Dagens ordning med en egen kontroll- og konstitusjonskomite
ble etablert i 1993, og denne komiteen har senere stått
i sentrum for Stortingets kontrollvirksomhet. Komiteen er hjemlet
i Stortingets forretningsorden § 12 nr. 8, som angir hvilke
oppgaver den skal utføre. Utvalget har foretatt en kritisk
gjennomgang av denne bestemmelsen, og foreslår endringer
på flere punkter.
I forhold til komiteens særskilte adgang
til å ta opp saker til gransking på eget initiativ,
foreslår utvalget at denne kompetansen bør kunne
utøves av et kvalifisert mindretall på 1/3 av
komiteens medlemmer. En tredjedel beregnes ut fra det totale antall
medlemmer i komiteen. Videre foreslås det at et slikt mindretall
også skal kunne kreve at det avholdes kontrollhøring
i kontrollsaker og ha rett til å innhente dokumenter i
henhold til Stortingets forretningsorden § 49 a andre ledd
siste setning.
Utvalget anbefaler også at komiteens
granskingskapasitet styrkes noe, ved at den får et større
sekretariat. Et slikt forsterket sekretariat bør etter
utvalgets syn være stort nok til å gi komiteen
nødvendig bistand, men samtidig ikke så stort
at det vil fungere som et eget kontrollorgan. Utover dette har ikke
utvalget funnet det naturlig å tallfeste antall medarbeidere.
En slik reform vil gjøre det ønskelig med en noe
større formalisering av sekretariatets myndighet og komitemedlemmenes bruk
av det. Utvalget anser komiteen selv for å være nærmest
til å fastsette slike regler. Utvalget foreslår
på denne bakgrunn at det tas inn en kort bestemmelse i Stortingets
forretningsorden § 12 nr. 8, som viser til at komiteen
selv fastsetter de nærmere regler for sekretariatets funksjon
og arbeidsoppgaver.
Utvalget foreslår videre at dagens
rutiner for utarbeidelse og kontroll av St.meld. nr. 6 om regjeringens embetsutnevnelser,
endres. Meldingen gir en full liste over alle embetsutnevnelser.
Videre fremmes det hvert fjerde år en egen melding om utnevnelser
til statlige utvalg, styrer og råd. Dette er meget omfattende
dokumenter, som krever stor arbeidsinnsats fra forvaltningen og
som i praksis er av begrenset interesse for komiteen. Utvalget har
imidlertid ikke funnet det tjenlig å fremsette noen konkrete
alternative forslag og antar at dette mest hensiktsmessig kan skje
ved en nærmere kontakt mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen
og den ansvarlige arbeids- og administrasjonsminister.
Kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling
av rapportene fra de eksterne kontrollorganer er nedfelt i Stortingets
forretningsorden § 12 nr. 8 bokstav b, c, d (Riksrevisjonen),
g (Sivilombudsmannen) og h (EOS-utvalget). Utvalget har funnet det
hensiktmessig å redigere disse bestemmelsene slik at de
står samlet.
Stortingets forretningsorden § 12 nr.
8 bokstav f gjelder klager fra privatpersoner. Behandlingen av slike
klager utgjorde tidligere en vesentlig del av protokollkomiteens
virksomhet. Selv om bestemmelsen angir at komiteen skal "gjennomgå og
gi innstilling om klager til Stortinget fra privatpersoner", betyr
ikke dette at komiteen har noen plikt til å behandle klagen.
I praksis blir klagene normalt henvist til Sivilombudsmannen. Utvalget
antar at bestemmelsen gir et galt signal om hva kontroll- og konstitusjonskomiteen
driver med og dessuten kan gi borgerne gale forventninger. Utvalget
foreslår derfor at Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 bokstav f oppheves.
Utvalget fremmer forslag til endringer i forretningsordenen § 12
nr. 8.
Herunder fremmer utvalgets flertall, medlemmene Carl
I. Hagen, Harald Hove, Hanne Marthe Narud, Rolf Reikvam Jorunn Ringstad,
Fredrik Sejersted og Bjørg Selås, følgende
forslag:
"Endringer i forretningsordenen § 12 nr.
8 om kontrollkomiteen.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen:
Komiteen skal gjennomgå og gi innstilling til Stortinget
om: a) statsrådets
protokoller mv., jf. Grunnlovens § 75 bokstav f, herunder
regjeringens meldinger om embetsutnevnelser og om utvalg, styrer
og råd,
b) regjeringens årlige melding
om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning
til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt
oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,
c) dokumenter fra Riksrevisjonen, og andre
saker om Riksrevisjonens virksomhet,
d) meldinger fra Stortingets ombudsmann
for forvaltningen, og andre saker om ombudsmannens virksomhet,
e) meldinger fra Stortingets kontrollutvalg
for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste,
og andre saker om utvalgets virksomhet,
f) rapporter fra stortingsoppnevnte
granskningskommisjoner.
Kontroll-
og konstitusjonskomiteen avgjør i det enkelte tilfelle
om den skal forelegge utkast til innstilling for vedkommende fagkomité til
uttalelse før innstillingen avgis.
Videre
behandler komiteen grunnlovssaker, bevilgninger til Stortinget og
valglovgivning.
Komiteen kan dessuten foreta de undersøkelser
i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll
med forvaltningen. Slik beslutning fattes av en tredjedel av
komiteens medlemmer. Før komiteen selv foretar slike
undersøkelser, skal vedkommende statsråd underrettes
og anmodes om å fremskaffe de ønskede opplysninger.
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21, eller
at det innhentes dokumenter fra den ansvarlige statsråd
i henhold til § 49 a annet ledd siste setning.
Komiteen fastsetter nærmere regler
for sitt sekretariat, herunder om sekretariatets arbeidsoppgaver,
og den bruk de enkelte medlemmer kan gjøre av det.
Utvalgets mindretall, leder Ranveig Frøiland,
Odd Holten og Inge Lønning, foreslår at flertallets
forslag til nytt femte ledd endres til:
"En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve at det
avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21."
Utvalget har bemerket at dersom flertallets
forslag til en ny bestemmelse i Grunnloven § 82 om Stortingets informasjonskrav
blir vedtatt, vil henvisningen i forretningsordenen § 12
nr. 8 bokstav a måtte endres. Dette er ikke innarbeidet,
siden en slik grunnlovsendring uansett vil ta lengre tid enn det
som kreves for å endre forretningsordenen.
Komiteen viser til
at kontroll med regjering og forvaltning er en av Stortingets viktigste
oppgaver. Når det gjelder organisering av kontrollarbeidet
har det vært forsøkt ulike løsninger. Komiteen deler
utvalgets vurdering av at dagens modell med en egen kontroll- og
konstitusjonskomité ivaretar Stortingets kontrollfunksjon
på beste måte. Komiteen slutter
seg til utvalgets vurdering av behovet for å styrke kontroll-
og konstitusjonskomiteens hjelpeapparat blant annet for å sikre
kapasitet for komiteens egne granskninger og undersøkelser,
og anmoder Presidentskapet om å fremme forslag til styrket
bemanning.
Komiteen vil for øvrig
understreke betydningen av at også de øvrige komiteer
følger opp og fører kontroll med utviklingen på sine
områder.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en løpende vurdering av kontroll- og konstitusjonskomiteens
arbeidsform og oppgaver. Statlig omorganisering, forvaltning av
ikke rene økonomiske verdier som naturressurser mv., stiller
kontrollarbeidet overfor nye utfordringer.
Stortingets forretningsorden § 12 nr.
8 redegjør for de konkrete oppgaver kontroll- og konstitusjonskomiteen er
pålagt. En av oppgavene er gjennomgang av regjeringens
meldinger om embetsutnevnelser og om utvalg, styrer og råd. Komiteen deler
utvalgets tvil om behandling av disse meldingene er den beste måte å føre
kontroll med ansettelser og oppnevnelser på. Komiteen ønsker
at meldingen om embetsutnevnelser fortsatt skal fremlegges for Stortinget,
men foreslår at regjeringens melding om utvalg, styrer
og råd fjernes fra Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 a).
Komiteen vil særlig
fremheve betydningen av komiteens arbeid med oppfølgingen
av St.meld. nr. 4 Om anmodnings- og utredningsvedtak som er oversendt
fra storting til regjering. Dette er et viktig dokument som kan
bidra til skjerpet årvåkenhet både fra regjering/forvaltning
og Stortinget side.
Komiteen viser videre til at
Riksrevisjonens forvaltningsrevisjonsrapporter spiller en viktig
rolle for Stortingets mulighet til å følge med
i utviklingen på aktuelle forvaltningsområder.
Komiteen støtter utvalgets
forslag om å oppheve bestemmelsen i Stortingets forretningsorden § 12,
nr. 8 f) om klager til Stortinget fra privatpersoner. Komiteen viser
til at Sivilombudsmannen gjennom sin behandling bistår
befolkningen ved klager på en god måte. Komiteen anser
at befolkningens rett til kvalifisert hjelp og likebehandling gjennom
denne ordningen blir ivaretatt på en god måte.
Komiteen er også enig
i at en tredjedel av kontrollkomiteens medlemmer skal kunne kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter Stortingets forretningsorden § 21.
