Regjeringen vil føre en politikk som
styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten. Regjeringens
mål for en slik politikk er at:
– Innbyggerne
skal oppleve nærhet til og innflytelse over beslutningene i lokalsamfunnet.
Tillit, ansvar og frihet skal gjøre det meningsfullt å drive
lokalpolitikk.
– Innbyggerne skal oppleve å bli
tilbudt likeverdige tjenester av god
kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov
- uavhengig av bosted.
– Organiseringen av tjenesteproduksjonen
skal sikre best mulig tjenester til lavest
mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og grenser mellom forvaltningsnivåer.
Regjeringen vil styrke det lokale selvstyret
gjennom desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Kommunene
og fylkeskommunene vil på denne måten kunne utvikle
tjenestetilbudet bedre tilpasset lokalsamfunnets ønsker
og behov og den enkelte kommunes forutsetninger. Ved å flytte
ansvar til politiske organ nærmest innbyggerne forsterkes
mulighetene for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.
Regjeringen vil øke kommunesektorens
andel frie inntekter gjennom en betydelig reduksjon av øremerkede
tilskudd. Høy andel frie inntekter styrker lokaldemokratiet
og bidrar til økt effektivitet i den kommunale tjenesteproduksjonen.
Regjeringen vil forenkle og redusere regelverket rettet
mot kommunesektoren og forenkle kravene til rapportering og oppfølging.
Regjeringen vil at det statlige tilsynet mot kommunesektoren opptrer
helhetlig og samordnet. Tilsynet mot kommunesektoren skal tilligge
fylkesmannen. Tilsynet skal ha både en veileder- og en
kontrollrolle.
Økt økonomisk handlefrihet,
enklere regelverk, økt frihet til å organisere
egen virksomhet og bedre rammebetingelser for innovasjon og nytenking
er hovedelementene i Regjeringens tiltak. I proposisjonen
gis en oversikt over de viktigste tiltak Regjeringen allerede har
gjennomført, og forslag til nye tiltak for å øke
det kommunale handlingsrommet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Regjeringen sitt framlegg
om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren
2004.
Med bakgrunn i at hoveddelen av offentlig
omsorg, utdanning og velferd utføres av kommunene, vil komiteen understreke
kommunesektorens vesentlige betydning for landets innbyggere. Kommunene tilrettelegger
dessuten infrastruktur og har viktige oppgaver som lokal og regional
utvikler og planlegger. For komiteen er det sentralt
at disse oppgavene utformes og prioriteres i demokratiske organer
både kommunalt og regionalt. Å styrke det lokale
og regionale demokratiet, slik at prioriteringene mellom offentlige
oppgaver i større grad enn tilfellet er i dag kan skje
ut fra lokale forhold, er etter komiteens oppfatning
en hovedmålsetting. Komiteen er av den oppfatning
at økt lokal og regional handlefrihet og innflytelse trolig
vil virke positivt inn på det lokale engasjementet og på rekrutteringen
til politiske verv, noe som vil være en ønsket
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i
St.prp. nr. 66 (2002-2003) legger opp til en politikk som styrker
lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten gjennom
desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Disse
medlemmer vil understreke at det er en målsetting
at innbyggerne blir tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og
tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov. Ved å flytte
ansvar til politiske organer nærmest innbyggerne forsterkes
også mulighetene for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.
Disse medlemmer erkjenner at
den økonomiske situasjonen i kommunesektoren over tid er
svekket. Disse medlemmer er derfor enig i at øremerkede tilskudd
reduseres betydelig til fordel for kommunesektorens frie inntekter.
Høy andel frie inntekter styrker lokaldemokratiet og bidrar
til økt effektivitet i den kommunale tjenesteproduksjon.
For å oppnå målsettingen om et styrket
lokaldemokrati og økt effektivitet vil disse medlemmer understreke
at styrking av økonomien alene ikke vil være tilstrekkelig. Disse medlemmer ser
det som svært viktig at det parallelt iverksettes tiltak
som forenkling og reduksjon av regelverket, forenkling av kravene
til rapportering og oppfølging, samt et helhetlig og samordnet
tilsyn mot kommunesektoren. Disse medlemmer har forventninger
til at slike systemendringer kan kanalisere ressurser fra administrasjon
til tjenesteproduksjon.
Disse medlemmer har merket seg
at kommunene opplever at summen av statlige pålegg og forventninger
er vanskelig å realisere med inntektene staten stiller
til rådighet innenfor rammene av et ansvarlig totalbudsjett.
Til tross for at det trolig kan argumenteres godt for hvert enkelt
styringsvirkemiddel isolert sett, har problemet vært at
summen av alle gode enkelttiltak binder opp så mye ressurser
at det blir vanskelig for kommunen å tilpasse seg begrensede
totalrammer. Dette er trolig en av årsakene til svekkelsen
av den finansielle situasjonen i kommunesektoren. Disse medlemmer har
merket seg at dette har skapt økende grad av mistillit
mellom sentrale og lokale myndigheter - og mellom lokale folkevalgte
og innbyggerne. Disse medlemmer kan likevel ikke unnlate å påpeke
at kommunene selv også har et klart ansvar for å tilpasse
utgiftene til inntektsnivået. Til tross for at det i de
fleste kommuner pågår en kontinuerlig omstillings-
og effektiviseringsprosesser, har disse medlemmer forventninger
til at de foreslåtte endringene vil kunne øke
kommunenes potensial til å holde driftsnivået
innenfor gitte rammer.
Disse medlemmer har merket seg
at brukerundersøkelser viser at kommunen innfrir i forhold
til innbyggernes forventninger. Samtidig som disse medlemmer vil
gi ros til kommunesektoren, ser disse medlemmer det
som viktig at det legges til rette for at kommunene kan videreutvikle
gode og effektive tjenester.
Disse medlemmer mener at ved å gi
kommunene et helhetlig ansvar for sine oppgaver, inkludert det finansielle,
skapes incentiver for å finne de løsningene som
kostnadsmessig er mest effektive, samtidig som tjenestene vil kunne
utvikles i samsvar med gjeldende lokale behov.
Disse medlemmer viser til at økt økonomisk handlefrihet,
enklere regelverk, økt frihet til å organisere
egen virksomhet og bedre rammebetingelser for innovasjon og nytenking
er hovedelementene i Regjeringens tiltak når det gjelder
styrking av lokaldemokratiet og økt kommunal handlefrihet. Disse medlemmer har
merket seg at det allerede er gjennomført mange tiltak
og at det foreligger en rekke nye forslag til tiltak for å øke
det kommunale handlingsrommet.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger følgende elementer til grunn i arbeidet
med å gi kommunesektoren økt handlefrihet:
– Økt
bruk av rammefinansiering og sterk reduksjon av øremerkede
tilskudd.
