Telekommunikasjon er et område som
mange andre samfunnsfunksjoner er avhengig av. Sårbarhetsreduserende
tiltak innenfor denne sektoren vil derfor få betydning
for en rekke andre funksjoner og således komme samfunnet
som helhet til gode. Robuste telekommunikasjoner vil ha avgjørende
betydning for beskyttelse av samfunnet ved at sentrale funksjoner
i den normale samfunnsvirksomhet i fred og krig kan opprettholdes.
For å sikre samfunnet tilgang til robuste telekommunikasjoner
må staten påse at det implementeres sikkerhets-
og beredskapstiltak i de offentlige telenett. Samferdselsdepartementet
skisserer i meldingen en strategi for telesikkerhet og -beredskap
tilpasset en telesektor i fri konkurranse.
Det moderne samfunnet omtales ofte som informasjonssamfunnet.
Et grunnleggende kjennetegn som særpreger informasjonssamfunnet
er evnen til å formidle store mengder informasjon hurtig,
over store avstander og til lav pris. Tilgangen til opplysninger, fakta
og vurderinger er enorm, og mulighetene for å informere
eller rådføre seg med andre blir både
flere og enklere.
Utviklingen av informasjonssamfunnet hadde ikke vært
mulig uten utviklingen innen og utbredelsen av informasjonsteknologi
og telekommunikasjon. Rimelig informasjonsteknologi og telekommunikasjonsteknologi
gjør det lønnsomt for markedet å bygge
opp nye typer tjenester basert på denne teknologien.
Parallelt med utviklingen innen informasjons-
og kommunikasjonsteknologi (IKT) ser vi en økende globalisering
innen mange samfunnsområder. Utviklingen innen telekommunikasjon
gir oss verdensomspennende nett for telekommunikasjon over nasjonale grenser,
og gir dermed nye muligheter for alternativ organisering, lokalisering
og styring av virksomheter.
Vi ser en økende gjensidig avhengighet
mellom ulike samfunnsområder. Alvorlige forstyrrelser på et
område kan få store ringvirkninger for andre funksjoner.
I denne sammenheng kan det være interessant å skille mellom:
– funksjoner
som svært mange andre funksjoner er avhengig av, og
– funksjoner som selv er avhengig
av svært mange andre funksjoner.
Ut fra en slik vurdering vil en kunne finne
de funksjonene som er mest viktig for øvrig samfunnsvirksomhet.
En vil også se hvilke funksjoner som er sårbare
hvis annen samfunnsvirksomhet svikter. En slik vurdering gjenspeiles
i figur 1.1 i meldingen.
Det er spesielt de tre funksjonene kraftforsyning, telekommunikasjon
og ledelse/informasjon som skiller seg ut som vesentlige
for all samfunnsvirksomhet. Svikt innen en av disse funksjonene
vil kunne medføre svikt i mange andre samfunnsfunksjoner,
og de kan således betraktes som bærebjelker som
må være intakte for at samfunnet skal fungere.
De sterke gjensidige avhengighetene i samfunnet er forhold som bidrar sterkt
til det moderne samfunnets sårbarhet, og dette vil sannsynligvis
forsterkes de kommende år.
Samtidig med samfunnets økende avhengighet
av telesektoren, har telesektoren i løpet av få år
gjennomgått store endringer. Utviklingen har gått
fra et statlig Televerk med enerett til et konkurransemarked med mange
aktører, en utvikling en også finner i de fleste andre
land i den vestlige verden. En rask teknologisk utvikling har gitt
sterk vekst i teletjenestenes funksjonalitet og kapasitet. Internett
har vært viktig i denne utviklingen. Utviklingen har videre
ført til en globalisering både med hensyn til
eierstrukturer innen telebransjen og i telenettenes utbredelse.
Etter murens fall står vi nå også overfor
et helt nytt og annerledes trusselbilde enn tidligere der høyteknologiske
trusler blir stadig viktigere.
Samlet sett fører denne utviklingen
til et mye mer komplekst og uoversiktlig bilde enn tidligere, som
setter helt nye krav til myndighetenes rolle. Økt avhengighet
av telekommunikasjon, mange nye aktører og rask teknologisk
utvikling gjør det nødvendig for myndighetene å ta
i bruk andre virkemidler enn tidligere for å oppnå et
sikkert samfunn.
Økt avhengighet og konsekvensene av
svikt understreker viktigheten av å iverksette forebyggende
tiltak innenfor telesikkerhet og teleberedskap, noe som har blitt
demonstrert ved flere anledninger i de siste par år.
Telenettenes oppbygging og forhold til sikkerhet
og beredskap er omtalt i kap. 2 i meldingen.
Grunnleggende elementer i telenettene er aksessnett, transportnett,
tjenestenett, drifts- og støttesystemer og brukerutstyr.
I tillegg til nettinfrastrukturen består
telenettene også av ulike typer IKT-baserte produksjonssystemer.
Disse sørger for at nettet til enhver tid leverer teletjenester
til brukeren på en mest mulig kostnadseffektiv måte.
Telesikkerhet som begrep omfatter:
– Tilgjengelighet
- at systemet er sikret mot avbrudd i sin forventede funksjon og
at systemet har tilgang til nødvendig datainnhold.
– Integritet - at systemet er
sikret mot manipulering med systemets funksjon og datainnhold.
– Konfidensialitet - at systemets
funksjon og datainnhold er sikret mot innsyn.
For å oppnå nødvendig
robusthet og sikkerhet i tele- og IT-systemene, må det
iverksettes effektive tiltak for å forebygge, begrense
eller håndtere kriser og andre uønskede hendelser
så vel i fredstid som i en beredskaps- eller krisesituasjon.
Det må med andre ord etableres både planer og
gjennomføres faktiske tiltak som er gode nok til å kunne
møte forhold som innebærer ekstraordinær
risiko, for eksempel påkjenninger i forbindelse med sikkerhetspolitiske
kriser og krig. Det er slike tiltak som inkluderes i begrepet teleberedskap.
Samferdselsdepartementet har i meldingen valgt å avgrense
sikkerhet til å omfatte brukers tilgjengelighet til informasjon
gjennom telenettene, og i mindre grad andre former for sikring av
brukers informasjon. En sentral årsak til dette er at tjenestetilgjengelighet
i all hovedsak ligger i den enkelte teleoperatørs disposisjoner.
