1.1 Sammendrag

Regjeringen vil føre en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten. Regjeringens mål for en slik politikk er at:

• – Innbyggerne skal oppleve nærhet til og innflytelse over beslutningene i lokalsamfunnet. Tillit, ansvar og frihet skal gjøre det meningsfullt å drive lokalpolitikk.

• – Innbyggerne skal oppleve å bli tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov - uavhengig av bosted.

• – Organiseringen av tjenesteproduksjonen skal sikre best mulig tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og grenser mellom forvaltningsnivåer.

Regjeringen vil styrke det lokale selvstyret gjennom desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Kommunene og fylkeskommunene vil på denne måten kunne utvikle tjenestetilbudet bedre tilpasset lokalsamfunnets ønsker og behov og den enkelte kommunes forutsetninger. Ved å flytte ansvar til politiske organ nærmest innbyggerne forsterkes mulighetene for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.

Regjeringen vil øke kommunesektorens andel frie inntekter gjennom en betydelig reduksjon av øremerkede tilskudd. Høy andel frie inntekter styrker lokaldemokratiet og bidrar til økt effektivitet i den kommunale tjenesteproduksjonen.

Regjeringen vil forenkle og redusere regelverket rettet mot kommunesektoren og forenkle kravene til rapportering og oppfølging. Regjeringen vil at det statlige tilsynet mot kommunesektoren opptrer helhetlig og samordnet. Tilsynet mot kommunesektoren skal tilligge fylkesmannen. Tilsynet skal ha både en veileder- og en kontrollrolle.

Økt økonomisk handlefrihet, enklere regelverk, økt frihet til å organisere egen virksomhet og bedre rammebetingelser for innovasjon og nytenking er hoved­elementene i Regjeringens tiltak. I proposisjonen gis en oversikt over de viktigste tiltak Regjeringen allerede har gjennomført, og forslag til nye tiltak for å øke det kommunale handlingsrommet.

1.2 Komiteens merknader

1.2.1 Regjeringens politikk for styrket lokal­demokrati og økt kommunal handlefrihet

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Regjeringen sitt framlegg om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2004.

Med bakgrunn i at hoveddelen av offentlig omsorg, utdanning og velferd utføres av kommunene, vil komiteen understreke kommunesektorens vesentlige betydning for landets innbyggere. Kommunene tilrettelegger dessuten infrastruktur og har viktige oppgaver som lokal og regional utvikler og planlegger. For komiteen er det sentralt at disse oppgavene utformes og prioriteres i demokratiske organer både kommunalt og regionalt. Å styrke det lokale og regionale demokratiet, slik at prioriteringene mellom offentlige oppgaver i større grad enn tilfellet er i dag kan skje ut fra lokale forhold, er etter komiteens oppfatning en hovedmålsetting. Komiteen er av den oppfatning at økt lokal og regional handlefrihet og innflytelse trolig vil virke positivt inn på det lokale engasjementet og på rekrutteringen til politiske verv, noe som vil være en ønsket utvikling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i St.prp. nr. 66 (2002-2003) legger opp til en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten gjennom desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Disse medlemmer vil understreke at det er en målsetting at innbyggerne blir tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov. Ved å flytte ansvar til politiske organer nærmest innbyggerne forsterkes også mulighetene for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.