– Avvikling og forenkling av lover,
regler og forskrifter.
– Samordning av tilsyn.
– Nye styrings- og kontrollformer
med vekt på økt innbyggerkontroll og medvirkning.
– Rammebetingelser som motiverer
til fornyelse og effektivisering.
Disse medlemmer vil her vise
til at Kommunenes sentralforbund i brev av 2. juni 2003 gir sin
fulle støtte til de systemendringer som Regjeringen foreslår for
kommunesektoren:
"KS støtter fullt ut de systemomlegginger
som trekkes opp i kommuneproposisjonen. Vi ser disse forslagene
i en klar sammenheng som vi ber Stortinget slutte seg til som en
helhet. Når det gjelder øremerkede tilskudd, er
KS av den klare oppfatning at disse ordningene ikke har saklig begrunnelse
så lenge de kun dekker en andel av de totale utgifter i
tillegg til at ordningen svekker mulighetene for å utøve
lokalpolitisk skjønn. KS viser til at det er utviklet andre
og bedre måter å gjennomføre nasjonale
prioriteringer på."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at kommunesektoren
har en helt spesiell rolle for innbyggernes hverdag. Flertallet mener
derfor det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig sektor
fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring og understreker
at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle er
viktige målsettinger.
Flertallet viser til at kommunene
og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige
velferden. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske
rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene
innbyggerne har behov for. Flertallet mener det må være
en prioritert oppgave å gi kommuner og fylkeskommuner rammevilkår
som setter dem i stand til å løse sine oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr.
1 (2002-2003) som forklarer den solide sammenhengen i Fremskrittspartiets
kommunepolitikk, herunder de økonomiske systemendringer
som ville sikret et stabilt inntektsnivå for kommune-Norge.
Disse medlemmer viser til at
dersom staten hadde et finansieringsansvar for de grunnleggende velferdstjenestene,
sammenbundet med en ellers fri kommunesektor med blant annet muligheten
til å justere sitt eget skatteøre, ville Stortingets årlige
revidering av kommuneøkonomien mistet den avgjørende
stilling den i dag ofte kan ha. Disse medlemmer mener
at debatten om kommuners inntekter og utgifter primært bør
gå i kommunestyrene. At Stortinget diskuterer kommunens økonomiske
situasjon så detaljert slik det gjøres i dag,
er et holdbart bevis på en sentralistisk styrt kommunesektor
som ikke selv har muligheten til å justere sine egne inntekter.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker å overføre
finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse
og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette vil
måtte gi en betydelig endring i overføringene
fra staten til kommunene, og har til hensikt å gi en jevnere
standard på disse viktige tjenestene over hele landet,
uavhengig av kommunenes økonomi og økonomiske
prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil
også skjerme tjenestene mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi. Dagens
system med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning
av andre, er Fremskrittspartiet motstander av. Disse medlemmer understreker
videre at det fortsatt skal være kommunene som har ansvaret
for at tjenestene utføres, og driften kan skje enten i
form av egenregi eller etter anbudsprinsippet.
Disse medlemmer viser også til
at kommunene ville hatt langt større anledning til å bestemme
sin egen fremtid dersom de hadde hatt tilstrekkelige økonomiske
handlingsinstrumenter. I dagens finansieringsmodell er kommunene
prisgitt Stortingets behandling av statsbudsjettet i forhold til
hvilke inntekter som skal komme kommunen til gode i det kommende året.
Dette er for disse medlemmer en dårlig og
lite demokratisk ordning, som i stor grad ødelegger for
et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer ønsker
seg en finansieringsordning som legger det lokale selvstyret til
grunn, og som gir innbyggerne i den respektive kommune gode incentiver
for å delta i kommunepolitikken.
Disse medlemmer mener det er
svært bekymringsfullt dersom vi i Norge opplever at selve grunnlaget
for vårt demokratiske samfunn, nemlig lokaldemokratiet,
mister sin betydning. Derfor er det av avgjørende betydning
for disse medlemmer at kommune-Norge gis et politisk
handlingsrom som inneholder muligheter til å drive lokalpolitikk
utover dagens situasjon, hvor lokalpolitikerne i mange tilfeller er
rene systemadministratorer. Disse medlemmer ønsker å gjeninnføre
lokalpolitikernes reelle selvråderett.
Disse medlemmer sendte medio
april 2003 ut et brev til alle landets kommuner for å få innspill
og tilbakemeldinger på ulike oppgaver og reformer kommunene
var pålagt, men som de eventuelt mente de ikke var kompensert
for i form av tilstrekkelige økonomiske ressurser.
Disse medlemmer har hele tiden
vært innstilt på å finne frem til en
løsning eller en eventuell kompensasjon for de oppgaver
som kommunene har blitt tillagt uten å få tilført
tilstrekkelig med midler. Disse medlemmer registrerte
med overraskelse at bare rett i overkant av 30 kommuner besvarte
brevet.
Disse medlemmer er glade for
at de aller fleste svarene bar preg av å være
konstruktive innspill fra kommuner som er grunnleggende opptatt
av å gi sine innbyggere gode velferdstjenester. Fra 18
av landets 19 fylker svarte en eller flere kommuner, fra Finnmark svarte
ingen.
Disse medlemmer har merket seg
at det er en hovedtyngde i svarene knyttet til brukere med særlig behov
(BMSB), eldreplanen, Reform 97 og HVPU-reformen. Disse medlemmer viser
til at dette er i tråd med de forventninger som man hadde
i forkant av at prosjektet ble satt i gang.
Fremskrittspartiet er opptatt av å vise
sin troverdighet, og sitt sosiale engasjement. Disse medlemmer har
derfor i denne omgangen valgt å vektlegge de svar som har
knyttet seg til brukere med særlige behov, da dette er
en ting som lett kan løses i behandlingen av denne proposisjonen.
Valget er videre begrunnet i at dette er område som staten
i lang tid ikke har vist vilje til å ta på seg
de enorme utgiftene en enkelt kommune kan påføres
fordi de er seg sitt ansvar bevist, og gir personer som trenger
det høvelig pleie.
Disse medlemmer viser til at
små kommuner kan oppleve at noen få brukere med
særlige behov oppfattes som en stor utgiftspost. Dette
er uheldig. Personer som på grunn av ulykke eller sykdom
har behov for ekstra tilsyn og mer tilrettelegging i hverdagen skal ikke
måtte føle at det er de som velter et kommunalt budsjett.
Disse medlemmer mener staten
derfor bør ta et betydelig ansvar ovenfor BMSB.
Disse medlemmer påpeker
at med en videre og mer sjenerøs statlig finansiering av
BMSB, så løftes store utgifter bort fra kommunene,
som gjør at de igjen får et større finansielt
handlingsrom enn tidligere. Disse medlemmer ser derfor
en sammenheng mellom å innføre en bedre toppfinansiering
av BMSB, og statens underfinansiering av reformer overfor kommunene.
