Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell
Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm
og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra
Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug,
og representanten Terje Knudsen, viser til at det foreligger
en fremforhandlet jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag
og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Avtalen innebærer
bl.a. at målprisene økes innenfor en ramme på 300
mill. kroner på årsbasis. Bevilgningene over kapittel
1150 økes med 40 mill. kroner fra 1. januar 2002. Kompensasjon
for tiltakene mot kugalskap videreføres og utvides til
helårsvirkning med 85 mill. kroner. Til sammen gir dette
en økning i rammen på årsbasis på 425
mill. kroner. I tillegg til dette disponeres 148 mill. kroner av
frigjorte midler i avtalen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen, viser til sluttprotokollen hvor partene
innledningsvis skriver følgende:
"Partene viser til Stortingets behandling av St.meld. nr.
19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Utformingen av
de landbrukspolitiske virkemidlene er basert på disse premisser."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen, viser til sine merknader ved behandlingen
av ovennevnte stortingsmelding der komiteflertallet bl.a. mente
at det må føres en aktiv landbrukspolitikk som sikrer
aktive utøvere en inntektsutvikling og sosiale vilkår
på linje med andre grupper i samfunnet. I den forbindelse
pekte det samme komiteflertallet på at en god utnytting
av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked,
strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger i økende
grad vil få betydning for at en slik inntektsutvikling
kan oppnås.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det ifølge departementet ved vurderingen av rammen
er foretatt en helhetsvurdering av disse forhold. Det er lagt til
grunn at det er behov for kostnadsreduksjoner og omstillinger i
hele matvarekjeden og at reduksjonen i merverdiavgiften på matvarer
blir utnyttet på en offensiv måte for å øke
produksjon og inntekter i jordbruket.
Etter disse medlemmers syn vil
det foreliggende forhandlingsresultat gi en balansert tilpasning
til de utfordringene de internasjonale forholdene representerer
både for primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Disse
medlemmer vil likevel peke på de utfordringene
som den konkurranseutsatte RÅK-industrien møter
og at denne industrien er spesielt avhengig av konkurransedyktige
rammebetingelser, noe som også omfatter råstoffleveranser
til akseptable priser. Disse medlemmer har merket
seg at bevilgningen til prisnedskriving og eksportstøtte
er økt med 10 mill. kroner for kommende avtaleperiode. Videre
vil grensehandelen sannsynligvis fortsatt være en utfordring
selv om merverdiavgiften for matvarer blir halvert fra 1. juli 2001.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at prisforhandlingene
i Sverige har gitt økt produsentpris på kr 1,50
pr. kg storfekjøtt, mens den blir kr 0,50 i Norge.
Komiteen vil understreke
at produkter fra norsk landbruk og norsk landbruksindustri i stadig
større grad utsettes for konkurranse fra andre land med
betydelig lågere kostnadsnivå. Landbruket og landbruksindustrien
er derfor svært avhengig av at det føres en politikk
som holder inflasjonen og lånerentene nede, samtidig som
RÅK-ordningen kan tilføres midler for å utligne
deler av kostnadene som industrien møter.
Komiteen mener i tillegg at landbruket
må gis konkurransedyktige skatte- og avgiftsvilkår.
Komiteen viser til det sterke
fokus i St.meld. nr. 19 (1999-2000) på landbrukets produksjon
av trygg mat som grunnlag for næringens bidrag til bosetting
og sysselsetting. De siste mat- og dyrehelseskandaler i Europa har
for alvor satt fokus på sammenhengen mellom den landbrukspolitikk
som føres, og faren for etablering og spredning av matbåren
smitte. Komiteen vil understreke at maten som omsettes
i Norge er og skal være trygg. Krav om stadig billigere
mat skal ikke imøtekommes på bekostning av krav
til trygg mat som produseres på en miljømessig
bærekraftig måte og med strenge krav til dyrevelferd. Komiteen vil
påpeke at både tradisjonelt landbruk og økologisk
landbruk skal tilfredsstille dette kravet.
Komiteen deler den oppfatning
at sykdomssituasjonen i Europa gir grunn til ettertanke og årvåkenhet også i
Norge, men kan ikke se at det på dette området er
grunnlag for store endringer i den politikken som ble trukket opp
i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon,
som fikk bred tilslutning i Stortinget våren 2000. En videreføring
av denne politikken vil ikke føre til en svekkelse av den
tillit norske forbrukere har til norsk mat og matproduksjon.
Komiteen mener at produksjon
og foredling av matvarer i større grad enn tidligere må utnytte
lokale produktvarianter og nisjer i markedet, med sikte på å oppfylle
forbrukernes ønske om et bredere produktspekter. I denne
sammenheng vil komiteen peke på at offentlige
myndigheter må myke opp reguleringer og forskrifter som
kan bidra til å hindre en slik utvikling.
Komiteen vil understreke viktigheten
av å ha en nasjonal matproduksjon, ikke minst av beredskapsmessige
hensyn. Dette har betydning for omfanget og innretningen på omdisponering
av dyrket mark eller dyrkbar mark til andre formål.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener man ikke må hindre
alternativ utnyttelse av dyrket eller dyrkbar mark som kan forenes
med hensynet til langsiktig matvaresikkerhet.
Komiteen mener at
det norske landbruket er en tradisjonsrik næring som bærer
viktige verdier i forskjellige deler av landet videre fra generasjon
til generasjon. Komiteen vil vise til Innst. S. nr.
8 (2000-2001) der en samlet komite sier at
"landbrukssektoren omfatter jordbruk, skogbruk, reindrift
og etablering av nye landbruksrelaterte næringer. Landbruksnæringen
bidrar til å oppfylle viktige samfunnsmål som
trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene
og en bærekraftig ressursforvaltning. Dessuten bidrar norsk
landbruk til å opprettholde kulturlandskaper og tradisjoner
som andre næringer nyter godt av. I første rekke
gjelder dette turist og reiselivsnæringen. Komiteen viser videre
til at landbruket har et medansvar for å sikre det biologiske
mangfoldet og ivaretakelse av ulike natur biotoper."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Terje Knudsen, er enig i en slik vurdering, og vil understreke at
de viktige samfunnsmålene som det norske landbruket oppfyller,
slik næringskomiteen enstemmig uttrykker det i Innst. S.
