Gjennom Stortingets behandling av Dokument nr. 8:128
(2001-2002) om tiltak for å følge opp SAPRIN-rapporten
om konsekvensene av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer,
jf. Innst. S. nr. 8 (2002-2003), ble Regjeringen anmodet om å gi
en redegjørelse for Verdensbankens politikk og Norges rolle
i dens styre og virksomhet. Dette er gjort i proposisjonens del
II.
I proposisjonen redegjøres det for
den historiske bakgrunn for opprettelsen av Verdensbanken, Verdensbankens
mandat, virkeområde og oppbygging.
Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet, IMF,
ble opprettet på grunnlag av et møte i Bretton Woods
i 1944. De har begge formell status som særorganisasjoner
i FN. Verdensbanken er den klart største internasjonale
utviklingsinstitusjonen og den eneste utviklingsbanken med et globalt
mandat.
Det fremgår at Verdensbanken i 2002
har en kapitalbase på USD 227,7 mrd., hvorav USD 11,5 mrd.
er innbetalt av medlemslandene. Samlede utlån i budsjettåret 2001-2002
var USD 19,5 mrd., hvorav USD 8,1 mrd. var fra IDA. Verdensbankgruppens
stab ved hovedkontoret og ved landkontorene utgjør til
sammen om lag 10 000 personer.
Verdensbankens långivning kan deles
i to hovedtyper av lån; langsiktige investeringslån
og betalingsbalansestøttelån knyttet til økonomiske
og strukturelle reformer (såkalte strukturtilpasningslån).
Langsiktige investeringslån har tradisjonelt
utgjort om lag tre fjerdedeler av Verdensbankens långivning. Disse
lånene har gått til finansiering av konkrete tiltak på områder
som infrastruktur, utdanning, helse og miljø. Fra å være
dominert av tiltak innen infrastruktur, er det skjedd et skifte
i bankens långivning mot større satsning på sosial
sektor, helse og utdanning. Banken er i dag den største
eksterne bidragsyter til finansiering av utdannings-, helse- og
HIV/Aids-programmer i utviklingsland.
Bare om lag en fjerdedel av långivningen
har tradisjonelt vært knyttet til strukturtilpasningsprogrammer. Strukturtilpasningslånene
er som regel blitt gitt som støtte til gjennomføring
av IMF-programmer. Det er IMF som har hovedansvaret for å definere
de makroøkonomiske rammebetingelsene for strukturtilpasningstiltakene
i forhandlinger med låntakerlandene.
I forbindelse med finanskrisen i Asia på slutten
av nittitallet introduserte man krisehåndteringslån
som hadde karakter av betalingsbalansestøtte. De seneste år har
også finansiering av landenes egne fattigdomsrettede utviklingsstrategier
kommet til som en del av denne långivningen. Andelen betalingsbalansestøttelån
varierer sterkt fra år til år, men utgjør
i dag i gjennomsnitt om lag en tredjedel av bankens totale utlån. De
fem siste årene har betalingsbalansestøttelån
utgjort mellom 15 og 27 pst. av bankens samlede utlån på konsesjonelle
vilkår til de fattigste landene.
Verdensbankens rolle som kunnskapsbank har vært økende.
Bankens forskningsavdeling har de senere år presentert
rapporter og studier som i betydelig grad har innvirket på den
utviklingspolitiske debatt. I dag fungerer banken på mange
måter som en premissleverandør for en rekke utviklingspolitiske
fora.
I proposisjonen gis det en grundig redegjørelse
av utviklingen knyttet til Verdensbankens strukturtilpasningsprogram.
Det slås bl.a. fast at man i de tidlige strukturtilpasningsprogrammene
antok at økonomisk vekst og tiltak på makronivå nærmest
automatisk ville gi resultater som kom de fattige til gode. Man
antok videre at problemene man sto overfor, var av relativt kortsiktig
karakter, slik at politikkomleggingen i landene ville gi umiddelbare
resultater. Dette viste seg å fungere i enkelte mellominntektsland,
men var ikke vellykket i de fattigste landene der problemene var
av mer dyptgripende strukturell karakter.
Låntakerlandenes begrensede evne og
mulighet til å gjennomføre reformer, samt uheldige
sosiale konsekvenser av strukturtilpasningen, var lite påaktet
i Verdensbankens og IMFs analyser de første årene.
