare fordi de har en annen seksuell orientering enn flertallet i det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Inger Stolt-Nielsen vil understreke det positive signalet det er at Regjeringen legger fram en egen stortingsmelding som omhandler levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge. Denne stortingsmeldingen har bakgrunn i et forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Høyre. Meldingen påpeker og avdekker store områder innen det norske samfunnslivet, som trenger opplysning og veiledning til å forstå lesbiske og homofiles hverdagsproblematikk og den diskriminering som foregår, for mange, daglig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at alle mennesker uavhengig av deres ståsted skal ha så gode og sikre levevilkår som mulig. Menneskeverd og respekt er viktig. Dette innebærer at disse medlemmer vil ha en mer likebehandling av alle grupper i samfunnet uansett hvilken seksuell legning disse måtte ha, eller måtte ønske å ha.
Disse medlemmer ser ikke nødvendigvis lesbiske og homofile som en særskilt gruppe som trenger spesielle tiltak som samfunnet ikke allerede kan tilby i dag. Bl.a. har dagens helsevesen nå en større kapasitet enn tidligere, samt kunnskap til å ivareta de som måtte ha helsemessige eller psykiske problemer pga. sin legning. Det kan synes som om behovet for å iverksette spesielle helsetiltak er i ferd med å bli oppfylt, selv om noen måtte ha behov for mer spesiell hjelp.
Disse medlemmer registrerer at rapporten fra NOVA viser til at lesbiske og homofiles helse og livskvalitet kan være noe redusert sammenlignet med andre, men registrerer også at lesbiske og homofile som en gruppe bl.a. har et utdanningsnivå som er høyere enn gjennomsnittet i Norge. Deres sosiale nettverk er heller ikke dårligere enn snittet. Disse medlemmer vil presisere at å dele mennesker inn i grupper ofte heller reduserer enn øker deres livskvalitet. Disse medlemmer ser på en slik inndeling som lite heldig i dagens samfunnsutvikling.
Disse medlemmer registerer at meldingen viser at det å være lesbisk eller homofil i Norge i dag er helt annerledes enn for noen år tilbake, selv om rapporten fra NOVA viser at enkelte har problemer og enkelte svært store problemer. Dog må det sies at svært mange av de som er homofile eller lesbiske i dag lever i helt åpne og fordomsfrie miljøer og har et liv med livskvalitet som tilsvarer det andre har. Norge er for øvrig et av de landene i verden hvor denne form for seksuell legning er mest akseptert, selv om det har tatt noe tid og at enkelte har hatt et liv som har vært preget av dette med bl.a. egne problemer og problemer som andre mennesker eller samfunnet generelt har påført dem pga. lite kunnskap om denne type legning.
Disse medlemmer ser i dag ikke behovet for at homofile og lesbiske skal ha et spesielt vern i lovgivningen. På lik linje med den øvrige befolkningen skal lovgivningen ivareta de interesser og evt. problemer som skulle oppstå for den enkelte av oss uansett hvilken "gruppe" vi blir plassert i .
Disse medlemmerviser også til at det i meldingen er fokusert på behovet for tiltak innenfor skoler. Disse medlemmer tror at en slik fokusering vil kunne forsterke de problemer som i dag finnes, men mener heller at en naturlig og åpen holdning er en bedre måte å ivareta dette på. Her gjelder som tidligere respekt og menneskeverdet for den enkelte. Ei heller ser disse medlemmer en ytterligere rådgivningstjeneste som nødvendig utover det som forefinnes. En kvalitetsheving samt en åpenhet mellom bl.a. foreldre og skolen er nødvendig for å nå dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å få satt i gang en nasjonal handlingsplan mot homofobi og diskriminering basert på seksuell legning. Planen sees i sammenheng med ordinære menneskelige rettigheter. Dette vil kreve et betydelig løft innenfor informasjonsarbeid, informasjonsspredning og en utstrakt samarbeid og oppfølging med de institusjonene og organisasjonene som berører områder av stor betydning for holdningsskapende arbeid i samfunnet, som skolen, helsevesenet, påtalemyndigheter, kirken, det frivillige organisasjonssamfunnet, idretten osv.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan som skal motvirke homofobi og diskriminering på grunn av seksuell legning."
Komiteen ser med bekymring på det
faktum at det kan se ut som om en del voldshandlinger de siste år
har vært motivert ut i fra offerets seksuelle legning. Komiteen støtter
derfor Regjeringens intensjoner i arbeidet med en revidering av
straffelovens §§ 232 og 292. Komiteen mener
også det er riktig å inkludere homofile samboere
i det videre arbeidet med utgreiinga "Samboerne og samfunnet".
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, viser til at "Lov
om registrert partnerskap" har hatt en viktig virkning, i forhold
til å endre befolkningens holdninger til homofile og lesbiske
i en mer positiv og aksepterende retning. Dette viser etter flertallets mening
nødvendigheten av å fatte politiske, fremtidsrettede
vedtak på dette området.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at barnets beste skal det være det grunnleggende prinsipp
var gjennomføringen av adopsjon. Dette prinsipp er utgangspunktet
for vurdering av alle som ønsker adopsjon, og dette
medlem kan ikke se at seksuell legning i seg selv er hinder
for en slik vurdering. Dette medlem viser til Senterpartiets
stortingsvalgprogram for perioden 2001 til 2005, der det heter:
"at homofile skal ha mulighet til å adoptere på samme
vilkår som heterofile".
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at den allmenne rettsstillingen til homofile par
ikke er likestilt med heterofile par. Dette kommer særlig
til uttrykk gjennom manglende rettssikkerhet for homofiles barn
(jf. forslag om stebarnsadopsjon), muligheten til å bli
vurdert og kunne adoptere på lik linje med heterofile par,
og det at homofile par ikke kan gifte seg i den norske kirke, eller besitte
vigslede stillinger.