nr. 8 (2000-2001), krever en helhetlig landbrukspolitikk som både
ivaretar strukturen i landbruket og den enkelte brukers økonomiske
vilkår. Dessuten mener flertallet at landbrukspolitikken må innrettes
på en slik måte at den maten som blir produsert
har høy kvalitet og er helsemessig trygg. Dette er nødvendig
for at forbrukerne skal ha tillit til den maten som produseres i
Norge. Flertallet vil i denne sammenheng vise til
Innst. S. nr. 8 (2000-2001) der en enstemmig komité sier
at:
"Komiteen vil videre peke på at et hovedmål
for mat og ernæringspolitikken må være
at maten skal være sunn, og at forbrukerne føler
seg trygge på dette. Komiteen understreker i denne sammenheng
god merking og informasjon generelt og vil fortsatt understreke behovet
for å kvalitetssikre merking av matvarer. Komiteen vil
for øvrig vise til de mange matpolitiske skandalene og
problemer med farlige dyresykdommer som har slått inn over
landbrukssektoren i flere land på kontinentet. Forbrukernes
tillit til landbruksproduktene fra disse landene har blitt betydelig
svekket."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
mener at norsk landbruk, til tross for et stadig sterkere fokus
på billigere mat i de senere år, fortsatt har
en struktur som gir klare fortrinn i forhold til dyrehelse og sunn
og kvalitetsmessig god mat. Herunder vil flertallet fremheve:
– små og
spredte produksjonsenheter som gir lavt smittepress
– lite omfang av import og handel
med levende dyr
– norsk klima og topografi reduserer
smittepresset og behovet for plantevernmidler
– dyrefôr fritt for salmonella,
hormoner, antibiotika og genmodifiserte bestanddeler
Flertallet ønsker å videreføre
disse fortrinnene i norsk landbruk, og konstaterer samtidig at norsk
landbruk har betydelig tillit hos forbrukerne. Flertallet har
for øvrig merket seg at de ilagte handelsrestriksjoner
for å unngå munn- og klovsyke ble respektert omtrent
100 pst.
Flertallet mener at ivaretakelse
av de hensyn i utformingen av norsk landbrukspolitikk som en samlet næringskomité i
Innst. S. nr. 8 (2000-2001) stiller seg bak, må gjenspeiles
i de årlige jordbruksforhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er en hovedoppgave for landbrukspolitikken å legge til
rette for at den enkelte næringsdrivende kan utnytte sine
evner og ressursene på bruket best mulig. Det krever at
eiendomsretten og råderetten over landbrukseiendommer gjenreises
og at reguleringer som hemmer den frie yrkesutfoldelsen i næringen
avskaffes. I tillegg til å åpne for økt
mangfold vil Høyres landbrukspolitikk gjøre det
mulig å forbedre lønnsomheten gjennom reduserte
kostnader i produksjonen og gjennom økte inntektsmuligheter
i markedet.
Disse medlemmer mener de forverringene
i rammevilkårene for samdrifter som Regjeringen legger
opp til med et øvre tak både for tilskudd og størrelsen
på samdriftene, er uakseptabel. Disse medlemmer minner
om at da Høyre i fjor ga subsidiær tilslutning
til det opplegget Regjeringen la frem for Stortinget, var det en
sentral forutsetning at vilkårene for samdrifter ikke skulle
forverres. Disse medlemmer legger vekt på at
samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig
for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte
stordriftsfordeler og styrke lønnsomheten i produksjonen.
Samdrift gir dessuten deltakerne større næringsmessig
handlefrihet og bedre muligheter til å organisere fritiden
slik de selv vil. Jordbruksavtalen for 2001 innebærer at
bønder som på bakgrunn av de signalene Stortinget
tidligere har gitt, har gått sammen og investert i samdrift,
nå opplever at rammevilkårene blir til dels dramatisk
forverret. Samtidig reduseres bunnfradraget med 1 000 kroner. Målsettingen
om en utflating av tilskuddsstrukturen som ble påbegynt
i fjor, er dermed for alle praktiske formål forlatt. Disse
medlemmer understreker at dette må sees i sammenheng
med de kraftige skatte- og avgiftsøkningene sentrumspartiene
og Arbeiderpartiet ble enige om i 2001. Reduksjonen i avskrivningssatsene
på maskiner og utstyr er en særlig belastning
for de næringsdrivende som nylig har investert eller planlegger å investere.
Slik rammes den mest fremtidsrettede delen av jordbruket. Også økningen
i el-avgiften og avgiften på fyringsolje rammer jordbruket
hardt. Disse medlemmer kan ikke akseptere den forverringen
av rammevilkårene for de mest fremtidsrettede delene av
norsk landbruk som Regjeringen legger opp til, og vil derfor stemme
imot årets jordbruksoppgjør.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til Fremskrittspartiets
merknader i Innst. S. nr. 167 (2000-2001) om norsk landbruk og matproduksjon samt
til egen særmerknad.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, har merket seg at materialet fra Totalkalkylen, som
skal ligge til grunn ved vurderingen av inntektsutviklingen for
jordbruket samlet, viser en inntektsutvikling fra 1999 til 2000
som er knapt 5 pst. bedre enn forutsatt i fjorårets oppgjør,
og en noe bedre utvikling fra 1999 til 2001 enn for andre grupper.
Videre har flertallet merket
seg at det for 1999 er beregnet et brutto inntektstap for kjøtt
og egg på ca. 800 mill. kroner som følge av overproduksjon
og prissvikt i forhold til målprisene. I tillegg kommer prissvikt
i melkeproduksjonen.
I avtalesammenheng skal regnskapsmaterialet
fra driftsgranskningene nyttes til å vurdere fordelingsmessige
spørsmål og ikke inntektsutviklingen i totaljordbruket.
Dette materialet viser utviklingen for enkeltbruk og flertallet har
merket seg at driftsgranskningene viser en klart svakere utvikling enn
Totalkalkylen. Videre harflertallet merket
seg at det er foretatt økninger i målprisene innenfor
en ramme på 2 pst., noe som er mindre enn den anslåtte generelle
prisveksten for 2001.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre peker på at samtidig viser
beregninger fra Budsjettnemnda for jordbruket en gjennomsnittlig
inntekt i jordbruket på kr 153 800 pr. årsverk à 1
875 timer, dvs. omlag halvparten av inntektsnivået for
andre grupper.
Disse medlemmer har observert
at det både i år og ved tidligere forhandlinger
har vært uenighet mellom partene om hvilke år
som skal legges til grunn for beregning av inntektsutviklingen.
I den forbindelse vil disse medlemmer oppfordre partene
om å bli enig om en varig metode, slik at årlige
inntektsvariasjoner blir fanget opp og lagt til grunn på en
ensartet måte.
Når det gjelder kostnadene knyttet
til tiltak mot kugalskap, aksepterer komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Terje Knudsen, at disse dekkes gjennom en tredeling mellom næringen,
forbrukerne og staten. Flertallet har merket seg
at den tidligere avtalte kompensasjonsgraden overfor jordbruket
på 85 pst. av inntektstapet blir videreført til
helårsbasis. For øvrig har flertallet merket
seg at avtalen er basert på at forbudet mot bruk av kjøttbeinmel
videreføres og at det er lagt til grunn at det blir full
testing av alle storfe over 30 måneder i Sverige og Finland,
men at Norge ikke vil gå lenger i testing enn våre
naboland. Flertallet har også merket seg
at kostnadene ved eventuell ekstra testing vil bli finansiert gjennom økt næringsmiddelavgift.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen, vil uttrykke tilfredshet med at partene
kom fram til en omforent avtale, etter at partene på vanlig
måte ved denne type forhandlinger reduserte sine primære
krav.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
også merket seg de positive uttalelsene som i ettertid
er kommet fra de to faglagene.
Disse medlemmer finner det ikke
riktig å gi noen vurdering av jordbrukets krav så lenge
det foreligger en avtale som partene er blitt enige om og som i følge
de samme partene bygger på Stortingets premisser, jf. Innst.