Som følge av dette foreslår komiteen en
endring i Reglementet for åpne kontrollhøringer § 2
første ledd.
Komiteen slutter seg videre til
formuleringene til ny bokstav c) om dokumenter fra Riksrevisjonen
og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet og til f) om rapporter
fra stortingsoppnevnte granskningskommisjoner i Stortingets forretningsorden § 12,
nr. 8.
Komiteen viser til at kontroll-
og konstitusjonskomiteen som den eneste av Stortingets komiteer
er gitt initiativrett. Dette innebærer at komiteen kan
ta opp en sak på eget initiativ uten at saken er oversendt
fra Stortinget. Komiteen er enig i at kontroll- og
konstitusjonskomiteen bør inneha slik rett og vil understreke
det prinsipielt riktige i at en kontrollkomite skal kunne reise
den sak den måtte ønske uavhengig av innspill
fra andre hold.
Komiteen støtter forslaget
om at et kvalifisert mindretall i kontroll- og konstitusjonskomiteen
skal gis initiativrett og derved mulighet for å få en
sak reist og belyst av Stortinget i plenum. Dette innebærer
også en rett for et mindretall til å iverksette
kontrollhøring. Etter komiteens syn er disse endringene
prinsipielt viktige bidrag til å styrke kontrollfunksjonen.
Komiteen er enig i at det ikke
er behov for å åpne for tvungne høringer
i kontrollkomiteen. Utvalget ønsker å gi kontroll-
og konstitusjonskomiteen særskilt, utvidet innsynsrett.
Forslaget om kompetanseoverføring omfatter ikke
regjeringens strengt interne dokumenter, eller dokumenter som må holdes
hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Komiteen har merket
seg at utvalget er delt i spørsmålet om et mindretall
på 1/3 av kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer
skal ha rett til innsyn i visse typer dokumenter fra statsråden
som det i dag nektes innsyn i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
ser ikke behov for å gi kontroll- og konstitusjonskomiteens
medlemmer særskilt innsynsrett og slutter seg ikke til
de fremsatte forslag til endring i Stortingets forretningsorden §§ 12
nr. 8 femte ledd, 21 og 49 a på dette punkt.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
”Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 femte ledd skal lyde:
En tredjedel av komiteens
medlemmer kan kreve at det avholdes komitehøring i kontrollsaker
etter § 21.”
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter det fremlagte
forslaget fra flertallet i utvalget om at representanter i kontroll-
og konstitusjonskomiteen skal ha en særskilt rett til innsyn. Disse medlemmer vil
minne om at kontroll- og konstitusjonskomiteen er et av Stortingets
viktigste organer for kontroll med regjering og forvaltning. Dersom
komiteen skal kunne ha en reell kontrollfunksjon også når regjeringen
utgår fra et flertall i Stortinget, må det sikres
at mindretallet har rettigheter som sikrer innsyn. Uten innsyn kan
komiteen ikke føre kontroll, og disse medlemmerfinner det derfor uheldig dersom et flertall
i komiteen vil nekte et kvalifisert mindretall rett til innsyn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
”Stortingets forretningsorden § 12
nr. 8 femte ledd skal lyde:
En tredjedel av komiteens medlemmer kan kreve
at det avholdes komitehøring i kontrollsaker etter § 21, eller
at det innhentes dokumenter fra den ansvarlige statsråd
i henhold til § 49 a annet ledd siste setning.”
Riksrevisjonen er det eldste og viktigste av
Stortingets eksterne kontrollorganer. I nyere tid har Riksrevisjonen
utviklet sin kontroll med forvaltningen, på en måte
som har gjort revisjonsrapportene mer politisk relevante, og medført
tettere parlamentarisk oppfølging. I dag fremstår
Riksrevisjonen som en sentral premissleverandør for Stortingets
kontrollfunksjon. Samtidig er det rettslige grunnlaget for Riksrevisjonens virksomhet
spinkelt utformet, og den gamle statsrevisjonsloven av 1918 langt
på vei foreldet. På denne bakgrunn har Riksrevisjonen
i samråd med Stortinget fremlagt utkast til en ny lov og
instruks for sin virksomhet. Utkastet ble oversendt utvalget, som
har vurdert de mer prinsipielle sidene ved Riksrevisjonens virksomhet.
I tråd med mandatet har utvalget begrenset seg til en behandling
av de mer prinsipielle spørsmål som Riksrevisjonens
virksomhet reiser, og da særlig de som er av betydning
for Riksrevisjonens konstitusjonelle stilling og funksjon. Utvalgets
grunnsyn er at utviklingen i Riksrevisjonens virksomhet har vært
positiv, og at det nye utkastet til lov og instruks er hensiktsmessig.
Utvalgets flertall har på enkelte punkter
kommentert Riksrevisjonens forslag til nye bestemmelser i lov og instruks
og fremsatt enkelte alternative forslag.
Utvalgets mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Inge Lønning og Jorunn Ringstad, har generelt sett
ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å kommentere
de konkrete forslagene til lovtekst og instruks og viser til at
dette vil måtte vurderes under Stortingets videre arbeid
med forslaget.
Utvalgets merknader er i det alt vesentlige
enstemmige, men på noen punkter er det en viss uenighet, blant
annet om utformingen av Riksrevisjonens innsynsrett.
Riksrevisjonen ledes i dag av et kollegium bestående av
fem riksrevisorer, som velges av Stortinget. Lederen av kollegiet
er samtidig daglig leder av virksomheten. Organiseringen og ledelsen
av Riksrevisjonen reiser en rekke spørsmål, som
er utførlig behandlet i forslaget til ny lov og instruks.
Utvalget antar at vurderingen av disse spørsmålene
mest hensiktsmessig kan skje i tilknytning til den ordinære
stortingsbehandlingen av Riksrevisjonens forslag.
Riksrevisjonen har i forslaget til ny lov og
instruks påpekt at prinsippet om at kollegiets sammensetning skal
avspeile den parlamentariske situasjonen på Stortinget,
må anses som grunnleggende ved revisjonsordningen. Utvalget
er enig i dette. Riksrevisjonens uavhengighet ville være
truet dersom et flertall på Stortinget kun utnevnte sine
egne partifeller til revisorer.
Utvalgets flertall antar at de beste grunner
taler for at Riksrevisjonen går over til en styrebasert
modell, der kollegiet fortsatt utpekes ut fra prinsippet om parlamentarisk
forholdsmessighet, men der den daglige lederen ansettes på faglig
grunnlag. Dette vil etter flertallets syn kunne sikre en bedre kontinuitet
i revisjonsarbeidet samtidig som den nødvendige kontakten med
Stortinget beholdes.
Riksrevisjonen har i dag tre hovedoppgaver -
regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og selskapskontroll. Videre
er Riksrevisjonen tillagt enkelte andre kontrolloppgaver, og den
driver også en løpende veiledning overfor forvaltningen.
I forhold til regnskapsrevisjonen er utvalget
enig i at Riksrevisjonen fortsatt skal ha revisjonsansvaret for alle
statlige regnskaper, herunder både departementene, ytre
etater, andre statlige virksomheter, forvaltningsbedrifter mv. Videre
er utvalget enig i at ordningen med at Riksrevisjonens avgjørelsesmyndighet
i regnskapssaker avvikles, slik at det heretter vil være opp
til Stortinget å foreta den endelige godkjenning av alle
statlige regnskaper. Utvalget slutter seg her til den begrunnelse
som Riksrevisjonen har gitt i forslaget. Det innebærer
også at Riksrevisjonens nåværende adgang
til å gjøre ansvar gjeldende overfor den enkelte tjenestemann,
bør oppheves.
I forhold til forvaltningsrevisjonen gir utvalget
generelt sin tilslutning til den måten Riksrevisjonen har
fulgt opp Stortingets merknader på, fra behandlingen av Ingvaldsen-utvalgets
utredning om Stortingets kontroll med forvaltningen m.v. i 1977,
om behovet for en "kritisk revisjon" av forvaltningens virksomhet,
jf. Dokument nr. 7 (1972-73) og Innst. S. nr. 277 (1976-77).
Utvalget stiller seg videre positivt til det
omfang og den karakter forvaltningsrevisjonen i de senere år
har fått, og til at denne virksomheten i 1996 ble skilt
ut fra det løpende revisjonsarbeidet og spesialisert i
en egen avdeling. Utvalget understreker på generelt grunnlag
at de forhold Riksrevisjonen undergir forvaltningsrevisjon, bør
være av prinsipiell karakter eller av stor økonomisk
rekkevidde.
I forhold til selskapskontrollen er Riksrevisjonens oppgave å kontrollere
at statsrådene forvalter statens interesser på en
lovlig og økonomisk forsvarlig måte, og i samsvar
med de vedtak og forutsetninger som Stortinget har angitt. Den løpende
regnskapsrevisjonen er derimot ikke Riksrevisjonens oppgave. Utvalget
har merket seg at hovedprinsippene for selskapskontrollen er foreslått
videreført i utkastet til ny lov og instruks, og har ingen
prinsipielle kommentarer til dette. Utvalget vil understreke betydningen
av at Riksrevisjonen får tilgang til de dokumenter og opplysninger
som er nødvendige for å føre en effektiv
selskapskontroll.
