Komiteen, medlemmene fra Høyre, Ine Marie Eriksen, Jan Olav Olsen, Raymond Robertsen og Søren Fredrik Voie, fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Eva M. Nielsen og Karita Bekkemellem Orheim, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Arne Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Lena Jensen og lederen Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Elsa Skarbøvik, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, fra Venstre, Trine Skei Grande, og representanten Jan Simonsen, viser til at Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for forskning. I løpet av 2005 skal den samlede forskningsinnsats minst være på OECDs gjennomsnittsnivå. For norsk forskning betyr det at nivået må heves med minst 10 mrd. kroner fram til 2005.
Komiteen mener at en større andel av økningen i de offentlige forskningsbevilgningene bør rette seg mot de tunge forsknings- og fagmiljøene i universitets- og høgskolesektoren.
Komiteen viser videre til Innst. S. nr. 337 (2000-2001) om kvalitetsreformen, der Stortinget blant annet la følgende prinsipper til grunn:
-
– Oppfølgingen av den enkelte student skal styrkes vesentlig.
-
– Studieåret skal fra og med høstsemesteret 2003 utgjøre 10 måneder.
-
– Prinsippet om forskningsbasert undervisning skal opprettholdes for hele sektoren.
-
– Kvalitetsløftet for undervisning skal ikke gå ut over forskningsinnsatsen ved institusjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen viser til sine merknader i Innst. S. nr. 110 (1999-2000) hvor partiets prinsipielle holdninger om forskningsbasert undervisning ble lagt frem. Det er fortsatt slik at kombinerte stillinger, det vil si en blanding av forskning og undervisning, ikke blir ansett for å være optimalt. Disse medlemmer har merket seg at flertallet fortsatt ønsker å benytte denne modellen, og vil forholde seg til dette.
Kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger bør etter disse medlemmers oppfatning kun benyttes der institusjonens eller fakultetets ledelse finner dette hensiktsmessig i forhold til driften av institusjonen.
Komiteen mener at den planlagte veksten i forskningsinnsatsen og implementeringen av kvalitetsreformen vil ha vesentlig betydning for rekrutteringsbehovet til vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren.
Komiteen konstaterer at gjennomføringen av kvalitetsreformen i høyere utdanning og oppfølgingen av opptrappingsplanen for norsk forskning stiller universiteter og høyskoler overfor mange og store utfordringer, også når det gjelder rekrutteringen til undervisnings- og forskerstillinger. I denne sammenheng må både flere ansatte og mulighet for mer effektiv bruk av ressursene være aktuelle tiltak.
Komiteen er enig i at den planlagte forskningsveksten må brukes til å skape best mulig rammevilkår for forskningen, enten den utføres av nåværende eller nyansatte forskere.
Komiteen er enig i Regjeringens forutsetning om at institusjonene selv må utvikle en personalstruktur som er hensiktsmessig i forhold til institusjonens egne mål og strategier, og at man i denne sammenheng utnytter den bredden av stillingskategorier som ligger i det allerede etablerte stillingssystem i sektoren.
Komiteen understreker at den enkelte institusjon selv må ha ansvaret for å føre en personalpolitikk som sikrer at institusjonens oppgaver innenfor både forskning og utdanning kan ivaretas på en god måte.
Komiteen viser for øvrig til den enkelte institusjons ansvar for å disponere ressursene slik at økte økonomiske midler, blant annet til gjennomføring av kvalitetsreformen, blir brukt til å utvide institusjonenes handlingsrom, blant annet i forhold til økt forskningsinnsats og anskaffelse av nødvendig vitenskapelig utstyr.