Når det gjelder integritets- og konfidensialitetsbeskyttelse,
har brukeren selv god mulighet til å forestå dette
blant annet gjennom tilgang til stadig flere produkter på området.
Det vurderes likevel som viktig at telemyndigheten
i samarbeid med andre aktuelle myndigheter også følger opp
med tiltak rettet mot økt integritet og konfidensialitet
i telenettene. Utarbeidelse av veiledere for informasjonssikkerhet
for brukere av teletjenester er ett eksempel på en slik
oppfølging.
Eksempler på generelle samfunnskonsekvenser
som følge av svikt i telekommunikasjon kan være
tilhørende svikt i:
– informasjon
til befolkningen
– alarm- og nødtelefoner
– elektronisk betalingsformidling
– oversikt over vare- og drivstoffbeholdninger
– sentraliserte funksjoner, f.eks.
innen kraftbransjen
– offentlige funksjoner, f.eks.
innen utbetalinger, helsetjenester
– trafikkavvikling innen samferdselssektoren
Hendelser som forårsaker svikt i telekommunikasjon kan
ha utspring i mange ulike årsaker. En skiller gjerne mellom
villede og ikke-villede hendelser. Ikke-villede hendelser kan være
tekniske feil eller ødeleggelser som følge av
naturgitte fenomener som storm, flom og lynnedslag etc. Også menneskelig
svikt og feiloperasjoner inngår i denne kategorien. Slike
hendelser vil skje, men må minimeres både i antall
og konsekvens.
Villede hendelser er hendelser som har sin årsak
i menneskers bevisste handlinger for å skade eller forårsake
problemer på annen måte. Motivet og kapasiteten til
de som står bak vil være forskjellig, og vil kunne befinne
seg i et spenn fra rene barnestreker til velstrukturerte og omfattende
angrep fra høyt kompetente individer.
Grovt sett vil trusselen mot telenettene innbefatte følgende
fem hovedkategorier av anslag og virkemidler:
– Anslag
med fysiske virkemidler mot infrastruktur
– Anslag med elektroniske virkemidler
mot infrastruktur
– Manipulasjon med informasjonssystemer
innen telefunksjonen
– Overbelastning av telenettene
– Sosiale trusler mot beslutningstakere
i driftsfunksjonen i telenettene
I en normalsituasjon er det mest sannsynlig
at virkemidlene vil kunne forekomme enkeltvis eller i enkle kombinasjoner.
I mer omfattende situasjoner vil trusselbildet være mer
komplekst og kunne omfatte en rekke ulike virkemidler i kombinasjon.
Sannsynligheten for alvorlig og langvarig svikt
i teletjenester vurderes ut fra dagens trusselbilde til å være
liten overfor fysiske angrep. Logiske angrep ved forsøk
på inntrenging i telenettenes IT-systemer anses i dag som
en større reell trussel. Konsekvensene som følge
av slike angrep kan raskt bli alvorlige for større eller
mindre deler av samfunnet. Dersom sikkerhetspolitiske kriser eller økt
terror etc. inntreffer, øker imidlertid den menneskeskapte
fysiske trusselen mot teletjenestene, og dermed også sannsynligheten
for omfattende, alvorlig og langvarig svikt. Konsekvensene for Totalforsvarets
og samfunnets støtte til det militære forsvaret
kan i så fall være svært alvorlige.
Hovedmålene for telepolitikken i Norge
er å sikre at alle husstander og bedrifter over hele landet
får tilgang til grunnleggende teletjenester av høy
kvalitet og til lavest mulige priser, samt å legge til
rette for størst mulig verdiskapning og effektiv bruk av
ressurser som nyttes til utbygging og tjenesteyting innenfor sektoren.
Fra 1. januar 1998 ble de siste eneretter i
telesektoren avviklet, og det ble etablert alminnelig konkurranse innenfor
alle deler av telemarkedet i Norge. Den markedsmessige og tekniske
utviklingen på teleområdet medfører at
den samfunnsmessige styringen av sektoren baseres på regulatoriske
virkemidler. Gjeldende regulatorisk rammeverk er utformet bl.a.
med sikte på å få i stand overgangen
fra monopolsituasjonen til en konkurransesituasjon. Regelverket
fokuserer på å etablere et konkurranseutsatt marked
der nye aktører gis innpass.
Europakommisjonen fremmet 12. juli 2000 utkast
til nytt rammeverk på området for elektronisk
kommunikasjon. Forslagene er nå til behandling i Det europeiske
råd og Europaparlamentet, og forventes å tre i kraft
i 2002/2003.
Reguleringsforslagene fra Europakommisjonens side
omhandler i liten grad sikkerhet og beredskap, selv om det legges
opp til god funksjonalitet og at det skal sikres et høyt
nivå for vern av brukerne. I tillegg presiseres det i direktivutkastet
om tillatelser at rettsakten ikke er til hinder for at statene sikrer
allmenne interesser som er anerkjent i traktaten, herunder beredskaps-
og sikkerhetshensyn.
Sikkerhet og beredskap i elektroniske nettverk
står på dagsorden i EU. Det europeiske råd
vil sammen med Europakommisjonen utarbeide en samlet sikkerhetsstrategi
for elektroniske nett. Det antas at det i første omgang
er aktuelt å lage en handlingsplan, og at det på sikt
eventuelt kan være aktuelt å opprette et europeisk
organ som styrer sikkerhetsarbeidet innen sektoren.
For å få operatørene
til å investere i tiltak rettet mot telesikkerhet og teleberedskap
kan det være nødvendig med regulatoriske virkemidler
gjennom lov, forskrifter eller enkeltvedtak. Någjeldende
telelov inneholder bestemmelser som på visse vilkår
gir telemyndigheten kompetanse til å gi pålegg
og fastsette forskrifter om sikringstiltak i telenett og teletjenester.
Telenor har i sin konsesjon krav om leveranse
av spesielle samfunnspålagte oppgaver (SSO) som bl.a. omfatter
ytelser til Totalforsvaret. Merkostnader forbundet med disse oppgavene
er fra og med 1998 blitt dekket gjennom offentlig kjøp
av tjenester over statsbudsjettet. Utførelse av spesielle
samfunnsoppgaver er pålagt Telenor i kraft av selskapets
ledende posisjon på det norske telemarkedet. Prinsipielt,
og i henhold til gjeldende telelov med forskrifter, er det ingen
hindring for at også andre aktører kan pålegges å utføre
spesielle samfunnspålagte oppgaver. I et etablert og velfungerende
marked kan det dessuten være hensiktsmessig og effektivitetsfremmende å la
flere aktører konkurrere om samfunnsoppgavene.