Dette medlem vil ut fra prinsippet
at alle mennesker er like mye verdt, som en allmenn menneskelig rettighet,
påpeke at det finnes ingen legitim grunn til å skulle
tilsidesette, diskriminere og undertrykke mennesker, på viktige
samfunnsområder, som vi vet skjer med homofile og lesbiske
i det norske samfunn i dag.
Dette medlem mener at samfunnet
og særlig Stortinget, blir mer inkluderende i forhold til
lesbiske og homofile, og viser dette i praksis gjennom lovverket,
som er det sterkeste verktøyet et demokrati har for å kunne
lovregulere en ønsket samfunnsutvikling.
Dette medlem mener at det er
positivt at Regjeringen vil sette i gang tiltak for å endre
straffelovens § 232 og § 292. Det er etter dette
medlems oppfatning viktig å implementere i lovs
form skjerpende straffeskyld basert på at voldshandlingen
er motivert ut fra en persons seksuelle orientering.
På denne bakrunn fremmer dette
medlem følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
fremme et forslag om endring av straffelovens § 232 og § 292
slik at det i lovs form skjer en skjerpende straffeskyld basert på at
voldshandlingen er motivert ut fra en persons seksuelle legning."
Dette medlem er enig
i at arbeidsmiljøloven § 55 a skal endres slik
at kirken ikke skal kunne fortsette en diskriminering av homofile
i vigslede stillinger. Det har vært reist mye kritikk fra
kirken selv, rundt denne lovendringen. Hovedkritikken ligger i det
at kirken er et eget trossamfunn og kan ikke bli pålagt
slike holdningsendringer, men at holdningsendringer må komme som
en naturlig del av en prosess i kirken selv. Dette medlem kan
se at det er viktig at kirken er delaktig i prosessen, men den norske
kirke er ikke å oppfatte som et uavhengig trossamfunn,
men er derimot en statskirke som skal ha hjerterom for alle som
måtte trenge det.
Dette medlem viser til at det
var en tilsvarende motstand mot kvinnelige prester i sin tid, og
det ble ropt varsku om at kvinnelige prester kunne splitte den norske
kirke. Det vet vi i ettertid ikke ble en realitet. Dette
medlem kan ikke se at det skulle være nødvendig
med noen særordning for kirken slik at de fortsatt skal
kunne diskriminere lesbiske og homofile ved ansettelser i kirken.
Dette medlem vil gå så langt
som å hevde at nettopp ved slike intolerante, ekskluderende
holdninger som den kirken viser, er den med på å gjøre
lesbiske og homofiles hverdag særdeles vanskelig og deprimerende.
Ikke minst gjelder det for troende homofile og lesbiske. En folkekirke
som godtar å ekskludere grupper i befolkningen ut fra seksuell
orientering, er ikke en inkluderende folkekirke for alle. Dette
medlem ser med bekymring på hvilke signal kirken
sender ut i forhold til lesbiske og homofiles menneskeverd ut fra
likhetsprinsippet.
Dette medlem vil ut fra samme
likhetsprinsipp sette et krav til at lesbiske og homofile skal kunne
bli vurdert på lik linje med heterofile par når
det gjelder adopsjon. Dette medlem understreker at
ingen har rett å adoptere. Dette medlem legger
til grunn at homofile og lesbiske skal få anledning til å bli
vurdert som egnede adoptivforeldre. Da er det forskrifter og retningslinjer
til adopsjonsloven, og den enkeltes egnethet som adoptivforelder
som er avgjørende, ikke hvilken seksuelle legning vedkommende
har.
Forskningen så langt viser at lesbiske
og homofile har like god omsorgsevne som heterofile, og det er ingen
grunn til å tro at de ikke har følelser for de
ekstra belastningene det er å adoptere et barn med en allerede komplisert
bakgrunn. Dette medlem vil poengtere at det er viktig
ved adopsjon å trekke inn den eventuelle ekstra belastningen
det kan være å ikke vokse opp i en kjernefamilie
bestående av to av motsatt kjønn. Men dette skal
ikke alene være med på å ekskludere homofile
par til å bli vurdert som egnede adoptivforeldre.
Dette medlem mener at det er
den følelsesmessige tilknytningen barnet har til sine foreldre,
uavhengig av om foreldrene er homoseksuelle eller heterofile, som
er avgjørende for barnets utvikling. Det å vokse opp
i et miljø fylt med kjærlighet og omsorg, hvor
barnets behov står i sentrum for foreldrenes omsorg, er
det som er avgjørende for barnets videre utvikling sosialt og
psykologisk. Forskningen underbygger at foreldrenes seksuelle orientering
ikke er det avgjørende her. Dette medlem mener
ut fra dette ståstedet at lesbiske og homofile skal kunne
bli vurdert og i gitte tilfeller bli akseptert for adopsjon. Det
er mange lesbiske og homofile mennesker som selv har opplevd problemer
med det å være annerledes. Dette medlem mener
at mange av disse lettere vil kunne forstå barn med en
annerledes og komplisert bakgrunn. Det er foreldrenes evne til å kunne
formidle trygghet, fellesskap og en tilhørighet til familien,
som er avgjørende for barnet for å kunne bygge
opp en stabil identitet, ikke om foreldrenes seksuelle legning. Dette
medlem vil påpeke at det er ingen kjent forskning
eller annen informasjon, som tilsier at homofile familier ikke skal kunne
tilby et adoptert barn like gode oppvekstvilkår som andre,
på en slik måte at barnet selv også skal kunne
håndtere det å være annerledes eller
vokse opp i en annen type familierelasjon.
