Ved vedtakelsen av en lov som gir regjeringen
forskriftskompetanse kan Stortinget fastslå at forskriftene skal
forelegges Stortinget til forhåndskonsultasjon, før de
vedtas.
Stortinget står videre fritt til å etablere
formelle eller uformelle konsultasjonsordninger i forhold til enkeltlover,
dersom de gir forskriftsfullmakter av særlig politisk interesse.
Noe behov for en generell parlamentarisk konsultasjonsordning er
det derfor etter utvalgets oppfatning ikke.
Alternativet er at Stortinget fører
etterfølgende kontroll med regjeringens forskrifter. En
slik kontroll står Stortinget fritt til å føre,
og det har i praksis også gjort det, i enkeltsaker der
man har hatt noe å utsette på en spesiell forskrift.
Gjennom protokollene fra statsråd informeres Stortinget
om de nye forskrifter som vedtas av Kongen i statsråd,
og kan ta dem opp til vurdering dersom det er ønskelig.
I praksis har slik kontroll også skjedd etter klage, eller
etter initiativ fra representantene.
Utvalget reiser spørsmålet
om forskriftskontroll er så viktig at det bør
skje i mer systematiske former, som en fast og dekkende kontrollrutine
med hvordan regjeringen utøver sin lovgivningskompetanse.
I 1996 ble problemstillingen tatt opp av kontroll-
og konstitusjonskomiteen, som ikke foreslo nye formelle reformer,
men som ga uttrykk for at den for fremtiden ville bruke statsrådsprotokollene
som grunnlag for en mer systematisk kontroll med regjeringens forskrifter. Det
første året var vurderingstemaet angitt å være
om forskriftene hadde formell hjemmel, samt "i hvilken grad Regjeringen
har fulgt opp klare retningslinjer fra Stortinget", og dette ble
brukt (av opposisjonen) til å påpeke enkelte forhold
ved et par forskrifter. Allerede året etter var vurderingstemaet
innskrenket til en rent "formell kontroll" av om forskriftene hadde
korrekt hjemmel, og slik har det vært praktisert siden.
Denne rutinemessige kontrollen fremstår som summarisk,
og har svært sjelden vært brukt av komiteen til å ta
opp enkeltforskrifter til mer kritisk etterprøving.
Utvalget har vurdert om det bør innføres
mer reelle og systematiske rutiner for parlamentarisk kontroll med
regjeringens og forvaltningens forskrifter, men har kommet til at
det ikke vil foreslå dette. For det første tyder
praksis på at det verken er noe stort praktisk behov, eller
noen særlig politisk interesse for dette. For det andre
ville en slik kontrollordning måtte være meget
arbeidskrevende, dersom den først skulle være reell.
Annen kontroll med forskrifter kan etter utvalgets syn best foregå på andre
måter - gjennom domstolene, ombudsmannsordningene, og ikke
minst gjennom de høringsregler for forskrifter som er nedfelt
i forvaltningsloven § 37.
Utvalget er videre kritisk til den "formelle"
forskriftskontroll som kontrollkomiteen i dag rutinemessig utfører.
For det første er det i dårlig samsvar med hvordan
kontroll- og konstitusjonskomiteen kan og bør operere at
den begrenser seg til en rent "formell" kontroll med forskriftenes
hjemmelsgrunnlag. Dette er en type legalitetskontroll som heller
bør overlates til domstolene. En summarisk godkjenning
av forskriftenes hjemmelsgrunnlag, slik komiteen i dag gjør
det, kan sågar virke uheldig, og gi et misvisende inntrykk
av at det faktisk er foretatt en reell parlamentarisk etterprøving.
Dersom komiteen først skal etterprøve en forskrift, vil
det etter utvalgets mening være mer naturlig at den heller
vurderer om forskriftens materielle innhold er i samsvar med Stortingets
forutsetninger, regjeringens løfter, og andre politiske
signaler. For det andre er utvalget generelt skeptisk til at representanter
selv skal utføre denne typen rutinepreget gransking, som åpenbart
er av liten politisk interesse, og som sjelden eller aldri gir resultater.
I den grad kontroll- og konstitusjonskomiteen rutinemessig skal
granske forskrifter, bør dette dessuten skje i et nærmere
samspill med de berørte fagkomiteer.