En forutsetning for å innføre
konkurranse om disse oppgavene vil imidlertid være at flere
aktører har opparbeidet betryggende evne til å ivareta
oppgavene på en tilfredsstillende og kontinuerlig måte
i hele eller deler av landet.
Liberaliseringen av telesektoren har ført
til flere tilbydere med egen infrastruktur. Det må sikres
at konkurransens negative sider for telesikkerhet og teleberedskap
blir håndtert så godt som mulig, og at de positive
sidene blir tatt vare på.
Svikt i telekommunikasjon kan få meget
alvorlige konsekvenser for samfunnet så vel i fredstid
som i krise- og beredskapssituasjoner. Økt avhengighet
av telekommunikasjon og konsekvensene av svikt understreker viktigheten
av å iverksette effektive, forebyggende tiltak.
I et telemarked der flere operatører
etter hvert begynner å få en relativt betydelig
posisjon, enkelte også med egen infrastruktur, er det ikke
tilstrekkelig at kun én operatør er pålagt å levere
teleberedskapstjenester. I 1999 hadde Tele2 og Enitel til sammen
en markedsandel på over 10 pst. for offentlig telefontjeneste.
Vi kan dermed regne med at en del viktige brukere i Totalforsvaret
har fasttelefonabonnement hos andre tilbydere enn Telenor, uten
at det foreligger spesielle beredskapsforpliktelser.
Et nytt konsept for teleberedskap vil innebære
at flere operatører i tillegg til Telenor pålegges
slike beredskapsforpliktelser. Teleloven gir rettsgrunnlag om sikring
av telenett også for andre tilbydere.
Bruken av mobiltelefoner har økt kraftig
de senere år, med den konsekvens at samfunnet i større
grad er avhengig av mobiltelefon som kommunikasjonsmiddel. Også innenfor
Totalforsvaret blir deler av kommunikasjonsbehovet dekket gjennom
bruk av mobiltelefon, og det er derfor viktig at mobiltelefon kan
brukes også i ulike krisesituasjoner. Det nye konseptet
vil også omfatte tiltak rettet mot mobiltelefoni.
Ved utformingen av den nye strategien for telesikkerhet
og teleberedskap har Samferdselsdepartementet tatt utgangspunkt
i anbefalingene fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
i prosjektet Beskyttelse av samfunnet 2 (BAS2) om sårbarhetsreduserende
tiltak innen telekommunikasjon og det frittstående TIFKOM-prosjektet.
(TIFKOM=Teleberedskap i fritt konkurransemarked.) Samferdselsdepartementet
har fått nærmere utredet og kvalitetssikret de
mest sentrale forslagene i TIFKOM-rapporten. TIFKOM-prosjektets
sluttrapport har også vært sendt på bred
høring, bl.a. til de øvrige departementene og
en rekke aktører i telesektoren. Det er enighet blant høringsinstansene
om at rapporten bør få en rask oppfølging.
Sårbarhetsutvalget støtter i all hovedsak TIFKOM-prosjektets
forslag.
I den nye strategien for telesikkerhet og -beredskap vil
det inngå en rekke fysiske og teletekniske tiltak, i tillegg
til administrative og organisatoriske tiltak.
Uansett hvilket nivå som velges for
sikkerhet og beredskap i telenettene så vil myndighetene
måtte tillegges omfattende oppgaver på området.
I regjeringens fornyelsesprogram for offentlig sektor er det uttrykt
en klar målsetting om å begrense/redusere
antallet tilsynsenheter i statsforvaltningen. På teleområdet
finnes det gjennom Post- og teletilsynet allerede et spesialisert tilsynsorgan
som naturlig også bør få ansvaret for
telesikkerhet og -beredskap.
På denne bakgrunn har Samferdselsdepartementet besluttet å delegere
et særskilt myndighetsansvar for telesikkerhet og -beredskap
til Post- og teletilsynet med følgende ansvarsområder:
– Sette
krav til telesikkerhet og teleberedskap, og vurdere investeringer
i tiltak for å øke robustheten i telenettene,
f.eks. investeringer for å øke omrutingsmulighetene
i telenettene, etablering av sikrede samlokaliseringssentra som
flere operatører gis tilgang til, samt investeringer for å styrke
telenettenes reparasjonsbehov og rehabiliteringsevne.
– Føre tilsyn med at
pålagte tiltak blir iverksatt.
– Bevisstgjøring, kompetanseheving
og veiledning overfor operatører, brukere og andre aktører
(kurs, seminarer, bedriftsbesøk, etablering av kompetansefora
etc.).
– Arrangere samøvelser
og utvikle samarbeid mellom teleoperatørene.
Det vil være naturlig og ønskelig å integrere
sikkerhets- og beredskapsarbeidet i den øvrige forvaltningen av
telesektoren. Ved å legge også myndighetsansvaret for
telesikkerhet og -beredskap til Post- og teletilsynet får
teleoperatørene ett felles kontaktpunkt mot myndighetene.
I Post- og teletilsynet vil det dessuten være god tilgang
på relevant fagkompetanse. Dette er for øvrig
i tråd med tilbakemeldingene fra høringen av TIFKOM-prosjektets
sluttrapport.
Arbeidet med telesikkerhet og -beredskap må innplasseres
i eksisterende organisasjon slik at det ikke oppstår noe
motsetningsforhold/habilitetsproblematikk i forhold til
andre arbeidsoppgaver.
Samferdselsdepartementet regner med at man for å få et
kompetent sikkerhets- og beredskapsmiljø i Post- og teletilsynet
bør ha en bemanning på minimum 4-7 personer. Bemanningsstørrelsen
må tilpasses ambisjonsnivået for funksjonen, og
departementet mener det bør være en gradvis og
forsiktig oppbygging av dette feltet. Dessuten må det foretas
en nøye avveining mellom den kompetanse tilsynet selv må ha
og den kompetanse man kan kjøpe utenfra i tilknytning til
de enkelte prosjekter. Beregninger viser at det vil koste i størrelsesorden
5-10 mill. kroner å utføre de nye oppgavene i
Post- og teletilsynet det første året med en bemanning
på 4 personer. Av dette er 3,2 mill. kroner rene etableringskostnader.