Dette medlem vil minne om at
barn i utgangspunktet ikke bærer med seg fordommer, det
er det samfunnet, miljøet og andre voksne som formidler. Dette medlem mener
at det norske samfunn og dermed Stortinget må gå foran
folkesladderen og gapestokken og vise vei mot et tolerant samfunn.
Wenche Foss uttrykte sin kamp for psykisk utviklingshemmede som kampen
for løvetannbarna. Samfunnet må ikke lage nye
grupper løvetannbarn grunnet ut fra fordommer og ekskludering
av mennesker.
Komiteen viser til at selv om
det norske samfunnet i langt større grad en tidligere aksepterer
homofile og lesbiske, så er det fremdeles problemer knyttet
til det å erkjenne sin egen homoseksualitet. Dette gjelder i
særlig grad ungdom. En relativt høyere andel homofile
og lesbiske ungdommer rapporteres å ha psykiske problemer
enn i befolkningen sett under ett. En stor andel av unge homofile
og lesbiske har forsøkt å ta sitt liv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet,
peker på disse forhold og understreker betydningen av et
fortsatt målrettet arbeid for å hjelpe ungdom
i "komme ut fasen". Målet må være å utvikle
et samfunn hvor mennesker kan akseptere sin egen seksualitet uten
frykt for vold, diskriminering og trakassering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at noen ungdommer kan trenge hjelp i "komme ut-fasen", men at denne
hjelpen må kunne finnes hos det helsepersonell vi allerede
har i dag, samtidig med at dagens holdningsendringer langt på vei
allerede har bidratt til et mer åpent samfunn hvor forskjellig
seksualitet er akseptert.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at begrepet biseksualitet i liten grad er omhandlet i
meldinga. Den vitenskapsbaserte kunnskapen om dette temaet er liten. Det
bør derfor initieres forskningsprosjekter på dette området,
for blant annet å avdekke om det finnes særlige
problemstillinger som kun oppleves av bifile.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og representanten Inger Stolt-Nielsen viser til at meldingen
beskriver både positive og negative konsekvenser av biseksualitet
uten at den peker på ønsket atferd. Etter disse
medlemmers mening vil aktiv utlevelse av biseksualitet undergrave
muligheten for stabile forhold. Dette understreker ikke minst betydningen
av at skolens veiledning settes inn i en etisk ramme.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at uten et mer tolerant samfunn med muligheter for mennesker til å være
annerledes, kan oppveksten bli en tornefull vei for enkelte individer.
Hvert trinn i et individs sosiale utvikling har sine spesielle gruppekontakter
og personkontakter. Fra tidlig barndom er det nærfamilie
og naboer. Deretter kommer kontakten med den organiserte omverden
som skolen og fritidsaktiviteter. I skolen får vi en tilknytning
gjennom klassen, læreren og etter hvert til andre skoler,
miljøer, yrker og så fram til voksenverden.
Dette medlem vil påpeke
at vi som samfunn ikke må gjøre denne prosessen
vanskeligere enn det den er, ved å være fordømmende
til de som oppdager at de har en annen seksuell legning enn flertallet,
og er lesbiske og homofile.
Et karakteristisk trekk ved det moderne samfunnet
er at familie, og arbeids- og fritidskontakter ofte er adskilte
sektorer i et menneskets sosiale liv. Dette medlem ser
med stor bekymring på at lesbiske og homofile må leve
i skjul fra sitt "sanne jeg" og leve i konstant løgn med
seg selv og for andre, i frykt for samfunnets reaksjoner. Nyere
forskning viser at frykten for å bli avslørt som
lesbisk eller homofil er så kraftig at en større
del av unge lesbiske og homofile (23 pst.) prøver å begå selvmord.
Ut fra disse tallene ser dette medlem det
slik at vi som medborgere har sviktet en større gruppe
i samfunnet, som trenger en allmenn aksept på seg selv
og sin seksuelle orientering. Dette medlem vil jobbe for
at vi alle tar et kollektivt ansvar for å rette opp i og jobbe
mot den allmenne fordømmingen og diskrimineringen av lesbiske
og homofile. Dette medlem ser at det vil ta tid å forandre
mennesker holdninger i forhold til lesbiske og homofile. Det er
viktig at det settes i gang tiltak for at de menneskelige rettighetene
skal gjelde alle, og at det skjer en bred opplysningskampanje om
lesbiske og homofile til alle samfunnslag, familier, sosiale institusjoner/grupperinger
og yrkesgrupper. Dette medlem mener en slik mobilisering på bred
front vil kreve oppfølging og tilførsel av ressurser
til et nettverk som må være godt organisert, og som
har mulighet til å gjennomføre et slikt informasjonsløft
på landsbasis.
Dette medlem vil komme med forslag
om forskjellige typer organiseringer for å sikre en profesjonalitet
i forhold til det videre arbeid rundt levekår for lesbiske
og homofile, under punktet støtteordninger.
Dette medlem mener at gjennom
stadig refleksjon av samfunnssituasjonen og konkrete handlingsplaner
for lesbiske og homofile, er det mulig å endre de strukturer
som skal og bør endres i samfunnet vårt.
Dette medlem mener Regjeringen
bør utarbeide stortingsmeldinger hvert femte år
slik at Stortinget kan følge med utviklingen og kunne ha
mulighet for å diskutere eventuelle tiltak.
