Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til sine tidligere merknader til Dokument nr. 8:128 (2001-2002) vedrørende SAPRIN-nettverkets rapport om konsekvensene av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer, merknadene til kap. 171 om Multilaterale finansinstitusjoner i komiteens innstilling om bevilgninger på statsbudsjettet for 2003 vedkommende Utenriksdepartementet (Rammeområde 4), og behandlingen av St.prp. nr. 33 (2002-2003) Del I vedrørende selve kapitalpåfyllingen til IDA i desember 2002.

Denne innstillingen gjelder St.prp. nr. 33 (2002-2003) Del II, som komiteen ønsket å behandle som egen sak.

Den generelle redegjørelsen om Verdensbanken finner komiteen både relevant, informativ og velegnet til å belyse Norges rolle både historisk og i tiden fremover, og imøteser oppfølgende redegjørelser, for eksempel ved fremleggelse av proposisjon om IDA-påfylling hvert tredje år.

Komiteen har særlig merket seg gjennomgangen av strukturtilpasnings-programmene og den konsekvens en har tatt av både erfaringene og den kritikken som disse programmene har forårsaket. Komiteenstøtter den langsiktige linjen som har vært ført av Norge og de nordiske land for å endre bankens strategier og policy på dette området, og vil understreke viktigheten av prosessene rundt nasjonale strategier for utvikling (PRSP), fattigdomsreduksjon og gjeldslette­initiativet HIPC, hvor det må legges avgjørende vekt på å øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål spesielt innrettet mot de fattigste. Verdensbanken er ledende i arbeidet med å utvikle evalueringsmetoder for måloppnåelse og det nødvendige verktøy for å gjennomføre slikt arbeid. Ved fremtidige rapporteringer av denne art, imøteser komiteen spesielt tilbakemelding om erfaringene med PSIA (Poverty and Social Impact Analysis) og de konsekvensene disse får for bankens videre arbeid.

Regjeringen har i proposisjonen omtalt hvordan Verdensbanken bl.a. gjennom IDA-virksomheten med fordeling mellom lån og gavebistand kan gi uforutsette virkninger for samarbeidet mellom banken, UNDP og andre FN-organisasjoner. Komiteen forventer at Regjeringen har et særlig fokus på den problemstillingen i det videre arbeidet. Regjeringens handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot år 2015 legger spesiell vekt på at det skal være konsekvens og sammenheng i Norges politikk i ulike multilaterale sammenhenger og institusjoner, på samme måte som det skal være én linje i vår bilaterale og vår multilaterale utviklingsbistand. Koordinering av institusjonene sentralt og ikke minst på landnivå er vesentlig for å lykkes med en slik målsetting.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene fortsatt må ha som sitt primære formål å bidra til redusert fattigdom i verden. Flertallet konstaterer at Verdensbanken i løpet av de siste årene har gjennomført en omlegging av sin politikk. Flertallet viser til at Verdensbanken har fått større og utvidede oppgaver, og nettopp derfor er det viktig med en gjennomgang av Verdensbankens politikk, arbeidsmåter og dens rolle som aktør i utviklingspolitikken. Flertallet mener at omleggingen av politikken har vært positiv, men mener samtidig at det er viktig å iverksette ytterligere tiltak som sikrer at denne omleggingen gjenspeiles på alle nivåer av Verdensbankens virke. En utfordring har, slik flertallet ser det, vært å sikre demokratisk legitimitet både innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom banken og låntakerne. Flertallet mener derfor at det er behov for tiltak med sikte på en ytterligere demokratisering av Verdensbankens virksomhet. Det bør arbeides videre med reformer i stemmerettssystemet slik at de fattige landene sikres bedre innflytelse. En bør også vurdere å øke antallet seter for utviklingslandene i bankens styre. Det må også sees på måten de store finansinstitusjonenes ledelse utpekes på. I tillegg må det støttes opp under tiltak som gjør at sammensetningen av Verdensbankens stab blir bredere, både i forhold til profesjonsbakgrunn, geografisk bakgrunn og kjønn.