S. nr. 167 (1999-2000). En hovedmålsetting for norsk jordbruk
er som kjent å sikre langsiktig forsyning av trygg mat. Disse
medlemmer legger til grunn at landbrukets organisasjoner
ikke vil undertegne en avtale som ikke ivaretar deres medlemmers interesser
på en akseptabel måte og som ikke tilfredsstiller
kravet om trygg mat.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at partene i avtaleteksten viser til Stortingets behandling
av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon,
og sier seg enig i at utformingen av de landbrukspolitiske virkemidlene
er basert på disse premisser. Disse medlemmer vil
videre peke på at Statens fremgangsmåte i forhandlingene,
basert på sonderinger, er i samsvar med tidligere praksis
og avklaringen mellom partene den 7. mai 2001, jf. kap. 2.3. i proposisjonen. Disse
medlemmer kan på denne bakgrunn ikke se at det
er grunnlag for den kritikk som rettes mot Regjeringen fra sentrumspartienes side.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil uttrykke tilfredshet med at
det er oppnådd en avtale mellom partene i jordbruksoppgjøret. Disse
medlemmer konstaterer at jordbrukets forhandlingsutvalg
har vist god forhandlingsvilje for å oppnå en avtale
denne gang etter at forhandlinger med arbeiderpartiregjeringer har
endt med brudd for en eller begge organisasjonene i alle år
etter 1990. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen
i jordbruksforhandlingene ikke har lagt opp til en inntektsutvikling
i jordbruket som er parallell med sammenlignbare grupper. Disse
medlemmer mener at jordbrukets krav i forhandlingene bygger
på Stortingets vedtak om inntektsutviklingen fra mai 2000
ved behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Disse medlemmer vil
her referere til Innst. S. nr. 167 (1999-2000) der flertallet i
komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre sier at "det må føres
en aktiv landbrukspolitikk som sikrer aktive utøvere i
jordbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje
med andre grupper i samfunnet". Ut fra dette har disse medlemmer forståelse
for jordbrukets krav om økte priser og overføringer
for å sikre framtidig forsyning av trygg mat ut fra de
forutsetninger som Stortinget har lagt til grunn. Disse medlemmer kan
ikke se at det er realisme i de forutsetninger som er lagt til grunn
i Regjeringens tilbud bl.a. om store innsparinger i matindustrien
til fordel for primærprodusentene. Forutsetningen om vekst
i nettoinntektene på 500 mill. kroner som følge
av redusert matmoms, er langt fra realistisk. Disse medlemmer viser
til brev datert 30. mai 2001 fra Norsk landbrukssamvirke til næringskomiteen,
der det heter:
"Det er ikke realistisk å forvente en effektivisering
i industrien som er sterk nok til å kompensere for kostnadsstigning
og volumfall. Det må derfor aksepteres en prisutvikling
på norskproduserte matvarer som gjenspeiler den generelle
lønns- og prisutviklingen i Norge."
Disse medlemmer konstaterer at
den inngåtte avtale gir en inntekt pr. årsverk
i landbruket i 2001 på om lag 160 000 kroner, og at inntektene
har øket med til sammen 15 000 kroner de siste tre år.
Samtidig har inntektene i sammenligningsgruppen økt med
38 000 kroner. Disse medlemmer mener at inntektsnivået og
utviklingen i inntekt er betydelig svakere enn det som trengs for å sikre
rekrutteringen til næringen og vedlikeholde og modernisere
driftsapparatet som trengs.
Disse medlemmer vil peke på at
en betydelig del av inntektsveksten i 2000 skyldes oppkjøp
av melkekvoter. Dette er en inntektsvekst som i stor grad går til
de som trapper ned, og ikke til de som satser på ei framtid
i næringa.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen unnlot å møte jordbrukets reviderte
krav med et nytt tilbud, men forhandlet videre ut fra en uformell skisse
med noe økte rammer som ikke ville bli fremmet som forslag
for Stortinget ved et eventuelt brudd i forhandlingene. Disse
medlemmer mener en slik strategi mangler sitt sidestykke
i andre forhandlinger og medfører at forhandlingene knapt
kan kalles reelle. En trussel om inntektsreduksjon dersom man ikke aksepterer
statens tilbud, er udemokratisk og neppe i samsvar med vanlig forhandlingspraksis.
Disse medlemmer har merket seg
at det inngår i avtalen at landbruket skal bære
15 pst. av de ekstraordinære kostnadene som følger
av forbudet mot å bruke kjøttbeinmjøl,
og at kostnadene som følge av utvidet testing for kugalskap
skal dekkes ved en økning av næringsmiddelavgiften,
m.a.o. av forbrukerne, jf. St.prp. nr. 84 (2000-2001). Disse
medlemmer vil vise til sine respektive merknader i Innst.
S. nr. 160 (2000-2001) og mener fortsatt at både bønder
og forbrukere som har protestert mot økt handel med levende husdyr
og dyrefôr skal holdes økonomisk skadesløse ved
jakt på smitte som kan skyldes slik import.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen konstaterer at Norges forpliktelser som
WTO-medlem og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder
og et lavere skatte- og avgiftsnivå, ikke gjør
det mulig å øke overføringene til landbruket over
statsbudsjettet.
Disse medlemmer minner om at
dette også er i tråd med flertallets syn i Innst.
S. nr. 243 (1998-1999):
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre mener at Regjeringen i det
videre arbeidet med Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken også må legge
til grunn målsettingen om lavere næringsoverføringer."
Disse medlemmer konstaterer samtidig
at det verken er ønskelig eller på sikt mulig å øke
inntektene til landbruket gjennom høyere matvarepriser.
Den omfattende grensehandelen, endringene i EUs landbrukspolitikk
og behovet for reduksjoner i skjermingsstøtten, gjør
det nødvendig å redusere de norske matvareprisene.
Alternativet til å begynne på arbeidet med å redusere
kostnadsnivået og matvareprisene i dag, er en mer dramatisk
omlegging om noen år. Fortsatt høye norske matvarepriser
vil derfor ha store negative konsekvenser for norsk landbruk og
næringsmiddelindustri. Disse medlemmer viser
til at dette er i tråd med vurderingene i St.meld.nr.19
som en enstemmig komité sluttet seg til i Innst. S. nr.
167 (1999-2000):
"Komiteen er enig i vurderingene av behovet for å redusere
forskjellene i matvarepriser til våre naboland. Det er
behov for å redusere grensehandelen og få folk i
større grad til å velge norske matvarer."
Komiteens medlemmer fra Høyre mener halveringen
av matmomsen fra 1. juli verken er et tilstrekkelig eller velegnet
virkemiddel for å nå denne målsettingen. Disse
medlemmer viser til at Høyre i forbindelse med
behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett i Innst. S. nr. 325 (2000-2001)
foreslår enkelte innsparinger på kap. 1150 Til
gjennomføring av Jordbruksavtalen. Samtidig fremmer Høyre
forslag om lavere drivstoffavgifter, lavere el-avgift og lavere avgift
på fyringsolje som også kommer jordbruket til del.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til næringskomiteens
behandling av St.prp. nr. 52 (2000-2001) om tiltak mot kugalskap,
tiltak overfor Q-meieriene og tiltak innenfor reindriftsnæringen
hvor det fremkom at disse medlemmer mente at de samlede
kostnader for tiltak mot kugalskap skal finansieres over statsbudsjettet.
