Komiteen rettet 10. oktober 2002 en henvendelse
til kommunalminister Erna Solberg. (Vedlegg 1.) I brevet ba komiteen
opplyst om det var riktig at det forelå opplysninger om
at Krekar periodevis hadde oppholdt seg i hjemlandet i løpet
av de årene han hadde opphold i Norge samt bakgrunnen for
at man eventuelt valgte ikke å gjøre noe verken
tidligere eller under Krekars Norgesbesøk i august 2002.
Det ble videre reist spørsmål om, og i tilfelle
fra hvilket tidspunkt, norske myndigheter hadde hatt informasjon
om Krekars status som geriljaleder og at han på dette grunnlag
hadde oppholdt seg i Irak. Komiteen stilte samtidig spørsmål
om det medførte riktighet at Mullah Krekar og hans bror
hadde mottatt offentlig støtte til sin organisasjon "Islamsk visjon
i Norge", hvor meget de i tilfelle hadde mottatt, hvilke kriterier
som var lagt til grunn for bevilgningen og om man hadde mottatt
regnskap for beløpet. Endelig reiste komiteen spørsmål
om norske myndigheter fulgte opp saken i forhold til andre involverte
land som for eksempel USA.
I sitt svarbrev av 17. oktober 2002 (vedlegg
2) opplyser kommunal- og regionalministeren at svar på spørsmålene
var utformet i samråd med justisministeren, kultur- og
kirkeministeren og utenriksministeren. Innledningsvis bemerker kommunal-
og regionalministeren at Mullah Krekars forhold er til vurdering
hos utlendingsmyndighetene og i politiet. Det blir opplyst at saken
befinner seg på et foreløpig stadium og at det ennå ikke
er tatt stilling til om det skal treffes vedtak etter utlendingsloven.
Statsråden uttaler videre:
"Når det gjelder politiets behandling, så er
det tale om en etterforskning, uavhengig av utlendingssaken. Etterforskning
av enkeltsaker hører under påtalemyndigheten,
som ikke rapporterer til departementene eller andre deler av sentralforvaltningen
om sin behandling av slike saker. Jeg har i denne sammenheng fått
opplyst at ytterligere informasjon om etterforskningssaken ikke
kan gis på det nåværende tidspunkt, idet
det er påtalemyndighetens oppfatning at dette vil kunne
skade etterforskningen og forholdet til fremmede stater. Det vises
til straffeprosesslovens regler om dette (§ 242)."
Når det gjelder spørsmålet
om opphold i hjemlandet, uttaler statsråden at hun har
fått opplyst fra Utlendingsdirektoratet at man der ikke
var kjent med at vedkommende oppholdt seg i Norge i sommer. Krekars
norske reisebevis ble imidlertid fornyet ved Oslos politidistrikt
2. august 2002. Oslo politidistrikt har opplyst at det kreves personlig
oppmøte ved fornyelse, og at det i denne forbindelse ikke
forelå indikasjoner på at det ikke kunne foretas
en vanlig fornyelse av reisedokumentet.
Det fremgår at Krekar ble stoppet i
grensekontrollen på Fornebu i 1993. Han kom fra Syria,
hvor han hadde oppholdt seg i ni måneder. Han fremla da
foruten sitt norske reisebevis, et ID-kort fra "The Third World Development
Organization" utstedt i 1992 i Nord-Irak med stempel fra organisasjonens
hovedkontor i Canada.
I september 1994 fremmet Krekar søknad
om bosettingstillatelse. Han ga i den forbindelse en reiseoversikt hvor
det fremgikk at han hadde foretatt mange og hyppige reiser, også til
Tyrkia og Iran. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger,
avslo Utlendingsdirektoratet 9. januar 1995 søknaden om
bosettingstillatelse. Krekar ble videre forhåndsvarslet
om tilbakekall av asylstatus. Det fremgår:
"Dersom en person som innehar asylstatus foretar reiser
til hjemlandet, kan det danne grunnlag for tilbakekall av asylstatus."
Det blir videre opplyst at Krekar i mai 1995
ga tilsvar til forhåndsvarselet samt en ny reiseoversikt.
Utlendingsdirektoratet opplyser at man ikke hadde sikre holdepunkter
for å påstå at han hadde vært
i sitt hjemland. Blant annet var det på vurderingstidspunktet
ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at det utstedte ID-kortet
var et tilstrekkelig bevis for at han hadde vært i hjemlandet. Saken
om tilbakekall ble henlagt 15. april 1996.
Når det gjelder spørsmålet
om Krekars eventuelle deltakelse i forhold til militære
organisasjoner, blir det vist til den pågående
etterforskningen.