Post- og teletilsynet vil måtte forholde
seg til en rekke andre organisasjoner og enheter som har oppgaver
relatert til sikkerhet og beredskap. Totalforsvarets råd
for sikring av tele- og informasjonssystemer (TRSTI) ble opprettet
1. mars 1998. TRSTI skal i henhold til sitt mandat gi råd
til Samferdselsdepartementet i sikkerhets- og beredskapsspørsmål
på teleområdet. Departementet mener at TRSTI i
fremtiden også bør bli en viktig medspiller for
Post- og teletilsynet.
Ansvarsfordelingen mellom Post- og teletilsynet
og det myndighetsorgan som etter den nye sikkerhetsloven skal utøve
oppgaven som Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er vurdert i samråd
med Forsvarsdepartementet. NSM har koordinerings- og kontrollansvaret, i
praksis fagmyndighetsansvaret, for alle forebyggende sikkerhetstiltak.
Post- og teletilsynet bør kontrollere at de prosedyremessige
eller tekniske sikkerhetstiltak som foreskrives i sikkerhetslov
med forskrifter, ses i sammenheng med de sikkerhetsmessige krav
som det ellers vil være aktuelt å stille for telesektoren.
Sårbarhetsutvalget har i sin utredning
bl.a. foreslått at det bør etableres et Senter
for informasjonssikring som bør ha som oppgave å koordinere
deler av innsatsen for å styrke IKT-sikkerheten og bidra
til en mer robust IKT-infrastruktur. Senter for informasjonssikring
vil primært være et samarbeidsforum for private og
offentlige interessenter, og skal ha som hovedoppgave å varsle
deltakerne om trusler og sårbarhet mot IT-systemer. Senteret
skal ikke ha myndighetsoppgaver.
Ettersom Post- og teletilsynet og Senter for
informasjonssikring vil ha ulike, men beslektede ansvarsområder,
mener Samferdselsdepartementet at tilsynet og senteret vil være
komplementære og ikke konkurrerende enheter. Nærings-
og handelsdepartementet har våren 2001 etablert et forprosjekt
med deltakelse fra flere departementer som bl.a. skal avklare forhold omkring
formålet med et slik senter, arbeidsoppgaver, organisering,
lokalisering/tilknytning samt økonomiske og administrative
konsekvenser. Det legges opp til at regjeringen vil komme tilbake
til dette.
Kapasiteten i telenettene er dimensjonert med
mindre sambandsressurser tilgjengelig enn det som må til for
at alle skal kunne benytte disse samtidig. En slik samtidig bruk
er normalt heller ikke nødvendig ut fra et bruksmønster
som fordeler seg over hele døgnet. Ved alvorlige hendelser,
som større ulykker i et område, er det derimot
sannsynlig at behovet for bruk av tjenestenettene vil øke
sterkt i visse perioder. Dette kan medføre at ikke alle
som ønsker det får tilgang til å bruke
telenettene. Et felles behov for de prioriterte brukerne i Totalforsvaret,
herunder nødetatene, er å bli sikret fremkommelighet
i telenettene også i situasjoner der nettene blir overbelastet
og ikke kan håndtere trafikkavvikling. For å sikre
prioriterte brukere i Totalforsvaret tilgang til nettene også i
kritiske situasjoner der mange ønsker å benytte
telefon, må det implementeres spesielle prioriteringsmekanismer
i telenettene.
Post- og teletilsynet vil få ansvar
for å påse at en rekke ulike tiltak for å øke
sikkerheten og beredskapen i telenettene blir iverksatt. Det må raskt
innføres en ny prioritetsordning i telenettene til erstatning
for ordningen med viktig prioritert telefon (VPT) som ble nedlagt fra årsskiftet
2000/2001.
En ny prioritetsordning må omfatte
alle tilbydere av offentlig telefontjeneste både i faste
nett og mobilnettene, og skal sikre at forhåndsdefinerte
viktige abonnenter får prioritet i situasjoner der nettene
eller deler av nettene er overbelastet.
En ny prioritetsordning må bl.a. gi øyeblikkelig
prioritet til nødnumre fra mobiltelefoner.
Prioritetsordningen må være
tilpasset den internasjonale teleunions (ITUs) anbefaling om prioritet
i telenettene på tvers av landegrensene.
En ny prioritetsordning vil for øvrig
måtte baseres på nærmere definerte krav
utarbeidet av Post- og teletilsynet.
Samferdselsdepartementets vurderinger og konklusjoner
Samferdselsdepartementet vil arbeide for at
det blir implementert en funksjon for prioritert tjenesteaksess både
i faste nett og mobilnettene, for å sikre at forhåndsdefinerte
viktige abonnenter får prioritet i situasjoner der nettene
eller deler av nettene er overbelastet. En ny prioritetsordning
vil bli implementert basert på krav utarbeidet av Post-
og teletilsynet.
Krav til en ny prioritetsordning som skal gjelde
for alle tilbydere av offentlig telefontjeneste både i
faste nett og mobilnettene vil bl.a. være:
– Det må være
en sanntidsprioritetsordning.
– Øyeblikkelig prioritet
til nødnumre fra mobiltelefoner inkluderes, dvs. en oppringing
til et nødnummer kan avbryte allerede pågående
samtaler.
– Nasjonal roaming i GSM-nettene
innføres for prioriterte brukere i Totalforsvaret. (Nasjonal
roaming innebærer at en mobiloperatør med eget
nett får anledning til å bruke nettet til en annen
nasjonal mobiloperatør for sine kunder.)
– Prioritetsordningen tilpasses
ITUs IEPS-anbefaling. Det betyr at den reduserte løsningen
for prioritet i mobilnettene ikke kan innføres. Post- og teletilsynet
bør sammen med mobiloperatørene ta initiativ overfor
denne leverandøren for å søke å få levert
prioritet i henhold til GSM-standarden. Dersom dette ikke lar seg
gjøre kan det i første omgang bli aktuelt å innføre
en todelt prioritetsfunksjon for GSM, ved at den gjeldende GSM-standarden
innføres der det er mulig, mens det i de øvrige
delene av nettene innføres en redusert prioritetsfunksjon.