Disse medlemmer viser videre
til at de allerede under behandlingen av Ot.prp. nr. 28 (2002-2003) fremmet
forslag om at en reform ikke skulle føre til nye ukompenserte
utgifter overfor kommunene. Disse medlemmer vil vektlegge
slike forslag i fremtiden, og viser videre til sine øvrige
merknader om BMSB.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget har fjernet mye av kommunenes mulighet til selv å bestemme over
sitt eget areal, og dermed fjernet noe av det viktigste verktøyet
kommunen har for å utmeisle sin egen fremtid. Disse
medlemmer synes det er oppriktig trist at Stortinget har
delegert ytterligere myndighet til fylkeskommunene for å kunstig
opprettholde dens eksistens på bekostning av et allerede
utarmet lokaldemokrati. Disse medlemmer viser til
at plan- og arealsaker i mange tilfeller er av stor lokalpolitisk interesse,
og at det derfor skader lokaldemokratiet uforholdmessig mye at en
fagutdannet byråkrat skal avgjøre dette enten
i fylkeskommunen eller hos fylkesmannen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
forslag om hvordan lokaldemokratiet kan utvikles, og hvordan innbyggerne
i de ulike kommunene skal få økte incentiver for å delta
i lokalpolitikken. Herunder bes Regjeringen legge frem en helhetlig
plan for hvordan kommunene skal få råderett over
plan- og arealsaker innefor sine egne kommunegrenser."
Disse medlemmer har registrert
at Regjeringen har vurdert innføringen av en såkalt
utfordringsrett i Norge, og videre at Regjeringen ikke vil pålegge
kommunene å innføre en slik rett for private firmaer. Disse
medlemmer er enig i at utfordringsrett kan ha svakheter,
men også at det er behov for økt fokus på hvilke
muligheter det finnes i markedsanvendelse innenfor kommunal tjenesteproduksjon. Disse medlemmer understreker
sin holdning om at det ikke er ideologisk drevet å ville
innføre en form for utfordringsrett i Norge, men at det
er et pragmatisk ønske for å kunne tilby brukerne
bedre tjenester. Disse medlemmer viser til at de
er åpne for kommunal tjenesteproduksjon i kommunens egenregi
der det er best og billigst, men at det alltid skal være
den tjenesteyteren som har det beste produktet som bør utføre
tjenesten. Disse medlemmer finner det noe merkelig
at noen med ideologisk argumentasjon hevder at kommunene for enhver
pris skal utføre all kommunal tjenesteproduksjon. Disse
medlemmer mener dette har koblinger mot en samfunnsstruktur
og tenkning som er svunnen i tid sammen med fallet av de tidligere østblokklandene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
en helhetlig plan for å intensivere arbeidet med å kvalitetssikre
det kommunale tjenestetilbudet, herunder se til at kommunene har
handlingspolitiske verktøy som sikrer at innbyggerne får
mest mulig igjen for skattepengene."
Disse medlemmer vil nedlegge
fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt forvaltningsnivå. Disse
medlemmer mener den fullstendig har utspilt sin rolle som
regionalpolitisk aktør og at dens rolle er utvisket ettersom
ansvaret for spesialisthelsetjenesten, rus, psykiatri og barnevern
er tatt over av staten. Disse medlemmer viser til
at fylkeskommunens ansvar for de videregående skolene lett
kan tas over av enten staten eller kommunene. Disse medlemmer mener
det tenderer til meningsløshet at fylkeskommunen som forvaltningsnivå ikke
er fjernet etter at spesialisthelsetjenesten ble tatt over av staten, da
dette i all hovedsak var fylkeskommunens eksistensgrunnlag.
Disse medlemmer viser til sine
forslag og merknader i forbindelse med St.meld. nr. 19 (2001-2002)
jf. Innst. S. nr. 268 (2001-2002) samt Ot.prp. nr. 36 (2002-2003)
jf. Innst. O. nr. 94 (2002-2003) og presiserer at å opptrettholde
fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå er et gedigent
sløseri med skattebetalernes penger som kunne gått
til heving av standarden på kommunale velferdstjenester.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem sak om fjerning av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartietregistrerer at
Fremskrittspartiets kommunalpolitiske plattform og den foreslåtte
ansvarsfordeling mellom stat og kommune reduserer kommunene til
rene produksjonsenheter.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har tillit til at kommunesektoren
både er opptatt av, og i stand til, selv å utvikle kvalitetsindikatorer,
måle kvalitet og iverksette de nødvendige effektivitetstiltak
som ivaretar god økonomistyring der utgiftene er tilpasset
inntektene. Det er etter disse medlemmers mening
ingen tvil om lokale styresmakter vil være best egnet til å gi
innbyggerne et tjenestetilbud som både ivaretar lokale
forhold og individuelle behov.
Disse medlemmer vil bemerke at
Regjeringen gjennom kommuneproposisjonen 2004 har lagt fram en omfattende
plan som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale
handlefriheten. Disse medlemmer ser behovet for at
også plan-, areal- og bygningslovgivningen gjennomgås,
og vil i den forbindelse vise til at Regjeringen har varslet at
Stortinget vil bli forelagt en grundig gjennomgang av plan- og bygningsloven. Disse
medlemmer viser til at det er nedsatt to utvalg knyttet
til dette arbeidet, der det ene utvalget har gjennomgått
plan- og arealdelen og det andre utvalget har gjennomgått
bygningsloven. Disse medlemmer har merket seg at
Planlovutvalet har levert sin innstilling, mens Bygningslovutvalet
fortsatt er i arbeid.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den viktige rolla kommunesektoren spelar for kvardagen
for folk flest som tilretteleggjar og tenestetilbydar for innbyggjarane. Fleirtalet er
samd i dei prinsippa Regjeringa innleingsvis i proposisjonen trekkjer
opp for kommunesektoren. Når det gjeld strategiar og verkemidlar for å nå desse
måla er avstanden likevel stor. Fleirtalet kan
ikkje sjå korleis Regjeringa skal kunna realisera sine
uttrykte mål for kommunesektoren med det økonomiske
opplegget som vert lagd til grunn i 2004. Fleirtalet vil
understreka betydninga av å ha ein effektiv, utviklingsdyktig
og innbyggjarorientert offentleg sektor, der tilbod og avgjerdsmynde
er så nær innbyggjarane som råd.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet meiner desentralisering og folkestyre er
eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling i samfunnet.
Det er god grunn til å vera uroa over ei utvikling mot
ei stadig aukande sentralisering . Når makt vert flytta
frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre
til byråkratistyre og frå samfunnstenking til
marknadstenkning, skaper dette dårlege løysingar
og folkeleg avmakt. Desse medlemene viser til at
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil ha ein snuoperasjon,
båe i økonomisk politikk og i forhold til korleis
makta skal fordelast i samfunnet.