Utvalgets flertall viser til at den faste rapporteringen ved
selskapskontroll i dag skjer ved at selskapsberetningene avgis til
Riksrevisjonen, som så legger disse til grunn for sin vurdering
og videre rapportering til Stortinget, gjennom Dokument nr. 3:2.
I regjeringens uttalelse om forslaget til ny lov og instruks er
det anført at denne rapporteringen for fremtiden bør
kunne foregå direkte fra statsråden til Stortinget.
Flertallet deler ikke denne vurderingen. Flertallet kan vanskelig
se at dagens ordning i seg selv innebærer noen dobbeltrapportering,
og den er en viktig forutsetning for at Riksrevisjonen skal kunne
vurdere om statsråden har brukt sin innflytelse i tråd
med Stortingets forutsetninger, og om de statlige interessene blir
forvaltet økonomisk forsvarlig. I den utstrekning dagens
ordning innebærer en dobbeltrapportering, bør
dette løses på andre måter enn ved å koble
ut Riksrevisjonen. Det forslag som regjeringen legger opp til, vil
etter flertallets vurdering innebære en klar innskrenkning
i forhold til dagens selskapskontroll, og gi Stortinget dårligere
forutsetninger for å vurdere hvordan statsrådene
forvalter statens interesser.
Utvalgets mindretall viser til at det er bred
enighet om at Riksrevisjonen også i fremtiden skal utføre
selskapskontrollen. Hvorvidt rapporteringen bør skje direkte
til Stortinget eller via Riksrevisjonen, er etter mindretallets
syn av underordnet betydning. Det viktige er at kontrollen skjer
basert på retningslinjer fastlagt av Stortinget med sikte
på å ivareta Stortingets kontrollbehov. Mindretallet
forutsetter at de ansvarlige gjennomgår rutinene med sikte
på å unngå unødig arbeid, for
eksempel ved at rapporteringstidspunkter samordnes.
Utvalget viser til at Riksrevisjonens rolle
i forhold til fristilt statlig virksomhet reiser særskilte
spørsmål. Riksrevisjonen driver ikke bare etterfølgende
revisjon og kontroll, men også en løpende veiledning
overfor forvaltningen. I denne sammenheng er det naturlig å understreke
forvaltningens selvstendige ansvar for sine egne veivalg, uavhengig
av revisjonens veiledning.
Utvalget stiller seg ikke negativt til at Riksrevisjonen driver
veiledning, men påpeker at dette må skje med varsomhet,
og på en måte som verken formelt eller reelt binder
opp de senere revisjons- og kontrollvurderingene. Det er også viktig
at Riksrevisjonen selv er seg bevisst hvilken rolle den har.
Videre bør veiledningen primært
konsentreres om spørsmål som gjelder regnskap
og økonomi, og den bør være av generell
karakter. Under ingen omstendighet må det bli slik at forvaltningen
reelt sett kan søke forhåndsklarering fra Riksrevisjonen
i kontroversielle enkeltsaker.
Utvalget er enig i at Stortingets vedtak og
forutsetninger er et naturlig utgangspunkt for Riksrevisjonens etterfølgende
kontroll, og i at dette bør komme til uttrykk i lovens
formålsbestemmelse.
Utvalgets flertall viser til at skillet mellom
revisjonskriterier utledet av Stortingets vedtak og forutsetninger,
og andre revisjonsfaglige kriterier kommer til uttrykk i Riksrevisjonens
forslag til formålsbestemmelse i lovutkastet § 1.
Utkastets § 7 annet ledd om forvaltningsrevisjon kan derimot
gi inntrykk av at revisjon alltid må være direkte
knyttet til Stortingets vedtak og forutsetninger, og her må man
til instruksutkastets § 3-1 for å se at dette
ikke er hensikten. Flertallet vil derfor foreslå at forslaget
til lovens § 7 annet ledd endres noe.
Utvalget er i mandatet særlig bedt
om å vurdere om det er "ønskelig at Riksrevisjonen
gransker og vurderer om regjeringen oppfyller sin opplysningsplikt
overfor Stortinget".
Dersom Riksrevisjonen avdekker informasjonssvikt, er
det etter utvalgets syn naturlig at dette rapporteres til Stortinget.
På den annen side er det også betenkeligheter
ved en direkte revisjonsfaglig etterprøving av om regjeringen
har oppfylt sin opplysningsplikt overfor Stortinget. Det tilkommer
først og fremst Stortinget selv å vurdere kritikkverdigheten
av, og eventuelt behovet for videre strafferettslig forfølging
av brudd på opplysningsplikten.
Etter utvalgets vurdering vil den rette balanse
mellom disse motstridende hensyn være at Riksrevisjonen i
fremtiden fortsatt kan og bør undersøke om de opplysninger
regjeringen fremlegger for Stortinget er dekkende, og gir tinget
et forsvarlig beslutningsgrunnlag. På den annen side må Riksrevisjonen
her utvise varsomhet ved sine vurderinger og konklusjoner, og den
bør ikke eksplisitt ta stilling til om opplysningsplikten
er brutt. I første rekke bør den konsentrere seg
om en rent faktisk gransking og fremstilling av hva regjering og
forvaltning har visst om saken på det aktuelle tidspunkt,
og hva som er meddelt videre til Stortinget. Dersom det er klare
mangler eller feil ved informasjonen, må dette kunne påpekes.
Men det bør skje uten at Riksrevisjonen går inn
på noen nærmere rettslig vurdering av om opplysningsplikten
formelt sett er brutt.
Et spørsmål er hvilket revisjonskriterium
Riksrevisjonen skal anvende for å vurdere hva som er korrekt informasjon
fra regjering til storting. I Stoltenberg-regjeringens høringsuttalelse
av 30. april 2001, er det foreslått en omformulering av
instruksutkastet § 3-1 bokstav e som viser til "offentlige
utredningskrav". Dette kan blant annet omfatte Utredningsinstruksen, som
er fastsatt av regjeringen til bruk i forvaltningen. Utvalget er
enig i at det foreslåtte kriteriet ikke er særlig
velegnet. Problemet er ikke at det viser til interne instrukser
i forvaltningen, for slike må Riksrevisjonen kunne trekke
inn, der dette er hensiktsmessig. Utredningsinstruksen er imidlertid
utformet med tanke på de interne krav til utredning i forvaltningen,
og ikke med tanke på å regulere hva som er korrekt
informasjon fra regjeringen til Stortinget.
Utvalget har derfor kommet til at Riksrevisjonens vurderingstema
i prinsippet må være det samme som generelt gjelder
for etterprøving av regjeringens opplysningsplikt. Eller
med andre ord om regjeringen har fremlagt den informasjon som er
nødvendig for Stortingets behandling av saken, og at opplysningene er
korrekte og dekkende. Behovet for varsomhet tilsier at Riksrevisjonen
bør gå kortere enn Stortinget selv i sin vurdering,
og den bør heller ikke konkludere bastant. Men vurderingstemaet
må i prinsippet være det samme. Samtidig er det
hensiktsmessig å gi kriteriet en utforming som ikke direkte
viser til den rettslige opplysningsplikten. For det første
for å signalisere at Riksrevisjonen ikke bør foreta
eksplisitte vurderinger av om plikten formelt sett er brutt. Og
for det andre fordi den må kunne påpeke faktisk
informasjonssvikt, også der det er uklart om det formelt
sett foreligger pliktbrudd.
Etter gjeldende rett har Riksrevisjonen en vid
adgang til å innhente informasjon. I Grunnloven § 75
k er det fastsatt at forvaltningen har en aktiv plikt til å sende
inn statens regnskaper. Annen informasjon må Riksrevisjonen
selv kreve. Dette er angitt i statsrevisjonsloven § 2 annet
ledd. Etter denne bestemmelsen kan Riksrevisjonen kreve enhver opplysning,
fra enhver som arbeider i det offentlige. Bestemmelsen må forstås
etter sin ordlyd, og det er ikke rettslig grunnlag for å tolke den
innskrenkende.
Etter utvalgets mening er det avgjørende
at Riksrevisjonen får tilgang på de opplysninger
og dokumenter den trenger for å kunne utføre sine
oppgaver. Dette er det bred enighet om. I praksis er det da også vanlig
at Riksrevisjonen krever de dokumenter den anser nødvendig,
og får dem utlevert.
I Riksrevisjonens utkast til ny lov § 4
første ledd er det foreslått lovfestet at den
uten hinder av taushetsplikt skal kunne "kreve enhver opplysning,
redegjørelse eller ethvert dokument, og foreta de undersøkelser
som den finner nødvendige for å gjennomføre
oppgavene".
Utvalget understreker samtidig at dette ikke innebærer
noen rett for Riksrevisjonen til å kreve informasjon på fritt
grunnlag. Kravet må være knyttet til det som i
den enkelte sak er nødvendig for å gjennomføre Riksrevisjonens
oppgaver, slik disse vil bli fastsatt i lov og instruks. Utvalget
har merket seg at verken Riksrevisjonen eller regjeringene har gitt
uttrykk for at det i praksis har vært vesentlige problemer
knyttet til innsynsretten. Utvalget ser derfor heller ikke behov
for noen endring av gjeldende praksis, og oppfatter det ikke som
et aktuelt behov for Riksrevisjonen at den skal ha krav på et
mer omfattende innsyn enn det som gjelder i dag.