Disse medlemmer erkjenner at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren over tid er svekket. Disse medlemmer er derfor enig i at øremerkede tilskudd reduseres betydelig til fordel for kommunesektorens frie inntekter. Høy andel frie inntekter styrker lokaldemokratiet og bidrar til økt effektivitet i den kommunale tjenesteproduksjon. For å oppnå målsettingen om et styrket lokaldemokrati og økt effektivitet vil disse medlemmer understreke at styrking av økonomien alene ikke vil være tilstrekkelig. Disse medlemmer ser det som svært viktig at det parallelt iverksettes tiltak som forenkling og reduksjon av regelverket, forenkling av kravene til rapportering og oppfølging, samt et helhetlig og samordnet tilsyn mot kommunesektoren. Disse medlemmer har forventninger til at slike systemendringer kan kanalisere ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer har merket seg at kommunene opplever at summen av statlige pålegg og forventninger er vanskelig å realisere med inntektene staten stiller til rådighet innenfor rammene av et ansvarlig totalbudsjett. Til tross for at det trolig kan argumenteres godt for hvert enkelt styringsvirkemiddel isolert sett, har problemet vært at summen av alle gode enkelttiltak binder opp så mye ressurser at det blir vanskelig for kommunen å tilpasse seg begrensede totalrammer. Dette er trolig en av årsakene til svekkelsen av den finansielle situasjonen i kommunesektoren. Disse medlemmer har merket seg at dette har skapt økende grad av mistillit mellom sentrale og lokale myndigheter - og mellom lokale folkevalgte og innbyggerne. Disse medlemmer kan likevel ikke unnlate å påpeke at kommunene selv også har et klart ansvar for å tilpasse utgiftene til inntektsnivået. Til tross for at det i de fleste kommuner pågår en kontinuerlig omstillings- og effektiviseringsprosesser, har disse medlemmer forventninger til at de foreslåtte endringene vil kunne øke kommunenes potensial til å holde driftsnivået innenfor gitte rammer.

Disse medlemmer har merket seg at brukerundersøkelser viser at kommunen innfrir i forhold til innbyggernes forventninger. Samtidig som disse medlemmer vil gi ros til kommunesektoren, ser disse medlemmer det som viktig at det legges til rette for at kommunene kan videreutvikle gode og effektive tjenester.

Disse medlemmer mener at ved å gi kommunene et helhetlig ansvar for sine oppgaver, inkludert det finansielle, skapes incentiver for å finne de løsningene som kostnadsmessig er mest effektive, samtidig som tjenestene vil kunne utvikles i samsvar med gjeldende lokale behov.

Disse medlemmer viser til at økt økonomisk handlefrihet, enklere regelverk, økt frihet til å organisere egen virksomhet og bedre rammebetingelser for innovasjon og nytenking er hovedelementene i Regjeringens tiltak når det gjelder styrking av lokaldemokratiet og økt kommunal handlefrihet. Disse medlemmer har merket seg at det allerede er gjennomført mange tiltak og at det foreligger en rekke nye forslag til tiltak for å øke det kommunale handlingsrommet.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger følgende elementer til grunn i arbeidet med å gi kommunesektoren økt handlefrihet:

• – Økt bruk av rammefinansiering og sterk reduksjon av øremerkede tilskudd.

• – Avvikling og forenkling av lover, regler og forskrifter.

• – Samordning av tilsyn.

• – Nye styrings- og kontrollformer med vekt på økt innbyggerkontroll og medvirkning.

• – Rammebetingelser som motiverer til fornyelse og effektivisering.

Disse medlemmer vil her vise til at Kommunenes sentralforbund i brev av 2. juni 2003 gir sin fulle støtte til de systemendringer som Regjeringen foreslår for kommunesektoren:

"KS støtter fullt ut de systemomlegginger som trekkes opp i kommuneproposisjonen. Vi ser disse forslagene i en klar sammenheng som vi ber Stortinget slutte seg til som en helhet. Når det gjelder øremerkede tilskudd, er KS av den klare oppfatning at disse ordningene ikke har saklig begrunnelse så lenge de kun dekker en andel av de totale utgifter i tillegg til at ordningen svekker mulighetene for å utøve lokalpolitisk skjønn. KS viser til at det er utviklet andre og bedre måter å gjennomføre nasjonale prioriteringer på."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at kommunesektoren har en helt spesiell rolle for innbyggernes hverdag. Flertallet mener derfor det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring og understreker at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle er viktige målsettinger.

Flertallet viser til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige velferden. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene innbyggerne har behov for. Flertallet mener det må være en prioritert oppgave å gi kommuner og fylkeskommuner rammevilkår som setter dem i stand til å løse sine oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (2002-2003) som forklarer den solide sammenhengen i Fremskrittspartiets kommunepolitikk, herunder de økonomiske systemendringer som ville sikret et stabilt inntektsnivå for kommune-Norge.