Selv om programmene i seg selv ikke inneholdt krav om reduksjon
i sosialbudsjettene, ble resultatet ofte at landene valgte å skjære
i denne delen av budsjettet for å bidra til å skape
balanse i økonomien. Dette ga i noen tilfelle programmene
utilsiktede virkninger som rammet fattige befolkningsgrupper spesielt.
Siden den forventede økningen i verdiskapningen uteble
i de fattigste landene, ble dette et stadig mer alvorlig problem. Den
tidlige strukturtilpasningspolitikken har derfor vært utsatt
for omfattende og berettiget kritikk, også fra norsk side.
De tidlige strukturtilpasningsprogrammene var basert på en
overforenklet forståelse av de komplekse nasjonale prosesser
og strukturer man sto overfor, og en undervurdering av hva bedre
eierskap kunne medvirke til i form av styrket implementering av
reformer. Dette er også blitt erkjent av Verdensbanken
og IMF.
I proposisjonen gjøres det nøye
rede for den kritikk som er fremkommet mot strukturtilpasningsprogrammene
fra forskjellig hold.
Det vises til at kritikerne ikke nødvendigvis
var uenige i at det var behov for økonomiske reformer,
men de var opptatt av at de uheldige konsekvensene av strukturtilpasning
måtte minskes. Bevilgningene til sosiale formål,
særlig helse og utdanning, måtte opprettholdes
eller økes. Norge støttet denne tilnærmingen og
tok i bankens styrende organer til orde for at strukturtilpasningsprogrammene
måtte ivareta sosiale aspekter ved utviklingsprosessen.
Gjennom øremerkede tilskudd, først og fremst til
et program som hadde til formål å ivareta den
sosiale dimensjonen ved tilpasning (Social Dimension of Adjustment
Project -SDA), bidro Norge til å styrke en systematisk
inkludering av fattigdomshensyn i Verdensbankens arbeid.
Et helt vesentlig punkt i kritikken av de tidlige
strukturtilpasningsprogrammene var at de førte til reduserte offentlige
utgifter til f.eks. helse og utdanning. Situasjonen er i dag en
annen. I forbindelse med prosessene rundt nasjonale strategier for
utvikling og fattigdomsreduksjon, og gjeldsletteinitiativet HIPC,
legges det avgjørende vekt på at man skal øke
de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål
rettet spesifikt mot de fattigste. Det som derimot ikke skal skjermes, er
korrupsjon, militærutgifter og offentlig sløsing
som vrir enorme ressurser bort fra fattigdomsreduserende vekst.
Dette reflekteres også i Verdensbankens långivning.
I sum har kritikken mot strukturtilpasningsprogrammene
over tid bidratt til å omforme dem. Verdensbankens politikk
er under stadig endring, som resultat av erfaringer, evalueringer,
ny kunnskap, forskning, press fra medlemsland, låntakerland
og det sivile samfunn. I løpet av nittitallet var denne
endringen markant, noe som har medført en ny holdning også til
strukturtilpasning. Norge var blant de land som bidro til dette
gjennom systematisk arbeid for at Verdensbanken måtte ha et
klart fattigdomsfokus og ivareta både miljømessige og
sosiale aspekter ved utviklingsprosessen. Dette ble tatt opp i styrende
organer samtidig som man søkte å fremme interne
endringsprosesser ved bruk av øremerkede tilskudd.
SAPRIN-rapporten utgjorde et viktig fundament
for norske miljøer i den kritikk mot Verdensbanken som kom
til uttrykk i forbindelse med ABCDE -konferansen i juni 2002. Rapporten
er en krass kritikk av strukturtilpasningprogrammene som er blitt
gjennomført i de utviklingslandene man har valgt å legge
til grunn for studien, og konkluderer med at programmene har vært til
stor skade for de fattige. Rapporten lider av vesentlige metodologiske
svakheter og faktiske feil, noe som det redegjøres nærmere
for i proposisjonen. Det slås allikevel fast at SAPRINs
rapport ikke kan avvises. Tross sine svakheter gir den uttrykk for
hvordan enkeltpersoner og engasjerte grupper opplever at strukturtilpasning
har påvirket deres situasjon. Dette må tas på alvor
og tas med i den fortløpende diskusjonen som pågår
om bankens virksomhet. Banken selv stiller seg imøtekommende
til dette. Som oppfølging av møtet mellom bankens
ledelse og SAPRIN i juli, er bankens landansvarlige i de aktuelle
land blitt instruert om å involvere SAPRIN i nasjonale
konsultasjonsprosesser omkring alternative politikkvalg og mulige
konsekvenser av disse.