Utvalget understreker at fremleggelse av opplysninger
og dokumenter for Riksrevisjonen ikke i seg selv innebærer
offentliggjøring.
Utvalget viser til at forslaget til ny lov § 4
første ledd vil omfatte tilgang til alle taushetsbelagte
(herunder graderte) opplysninger og dokumenter. Dette er i tråd med
langvarig praksis. Riksrevisjonen er for øvrig pålagt å følge
de regler og retningslinjer som gjelder ved behandling av gradert
materiale i forvaltningen. Ordningen er imidlertid ikke formelt
lovfestet, og den nye sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 har
i § 2 femte ledd et unntak for Riksrevisjonens behandling
av sikkerhetsklarert materiale. Dette er påpekt i regjeringen
Stoltenbergs høringsuttalelse. Utvalget er enig i at det
med fordel kan inntas en bestemmelse i utkastet til ny lov om Riksrevisjonen,
som regulerer dens behandling av sikkerhetsgraderte opplysninger.
Samtidig bør det ut fra konstitusjonelle hensyn gjøres
et unntak for de bestemmelser i sikkerhetsloven, som regulerer fullmaktene
til nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Ved rapportering til Stortinget er det ikke
vanlig at Riksrevisjonen gjengir eller viser til taushetsbelagte eller
graderte opplysninger. I de saker det helt unntaksvis er aktuelt å fremlegge
graderte opplysninger, vil disse bli lagt frem og behandlet på samme
måte som når regjeringen fremlegger graderte opplysninger
for Stortinget. Utvalget har inntrykk av at dette fungerer på en
hensiktsmessig måte, og kan ikke se at det her er behov
for nye prosedyrer, særskilt tilpasset rapporter fra Riksrevisjonen.
Utvalgets flertall vil på denne bakgrunn
gi sin tilslutning til den måten innsynsretten er utformet
på i Riksrevisjonens utkast til ny lov § 4. Det
bærende prinsipp må etter flertallets syn være
at det bare er Riksrevisjonen selv som kan vurdere hvilken informasjon
som er nødvendig. Dersom dette ikke var tilfellet, ville
det i realiteten være opp til den kontrollerte etat å legge
premissene for kontrollen, på en måte som ville
kunne vanskeliggjøre effektiv gransking og kontroll. I
saker der det er mistanke om alvorlige feil og mangler, ville dette
også kunne svekke revisjonsrapportenes troverdighet og
legitimitet utad.
På denne bakgrunn vil det etter flertallets
oppfatning verken være hensiktsmessig eller mulig å innta eksplisitte
unntak fra innsynsretten i lovutkastet § 4. Begrunnelsen
er blant annet at det i praksis vil være umulig å utforme
klare unntak uten at disse får en rekkevidde som i gitte
situasjoner vil kunne begrense Riksrevisjonens legitime innsynsbehov.
Flertallet viser til at Riksrevisjonen alltid har utøvet
sin vide innsynsrett på en fleksibel måte, som
har respektert legitime behov for fortrolighet i regjering og forvaltning,
og som ikke har medført noen uheldig offentliggjøring
av strengt intern eller taushetsbelagt informasjon. Flertallet viser
også til at Stortinget selv har en meget vid innsynsrett
etter Grunnloven § 75 f og at det samme må gjelde
Riksrevisjonen. Videre vises det til at det ikke er vanlig å oppstille
begrensninger i nasjonale riksrevisorers informasjonskrav i andre
land.
Utvalgets mindretall, lederen Ranveig Frøiland,
Odd Holten, Inge Lønning og Jorunn Ringstad, påpeker
at det ikke ligger innenfor Riksrevisjonens arbeidsområde å etterprøve
de rent interne politiske prosesser. Dokumenter som regjeringsnotater
og utkast til disse, referater fra regjeringskonferansene og statsrådenes håndnotater,
er dokumenter som bør høre inn under regjeringens
interne politiske sfære. Regjeringen har en genuin interesse
av å kunne beskytte sine interne drøftelser fra
utenverdenen. Riksrevisjonen har for øvrig selv presisert
at regjeringsnotater faller utenfor de dokumenter det er aktuelt å begjære
innsyn i. For Stortinget er det resultatene av regjeringens handlinger i
forhold til Stortingets vedtak og forutsetninger som er av betydning,
ikke hva hver enkelt statsråd har ment i et internt møte.
En slik begrensning i Riksrevisjonens innsynsrett er etter mindretallets
oppfatning i samsvar med gjeldende praksis, og en presisering av
hvilke dokumenter som kan unntas bør gå klart
fram enten av lov eller instruks.
Utvalgets medlemmer Harald Hove og Hanne Marthe
Narud vil understreke at de oppfatter at de begrensninger som mindretallet
her formulerer knyttet til bestemte dokumenter, er i samsvar med
den praksis som i dag gjelder, og at denne praksis bør opprettholdes.
Utvalget er generelt enig i at Riksrevisjonen
må innhente opplysninger der de er å finne. Dette innebærer
at Riksrevisjonen må kunne henvende seg direkte til de
etater mv. som er under revisjon og kontroll. Ved kontakt med departementene
er det samtidig viktig at ledelsen er informert om den informasjonsinnhenting
som foregår, slik praksis også er i dag. I saker om
forvaltningsrevisjon skal førstekontakt med departementet
alltid skje via ledelsen i departementet, og slik at statsråden
eller den han bemyndiger, selv kan bistå med utvelgelse
av de personer som har best kunnskap om området og som
derved kan gi Riksrevisjonen den mest kvalifiserte bistand.
Etter § 6 skal Riksrevisjonen også ha
tilgang til forvaltningens IT-systemer. Dette er en videreføring
og regulering av gjeldende praksis. Under den tidligere ordningen
med stedlige revisorer var disse direkte tilknyttet forvaltningens
IT-systemer. Etter den nye ordningen har Riksrevisjonen ut fra sikkerhetsmessige hensyn
bestemt at revisorene ikke lenger skal ha direkte tilknytning, og
i stedet praktiseres det nå slik at forvaltningen ved besøksrevisjon
bistår med tilgang til systemene og stiller nødvendig
utstyr til disposisjon. Utvalget finner det hensiktsmessig å videreføre
denne praksis.
Utvalget understreker den generelle betydningen
av at fristilling av statlig virksomhet ikke i vesentlig grad må svekke
Stortingets og Riksrevisjonens kontroll.
Utvalget mener derfor at Riksrevisjonens kontroll med
fristilte virksomheter med ansvar for å gjennomføre
statlige oppgaver, også må omfatte forvaltningsrevisjon,
i tillegg til den eierskapskontroll som inngår i den løpende
selskapskontrollen. Utvalget er videre av den oppfatning at Stortingets
kontrollbehov omfatter alle heleide statlige foretak, enten disse
er organisert som statsaksjeselskap, statsforetak eller særlovselskaper,
dersom disse er tillagt et samfunnsmessig ansvar i tillegg til sin
rent næringsmessige eller forretningsmessig virksomhet.
På denne bakgrunn vil utvalget anbefale at det presiseres
at Riksrevisjonens selskapskontroll i forhold til heleide statlige
selskaper også må kunne omfatte forvaltningsrevisjon.
Utvalgets flertall foreslår i den forbindelse
at det tas inn en ny setning i forslaget til instruks for Riksrevisjonen § 4-1
annet ledd, som presiserer at Riksrevisjonens selskapskontroll i
forhold til heleide statlige selskaper også må kunne
omfatte forvaltningsrevisjon.
Utvalget har ikke vurdert de øvrige
forslag til endringer i Dokument nr. 1 som Riksrevisjonen fremmer,
og antar at dette mest naturlig kan tas opp i forbindelse med Stortingets
senere behandling av lovforslaget. Det samme gjelder kravene til
innholdet i Dokument nr. 2, der Riksrevisjonen foreslår å videreføre
dagens praksis.
Videre foreslår Riksrevisjonen å videreføre
og instruksfeste den praksis for bruk av Dokument nr. 3-serien,
som har dannet seg etter at denne ordningen ble innført
i 1994. Utvalget ser dette som hensiktsmessig, og vil understreke
betydningen av at Riksrevisjonen fortsatt rapporterer om sentrale
forvaltningsrevisjonsundersøkelser m.m. gjennom separate
rapporter.
Dersom Stortinget går videre med egen
gransking på grunnlag av en revisjonsrapport, oppstår
spørsmålet om hvilken rolle Riksrevisjonen da
skal spille. Etter utvalgets vurdering må utgangspunktet
være at når Riksrevisjonen har levert sin rapport,
så er saken avsluttet for dens del. Hensynet til Riksrevisjonens
selvstendighet og politiske nøytralitet tilsier at den
ikke kobles direkte inn i den etterfølgende parlamentariske prosess,
som et hjelpeorgan for Stortinget.