Komiteen mener det er viktig å kartlegge om det nye finansieringssystemet får utilsiktede virkninger. Det vil f.eks. være viktig å registrere om systemet makter å hindre at kortsiktige endringer i studenttilstrømningen eller mer tilfeldige svingninger i antall avlagte studiepoeng skaper problemer for små fag og/eller mindre institusjoner når det gjelder å opprettholde - evt. rekruttere - en kvalifisert lærerstab. Komiteen mener at man må gå inn med korrektiver hvis det nye finansieringssystemet får negative virkninger av denne typen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen, viser til at Regjeringen i meldingen forventer at kvalitetsreformen - gjennom effektiviseringseffekter og bedre utnyttelse av eksisterende undervisningsressurser - kan gjennomføres uten betydelig tilførsel av fast faglig personale. Flertallet tør ikke ha sikre oppfatninger om dette spørsmål på det nåværende stadium av gjennomføringsfasen, og forutsetter at både institusjonene selv og Regjeringen følger utviklingen på dette område nøye.
Det er også viktig å sikre at ikke nye krav om tettere oppfølging av studentene, lengre semestre etc. fører til at vitenskapelig ansatt personale får en ytterligere reduksjon i den tid som er disponibel for egen forskning. Flertallet er enig i at institusjonene har et faglig lederansvar for å følge opp at ansatte oppfyller både undervisningsplikt og forskningsplikt, men det må også være institusjonenes ansvar å legge til rette for at det faktisk blir tid til rådighet for forskning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at meldingen forutsetter at kvalitetsreformen kan gjennomføres uten betydelig tilførsel av fast faglig personale. Disse medlemmer mener imidlertid at både kvalitetsreformen og opptrappingsplanen for forskning vil kreve økning i antall vitenskapelig ansatte.
Komiteen er enig i
at prinsippet om forskningsbasert undervisning er grunnleggende
i all høyere utdanning. Dette må innebære
at undervisningen er basert på oppdatert viten innen faget,
ved at den enkelte lærer inkluderer og formidler resultater
fra egen og andres forskning i undervisningen.
Kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger bør
derfor være hovedprinsippet både ved universiteter og
høgskoler, men andelen tid som benyttes til forskning
og/eller undervisning kan variere mellom stillinger/stillingskategorier
og ved de enkelte institusjoner.
Komiteen merker seg at Regjeringen
i større grad ønsker å overlate disponeringen
av de ansattes tid til undervisning og forskning til faglig leder
på grunnivået, og åpne for en fleksibel
utnyttelse av personalressursene. Institusjonene kan gjøre
dette gjennom valg av stillingskategorier ved tilsetting, ved variasjon
i tidsbruk mellom ulike perioder (for eksempel ved forskningsterminer)
og ved individuell fastsettelse av andelen undervisning og forskning
blant arbeidspliktene.
Komiteen understreker at dette
ikke må gå på bekostning av prinsippet
om at de fleste faglige stillingene skal være kombinerte
undervisnings- og forskerstillinger eller prinsippet om forskningsbasert
undervisning. Den planlagte veksten i forskningsaktivitetene må også brukes
til å styrke undervisningen i universiteter og høyskoler.
Komiteen mener det er viktig å se
iverksettingen av kvalitetsreformen og opptrappingen av forskningsinnsatsen
i sammenheng, også personalmessig.
Komiteen viser til
rapporten Evaluering av norsk forskerutdanning fra
Norges forskningsråd i 2002. Evalueringspanelet skriver
blant annet
"Det er i dag bemerkelsesverdig stor forskjell mellom
Norge og de andre nordiske land innen de fleste fagområder,
og forskjellene i antall uteksaminerte doktorgradskandidater har
bare økt på 1990-tallet."
Norge har hatt den laveste veksten i antall
doktorgrader i Skandinavia. Mens antallet doktorgrader på nittitallet økte
med gjennomsnittlig 10 pst. årlig både i Danmark
og Finland, og med 8 pst. i Sverige, lå den årlige
veksten på 6,5 pst. i Norge. Panelet mener det er en sammenheng
mellom Norges dårlige rangering som forskningsnasjon og
den lave satsningen på doktorgradsutdanningen. De mener
det har vært for liten forståelse for betydningen
av en formell forskerutdanning for kvalitet, kreativitet og innovasjon
i FoU-arbeidet. Panelet mener også at doktorgradsutdanningen
i for liten grad har blitt sett på som en integrert del
av en helhetlig høyere utdanning.