Verdensbankens president lanserte i 1999 tanken
om et helhetlig rammeverk for utvikling, det såkalte Comprehensive
Development Framework (CDF). CDF tar utgangspunkt i at økonomiske
og sosiale aspekter ved utviklingsprosessen er gjensidig avhengige
av hverandre, og at nasjonalt eierskap til utviklingsprosessen og en
mer samordnet giveropptreden er en forutsetning for høyere
vekst og fattigdomsreduksjon.
Prinsippene som ligger til grunn for CDF kommer mer
konkret til uttrykk gjennom nasjonale strategier for utvikling og
fattigdomsreduksjon, "Poverty Reduction Strategy Papers" (PRSP).
I de nasjonale strategiene for utvikling og fattigdomsreduksjon
inngår makroøkonomiske, så vel som strukturelle
og sosiale aspekter ved utviklingsprosessen. Det enkelte lands myndigheter
står selv ansvarlig for strategien, som skal utarbeides
på grunnlag av brede konsultasjoner med det sivile samfunn.
PRSP innebærer i prinsippet at landene selv skal utforme
sin politikk og velge sine egne reformer.
Verken Verdensbanken eller IMF skal formelt
godkjenne de nasjonale utviklingsstrategiene. Dette var et stridsspørsmål
da Verdensbanken og IMF lanserte PRSP-konseptet i forkant av møtet
i Utviklingskomiteen høsten 1999. Norge tok til orde for
at institusjonene ikke skulle godkjenne et lands nasjonale strategi for
utvikling og fattigdomsreduksjon, da dette ville stride imot prinsippet
om at strategiene skal tilhøre landene selv. Kompromisset
ble at de to institusjonenes staber legger sine felles kommentarer
og vurderinger av strategiene frem for de respektive styrer. På dette grunnlag
kan Verdensbanken og IMF vurdere sin långivning og øvrige
bistand til de aktuelle landene. Strategiene er også utgangspunkt
for gjeldslette under HIPC-initiativet.
Banken og IMF la frem en gjennomgang av arbeidet med
nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon for Utviklingskomiteen
våren 2002, som indikerer at det totalt sett er gjort fremgang
og at denne måten å arbeide på er lovende.
Selv om det bør presiseres at erfaringene så langt
er begrenset, kan man slå fast at fattigdomsstrategiene
i utgangspunktet gir de fattigste utviklingslandene større
mulighet til å ta ansvar for egen utvikling og har gjort
dem mindre prisgitt givernes til dels sprikende prioriteringer og
planer.
Introduksjonen av CDF og PRSP reflekterer på mange
måter bankens stadig sterkere fokus på landnivå.
Rett etter tiltredelsen i 1995 satte Wolfensohn i verk et omfattende
endringsprogram i banken som innebar at mange landansvarlige ble
flyttet ut i felt. Dette var en utvikling Norge i en årrekke
hadde arbeidet for.
Forandringene i banken kan også ses
i sammenheng med hvordan sammensetningen av staben har utviklet seg
over tid. Mens Verdensbanken tidligere fokuserte for snevert på rekruttering
av økonomer, har den i dag en bredere utviklingsfaglig
kompetanse. Fra norsk og nordisk side har vi ved mange anledninger
de siste 10-15 årene understreket behovet for en bedre
sammensetning av bankens stab, både når det gjelder
fagbakgrunn, nasjonalitet og ikke minst kjønn.
Samarbeidet mellom IMF og Verdensbanken har
til tider vært preget av diskusjon. Det har vært
delte oppfatninger om balansen mellom makroøkonomiske tiltak
og sosiale og strukturelle forhold.
De senere års klarere forståelse
av sammenhengen mellom makroøkonomiske og finansielle spørsmål
på den ene siden, og strukturelle og sosiale faktorer på den andre,
har gitt et bedre utgangspunkt for samarbeidet mellom de to institusjonene.
Samarbeidet er særlig blitt styrket når det gjelder
støtte til gjennomføring av nasjonale fattigdomsreduserende
utviklingsstrategier (PRSP) og gjeldslettetiltak for de fattigste
landene (HIPC-ordningen).
Nye retningslinjer for samarbeidet ble lagt
på plass i 2001. Målet er at hver institusjons
bistand skal være integrert i et rammeverk som omfatter
de makroøkonomiske, strukturelle og sosiale komponenter
i et lands totale utviklingsprogram (f.eks. PRSP). På den
måten skal man også sikre at det er samsvar mellom
utlånsvilkårene til de to institusjonene. Videre
foregår det en justering av betingelsene for lån
hvor man fokuserer på at disse skal være klart
knyttet til prioriteringene i landets egen utviklingsstrategi, samt
at de skal være færrest mulig.