Utvalget understreker at dets skepsis kun retter
seg mot en systematisk komitekontroll med alle de forskrifter som
vedtas av Kongen i statsråd. I enkeltsaker kan forskriftskontroll
både være hensiktsmessig og påkrevd,
dersom det oppstår mistanke om at det er gitt forskrifter
som ikke er i tråd med lovgivers intensjoner, eller andre
klart uttalte parlamentariske forutsetninger. En slik kontroll faller
naturlig innenfor komiteens kontrolloppgaver, og bør for øvrig
ikke bare kunne omfatte forskrifter gitt av Kongen i statsråd,
men også slike som er vedtatt på lavere nivå i
forvaltningen. Slike saker kan imidlertid best tas opp på bakgrunn
av komiteens initiativrett.
Ettersom kontroll- og konstitusjonskomiteens nåværende
praksis for forskriftskontroll ikke er nedfelt i forretningsordenen,
men kun fremgår av interne rutiner, finner utvalget ikke
grunn til å foreslå noen formelle endringer her.
Utvalget vil heller ikke fremme konkrete forslag om hvordan forskriftskontrollen
for fremtiden bør utføres, og antar at kontroll-
og konstitusjonskomiteen selv står nærmest til å vurdere
dette.
En problemstilling som utvalget etter mandatet
er bedt om å utrede særskilt, er "betydningen
for etterkontrollen av Stortingets forhåndsinstrukser til
regjeringen, og implikasjonene når det gjelder ansvarsfordelingen
mellom Stortinget og regjeringen". Dette er en både prinsipiell
og praktisk problemstilling, særlig i lys av at antallet årlige
instrukser fra Stortinget til regjeringen i de senere år
har steget kraftig. For det første reiser den grunnleggende
spørsmål om ansvarsfordeling mellom storting og
regjering, som ikke bare berører kontrollfunksjonen, men
også Stortingets (og regjeringens) styringsfunksjon. Videre
reiser den to mer konkrete spørsmål i forhold
til kontrollen. Det ene er i hvilken grad slike instrukser setter
skranke for Stortingets muligheter til senere å kontrollere
regjeringen, og holde den ansvarlig. Det andre er i hvilken grad instrukser
kan og bør brukes som grunnlag for senere parlamentarisk
kontroll, for å etterprøve om instruksene er etterlevd.
Med "forhåndsinstrukser" forstår
utvalget formelle stortingsvedtak, truffet ved votering i plenum,
der Stortinget pålegger regjeringen å gjøre
noe (eller ikke gjøre noe), i saker som det i utgangspunktet
er opp til regjeringen å avgjøre. Det omfatter
ikke vedtak som det etter Grunnloven er opp til Stortinget å treffe (lovvedtak,
budsjettvedtak, samtykkevedtak, etc).
Stortingets instruksjonsrett er ikke nedfelt
i grunnloven, men følger av konstitusjonell sedvanerett. Stortinget
har lenge ansett seg å ha en slik kompetanse. Det som ofte
har vært diskutert, i praksis og teori, er instruksjonsrettens
rekkevidde.
I utvalgets definisjon av "instruks" ligger
at det dreier seg om rettslig bindende pålegg til regjeringen,
der brudd kan føre til konstitusjonelt ansvar for statsrådene.
Dette må i prinsippet sees i motsetning til uttalte parlamentariske
forutsetninger som ikke har kommet til uttrykk gjennom et formelt
plenarvedtak (politiske signaler). Slike forutsetninger kan fremgå f.eks.
i saker som oversendes regjeringen uten realitetsvotering, eller
gjennom komitemerknader.
Utvalget påpeker at spørsmålet
om hvor langt et pålegg til regjeringen rettslig sett rekker,
er prinsipielt viktig, men at det relativt sjelden settes på spissen
i praksis, siden klart uttalte forutsetninger ofte oppleves som
like politisk bindende av aktørene som selve det rettslige
pålegget. I forhold til Stortingets etterfølgende kontroll
er det klart at den både omfatter brudd på formelle
instrukser og brudd på Stortingets klart uttalte forutsetninger.
I de få sakene der det kan være spørsmål om å holde
statsråden konstitusjonelt straffeansvarlig for brudd,
vil spørsmålet imidlertid få betydning.
En stor del av instruksene fra Stortinget til
regjeringen faller innenfor det som i dag gjerne betegnes som Stortingets
"anmodningsvedtak", som nesten unntaksvis innledes med ordene "Stortinget
ber regjeringen ….". Formelle instrukser kan imidlertid
også forekomme som andre typer vedtak, for eksempel gjennom behandlingen
av stortingsmeldinger.