Desse medlemene viser til at
Regjeringa og fleirtalet si overføring av ansvaret for
sjukehusa og påfølgjande konsekvensar med statleggjering
av psykiatrien, barnevernet og rusomsorga, er den største
maktoverføringa frå lokalt folkevald nivå i
moderne tid og viser mistilliten frå fleirtalet mot kommunesektoren. Fjerning
av nokre øyremerka tilskot blir småtteri samanlikna
med dette.
Desse medlemene viser til at
stadig fleire samfunnsområde er fjerna frå lokal
folkevald kontroll. Eitt døme er sjukehusreforma, der avgjerdene
no blit tekne i lukka styrerom, medan lokalbefolkninga som blir råka,
reagerer med demonstrasjonar og frustrasjon.
Desse medlemene viser til at
vi finn den same utviklinga også innanfor andre sektorar.
Reorganisering og regionalisering av statlege etatar medverkar sterkt
til sentralisering. Mange slike omorganiseringar er sette i verk
utan konsekvensanalysar, fleire ser ut til å ta meir omsyn
til eit forsøk frå ein statsråd om å visa handlekraft
enn eit ynskje om å tilby betre tenester til innbyggjarane
i eit område.
Desse medlemene vil visa til
at staten har eit hovudansvar for finansiering av dei offentlege
velferdstilboda. Dagens finansieringssystem gjev kommunane små moglegheiter
til sjølve å innverka på sine inntekter.
Samstundes er ordninga med kommunal utskriven eigedomsskatt både
upresis og lite rettferdig. Desse medlemene meiner
kommunane i større grad enn i dag må ha høve
til å styra eigne inntekter. Gjennom å gje kommunane
eit friare skatteøre kan ein betra tilhøva til
lokaldemokratiske prosessar og gje kommunane høve til å auka
skattlegginga i periodar for å gjennomføra viktige
politiske prioriteringar.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at eit friare kommunalt skatteøre skal vera eit alternativ
til dagens kommunale eigedomsskatt på verk og bruk.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å utgreia
friare rett til skattlegging for kommunane, og koma attende til
Stortinget med ei slik utgreiing, seinast i kommuneproposisjonen
for 2005."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag om eiendomsskatt og friere kommunal beskatningsrett
ellers i innstillingen.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner
at ei utviding av dagens konsultasjonsordning mellom staten og kommunesektoren
er ein sentralt reiskap for å vidareutvikla det offentlege
tenestetilbodet og lokaldemokratiet. Gjennom konsultasjonsordninga
kan ein avvega statleg politikk og økonomiske prioriteringar.
For at dette skal vera mogleg er auka rammer ein føresetnad. Dette
krev sameinte kostnadsutrekningar for kva økonomiske konsekvensar
løpande utgiftsvekst, iverksetjing av rettighetslovar og
reformar vil gi. Fleirtalet vil påpeika
at kommunesektoren på si side må ta eit større
ansvar for å medverka til gjennomføring av reformer
i det offentlege. Ei utvida konsultasjonsordning må vidare
medverka til å leggja meir av kommunesektoren sine inntekter
inn i rammefinansieringa.
Fleirtalet er glad for at Regjeringa
no er meir positiv til å gjera denne ordninga meir forpliktande.
Fleirtalet fremjar følgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa bidra
til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir gjort
meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg
sektor kan nyttast betre, ikkje minst gjennom at ein i fellesskap
tek eit større ansvar for gjennomføring av statleg
politikk."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti registrerer med tilfredshet at Regjeringen
på en rekke områder, i tillegg til forslagene
i denne proposisjonen, har foreslått og fått oppslutning
om å desentralisere oppgaver og ansvar fra staten til lokalt
og regionalt nivå. Dette innebærer maktspredning,
styrket lokaldemokrati og økt kommunal handlefrihet. Som
viktige eksempler på dette peker disse medlemmene på overføring
av forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene, endringer
i opplæringsloven som styrker kommunenes myndighet som
skoleeier, overføring av viktige oppgaver på landbruks-
og miljøområdet til kommunene og overføring av
ansvaret for prioriteringen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler
til fylkeskommunene.
Komiteen er oppmerksom
på at mange kommuner over lang tid har drevet et aktivt
utviklingsarbeid som har gjort dem til mer effektive tjenesteprodusenter
og bedre samfunnsutviklere på lokalt nivå. Komiteen har
merket seg at forskjellig utredningsarbeid har dokumentert at det
fortsatt er store forskjeller mellom kommunene når det
gjelder kvaliteten i økonomistyringen og effektiviteten
i ressursbruken.
På bakgrunn av at det er
kommunesektoren som står for en stor del av den offentlige
velferdsproduksjonen, vil komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti understreke at det er helt avgjørende
at kommunene utfører oppgavene effektivt og til beste for innbyggerne. Disse
medlemmer mener derfor at Regjeringen må legge
til rette for kommunenes videre arbeid med å modernisere
og effektivisere sin virksomhet ved forbedring av rammebetingelsene,
og ved å støtte opp om lokalt utviklingsarbeid
og kommunale omstillingstiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at fornyelse av offentlig sektor er et viktig mål
og vil understreke at kommunesektoren har et eget ansvar for å fornye
og effektivisere egen drift. Flertallet vil imidlertid understreke
at effektiviseringskravet ikke må være slik at
konsekvensene blir en reduksjon i tjenestetilbudet til befolkningen.
Fornyelse og effektivisering av kommunesektorens drift må skje
i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Regjeringen
har etter flertallets syn en altfor stor forventning
til hvilke resultater en kan oppnå av effektivisering.
I tillegg legger Regjeringen sterk vekt på at konkurranse
skal kunne gi vesentlige innsparinger i kommunesektoren. Flertallet har
merket seg at Regjeringen har kostnadseffektivisering som mål,
uten å understreke betydningen av kvalitet på tjenestene
og innbyggernes ulike behov. Flertallet er enig i
at omstilling og best mulig ressursutnyttelse er viktig for å få mer
tjenesteproduksjon for hver krone framfor å bruke penger
på unødvendig byråkrati. Flertallet slutter
seg likevel ikke til Regjeringens strenge krav om effektivisering og
den sterke betoningen av konkurranseutsetting som virkemiddel. Å gi
tilfredsstillende rammevilkår for et godt tjenestetilbud
til innbyggerne kan etter flertallets syn ikke bare
oppnås gjennom strenge effektiviseringskrav eller krav
til omstilling slik Regjeringen legger opp til. Flertallet mener
at endrings- og utviklingsarbeid i kommunene må sette søkelyset
på kvalitetsutvikling, nye samarbeidsrelasjoner, kompetanseutnyttelse
og produktivitetsforbedringer gjennom aktiv deltakelse fra de ansatte.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Regjeringa har ein langsiktig strategi for å endra
kommunestrukturen i Noreg. I denne planen synest det etter denne
medlemen sitt syn to hovudelement, nedlegging
av fylkeskommunen og massive kommunesamanslåingar. Denne
medlemen meiner dette er lite gjennomtenkte og lite føremålstenlege
strategiar for ei framtidsretta utvikling.