Disse medlemmer viser til at dersom staten hadde et finansieringsansvar for de grunnleggende velferdstjenestene, sammenbundet med en ellers fri kommunesektor med blant annet muligheten til å justere sitt eget skatteøre, ville Stortingets årlige revidering av kommuneøkonomien mistet den avgjørende stilling den i dag ofte kan ha. Disse medlemmer mener at debatten om kommuners inntekter og utgifter primært bør gå i kommunestyrene. At Stortinget diskuterer kommunens økonomiske situasjon så detaljert slik det gjøres i dag, er et holdbart bevis på en sentralistisk styrt kommunesektor som ikke selv har muligheten til å justere sine egne inntekter.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker å overføre finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette vil måtte gi en betydelig endring i overføringene fra staten til kommunene, og har til hensikt å gi en jevnere standard på disse viktige tjenestene over hele landet, uavhengig av kommunenes økonomi og økonomiske prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil også skjerme tjenestene mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi. Dagens system med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning av andre, er Fremskrittspartiet motstander av. Disse medlemmer understreker videre at det fortsatt skal være kommunene som har ansvaret for at tjenestene utføres, og driften kan skje enten i form av egenregi eller etter anbudsprinsippet.

Disse medlemmer viser også til at kommunene ville hatt langt større anledning til å bestemme sin egen fremtid dersom de hadde hatt tilstrekkelige økonomiske handlingsinstrumenter. I dagens finansieringsmodell er kommunene prisgitt Stortingets behandling av statsbudsjettet i forhold til hvilke inntekter som skal komme kommunen til gode i det kommende året. Dette er for disse medlemmer en dårlig og lite demokratisk ordning, som i stor grad ødelegger for et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer ønsker seg en finansieringsordning som legger det lokale selvstyret til grunn, og som gir innbyggerne i den respektive kommune gode incentiver for å delta i kommunepolitikken.

Disse medlemmer mener det er svært bekymringsfullt dersom vi i Norge opplever at selve grunnlaget for vårt demokratiske samfunn, nemlig lokaldemokratiet, mister sin betydning. Derfor er det av avgjørende betydning for disse medlemmer at kommune-Norge gis et politisk handlingsrom som inneholder muligheter til å drive lokalpolitikk utover dagens situasjon, hvor lokalpolitikerne i mange tilfeller er rene systemadministratorer. Disse medlemmer ønsker å gjeninnføre lokalpolitikernes reelle selvråderett.

Disse medlemmer sendte medio april 2003 ut et brev til alle landets kommuner for å få innspill og tilbakemeldinger på ulike oppgaver og reformer kommunene var pålagt, men som de eventuelt mente de ikke var kompensert for i form av tilstrekkelige økonomiske ressurser.

Disse medlemmer har hele tiden vært innstilt på å finne frem til en løsning eller en eventuell kompensasjon for de oppgaver som kommunene har blitt tillagt uten å få tilført tilstrekkelig med midler. Disse medlemmer registrerte med overraskelse at bare rett i overkant av 30 kommuner besvarte brevet.

Disse medlemmer er glade for at de aller fleste svarene bar preg av å være konstruktive innspill fra kommuner som er grunnleggende opptatt av å gi sine innbyggere gode velferdstjenester. Fra 18 av landets 19 fylker svarte en eller flere kommuner, fra Finnmark svarte ingen.

Disse medlemmer har merket seg at det er en hovedtyngde i svarene knyttet til brukere med særlig behov (BMSB), eldreplanen, Reform 97 og HVPU-reformen. Disse medlemmer viser til at dette er i tråd med de forventninger som man hadde i forkant av at prosjektet ble satt i gang.

Fremskrittspartiet er opptatt av å vise sin troverdighet, og sitt sosiale engasjement. Disse medlemmer har derfor i denne omgangen valgt å vektlegge de svar som har knyttet seg til brukere med særlige behov, da dette er en ting som lett kan løses i behandlingen av denne proposisjonen. Valget er videre begrunnet i at dette er område som staten i lang tid ikke har vist vilje til å ta på seg de enorme utgiftene en enkelt kommune kan påføres fordi de er seg sitt ansvar bevist, og gir personer som trenger det høvelig pleie.

Disse medlemmer viser til at små kommuner kan oppleve at noen få brukere med særlige behov oppfattes som en stor utgiftspost. Dette er uheldig. Personer som på grunn av ulykke eller sykdom har behov for ekstra tilsyn og mer tilrettelegging i hverdagen skal ikke måtte føle at det er de som velter et kommunalt budsjett.