Når det gjelder statstilskuddet, blir
det vist til lov om trudomssamfunn §19. Ifølge
opplysninger fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus stiftet Mullah
Krekar trossamfunnet Islamsk Visjon i 1994. Trossamfunnet mottok
statstilskudd for årene 1997-99. Fra Oslo kommune mottok
Islamsk Visjon tilskudd i 1999 og 2000. Det fremgår at
fylkesmannen mottok regnskapsoversikt og årsrapport i henhold
til lov om trossamfunn, for årene 1997, 1998 og 1999. Fylkesmannen fant
ikke å kunne innvilge statstilskudd til Islamsk Visjon
for 2000, fordi det fremgikk av årsrapporten fra 1999 at
det ikke hadde hatt utgifter til religiøs aktivitet. Fylkesmannen
fattet 5. juni 2002 vedtak om at Islamsk Visjon i Norge slettes
som trossamfunn. Innestående saldo på Islamsk
Visjon i Norges konto er overført Fylkesmannens konto.
Når det gjelder spørsmålet
om norske myndigheters forhold til andre involverte land, fremgår
det:
"Berørte utenlandske myndigheter er, på forespørsel blitt
orientert om utlendingssaken i Norge. Nederlandske myndigheter er
gitt en redegjørelse hva gjelder saksgang generelt og status,
idet vedkommende for tiden er varetektsfengslet i Nederland i anledning
en jordansk utleveringsbegjæring."
I brev av 5. november 2002 ba komiteen om ytterligere
forklaring på hvorfor Mullah Krekars reisebevis ble fornyet
2. august 2002. (Vedlegg 3.)
Komiteen ba også opplyst om norske
myndigheter var gjort kjent med at andre lands myndigheter søkte Mullah
Krekar, og i tilfelle hvilke land som ønsket Krekar utlevert.
I svarbrev datert 19. november 2002 (vedlegg
4), som er utarbeidet i samråd med justisministeren, redegjør
kommunal- og regionalminister Erna Solberg for rutinene ved fornyelse
av reisebevis. Det vises blant annet til saksbehandlingssystemet
FREMKON, hvor registerinformasjonen oppdateres løpende.
Det fremgår:
"Det er opplyst fra Oslo politidistrikt at det ikke
var noe i FREMKON som kunne indikere at vedkommende skulle undergis
noen særskilt behandling for så vidt angår
fornyelse av reisedokumentet. Passet var gyldig til november 2002,
og det er ikke uvanlig med tidlige forlengelser, idet noen land
krever at pass skal være gyldig i 6 måneder for å utstede
visum."
Det blir videre redegjort for at Norges ambassade
i Jordan 29. september 2002 mottok en utleveringsbegjæring
(Extradition request) fra Jordan vedrørende Mullah Krekar.
Begjæringen knyttet seg til en narkotikasak. Da Mullah
Krekar på dette tidspunkt ikke befant seg i Norge, ble
Jordan, via diplomatiske kanaler, orientert om at begjæringen
ikke kunne realitetsbehandles og derfor måtte stilles i
bero.
I brev av 10. desember 2002 fremmet komiteen
8 oppfølgende spørsmål til statsråd
Erna Solberg. (Vedlegg 5.) De 5 første spørsmålene
omhandlet FREMKON-registeret. I spørsmål 6 ba
komiteen om å få oversendt en kopi av utleveringsbegjæringen
som Norges ambassade i Jordan mottok 29. september 2002. Komiteen
ba videre om en redegjørelse for hvilke rutiner som i dag
finnes for å kontrollere/holde oversikt over om
personer som innehar asylstatus foretar reiser til hjemlandet, og
om det finnes rutiner for oppfølging av denne typen opplysninger.
Komiteen ba avslutningsvis departementet redegjøre for
hvordan denne regelen skal forstås.
I svarbrev av 20. desember 2002 fra kommunal-
og regionalminister Erna Solberg (vedlegg 6) blir det grundig redegjort
for hva slags opplysninger som finnes i FREMKON-registeret. Som
vedlegg følger Datatilsynets konsesjon for FREMKON av 6.
februar 1996 samt Rundskriv UDI 93 - 40 JURA av 5. oktober 1993 vedr.
begrensninger i registrering av data i FREMKON. I svaret fra statsråden
blir det blant annet informert om hvem som har anledning til å skrive
inn opplysninger i registeret. Det fremgår:
"De aller fleste saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet,
Utlendingsnemnda og politiet har tilgang til å skrive inn
opplysninger i Fremkon-registeret. I tillegg har de som arbeider
med registrering, for eksempel forværelset og arkivet i
de samme etatene slik tilgang. Enkelte ansatte i Kommunal- og regionaldepartementet
har også tilgang til å registrere opplysninger
i registeret, siden departementet behandler klagesaker etter statsborgerloven."
Når det gjelder spørsmål
om mistanke om kriminelle forhold kan føres inn, selv om
det ikke foreligger noen anmeldelse, fremgår det:
"Fremkon-registeret er et forvaltningsregister. Registrering
av straffbare forhold skal ikke forekomme, verken ved henvisning
til en anmeldelse, straffedom, beskrivelse av straffbart forhold
eller ved bruk av merknader som "straffet" eller lignende. Dersom
en utlending er ut- eller bortvist på grunn av straffbare
forhold er det imidlertid indirekte mulig å lese at et
straffbart forhold har funnet sted."
