Den siste delen av St.meld. nr. 32 (2001-2002), kapittel
5, tek føre seg to individuelle spørsmål
på mobilområdet som det har blitt sett søkelys
på i den siste tida.
Det første spørsmålet
vedkjem plikta til å leggje til rette for lovleg kommunikasjonskontroll,
eit spørsmål som særleg er aktualisert
i høve til registrering av såkalla kontantkort-abonnentar.
Det andre spørsmålet vedkjem stråling
ved bruk av mobilkommunikasjon.
Etter gjeldande teleregulering er det oppstilt
ei plikt for tilbyder av tilgang til offentleg telenett og offentleg teleteneste å leggje
til rette for at lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbrukar
og teletrafikk vert sikra. Reglane utgjer ein del av det lovmessige
grunnlaget for kontroll av teletrafikk og må bli sett i
samanheng med reglane om avlytting og kontroll av kommunikasjonsanlegg
i straffeprosesslova. Tilretteleggingsplikta er teknologinøytral
og gjeld såleis for tilbydarar av mobiltelefonitenester.
Dersom kommunikasjonskontroll skal kunne gjennomførast,
vil det ofte vere naudsynt at tenestetilbydar kan gje opplysningar
til påtalemakta om kven eit bestemt telefonnummer er registrert
på eller kva for telefonnummer ein bestemt fysisk eller
juridisk person har eller disponerer.
Etter departementet sitt syn medfører
gjeldande teleregulering at mobiltilbydarane må registrere
kontantkortabonnentane på lik linje med andre abonnentar.
Tidlegare var det tvil om omfanget av registreringsplikta,
men etter endringane som vart gjennomført i telereguleringa
i samband med handsaminga av Ot.prp. nr. 87 (2000-2001), jf. Innst.
O. nr. 121 (2000-2001), meiner departementet at denne uvissa ikkje
lenger er til stades.
Dei seinare åra har det frå fleire
hald vorte sett søkelys på strålefaren
ved bruk av mobilkommunikasjon. Som løyve- og tilsynstyresmakt
på området er departementet oppteken av at bruk
av mobilkommunikasjon og stråling frå basestasjonar
ikkje skal utgjere ein helserisiko for befolkninga.
Mobiltelefonar og basestasjonar er i realiteten
radiosendarar som overfører radiobølgjer innehaldande elektromagnetisk
energi. Ved eksponering kan den elektromagnetiske energien verte
avsett i kroppen og ha til konsekvens at vevet vert oppvarma. Dersom denne
oppvarminga er større enn det kroppen sjølv kan handtere,
kan dette ha ein helseskadeleg effekt.
Det er utvikla internasjonale retningsliner
for stråling for å verne mot helseskadelege effektar.
Det finst per i dag ikkje nasjonale føresegner med grenseverdiar
for slik eksponering, men Statens strålevern, som er nasjonal
strålestyresmakt, legg til grunn dei internasjonale retningslinene
i sitt arbeid. Vidare arbeider Verdas Helseorganisasjon (WHO) med å kartleggje
eventuelle helseskadelege effektar ved bruk av mobilkommunikasjon.
Når det gjeld eksponeringa ein vert
utsett for ved bruk av mobiltelefon, ligg denne innanfor grenseverdiane
som er fastsette internasjonalt. Når det gjeld stråling
frå basestasjonar, syner undersøking gjort av
Post- og teletilsynet at strålinga vert redusert til eit
nivå som ligg innanfor maksimalgrensene allereie nokre
få meter frå antenna. I praksis må ein
opphalde seg rett framfor antenna for å verte eksponert,
men i normaltilfella er basestasjonane monterte slik at avstanden
er stor nok til at eksponeringa ikkje overstig grenseverdiane. Tal
frå Statens strålevern viser at eksponeringa ein
vert utsett for ved å bu i nærleiken av ein basestasjon
normalt sett er mykje lågare enn ved bruk av sjølve
mobiltelefonen.
Departementet støttar seg til Post-
og teletilsynet sine vurderingar om at gjeldande normer er godt
tilpassa stråling frå basestasjonar, og at grenseverdiane
gjev godt vern mot helseskadelege effektar dersom dei vert respekterte.
Departementet vil likevel peike på at
det må utvisast aktsemd ved plassering av basestasjonar,
og vil vurdere om det bør skje ei merking av område
der grenseverdiane vert overskridne.
Sjølv om forskingsresultat viser at
det ikkje er behov for å vere førevar ved bruk
av mobiltelefon, vil departementet følgje undersøkingane
til WHO om helseskadelege effektar ved bruk av mobiltelefon, og
eventuelt komme med forslag på eit seinare tidspunkt dersom
det skulle vise seg å bli naudsynt. Departementet ser positivt
på at dei internasjonale retningslinene vert innarbeidd
i ei nasjonal føresegn.
Komiteen vil vise
til at det hittil har vært mulig å la være å oppgi
personalia ved etablering av mobilabonnement. Departementet
foreslår nå fjerne denne muligheten ut fra hensynet
til å bedre vilkårene for kriminalitetsbekjempelse.
Komiteen støtter dette
forslaget.
Komiteen har merket
seg at i forhold til gjeldende grenseverdier er det liten strålefare
knyttet til mobiltelefoni og tilhørende infrastruktur.