Den viktigste grunnen til at Stortingets instruksjonsrett
i dag fremstår som en aktuell konstitusjonell og politisk
problemstilling, er veksten i antallet slike vedtak i de senere år.
Dette er særlig tydelig i forhold til anmodningsvedtakene.
Går man 20-30 år tilbake i tid, lå antallet
på 0-4 i året, og så sent som på slutten
av 1980-tallet var det fremdeles beskjedent. På 1990-tallet endret
dette seg dramatisk, og veksten er fortsatt stor. I 1999-2000 traff
Stortinget i plenum 127 anmodningsvedtak, og i 2000-2001 var antallet
oppe i 183. Det tilsvarer mer enn ett vedtak for hver dag Stortinget
er samlet.
Grunnlovens ansvarsfordeling bygger på at
Stortinget treffer generelle vedtak (lov, budsjett, etc), og at det
så er opp til regjering og forvaltning å følge
opp disse, etterfulgt av parlamentarisk kontroll. Når Stortinget
vedtar instrukser om hvordan regjeringen skal utøve sin
kompetanse, kan dette føre til at ansvarsforholdene utviskes,
på en måte som stenger for senere kontroll. Så lenge
instruksene etterleves, kan ikke Stortinget bebreide regjeringen
dersom noe går galt. Hyppig bruk av instruksjonsretten
i enkeltsaker kan på den måten føre til
ansvarspulverisering.
Utvalget påpeker dette problemet, men
vil ikke tillegge det avgjørende betydning. Sammenlignet
med alle de saker regjeringen fortsatt behandler på eget
ansvar, er antallet instrukser i enkeltsaker relativt sett fremdeles
lavt, og noen generell trussel mot kontrollfunksjonen er det derfor
ikke tale om. Så lenge instruksene er klare, er det også klart
at Stortinget har overtatt ansvaret for saken.
Etter utvalgets vurdering er problemet med klare
ansvarslinjer større i saker der Stortinget ikke griper formelt
inn, men der det i stedet foregår uformelle og lukkete
konsultasjoner og samtaler mellom regjeringen og opposisjonen, før
regjeringen treffer sine vedtak. Muligheten for dette er riktignok
begrenset gjennom regelen i forretningsordenen § 20 fjerde
ledd, som stenger for konsultasjon i komite, annet enn i saker Stortinget
allerede har til behandling. Men samtidig foregår det en
løpende uformell forhåndskontakt i mange saker
mellom regjeringen og ett eller flere av opposisjonspartiene. Utvalget
er ikke negativt innstilt til slike samtaler, som er en naturlig
del av de politiske beslutningsprosessene. Men det vil advare mot
at konsultasjoner gjennomføres på en måte
som innskrenker regjeringens reelle ansvar for sine vedtak. Noen
videre formalisering av slike konsultasjonsprosedyrer bør etter
utvalgets vurdering ikke finne sted, i hvert fall ikke uten at man
tenker grundig gjennom de begrensninger det vil legge på Stortingets
senere muligheter til å føre kontroll, og til å holde
statsrådene ansvarlige.
Når Stortinget har vedtatt en instruks
til regjeringen, har det interesse av hvordan den følges
opp. Dette er en naturlig del av Stortingets kontroll, på linje
med kontrollen med andre typer stortingsvedtak, og den går langt
tilbake.
Ved en reform i 1999, som førte til
bestemmelsen i forretningsordenen § 12 nr. 8 bokstav e,
ble regjeringen pålagt å oversende en årlig
melding "om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder
en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som
er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse". Meldingen
er ment å skulle gi en forholdsvis kortfattet redegjørelse
for hva regjeringen har gjort, eller har tenkt å gjøre,
for å følge opp de enkelte vedtak. Gjennomgang
av denne meldingen inngår nå i kontroll- og konstitusjonskomiteens
faste oppgaver, og skjer rutinemessig en gang i året, som
St.meld. nr. 4. Ordningen har vært praktisert i for kort
tid til at det har rukket å danne seg noen fast praksis
for hvor omfattende kontroll dette vil være, og etter hvilke
kriterier. Den første meldingen resulterte i en kort innstilling, der
komiteen knyttet noen mindre merknader til to av vedtakene. Den
andre meldingen ble behandlet våren 2002, og førte
til en mer omfattende og reell etterprøving av hvordan
regjering og forvaltning hadde fulgt opp Stortingets vedtak.