Denne medlemen meiner det i staden
bør satsast sterkare på å utvikla interkommunalt
samarbeid for å møta framtidige utfordringar,
knytta til effektivitet og kompetanse i kommunane. Gjennom ei slik
løysing vil det framleis vera mogleg å oppretthalda
ein desentralisert kommunestruktur med korte avstandar mellom dei som
tek avgjerder og dei vedtaka gjeld. Dette er særs viktig
av omsyn til eit oppegåande lokaldemokrati òg
i framtida.
Denne medlemen viser til merknader
og forslag i kapittel 17.2
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringens
målsetting er å oppnå samsvar mellom
oppgaver og inntekter i kommunesektoren. Disse medlemmer har
merket seg at det legges opp til en reell vekst i kommunesektorens
samlede inntekter på mellom 3¾ og 4¼ mrd. kroner fra 2003
til 2004, eller om lag 2 pst. Av den totale inntektsveksten er om
lag 2¼ mrd. kroner frie inntekter. Det tilsvarer en reell vekst
på om lag 1H pst. Veksten i frie inntekter omfatter blant
annet en styrking av midlene til ressurskrevende brukere med 300
mill. kroner. Disse medlemmer har merket seg at dette
er den største økningen, både i de samlede inntektene
og i veksten i de frie inntektene, som har vært gjennomført
på mange år. Disse medlemmer er
tilfreds med at det i tillegg til økningene i de frie inntektene
vil bli kompensert for beregnede merkostnader på om lag
240 mill. kroner i forbindelse med skolepakke II.
Disse medlemmer er positive til
at det foreslås en omfattende innlemming av øremerkede
tilskudd i inntektssystemet. I forhold til 2003 vil summen av øremerkede
tilskudd i 2004 halveres. En slik utvikling øker det lokale
handlingsrommet og forbedrer kommunesektorens finansielle stilling.
Disse medlemmer er kjent med
at økonomien i kommunesektoren har vært stram
de siste årene. Disse medlemmer konstaterer
at anslaget på kommunesektorens skatteinntekter i 2003
nå er nedjustert med 1 mrd. kroner sammenlignet med Stortingets
budsjettvedtak. Disse medlemmer viser til at nedgangen
ikke kompenseres, noe som er i tråd med tidligere praksis
som innebærer at kommunesektoren har fått beholde
eventuell merskattevekst.
Disse medlemmer ser det som positivt
at kommunesektoren nyter godt av rentenedsettelsen den senere tid
på til sammen 2 prosentpoeng. Disse medlemmer har
merket seg at den langsiktige effekten av dette er om lag 1,6 mrd.
kroner på årsbasis. På grunn av langsiktig
rentebinding vil den kortsiktige besparelsen bli noe mindre. Disse
medlemmer vil i den forbindelse understreke betydningen
av å videreføre en stram økonomisk politikk
som kan føre til ytterligere rentenedsettelse. Sammen med
andre tiltak vil dette ha en positiv påvirkning på kommunenes rammevilkår
slik at de viktige oppgavene sektoren skal utføre, kan
ha en forsvarlig kvalitet. I årene framover vil disse
medlemmer på brei basis arbeide for at kommunesektoren
skal få forbedrede rammebetingelser. Disse medlemmer vil
spesielt fremheve det inntektspolitiske samarbeidet som svært
viktig i denne sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er kjent med at kommunene er i en alvorlig økonomisk situasjon,
noe som blir understreket i resultatet av en undersøkelse som
Kommunenes Sentralforbund (KS) har gjennomført. Denne viser
at 56 pst. av kommunene må bygge ned velferdstilbudet i
2003. I 2002 gikk, ifølge Regjeringens tall, om lag 40
pst. av kommunene med underskudd.
Flertallet viser til den siste
rapporten fra Teknisk beregningsutvalg der det framgår
at underskuddet i kommuneforvaltningen nå er 10,8 mrd.
kroner. Det representerer en økning på nesten
4 mrd. kroner i løpet av to år. I samme periode
er netto driftsresultat blitt redusert fra 1,7 pst. i 2001 til 0,4
pst. i 2002. På 1990-tallet var netto driftsresultat i
gjennomsnitt om lag 3 pst., noe som var i samsvar med anbefalingen
fra Regjeringen.
Etterslepet i utgifter i kommunesektoren er
av KS anslått til å være om lag 5,5 mrd.
kroner. Flertallet mener at det i første
rekke er de trange økonomiske rammene som begrenser den
kommunale handlefriheten.
Flertallet er kjent med tall
fra KS som viser at av om lag 4 mrd. kroner som Regjeringen foreslår
i inntektsvekst, vil anslagsvis 1,600 mrd. kroner bli brukt for å dekke
endringer i alderssammensetning i befolkningen. 1,750 mrd. kroner
er knyttet til øremerkede tilskudd, og 300 mill. kroner
går til ressurskrevende brukere. I tillegg kommer de reduserte
skatteinntektene. Forslaget fra Regjeringen gir dermed ingen faktisk
styrking av kommuneøkonomien og dermed heller ingen økt
handlefrihet for kommunesektoren.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen framhever økt handlefrihet for kommunene som
et mål. Flertallet mener at Regjeringen
gjennom sitt økonomiske opplegg tvert imot bidrar til å redusere
det økonomiske handlingsrommet.
Flertallet mener Regjeringens
forslag til økonomisk opplegg for kommunesektoren i 2004
er uakseptabelt. Det er derfor flertallets vurdering
at det må til en betydelig satsing på kommuneøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
foreslå et kommuneoppgjør som har som hovedmål å sikre:
– Moderne
velferdskommuner med gode og tilgjengelige tjenester.
– Flere og billigere barnehager.
– Økt kvalitet i skolen
både på kunnskap, innhold og bygninger.
– Økonomi til å sikre
offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft
og redusert sjukefravær.
– Skatteletter til folk med store
utgifter til egenandeler.
– Økninger for boligsatsing
i kommunene.
– Løft for de fattigste.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er Regjeringens opplegg for kommunenes økonomi neste år
og ikke øremerking, som er den største trussel
mot lokaldemokratiet og friheten. En hovedoppgave for lokalpolitikere
blir å lete etter ting å kutte i og noen å si
opp, framfor å gi folk bedre skoler, omsorg og full barnehagedekning.
