Personalpolitikk

Komiteen er enig i at prinsippet om forskningsbasert undervisning er grunnleggende i all høyere utdanning. Dette må innebære at undervisningen er basert på oppdatert viten innen faget, ved at den enkelte lærer inkluderer og formidler resultater fra egen og andres forskning i undervisningen.

Kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger bør derfor være hovedprinsippet både ved universiteter og høgskoler, men andelen tid som benyttes til forsk­ning og/eller undervisning kan variere mellom stillinger/stillingskategorier og ved de enkelte institusjoner.

Komiteen merker seg at Regjeringen i større grad ønsker å overlate disponeringen av de ansattes tid til undervisning og forskning til faglig leder på grunnivået, og åpne for en fleksibel utnyttelse av personalressursene. Institusjonene kan gjøre dette gjennom valg av stillingskategorier ved tilsetting, ved variasjon i tidsbruk mellom ulike perioder (for eksempel ved forsk­ningsterminer) og ved individuell fastsettelse av andelen undervisning og forskning blant arbeidspliktene.

Komiteen understreker at dette ikke må gå på bekostning av prinsippet om at de fleste faglige stillingene skal være kombinerte undervisnings- og forskerstillinger eller prinsippet om forskningsbasert undervisning. Den planlagte veksten i forskningsaktivitetene må også brukes til å styrke undervisningen i universiteter og høyskoler.

Komiteen mener det er viktig å se iverksettingen av kvalitetsreformen og opptrappingen av forskningsinnsatsen i sammenheng, også personalmessig.

Forskerutdanning

Komiteen viser til rapporten Evaluering av norsk forskerutdanning fra Norges forskningsråd i 2002. Evalueringspanelet skriver blant annet

"Det er i dag bemerkelsesverdig stor forskjell mellom Norge og de andre nordiske land innen de fleste fagområder, og forskjellene i antall uteksaminerte doktorgradskandidater har bare økt på 1990-tallet."

Norge har hatt den laveste veksten i antall doktorgrader i Skandinavia. Mens antallet doktorgrader på nittitallet økte med gjennomsnittlig 10 pst. årlig både i Danmark og Finland, og med 8 pst. i Sverige, lå den årlige veksten på 6,5 pst. i Norge. Panelet mener det er en sammenheng mellom Norges dårlige rangering som forskningsnasjon og den lave satsningen på doktorgradsutdanningen. De mener det har vært for liten forståelse for betydningen av en formell forskerutdanning for kvalitet, kreativitet og innovasjon i FoU-arbeidet. Panelet mener også at doktorgradsutdanningen i for liten grad har blitt sett på som en integrert del av en helhetlig høyere utdanning.

Komiteen viser til at norske doktorgradskandidater ved disputastidspunktet har vesentlig høyere alder enn i både Sverige og Danmark. En viktig forklaring på forskjellene er at norske doktorgradsstudenter er eldre ved opptak til studiet. Komiteen viser til at en ved omlegging av gradsstrukturen bør legge til rette for tettere integrasjon mellom grunnutdanningen og forskerutdanningen. På denne måten får en ned gjennomsnittlig alder ved oppstart av arbeidet med doktorgraden.

Komiteen mener at all doktorgradsopplæring skal ha en betydelig kursdel. Dette er viktig for å gi nødvendig innføring i teori og metode, men også for å styrke samarbeidet på tvers av avdelinger og fakulteter.

Komiteen viser til at normert tid for forskerutdanning er tre år. Det kan gis stipend for inntil fire år, men slik at avhandlingsarbeidet utgjør 75 pst. av tiden og undervisningsoppgaver de resterende 25 pst. Komiteen viser til at meldingen legger opp til at forskerutdanningen skal være tre år, men komiteen ber departementet vurdere i samarbeid med sektoren om utdanningstiden bør utvides til fire år.

Komiteen mener at en doktorgradsstudent skal ha en hovedveileder. Det samlede miljø ved institusjonen har videre ansvar for å legge til rette for forskerutdanningen, blant annet ved at de har gode kvalitetssikringssystemer. Slik kan det samlede miljø ved institusjonen bli en ressurs for stipendiaten. Videre mener komiteen at institusjonene har en betydelig interesse av å ha et godt forskermiljø med høy kvalitet og godt internasjonalt nettverk, og at den kompetanse som ligger i forskningsmiljøet gjenspeiles i den veiledning institusjonen tilbyr doktorgradsstudentene.