Komiteen viser til at norske
doktorgradskandidater ved disputastidspunktet har vesentlig høyere
alder enn i både Sverige og Danmark. En viktig forklaring
på forskjellene er at norske doktorgradsstudenter er eldre ved
opptak til studiet. Komiteen viser til at en ved omlegging
av gradsstrukturen bør legge til rette for tettere integrasjon
mellom grunnutdanningen og forskerutdanningen. På denne
måten får en ned gjennomsnittlig alder ved oppstart
av arbeidet med doktorgraden.
Komiteen mener at all doktorgradsopplæring
skal ha en betydelig kursdel. Dette er viktig for å gi
nødvendig innføring i teori og metode, men også for å styrke samarbeidet
på tvers av avdelinger og fakulteter.
Komiteen viser til at normert
tid for forskerutdanning er tre år. Det kan gis stipend
for inntil fire år, men slik at avhandlingsarbeidet utgjør
75 pst. av tiden og undervisningsoppgaver de resterende 25 pst. Komiteen viser
til at meldingen legger opp til at forskerutdanningen skal være
tre år, men komiteen ber departementet vurdere
i samarbeid med sektoren om utdanningstiden bør utvides
til fire år.
Komiteen mener at en doktorgradsstudent
skal ha en hovedveileder. Det samlede miljø ved institusjonen har
videre ansvar for å legge til rette for forskerutdanningen,
blant annet ved at de har gode kvalitetssikringssystemer. Slik kan
det samlede miljø ved institusjonen bli en ressurs for
stipendiaten. Videre mener komiteen at institusjonene
har en betydelig interesse av å ha et godt forskermiljø med
høy kvalitet og godt internasjonalt nettverk, og at den
kompetanse som ligger i forskningsmiljøet gjenspeiles i
den veiledning institusjonen tilbyr doktorgradsstudentene.
Komiteen er fornøyd
med at Regjeringen tar opp spørsmålet om rett
til forlengelse av åremålsperioden i forbindelse
med lov- eller avtalefestede permisjoner, som for eksempel svangerskapspermisjon,
og at den vil fremme forslag om nødvendige regel- og forskriftsendringer for å sikre
slik rett til forlengelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener institusjonene
kan legge til rette for økt integrasjon av høyere
utdanningsløp ved at mastergradsstudentene får
kontakter inn i ulike forskningsmiljøer. Institusjonene
bør legge opp til at forskningen i større grad
foregår i forskningsgrupper som inkluderer både
forskere, doktorgradsstudenter og mastergradsstudenter, som arbeider
på et prosjekt med felles problemstillinger. Dette vil
være en effektiv måte å inkludere og
sosialisere studentene inn i forskermiljøene tidlig i studieløpet,
gi opplæring i forskningsarbeid, og samtidig øke
mastergradsstudentenes motivasjon for å søke doktorgradsstipend.
Disse medlemmer vil også understreke
det ansvar institusjonene har for å stimulere potensielle kandidater
til å velge en forskerutdanning. Alle institusjoner bør
ha rutiner og opplegg som oppmuntrer det vitenskapelige personalet
i faste stillinger å være aktive i forhold til
studenter som er interesserte og motiverte for å starte
en forskerkarriere. Institusjonene må sørge for
at mastergradsstudentene gjøres kjent med mulighetene for å gå videre
på en doktorgrad. Institusjonene bør ha opplegg
for informasjon om doktorgradsprogrammer, finansieringskilder og
fremgangsmåter for studentene.
Disse medlemmer mener at forskerutdanningen bør
organiseres slik at kandidatene blir en integrert del av institusjonens
faglige miljø. Deltakelse i undervisning og veiledning
er en viktig del av forskerutdanningen for å understreke
koplingen mellom forskning og undervisning.