Dette medlem vil fremheve viktigheten
av at barn, i en så tidlig alder som mulig, vokser opp
med kunnskapen om at det finnes andre familiekonstellasjoner enn
den tradisjonelle kjernefamilien. Denne tryggheten dette gir de
barna som nettopp vokser opp i en homofil familie, er at andre viktige
mennesker som har nær kontakt med barna som barnehagepersonell, lærer,
helsesøstre o.l., ikke fortier dette faktum, men tvert
imot snakker åpent om denne situasjonen på lik linje
med andre familiekonstellasjoner. Dette medlem mener
en slik åpen holdning vil gi barna en positiv selvvurdering
som er basert på positive referanser og tilbakemeldinger
fra andre som inngår i en sosial gruppe. Denne positive
selvvurderingen vil gi de barna som vokser opp i en homofil familie
eller selv i tenårene oppdager sin lesbiske eller homofile
legning, en tryggere og mindre hemmende oppvekstsituasjon, enn å måtte
lyve for andre om sin livssituasjon/seksuelle orientering,
og sine valg av framtidig partner.
Dette medlem mener også det
er viktig at annet personell som jobber med barn og unge er godt
skolert og kan formidle gode, positive holdninger. Dette gjelder
særlig ansatte i skolehelsetjenesten og barnevernsansatte,
som kommer i kontakt med barn og unge i vanskelige situasjoner.
Noe av den underliggende problematikken disse opplever kan være
usikkerhet rundt egen seksualitet og seksuell legning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier seg enig i
at det er behov for forskning omkring hvordan det oppleves å tilhøre
en minoritetsgruppe og samtidig være homofil eller lesbisk
i Norge. Flertallet vil likevel peke på at
vi at nå vet at problemstillinger som tvangsgifte, tradisjonsbunden
tenkning omkring kjønnsroller og en sterk lojalitet til
familien, kan ramme unge homofile og lesbiske med innvandrerbakgrunn. Flertallet ser
derfor behovet for allerede nå å arbeide gjennom
eksisterende organisasjoner for å avhjelpe og støtte
ungdommer som opplever denne type problemstillinger. Samtidig vil flertallet understreke
behovet av at skolen og lærerne settes i stand til å arbeide
med disse problemstillingene overfor ungdommer på skoler
med innslag av elever med minoritetsbakgrunn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det er rimelig grunn til å anta at det er særdeles
vanskelig å tilhøre en minoritetsgruppe og samtidig
være homofil. De lesbiske og homofile er ikke bare utsatt
for generelle fordommer i samfunnet, men kan i tillegg bli utsatt
for enda strengere fordømming fra sin egen etniske gruppe. Dette medlem synes
det er positivt at Regjeringen vil sette i gang forskning for å kartlegge
disse forholdene. Det er grunn til å tro at mennesker i
denne situasjonen, lever et dobbelt liv og i en konstant angst for å bli avslørt.
Lesbiske og homofile som tilhører en minoritetsgruppe,
er heller ikke nødvendigvis kjent med det norske sosial-
og helsesystemet for å søke hjelp.
Dette medlem vil påpeke
at særlig mange kvinner fra strengt troende muslimske samfunn,
ikke får gå selv til helsetjenester uten mannlig
følge. Det betyr at de er totalt avskåret fra
muligheten til å snakke om og søke hjelp i en
ytterst vanskelig situasjon, som det vil være å erkjenne
en lesbisk legning.
Komiteen viser til
at utvikling av seksuell identitet skjer i barne- og ungdomsår.
Skolen er en møteplass hvor man når de aller fleste
barn og unge, derfor har skolen en helt sentral plass i arbeidet
med å skape positive og ikke-fordømmende holdninger
til homofili og homoseksualitet. Komiteen understreker
betydningen av at barn og unge møter undervisningspersonell med
kunnskap om homofili og homoseksualitet i sin skolehverdag, og støtter
derfor Regjeringens forslag til tiltak på dette området.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke den betydningen som skolehelsetjenesten og tilgjengelige
rådgivere har som lavterskeltilbud for lesbiske og homofile
skoleelever. I dette perspektivet etterlyser dette medlem en
bedre utbygging av skolehelsetjenesten på videregående nivå. Dette
medlem er positiv til de tiltakene som Regjeringen legger
opp til når det gjelder å styrke lærerplanene
i grunnskolen for å kunne undervise om homofili i grunnskolen. Dette
medlem vil samtidig poengtere at det ikke er godt nok å sende
ut en ressursbok til lærere i grunnskolen og den videregående
skolen, uten at det blir fulgt opp med kurs og andre kompetansehevende
tiltak. Dette medlem mener det er viktig at lærere
får et mer forpliktende forhold til det å formidle
informasjon om homofil livsform til elever. Når vi vet
at det statistisk sett er 1-2 elever i hver skoleklasse som finner
ut at hun/han er lesbiske/homofile, og at det
ifølge en ungdomsundersøkelse gjort i 1998 er
hele 60 pst. av ungdomsgruppen som ikke har lært eller
hørt om homofili, er det klart av informasjonsbehovet er
stort, og at informasjonsnivået er tilsvarende lite i virkeligheten.
Dette medlem vil påpeke
at her skjer det en alvorlig svikt i oppfølgingen av L97,
slik at intensjonen med lærerplanen ikke blir overholdt.
Dette viser at det må skje en kompetanseutvikling på feltet,
og at det bør være en instans som følger
opp undervisningsopplegget og som kan komme med råd og
veiledning til lærerne på de forskjellige nivåene.
Dette medlem mener at de høye
selvmordstallene blant unge lesbiske og homofile, kombinert med større
helse-/rusproblemer enn befolkningen ellers, innebærer
at det bør lages et eget opplegg for å lære
om livsvilkårene til lesbiske og homofile, for de studentene
som studerer medisin, psykologi og teologi. Dette medlem er
klar over at departementet ikke har instruksjonsmulighet over det
faglige innhold i enkeltfag, som betyr at Regjeringen ikke kan pålegge universitetsutdanninger å ta
opp bestemte problemstillinger. Dette medlem vil
likevel ønske en nærmere gjennomgang av måten
dette temaet blir tatt opp på, for å sikre at
særlig leger, psykologer og teologer er ekstra godt rustet
til å kunne ta imot mennesker i dyp krise som sliter med
denne problematikken. Dette medlem vil peke på behovet
for å ivareta dette ved PPU - praktisk-pedagogisk utdanning
på universitetsnivå.