Utvalget er i utgangspunktet positivt til den
kontrollrutine med anmodningsvedtak mv. som er nedfelt i § 12 nr.
8 bokstav e, og det blir ikke foreslått noen substansielle
endringer i denne. Utvalget nøyer seg med å påpeke
muligheten for at de respektive fagkomiteer behandler oppfølgingen
av anmodningsvedtakene, og legger til grunn at dette best kan vurderes
etter at man har fått noe større erfaring med
den nåværende ordning. Utvalget viser videre til
at kontroll- og konstitusjonskomiteen har uttalt at regjeringens
merknader til vedtakene skal oversendes de berørte fagkomiteene
til uttalelse før innstilling avgis, og er enig i dette.
Dersom det skal være realitet i denne kontrollen, er det
av avgjørende betydning at fagkomiteene kobles inn, og utvalget
vil understreke betydningen av et godt samspill mellom kontroll-
og konstitusjonskomiteen og fagkomiteene på dette området.
Utvalget peker også på muligheten for at fagkomiteene
kan pålegges i større grad å behandle
oppfølgingen av de instrukser som gjelder deres respektive
områder.
Utvalgets oppfatning er altså at det
bør føres en løpende kontroll med etterlevelsen
av Stortingets vedtak - når slike vedtak først
er fattet. I hvilket omfang (og form) Stortinget bør fatte
slike vedtak er et annet spørsmål. Her har de
to første meldingene etter den nye kontrollprosedyren vist
at det treffes svært mange vedtak, at antallet er stigende,
at vedtakene til dels er av svært detaljpreget karakter,
og at de ofte er uklare i sitt innhold.
Utvalget presiserer også at den faste
kontrollen med anmodningsvedtak mv. ikke må skje til fortrengsel
for etterprøving av om regjering og forvaltning har etterlevd
andre parlamentariske vedtak og klart uttalte forutsetninger. I
praksis bruker Stortinget ulike virkemidler for å styre
regjeringen, herunder flertallsmerknader i komitéinnstillingene.
Hovedregelen om Stortingets instruksjonsmyndighet er
sikker konstitusjonell sedvanerett. Stortinget har truffet slike
vedtak siden slutten av 1800-tallet, om enn tidligere ikke så mange
hvert år. Under et parlamentarisk styresett er det ikke
unaturlig at Stortinget i kraft av sin konstitusjonelle og politiske
stilling har kompetanse til å instruere regjeringen. Sentrale
politiske samfunnsspørsmål bør i prinsippet
kunne avgjøres av den folkevalgte forsamling, og der dette
ikke er saker som omfattes av Stortingets egen vedtakskompetanse
etter grunnloven (lov, budsjett, etc), må Stortinget kunne instruere
regjeringen om hvordan den skal utøve sin kompetanse -
innenfor de skranker som grunnlov og lov setter.
Utvalget er på denne bakgrunn ikke
negativt til at Stortinget har en instruksjonsmyndighet. Utvalget antar
videre at rekkevidden av denne kompetansen er relativt vid, og at
instruksjonsmyndigheten ikke uten videre er avskåret ved
at Stortinget ved lov har tildelt regjering og forvaltning kompetanse.
Så lenge det dreier seg om skjønnsmessig kompetanse,
må Stortinget fremdeles kunne instruere regjeringen om
hvordan denne skal utøves, så vel generelt som
i enkeltsaker. Derimot kan Stortinget ikke gi instrukser som vil stride
mot lovens regler. Dette følger av at lovvedtak har høyere
trinnhøyde enn plenarvedtak.
Derimot påpeker utvalget andre motargumenter,
som mer går på hvordan Stortinget bør
bruke sin instruksjonsmyndighet, og som her tilsier varsomhet.
For det første kan bruk av instrukser
som vist føre til uklare ansvarsforhold mellom storting
og regjering, og dermed begrense Stortingets mulighet til senere å kontrollere
og ansvarliggjøre regjering og statsråder. Det gjelder
i den enkelte sak, der Stortinget har overtatt styringen gjennom å gi
en instruks. Men det gjelder også som et mer generelt problem,
dersom antallet instrukser blir stort. Omfattende bruk av instruksjonsretten kan
også svekke regjeringens autoritet og handlekraft.