Disse medlemmer mener staten derfor bør ta et betydelig ansvar ovenfor BMSB.

Disse medlemmer påpeker at med en videre og mer sjenerøs statlig finansiering av BMSB, så løftes store utgifter bort fra kommunene, som gjør at de igjen får et større finansielt handlingsrom enn tidligere. Disse medlemmer ser derfor en sammenheng mellom å innføre en bedre toppfinansiering av BMSB, og statens underfinansiering av reformer overfor kommunene.

Disse medlemmer viser videre til at de allerede under behandlingen av Ot.prp. nr. 28 (2002-2003) fremmet forslag om at en reform ikke skulle føre til nye ukompenserte utgifter overfor kommunene. Disse medlemmer vil vektlegge slike forslag i fremtiden, og viser videre til sine øvrige merknader om BMSB.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har fjernet mye av kommunenes mulighet til selv å bestemme over sitt eget areal, og dermed fjernet noe av det viktigste verktøyet kommunen har for å utmeisle sin egen fremtid. Disse medlemmer synes det er oppriktig trist at Stortinget har delegert ytterligere myndighet til fylkeskommunene for å kunstig opprettholde dens eksistens på bekostning av et allerede utarmet lokaldemokrati. Disse medlemmer viser til at plan- og arealsaker i mange tilfeller er av stor lokalpolitisk interesse, og at det derfor skader lokaldemokratiet uforholdmessig mye at en fagutdannet byråkrat skal avgjøre dette enten i fylkeskommunen eller hos fylkesmannen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag om hvordan lokaldemokratiet kan utvikles, og hvordan innbyggerne i de ulike kommunene skal få økte incentiver for å delta i lokalpolitikken. Herunder bes Regjeringen legge frem en helhetlig plan for hvordan kommunene skal få råderett over plan- og arealsaker innefor sine egne kommunegrenser."

Disse medlemmer har registrert at Regjeringen har vurdert innføringen av en såkalt utfordringsrett i Norge, og videre at Regjeringen ikke vil pålegge kommunene å innføre en slik rett for private firmaer. Disse medlemmer er enig i at utfordringsrett kan ha svakheter, men også at det er behov for økt fokus på hvilke muligheter det finnes i markedsanvendelse innenfor kommunal tjenesteproduksjon. Disse medlemmer understreker sin holdning om at det ikke er ideologisk drevet å ville innføre en form for utfordringsrett i Norge, men at det er et pragmatisk ønske for å kunne tilby brukerne bedre tjenester. Disse medlemmer viser til at de er åpne for kommunal tjenesteproduksjon i kommunens egenregi der det er best og billigst, men at det alltid skal være den tjenesteyteren som har det beste produktet som bør utføre tjenesten. Disse medlemmer finner det noe merkelig at noen med ideologisk argumentasjon hevder at kommunene for enhver pris skal utføre all kommunal tjenesteproduksjon. Disse medlemmer mener dette har koblinger mot en samfunnsstruktur og tenkning som er svunnen i tid sammen med fallet av de tidligere østblokklandene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en helhetlig plan for å intensivere arbeidet med å kvalitets­sikre det kommunale tjenestetilbudet, herunder se til at kommunene har handlingspolitiske verktøy som sikrer at innbyggerne får mest mulig igjen for skattepengene."

Disse medlemmer vil nedlegge fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt forvaltningsnivå. Disse medlemmer mener den fullstendig har utspilt sin rolle som regionalpolitisk aktør og at dens rolle er utvisket ettersom ansvaret for spesialisthelsetjenesten, rus, psykiatri og barnevern er tatt over av staten. Disse medlemmer viser til at fylkeskommunens ansvar for de videregående skolene lett kan tas over av enten staten eller kommunene. Disse medlemmer mener det tenderer til meningsløshet at fylkeskommunen som forvaltningsnivå ikke er fjernet etter at spesialisthelsetjenesten ble tatt over av staten, da dette i all hovedsak var fylkeskommunens eksistensgrunnlag.