Når det gjelder spørsmålet
om å få oversendt en kopi av utleveringsbegjæringen
Norges ambassade i Jordan mottok 29. september 2002, fremgår
det at spørsmålet er forelagt Justisdepartementet,
som i brev av 17. desember 2002 uttaler:
"Kontroll- og konstitusjonskomiteen bes gjort oppmerksom
på at jordanske myndigheter har bedt om at begjæringen
behandles strengt fortrolig. Av hensyn til Norges deltagelse i internasjonalt
samarbeid innenfor strafferett og terrorbekjempelse er det viktig
at informasjonen som mottas fra andre land i denne type saker behandles
i samsvar med de uttalte forutsetninger fra vedkommende land. Saken
er derfor gradert strengt fortrolig og håndtert i samsvar
med denne graderingen. For øvrig har norske myndigheter
tatt hensyn til ønsket om ikke å skade håndteringen
av den iverksatte utleveringsprosedyre i Nederland, idet Nederland
selv ikke har gitt innsyn i dokumentene i saken.
På denne
bakgrunn bes Kontroll- og konstitusjonskomiteen opplyse om de fastholder
anmodningen om å få utleveringsbegjæringen
oversendt."
Når det gjelder komiteens spørsmål
om hvorvidt det kan danne grunnlag for tilbakekall av asylstatus
dersom en person som innehar asylstatus foretar reiser til utlandet,
uttaler statsråden:
"Personer som har fått asylstatus i Norge
gis som hovedregel også reisebevis dersom de har søkt
om det. Reisebeviset gir vanligvis utlendingen anledning til å reise
til alle land utenfor Norge, med unntak av hjemlandet, eventuelt
andre spesielt unntatte land. I forbindelse med fornyelse av flyktningens
oppholds- og arbeidstillatelse forutsettes at vilkårene
for tillatelsen fortsatt er oppfylt. Dette gjelder også ved
fornyelse av reisebeviset. Utlendingsmyndighetene gjennomgår opplysningene
i reisebeviset om flyktningens reisevirksomhet. Dersom det gjennom
stempler i reisebeviset eller på annen måte fremkommer
at flyktningen har oppholdt seg i hjemlandet, vil Utlendingsdirektoratet rutinemessig
vurdere om asylstatus skal tilbakekalles.
Det er ikke
alltid mulig for utlendingsmyndighetene å bringe på det
rene hvorvidt en utlending har vært i hjemlandet eller
ikke. Utlendingsmyndighetene er derfor avhengig av at det fremlegges
opplysninger fra grensemyndighetene eller andre som bekrefter at
flyktningen har vært i hjemlandet. Av særlig betydning
i denne forbindelse vil være politiets tilførselsveier
til Norge. Her vil mulighetene for å ta beslag i reisedokumenter
kunne medvirke til at reisevirksomheten til hjemlandet blir avslørt.
Dersom
utlendingsmyndighetene mottar opplysninger om at personer som har
asylstatus i Norge har reist til sitt hjemland, vil slike opplysninger
alltid bli nøye vurdert. Av sentral betydning for mulig
oppfølging er på hvilken måte opplysningene
kan dokumenteres. Dersom opplysningene anses holdbare vil dette
rutinemessig medføre at flyktningen blir varslet om at
innvilget asyl vurderes kalt tilbake, eventuelt at dette følges opp
med nødvendige forvaltningsvedtak."
Statsråden gjør avslutningsvis
rede for at en asylstatus kan tilbakekalles i henhold til utlendingsloven § 18 annet
ledd når "flyktningen ikke lenger går inn under flyktningedefinisjonen,
jf. § 16, eller det for øvrig følger
av alminnelige forvaltningsrettslige regler". Det fremgår
at vurderingen av om en asylstatus skal tilbakekalles på grunn
av at utlendingen har reist til hjemlandet, må bero på en
konkret vurdering. Statsråden uttaler:
"I enkelte saker vil reisen være en indikasjon
på at utlendingen ikke lenger har noe å frykte
i det landet det er søkt beskyttelse fra. I andre tilfeller
vil en reise til hjemlandet ikke innebære tilsvarende indikasjon.
Dette kan for eksempel være tilfelle dersom en utlending
reiser til hjemlandet for å besøke et sykt familiemedlem, og
selv velger å ta den risikoen dette innebærer.
Som regel vil det da foreligge en søknad for utlendingsmyndighetene
hvor det bes om at slik reise tillates uten at dette får
betydning for asylstatusen. I forbindelse med arbeidet med tilbakevending
av flyktninger, kan det også tenkes at en utlending gis
anledning til å reise til hjemlandet uten å miste
asylstatusen."