Inntektene holder ikke følge med oppgavene og befolkningsveksten,
og det kompenseres ikke engang for sviktende skatteinntekter. Innlemmingene
blir en frihet for staten til å springe fra finansieringsansvaret.
Disse medlemmer vil bidra til å innlemme øremerkede
tilskudd i rammene og forenkle kommunale regler, men viktigste jobb
er å øke rammene slik at folk kan være
sikre på at kommunene kan tilby gode skoler og omsorg.
Disse medlemmer viser til at øremerkede
tilskudd til barnehagene utgjør 7,578 mrd. kroner. Sosialistisk
Venstreparti har programfestet rett til barnehageplass og maksimalpris.
Det er inngått en forpliktende avtale mellom Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet som
sikrer disse målene. Disse medlemmer viser
til at avtalen videreføres i avtalen mellom disse og regjeringspartiene.
Disse medlemmer viser til felles
merknader og forslag under behandlingen av saken i familie, kultur- og
administrasjonskomiteen.
Disse medlemmer vil vise til
Innst. S. nr. 253 (2001-2002) Kommuneøkonomien for 2003,
og til merknader ellers i denne innstillingen.
Disse medlemmer viser til at
netto driftsresultat er en indikator for økonomisk balanse
i kommunesektoren. Netto driftsresultat ble vesentlig redusert på slutten
av 1990-tallet. For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat
redusert fra 4,6 pst. av inntektene i 1997 til 1 pst. i 1999, en økning
igjen i 2000 til 1,7 pst., men siste tall fra 2001 viser en ytterligere svekkelse
til 0,9 pst. av inntektene i 2001. Siden 1998 har netto driftsresultat
ligget på et klart lavere nivå enn gjennomsnittet
for 1990-tallet (om lag 3 pst. av inntektene).
Disse medlemmer viser til at
2003 er et meget tøft år for kommunene.
Disse medlemmer vil øke
kommunenes handlefrihet og sikre et driftsresultat som kan gi rom
for å rette opp noe av ubalansen fra tidligere år. Disse medlemmer foreslår
at rammene økes med 4,5 mrd. kroner utover Regjeringens
forslag. Dette kan bli justert i budsjettet for 2004 dersom skatteanslagene
endrer seg. I tillegg kommer Sosialistisk Venstrepartis styrking
av flere øremerkede tilskudd.
Disse medlemmer foreslår
også at bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift kompenseres
med en egen tilskuddsordning.
Disse medlemmer styrker kommunenes økonomi
i Revidert nasjonalbudsjett med 1,5 mrd. kroner til kommunene og
0,4 mrd. kroner til fylkeskommunene.
I opplegget for 2004 styrker disse medlemmer de
frie inntektene med 4,5 mrd. kroner utover Regjeringens opplegg.
I tillegg kommer den statlige toppfinansieringen for særlig
ressurskrevende brukere, opprettholdelse av diverse øremerkede
tilskudd og en egen finansieringsordning for full kompensasjon for bortfall
av differensiert arbeidsgiveravgift, til sammen mellom 5,5 og 6
mrd. kroner mer enn Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer vil gi kommunene
reell frihet og sikre finansiering av de oppgavene kommunen har og
fremmer derfor forslag som ville bety mye for økonomisk
handlefrihet, frihet for de som er mest avhengig av fellesskapsløsninger
for å kunne fungere optimalt, og frihet til å bestemme
viktige strukturspørsmål.
Disse medlemmer vil vise til
merknader og forslag fremmet i forbindelse med Ot.prp. nr. 80 (2002-2003)
der vi viser til at skolestruktur hittil har vært en kommunal
oppgave. Dette endres kraftig med den nye friskoleloven. Loven ikke
gir kommunene tilstrekkelig og nødvendig innflytelse over
skolestrukturen, dersom de ved søknader om opprettelse
av private skoler kun får anledning til å ytre
sitt syn på saken, men ikke får mulighet til å si
endelig nei til en etablering. Samtidig som staten skal ha anledning
til å stanse en nyetablering, dersom de finner det skadelig
for skoletilbudet.
Disse medlemmer vil vise til
at etableringen av private skoler kan ha betydelige negative konsekvenser for
elevgrunnlaget og ressursbruken i kommunale grunnskoler, ved at
ressursene som trekkes ut ikke tilsvarer det ressursbehovet en sitter
igjen med. Dette vil ytterligere forverres dersom trekksatsen økes.
En slik praksis vil kunne medføre et ytterligere kostnadspress i
skolen, og dermed gå ut over det samlede skoletilbudet
kommunen kan gi.
Disse medlemmer viser til at
kommunal frihet må medføre at kommunene får
større mulighet enn i dag til å påvirke
noen av sine inntekter. I dag kan de bare øke skattene
på behov og sjukdom (egenandeler). Disse medlemmer ønsker å gi
kommunen mulighet til å ta inn mer skatt etter evne.
Eiendomsskatten kan nå bare utlignes
på de delene av kommunene som er utbygd som bymessig strøk,
og det er bare lov å øke satsene trinnvis opp
til 7 promille med 2 promille hver år. Disse medlemmer foreslår at
eiendomsskatt må kunne utskrives i hele kommunen og kunne
trappes opp like fort som den trappes ned.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endringer i lov av 6. juni 1975 om eigedomsskatt til kommunane,
som innebærer at eiendomsskatt kan skrives ut i hele kommunen,
og som gjør det mulig med raskere endringer i eiendomsskattenivå enn
dagens ordning."
Disse medlemmer vil vise til
at andre nordiske land har ulike ordninger med friere kommunalt
skattøre enn i Norge. Det mangler nyere utredninger på temaet,
så derfor er det mange uavklarte spørsmål
knyttet til det. Friere kommunal beskatningsrett kan egne seg godt
for forsøk i noen kommuner.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for forsøk med friere kommunal beskatningsrett."
Disse medlemmer har spesielt
funnet rom for ekstra tilskudd til særlig ressurskrevende
brukere av kommunale tjenester. Dette er mennesker som er helt avhengig
av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever
spesialisert personale. Ordningen slik den er nå, eller
slik Regjeringen foreslår, gir verken frihet for bruker
eller kommune. Disse medlemmer viser derfor til forslag
om dette i innstillingen.
Disse medlemmer vil påpeke
at egenandelene øker kraftig under denne regjeringen og
at de prioriterer skattelette for de rikeste på bekostning
av bedre og billigere tjenester til befolkningen. Disse medlemmer mener
at skatt og avgift på sykdom og behov må reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Regjeringen ber Stortinget i budsjettet
for 2004 legge fram en plan for reduserte egenandeler i kommunesektoren."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i Revidert nasjonalbudsjett føreslår å styrka
kommunesektoren med 1 600 mill. kroner i 2003, jf. Innst. S. nr.