Komiteen er fornøyd med at Regjeringen tar opp spørsmålet om rett til forlengelse av åremålsperioden i forbindelse med lov- eller avtalefestede permisjoner, som for eksempel svangerskapspermisjon, og at den vil fremme forslag om nødvendige regel- og forskriftsendringer for å sikre slik rett til forlengelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener institusjonene kan legge til rette for økt integrasjon av høyere utdanningsløp ved at mastergradsstudentene får kontakter inn i ulike forskningsmiljøer. Institusjonene bør legge opp til at forskningen i større grad foregår i forskningsgrupper som inkluderer både forskere, doktorgradsstudenter og mastergradsstudenter, som arbeider på et prosjekt med felles problemstillinger. Dette vil være en effektiv måte å inkludere og sosialisere studentene inn i forskermiljøene tidlig i studieløpet, gi opplæring i forskningsarbeid, og samtidig øke mastergradsstudentenes motivasjon for å søke doktorgradsstipend.

Disse medlemmer vil også understreke det ansvar institusjonene har for å stimulere potensielle kandidater til å velge en forskerutdanning. Alle institusjoner bør ha rutiner og opplegg som oppmuntrer det vitenskapelige personalet i faste stillinger å være aktive i forhold til studenter som er interesserte og motiverte for å starte en forskerkarriere. Institusjonene må sørge for at mastergradsstudentene gjøres kjent med mulighetene for å gå videre på en doktorgrad. Institusjonene bør ha opplegg for informasjon om doktorgradsprogrammer, finansieringskilder og fremgangsmåter for studentene.

Disse medlemmer mener at forskerutdanningen bør organiseres slik at kandidatene blir en integrert del av institusjonens faglige miljø. Deltakelse i undervisning og veiledning er en viktig del av forskerutdanningen for å understreke koplingen mellom forskning og undervisning.

Disse medlemmer mener stipendiatene er viktige ressurser for institusjonene, blant annet ved at de underviser og veileder. Dette bidrar også til at studentene kommer i kontakt med forskningsarbeidet som foregår på institusjonen. De får innblikk i mulighetene ved å ta en doktorgrad, noe som kan øke rekrutteringen til stipendiatstillinger i neste omgang.

Disse medlemmer vil understreke det ansvar institusjonen har for å styrke veilederrollen. Alle institusjoner som jevnlig har personer i forskerutdanning, må utvikle opplegg for veilederopplæring.

Disse medlemmer viser til at i tillegg til den enkelte students forutsetninger, er det i første rekke veilederen og forskningsmiljøet som har størst betydning for kvaliteten og effektiviteten i forskerutdanningen. Disse medlemmer vil understreke at det å skape gode relasjoner mellom veileder og de som forbereder doktorgrad, er en forutsetning for å skape en god forskerutdanning. Det er institusjonenes ansvar å ha doktorgradsprogrammer som legger opp til tett samspill mellom veileder og student.

Disse medlemmer viser til at doktorgradsstipendiater er å betrakte som arbeidstakere og ikke har status som studenter. Selv om dette har ført til tap av fordeler, mener disse medlemmer det er viktig at stipendiater opparbeider arbeidstakerrettigheter fra de starter en forskerkarriere. Det er dessuten viktig at det vises stort grad av fleksibilitet slik at påbegynt doktorgradsarbeid blir fullført. Det må vises stor fleksibilitet for å få til tilleggsavtaler for at påbegynte arbeider blir fullført.

Disse medlemmer mener forskerutdanningen normalt skal bygge på en 2-års masterutdanning. Det bør dessuten åpnes for en modell der en starter doktorgradsarbeidet etter første året på masterutdanningen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at forskerutdanningen som hovedregel bør strekke seg over en periode på 3+1 år. Disse medlemmer mener et slikt opplegg vil være en god måte å styrke undervisnings- og veiledningskapasiteten på og oppfylle en viktig forutsetning i kvalitetsreformen.

Disse medlemmer mener at institusjonene bør legge til rette for 3+1 løp for kandidater finansiert over egne budsjetter. Kandidater på programmer finansiert av eksterne, bør ha tilsvarende utdanningslengde.

Disse medlemmer viser til at dette vil gi kandidatene et år ekstra til å arbeide med avhandlingen ved siden av andre oppgaver som fagmiljøet har ansvar for.