Flertallet mener Norge bør legge vekt på å jobbe videre med tiltak som muliggjør økt innsyn i bankens beslutnings- og evalueringsprosesser. Dette bidrar også til å sikre at befolkningen i medlemsland kan holde sine styrerepresentanter ansvarlige for beslutninger.

Flertallet mener Norge bør fortsette det viktige arbeidet med å sikre at de nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (PRSP) legger til rette for reelt nasjonalt eierskap, samt at disse strategiene legges til grunn for bankens samlede virksomhet i et land.

Flertallet mener det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens långivning mot større satsing på sosial sektor. Flertallet er kjent med at det nå foreligger forslag om økt långivning innenfor rammen av såkalt politikkbasert långivning som skal behandles i bankens styre i løpet av denne våren. Disse forslagene er nedfelt i et dokumentet "From Adjustment Lending to Development Policy Support Lending; Key Issues in the Update of World Bank Policy".

Flertallet vil uttrykke støtte til at man gjennom slik långivning kan styrke evnen til oppfølging av landenes egne utviklingsstrategier (PRSP), og på denne måten forsterke det nasjonale eierskapet. Flertallet er for øvrig innforstått med at det er hensiktsmessig i noen situasjoner med politiske betingelser for lån, særlig der hvor man ikke kan ta utgangspunkt i egne ut­viklingsstrategier (PRSPer). Flertallet vil likevel uttrykke bekymring for de land som kanskje ikke klarer å leve opp til disse betingelsene fra Verdensbanken. Flertallet mener derfor at tillit og dialog også må være sentrale elementer i Verdensbankens utlånspolitikk.

Flertallet mener det må være et mål både for Verdensbanken og IMF at det ikke iverksettes tiltak som innebærer økte avgifter eller redusert innsats på helse og utdanning i utviklingslandene.

Flertallet vil også peke på den viktige rollen som de regionale utviklingsbankene spiller, sammen med Verdensbanken, når det gjelder både långivning og rådgivning. De regionale bankene har ofte god kompetanse på lokale forhold, og det er derfor viktig at det er et godt samspill mellom Verdensbanken og de regionale bankene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling som mål. Til tross for omlegging av Verdensbankens politikk i de senere årene, mener disse medlemmer at Verdensbankens politikk fortsatt i for stor grad er tuftet på ideen om handelsliberalisering som et ubetinget gode for de fattigste landene. De fattigste landene har behov for beskyttelse av sin produksjon og sine markeder i en fase hvor landenes økonomi er under oppbygging. I prosesser som leder fram til strukturtilpasningslån, må det tas behørig hensyn til mottakerlandenes prioriteringer, og lånene må tilpasses situasjonen i det enkelte land.

For at Verdensbanken skal oppfattes som en fullt ut legitim utviklingsaktør, mener disse medlemmer at institusjonen må utvikles i mer demokratisk retning. Fattige land må sikres større innflytelse, utviklingslandenes representasjon i bankenes styre må økes og utvik­lingslandene må være bedre representert på alle nivåer i bankens administrasjon.

På sikt mener disse medlemmer at Verdensbanken bør underordnes FN. Inntil videre må det arbeides for tettest mulig koordinering og en fornuftig arbeidsdeling mellom Verdensbanken/de regionale utviklingsbankene og FN. På landnivå må bank- og FN-systemet opptre på en helhetlig måte.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til en nylig utgitt rapport fra FNs utviklingsfond UNDP, der en har gått gjennom internasjonal forskning på sammenhengen mellom handelsliberalisering og økonomisk vekst. Rapporten konstaterer at det ikke finnes en automatisk sammenheng mellom nedbygging av handelshindre og økonomisk vekst.

Disse medlemmer konstaterer at ledende forskere hevder at den eneste systematiske sammenhengen mellom handelsliberaliserng og økonomisk vekst, er at landene bygger ned handelshindrene etter hvert som de blir rikere.

Disse medlemmer mener at den politikken som er enerådende i Verdens handelsorganisasjon WTO og Verdensbanken, om at liberalisering av handel er bra utviklingspolitikk for de fattigste landene, er feil, og vil framholde at de fleste industrialiserte land startet sin økonomiske vekst bak tollbarrierer.