Verdensbanken har fra åttitallet vært
svært sentral i håndteringen av gjeldsproblemene.
Etter mange års oppfordring fra flere land, herunder Norge,
presenterte Verdensbanken og IMF i 1996 et forslag til en gjeldsletteordning
for de fattigste landene som omfattet alle typer gjeld (det såkalte
Heavily Indebted Poor Countries Initiative - HIPC). En betydelig
utvidelse av ordningen, i form av mer omfattende gjeldslette for
den samme gruppen land, ble vedtatt i 1999.
Norge har siden starten vært blant
HIPC-initiativets mest aktive støttespillere. Så langt
har 26 land fått gjeldslette under ordningen som over tid
er beregnet å gi en samlet gjeldslette for de fattigste
landene på om lag USD 50 mrd.
HIPC-ordningen står overfor flere utfordringer.
En krevende oppgave blir å legge grunnlag for å inkludere land
- særlig i Afrika - som har vært rammet av væpnet konflikt.
Videre må det arbeides for at de fattige landene gjennom
HIPC-ordningen oppnår en varig håndterbar gjeldssituasjon.
Av den samlede gjeldsletten under HIPC-initiativet vil
rundt halvparten komme fra de multilaterale finansinstitusjonene.
Det er imidlertid meget tungtveiende grunner til at institusjonene
ikke kan slette all gjeld, slik bilaterale kreditorer på sikt
vil kunne gjøre, uten at det går utover nettopp
de fattigste i de fattigste landene, idet total gjeldssletting fra
de multilaterale institusjonenes side vil bety at disse institusjonene
ikke får tilbakeført midler i form av nedbetaling
av lån (som er gitt på svært gunstige
vilkår). Det er ingen utsikt til at økte bidrag
fra giverlandene vil kunne veie opp for dette. Institusjonenes ressurser
vil dermed på sikt bli sterkt redusert. Dette vil igjen
medføre langt færre billige lån til fattige
land.
Norge var det første landet som la
frem en gjeldsplan for både bilateral og multilateral gjeldslette.
På dette feltet har Norge vært en pådriver
internasjonalt. Når det gjelder bilateral gjeld, har Norge
i tråd med vår gjeldsplan fra 1998 (jf. St.prp.
nr. 1 (1998-1999)) lagt til rette for sletting av gjeld, inkludert
ensidig 100 pst. gjeldslette for de fattigste landene i tillegg
til gjeldsletten under HIPC-mekanismen. Vi har videre arbeidet meget aktivt
overfor andre og større kreditorer for at de skal innføre
den samme politikk med full gjeldsettergivelse for disse landene.
Generelt har Norge gått inn for raskere, dypere, bredere
og mer fleksibel gjeldslette. Slik kan landene sikres et enda bedre
vern bl.a. mot fremtidige eksterne sjokk.
Når det gjelder den multilaterale gjelden,
har Norge tatt til orde for regelmessige forhandlinger mellom giverland
om den løpende finansieringen av Verdensbankens og de regionale
utviklingsbankenes gjeldslette. Flere store land motsatte seg en
slik forpliktende prosess. Sammen med de øvrige nordiske
og andre likesinnede land har vi likevel lyktes i å få etablert
en forhandlingsprosess. Man har på denne måten
til nå sikret finansieringen av en stor del av de regionale
bankenes HIPC-kostnader. Den største utfordringen i årene
fremover blir å sikre at IDAs HIPC-kostnader (om lag USD
10 mrd.) blir dekket slik at fondets regulære støtte
til de fattigste landene ikke blir skadelidende. Som resultat av
en forhandlingsrunde i oktober 2002 ga Norge et tilsagn om et bidrag
på NOK 200 mill. til HIPC som en del av en flernasjonal
innsats for å dekke et umiddelbart og kritisk finansieringsgap
på om lag USD 1 mrd. Norge har derved totalt bidratt med NOK
790 mill. til HIPC-fondet (HIPC Trust Fund), som refunderer store
deler av de multilaterale institusjonenes gjeldslette. Det samlede
bidrag fra alle giverland beløper seg foreløpig
til omtrent USD 3,4 mrd.