Disse medlemmer viser til sine forslag og merknader i forbindelse med St.meld. nr. 19 (2001-2002) jf. Innst. S. nr. 268 (2001-2002) samt Ot.prp. nr. 36 (2002-2003) jf. Innst. O. nr. 94 (2002-2003) og presiserer at å opptrettholde fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå er et gedigent sløseri med skattebetalernes penger som kunne gått til heving av standarden på kommunale velferdstjenester.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem sak om fjerning av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartietregistrerer at Fremskrittspartiets kommunalpolitiske plattform og den foreslåtte ansvarsfordeling mellom stat og kommune reduserer kommunene til rene produksjonsenheter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har tillit til at kommunesektoren både er opptatt av, og i stand til, selv å utvikle kvalitetsindikatorer, måle kvalitet og iverksette de nødvendige effektivitetstiltak som ivaretar god økonomistyring der utgiftene er tilpasset inntektene. Det er etter disse medlemmers mening ingen tvil om lokale styresmakter vil være best egnet til å gi innbyggerne et tjenestetilbud som både ivaretar lokale forhold og individuelle behov.

Disse medlemmer vil bemerke at Regjeringen gjennom kommuneproposisjonen 2004 har lagt fram en omfattende plan som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten. Disse medlemmer ser behovet for at også plan-, areal- og bygningslovgivningen gjennomgås, og vil i den forbindelse vise til at Regjeringen har varslet at Stortinget vil bli forelagt en grundig gjennomgang av plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser til at det er nedsatt to utvalg knyttet til dette arbeidet, der det ene utvalget har gjennomgått plan- og arealdelen og det andre utvalget har gjennomgått bygningsloven. Disse medlemmer har merket seg at Planlovutvalet har levert sin innstilling, mens Bygningslovutvalet fortsatt er i arbeid.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den viktige rolla kommunesektoren spelar for kvardagen for folk flest som tilretteleggjar og tenestetilbydar for innbyggjarane. Fleirtalet er samd i dei prinsippa Regjeringa innleingsvis i proposisjonen trekkjer opp for kommunesektoren. Når det gjeld strategiar og verkemidlar for å nå desse måla er avstanden likevel stor. Fleirtalet kan ikkje sjå korleis Regjeringa skal kunna realisera sine uttrykte mål for kommunesektoren med det økonomiske opplegget som vert lagd til grunn i 2004. Fleirtalet vil understreka betydninga av å ha ein effektiv, utviklingsdyktig og innbyggjarorientert offentleg sektor, der tilbod og avgjerdsmynde er så nær innbyggjarane som råd.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner desentralisering og folkestyre er eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling i samfunnet. Det er god grunn til å vera uroa over ei utvikling mot ei stadig aukande sentralisering . Når makt vert flytta frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre til byråkratistyre og frå samfunnstenking til marknadstenkning, skaper dette dårlege løysingar og folkeleg avmakt. Desse medlemene viser til at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil ha ein snuoperasjon, båe i økonomisk politikk og i forhold til korleis makta skal fordelast i samfunnet.

Desse medlemene viser til at Regjeringa og fleirtalet si overføring av ansvaret for sjukehusa og påfølgjande konsekvensar med statleggjering av psykiatrien, barnevernet og rusomsorga, er den største maktoverføringa frå lokalt folkevald nivå i moderne tid og viser mistilliten frå fleirtalet mot kommunesektoren. Fjerning av nokre øyremerka tilskot blir småtteri sa­manlikna med dette.

Desse medlemene viser til at stadig fleire samfunnsområde er fjerna frå lokal folkevald kontroll. Eitt døme er sjukehusreforma, der avgjerdene no blit tekne i lukka styrerom, medan lokalbefolkninga som blir råka, reagerer med demonstrasjonar og frustrasjon.

Desse medlemene viser til at vi finn den same utviklinga også innanfor andre sektorar. Reorganisering og regionalisering av statlege etatar medverkar sterkt til sentralisering. Mange slike omorganiseringar er sette i verk utan konsekvensanalysar, fleire ser ut til å ta meir omsyn til eit forsøk frå ein statsråd om å visa handlekraft enn eit ynskje om å tilby betre tenester til innbyggjarane i eit område.