Dette medlem vil også be
departementet om å se nærmere på pedagogikkdelen,
om det er nødvendig med en eget temarettet kunnskapsdel
for å kunne møte elever som er lesbiske eller
homofile.
Dette medlem vil sette søkelyset
på at også barnehagepersonell kan snakker om ulike
samlivsformer slik at barn, som vokser opp i homofile familier,
på et tidlig tidspunkt skal kunne oppfatte denne samlivsformen
som en naturlig del av en oppvekstsituasjon. Samtidig vil barnet
oppleve en positiv følelse rundt sin situasjon
og identitet. Dette medlem synes det er særdeles
viktig at voksnes egne meninger og eventuelle fordommer mot homofile
familier, ikke kommer til uttrykk ovenfor små barn, som
er helt intetanende om at dette er et brennbart tema. Dette
medlem mener at Regjeringen bør vurdere om det
skal lages en egen egnet informasjon rettet mot de aller minste
i samfunnet.
Dette medlem er fornøyd
med at Regjeringen foreslår mange tiltak innenfor generell
kompetanseheving og forskning. De gode intensjonene fra Regjeringen
kan dette medlem ikke se følges opp gjennom tilsvarende
bevilgninger til forskjellige forskningsinstitusjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at forskning
klart tyder på at homofile og lesbiske parforhold blir
utsatt for særlige påkjenninger. Dette understreker
betydningen av en egen rådgivningstjeneste for homofile
og lesbiske. Flertallet støtter Regjeringens
forslag om å utvide dette tilbudet. Flertallet understreker
likevel at dette ikke skal være istedenfor, men i tillegg
til en allmenn oppgradering av kunnskapsnivået hos helsepersonell
og terapeuter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet,
peker på at samlivsformene har endret seg radikalt de senere år. Dette
flertallet vil videre peke på at homofilt samboende
par er en naturlig del av dette mangfoldet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at samlivsformene har endret seg radikalt de senere år
og at homofilt samboende par er en naturlig del av dette mangfoldet. Disse
medlemmer er innforstått med at mange av disse
par har hatt det vanskelig, men at dagens åpne samfunn
har gjort en slik samlivsform mye enklere. Disse medlemmer ønsker
derfor ikke en rådgivningstjeneste bare for homofile og
lesbiske, men at dette er en naturlig del av de tjenester som helsepersonell
og terapeuter skal kunne gi på lik linje til andre grupper
som ønsker hjelp.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
uttalt seg under andre kapitler om betydningen av å føle
seg akseptert og ikke diskriminert av omgivelsene. Denne diskrimineringen
kan foregå på dagligdagse områder som
det å ikke få familierabatt på museer
eller på flyreiser. Eller at en samboer over mange år
ikke blir tilgodesett ved et forsikringsselskap. Det er
mange små påminnelser om at noe er annerledes. Dette
medlemvil poengtere at det er alle
disse små umerkelige forskjellene, som gjør at
vi ikke kan være tilfreds med at det nå har kommet
en stortingsmelding om levekår for homofile og lesbiske, og
dermed tro at nå er arbeidet gjort.
Dette medlem viser til at mange
homofile og lesbiske velger å leve i forpliktende forhold
med en partner, og lever som samboere eller i partnerskap. Det er helt
tilsvarende samlivsformene som heterofile par lever i. Mange homofile
har barn, enten barn de har fra tidligere, heterofile partnere,
eller barn som er planlagt i homofile/lesbiske parforhold.
Uansett er det etter dette medlems vurdering viktig å sette
fokus på barnas rettssikkerhet i alle typer forhold.
Ved at det åpnes for stebarnsadopsjon
for homofile i partnerskap, kan slik dette medlemser det på sikt føre
til at omsorgsovertakelse for barn i homofile parforhold allminneliggjøres
og likestilles med heterofile. Dette medlem vil påpeke
at det er i barnets interesse å kunne vokse opp i det hjemmet
som det har røtter i, selv om den ene biologiske forelderen
dør. Nå åpnes lovverket for en likestilling
mellom heterofile gifte og homofile partnere, og dermed øker
rettssikkerheten til barna.
Dette medlem viser til at forskning
ikke finner forskjeller i omsorgsevnen til heterofile og homofile, enten
de er enslige eller lever i forpliktende samliv. Det er bl.a. stadfestet
gjennom en stor parlamentarisk utredning i Sverige (SOU 10:2001).
Det er heller ikke funnet at barn som lever med homofile foreldre
blir systematisk mobbet for det. Flertallet i denne utredning foreslår å likestille
heterofile og homofile når det gjelder adgangen til å bli
vurdert som adoptivforeldre. Dette medlem vil peke
på at tre partier på Stortinget, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Venstre vil åpne for at
homofile skal få anledning til å blir vurdert
som adoptivforeldre på lik linje med heterofile. Det understrekes
av dette medlem at det er ikke den homofiles rettighet
som er grunnlaget, men barnets rett til gode omsorgspersoner som
er avgjørende. Når homofile er like gode foreldre
som heterofile, er det ingen grunn til at homofile som er egnet
for oppgaven å ta imot et adoptivbarn, får anledning
til å blir vurdert av myndighetene som skal finne alternative
omsorgspersoner for barnet.
Dette medlem vil peke på den
inkonsekvensen som oppstår når Regjeringen begrenser
sitt forslag til stebarnsadopsjon for homofile. Det betyr f.eks.
at homofile som myndighetene finner egnet som fosterforeldre, ikke
får anledning til å adoptere dette barnet, hvis
det etter omstendighetene for øvrig skulle være ønskelig.