– Telenor innarbeider prioritert
tjenesteaksess i samtrafikkavtalene med andre nettoperatører
og tjenesteleverandører, slik at øvrige aktører
som tilbyr offentlig telefontjeneste blir integrert i et nytt prioritetssystem.
– Post- og teletilsynet tar initiativ
overfor de operatørene som skal bygge ut tredje generasjons
mobilnett (UMTS) slik at det i disse nettene på et tidlig tidspunkt
kan legges til rette for implementering av en prioritetsordning
som muliggjør ende-til-ende-prioritet i henhold til IEPS-anbefalingene.
Når det gjelder prioritetsordninger
i telenettene, er det i dag sterkt fokus på prioritet for
talekommunikasjon. I tiden fremover vil imidlertid behovet for prioritet
av datakommunikasjon øke slik at viktig informasjon får
høyere prioritet enn f.eks. spill. Dette er en problemstilling
Post- og teletilsynet vil måtte arbeide videre med.
Telenettene består av en del vitalt
utstyr som er avgjørende for at telenettene skal fungere
tilfredsstillende. Dette er utstyr av høy verdi og som
det er vanskelig å gjenanskaffe ved ødeleggelse.
Dersom slikt utstyr blir ødelagt, vil funksjonaliteten
i telenettene bli degradert, og i verste fall vil telekommunikasjonen falle
ut.
I et kommersielt telemarked er det viktig å sikre
viktige installasjoner (sentraler og knutepunkter) til alle tjenesteleverandører
av betydning.
TIFKOM-prosjektet tilrår at vitalt
telekommunikasjonsutstyr bør plasseres i fjellanlegg med
god beskyttelse mot fysiske trusler som f.eks. bombing og elektromagnetisk
stråling. Dette er utstyr av høy verdi eller utstyr
som det tar lang tid å gjenanskaffe ved ødeleggelse
og som er viktig for at telenettene skal fungere.
TIFKOM-prosjektet foreslår videre at
fjellanlegg som Telenor i dag eier bør benyttes til dette
formålet ved at de oppgraderes til sikrede samlokaliseringssentra
hvor også andre teleoperatører kan plassere vitalt telekommunikasjonsutstyr.
Det er foreslått samlokalisering i til sammen 15 fjellanlegg,
der 10 overtas fra Telenor i tillegg til at det bygges 5 nye anlegg.
Forslaget har en kostnadsramme på 1,9 mrd. kroner.
Samlokalisering i fjellanlegg er et tiltak som
skal beskytte vitale installasjoner i telenettene mot fysiske trusler
slik som f.eks. bombing og elektromagnetisk stråling. Med
den sikkerhetspolitiske situasjon vi har i Norge i dag er det ikke
den fysiske trusselen mot telenettene som er mest fremtredende,
derimot står telenettene overfor en stadig økende
logisk trussel, dvs. trusler mot informasjonssystemene i telenettene. Samlokalisering
vil ikke beskytte telenettene mot logiske trusler i nevneverdig
grad, og det kan derfor stilles spørsmål om hvor
mye ressurser det er riktig å bruke på beskyttelse
mot fysiske trusler.
Ettersom det utstyret som plasseres i fjellanlegg
er av vital betydning for telenettenes funksjonalitet og er vanskelig å gjenanskaffe
på kort varsel, kan vi ikke se bort fra behovet for denne
type fysiske sikringstiltak. Samferdselsdepartementet mener imidlertid
at det omfanget av samlokalisering i fjellanlegg som TIFKOM-prosjektet
skisserer er for omfattende og for ressurskrevende i forhold til
den nytten en kan forvente å få ut av et slikt
tiltak. Departementet mener dessuten det vil bli særdeles
vanskelig å få operatørene til frivillig å flytte
eksisterende utstyr inn i fjellanlegg, samtidig som det vil bli
meget kostbart for staten eventuelt å skulle dekke alle
de kostnader som påløper ved en mulig flytting
fra dagens lokaliteter og inn i fjellanlegg.
På bakgrunn av ovenstående
anbefaler Samferdselsdepartementet at det for eksisterende utstyr
og installasjoner som ikke allerede er lokalisert i fjell, ikke
stilles krav om at teleoperatører som leverer teletjenester
til Totalforsvaret skal sikre vitalt telekommunikasjonsutstyr i
fjellanlegg. Post- og teletilsynet bør imidlertid få i
oppgave å legge til rette for at det for fremtidige installasjoner
skal finnes en mulighet for samlokalisering i fjellanlegg for de
operatører som leverer tjenester til Totalforsvaret.
Post- og teletilsynet bør bl.a. gjennomføre
en nærmere kartlegging av hvilke fjellanlegg som er mest aktuelle
som samlokaliseringssentra, samt hvilke investeringer som er nødvendige
for å klargjøre anlegg for samlokalisering. Post-
og teletilsynets arbeid på dette området bør
skje i nært samarbeid med de operatører som er
aktuelle for samlokalisering. Før etablering av et tilbud
om samlokalisering i Telenors fjellanlegg må Post- og teletilsynet
i samarbeid med Telenor og øvrige operatører komme
frem til hvilken modell for samlokalisering som er å foretrekke.
Det omfanget som velges for samlokalisering må ta utgangspunkt
i en vurdering av de andre operatørenes alternative sikkerhetsløsninger
til samlokalisering i fjellanlegg.
Post- og teletilsynet bør for øvrig
være spesielt oppmerksom når det gjelder introduksjon
av nye teletjenester slik at det tidligst mulig kan legges til rette
for fornuftig samlokalisering. Ved at staten legger til rette for
samlokalisering i fjell, sikres det at samlokalisering i telenettene
skjer i lokaliteter med tilstrekkelig sikkerhet.
Med redundans menes omrutingsalternativer eller reserveløsninger
i den enkelte operatørs nett eller mellom ulike operatørers
nett.
Transportnett og aksessnett bygges som regel
med kritisk vurdering av kostnader forbundet med anlegg og drift.
Driftssikkerhet og sikring mot skader i normale og unormale situasjoner
kan bli lavt prioritert når konkurranse i markedet er en
rammebetingelse og kundene i liten grad er villige til å betale
for økt sikkerhet.
Post- og teletilsynet bør derfor følge
opp utviklingen i utbygging av teleinfrastrukturen. Gjennom pålegg med
hjemmel i regelverk kan Post- og teletilsynet bidra til samarbeid
om tiltak for økt redundans i telenettene.