Disse medlemmer hevder at staten
også i tiden fremover må bære det fulle økonomiske
ansvar for kostnader vedrørende tiltak.
Disse medlemmer viser for øvrig
til egen særmerknad.
Komiteen viser til
at hensynet til forbrukerne var et hovedelement i St.meld. nr. 19
(1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, både med
hensyn til sikring av trygg mat og akseptable priser. En framtidsrettet
næringspolitikk må ta forbrukernes krav og preferanser
på alvor. Når det gjelder avtalens konsekvenser
for prisutviklingen har komiteen merket seg at Regjeringen
legger til grunn at den avtalte målprisøkningen
på jordbruksråvarer vil gi et utslag på konsumprisindeksen
på under 0,1 pst.
Utviklingen av kugalskap og munn- og klovsyke
i Europa har på en spesiell måte satt fokus på spørsmålet om
trygg mat. Situasjonen understreker behovet for å se hele
matvarekjeden i sammenheng og å ha pålitelige kvalitetssystemer
hele veien fra jord til bord. Komiteen er enig med
Regjeringen i at de økte kostnadene i matproduksjonen og
for det offentlige for å sikre forbrukerne trygg mat, er
nødvendige. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende
forutsetning både for å opprettholde markedet
og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk landbruk
og matproduksjon, ble også betydningen av å redusere prisforskjellen
til våre naboland understreket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, forutsetter at redusert
matmoms vil få merkbar betydning i så måte. Komiteen viser
videre til at det grovt sett bare er en tredjedel av forbrukerprisen som
er knyttet til råvareprisene og at det bare er råvareprisene
som omfattes av jordbruksavtalen. Komiteen er derfor
enig med Regjeringen i at det er viktig å følge
med i prisutviklingen på alle ledd i verdikjeden helt fram
til forbruker.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Terje Knudsen, viser til den stadig økende etterspørselen
etter større mangfold innen matproduksjonen. Valgmuligheter
er etter hvert blitt et sentralt forbrukerkrav som må imøtekommes.
Denne utviklingen gir store muligheter for økt verdiskaping
innen norsk jordbruk. Flertallet er på denne
bakgrunn enig med departementet om betydningen av at målprissystemet
utvikles slik at ikke jordbruksavtalens prisbestemmelser hindrer
jordbruket i å oppnå en merpris på spesialprodukter.
Det er viktig at prissystemet utformes slik at jordbruket kan få økonomisk
gevinst av vellykkede satsinger på denne type produkter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil peke på at de nyeste
undersøkelsene om marginene for ulike ledd i verdiskapingskjeden
bare omfatter de to siste år. Disse medlemmer mener
det må være av interesse å trekke inn
det som har skjedd i årene før 1999 da det er
mye som tyder på at sluttleddet har skaffet seg solide
marginer etter at produsentprisene for alvor ble kuttet fra midt
på 90-tallet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det fra enkelte politikere
og fra media er fokusert mye mer på lave matpriser enn
det som er i forbrukernes interesser. Flere undersøkelser
viser at de fleste forbrukere vektlegger trygg og rein mat, godt
vareutvalg, god tilgjengelighet langt mer enn billig mat. Disse
medlemmer mener dette bekreftes av at de butikker som ligger
høyt i pris i avisenes undersøkelser ikke mangler
kunder, og at kiosker og helsekostbutikker som ligger aller høyest
i pris, er de som øker sin omsetning aller mest.
Disse medlemmer vil vise til
den nyeste prissammenligning fra Norsk Landbrukssamvirke og Norges
Eksportråd omtalt på NTB sine nyhetssider 19.
mai 2001 som viser at Oslo er Europas 5. billigste hovedstad når
matprisen sammenholdes med normallønna. Etter momsreduksjonen
vil Oslo krabbe opp på tredjeplass på denne listen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til at merverdiavgiften
på matvarer halveres fra 1. juli. Uten at det foretas gjennomgripende
forandringer i jordbrukspolitikken som styrker konkurransen i foredlingsleddene
og matvarekjedene, reduserer kostnadene, og legger forholdene til rette
for privat initiativ og mer rasjonelle driftsløsninger,
er det fare for at effekten av halvert matmoms blir mindre enn ventet
og etterhvert vil avta. Det er fare for at både myndighetene,
landbrukets organisasjoner, foredlingsbedriftene og matvarekjedene
bruker halveringen av matmomsen som et hvileskjær i arbeidet
for lavere matvarepriser. Disse medlemmer konstaterer
at denne prosessen allerede har begynt. Det fremgår av
proposisjonen at det var halveringen av matmomsen som ga rom for
en økning av målprisene på 2 pst. fra
1. november. Reduksjonen i merverdiavgiften har dermed bidratt til å flytte
fokus vekk fra kostnadsreduksjoner og lavere matpriser. Disse
medlemmer understreker at det ikke er rom for en reformpause
i norsk landbrukspolitikk.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til egen særmerknad.
Komiteen har merket
seg at det er registrert prosjektskisser/-søknader
med et samlet søknadsbeløp som er dobbelt så stort
som de disponible midlene og at det ikke er avsatt midler til den
kompetansesatsingen som programmet legger til grunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen,
ser derfor positivt på at partene er blitt enige om å øke
bevilgningene til verdiskapingsprogrammet med 40 mill. kroner. Flertall har
videre merket seg at søknader om midler til økologiske
prosjekter vil bli prioritert såframt øvrige krav
til tildeling blir oppfylt. På bakgrunn av ambisjonene
på dette området synes en slik prioritering riktig
og nødvendig.
Når det gjelder opprinnelsesmerking,
som vil være et viktig element for å stimulere
utviklingen av spesialiserte matvarer av høy kvalitet,
viser komiteen til sin innstilling angående
Ot.prp. nr. 85 (2000-2001).
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen har vært positive
til etableringen av et verdiskapningsprogram. Disse medlemmer vil
likevel understreke at verdiskapning er næringens eget
ansvar. Det forutsettes derfor en betydelig medvirkning og medfinansiering
fra jordbruket og næringsmiddelindustrien. Disse
medlemmer er derfor uenig i økte bevilgninger til
verdiskapningsprogrammet over jordbruksavtalen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000)
om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteen har merket
seg at partene er enige om at det innen jordbruksoppgjøret
2002 skal foretas en utredning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med
sikte på forenklinger. Dette skal skje innenfor de hovedmålsettingene
som gjelder for landbrukspolitikken, jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon, samt Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Komiteen vil
understreke betydningen av at det foretas en konsekvensutredning
av foreslåtte endringer der det fokuseres på effekter
for struktur og sysselsetting, slik det er forutsatt i mandatet.
I den forbindelse viser komiteen til sin merknad
ved behandlingen av jordbruksoppgjøret for 2000, der departementet
blir bedt om å foreta en gjennomgang av virkemidlene med sikte
på å vurdere om de distrikts- og bosettingsmessige
hensyn kan målrettes bedre. Det er viktig at næringen
deltar aktivt i dette arbeidet bl.a. gjennom referansegrupper, slik
det er lagt opp til.