På den annen side bør det
etter utvalgets oppfatning ikke oppstilles noen formelle skranker
mot at Riksrevisjonen under Stortingets senere behandling kan anmodes
om å gi supplerende opplysninger, eller bidra med avklaringer,
dersom det er punkter i rapporten som er egnet til å reise
tvil. Dette vil mest praktisk kunne skje dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen
velger å avholde høringer om de spørsmål
rapporten reiser. I forslaget til ny instruks § 7-5 foreslås
det at Riksrevisjonen skal varsles og ha rett til å være
til stede ved slike høringer. Videre foreslås
det at Riksrevisjonens leder kan be om å få være
til stede under komiteens møter om den aktuelle saken.
Utvalget er enig i at slike prosedyrer i praksis kan være
hensiktsmessige, men finner det ikke naturlig å nedfelle
dem i en instruks til Riksrevisjonen. Slik forslaget står,
kan det leses som en plikt for kontroll- og konstitusjonskomiteen
til å varsle Riksrevisjonen, og til å gi den adgang
til høringer og møter. Dersom en slik plikt først
skal oppstilles, vil det mer naturlig måtte nedfelles i
Stortingets egen forretningsorden. Etter utvalgets vurdering er
det imidlertid ikke behov for en slik formalisering av forholdet
mellom kontroll- og konstitusjonskomiteen og Riksrevisjonen.
Ved kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av
revisjonsrapporter, kan spørsmålet oppstå om
den bør ha adgang til Riksrevisjonens grunnlagsmateriale. Formelt
sett kan komiteen ikke pålegge Riksrevisjonen å utlevere
dette, men i praksis har den ved enkelte anledninger fremmet anmodning
om det. I slike tilfeller har Riksrevisjonen vært tilbakeholden
med å gi innsyn, og i stedet henvist komiteen til å søke
innsyn hos den reviderte etat. Etter utvalgets vurdering vil dette
som hovedregel være en hensiktsmessig ordning. Som angitt
ovenfor er et viktig argument for at Riksrevisjonen bør
ha et omfattende informasjonskrav overfor forvaltningen nettopp
at den ikke offentliggjør de opplysninger og dokumenter
den innhenter, samt at den er forsiktig med å innta sensitive
opplysninger i sine rapporter. Dersom kontroll- og konstitusjonskomiteen
regelmessig skulle kunne kreve tilgang på Riksrevisjonens
grunnlagsmateriale, ville dette etter utvalgets oppfatning kunne
true grunnlaget for Riksrevisjonens egen informasjonstilgang. Samtidig
kan det ikke utelukkes at Stortinget i enkelte særlig vanskelige
kontrollsaker kan ha et legitimt behov for tilgang til slikt materiale.
I så fall bør spørsmålet om
innsyn etter utvalgets oppfatning fremmes som en formell begjæring
fra Stortinget i plenum. Utvalget legger til grunn at dette vil
være omfattet av Stortingets alminnelige instruksjonsrett
overfor Riksrevisjonen, slik denne er angitt ovenfor. Adgangen bør
imidlertid bare brukes i ekstraordinære saker, der særlige
kontrollbehov tilsier det, og utvalget finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå dette
særskilt lovfestet.
Riksrevisjonen oversendte i brev av 17. januar
2001 til Stortingets presidentskap forslag til ny lov og instruks
for Riksrevisjonen. I forslaget inngikk også mindre endringer
i fire andre lover. 19. januar 2001 oversendte Presidentskapet Riksrevisjonens
forslag til Frøilandutvalget, under henvisning til utvalgets
mandat.
Regjeringen v/statsminister Stoltenberg
avga uttalelse i brev av 30. april 2001 til Presidentskapet. Etter
regjeringsskiftet rettet Frøilandutvalget en forespørsel
til den nye regjeringen om den stilte seg bak innholdet i regjeringen
Stoltenbergs uttalelse, og regjeringen v/statsminister
Bondevik svarte på dette ved brev av 29. januar 2002.
Etter at Frøilandutvalget la frem Dokument
nr. 14. (2002-2003), har Riksrevisjonen i brev av 30. september
og 26. oktober 2002 til Presidentskapet lagt fram enkelte justeringer,
presiseringer og tillegg til forslaget til ny lov og instruks.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen oversendte
19. mars 2003 ny lov og instruks for Riksrevisjonen til lovteknisk
gjennomgåelse i Justisdepartementet. Komiteen mottok 5.
mai 2003 den lovtekniske gjennomgåelsen fra Lovavdelingen.
Komiteen besluttet i møte 6. mai 2003 å oversende
denne til Riksrevisjonen hvor man ba om å få et
bearbeidet og helhetlig forslag tilbake.
I påvente av Riksrevisjonens tilbakemelding
har komiteen besluttet å utsette sin behandling av ny lov
og instruks for Riksrevisjonen til høstsesjonen 2003.
Komiteen viser til
at Riksrevisjonen både bidrar som premissleverandør
til Stortingets egen kontroll og fører kontroll med regjering
og forvaltning på Stortingets vegne. Gjennom behandling
og innstilling på desisjon av de sentrale statsregnskaper,
og gjennom rapporter til Stortinget som gir grunnlag for å vurdere statsrådene
ansvar samt rette opp feil og mangler, legger Riksrevisjonen viktige
føringer for Stortingets kontrollarbeid. Videre har Riksrevisjonen
selvstendige revisjons- og kontrolloppgaver i forhold til den underliggende
forvaltning.
Komiteen slutter seg til utvalgets
vurdering av at loven av 8. februar 1918 om Statens revisionsvæsen ikke
gir et dekkende uttrykk for Riksrevisjonens oppgaver, organisasjon,
kompetanse, metodikk og prosedyrer. Heller ikke de instrukser Stortinget
har vedtatt i den etterfølgende periode, dekker dagens behov
for regelverk for Riksrevisjonen på en tilfredsstillende
måte.
Komiteen har merket seg at utvalget
ikke har sett det som sin oppgave å fremsette nye forslag
til bestemmelser i lov eller instruks om Riksrevisjonen, men at utvalgsflertallet
har gitt uttrykk for synspunkter på enkelte paragrafer
og også fremmet noen forslag til endringer. Ny lov og instruks
for Riksrevisjonen ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen har
derfor funnet det hensiktmessig å behandle de konkrete
paragrafer samlet i tilknytning til utkastet til lov og instruks. Komiteen avgrenser følgelig
sin gjennomgang av utvalgets innstilling på dette punkt
til å omfatte synspunkter på prinsipielle spørsmål. Komiteen viser
for øvrig til at den i påvente av Riksrevisjonens
bearbeidede og helhetlige forslag til ny lov og instruks, har besluttet å utsette
sin behandling til høstsesjonen 2003.
Komiteenslutter
seg til utvalgets vurdering av viktigheten av Riksrevisjonens uavhengighet
og vil understreke at det må være en forutsetning
at Riksrevisjonen kan fungere uavhengig av skiftende politiske konstellasjoner.
I egenskap av Stortingets kontrollorgan er det
imidlertid også av betydning at Riksrevisjonen innretter
sin virksomhet med sikte på å dekke Stortingets
behov. Komiteen anser utviklingen i retning av økt
vekt på forvaltningsrevisjon som formålstjenlig,
men vil understreke den vanskelige balansegang det kan være mellom
uavhengighet og lydhørhet overfor politikernes ønsker.
Komiteen viser i den sammenheng
til Makt- og demokratiutredningen "Den fragmenterte staten" kapittel
9 s. 294 "En revitalisert Riksrevisjon". Her heter det bl.a.
"(På tross av dette) synes forvaltningsrevisjonen å ha vanskeliggjort
den objektive rollen til Riksrevisjonen. Forvaltningsrevisjonens
natur og plass i det politiske systemet gjør at Riksrevisjonen
har nærmet seg den utøvende makt, og i større
grad opptrer i andre roller enn bare som nøytral kontrollør
og revisor."
Og videre:
"Riksrevisjonen har beveget seg inn i en gråsone mellom
på den ene siden profesjonell uavhengighet og objektivitet,
og på den andre siden politiske prosesser og den alminnelige
politiske debatt."
Komiteen vil understreke den
krevende utfordring Riksrevisjonen står overfor ved å skulle
balansere uavhengighet og lydhørhet overfor politiske signaler.
Komiteen har merket seg utvalgets
vurderinger av spørsmålet om Stortingets adgang
til å instruere Riksrevisjonen, og anser det som udiskutabelt
at Stortinget kan gi generelle instrukser om hvordan Riksrevisjonen skal
drive sin virksomhet. Likeledes må det være klart at
Stortinget i plenum kan instruere Riksrevisjonen til å påta
seg et oppdrag. Komiteen vil imidlertid presisere
at det er opp til Riksrevisjonen å avgjøre på hvilken
måte oppdraget skal utføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at utvalgets flertall støtter en organisering
av Riksrevisjonen hvor kollegiet fortsatt utpekes ut fra prinsippet
om parlamentarisk forholdsmessighet, men der den daglige lederen ansettes
på faglig grunnlag. Disse medlemmer anser
dagens ordning som hensiktsmessig og vil ikke foreslå noen
endringer i organiseringen av Riksrevisjonens ledelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter utvalgets
flertall i at Riksrevisjonen organiseres etter en styrebasert modell
der kollegiet fortsatt utpekes etter prinsippet om parlamentarisk
forholdsmessighet og at den daglige lederen ansettes på faglig
grunnlag. Disse medlemmer støtter flertallets
begrunnelse for en slik modell og ser klare fordeler ved at en slik
løsning velges.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om organiseringen av Riksrevisjonen vil bli behandlet på et
senere tidspunkt, i innstilling om ny lov og instruks for Riksrevisjonen.
