Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
større endringer i struktur, lokalisering og kapasitetsnivå når
det gjelder spesialisthelsetjenestene, og som berører pasientene bl.a.
i forhold til den akuttmedisinske beredskapen, psykiatrien, fødselsomsorgen
og ambulansetjenesten, blir forelagt Stortinget til behandling for å ivareta
et helhetlig helsetilbud til hele befolkningen ut fra velferdsstatens
og helsevesenets grunnleggende verdier."
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne
til verdigrunnlaget som lå til grunn da helseforetaksloven ble
vedtatt.
Forslagsstillerne framholder som viktige premisser for
reformarbeidet i helsesektoren å sikre tilgangen til helsetjenester
uavhengig av bosted og økonomi, at reformen skal ivareta
det nasjonale helsevesenet som trygghetsskapende element i samfunnet,
og at et velfungerende helsevesen er basert på forståelse
og respekt for enkeltindividet.
Det vises til at en gjennomgående problemstilling
i reformen er å finne balansen mellom lokal frihet i det enkelte
foretak og nødvendig overordnet statlig styring.
Det uttales at det som et av mange prioriterte
tiltak innenfor reformen ble vist til behovet for bedre samordning
av beredskapsplaner, håndtering av større ulykker
og krisesituasjoner.
Det vises til at det fra flertallet i Stortinget
som gikk inn for reformen, ble framholdt i debatten 6. juni 2001 at
det var viktig å plassere ansvaret hos storting og regjering,
og også at man endelig får et redskap der en har
mulighet for å unngå et svarteperspill.
Forslagsstillerne mener at forslag om store
endringer med bl.a. nedleggelser og sterk økning i privatisering av
helsevesenet må være det motsatte av intensjonen om
et sterkt og velfungerende offentlig helsevesen. De mener at forslag
om innskrenkninger og nedleggelser av lokalsykehus, akuttmedisinsk
beredskap, fødselstilbud, psykiatri og ambulansetjeneste
skaper usikkerhet bl.a. i forhold til om dette er i tråd
med de vedtak og målsettinger som er gjort av Stortinget.
Forslagsstillerne mener det er viktig at det øverste folkevalgte organ
med ansvar for spesialisthelsetjenestene i landet faktisk foretar
beslutninger om de overordnede spørsmål vedrørende
større endringer i struktur, lokalisering og kapasitetsnivå når
det gjelder spesialisthelsetjenestene.