Komiteen gir også sin
tilslutning til at partene setter ned en arbeidsgruppe som skal
foreta en gjennomgang av aktuelle virkemidler, slik at landbruket
i større grad kan bidra til å løse de
mangesidige samfunnsoppgavene Stortinget har trukket opp.
Komiteen har for øvrig
også merket seg at visse forenklinger allerede blir gjennomført
i årets jordbruksavtale.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener avtalepartene og den
fremforhandlede avtalen ikke tar de kostnadsutfordringene landbruket
står overfor, på alvor. Skal man kombinere behovet
for lavere matvarepriser og reduserte overføringer med
bedre inntektsmuligheter for yrkesutøvere i landbruket,
må det legges til rette for kostnadsreduksjoner gjennom
færre reguleringer og rådighetsbegrensninger.
I tillegg må konkurransen innenfor ulike deler av landbruket
styrkes. Nye begrensninger innenfor samdrift og eksisterende konsesjonsregler
innenfor husdyrhold, er eksempler på reguleringer som hindrer næringsutøvere
i landbruket i å utnytte potensialet for lavere kostnader
og mer optimal produksjon. Disse medlemmer mener
det må gjøres grep som motvirker det betydelige
inntektsbortfallet som svin-, egg-, og fjørfeprodusenter
opplevde i forbindelse med målprisreduksjonene i fjor.
Kraftfôrprisen burde reduseres og husdyrkonsesjonsloven
avvikles eller liberaliseres. Loven påfører produsentene
betydelige merkostnader og hemmer utviklingen mot en mer rasjonell
husdyrproduksjon. Disse medlemmer vil fjerne konsesjonsgrensene
i smågris-, slaktegris-, egg- og kyllingproduksjonen som
er direkte relatert til bruksstørrelse, og erstatte disse
med regler som ivaretar hensynene til dyrevern, etikk, og miljø. Disse
medlemmene vil derfor fremme forslag om avvikling av konsesjonsgrenser
gitt i medhold av lov om ervervsmessig husdyropphold.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) foreslo regjeringen Bondevik
som målsetting for en ytterligere økologisering
av norsk landbruk at 10 pst. av totalt jordbruksareal
skal være økologisk innen 2010, under forutsetning
av at det finnes et marked for avsetning av produktene. Stortinget
sluttet seg til denne målsettingen. Komiteen har
merket seg at dette innebærer at i overkant av 800 bruk
må legge om pr. år. Dette understreker at målsettingen
må anses som ganske ambisiøs og vil kreve spesielle
tiltak over et vidt spekter. At bare 18 pst. av den økologiske
melkeproduksjonen kom ut til forbrukerne som økologisk
vare i 2000 sier også noe om utfordringene. Komiteen konstaterer
at partene har kommet til enighet om mange konstruktive tiltak som
vil trekke i riktig retning. Økningen i bevilgningen til
forskning er spesielt positivt. Det samme kan sies om styrkingen
av innsatsen når det gjelder informasjon og veiledning
og at ansvaret for dette gis en mer regional forankring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Terje Knudsen, mener at en omlegging til økologisk produksjon vil
stille betydelig krav til økt kompetanse hos primærprodusentene.
De økologiske brukene er, og vil også i framtida
være spredd over hele landet. IKT har særlige fortrinn
når det gjelder å knytte enkeltpersoner og grupper
sammen, og må være et hovedelement i en kompetansesatsing
og formidling av praktiske erfaringer mellom brukerene. Det vil
i denne sammenheng være avgjørende å sikre
NORSØK som et uavhengig forsknings- og kompetansesenter
med ansvar for å sikre utøverene i næringa
tilstrekkelig omleggingskompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 222 (2000-2001).
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen minner om at Fremskrittspartiet
under visse gitte forutsetninger har gitt sin støtte til
en ytterligere økologisering av landbruket med en andel
på inntil 10 pst. ved utgangen av 2009.
Disse medlemmer mener at nye
og alternative driftsformer vil bidra til større trygghet
til de matvarer som blir produsert. Derfor er det viktig at primæreprodusentene
ser markedsmulighetene ved økologisk produksjon bl.a. for å kunne
styrke sin stilling i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at
dagens driftsformer i jordbruket har bidratt til sterkt å forverre
miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk
kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket.
Disse medlemmer vil minne om
at Fremskrittspartiets målsetting for norsk landbruk er å etablere
en økonomisk effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert
behov for interne støtteordninger. Disse medlemmer kan
likevel akseptere offentlig støtte til økologisk
produksjon for en begrenset periode for å hjelpe frem et
fullgodt markedssystem. For øvrig mener disse medlemmer at
forbrukerne må betale eventuelle merkostnader for økologisk
dyrkede produkter direkte i markedet.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader
i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteen har merket
seg at partene er enige om å utrede en ordning med kjøp
og salg av melkekvoter direkte mellom produsenter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen, viser i den anledning til jordbrukets
multifunksjonelle rolle slik den er beskrevet i St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Dersom denne rollen skal innfris er det bl.a. viktig at melkekvoter
ikke blir solgt over for store avstander. Det er store forskjeller
når det gjelder våre fylkers geografiske utstrekning.
Enkelte fylker er ikke større enn noen
av våre største kommuner, mens for eksempel et
fylke som Nordland dekker et areal tilsvarende 5-6 andre fylker
til sammen. Uansett hvilken ordning utvalget skulle komme fram til,
må størrelsen på de geografiske områdene
kvotene skal kunne flyttes innenfor, vurderes nøye.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at de opprinnelige regionene for omsetning av melkekvoter kan være
egnede omsetningsområder.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre konstaterer at fjorårets
oppgjør og årets avtale hver for seg eller samlet
ikke gir mulighet til inntektsutvikling for jordbruket på linje
med andre grupper. Dette fordi andre grupper har fått betydelig
større kronemessige påslag enn jordbruket. Når
jordbruket i utgangspunktet ligger på et nivå som
tilsvarer om lag 50 pst. av alle andre grupper i samfunnet, blir
det på denne måten umulig å oppfylle
St.meld. nr. 19 (1999-2000) sitt krav om en inntektsutvikling som
sikrer rekruttering til næringa. Som et minste mål
må jordbruket over tid gis kronemessig utvikling på linje
med andre grupper og avstanden må også reduseres.
Disse medlemmer er kjent med
at partene i jordbruksoppgjøret er enige om å utrede
en ordning med kjøp og salg av melkekvoter direkte mellom
produsenter. Disse medlemmer ønsker at det
norske landbruket skal være basert på mindre enheter,
og frykter at en ordning med kjøp og salg av melkekvoter direkte
mellom produsenter kan føre til at store kvoter blir samlet
på få hender. Disse medlemmer er
derfor skeptisk til en slik ordning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til forslaget fra
statens forhandlingsutvalg om at ordningen med kjøp og
salg av kumelkkvoter endres, slik at det åpnes for direkte
kjøp og salg mellom brukerne. Disse medlemmer finner
det uheldig at dette spørsmålet ble utsatt fordi
det ville bidra til å øke tilpasningsmulighetene
og handlingsrommet for melkeprodusentene.
Disse medlemmer mener melkeproduksjonen innenfor
den eksisterende landbrukspolitikken må tilpasses markedet.