Samferdselsdepartementet mener det vil bli spesielt viktig å få til
et samarbeid mellom operatører med landsdekkende transportnett,
med tanke på etablering av flere sammenkoblingspunkter
mellom disse nettene. Et slikt samarbeid behøver ikke koste
mer for tjenesteleverandører. Følgende oppgaver
er aktuelle for et tilsynsorgan innen telesikkerhet og -beredskap:
– oppfølging
av utbyggingen av transportnett, med sikte på å øke
sikkerheten gjennom at ulike operatørers transportnett
kan gi reservekapasitet for hverandre.
– oppfølging av utbyggingen
av aksessnett, slik at viktige brukere i størst mulig grad
kan nytte flere alternativer for tilkobling til tjenesteleverandør,
og at kapasitet i en operatørs aksessnett kan være reserve
for andre tjenesteleverandører.
– vurdering av muligheter for å etablere
løsninger for sammenkobling av telenett, slik at mulighetene for
omkobling av trafikk fra et nett til et annet sikres. Dette kan
spesielt være av betydning i faser med utbygging og oppgradering
av nett, hvor ringstruktur i operatørens eget nett i en
periode ikke er tilgjengelig.
Dersom redundansen i telenettene er god gjennom transportnett
bygd med ringstruktur samtidig som det finnes flere sammenkoblingspunkter
mellom de ulike nettene, utnytter man mangfoldet i markedet til å redusere
sårbarheten i telenettene totalt sett. Med dagens trusselbilde
mener departementet det er forsvarlig å prioritere tiltak
for å øke redundansen fremfor å benytte
ressursene på samlokalisering i fjellanlegg. I motsetning
til fjellanlegg som hovedsakelig er ment for beskyttelse i forbindelse
med sikkerhetspolitiske kriser og krig, vil økt redundans
være av betydning over hele utfordringsspekteret fra normalsituasjon
til krig. Dette ble ikke minst demonstrert under uhellet i Kristiansand
i 2000, der forberedte sammenkoblingspunkter mellom telenett kunne
medført at graveskaden hadde fått mindre konsekvenser
for samfunnet.
Enkelte brukergrupper vil ha behov for telekommunikasjonsløsninger
med ekstra robusthet i forhold til det som er tilgjengelig i de
allmenne telenett. Dette har ført til at f.eks. Forsvaret
har bygget ut et eget nett, Forsvarets Digitale Nett (FDN), og nødetatene
politi, brann og helse vurderer utbygging av et felles mobilt radionett.
Et nytt nett for nødetatene er tenkt
basert på TETRA-standarden (TErrestrial Trunked RAdio).
Investeringskostnaden for et landsdekkende nødnett, inkludert
utbygging i tunneler, er foreløpig estimert til 5,3 mrd.
kroner. Kostnadselementer som brukerutstyr, drift i investeringsfasen
og merverdiavgift er tatt med i totalbeløpet.
TIFKOM-prosjektet anser at det eksisterer et
stort behov for statlig koordinering og tilrettelegging av telekommunikasjonsløsninger
for de brukergruppene som har behov for ekstra sikkerhet og robuste
teletjenester. Ved slik koordinering vil en kunne oppnå betydelige
synergieffekter.
Det er viktig å få en felles,
kostnadseffektiv utnyttelse av sivile og militære sambandsressurser.
TIFKOM-prosjektet har pekt på at dersom
et eventuelt nytt felles radiosamband for nødetatene så langt som
mulig baseres på Forsvarets digitale nett (FDN), som suppleres
med sikkerhetsmessig tilfredsstillende kommunikasjonsresurser fra
de allmenne nett, kan denne kombinasjonen samlet danne et godt fundament for å sikre
prioriterte brukere i Totalforsvaret tilgang til ekstra robuste
mobilkommunikasjonsløsninger.
Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD) er i
ferd med å gjennomføre et omfattende arbeid for å kartlegge hvor
stor del av et eventuelt landsdekkende radionett for nødetatene
som kan etableres med basis i FDN og de økonomiske betingelser
knyttet til dette. Det som gjenstår og som må utredes
videre når dette arbeidet er avsluttet, er hvilke betingelser
Forsvaret stiller til aktuelle brukere av et nytt nødnett
dersom FDN skal benyttes.
For å gjøre det enklere å samordne
innsatsen fra flere aktører under kriser og ulykker, bør
også prioriterte brukere i Totalforsvaret utenom nødetatene
politi, helse og brann gis mulighet til være brukere av
et eventuelt nytt nødnett.
Samferdselsdepartementet mener at Post- og teletilsynet
og TETRA-prosjektet i fellesskap bør utrede videre forutsetninger
for å inkludere prioriterte brukere i Totalforsvaret som
brukere av et eventuelt nytt radionett for nødetatene,
med spesifisering av krav til sikkerhet, eventuell bruk av FDN som
integrert del av nettet, og økonomiske forutsetninger mv.
Eventuell utbygging av et nytt nødnett
gjør imidlertid ikke at man kan se bort fra sikringstiltak
i de offentlige nett.
Selv om et radionett for nødetatene
tilsynelatende vil være et eget lukket telenett, vil også dette
nettet være avhengig av ressurser i de offentlige nett
for at det skal fungere etter hensikten.
I tillegg til forslagene om å legge
et særskilt myndighetsansvar for telesikkerhet og -beredskap
til Post- og teletilsynet, prioritert tjenesteaksess i fast- og
mobilnett, samlokalisering i fjellanlegg, økt redundans
i telenettene samt eventuell samordning av Forsvarets digitale nett
(FDN) og et nytt radionett for nødetatene, er det en rekke
andre tiltak som også vil bidra til god sikkerhet og beredskap
i norske telenett. Dette dreier seg først og fremst om
mindre omfattende administrative og organisatoriske tiltak, og ikke
i så stor grad fysiske og teletekniske tiltak.
En rekke andre tiltak vil også være
aktuelle for å sikre god sikkerhet og -beredskap i norske
telenett. Det må investeres i transportabelt beredskapsutstyr
for å styrke telekommunikasjonssektorens reparasjonsberedskap
og rehabiliteringsevne. Transportabelt beredskapsutstyr skal kunne
settes inn i telenettene ved trafikkbrudd eller ved fare for trafikkbrudd
på steder hvor brudd vil medføre alvorlige konsekvenser
for samfunnet både i fredstid og i krigstid.