Norge har i mange år prioritert arbeidet
med Verdensbank-spørsmål høyt, og søkt å påvirke
institusjonen i tråd med norsk utviklingspolitikk. I denne
sammenheng har man fremført sine synspunkter i ulike sammenhenger
og benyttet seg av flere virkemidler. Årsmøtet
og Utviklingskomiteen er viktige arenaer for utviklingsministeren,
ikke minst på grunn av den muligheten disse gir for bilaterale
møter med toppledere i banken, IMF og ministre
fra andre land. Utover årsmøtet og Utviklingskomiteen
er det i tillegg tett løpende kontakt mellom den utviklingspolitiske
ledelsen og Verdensbankens ledelse.
Gjennom strategisk bruk av øremerkede
tilskudd (samfinansiering) bidrar Norge til å påvirke
bankens dagsorden og politikk. Samfinansieringen har gitt oss mulighet
til å komme inn i prosesser på et tidlig tidspunkt
og dermed føre en dialog med bankens stab i den fasen hvor
politikk utformes. I denne sammenheng har vi opp gjennom årene
involvert et bredt spekter av norske fagmiljøer.
Det arbeides med å styrke denne samordningen
ytterligere.
Norge har i de fleste saker sammenfallende interesser med
de øvrige nordiske land, og det nordiske samarbeidet i
Verdensbankens styre har tradisjonelt vært tett.
Det nære nordiske samarbeidet gir både
de enkelte land og gruppen som helhet en styrket posisjon i Verdensbankens
styre. Det er grunn til å tro at vår valggruppe
har hatt større innflytelse på utviklingen av
bankens politikk enn vår samlede formelle stemmevekt skulle
tilsi. De nordiske land har tradisjonelt innehatt en progressiv
rolle i Verdensbankens styre, og har søkt å påvirke
Verdensbankens politikk i retning av nordiske utviklingspolitiske
standpunkter.
I tillegg til det tette samarbeidet med de øvrige
nordiske land har Norge søkt å bygge allianser
med andre likesinnede i Verdensbankens styre, både i prinsipielle spørsmål
og fra sak til sak. Utstein-gruppen (Nederland, Storbritannia, Tyskland,
Norge og Sverige), har vist seg å være en slagkraftig
gruppering og et nyttig instrument for å fremme norsk utviklingspolitikk
i Verdensbanken. Ikke minst har Utstein-gruppens utviklingsministre
gjort seg gjeldende i Utviklingskomiteen.
Det mest fremtredende med norsk Verdensbank-politikk
har kanskje vært den vekt vi har lagt - og fortsatt legger
- på at banken skal ha et bredt utviklingsmandat der det
er sentralt å legge forholdene til rette for økonomisk
utvikling og fattigdomsreduksjon. Et av de vanskeligste og politisk
mest sensitive temaene har vært diskusjonen om graden av
markedsorientering i bankens politikk, innbefattet forholdet mellom
offentlig og privat sektor. Norge har lagt vekt på at liberalisering
og privatisering fordrer et sterkt og godt fungerende offentlig
rammeverk og en sterk og effektiv stat. Vi har fremholdt de nordiske
lands blandingsøkonomier som eksempler på alternative økonomiske
modeller.
Andre temaer som tradisjonelt har preget Norges
og de nordiske lands profil i Verdensbankens styre, er bærekraftig
utvikling og miljø, helse og utdanning, samt likestilling.
Da banken lanserte et helhetlig rammeverk for
utvikling (CDF) og i fellesskap med IMF nasjonale strategier for
utvikling og fattigdomsreduksjon (PRSP) på tampen av nittitallet,
reflekterte prinsippene som ble lagt til grunn i overveiende grad
norske utviklingspolitiske prioriteringer. Norge støttet
opp om denne tilnærmingen fra starten av og har vært
særlig opptatt av at det nasjonale eierskapet til fattigdomsstrategiene
må være reelt. Norge har også vært
opptatt av at man må støtte opp om landenes kapasitetsbygging
og gi dem tid, slik at de settes i stand til å ta reelt
eierskap til prosessen. Norge har også understreket at
alle giverne - både bilaterale og multilaterale - må samordne
sin bistand i forhold til de nasjonale fattigdomsstrategiene.
Norge har bidratt til å finansiere
konkrete tiltak i ulike deler av banken som har bidratt til å dokumentere overfor
bankens egne eksperter at det å ivareta miljømessige
og sosiale aspekter er grunnleggende for å oppnå økonomisk
vekst og fattigdomsreduksjon. Norge har finansiert en rekke initiativ
som har hatt som siktemål å gjøre banken
bedre i stand til å integrere sosiale faktorer i sitt operasjonelle
virke, og dermed øke den fattigdomsreduserende effekt.