Disse medlemmer mener stipendiatene
er viktige ressurser for institusjonene, blant annet ved at de underviser
og veileder. Dette bidrar også til at studentene kommer
i kontakt med forskningsarbeidet som foregår på institusjonen.
De får innblikk i mulighetene ved å ta en doktorgrad,
noe som kan øke rekrutteringen til stipendiatstillinger
i neste omgang.
Disse medlemmer vil understreke
det ansvar institusjonen har for å styrke veilederrollen.
Alle institusjoner som jevnlig har personer i forskerutdanning, må utvikle
opplegg for veilederopplæring.
Disse medlemmer viser til at
i tillegg til den enkelte students forutsetninger, er det i første
rekke veilederen og forskningsmiljøet som har størst
betydning for kvaliteten og effektiviteten i forskerutdanningen. Disse
medlemmer vil understreke at det å skape gode relasjoner
mellom veileder og de som forbereder doktorgrad, er en forutsetning
for å skape en god forskerutdanning. Det er institusjonenes
ansvar å ha doktorgradsprogrammer som legger opp til tett
samspill mellom veileder og student.
Disse medlemmer viser til at
doktorgradsstipendiater er å betrakte som arbeidstakere
og ikke har status som studenter. Selv om dette har ført
til tap av fordeler, mener disse medlemmer det er
viktig at stipendiater opparbeider arbeidstakerrettigheter fra de
starter en forskerkarriere. Det er dessuten viktig at det vises stort
grad av fleksibilitet slik at påbegynt doktorgradsarbeid
blir fullført. Det må vises stor fleksibilitet
for å få til tilleggsavtaler for at påbegynte
arbeider blir fullført.
Disse medlemmer mener forskerutdanningen normalt
skal bygge på en 2-års masterutdanning. Det bør
dessuten åpnes for en modell der en starter doktorgradsarbeidet
etter første året på masterutdanningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at forskerutdanningen som hovedregel bør strekke seg over
en periode på 3+1 år. Disse medlemmer mener
et slikt opplegg vil være en god måte å styrke
undervisnings- og veiledningskapasiteten på og oppfylle
en viktig forutsetning i kvalitetsreformen.
Disse medlemmer mener at institusjonene
bør legge til rette for 3+1 løp for kandidater
finansiert over egne budsjetter. Kandidater på programmer
finansiert av eksterne, bør ha tilsvarende utdanningslengde.
Disse medlemmer viser til at
dette vil gi kandidatene et år ekstra til å arbeide
med avhandlingen ved siden av andre oppgaver som fagmiljøet
har ansvar for.
Komiteen støtter departementets
mål om å øke rekrutteringen av forskere
med doktorgrad gjennom å øke antallet doktorgradsstipendiater
og ved å bedre gjennomstrømningen og fullføringsgraden
til de stipendiatene som er inne i systemet. Komiteen viser til
at det foreligger noe ulike anslag for det framtidige behov.
Komiteen viser til den nåværende
opptrappingsplanen for doktorgradsstipendiater, vedtatt av Stortinget
i forbindelse med behandlingen av den siste forskningsmeldingen,
jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000).
Komiteen vil understreke at for å rekruttere
til vitenskapelige stillinger må det legges til rette for
en attraktiv yrkeskarriere. Komiteen mener at postdoktorstillinger
må brukes bevisst og aktivt for å skape forutsigbarhet
og gjøre karriereveien mer attraktiv. Postdoktorstillingene
fremmer også mobilitet i sektoren ved at kandidater går
inn i postdoktorstillinger ved andre institusjoner enn de har avlagt
doktorgrad ved. Komiteen vil understreke at institusjonene
og Forskningsrådet har et felles ansvar for at
det opprettes flere slike stillinger.
Komiteen viser til at det i tillegg
til den enkelte students forutsetninger, i første rekke
er veilederen og forskningsmiljøet som har størst
betydning for kvaliteten og effektiviteten i forskningsutdanningen.