Som homofile er det altså mulig å få hele oppdrageransvaret
og omsorgsoppgaven for ett eller flere barn, samtidig som myndighetene
ikke vil gi disse barna tilsvarende rettssikkerhet og arverettigheter
som heterofile fosterforeldre kan tilby barn i tilsvarende situasjon. Dette
medlem vil understreke at det er barna som er de største
taperne med et slikt lov- og regelverk. Dette medlem viser
også til Befringsutvalgets utredning (NOU 2000:12 Barnevernet
i Norge) som går inn for at familieplassering bør
vurderes i første rekke når det er omsorgssvikt
for et barn. Lovverket åpner da for at homofile slektninger
kan få fosterforelderansvar, men ikke adoptere barnet,
slik heterofile slektninger vil kunne få eller adopsjonsloven.
Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader under kapitlet om "Allmenn rettsstilling og rettslig vern
for homofile".
Komiteen viser til at undersøkelser
har kommet frem til at homofile og lesbiske generelt har gode sosiale
nettverk. Mange har gode forhold til sine opphavsfamilier. Likevel
finner komiteen det riktig å peke på at
det fremdeles er slik at noen opplever konflikter i forhold til
sin nære familie som foreldre og søsken. Dette
understreker betydningen av et fortsatt aktivt holdningsskapende
arbeid.
Komiteen peker på at
idrett og fysisk aktivitet er en viktig del av det helseforebyggende
arbeidet. En stor andel av homofile og lesbiske deltar i ulike former for
idrettsaktiviteter, det er derfor viktig at kunnskapen om homoseksualitet
styrkes også innenfor idrettens organer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
Regjeringens forslag til tiltak rettet mot denne delen av samfunnslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det må være opp til idrettens
egne organer om det skal iverksettes spesielle tiltak til denne
gruppen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har
ved flere anledninger påpekt viktigheten av å ha
et samfunn bygget på like menneskelige rettigheter for
alle. Det å ha et åpent samfunn vil også gjøre
sitt til at lesbiske og homofile kan danne seg sosiale nettverk
basert på respekt for mennesket, uavhengig av seksuell
orientering.
Dette medlem vil støtte
mer forskning rundt idrett og homofobi, fordi det er flere tilfeller
der ressurssterke homofile har stått fram og avslørt
trakassering i idrettsmiljøet. Dette medlem vil
bidra til åpne for et aktivt idrettsliv også for
homofile, uten trakassering, stigmatisering og slengbemerkninger.
Komiteen peker på at
homofile og lesbiske som gruppe ser ut til å ha noe større
psykiske problemer enn resten av befolkningen. Dette kan ha sammenheng med
at man tilhører en gruppe som fremdeles blir utsatt for
fordommer og diskriminering. Komiteenfinner det
også riktig å peke på at disse problemene
i særlig grad knytter seg til de unge aldersgruppene. Det
pekes her særlig på at selvmordstanker og selvmordsforsøk er
vanligere blant homofil og lesbisk ungdom, enn blant ungdom flest. Komiteen viser
til at Stortinget gjennom "Opptrappingsplan
for psykisk helse" (1999-2006) har gjort vedtak om opptrapping
av det generelle tilbudet innenfor psykisk helsevern, dette vil
komme også homofile og lesbiske til gode.
Komiteen viser til at utviklingen
av hiv-smitte blant homofile/bifile menn har vært
stabil de siste årene. Siden Folkehelsa har beregnet at
sannsynligheten for å bli hiv-smittet er ca. 70 ganger
høyere for homofile/bifile menn, finner komiteendet nødvendig å understreke
at det hiv/aids-forebyggende arbeidet fortsatt må målrettes
mot de mest utsatte. Komiteen mener innsatsen må opprettholdes
og er spesielt opptatt av at unge homofile/bifile menn
som er i ferd med å debutere seksuelt sikres god informasjon
om smitteveier og beskyttelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner det likevel
riktig å understreke behovet for at kommunene utvikler
tilbud som når unge homofile og lesbiske. Flertallet er
enig i at det å styrke Rådgivningstjenesten i
Oslo sikrer et nasjonalt sted som har kompetanse knyttet til denne målgruppen
spesielt. Flertallet støtter Regjeringens forslag
til tiltak mot forebygging av selvmord blant særlig utsatte
grupper, herunder homofile og lesbiske.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke viktigheten av å styrke Rådgivningstjenesten
slik at den kan videreutvikle og styrke den kompetansen som allerede
er samlet der. Denne tjenesten har i dag for liten kapasitet til å imøtekomme
alle henvendelser. For at denne tjenesten skal kunne være
en rettledningsinstans for helsevesenet, må Rådgivningstjenesten
få tilført mer ressurser.
Dette medlem vil at Homofiles
Ungdomstelefon skal kunne drives gratis på et såkalt
grønt nummer. Dette er en landsdekkende hjelpetelefon som
drives av unge lesbiske og homofile og som er et viktig lavterskeltilbud
for unge eller andre som ønsker å snakke om temaet
og samtidig kunne være anonym. Det er viktig at telefonen
i tillegg får støtte slik at den kan opprettholde
den profesjonelle veiledningen som trengs, og som er der i dag.
Telefonen gir unge muligheten til å snakke med noen på deres
egen alder og som forstår hva innringerne snakker om.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Homofiles Ungdomstelefon kan drives gratis på et
grønt nummer."
Dette medlem mener at det beste
selvmordsforebyggende arbeid ligger i det at samfunnet som helhet blir
inkluderende og ikke-diskriminerende.