Derfor bør det blant annet innføres et mer fleksibelt
system for kjøp og salg av produksjonskvoter for melk slik
at produksjon lettere kan overføres til bruk der forutsetningene
for mer rasjonell drift foreligger.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener at en omfordeling
av kvoter ikke bør begrenses til region- eller fylkesnivå fordi
kvotene til fordeling lett kan bli for små.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som
ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres
landsomfattende."
Komiteen understreker
de senere års brede landbrukspolitiske enighet om å legge
til rette for mer konkurranse i matvarekjeden. Økt åpenhet
omkring reguleringssystemene er en viktig rammebetingelse for å etablere
likeverdige konkurransebetingelser for alle aktører, særlig
innenfor meierisektoren. Forutsigbarhet og langsiktige avkastningsmuligheter
er en forutsetning for å få nyinvesteringer i
foredlingsindustrien, og derigjennom økt aktivitet, konkurranse
og mangfold i markedet.
Komiteens flertall alle
unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
vil derfor understreke alvoret i at Statens forhandlingsutvalg fant
det nødvendig å påpeke det ansvaret som påligger
markedsregulator i å implementere jordbruksavtalen og følge
opp de prisbestemmelser som til enhver tid gjelder. I Statens tilbudsdokument,
kap. 6.5, fremgår det videre at:
"I de siste årene har det vært
mye turbulens omkring forvaltningen av prisutjevningsordningen for
melk. Mye av problemene har ligget i markedsregulators manglende
oppfølging av avtalens prisbestemmelser og vanskeligheter
med å framskaffe det nødvendige prismateriale
for forvaltningen. Dette gjelder både kvaliteten og formen
på datamaterialet samt oppfølgingen av de tidsfrister
forvaltningen setter. Dette har blant annet medført behov
for opprettinger i ettertid. Dette virker svært uheldig
og kan på lengre sikt bidra til å svekke markedsordningen."
Flertallet mener økt åpenhet
om konkurransebetingelser, som priser og øvrige vilkår,
er avgjørende i et slikt konkurranseregime. Flertallet påpeker
derfor at den drøfting av sentrale rammevilkår
for melk som er omtalt i sluttprotokollen fra forhandlingene, må skje i
en åpen dialog også med de uavhengige aktørene, dvs.
ikke bare være et tema for avtalepartene og markedsregulator. Flertallet vil
særlig peke på at prisutjevningsordningen og etterkontrollen
av denne er en avgjørende konkurransepolitisk og forbrukerpolitisk rammebetingelse
som det er viktig at de ulike aktørene har tillit til.
Når det gjelder samdrifter, er komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen, av den oppfatning at det ikke er ønskelig å stimulere
til enheter som er svært store etter norske forhold. At
det settes et øvre tak pr. samdrift på 500 000
liter synes derfor fornuftig. Det er imidlertid viktig at ordningen
håndteres så fleksibelt at den ikke forhindrer
fornuftige og reelle samarbeidsløsninger der lokale forhold
tilsier dette. På denne bakgrunn ber flertallet departementet
følge den økonomiske utviklingen for etablerte
samdrifter med flere enn tre deltakere og som rammes negativt av avtalen.
Komiteen viser for øvrig
til tilleggsprotokoll av 5. juni 2001, oversendt fra Arbeids- og
administrasjonsdepartementet med brev av 6. juni 2001 (vedlagt),
der partene er blitt enige om visse justeringer for samdrifter i
melkeproduksjonen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstrevil vise
til at resultatet av jordbruksforhandlingene i noen grad har redusert
støtteordningene ved samdrift. Disse medlemmer mener
at dette er i tråd med tidligere vedtak i Stortinget. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til Innst. S. nr.
167 (1999-2000) der det heter at:
"Flertallet mener bruken av tilskuddsordningene ikke
skal gi uønskede produksjonsdrivende effekter. Flertallet
mener det trengs en begrensning i antall deltakere for å sikre
at samdriften består av aktive brukere, og i melkekvote
pr. samdrift for å hindre etablering av industrielt orienterte
driftsenheter. Flertallet ber departementet på dette grunnlag
komme tilbake til Stortinget med forslag til begrensning i forbindelse med
proposisjonen om jordbruksforhandlingene våren 2000."
Disse medlemmer vil vise til
at øvre grenser for samdrift har blitt vedtatt tidligere
av Stortinget.
Disse medlemmer fastholder at
det fremdeles er behov for en øvre begrensning av antall
bruk pr. samdrift, og viser til at det var enighet om ei grense
på max. tre deltakere ved forhandlingene i 1999. Disse
medlemmer mener det nå fører til betydelige
problemer at denne delen av avtalen ikke ble respektert av Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener forverringene
i rammevilkårene for samdrifter er uakseptabel. Samdrift
er en rasjonell og praktisk produksjonsform som gjør det
mulig å utnytte stordriftsfordeler og styrke lønnsomheten
i melkeproduksjonen. Samdrift gir deltakerne større muligheter
til å utvikle annen virksomhet i tilknytning til landbruket
og til å organisere fritiden slik de selv ønsker. Disse
medlemmer minner om at Stortinget gjentatte ganger har avvist
forslag om forverringer i rammebetingelsene for samdrifter. Både
i Innst. S. nr. 243 (1998-1999) om jordbruksoppgjøret 1999
og Innst. S. nr. 219 (1999-2000) om jordbruksoppgjøret
2000 sikret et flertall bestående av Arbeiderpartiet og
Høyre samdriftenes rammebetingelser. Ved å endre
standpunkt har Arbeiderpartiet og Regjeringen skapt betydelig usikkerhet og
svekket forutsigbarheten for denne delen av næringen.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen har registrert at de nye
reglene i årets jordbruksoppgjør innebærer
et kvotetak på 500 000 liter melk med samdrift og sier
seg uenig i dette.
Disse medlemmer viser til at
samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig
for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte
stordriftsfordeler. Videre bidrar ordningen til lavere priser til
forbruker og mindre utgifter for staten. Disse medlemmer kan
derfor ikke se at det er særskilte grunner til å begrense
mulighetene for samdrift.
Under henvisning til den offentlige debatten
om pelsdyrnæringens framtid i Norge finner komiteen grunn
til å vise til sin enstemmige merknad ved behandlingen
av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Komiteen pekte her
på den rolle denne næringen kan spille som bidragsyter
til opprettholdelse av gårdsbruk gjennom utstrakt kombinasjonsdrift.
Det vises for øvrig til at pelsdyrnæringen
vil bli vurdert i forbindelse med ny stortingsmelding om dyrevern/dyrevelferd
som ventes ferdig i løpet av 2002.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre konstaterer at landbruksministeren
har skapt betydelig usikkerhet om pelsdyrnæringens framtid
ved ikke å utelukke at dagens pelsdyrhold kan bli forbudt
som følge av den forestående gjennomgang av dyrevelferd. Disse
medlemmer slutter seg til at også pelsdyrhold og
pelsdyrenes dyrevelferd må vurderes i forbindelse med den
forestående gjennomgang av dyrevelferd, men mener det er
grunn til å understreke at dagens pelsdyrhold er i samsvar
med dyrevernloven. Disse medlemmer vil også understreke
at pelsdyrnæringen i dag har en viktig rolle som avtaker
av avfallsprodukter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten
Terje Knudsen, viser til St.meld. nr. 19 (1999-2000), jf. Innst.