Komiteen viser til
Riksrevisjonens tre hovedoppgaver som er regnskapsrevisjon, forvaltningsrevisjon og
selskapskontroll. Komiteen er enig i at Riksrevisjonen
fortsatt skal ha revisjonsansvaret for alle statlige regnskaper,
herunder departementene, ytre etater og øvrig statlig virksomhet. Komiteen slutter
seg videre til forslaget om at Riksrevisjonens avgjørelsesmyndighet
i regnskapssaker avvikles og at Stortinget for fremtiden skal stå for
godkjenning av de statlige regnskaper. Likeledes bør Riksrevisjonens
adgang til å gjøre ansvar gjeldende overfor den
enkelte tjenestemann, oppheves.
Komiteen vil understreke at forvaltningsrevisjon er
et viktig virkemiddel for å sikre kunnskap om forvaltningens
virksomhet. Komiteen er enig i den generelle definisjonen
på forvaltningsrevisjon som "systematiske undersøkelser
av økonomi, produktivitet, måloppnåelse
og virkninger ut fra Stortingets vedtak og forutsetning." Komiteen vil
i tillegg understreke at utvelgelse av forvaltningsprosjekter må skje basert
på en vurdering av om saken enten er av stor prinsipiell
eller økonomisk betydning.
I forhold til selskapskontrollen viser komiteen til sine
merknader til Dokument nr. 3:2 (2002-2003) Riksrevisjonens kontroll
med statsrådens (departementets) forvaltning av statens
interesse i selskaper, banker mv. for 2001, jf. Innst. S. nr. 123
(2002-2003) hvor det slås fast at Riksrevisjonen i tillegg
til å ta stilling til om statsråden har utøvet
sin oppgave som forvalter av statens økonomiske interesser
i selskaper mv., også skal vurdere om andre oppgaver av
mer samfunnsmessig karakter er ivaretatt. Komiteen viser
i den forbindelse til eksempler som forvaltning av naturinteresser og
kulturformål.
Komiteen vil videre understreke
at fristilling av statlig virksomhet ikke må svekke Riksrevisjonen
og Stortingets mulighet for å føre kontroll.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i tillegg til løpende kontroll også gir veiledning
til forvaltningen, og vil understreke den til dels vanskelige balansegangen
mellom disse to oppgavene. Komiteen støtter utvalgets
påpeking av at eventuell veiledning primært bør
konsentreres om regnskaps- og økonomispørsmål. At
forvaltningen ikke under noen omstendighet må kunne søke
forhåndsklarering fra Riksrevisjonen i kontroversielle
saker, er en viktig presisering som komiteen slutter
seg til. Komiteen har for øvrig merket seg
at utviklingen i privat sektor går mot et klarere skille
mellom revisjons- og konsulentvirksomhet og er av den oppfatning
at en slik utvikling også vil være positiv i offentlig
sektor.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at revisjonskriterier så vel som prosedyrene ved utføring
av de ulike revisjonshandlinger, er klare og entydige slik at både
revisjon og forvaltning vet hva de har å forholde seg til.
Et viktig kontrollkriterium er hvorvidt regjering
og forvaltning har fulgt opp Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen vil
peke på at dette er et kriterium som lett åpner
for tolkninger av politisk karakter og hvor Riksrevisjonen bør
være varsom med bastante konklusjoner.
Komiteen vil peke på at
også Riksrevisjonens granskning av kvaliteten på de
opplysninger regjeringen fremlegger for Stortinget, er et sensitivt
revisjonstema. Dersom Riksrevisjonen avdekker informasjonssvikt,
er det viktig at de konklusjonene som trekkes ikke formuleres slik
at det eksplisitt tas stilling til om opplysningsplikten er brutt.
Gjør man det, vil det etter komiteens syn
kunne stilles spørsmål ved Riksrevisjonens partinøytrale
rolle og legitimitet, noe som på sikt kan bidra til å undergrave
Riksrevisjonen som Stortingets kontrollorgan.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at Riksrevisjonen får tilgang på de opplysninger
og dokumenter den trenger for å kunne utføre sine
oppgaver. Riksrevisjonen må følgelig ha krav på å få de
opplysninger og dokumenter den har behov for for å kunne utføre
sine oppgaver. Komiteen viser til at Riksrevisjonen
i dag i praksis får utlevert de dokumenter den ber om og
ser ingen grunn til å endre praksis.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
slutter seg til utvalgets presisering av at dette ikke innebærer
noen rett for Riksrevisjonen til å kreve informasjon på fritt
grunnlag. Kravet må være knyttet til det som i
den enkelte sak er nødvendig for å gjennomføre
Riksrevisjonens oppgaver i tråd med gjeldende lov og instruks.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at det ikke ligger innenfor Riksrevisjonens arbeidsområde å etterprøve
rent interne politiske prosesser. Dokumenter som regjeringsnotater
og statsrådenes håndnotater i tilknytning til
disse, er dokumenter som bør høre inn under en
regjerings interne politiske sfære og som ikke bør
være gjenstand for innsyn fra utenforstående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke å legge
noen begrensninger på hvilke dokumenter Riksrevisjonen
skal ha innsyn i. Disse medlemmer mener derfor at
regjeringen er pliktig til å utlevere alle de dokumenter
som Riksrevisjonen ber om innsyn i. Dersom Riksrevisjonen skal nektes
innsyn i de dokumenter som Riksrevisjonen selv mener er relevante
for den kontroll som den fører, vil dette, etter disse
medlemmers oppfatning, føre til helt uholdbare
forhold for Riksrevisjonens stilling som kontrollorgan og bidra
til en betydelig svekkelse av denne. Disse medlemmer mener
at kontrollorganet selv må være suverent til å avgjøre
hva som skal kontrolleres og at det vil føre til helt uholdbare
tilstander dersom den som kontrolleres, skal avgjøre hva kontrolløren
skal kunne kontrollere.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet
om rekkevidden av Riksrevisjonens innsynsrett vil bli behandlet
på et senere tidspunkt, i innstilling om lov om Riksrevisjonen. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til komiteens merknader
i tilknytning til behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 10 (2002-2003) pkt. 5.4.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Stortinget i plenum kan kreve ethvert dokument utlevert.
Komiteen er enig i
utvalgets presisering av at Riksrevisjonen må kunne innhente
opplysninger der de er å finne. Dette innebærer
at Riksrevisjonen må kunne henvende seg direkte til etater
mv. som er under revisjon og kontroll. Komiteen vil
særlig fremheve viktigheten av at den informasjon Riksrevisjonen innhenter
i forbindelse med forvaltningsrevisjon, gir grunnlag for dybdeforståelse
av de sakskomplekser som er til vurdering. Utformingen av de problemstillinger
forvaltningsrevisjonsrapportene skal tuftes på, er helt
avgjørende for hvilken anvendelighet rapportene får
i det videre arbeid. Komiteen slutter seg til utvalgets
understrekning av at første kontakt i forvaltningsrevisjonssaker
skal skje via ledelsen i det enkelte departement, slik at statsråden
eller den han bemyndiger, kan velge ut de personer som har best
kunnskap. Komiteen vil understreke at en slik prosedyre
er viktig, både for å sikre at Riksrevisjonen
får et best mulig vurderingsgrunnlag og for at ansvaret
blir plassert der det hører hjemme, nemlig i ledelsen.
Komiteen vil videre presisere
at ledelsen i det berørte departement eller organ normalt
bør gis anledning til å være til stede
ved intervjuer av ansatte samt at forespørsler knyttet
til etterprøving av skjønnsutøvelse,
henvises til den politiske ledelse.
Komiteen viser til det som er
sagt om selskapskontroll i punkt 5.3.3, og er enig i at Riksrevisjonens
selskapskontroll i forhold til heleide statlige selskaper også må kunne
omfatte forvaltningsrevisjon.
Når det gjelder kontroll med statlige
utbyggingsprosjekter og investeringer, mener komiteen at
Riksrevisjonen fortsatt bør gå inn i tunge prosjekter
mv. som mislykkes og sette fokus på å belyse årsaker
og ansvarsforhold i tilknytning til dette. Komiteen vil peke
på at det også kan være grunn til å gå inn
i prosjekter som har gitt gode resultater. Innspill om hva som fører
til suksess kan ofte være vel så produktivt som
en mer negativ tilnærming.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
stiller seg tvilende til om Riksrevisjonen bør ha en mer
proaktiv rolle. Forhåndskontroll vil lett skape integritetsproblemer
og være uryddig i forhold til konstitusjonelle ansvarslinjer. Flertallet viser
til at regjeringen har etablert en ordning med kvalitetssikring
av alle utbyggingsprosjekter på 500 mill. kroner og mer,
og forutsetter at regjeringen til enhver tid sørger for å ha
systemer som ivaretar behovet for kvalitetskontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker ikke å legge
noen begrensninger på hvordan Riksrevisjonen skal utføre
sin kontrollvirksomhet.