Dette medlem mener det kan være
behov for å undersøke behovet for å starte
en egen gynekologisk tjeneste for lesbiske kvinner. Dette er basert
på studie om at lesbiske kvinner går meget sjelden
til rutinemessig gynekologisk undersøkelse. Samtidig viser
NOVA-rapporten at lesbiske kvinner røyker, drikker og ruser seg
mer enn den generelle kvinnebefolkningen. Hvorfor lesbiske kvinner
går til gynekolog mer sjelden enn andre kvinner, kan være
grunner som ennå ikke har blitt kartlagt. Erfaringer fra
Stockholm har vist at et slikt tilbud har vært både
viktig og nyttig. Dette medlem vil samtidig påpeke
at det er ønskelig å opprett et generelt godt
helsetilbud for alle uavhengig av seksuell orientering, men mener
at det i visse gitte tilfeller kan det være nødvendig
med spesialkompetanse og særlig tilrettelagte helsetilbud.
Komiteener glad for at undersøkelser
viser at de aller fleste lesbiske og homofile som velger å være åpen
i forhold til arbeidskolleger rapporterer å ha positive
erfaringer med dette. Komiteen mener likevel det
er riktig å peke på den energilekkasjen som oppstår, dersom
en arbeidstaker må skjule sin seksuelle orientering. Komiteen mener
arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i større grad
bør ta aktivt del i arbeidet for en mer åpen og
aksepterende holdning til homofile og lesbiske i norsk arbeidsliv. Komiteen ber
Regjeringen om å ta et initiativ i forhold til dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
viktigheten av å drive informasjonsarbeid overfor arbeidsgivere
og arbeidstakere. I dette arbeidet vil opplæring av verneombud
være en vesentlig oppgave. Dette medlem mener
at Staten må gå foran og ta større arbeidsgiveransvar
på dette feltet. Dette medlem er ikke enig
i Regjeringens forslag om at LLH skal være "vaktbikkje"
i forhold til anti-diskrimineringsarbeid i arbeidslivet. Dette medlem ønsker
ikke å overføre dette arbeidet til en frivillig
organisasjon, som ellers ikke har noen forankring i arbeidslivet.
Dette medlem viser for øvrig
til sine merknader under kapitlet om støtteordninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, er kritisk til
forsøk på helbredelse av homofile. Disse
medlemmer oppfatter dette som en krenkelse av menneskeverdet
og aksepterer at homoseksualitet er en normalvariant av menneskelig
seksualitet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
støtter ikke Regjeringens forslag om å endre § 55
a i arbeidsmiljøloven slik at Den norske kirke ikke skal
være unntatt fra bestemmelsene om at det ved ansettelse
ikke er tillatt å forskjellsbehandle søkere ut
fra eventuell homofil legning eller samlivsform.
Dette flertallet viser til at
Regjeringen gir en bred gjennomgang av utviklingen i kirkens syn
på homofili, og det vises til at det i både kirken
og andre trossamfunn er en løpende debatt om disse spørsmålene.
Denne prosessen beskrives slik:
"Innan Den norske kyrkja - og truleg også innan andre
trudomssamfunn - er den offisielle haldninga til homofili i endring,
og det blir ført debatt om spørsmålet
blant medlemsgrupper i dei leiande organa. Det blir òg
ført dialog med grupperingane til homofile og lesbiske
innan trudomssamfunna. Erfaringane frå desse dialogprosessane
later til å vere at dei bidreg til meir open framferd og
større forståing om homofilispørsmålet."
Dette flertallet har merket seg
at Regjeringen på tross av den utvikling som beskrives,
fremmer et forslag om endring av arbeidsmiljølovens § 55
a, uten at de prinsipielle spørsmål dette reiser
drøftes overhodet. Forslaget vitner om manglende forståelse
for kirkens uavhengighet som trossamfunn, og manglende respekt for
at kirken som et trossamfunn selv må avklare slike spørsmål.
Dette flertallet mener at et
slikt diktat overfor kirken som foreslått, mot sin hensikt
også kan virke negativt på den debatten som føres
i kirken om disse spørsmålene.
Dette flertallet viser til at
Regjeringens forslag bare omfatter kirken, og ikke andre trossamfunn.
Det gis ingen klar begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen,
som ikke kan skyldes annet enn at Regjeringen mener den som en følge
av statskirkeordningen har en særlig rett til å overprøve
kirkens organer i trosspørsmål. Det er også et
paradoks at Regjeringen samtidig vil beholde unntaket for kirken
når det gjelder adgangen til å forskjellsbehandle
på grunnlag av kjønn ved ansettelse.
Dette flertallet legger vekt
på at kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål
må respekteres, og går derfor mot Regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens
forslag til endringa av § 55 a i arbeidsmiljøloven. Disse
medlemmer understreker at en endring av § 55 a
ikke innebærer at Den norske kirke pålegges å ansette
homofile i vigslede stillinger. Det vil fremdeles være
Kirken som ansetter dem som de finner mest skikket, men kirken vil
ikke lenger kunne diskriminere mellom homofile og heterofile med
samme teologiske grunnsyn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at det i stor grad er akseptert at siden homofili ikke regnes
som sykdom, er det heller ikke formålstjenlig å bruke
et begrep som "helbredelse". Disse medlemmer viser
imidlertid til Bispemøtets utredning "Homofili og sjelesorg",
der det ifølge meldingen blant annet sies "at innanfor
eit stort spektrum av seksuell orientering tilseier både
ein veldokumentert faglitteratur og mange velprøvde "personlege
vitnesbyrd" at det finst rom for endring av seksuell orientering"
(s. 84). Disse medlemmer mener det er grunn til å anta
at dette kan gjelde personer som i en periode har definert seg som
homofile, av ulike årsaker, mens de har ligget et sted
mellom ytterpunktene på skalaen av varianter av seksuell
orientering. Dette viser noe av kompleksiteten knyttet til definisjonen
av homofili, noe meldingen ikke gjenspeiler.