S. nr. 167 (1999-2000) der det ble forutsatt at strukturprofilen
i tilskuddsordningene skulle reduseres, særlig for areal- og
kulturlandskapstilskuddet. I forbindelse med jordbruksoppgjøret
2000 ble slike tiltak gjennomført. Flertallet har
merket seg at ytterligere strukturgrep av samme karakter ikke er
foretatt i årets avtale.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener landbrukspolitikken
må legges om for å sikre en bedre utnyttelse av
evner, kretsløpsressurser og produksjonsutstyr i landbruket.
Rekrutteringen til jordbruket er avhengig av at arbeidsinnsats i
landbruket i fremtiden gir inntektsmuligheter. Innsats, initiativ
og rasjonell drift må lønne seg. Disse
medlemmer ønsker derfor en omlegging av tilskuddsordningene
slik at det gis mer lik støtte per dekar og pr. husdyr,
uavhengig av gårdens størrelse. Tilskuddsordningene
skal stimulere til rasjonell drift enten bruket er stort eller lite. Disse medlemmer er
kritiske til at den beskjedne utjevningen av strukturprofilen i
tilskuddsordningene som Regjeringen foretok i fjor, ikke følges
opp i år. Regjeringen anbefaler tvert imot en reduksjon
i bunnfradraget på 1 000 kroner. Summen av det flate inntektsfradraget
for næringsdrivende i jordbruket, redusert bunnfradrag
og dårligere rammebetingelser for samdrifter hindrer en
nødvendig omstillingsprosess i norsk landbruk.
Disse medlemmer mener tilskuddene
til landbruket gradvis må legges om til vederlag for landbrukets
produksjon av kollektive goder som matvareberedskap, kulturlandskap
og bosetting, mens inntektene av den løpende produksjonen
i størst mulig grad bør komme fra markedet.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til egen særmerknad.
Komiteen viser til
brev av 7. juni 2001 fra departementet til komiteen (vedlagt) og
ber departementet sammen med Konkurransetilsynet foreta en ny vurdering
av tolkingen av det relevante EU-direktivet, spesielt hva angår
artikkel 2, pkt. b, hvor det heter:
"b) "pris per måleining" den endelege prisen,
medrekna meirverdiavgift og alle andre avgifter, for ein kilo, ein
liter, ein meter, ein kvadratmeter eller ein kubikkmeter av vara,
eller for ei anna einskild mengdeeining som er utbreidd og vanleg
i bruk ved marknadsføring av særskilde varer i
den aktuelle medlemsstaten."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at det fra 1. juli
2001 vil bli nye krav til enhetsprising i kg for de fleste grønnsaker. Disse medlemmer er
kjent med at dette skyldes vedtak fattet av Konkurransetilsynet,
med basis i EU-direktiv. Disse medlemmer viser til
brev av 5. juni 2001 fra Norsk Gartnerforbund til Stortingets næringskomité der
det blir pekt på at det ikke blir gitt varig unntak fra forskrift
on prisopplysning for produktene blomkål, brokkoli, stangselleri,
agurk og purre, og at dette vil føre til betydelige konsekvenser
for produsentene med merarbeid/merkostnader med sortering
og pakking. Norsk Gartnerforbund skriver videre i sitt brev at dette er
i strid med protokollen fra fase II-forhandlingene i 2000 der det
heter at
"Partene legger til grunn at man oppnår
dispensasjon fra kravene i forskrift om prisopplysning for varer
når det gjelder blomkål, stangselleri, kinakål,
brokkoli, agurk og purre. Unntaket for disse produktene kommer i
tillegg til øvrige produkter hvor det foretas prisnoteringer
pr. bunt."
Disse medlemmer mener Konkurransetilsynets vedtak
vil føre til redusert konkurranse i markedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen forutsetter at Konkurransetilsynet er
best skikket til å vurdere hvilke tiltak som gir best konkurranse
i markedet.
Komiteen viser til
at det innen ordningen Organisert beitebruk i dag finnes 80 pst.
av de vel 2,1 mill. sauene som går på utmarksbeite
(950 beitelag, 17 000 medlemmer). Gjennom en systematisk oppbygging
av ordningen gjennom 30 år med organisert tilsyn og sanking,
ulike investeringer og andre målretta fellestiltak, har
man lyktes med å tilrettelegge for en fortsatt bruk av
utmarksbeitene som grunnlag for næring og bosetting, på samme
tid som tap av dyr på beite er blitt redusert - estimert
til 5 000-6 000 dyr pr. år. Denne organiseringen har også spilt
en viktig rolle med tanke på økte problem med
rovviltskader, manglende gjerdehold, økte krav til dyrevelferd,
tiltak i forbindelse med utbrudd av husdyrsykdommer og radioaktivt
nedfall m.m.
Komiteen har merket seg at avtalepartene
er blitt enige om at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal vurdere
alle beitetilskuddene med sikte på samordning. Komiteen forutsetter
at en eventuell samordning ivaretar de positive sidene ved dagens
samarbeidsordning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at et bruk med 14 ammekyr vil få en årlig inntekt
på om lag 51 200 kroner. Disse medlemmer har
merket seg at en gjennomsnitts ammekubesetning har fått
større inntektsøkning enn andre produksjoner og
at produksjon av ammeku på melkebruk er betydelig styrket.
Omlegging av tilskuddsordningen til ammeku har i år medført
at større besetninger kommer noe dårligere ut. Disse
medlemmer har imidlertid merket seg at det store flertall
av ammekyrprodusentene kommer bedre ut økonomisk med årets jordbruksavtale.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil vise til at ammekyr-produksjon
pr. i dag er den driftsform som er dårligst betalt i jordbruket. Disse
medlemmer viser bl.a. til referansebruksberegningene der
et bruk med 14 ammekyr før resultatet av årets jordbruksoppgjør
hadde en årlig inntekt på 38 000 kroner pr. årsverk. Disse
medlemmer vil videre vise til at dette bruket etter årets
avtale vil kunne få en årlig inntekt på om
lag 50 000 kroner pr. årsverk (eks. inntektsfradraget). Disse
medlemmer er kjent med at resultatet av årets jordbruksforhandlinger
vil gi en styrket økonomi for de minste og de største
produsentene, mens de mellomstore ammekyr-produsentene vil få en inntektsreduksjon
som en følge av årets avtale. Disse medlemmer er
bekymret for at de lave inntektene fra ammekyr-produksjon på sikt
vil bidra til at flere forlater produksjonen. Dette kan føre
til større import av storfekjøtt enn i dag, og
dermed også svekket tillit til den maten som kjøpes
i Norge. Disse medlemmer vil advare mot en slik utvikling,
og mener at både staten og jordbrukets organisasjoner i
neste års forhandlingsopplegg bør prioritere ammekyr-produksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre reagerer på at
avtalepartene er blitt enige om å endre tilskuddsreglene
for ammekyr slik at den tidligere flate tilskuddssatsen heretter
blir differensiert med en markert småskalaprofil. Denne
utviklingen er i strid med St.- meld. nr. 19 (1999-2000) og flertallets
merknader i Innst. S. nr.167 (1999-2000):
"Flertallet er enig i at det er nødvendig å omfordele jordbruksavtalens økonomiske
virkemidler i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å gi
et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt."