For det andre er det regjeringen som er leder
for forvaltningen, og som dermed har det apparat som er nødvendig
for å utrede og behandle forvaltningssaker på en forsvarlig
måte. Gjennom kontradiktorisk saksbehandling etter forvaltningsloven
får forvaltningen det grunnlag som er nødvendig
for å treffe de best mulige vedtak, og gjennom sin virksomhet
opparbeider de enkelte etater erfaring og spesialkompetanse på sine felt.
Stortinget selv mangler slik utredningskapasitet og ekspertise,
og det har ingen prosedyrer for "saksbehandling" som tilfredsstiller
alminnelige forvaltningskrav. I motsetning til forvaltningen tar
Stortinget typisk også bare opp løsrevne enkeltsaker,
og vil derfor mangle grunnlaget for å kunne behandle
like saker likt. Jo mer konkret og individuell en sak er, dess større
betenkeligheter knytter det seg til bruk av instruksjonsretten.
For det tredje er instruksjonsmyndigheten på mange måter
et uklart styringsinstrument. Noen ganger gir Stortinget dessuten
instrukser som forutsetter utgifter, men uten at dette ledsages
med de nødvendige bevilgninger. Et annet uklart spørsmål
er hvem som er bundet av stortingsinstrukser. Etter utvalgets oppfatning bør
instrukser bare være bindende for regjeringen og de enkelte
statsråder, og ikke direkte for den underliggende forvaltning.
For det fjerde vil en formell instruks, i likhet
med lovvedtak, fortsette å være bindende på ubestemt
tid, til den endres eller bortfaller ved et nytt vedtak.
Samlet sett tilsier dette etter utvalgets vurdering
at Stortinget bør utvise varsomhet med hvordan instruksjonsmyndigheten
brukes. Tidligere var det da også tradisjon for slik varsomhet,
men i den senere tid må den sies å være
forlatt. En gjennomlesning av anmodningsvedtak som ble fattet i
1999-2000 og 2000-2001, er etter utvalgets oppfatning en tankevekker.
En del av dem gjelder prinsipielt viktige og politisk betonte spørsmål,
der det var naturlig at Stortinget grep inn. En del av dem var rene
anmodninger om videre utredning av saker, som Stortinget ønsket å få nærmere
belyst. Men det gjenstår likevel en stor kategori, der
Stortinget kan hevdes å ha grepet inn med bindende pålegg
i enkeltsaker av til dels detaljert og forvaltningspreget karakter,
på en måte som reiser spørsmål
om dette er hensiktsmessig og forsvarlig.
Utvalget understreker at det med dette ikke
mener å ta stilling til de enkelte sakene, men kun uttaler
seg om den nye instruksbruken som et generelt problem.
Utvalget har på denne bakgrunn vurdert
om det skal foreslå å innføre formelle
skranker for Stortingets instruksjonsmyndighet, men har kommet til
at det ikke vil være hensiktsmessig. Derimot er det etter
utvalgets oppfatning på tide at Stortinget tar stilling
til de rettslige tolkningsspørsmål som den ulovfestede
hovedregelen om instruksjonsmyndigheten reiser, både med hensyn
til hva bindingen går ut på, hvilke virkninger den
har, og hvem instruksen kan rettes mot.
På denne bakgrunn er det utvalgets
oppfatning at den rettslige virkningen av Stortingets vedtak som
hovedregel bør tolkes innskrenkende.
Videre er Stortingets alminnelige instruksjonsmyndighet
en kompetanseregel som etter utvalgets vurdering kun åpner
for å pålegge regjeringen og den enkelte statsråd
plikter. I forhold til den underliggende forvaltningen kan Stortinget
ikke ha noen direkte instruksjonsmyndighet ved plenarvedtak. Dette
ville stride både mot grunnleggende maktfordeling, mot
prinsippet om Kongens og den enkelte statsråds styringsrett
overfor embetsverket, og mot prinsippet om at det er statsråden som
står ansvarlig overfor Stortinget. Dersom Stortinget ønsker å instruere
forvaltningen, må det enten gå veien om lov, eller
instruere regjeringen som i sin tur må instruere embetsverket.
Utvalget er videre av den oppfatning at Stortingets instrukser ikke
bør ha rettsvirkninger direkte i forhold til private rettssubjekter.