Når det gjelder homofile
og lesbiskes mulighet til vigslede stillinger, viser komiteens
medlem fra Sosialistisk Venstreparti til sin merknad under kapitlet
om allmenn rettsstilling og rettslig vern for homofile.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet,
har merket seg at Regjeringen har økt støtten
til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i
inneværende år, og at man varsler en ytterligere
opptrapping av støtten i 2002. Flertallet er
enig i at det er viktig å styrke organisasjonene for lesbiske
og homofile. Organisasjonene spiller en viktig rolle både
overfor homofile og lesbiske så vel som overfor samfunnet
som sådan. Flertallet støtter at
det ikke opprettes et eget homo-ombud, men at LLH (Landsforeningen
for lesbisk og homofil frigjøring) gis mulighet til å bedre
sin innsats mot diskriminering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti vil
prioritere tiltak som bidrar til bedre livskvalitet og helse og økt
selvrespekt blant lesbiske og homofile. Menneskeverdet og respekt
for det enkelte mennesket må stå sentralt. Alle
mennesker har krav på å bli møtt med
respekt. Disse medlemmer ser tiltak overfor unge
lesbiske og homofile som en særlig prioritert utfordring.
Disse medlemmer vil vektlegge
følgende områder for å bedre lesbiske
og homofiles levekår og livskvalitet:
– Økt
samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner som
arbeider blant homofile for å iverksette tiltak i forhold
til styrking av helse og forebygging av selvmord, styrke sosiale
nettverk samt forebygging av rus. Det offentlige er avhengig av å spille
på de ressurser og den kompetansen som frivillige organisasjoner
besitter for at tiltakene skal ha størst mulig effekt.
– Styrke frivillige organisasjoner,
herunder LLH, som arbeider for å bedre lesbiske og homofiles levekår
og livskvalitet. Særlig satse på det frivillige
arbeidet blant unge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registrert at støtten til landsforeningen for lesbisk og
homofil frigjøring har økt inneværende år og
at Regjeringen vil fortsette med dette også i år
2002. Disse medlemmer ønsker ikke å forskjellsbehandle
denne gruppen fremfor andre samlivsformer og ønsker derfor
ikke å støtte den økonomiske opptrappingen.
Disse medlemmer mener at menneskeverdet
er noe som naturlig vokser frem uten at staten skal måtte organisere
dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
det som positivt at LLH skal få tildelt mer ressurser for
nettopp å kunne møte flere av de problemene som
lesbiske og homofile støter på i hverdagen, og
opptre som en førstelinjetjeneste for brukergruppen. Men dette
medlem er ikke enig i at hele ansvaret med det å fungere
som en kunnskapsbank, framdrive forskning, jobbe mot diskriminering
og være talsperson, er forsvarlig å overlate alene
til LLH. LLH står da i fare for å miste sin egenart
og funksjon som grasrotbevegelse, og blir delvis en utøver
og et forvaltningsorgan under departemental overordnet ledelse.
LLH må stimuleres til å bli en sterk grasrotbevegelse
over hele landet i alle fylker.
Dette medlem er spesielt opptatt
av å få hevet kompetansen rundt lesbiske og homofiles
levekår generelt. Da er det ikke nok med en frivillig organisasjon
som har et skiftende styre, leder og en variabel medlemsmasse som
skal ivareta denne funksjonen. Dette medlem vil påpeke
at det må skje en vesentlig kompetanseheving i det offentliges
regi lik den svenske modellen, slik at forskning, informasjon, undervisning,
rettsvern og internasjonalt arbeid kan videreutvikles under offentlige
myndigheter, og være sikret en tilgang av midler og ansatte,
for å virke på et profesjonelt plan.
Dette medlem ønsker å se
nærmere på den svenske modellen der det er opprettet
en ombudsmann mot diskriminering på grunn av seksuell legning. Samtidig
har Sverige en ombudsmann mot etnisk diskriminering, handikappombudsmann
og et likestillingsombud.
Sverige jobber for å samlokalisere
disse sektorene inn i et "Ombudsmannens hus". Grunnen for det er
at disse fagfeltene kan ha felles nytte av hverandre både faglig
og ressursmessig.
Dette medlem mener at mange av
spørsmålene knyttet til anti-diskrimineringsarbeid,
herunder informasjonsarbeid, utdannelse og juridiske spørsmål
ofte er av prinsipiell karakter og vil kunne berøre mange parter
i samfunnet. Dette medlem ser mange fordeler ved
en slik organisering. Særlig er det viktig i forhold til å utvikle
en kunnskapsbank, som skal bli rådgivende og respektert
på et høyere nivå og kunne bli brukt
av for eksempel offentlige myndigheter, media, undervisningssektoren,
arbeidslivet, påtalemyndighetene, helsevesenet og sivile.
Dette medlem vil komme tilbake
med et konkret forslag om at Regjeringen skal utrede fordeler og ulemper
ved å samlokalisere våre egne ombud og samtidig
opprette nye ombud under samme tak.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en handlingsplan som skal motvirke homofobi og diskriminering på grunn av seksuell legning.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen snarest fremme et forslag om endring av straffeloven § 232 og § 292 slik at det i lovs form skjer en skjerpende straffeskyld basert på at voldshandlingen er motivert ut fra en persons seksuelle legning.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Homofiles Ungdomstelefon kan drives gratis på et grønt nummer.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld nr. 25 (2000-2001) - Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg - vedlegges protokollen.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 22. mai 2001
Ågot Valle
fung. leder |
Gerd Johnsen
ordfører |
Oddbjørg Ausdal Starrfelt
sekretær |