260 (2002-2003). Denne medlemen viser òg
til merknader i denne innstillinga, kapittel 3.2.
Denne medlemen viser vidare til
Senterpartiet sine prioriteringar for 2004 som er omtala fleire
stader i denne innstillinga.
Denne medlemen vil prioritera
følgjande:
1. Kommunesektoren skal
tilførast 4 mrd. kroner utover Regjeringa sitt opplegg.
Av desse midlane er 3 mrd. kroner til ein opptrappingsplan for å retta opp
den økonomiske ubalansen i kommunane. 1 mrd. kroner nyttast
til ei betre toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar og til
naudsynt styrking, særleg av psykiatriplanen.
2. Senterpartiet vil prioritera ei rettvis
toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar der staten kompenserer
100 pst. av utgiftene over kr 600 000 pr. brukar.
3. Senterpartiet vil styrka innsatsen for
interkommunalt samarbeid, jf. merknader under kapittel 17.2.
Denne medlemen vil understreka
at Senterpartiet sitt opplegg for 2004 sikrar lokalt handlingsrom
og fremjar demokrati og kommunalt sjølvstyre. For denne
medlemen er det òg viktig å sikra eit opplegg
som medverkar til ein god skule og ein meir verdig omsorg.
Denne medlemen viser til at kommunane
har ei total gjeld på mellom 70 og 80 mrd. kroner. Ein
stor del av denne gjelda er knytta til underfinansierte reformar frå staten
si side. Regjeringa oppgir at kommunesektoren vil spara 1,6 mrd.
kroner på rentenedgangen. Denne medlemen er
sterkt uroa over den overforenklinga Regjeringa her gjer. Mykje
av kommunesektoren si gjeld er knytta til fast rente. Denne medlemen viser
til KS sitt høyringsbrev der ein reknar effekten av rentenedgangen
til 500 mill. kroner årleg.
Denne medlemen viser òg
til at redusert rente gir lågare avkastning mellom anna
på kommunane sine pensjonsfond. Dei kommunale pensjonsfonda
var i 2002 på om lag 125 mrd. kroner. Legg ein til grunn
2 pst. lågare rente, medfører det ei lågare
inntekt på 2 500 mill. kroner.
Denne medlemen er difor sterkt
kritisk til Regjeringa si framheving av rentereduksjonar som eit element
for å betra kommunane sin økonomi.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til en rapport som Sosialistisk Venstreparti la fram i mai 2002
som dokumenterte at forskjellene i Norge øker dramatisk.
Disse medlemmer vil påpeke
at Regjeringens generelle politikk med privatisering, økte
forskjeller og innstramming i velferden og manglende sosiale boligpolitikk
skaper flere fattige.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til kvartalsrapport fra Husbanken som viser en dramatisk nedgang
i byggingen av utleieboliger på 72 pst. Det er bare bygd 16
boliger for bostedsløse, og satt i gang kun 25 boliger i
etter-opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Dette er mye mindre
enn behovet.
Kommunene har planer, men oppgir at de mangler egenkapital
til å sette planene ut i livet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener dårlig kommuneøkonomi
vil føre til kutt i sosialhjelpssatsene. De smale fattigdomstiltakene
Regjeringen har satt inn, finansieres ved kutt i ytelser til arbeidsledige og økte
egenandeler til syke. Disse medlemmer vil ta et kraftig
oppgjør med Regjeringens politikk der de nest fattigste
betaler for de aller fattigste.
Disse medlemmer vil spesielt
påpeke at mellom 20 000 og 50 000 barn lever under forhold
som må betegnes som fattigdom. Det er en skam hvis et rikt land
som Norge ikke klarer å fjerne denne fattigdommen. Tiltak
må settes inn både på kort og lang sikt.
En god kommuneøkonomi er helt nødvendig for å løse dette.
Et godt og kompetent sosialfaglig hjelpeapparat, sosialhjelpssatser
det går an å leve av, trygge og rimelige boligtilbud
til vanskeligstilte, gratis grunnskole, lavere foreldrebetaling
i SFO og barnehager og kultur- og fritidstilbud uten egenandeler,
er nøkkelfaktorer for å unngå at økonomisk
fattigdom skal ramme barn og ekskludere dem fra sosiale fellesskap.
Disse medlemmer beklager sterkt
at Regjeringens opplegg tvinger kommunene til å kutte i
viktige velferdstilbud og øke prisene.
Disse medlemmer vil også peke
på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) gikk
imot økningen i skatteandel til 50 pst. I et svar fra Regjeringen
til Sosialistisk Venstreparti 31. mai 2002 fremgår det
at av fylkeskommunene er det bare Oslo og Akershus som vinner på opptrappingen,
og av kommunene vil 17 vinne og resten tape. Av kommunevinnerne
er 6 kommuner i Akershus og de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse
medlemmer finner det derfor urimelig å fortsette
opptrappingen og ber om at skatteandelen holdes på samme
nivå i 2004 som i 2003.
Disse medlemmer har merket seg
at kommunesektorens skatteinntekter for 2003 vil bli 1 mrd. kroner
lavere enn lagt til grunn og at Regjeringen ikke vil kompensere
dette.
Sett i sammenheng med økende arbeidsledighet
og redusert skatteinngang vil det i sum bety at kommunene har fått
redusert sine inntekter kraftig i forhold til forutsetningene da
budsjettet ble lagt fram.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil sterkt ta avstand fra påstanden
om at Regjeringens politikk mangler sosial profil og fører
til økte forskjeller mellom folk, og vil i den forbindelse
vise til St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
Disse medlemmer vil på det
sterkeste tilbakevise at Regjeringen prioriterer skattelette for
de rikeste på bekostning av bedre og billigere tjenester
til befolkningen. Disse medlemmer vil bemerke at dette
utsagnet ikke blir mer riktig selv om det gjentas ofte. Disse
medlemmer vil vise til at gjennomført skattelette
i 2002 og 2003 hovedsakelig har kommet næringslivet til
gode i tillegg til lettelser for husholdninger med lavere og midlere
inntekt. Målsettingen med dette er å styrke konkurransevilkårene
for norsk næringsliv og danne grunnlag for nye, stabile
og varige arbeidsplasser.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at kommunesektoren treng styrka inntekter. Denne medlemen vil
visa til at Senterpartiet har teke til orde for å la kommunesektoren
behalda 2 pst. meir av skatteinntektene. Dette må skje
utan tilsvarande reduksjon i overføringane. Eit slikt grep
vil gje kommunesektoren om lag 9 mrd. kroner meir.