Sammenhengen mellom den norske innsatsen og
hva man har oppnådd i banken er tydeligst innen bærekraftig
utvikling og miljø. Også innenfor likestilling
kan man trekke klare linjer mellom Norges arbeid og bankens nåværende
politikk.
De nordiske land har nylig lansert et pilotprosjekt
for i fellesskap å se nærmere på Verdensbankens
og IMFs rolle i PRSP-prosessen i en rekke land (Bolivia, Mosambik,
Nicaragua, Tanzania, Uganda, Vietnam, Zambia). Blant annet vil man
vurdere om prosessen skjer i henhold til hva man er blitt enige
om i politiske fora, og om banken klarer å ta et skritt
tilbake og la landene selv bygge opp eierskap. Gjennom dette håper
vi å kunne føre en mer informert dialog med banken
om videreutviklingen og gjennomføringen av fattigdomsstrategiene.
Rapporten fra pilotprosjektet skal foreligge til Verdensbankens
og IMFs årsmøter høsten 2003.
Det er en målsetting i de endrede retningslinjene
at Verdensbanken gjennom sin långivning skal bidra til oppnåelsen
av utviklingsmålene som ble vedtatt på FNs Tusenårsforsamling,
de såkalte Tusenårsmålene. Oppdateringen
av retningslinjene for tilpasningslån tar hensyn til de
konklusjoner som trekkes i bankens egen rapport fra SAPRI-arbeidet
(Structural Adjustment Participatory Review Initiative). Norge vil
spesielt arbeide for at banken systematisk foretar analyser som kan
sikre at reformer får størst mulig fattigdomsreduserende
effekt. I forkant av at de nye retningslinjene legges frem for styret,
vil Regjeringen søke å involvere norske fagmiljøer
og frivillige organisasjoner, og spille resultatene av dette inn
i den dialog Verdensbanken har lagt opp til.
Fra norsk side vil man i tråd med Handlingsplanen for
bekjempelse av fattigdom legge vekt på følgende:
– Fortsatt
styrke banken som utviklingsinstitusjon med fokus på fattigdomsreduksjon
i praksis
– At Verdensbanken videreutvikler
sitt arbeid med nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon
(PRSP) og legger til rette for reelt nasjonalt eierskap, samt at
disse strategiene legges til grunn for bankens samlede virksomhet
i et land
– Arbeide for et dypere og bredere
samarbeid mellom Verdensbanken og IMF, samt mellom disse, de regionale
utviklingsbankene og FN-systemet med sikte på å bidra
til maksimal samlet fattigdomsreduserende effekt av det multilaterale
systems arbeid
– Støtte opp om Verdensbankens
arbeid for systematisk å ta i bruk ulike analytiske verktøy
for å kunne vurdere konsekvensene av alternative politiske reformer
(PSIA), slik at reformene kan kalibreres for å få størst
fattigdomsreduserende effekt
– Ytterligere styrke samspillet
mellom Verdensbank-arbeidet og norsk bilateral bistand
– Ytterligere intensivere/effektivisere
samarbeidet med ambassadene for å få best mulig
grunnlag for deltagelse i beslutningsprosesser i bankens styrende
organer (jf. blant annet det nordiske pilotprosjektet som skal forholde
seg til Bretton Woods-institusjonenes engasjement i prosessen rundt utforming
og oppfølging av nasjonale strategier for utvikling og
fattigdomsreduksjon (PRSP) i utvalgte land)
– Fortsatt arbeide for at viktige
tverrgående tema som miljø, likestilling og godt
styresett blir ivaretatt, blant annet gjennom et fond for miljø og
sosial utvikling som Norge har tatt initiativet til
– Støtte Verdensbanken
i dens arbeid for næringsutvikling i de fattige landene,
blant annet gjennom et norskinitiert fond til dette formål
– Bygge opp under Verdensbankens
satsing på utdanning og helse
– Støtte opp om tiltak
som kan gjøre banken mer effektiv, bl.a. stimulere til
mer samarbeid på tvers av avdelinger og regioner
– Fortsatt arbeide for en bredere
og mindre økonomdominert sammensetning av bankens stab
– Fortsatt bruke nordisk samarbeid
og alliansebygging for øvrig, spesielt Utstein-samarbeidet,
aktivt for å påvirke Verdensbanken.