Det er videre utarbeidet utkast til forskrift
om sikring av telekommunikasjonsanlegg mot elektromagnetisk puls.
Det vil også bli vurdert å innføre
et krav om nasjonal autonomi i telenettene. Nasjonal autonomi innebærer at
det skal være mulig å kommunisere innenfor nasjonens
grenser uten å være avhengig av driftsstøtte
fra utlandet.
Post- og teletilsynet får i oppgave å utrede
nærmere forutsetningene for og konsekvensene av å innføre
et krav om nasjonal autonomi for alle samfunnsviktige teleoperatører.
I tillegg kommer en rekke administrative sikkerhets- og
beredskapstiltak som f.eks. bevisstgjøring, kompetanseheving
og veiledning innen telesikkerhet og -beredskap, utvikling av en
klassifiseringsordning for teleinfrastrukturen, gjennomføring
av sikkerhetsevaluering av teleinfrastrukturen i samarbeid med teleoperatørene,
samt planlegging og gjennomføring av samøvelser
for operatørene.
Samferdselsdepartementet foreslår at
Post- og teletilsynet får i oppdrag å foreta en
samlet sikkerhetsevaluering av offentlige telenett. En slik evaluering
må gjøres i samarbeid med operatørene
og kan ses i sammenheng med utforming av krav til sikringstiltak
differensiert på sikringsklasser.
Post- og teletilsynet får i oppgave å planlegge
og arrangere øvelser for alle aktørene i telesektoren
som anses som viktige i beredskapssammenheng.
Det er også anbefalt å implementere
tiltak for å bedre informasjonssikkerheten i telenettene.
For å hindre at uvedkommende får tilgang til operatørenes
drifts-, vedlikeholds- og støttesystemer, bør
bl.a. operatørene få krav om å utarbeide
en oversikt over viktige system og hvordan disse, f.eks. driftssystemet,
er koblet mot det øvrige nettverket. Et annet tiltak for økt
informasjonssikkerhet er bruk av betalte hackeroppdrag for å avdekke
svakheter i operatørenes IT-systemer.
Samferdselsdepartementet mener "red teams" bør
tas i bruk også i norske telenett for å avdekke
svakheter i informasjonssystemenes sikkerhet.
Internetts teknologiske grunnlag muliggjør
på en enkel måte innføring av et utall
tjenester. I det tradisjonelle telenettet er det i dag ikke lagt
til rette for tilsvarende muligheter. I løpet av forholdsvis
kort tid har derfor Internett blitt en dominerende formidlingskanal for
store deler av den digitale informasjonsoverføringen, og
det er mye som tyder på at denne utviklingen vil fortsette.
Internett antas i løpet av få år å tilby
mange av de samfunnskritiske tjenestene som de tradisjonelle teletjenestene
i dag utfører. I hvilken grad disse tjenestene på Internett
vil overta eller supplere tilsvarende tradisjonelle tjenester gjenstår å se.
Utviklingen vil mest sannsynlig medføre
at Internett får økende betydning som kommunikasjonskanal
for en rekke tjenester som i gitte situasjoner vil være
av avgjørende betydning for å opprettholde samfunnsviktige
funksjoner. Dette tilsier at samfunnet, ut fra risiko- og sårbarhetshensyn,
har et behov for å arbeide systematisk med sikte på å øke
Internetts robusthet mot alvorlige tekniske feil, fysisk sabotasje
og - ikke minst - logiske angrep fra stater eller organisasjoner
med tilgang til etterretningsinformasjon, kunnskap og teknologi.
I fremtiden kan det følgelig bli behov
for å iverksette særskilte sikringstiltak for
Internett tilsvarende det man i dag gjør for øvrige
deler av telesektoren. Post- og teletilsynet må derfor
overvåke utviklingen i bruken av Internett og fortløpende
vurdere behovet for å implementere tiltak.
Samferdselsdepartementet vil starte planleggingen av
en utredning som vil ha som hensikt å skaffe bedre oversikt
over Internett-markedet.
Ordinære driftsutgifter i forbindelse
med Post- og teletilsynets sikkerhets- og beredskapsoppgaver vil kunne
finansieres med gebyrer fra teleoperatørene på lik
linje med Post- og teletilsynets øvrige virksomhet. Etableringskostnaden
første år vil bli dekket over Samferdselsdepartementets
beredskapskapittel i statsbudsjettet.
For de øvrige telesikkerhets- og teleberedskapstiltak vil
det måtte foretas en nærmere konkret vurdering
av hvilke finansielle virkemidler som er best egnet i det enkelte
tilfelle. Det er viktig at det ved vurderingen sikres at finansieringen
ikke gir utilsiktede konkurransevridninger eller skaper ulik belastning
for noen av de berørte parter.
Finansiering av konkrete tiltak vil kunne skje
gjennom gebyrer, avgifter, egenfinansiering (operatørfinansiering),
kundefinansiering eller bevilgninger over statsbudsjettet.
Hvilken finansieringsmåte som passer
best vil avhenge av det konkrete tiltak. Endelig valg av regulerings-
og finansieringsmåte må besluttes i det enkelte tilfelle.
I tilfeller der det eventuelt kan være
hensiktsmessig at tiltak finansieres med bevilgninger over statsbudsjettet,
vil Samferdselsdepartementet komme konkret tilbake med bevilgningsforslag
i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.
I henhold til gjeldende forskrift om offentlig
telenett og offentlig teletjeneste har teleoperatører plikt
til å ha et minimumsnivå for telesikkerhet i sine
nett for å garantere leveringsdyktighet og sikring av kundenes telekommunikasjon.
Kostnader for å ivareta denne grunnsikkerheten vil under
enhver omstendighet måtte dekkes av operatørene.
TIFKOM-prosjektet har foreslått tiltak
iverksatt over en 5-årsperiode med en total ramme på 730
mill. kroner, som er foreslått dekket over statsbudsjettet.
TIFKOM-prosjektets forslag medfører i tillegg kostnader for
overtakelse av Telenors fjellanlegg på ca. 1,2 mrd. kroner,
kostnader for flytting av teleoperatørenes utstyr til samlokaliseringssentra
samt andre tiltak TIFKOM-prosjektet ikke har beregnet kostnaden
for, herunder eventuell samordning mellom FDN og et eventuelt nytt
felles radionett for nødetatene. Med de kostnader vi i
dag har oversikt over gir TIFKOM-prosjektets forslag en samlet ramme
på ca. 2 mrd. kroner over 5 år.