Stortingsoppnevnte (parlamentariske) granskingskommisjoner
er ad hoc-organer som Stortinget oppnevner med sikte på å utrede
et tidligere begivenhetsforløp. Formålet kan være å avdekke
feil og forsømmelser, og på den måten
klarlegge statsrådens ansvar i forhold til Stortinget.
Eller det kan være å få sannheten frem
i en sak, for å legge grunnlag for forsoning eller reform, uten
spørsmål om statsrådens ansvar. I praksis
kan det være en glidende overgang mellom formålene,
slik at en gransking kan inneholde elementer av begge.
At Stortinget selv oppnevner granskingskommisjoner,
er et nytt trekk. Det vanlige frem til slutten av 1980-tallet har
vært at regjeringen oppnevner granskingskommisjoner,
om enn flere ganger etter påtrykk fra Stortinget. Her har
det skjedd en markert endring av praksis. Siden 1985 er følgende
kommisjoner oppnevnt av Stortinget:
– Granskningskommisjon
i Reksten-saken, jf. Dokument nr. 7 (1987-1988) og Innst. S. nr.
178 (1989-1990),
– Kommisjonen for å granske
påstander om ulovlig overvåking av norske statsborgere
(Lund-kommisjonen), jf. Dokument nr. 15 (1995-1996) og Innst. S.
nr. 240 (1996-1997),
– Kommisjonen for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet
til bankkrisen, jf. Dokument nr. 17 (1997-1998) og Innst. S. nr.
141 (1998-1999),
– Kommisjonen for å foreta
en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og
bygging av hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen, jf.
Dokument nr. 18 (2000-2001) og Innst. S. nr. 257 (2000-2001).
I tillegg vedtok Stortinget 16. desember 2002 å oppnevne
"Granskningskommisjon for Mehamn-ulykken", jf. Innst. S. nr. 74
(2002-2003) og Innst. S. nr. 114 (2002-2003). Det tas sikte på at
kommisjonen overleverer sin rapport til Stortinget innen 1. juni
2004.
Utvalget peker på at den utviklingen
som har funnet sted med hensyn til å gjøre bruk
av stortingsoppnevnte granskingskommisjoner, har skjedd uten at
Stortinget har foretatt en prinsipiell vurdering av slike kommisjoner.
Etter utvalgets oppfatning er det behov for en generell vurdering
av dette nye tilskuddet til Stortingets kontrollfunksjon.
Utvalget har konsentrert seg om spørsmål
som særlig gjelder Stortingets bruk av granskingskommisjoner, som
ledd i en bredere vurdering av dets kontrollfunksjon. Andre spørsmål
som mer generelt gjelder bruken av granskingskommisjoner, vil Stortinget
kunne komme tilbake til når resultatet av Justisdepartementets
utredning foreligger.
Det finnes i dag ingen særskilte regler,
verken i lov eller forretningsorden, som regulerer bruken av stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner. Stortinget har derfor ingen fast mal å forholde
seg til når den skal oppnevne slike kommisjoner i den enkelte
sak. Generelt må naturligvis prosedyren følge
de alminnelige regler som gjelder for Stortingets beslutninger.
Skal kommisjonen gis tvangsmyndighet, trengs det lovvedtak, men
ellers er det tilstrekkelig med plenarvedtak.
Ved de tilfellene der Stortinget har oppnevnt granskingskommisjoner
til nå, har dette skjedd ved plenarvedtak. Mandat, sammensetning,
prosedyrer, bevilgninger, frister, etc. har fremgått av
vedtaket. For tre av dem har Stortinget i tillegg funnet det nødvendig å gi
en særlov, av hensyn til deres informasjonstilgang.
Å oppnevne en granskingskommisjon er
i seg selv et ekstraordinært tiltak. Dertil kommer at det
bare er helt unntaksvis og i spesielle tilfeller at Stortinget har
gjort dette. Det vanlige har vært at kommisjoner som skal granske
forhold i forvaltningen, oppnevnes av regjeringen. Slik bør
det etter utvalgets mening også være i fremtiden.
Utvalget har vurdert om det bør innføres
faste regler for når Stortinget unntaksvis skal kunne nedsette granskingskommisjoner,
men har kommet til at dette vanskelig lar seg regulere, og at det
her er behov for fleksibilitet. Terskelen bør imidlertid
ligge høyt. Og visse føringer for vurderingen
lar seg oppstille.
Utgangspunktet er nødvendigvis at Stortinget
har et informasjonsbehov i en verserende kontrollsak, som ikke lar
seg fylle gjennom tingets ordinære prosedyrer for innhenting
av opplysninger og dokumenter. Det vil særlig være
aktuelt i store og kompliserte saker, som krever en mer inngående
gransking enn det Stortinget selv har kapasitet til å utføre.
Ved vurderingen av behovet for en særskilt
granskingskommisjon bør Stortinget legge vekt på at
en slik prosess både er meget ressurskrevende og i seg
selv vil kunne utgjøre en betydelig belastning for de involverte parter.
Kontrollprosessen vil også trekke ut i tid, slik at det
tar lang tid før saken kan avsluttes.
Videre bør Stortinget vurdere alternativene
til å oppnevne en granskingskommisjon. Et første
alternativ er at kontroll- og konstitusjonskomiteen gis i oppdrag å granske
saken, eller at det nedsettes en særskilt protokollkomite
etter Stortingets forretningsorden § 14 a, i saker som
reiser spørsmål om statsråders konstitusjonelle
ansvar. Et annet alternativ er at Stortinget anmoder eller instruerer
Riksrevisjonen om å granske saken. Dette vil særlig
være nærliggende i saker som naturlig faller innenfor
den revisjonsfaglige virksomheten.
Et tredje alternativ er at Stortinget anmoder
eller instruerer regjeringen om å nedsette en granskingskommisjon,
og i den forbindelse eventuelt legger føringer for kommisjonens
sammensetning og mandat. Utvalget legger til grunn at Stortinget
her har en vidtgående instruksjonsadgang, og
at dette kan være nærliggende i saker som primært
gjelder rent administrative og interne forhold i forvaltningen.
Derimot er det etter utvalgets vurdering grenser for hvor langt
regjeringen bør instrueres om å iverksette gransking
av statsrådenes egne ansvarsforhold.
Utvalget påpeker også at i
de tilfellene der Stortinget til nå har funnet det nødvendig å oppnevne
granskingskommisjoner, har dette skjedd i saker som helt eller delvis
allerede hadde vært gransket av regjeringsoppnevnte kommisjoner
eller utvalg, men der stortingsflertallet ikke var fornøyd
med resultatet.
Sammenfattet er utvalgets syn at Stortinget
generelt bør utvise varsomhet med å be granskingskommisjoner om å foreta
klare ansvarsvurderinger, og at dette bare bør skje i den
grad Stortinget har behov for slik bistand, ved sin senere oppfølging
av rapporten. Men for øvrig må dette bero på en
helhetsvurdering i den enkelte sak. Det viktigste er at Stortinget
er bevisst på problemstillingen når det eventuelt
skal nedsette en kommisjon, og at mandatet utformes på en
slik måte at det klart fremgår hva Stortinget ønsker.
For opplysninger underlagt lovfestet taushetsplikt, kan
det være et spørsmål hvor langt Stortingets
instruksjonsrett rekker. Ved tvil vil det enkleste være
at dette reguleres ved særlov. Men generelt antar utvalget
at Stortinget som hovedregel kan instruere regjeringen om å gi
kommisjonen adgang til taushetsbelagt informasjon, slik det i praksis
også har vært gjort. Det vil i hvert fall gjelde
taushetsplikt satt av hensyn til offentlige interesser, enten den
er pålagt ved lov eller instruks. Stortinget kan selv avgjøre
om kommisjonen skal anses klarert og autorisert til å håndtere
gradert materiale. Dette ble gjort med Lund-kommisjonen, men vil
også være mulig i forhold til den nye sikkerhetsloven.
Videre antar utvalget at unntaket fra alminnelig taushetsplikt ved
"revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen" etter
forvaltningsloven § 13 b nr. 4 også kan komme
til anvendelse på stortingsoppnevnte granskingskommisjoner.
En forutsetning må da være at kommisjonens medlemmer
selv er pålagt taushetsplikt, i den utstrekning det ikke
strider mot kontrollens formål. Utvalget antar at Stortinget
kan pålegge slik taushetsplikt gjennom mandatet.
Utvalgets flertall viser til at et annet spørsmål
er hvor langt Stortinget kan instruere regjeringen om å utlevere interne
dokumenter fra forvaltningen til en granskingskommisjon. Flertallet
vil anta at det er en vid adgang til å gjøre dette.
Slike instrukser har også vært gitt i praksis.