Rekrutteringssituasjonen

Komiteen støtter departementets mål om å øke rekrutteringen av forskere med doktorgrad gjennom å øke antallet doktorgradsstipendiater og ved å bedre gjennomstrømningen og fullføringsgraden til de stipendiatene som er inne i systemet. Komiteen viser til at det foreligger noe ulike anslag for det framtidige behov.

Komiteen viser til den nåværende opptrappingsplanen for doktorgradsstipendiater, vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av den siste forsk­ningsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000).

Komiteen vil understreke at for å rekruttere til vitenskapelige stillinger må det legges til rette for en attraktiv yrkeskarriere. Komiteen mener at postdoktorstillinger må brukes bevisst og aktivt for å skape forutsigbarhet og gjøre karriereveien mer attraktiv. Postdoktorstillingene fremmer også mobilitet i sektoren ved at kandidater går inn i postdoktorstillinger ved andre institusjoner enn de har avlagt doktorgrad ved. Komiteen vil understreke at institusjonene og Forsk­ningsrådet har et felles ansvar for at det opprettes flere slike stillinger.

Komiteen viser til at det i tillegg til den enkelte students forutsetninger, i første rekke er veilederen og forskningsmiljøet som har størst betydning for kvaliteten og effektiviteten i forskningsutdanningen.

Komiteen vil understreke behovet institusjonene har for at det etableres internasjonale nettverk. Studieopphold ved institusjoner i utlandet bør vanligvis kunne inngå som obligatorisk del i en forskerutdanning, og som en integrert del i institusjonenes internasjonaliseringsarbeid.

Komiteen mener postdoktorstillinger må brukes bevisst og aktivt for å skape forutsigbarhet og gjøre karriereveien mer attraktiv. Komiteen vil i den forbindelse vise til den fleksibilitet som ligger i dagens retningslinjer. Komiteen mener at antall postdoktorstillinger ved institusjonene bør økes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Simonsen, slutter seg til Regjeringens plan og vurderinger av behovet for opptrapping av faglige stillinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at postdoktorstillinger i dag oftest er rene forskerstillinger. Disse medlemmer viser til at departementets retningslinjer åpner for at institu­sjonene kan tilsette postdoktorer i fire år med ett års undervisningsplikt. I tråd med forutsetningen om forsk­ningsbasert undervisning og det økte undervisningsbehovet forbundet med kvalitetsreformen, mener disse medlemmer at institusjonene i større grad bør ansette postdoktorer i fire år med ett års undervisningsplikt.

Disse medlemmer mener at lønn er viktig for å rekruttere til forskerutdanning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener lønnsnivået for doktorgradsstipendiater bør tilsvare minst det som er begynnerlønnsnivået i alternative stillinger i det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til behandlingen av Innst. S. nr. 110 (1999-2000), da Stortinget vedtok at

"veksten i antall rekrutteringsstillinger i en femårsperiode skal være minst 150 de første to årene og heves til minst 200 pr. år de neste årene".

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen foreslår å utvide opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger. Regjeringen legger opp til en økning med om lag 60 pst. for perioden 2001-2007, noe som medfører 2000 nye stillinger i forhold til nivået i 1999. Det foreslås at antallet stipendiatstillinger økes med 200 i 2003, og deretter 350 årlig fra 2004 til og med 2007. Det vil gi et volum på om lag 5 000 doktorstipendiatstillinger i sektoren fra 2007, og antas å bidra til at antall avlagte doktorgrader vokser fra om lag 700 til 1 100 pr. år.

Disse medlemmer mener at for at utdanningsinstitusjonene skal ha kapasitet til å veilede og undervise det økte antallet stipendiater, må de tilføres ressurser som gjør dem i stand til det.