Komiteen vil understreke behovet
institusjonene har for at det etableres internasjonale nettverk.
Studieopphold ved institusjoner i utlandet bør vanligvis kunne
inngå som obligatorisk del i en forskerutdanning, og som
en integrert del i institusjonenes internasjonaliseringsarbeid.
Komiteen mener postdoktorstillinger
må brukes bevisst og aktivt for å skape forutsigbarhet
og gjøre karriereveien mer attraktiv. Komiteen vil
i den forbindelse vise til den fleksibilitet som ligger i dagens retningslinjer. Komiteen mener
at antall postdoktorstillinger ved institusjonene bør økes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre
og representanten Simonsen, slutter seg til Regjeringens
plan og vurderinger av behovet for opptrapping av faglige stillinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
postdoktorstillinger i dag oftest er rene forskerstillinger. Disse
medlemmer viser til at departementets retningslinjer åpner
for at institusjonene kan tilsette postdoktorer i fire år
med ett års undervisningsplikt. I tråd med forutsetningen
om forskningsbasert undervisning og det økte
undervisningsbehovet forbundet med kvalitetsreformen, mener disse
medlemmer at institusjonene i større grad bør
ansette postdoktorer i fire år med ett års undervisningsplikt.
Disse medlemmer mener at lønn
er viktig for å rekruttere til forskerutdanning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
lønnsnivået for doktorgradsstipendiater bør
tilsvare minst det som er begynnerlønnsnivået
i alternative stillinger i det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til behandlingen
av Innst. S. nr. 110 (1999-2000), da Stortinget vedtok at
"veksten i antall rekrutteringsstillinger i en femårsperiode
skal være minst 150 de første to årene
og heves til minst 200 pr. år de neste årene".
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen foreslår å utvide opptrappingsplanen
for doktorstipendiatstillinger. Regjeringen legger opp til en økning
med om lag 60 pst. for perioden 2001-2007, noe som medfører
2000 nye stillinger i forhold til nivået i 1999. Det foreslås
at antallet stipendiatstillinger økes med 200 i 2003, og
deretter 350 årlig fra 2004 til og med 2007. Det vil gi
et volum på om lag 5 000 doktorstipendiatstillinger i sektoren
fra 2007, og antas å bidra til at antall avlagte doktorgrader
vokser fra om lag 700 til 1 100 pr. år.
Disse medlemmer mener at for
at utdanningsinstitusjonene skal ha kapasitet til å veilede
og undervise det økte antallet stipendiater, må de
tilføres ressurser som gjør dem i stand til det.
Norges forskningsråd sto i 1999 for
45 pst. av alle doktorstipendiatstillinger. Det bør også opprettes
nye doktorstipendiatstillinger i regi av Norges forskningsråd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet tar til etterretning Regjeringens utvidede
opptrappingsplan for doktorgradsstipendiater for perioden fram til
2007. Disse medlemmer vil ta konkret stilling til
antallet stipendiater det enkelte år i forbindelse med
behandlingen av de årlige forslagene til statsbudsjett,
og mener behovsanalyser må vurderes underveis.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at departementet har foretatt en kraftig nedjustering av behovet
for fast vitenskapelig personale som følge av forskningsopptrappingen
fra NIFUs anslag på 2 100 til 1 000 stillinger. Disse medlemmer stiller
seg uforstående til denne halveringen av det beregnede
behovet for nye stillinger for å få norsk forskningsinnsats
opp på OECD-nivå, selv om rammevilkårene
for det eksisterende vitenskapelige personalet skal bedres. Disse
medlemmer mener at en betydelig del av forskningsopptrappingen
må skje gjennom en økning i antallet vitenskapelige
stillinger. Dersom en legger dette til grunn, vil også behovet
for doktorgradsstipendiater være høyere enn Regjeringen legger
opp til. Disse medlemmer mener det er veiledningskapasitet
til å opprette 400 nye stipendiatstillinger per år,
noe som tilsvarer veksten i stillinger fra 2001 til 2002.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Opptrappingen av antallet doktorgradsstipendiater ved
universiteter og høyskoler skal ligge på 400 nye stipendiater
per år i perioden 2003-2007."