Dersom innholdet i instruksjonsretten tolkes
på den måten som her er angitt, vil dette etter
utvalgets vurdering fjerne de viktigste rettslige innvendinger som
kan reises mot Stortingets nye bruk av instrukser. Når
det gjelder den politiske siden av saken, vil utvalget nøye seg
med en tilråding om at instruksjonsretten utøves med
varsomhet, og forbeholdes saker av særlig politisk eller
prinsipiell betydning, der forholdene ligger til rette for at Stortinget
bør kunne gripe inn overfor regjeringen i forkant, i stedet
for å nøye seg med etterfølgende kontroll.
Komiteen viser til
at kontrollen med forskrifter, eller hvordan regjeringen utøver
den lovgivningskompetanse som Stortinget har delegert, er et viktig
tema. Komiteen deler ikke utvalgets skepsis til rutinemessig
etterprøving av forskrifter, men erkjenner at dette arbeidet
pr. i dag ikke er gitt tilstrekkelig prioritet. Komiteen slutter
seg til utvalgets vurdering av at etterprøving av forskrifter
også bør omfatte en vurdering av om forskriftens
materielle innhold er i samsvar med Stortingets forutsetninger.
Videre er det viktig at også forskrifter vedtatt på lavere
nivå i forvaltningen undergis slik kontroll. Komiteen mener
at dette arbeidet kan skje i form av stikkprøver og oppfølging innen
særlig viktige områder. Komiteen vil
understreke at fastlagte kontrollrutiner, som for eksempel forskriftskontroll,
kan bidra til økt bevissthet både i departementene
og i de ytre etater som delegeres myndighet til å utforme
forskrifter på egne områder.
Komiteen vil også vise
til at Stortingets instruksjonsrett ikke er nedfelt i Grunnloven,
men basert på konstitusjonell sedvane.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at Stortinget i økende omfang har benyttet
seg av sin rett til å instruere regjeringen i saker som
det i utgangspunktet er opp til regjeringen å avgjøre.
En omfattende bruk av instruks overfor regjeringen kan bidra til å svekke
regjeringens styringsevne. Det er derfor ønskelig å søke å begrense bruken
av instruks til særlig viktige saker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at Stortinget
er suverent til å engasjere seg i og fatte vedtak i de
saker som Stortinget selv mener er viktige.
Disse medlemmer kan ikke se at
Stortinget omfattende instruerer regjeringen og på den
måten har bidratt til å svekke regjeringens styringsevne.
Disse medlemmer vil peke på at
det er opp til regjeringen å sikre seg politisk støtte
slik at direkte instruksjon fra Stortinget blir overflødig.
Komiteen vil særlig
vise til anmodningsvedtak som fattes basert på benkeforslag
i stortingssalen. Slike vedtak vil ofte mangle den nødvendige
kvalitetssikring og kan gi uforutsette konsekvenser. Komiteen viser til
at forslagsretten i interpellasjonsdebatter nettopp ble fjernet
fra Stortingets forretningsorden for å sikre seg mot forhastede
vedtak. Komiteen vil generelt fraråde bruk
av benkeforslag i viktige spørsmål og viser til
at utredningsvedtak i mange tilfeller vil være et godt alternativ
som gir et bedre grunnlag for å treffe avgjørelser.
Komiteen viser til at regjeringen
fra og med 1999 er pålagt å oversende en egen
melding til Stortinget om oppfølgingen av Stortingets anmodnings-
og utredningsvedtak. Komiteen anser så langt
erfaringene med denne ordningen som positive. Meldingen har, etter komiteens mening,
skjerpet interessen for oppfølgingen av Stortingets vedtak.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Stortingets vedtak følges opp av ansvarlige myndigheter. Befolkningen
må kunne stole på at Stortingets vedtak gjelder.
Kan de ikke det, vil det på sikt undergrave troen på vårt
politiske system.
På hvilken måte regjeringen
skal følge opp vedtaket vil måtte fremgå av
forslaget. Vedtak som klart og entydig er en beslutning som krever
en bestemt handling, kan bare endres ved nytt vedtak i Stortinget.
Dersom regjeringen ikke kan eller vil gjennomføre den bestemte
handling, så vil det foreligge en plikt for regjeringen
til å fremlegge saken for Stortinget med forslag til nytt
vedtak. Vedtak som etterspør en utredning eller i andre
tilfeller en vurdering, må det forventes at regjeringen
følger opp og på en egnet måte melder resultatet
av til Stortinget.