Norges forskningsråd sto i 1999 for 45 pst. av alle doktorstipendiatstillinger. Det bør også opprettes nye doktorstipendiatstillinger i regi av Norges forskningsråd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet tar til etterretning Regjeringens utvidede opptrappingsplan for doktorgradsstipendiater for perioden fram til 2007. Disse medlemmer vil ta konkret stilling til antallet stipendiater det enkelte år i forbindelse med behandlingen av de årlige forslagene til statsbudsjett, og mener behovsanalyser må vurderes underveis.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet har foretatt en kraftig nedjustering av behovet for fast vitenskapelig personale som følge av forskningsopptrappingen fra NIFUs anslag på 2 100 til 1 000 stillinger. Disse medlemmer stiller seg uforstående til denne halveringen av det beregnede behovet for nye stillinger for å få norsk forskningsinnsats opp på OECD-nivå, selv om rammevilkårene for det eksisterende vitenskapelige personalet skal bedres. Disse medlemmer mener at en betydelig del av forskningsopptrappingen må skje gjennom en økning i antallet vitenskapelige stillinger. Dersom en legger dette til grunn, vil også behovet for doktorgradsstipendiater være høyere enn Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer mener det er veiledningskapasitet til å opprette 400 nye stipendiatstillinger per år, noe som tilsvarer veksten i stillinger fra 2001 til 2002.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Opptrappingen av antallet doktorgradsstipendiater ved universiteter og høyskoler skal ligge på 400 nye stipendiater per år i perioden 2003-2007."

Rekruttering av kvinner

Komiteen viser til at hovedproblemet når det gjelder å ansette kvinner i toppstillinger ikke er at kvinner vurderes som faglig svakere enn menn, men oftest at det mangler kvinnelige søkere. Det er derfor avgjørende å finne ordninger som gjør at flere kvinner oppnår de formelle kvalifikasjonene for toppstillinger. Komiteen merker seg at departementet vil forsøke å utvikle en treffsikker incentivordning for å få til dette.

Komiteen merker seg at departementet mener at positiv særbehandling er et legitimt virkemiddel for å øke kvinneandelen i vitenskapelige stillinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, ser med bekymring på at det til tross for en rekke tiltak fortsatt er langt færre kvinner enn menn i faste vitenskapelige stillinger. Tallene varierer fra fagområde til fagområde, men hovedtendensen er at andelen kvinner blir lavere jo høyere i stillingsstrukturen man kommer.

Flertallet mener det er viktig å opprettholde ordningen med å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner, som har vært et viktig virkemiddel for å øke rekrutteringen av kvinner. Flertallet er enig med departementet i at slik øremerking ikke kan være i strid med EØS-avtalen. Flertallet mener også at det må øremerkes stipender til kvinner for å øke antall kvinner til forskeropplæringen.

Flertallet viser til at vitenskapelig ansatte gjennomsnittlig arbeider 48,5 timer per uke, og i betydelig grad tar fritiden i bruk til forskningsarbeidet. En slik arbeidsbelastning kan vanskeliggjøre en vitenskapelig karriere for familier med små barn, og spesielt for kvinner som tradisjonelt har større ansvar forbundet med det å ha barn.

Flertallet understreker derfor behovet for at kompetanseutvikling for kvinnelig ansatte må være et prioritert område for institusjonene. Videre understreker flertallet betydningen av gode velferdstilbud for småbarnsfamilier, f.eks. barnehager, som et virkemiddel for å rekruttere til og fortsette i en vitenskapelig karriere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er nødvendig å evaluere og vurdere kriteriene for utvelgelse av kandidater til stillinger. Disse medlemmer vil i den forbindelse særlig peke på rent kvantitative publiseringskrav.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen har videre merket seg at personalpolitiske forhold som barnehagetilbud blir ansett for å være ett av flere virkemidler for å rekruttere kvinner til forskerstillinger. Disse medlemmer slutter seg ikke til dette synspunkt da tilbudet om barnehage kan være like viktig for å rekruttere nødvendig mannlig kompetanse i de tilfeller hvor menn er i mindretall ved fakultetet eller avdelingen. Velferdstilbud for småbarnsfamilier som virkemiddel i rekrutteringsprosesser vil derfor ha like stor betydning for mannlige som for kvinnelige rekrutteringsgrupper.

Personale til profesjonsutdanninger ved statlige høyskoler

Komiteen merker seg at departementet vil vurdere å opprette en stillingskategori over førstelektorstilling slik at deltakelse i forsøks- og utviklingsarbeid, utarbeiding av lærebøker og andre typer læremidler og andre former for pedagogisk virksomhet kan være meriterende. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 16 (2001-2002) om ny lærerutdanning og Innst. S. nr. 262 (2001-2002), og støtter innføringen av en stillingskategori over førstelektor.

Komiteen er enig i at høyskolenes profesjonsutdanninger må styrke sin tilknytning til yrkesfeltet gjennom praksisrettet FoU-arbeid.