Komiteen viser til
at hovedproblemet når det gjelder å ansette kvinner
i toppstillinger ikke er at kvinner vurderes som faglig svakere
enn menn, men oftest at det mangler kvinnelige søkere.
Det er derfor avgjørende å finne ordninger som
gjør at flere kvinner oppnår de formelle kvalifikasjonene
for toppstillinger. Komiteen merker seg at departementet
vil forsøke å utvikle en treffsikker incentivordning
for å få til dette.
Komiteen merker seg at departementet
mener at positiv særbehandling er et legitimt virkemiddel
for å øke kvinneandelen i vitenskapelige stillinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten
Simonsen, ser med bekymring på at det til tross for en
rekke tiltak fortsatt er langt færre kvinner enn menn i
faste vitenskapelige stillinger. Tallene varierer fra fagområde
til fagområde, men hovedtendensen er at andelen kvinner blir
lavere jo høyere i stillingsstrukturen man kommer.
Flertallet mener det er viktig å opprettholde
ordningen med å øremerke vitenskapelige stillinger
for kvinner, som har vært et viktig virkemiddel for å øke rekrutteringen
av kvinner. Flertallet er enig med departementet
i at slik øremerking ikke kan være i strid med
EØS-avtalen. Flertallet mener også at
det må øremerkes stipender til kvinner for å øke
antall kvinner til forskeropplæringen.
Flertallet viser til at vitenskapelig
ansatte gjennomsnittlig arbeider 48,5 timer per uke, og i betydelig grad
tar fritiden i bruk til forskningsarbeidet. En slik arbeidsbelastning
kan vanskeliggjøre en vitenskapelig karriere for familier
med små barn, og spesielt for kvinner som tradisjonelt
har større ansvar forbundet med det å ha barn.
Flertallet understreker derfor
behovet for at kompetanseutvikling for kvinnelig ansatte må være
et prioritert område for institusjonene. Videre understreker flertallet betydningen
av gode velferdstilbud for småbarnsfamilier, f.eks. barnehager,
som et virkemiddel for å rekruttere til og fortsette i
en vitenskapelig karriere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
er nødvendig å evaluere og vurdere kriteriene
for utvelgelse av kandidater til stillinger. Disse medlemmer vil
i den forbindelse særlig peke på rent kvantitative
publiseringskrav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og representanten Simonsen har videre merket seg at personalpolitiske
forhold som barnehagetilbud blir ansett for å være
ett av flere virkemidler for å rekruttere kvinner til forskerstillinger. Disse
medlemmer slutter seg ikke til dette synspunkt da tilbudet
om barnehage kan være like viktig for å rekruttere
nødvendig mannlig kompetanse i de tilfeller hvor menn er
i mindretall ved fakultetet eller avdelingen. Velferdstilbud for
småbarnsfamilier som virkemiddel i rekrutteringsprosesser
vil derfor ha like stor betydning for mannlige som for kvinnelige
rekrutteringsgrupper.
Komiteen merker seg
at departementet vil vurdere å opprette en stillingskategori
over førstelektorstilling slik at deltakelse i forsøks-
og utviklingsarbeid, utarbeiding av lærebøker
og andre typer læremidler og andre former for pedagogisk
virksomhet kan være meriterende. Komiteen viser
til behandlingen av St.meld. nr. 16 (2001-2002) om ny lærerutdanning
og Innst. S. nr. 262 (2001-2002), og støtter innføringen
av en stillingskategori over førstelektor.
Komiteen er enig i at høyskolenes
profesjonsutdanninger må styrke sin tilknytning til yrkesfeltet
gjennom praksisrettet FoU-arbeid.