Komiteen er enig i at man bør
utvise forsiktighet ved basestasjoner.
Komiteen enig i departementets
betraktninger om at det bør vurderes om de internasjonale
ICNIRP-normene skal forankres i en nasjonal forskrift.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det er ein aktiv debatt om strålingsfare knytt til bruk
av mobiltelefon i mange land. Forskarar har ikkje lukkast i å trekkje
klare konklusjonar om bruk av mobiltelefon er skadeleg eller ikkje.
Eit utval som er nedsett av det norske Helsedepartementet, leverte
for kort tid sidan rapporten "Mobiltelefon og helse". Også forskarane
som står bak denne rapporten uttalar at dei ikkje kan utelukke
at bruk av mobiltelefon kan påverke helsa. Dei oppmodar
om å vere varsame ved bruk av mobiltelefon, og særleg
gjeld det barn og unge som truleg vil bruke mobiltelefon gjennom
eit langt liv.
Desse medlemene meiner derfor
at det må leggjast vekt på å vere føre
var og redusere faren for skadeleg stråling frå mobiltelefonar
og installasjonar i mobilnettet. Det må gjerast både
gjennom informasjonsarbeid, aktuelle tiltak og justering av lovgjevinga. Desse
medlemene ser positivt på det arbeidet som er starta
opp av Helsedepartementet, og meiner det må arbeidast aktivt
vidare med desse problemstilingane .
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at basestasjoner for UMTS-nettet inneholder miljøgiften
bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere er en miljøgift
som brytes svært sakte ned i naturen og akkumuleres i næringskjeden. Disse
medlemmer har registrert at Regjeringen i januar 2003 la
fram en "Handlingsplan for reduksjon av utslipp av bromerte flammehemmere."
I planen er det et nasjonalt mål at utslippene av disse
stoffene skal reduseres vesentlig innen 2010.
Utbygging av UMTS-nettet kan bidra til å øke
bruken av bromerte flammehemmere kraftig. Disse medlemmer mener
at myndighetene i forbindelse med UMTS-utbyggingen må sette
krav om at utstyr til basestasjoner ikke må inneholde svært
giftige, persistente og bioakkumulerende stoffer som for eksempel den
bromerte flammehemmeren PBDE.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at det for å begrense kostnadsnivået på utbygging
av nett og tjenester er vesentlig at man gjør bruk av eksisterende nettressurser
og utnytter muligheten for reell konkurranse; både i transport/stamnett
og aksessnett.
Flertallet mener det er viktig
at Telenor og BaneTele kan konkurrere om leveranser til UMTS i stamnettet. Flertallet viser
imidlertid til at konkurransen er begrenset i aksessnettet, som
utgjør en hovedkostnad
Flertallet er kjent med at flere
tusen uavhengige lokale aksessnett er registrert. Utnyttelse av
disse vil gi muligheter for reell priskonkurranse som kan begrense kostnadsnivået
i UMTS-utbyggingen.
Flertallet vil peke på at
det er en vesentlig samferdselspolitisk oppgave å forbedre
samkjøringen mellom ulike nett, bl.a. gjennom felles sammenkoplingspunkter
for aksessnett lokalt (jfr. departementets nettforskrifter av 14.feb.
2001) og standardisering.
Flertallet mener det er viktig
at utbyggere kan utnytte disse nettene ved en hensiktsmessig registrering
som gjør det lett for dem å få oversikt
over nett som finnes. På den måten kan en etablere
samarbeid med disse aksessnettene i den lokale prosjektutbyggingen,
om transport, organisering, master osv. Dette vil kunne begrense
kostnadene for utbyggere, motivere lokal innsats i nettutbygging
og bidra til å styrke elektronisk kommunikasjon, næringslivet
og den offentlige tjenesteyting i lokalsamfunn. Samhandling i det
uavhengige lokale aksessnettet på enkeltsektorer, som skolenett,
biblioteknett, bolig- og bedriftsnett vil bidra til en raskere og
rimeligere bredbåndsutvikling til fordel for både
næringsliv og distriktene. Disse medlemmer vil
for øvrig vise til flertallsmerknad i Budsjett-innst. S.
nr. 13 (2002-2003) der det er pekt på dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at det legges til grunn
at det fortsatt skal være et overordnet telepolitisk mål å legge
til rette for effektiv utnyttelse av ressursene på teleområdet
gjennom virksom konkurranse.
Disse medlemmer finner at teleloven
og forskrifter legger godt til rette for at private utbyggere kan oppnå samordningsgevinster
i nettutbyggingen, for eksempel gjennom bruk av eksisterende telelinjer
på transportstrekninger, samlokalisering av utstyr og framføringsverdier
mv.
Disse medlemmer kan imidlertid
ikke se at tilgang til lokale aksessnett vil utgjøre en
hovedkostnad i utbyggingen av UMTS-nett. Mobilnettene er derimot en
alternativ aksessform til de faste aksessnettene.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det er markedsaktørene selv som må finne frem
til hensiktsmessige samarbeidsformer, og at det ikke er behov for å gi
statlige pålegg i denne sammenheng. Slik samordning av
nett må skje på frivillig basis og baseres på lønnsomhetsvurderinger.