Denne medlemen fremjar fylgjande
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utgreia
ei ordning der kommunane får behalda inntil 2 pst. meir
av skatteinntektene, ved at statens sine inntekter vert reduserte tilsvarande."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at kommunesektoren må dekke
den langsiktige økningen i pensjonsutgifter. I tillegg
må kommunal sektor dra med seg en økonomisk ubalanse
som er opparbeidet gjennom flere år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning. Kommunesektoren
er landets største arbeidsgiver. For at denne skal kunne
gjennomføres, må kommunesektoren settes i stand
til å kunne følge opp denne. Dette er helt nødvendig
for å utvikle moderne velferdskommuner.
Disse medlemmer vil vise til
at tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helsesektoren
er f.eks. helt avhengig av tilstrekkelig bemanning og kvalifikasjonene
til dem som arbeider i sektoren. Rekruttering er en stor utfordring
på mange steder. Derfor er det behov for en forsterket
innsats på dette området. Disse medlemmer vil
her vise til vedtak 12. desember 2001, jf. tilråding fra
sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002).
Disse medlemmer vil påpeke
at dersom en slik rekrutteringsplan skal ha mening, må den
følges opp av tilstrekkelige rammer til kommunesektoren
slik at de kan ansette nok personell til å møte
befolkningens behov.
Disse medlemmer viser til behovet
for å få ned sykefraværet, og å rekruttere
og beholde kvalifisert personale i kommunesektoren. Kommunesektoren
har behov for et lønnsoppgjør minst på linje
med det staten forhandler fram og en tilsvarende finansiering som statlig
virksomhet får. Dette må legges inn i rammene
i nasjonalbudsjettet.
Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for 2004 kompensere kommunene fullt ut for tilsvarende lønnsvekst
som staten forhandler fram med sine ansatte i nasjonalbudsjettet."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil vise til at Regjeringen legger kompensasjon
for bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften inn i skjønnsrammen. Disse
medlemmer mener dette tilskuddet bør gå direkte
til den enkelte kommune basert på konkret økning
i utgiftene og ber Regjeringen sørge for dette. Dette tilskuddet
skal komme i tillegg til den foreslåtte rammen.
Disse medlemmer viser til at
underskuddet som ligger igjen i fylkeskommunene etter sykehusreformen i
hovedsak er opparbeidet i sykehusene, og det faktum at staten ikke
tar ansvar for å dekke det, har resultert i en ytterligere
forverring av fylkeskommunenes økonomi. Disse medlemmer mener
tilsvarende kan skje med overføringen av ansvaret for rus-
og psykiatrifeltet. Disse medlemmer viser til merknad
i Innst. O. nr. 51 (2002-2003) der flertallet ber Regjeringen gå i
forhandlinger med den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen også på dette område
har unnlatt å følge Stortingets pålegg.
Dette må nå gjennomføres i løpet av
høsten. Disse medlemmer viser til at kompensasjonsordningen
som foreslås nå er dårligere enn den som
ble vedtatt for sjukehusreformen. Disse medlemmer ber
Regjeringen legge til grunn en kompensasjon for utgifter minst på linje
med det som ble gitt for sjukehusoppgjøret.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil understreke at et konkurransedyktig næringsliv
er svært viktig i kampen mot arbeidsledigheten, noe som
igjen påvirker den enkelte innbyggers levekår.
Et konkurransekraftig næringsliv er en av bærebjelkene
i velferdssamfunnet. Solide velferdsløsninger i kommunene
krever gode rammebetingelser for verdiskapning i privat sektor.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om eiendomsskatt er blant temaene som
taes opp i den skattereform Skauge-utvalget har utredet. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om dette arbeidet
hvor også eiendomsskattespørsmålet vil
bli vurdert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke at eventuell innføring
av friere kommunalt skatteøre ikke kan ses uavhengig av
andre endringer i inntektssystemet. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen har varslet at det settes ned et nytt inntektsutvalg
for kommunesektoren høsten 2003, og ber Regjeringen vurdere
om spørsmålet om lokal beskatningsrett skal være en
del av dette utvalgets mandat.
Disse medlemmer konstaterer med
tilfredshet at kommuneopplegget for 2004 innebærer en historisk høy
vekst. Særlig er veksten i de frie inntektene, som skaper
grunnlag for større lokalt handlingsrom, gledelig stor.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil
visa til at når kommunane no har ei gjeld på mellom 70
og 80 mrd. kroner, er det fordi statlege reformar, t.d. eldreplanen
og grunnskulereforma er underfinansierte frå staten si
side.
Denne medlemen viser elles til
at Regjeringa ikkje har teke omsyn til dei ekstraordinære
pensjonsutgiftene kommunesektoren er blitt påført
som følgje av nedgangen i finansmarknadene i verda. Regjeringa
har heller ikkje teke omsyn til det akkumulerte underskotet i kommunesektoren.
Denne medlemen registrerer at
Regjeringa no nedjusterer anslaget for skatteinngangen i kommunane med
1 mrd. kroner i 2003 i forhold til vedteke statsbudsjett. Denne
medlemen viser til at Kommunenes Sentralforbund i sin høyringsuttale
meiner at svikten i skatteinngangen er enda større.
Denne medlemen vil peika på at
utviklinga som har ført til denne situasjonen har vore
kjent for Regjeringa og stortingsfleirtalet i lengre tid. Diverre
finst det ikkje fleirtal på Stortinget i dag med vilje
til å syta for eit godt nok tenestetilbod til innbyggjarane.
Kristeleg Folkeparti støttar no Høgre si linje
i kommunalpolitikken, eit Høgre som lenge har hatt som
sentral målsetjing å redusera det offentlege velferdstilbodet
og heller la folk ordna seg sjølv alt etter kva den einskilde sin økonomi
tillet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens arbeid for
at offentlige ressurser utnyttes best mulig til glede for innbyggerne.
I Sem-erklæringen sier Samarbeidsregjeringen blant annet
at den vil styrke kommuneøkonomien, at den forutsetter
en fortsatt realøkning av kommunesektorens rammer og at
det er et stort behov for modernisering og omstilling i kommunesektoren. Disse
medlemmer mener det må være et mål å sikre
best mulig tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser
og forvaltningsnivåer. Disse medlemmer har
derfor stor tro på en politikk som øker det lokale
handlingsrom til å foreta prioriteringer i henhold til
lokale behov og ønsker. Derfor fokuserer disse medlemmer på at
brukeren må settes i sentrum. Offentlig sektor er til for
innbyggerne, og må derfor tilpasses deres ønsker
og behov. Disse medlemmer ønsker derfor å øke
det lokale handlingsrommet fordi vi mener at det er lokale myndigheter
selv, i dialog med brukerne, som best vet hvordan tjenestetilbudet
bør utformes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i
Ot.prp. nr. 66 (2002-2003) har fulgt opp komitémerknader
og vedtak i forbindelse med stortingsbehandlingen av kommuneproposisjonen
og statsbudsjettet for 2003. For ytterligere merknader vedrørende
dette, henvises det til de respektive kapitler der de ulike områdene
er omtalt.