Disse medlemmer konstaterer at
ammekyrprodusenter tilbyr kjøtt av høy kvalitet
som det er mulig å få en merpris for i markedet.
Ammekalv er et speisialprodukt og representerer nettopp den type
produksjon som Verdiskapingsprogrammet skal stimulere til. Skal norsk
jordbruk tilby forbrukerne økt mangfold og kvalitet og
også konkurrere utenfor Norge, må det legges bedre
til rette for nisje- og spesialprodukter. Disse medlemmer er
derfor forundret over at Regjeringen og faglagene bevisst har valgt å forverre
rammevilkårene for produsenter som har mer enn 16 ammekyr. Dette
føyer seg dessverre inn i et mønster der Regjeringen
gjennom årets jordbruksoppgjør og skatteopplegg rammer
de produsentene som har satset på fremtidsrettede produksjonsformer
og nye produkter. Disse medlemmer er uforstående
til at Regjeringen på denne måten undergraver
det Verdiskapingsprogrammet som den selv tok initiativet til og
slik hindrer moderniseringen av jordbruket.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen viser til den fremforhandlede
avtale mellom staten og jordbrukets organisasjoner som innebærer
en økning i rammen på 425 mill. kroner i tillegg
til 148 mill. kroner i frigjorte midler.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen i årets jordbruksoppgjør ikke gir
sterke signaler til jordbruket om nødvendigheten av en
kraftig kursomlegging. I en tid hvor utviklingen skyter fart, må alle, inklusive
tradisjonelle primærnæringer, være innstilt på og
motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.
Disse medlemmer er uenige i at
myndighetene har valgt å prioritere overføringer
av ca. 12, 5 mrd. kroner som kommer i tillegg til skjermingsstøtten
og annen støtte som ligger utenfor avtaleverket, til utøvere
innen en enkelt næring. Enorme overføringer tilflytes
jordbruket hvorav en høy prosentandel er deltids-/hobbybønder.
Disse medlemmer vil hevde at
WTO-prosessen og Agenda 2000 i EU understreker betydningen av fleksible
og kostnadseffektive markedsløsninger. Utviklingen bærer
bud om gradvis økt konkurranse for norske jordbruksprodukter.
Dette bekrefter behovet for en effektiv produksjon, foredling og
omsetning av jordbruksvarer. Disse medlemmer er derfor
tilhengere av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk
jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker
således en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksvarer
enn det WTO-avtalen forplikter Norge til.
Disse medlemmer vil minne om
at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske
styringssystemet er grundig dokumentert. Uten at det reduserer landets
selvforsyning kan sysselsettingen i jordbruket reduseres fra dagens
antall årsverk til 23 000 årsverk. En forutsetter
optimal bruksstørrelse, og at den beste teknikken benyttes.
Disse medlemmer mener det planøkonomiske system,
med et stort antall støttetiltak og administrerte priser,
har stimulert til overproduksjon som i neste omgang har krevd et
omfattende virkemiddelsystem for å holde nede eller bli
kvitt deler av produksjonen. Det som kan kalles et gass-bremssystem
blir brukt samtidig med at offentlige midler blir nyttet først
til å øke produksjonen for deretter å sette
inn tiltak som reduserer eller fjerner det som produseres. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng peke på at omsetningsloven har gitt
Omsetningsrådet fullmakt til å kreve inn avgifter
på jordbruksprodukter med den hensikt å regulerer
markedet. Dette har gitt samvirket privilegier og dermed begrenset
mulighetene til konkurranse fra private aktører som har
hatt et ønske om å etablere seg i markedet.
Disse medlemmer mener at en ny
landbrukspolitikk, gjennom en entreprenørskapsmodell, vil
kreve en radikal endring av rammebetingelsene for jordbrukets og
bygdenes samlede næringsliv.
Disse medlemmer vil fremheve
at et sentralt element i dette vil være å styrke
den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som
regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommene må kunne
omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelser
i odels- og konsesjonslovene må fjernes. Videre reduserer
kon-sesjonsplikten og offentlig fastsatte eiendomspriser entreprenørenes
forventninger og investeringslyst fordi de risikerer å ikke
få avkastning for kapitalen som blir investert i gårdsbruket.
Disse medlemmer hevder at konkurranse
er den viktigste forutsetning for et godt entreprenørmiljø.
Det innebærer at de etatene og ordningene som hindrer dette,
bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen og de
forvaltningsoppgaver som den er med og finansierer. Videre bør
alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser
eller hindrer konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for
husdyrproduksjon bør avskaffes, og fri etablering i alle
produksjoner gjenopprettes. Disse medlemmer vi kun
beholde produksjonsbegrensninger som sikrer miljøet, for
eksempel krav om spredearal for husdyrgjødsel. Denne typen
krav ødelegger ikke konkurransen i markedet.
Disse medlemmer mener landbrukets
aktører må basere sin virksomhet på produksjon
som er bedriftsøkonomisk riktig og ikke på subsidierte
særordninger. Disse medlemmer vil i den
forbindelse vise til Fremskrittspartiets resept som blant annet
bygger på en god økonomisk politikk med skatte-
og avgiftslettelser samt fjerning av hindrende lover, regler og
forskrifter.
Disse medlemmer mener den gjeldende
kompliserte jordbruksavtale, hvor produsentene legger opp sin virksomhet
basert på tilskudds- og reguleringsordninger, og hvor et
stort byråkrati er koplet til generelt uoversiktlige forhold,
må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem. Fremskrittspartiet
vil at dagens ressursødende ordninger endres til fordel
for miljøet, til styrke for næringsutøverne
som ønsker å forbli i yrket og til fordel for
forbrukerne. Disse medlemmer vil videre minne om
Fremskrittspartiets prinsipielle syn som innebærer at jordbruksavtalesystemet
må avvikles. Jordbruksnæringen må finne
sin plass blant vanlige produksjoner som søker et marked
i friest mulig konkurranse. I en nedbyggingsfase for støttetiltak
og jordbrukssubsidier kan bevilgningene foretas over statsbudsjettet.
Innenfor dagens overføringssystem med en jordbruksavtale
vil disse medlemmer prioritere produksjonsuavhengige
støtteordninger. Videre vil Fremskrittspartiet stille seg
positiv til modeller som i sterkere grad skiller hobbydrift fra yrkesutøvere
med heltids innsats i jordbruket.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Forslag til ny jordbruksavtale bifalles
ikke."
"Eksisterende ordning med jordbruksavtale
oppheves."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske
tiltak overfor jordbruket i sammenheng med statsbudsjettet uten
forutgående forhandlinger."
"Stortinget gir Regjeringen fullmakt
til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del
av inneværende budsjettår med en ramme på 2
250 mill. kroner lavere enn det vedtatte budsjett på kap.
1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om oppheving av omsetningsloven."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om gradvis reduserte tollsatser for import av jordbruksvarer
med sikte på å oppnå reell konkurranse
fra industriland og utviklingsland i det norske markedet."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om
ervervsmessig husdyrhold."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som
ikke begrenses til fylkes- og/eller regionnivå,
men gjøres landsomfattende."