Samferdselsdepartementet legger opp til et vesentlig lavere
kostnadsnivå enn det TIFKOM-prosjektet foreslår.
Selv om det per i dag ikke foreligger nøyaktige kostnadstall
har departementet foreløpige, grove anslag som gir et bilde
av hvilke kostnadsstørrelser det er snakk om. Beregninger
viser at det vil koste i størrelsesorden 5-10 mill. kroner å utføre
de nye oppgavene i Post- og teletilsynet det første året
med en bemanning på 4 personer. Av dette er 3,2 mill. kroner rene
etableringskostnader. Over en 5-årsperiode er det beregnet
at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Post- og teletilsynet vil
koste til sammen 20-40 mill. kroner dersom bemanningen holdes stabil
på 4 personer. De kostnadene en i dag har oversikt over
viser at det minimum vil være behov for i underkant av
200 mill. kroner over en femårsperiode. Tabell 12.1 i kap.
12.3 i meldingen gir en oversikt over foreløpige kostnadsoverslag.
Det nye konseptet for telesikkerhet og teleberedskap som
skisseres i meldingen vil bli en ny ordning med spesielle samfunnspålagte
oppgaver (SSO) til Totalforsvaret som skal gjelde for alle samfunnsviktige
teleoperatører, og ikke bare for Telenor slik
tilfellet er i dag.
Før den nye SSO-ordningen etableres
vil det være hensiktsmessig om staten gjør opp
de forpliktelser som staten har påtatt seg gjennom gjeldende
SSO-overenskomst med Telenor for 2001. Foreløpige beregninger viser
at det koster ca. 80 mill. kroner som engangskostnad å innfri
disse forpliktelsene. Forut for utfasing av gjeldende SSO-ordning
må det gjennomføres samtaler med Telenor for å komme
frem til endelig størrelse på kompensasjonen.
Samferdselsdepartementet vil komme konkret tilbake til dette med
forslag i den ordinære budsjettprosessen. Kostnader for
utfasing kommer i tillegg til de kostnader som er skissert ovenfor.
Inntil det nye konseptet er fullt ut etablert
vil det uansett være behov for å videreføre
enkelte av de oppgavene Telenor har vært pålagt
gjennom SSO-ordningen. Dette gjelder bl.a. administrative og organisatoriske beredskapstiltak
samt investeringer i transportabelt reservemateriell som må oppgraderes
i takt med utviklingen i telenettene. For 2002 er dette beregnet
til å utgjøre ca. 9 mill. kroner. Samferdselsdepartementet vil
også her komme tilbake med konkret forslag i den ordinære
budsjettprosessen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Eirin Faldet, Marthe Scharning Lund, Kari Manger, Sverre Myrli og Ola Røtvei, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ole Johs. Brunæs og lederen Oddvard Nilsen, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, May Britt Vihovde, viser til at telenettets betydning for flere vitale samfunnsfunksjoner er stor, og at det derfor er av overordnet betydning å sikre operativitet i telenettet under alle forhold.
Komiteen er tilfreds med at meldingen drøfter dette på en svært grundig måte. Siden telenettet stadig blir mer komplekst, og etter at flere operatører etter hvert tilbyr telekommunikasjons-tjenester, er det behov for en gjennomgang av de eksisterende beredskaps- og sikkerhetsrutiner i nettet.
Komiteen har merket seg og slutter seg til at Regjeringen legger opp til at Post- og teletilsynet tillegges ansvar for telesikkerhet og teleberedskap, og vil få delegert et særskilt myndighetsansvar for dette. På denne måten vil teleoperatørene få ett felles kontaktpunkt mot myndighetene.
Komiteen viser videre til at Totalforsvarets råd for sikring av tele og informasjonssystemer (TRSTI), etter oppdrag fra Samferdselsdepartementet foreslo at det ble nedsatt et eget prosjekt som skulle utrede de sikkerhetsmessige og beredskapsmessige aspektene i et telemarked i fri konkurranse, det såkalte TIFKOM-prosjektet. Dette prosjektets anbefalinger går blant annet ut på at vitalt telekommunikasjonsutstyr bør være plassert i fjellanlegg for å være godt beskyttet mot fysiske trusler og elektromagnetisk stråling. Det er foreslått samlokalisering i til sammen 15 fjellanlegg, der 10 overtas fra Telenor i tillegg til at det bygges 5 nye anlegg. Forslaget har en kostnadsramme på 1,9 mrd. kroner.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i meldingen peker på at med den sikkerhetspolitiske situasjonen vi har i Norge i dag, er det trusler mot informasjonssystemene i telenettene - ikke den fysiske trusselen - som er det mest framtredende. Spørsmålet om hvor mye ressurser det er riktig å bruke på beskyttelse mot fysiske trusler, er derfor høyst relevant. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen blant annet på bakgrunn av dette anbefaler at det for eksisterende utstyr og installasjoner som ikke allerede er lokalisert i fjellanlegg, ikke stilles krav om at teleoperatører som leverer tjenester til totalforsvaret skal sikre vitalt telekommunikasjonsutstyr i slike anlegg. Post- og teletilsynet får i oppdrag å legge til rette for at framtidig samlokalisering i fjellanlegg for operatører som leverer tjenester til totalforsvaret muliggjøres. Komiteen slutter seg til at Post- og teletilsynet får en slik oppgave i forhold til framtidige installasjoner.
Komiteen har merket seg at Regjeringen framhever manipulasjon med informasjonssystemer innen telefunksjoner som den største trusselen. Slike manipulasjoner kan iverksettes for midlertidig eller varig å skade eller ødelegge telenettets operativitet. Slike angrep vil lett få store konsekvenser, og representerer derfor en betydelig sikkerhetsmessig og beredskapsmessig utfordring. Komiteen har merket seg de tiltakene som er aktuelle å iverksette for å møte trusselen om logiske angrep mot telenettet, samt Regjeringens strategi på dette feltet.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 47 (2000-2001) - telesikkerhet og -beredskap i et telemarked med fri konkurranse - vedlegges protokollen.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 7. juni 2001
Oddvard Nilsen
leder |
Kari Manger
ordfører |
May Britt Vihovde
sekretær |