Ved to tilfeller ble det gjort unntak for "regjeringens strengt
interne arbeidsdokumenter". Flertallet vil påpeke at et
slikt unntak konstitusjonelt sett neppe var nødvendig,
og at det lå innenfor Stortingets instruksjonsrett å pålegge
utlevering også av slike dokumenter (inkludert R-notater
mv.). En annen sak er spørsmålet om dette bør
gjøres. Hvorvidt regjeringen for fremtiden skal pålegges
eller ikke pålegges å utlevere strengt interne
arbeidsdokumenter, kan best vurderes av Stortinget i den enkelte
sak, avhengig av kontrollens formål og karakter.
Utvalgets mindretall, medlemmene Odd Holten
og Inge Lønning, viser til sin særmerknad hvor
det fremgår at det er konstitusjonelle begrensninger i
Stortingets rett til å kreve innsyn i regjeringens strengt interne
arbeidsdokumenter. Som en konsekvens av dette kan Stortinget heller
ikke ha kompetanse til å instruere regjeringen om å utlevere
slike dokumenter til en stortingsoppnevnt granskingskommisjon.
Utvalget viser videre til at dersom en granskingskommisjon
skal kunne tvangsinnkalle personer til å avgi muntlig forklaring,
er det nødvendig med særskilt lovhjemmel. Det
samme gjelder dersom kommisjonen skal kunne kreve utlevert dokumenter
fra andre enn de som er underlagt regjeringens instruksjonsrett.
Og endelig er lovhjemmel nødvendig dersom private skal kunne
utlevere opplysninger eller dokumenter som de er pålagt
taushetsplikt for.
Utvalget vil presisere at behovet for lovhjemmel alltid
bør vurderes når Stortinget utformer mandatet, slik
at man unngår de problemer som oppsto under bankkrisegranskingen,
der den nødvendige lovhjemmel først kom på plass
sent i prosessen. Etter utvalgets oppfatning kan de lovene som ble
gitt for Lund-kommisjonen og Gardermo-granskingen være
en hensiktsmessig standard også for fremtiden.
Noen generell lov for stortingsoppnevnte granskingskommisjoners
krav på informasjon har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå.
Ved den utredning av offentlige granskingskommisjoner som Justisdepartementet
har initiert, antar utvalget at spørsmålet om kompetanse
til å kreve dokumenter og forklaringer vil måtte
stå sentralt. Dersom utredningen resulterer i et lovforslag,
kan det ut fra forslaget vurderes om (og i hvilken grad) loven bør
gis direkte anvendelse for stortingsoppnevnte kommisjoner.
Etter utvalgets oppfatning bør rapporter
fra stortingsoppnevnte granskingskommisjoner som hovedregel oversendes
regjeringen til skriftlig uttalelse, med slik frist at denne kan
inngå i komiteens vurdering og innstilling. Unntak fra
slik oversendelse bør bare skje der det åpenbart
ikke vil ha noen hensikt, eller der andre særlige hensyn
taler imot.
På samme måte mener utvalget
at dersom det i en granskingsrapport fremkommer kritikk mot tidligere statsråder,
eller andre navngitte personer, bør disse i forbindelse
med Stortingets oppfølging gis anledning til å imøtegå dette.
I praksis kan det tenkes gjort på flere måter
(skriftlig, ved komitehøring, etc), og utvalget finner
ikke grunn til å foreslå noen formelle prosedyrer
for dette.
Andre generelle regler eller retningslinjer
for den parlamentariske oppfølgingen er det etter utvalgets mening
vanskelig å oppstille. Dette vil bero på sakens karakter.
I noen saker vil kommisjonens rapport kunne legges direkte til grunn,
mens det i andre kan være behov for videre parlamentarisk
gransking; gjennom komitehøringer, innhenting av ytterligere
dokumenter, etc. Et praktisk spørsmål kan da være
om den komite som behandler saken skal ha tilgang til granskingskommisjonens
bakgrunnsmateriale. Men heller ikke dette lar seg besvare generelt.
I noen saker kan det være uproblematisk. I andre saker
kan materialet inneholde informasjon som setter skranke mot komiteinnsyn, eller
som i hvert fall tilsier stor varsomhet. Dette vil måtte
vurderes i den enkelte sak.
Utvalget har foreslått en bestemmelse
i Stortingets forretningsorden om bruk av granskingskommisjoner. Hensikten
er for det første å fastsette noen generelle prinsipper
for bruk av slike kommisjoner. For det andre har bruk av granskingskommisjoner
nå blitt et såpass etablert parlamentarisk virkemiddel
at dette bør komme til uttrykk i Stortingets forretningsorden.
En slik bestemmelse kan naturlig plasseres i forretningsordenen
som en ny § 14 b, men også andre plasseringer er
mulige.
Utvalget vil fremme følgende forslag:
"Ny bestemmelse om stortingsoppnevnte
granskingskommisjoner:
Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon
til å klarlegge eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp.
Mandatet bør kun åpne for en vurdering av ansvarsforhold
i den utstrekning Stortinget har behov for bistand til dette.
Forslag om å nedsette en
granskingskommisjon skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen,
eller av en særskilt komite som Stortinget oppnevner etter § 14.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan fremlegge slikt forslag på eget
initiativ.
Stortinget fastsetter kommisjonens
mandat, og de nærmere prosedyrer for dens arbeid. Det bør
presiseres i hvilken grad kommisjonen skal være bundet
av de generelle regler og retningslinjer som gjelder for offentlige
granskingskommisjoner. Videre bør det vurderes om kommisjonen
har behov for lovhjemmel for å sikre nødvendig
tilgang til opplysninger og dokumenter.
En stortingsoppnevnt granskingskommisjon
skal bestå av personer som har den nødvendige
faglige kompetanse og integritet. Kommisjonen utfører sitt verv
selvstendig og uavhengig av Stortinget.
Granskingskommisjonen rapporterer
direkte til Stortinget. Rapporten skal være offentlig,
med mindre særlige hensyn tilsier at den helt eller delvis
bør være taushetsbelagt. Før Stortinget
foretar den endelige vurdering av rapporten, bør denne
oversendes regjeringen til skriftlig uttalelse.
Denne bestemmelsen vil kunne plasseres
som § 14 a, dersom dagens § 14 a oppheves."
Komiteen slutter seg
til utvalgets definisjon av Stortingsoppnevnte granskningskommisjoner
som ad hoc-organer som Stortinget oppnevner med sikte på å utrede
et tidligere begivenhetsforløp. Komiteen konstaterer
at slike kommisjoner kun er satt ned i en håndfull tilfeller
og vil understreke viktigheten av tilbakeholdenhet med å velge
en slik fremgangsmåte. Det å oppnevne en granskningskommisjon
skal være et ekstraordinært tiltak og bør
bare skje helt unntaksvis.
Komiteen viser til at det pr.
i dag ikke finnes særskilte regler, verken i lov eller
forretningsorden som regulerer bruken av stortingsoppnevnte granskningskommisjoner.
Komiteen er kjent med at Justisdepartementet
har initiert en utredning om bruk av offentlige granskningskommisjoner,
og anser det hensiktsmessig med ensartede spilleregler for kommisjonene
enten de er oppnevnt av storting eller regjering.
Komiteen viser til at i alle
fem tilfeller Stortinget har nedsatt en granskningskommisjon, har
dette skjedd etter at sakene helt eller delvis har vært
gransket av regjeringsoppnevnte kommisjoner eller utvalg uten at stortingsflertallet
har følt seg sikker på resultatet.
Komiteen finner ikke grunn til å utforme
generelle retningslinjer for kommisjoners sammensetning, utover
krav om uavhengighet og integritet. Behovet for fagkunnskap vil
avhenge av kommisjonens oppdrag og bør vurderes særskilt
i hvert enkelt tilfelle. Likeledes vil undersøkelsestema
og mandat variere.
Komiteen er enig i utvalgets
argumenter mot å la kommisjoner foreta vurderinger av statsrådens
ansvar da dette er forhold som i siste omgang bare kan vurderes
av Stortinget selv.
Komiteen vil understreke betydningen
av at stortingsoppnevnte granskningskommisjoner får tilgang
på den informasjon den finner nødvendig for å skjøtte
sin oppgave. Hvorvidt man skal gi en særlov for granskningen
eller regjeringen skal instrueres om å sørge for at
underliggende organer samarbeider, eller eventuelt kombinere de
to måtene å sikre kommisjonen opplysninger på,
må avgjøres i det enkelte tilfellet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sin særmerknad
om forståelsen av Grunnlovens § 75 f, jf punkt
4.4 ovenfor, om spørsmålet om begrensninger i
Stortingets rett til å kreve innsyn i regjeringens strengt
interne arbeidsdokumenter. Siden det er omstridt og uavklart hvorvidt Stortinget
kan kreve innsyn i slike dokumenter, er det tilsvarende uavklart
om Stortinget kan instruere regjeringen om å utlevere slike
dokumenter til en stortingsoppnevnt granskingskommisjon.
Komiteen slutter seg
til utvalgets forslag om å ta inn en bestemmelse om stortingsoppnevnte
granskningskommisjoner i Stortingets forretningsorden hvor det slås
fast at Stortinget kan nedsette en granskningskommisjon til å klarlegge
eller vurdere et tidligere faktisk begivenhetsforløp og
fastsette kommisjonens mandat, sammensetning og prosedyrer for arbeidet.