Desse medlemene vil visa til at staten har eit hovudansvar for finansiering av dei offentlege velferdstilboda. Dagens finansieringssystem gjev kommunane små moglegheiter til sjølve å innverka på sine inntekter. Samstundes er ordninga med kommunal utskriven eigedomsskatt både upresis og lite rettferdig. Desse medlemene meiner kommunane i større grad enn i dag må ha høve til å styra eigne inntekter. Gjennom å gje kommunane eit friare skatteøre kan ein betra tilhøva til lokaldemokratiske prosessar og gje kommunane høve til å auka skattlegginga i periodar for å gjennomføra viktige politiske prioriteringar.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at eit friare kommunalt skatteøre skal vera eit alternativ til dagens kommunale eigedomsskatt på verk og bruk.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa om å utgreia friare rett til skattlegging for kommunane, og koma attende til Stortinget med ei slik utgreiing, seinast i kommuneproposisjonen for 2005."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om eiendomsskatt og friere kommunal beskatningsrett ellers i innstillingen.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner at ei utviding av dagens konsultasjonsordning mellom staten og kommunesektoren er ein sentralt reiskap for å vidareutvikla det offentlege tenestetilbodet og lokaldemokratiet. Gjennom konsultasjonsordninga kan ein avvega statleg politikk og økonomiske prioriteringar. For at dette skal vera mogleg er auka rammer ein føresetnad. Dette krev sameinte kostnadsutrekningar for kva økonomiske konsekvensar løpande utgiftsvekst, iverksetjing av rettighetslovar og reformar vil gi. Fleirtalet vil påpeika at kommunesektoren på si side må ta eit større ansvar for å medverka til gjennomføring av reformer i det offentlege. Ei utvida konsultasjonsordning må vidare medverka til å leggja meir av kommunesektoren sine inntekter inn i rammefinansieringa.

Fleirtalet er glad for at Regjeringa no er meir positiv til å gjera denne ordninga meir forpliktande.

Fleirtalet fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa bidra til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir gjort meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg sektor kan nyttast betre, ikkje minst gjennom at ein i fellesskap tek eit større ansvar for gjennomføring av statleg politikk."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer med tilfredshet at Regjeringen på en rekke områder, i tillegg til forslagene i denne proposisjonen, har foreslått og fått oppslutning om å desentralisere oppgaver og ansvar fra staten til lokalt og regionalt nivå. Dette innebærer maktspredning, styrket lokaldemokrati og økt kommunal handlefrihet. Som viktige eksempler på dette peker disse medlemmene på overføring av forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene, endringer i opplæringsloven som styrker kommunenes myndighet som skoleeier, overføring av viktige oppgaver på landbruks- og miljøområdet til kommunene og overføring av ansvaret for prioriteringen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler til fylkeskommunene.

1.2.2 Lokalt utviklingsarbeid og kommunale omstillingstiltak

Komiteen er oppmerksom på at mange kommuner over lang tid har drevet et aktivt utviklingsarbeid som har gjort dem til mer effektive tjenesteprodusenter og bedre samfunnsutviklere på lokalt nivå. Komiteen har merket seg at forskjellig utredningsarbeid har dokumentert at det fortsatt er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder kvaliteten i økonomistyringen og effektiviteten i ressursbruken.

På bakgrunn av at det er kommunesektoren som står for en stor del av den offentlige velferdsproduksjonen, vil komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti understreke at det er helt avgjørende at kommunene utfører oppgavene effektivt og til beste for innbyggerne. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen må legge til rette for kommunenes videre arbeid med å modernisere og effektivisere sin virksomhet ved forbedring av rammebetingelsene, og ved å støtte opp om lokalt utviklingsarbeid og kommunale omstillingstiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at fornyelse av offentlig sektor er et viktig mål og vil understreke at kommunesektoren har et eget ansvar for å fornye og effektivisere egen drift. Flertallet vil imidlertid understreke at effektiviseringskravet ikke må være slik at konsekvensene blir en reduksjon i tjenestetilbudet til befolkningen. Fornyelse og effektivisering av kommunesektorens drift må skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Regjeringen har etter flertallets syn en altfor stor forventning til hvilke resultater en kan oppnå av effektivisering. I tillegg legger Regjeringen sterk vekt på at konkurranse skal kunne gi vesentlige innsparinger i kommunesektoren. Flertallet har merket seg at Regjeringen har kostnadseffektivisering som mål, uten å understreke betydningen av kvalitet på tjenestene og innbyggernes ulike behov. Flertallet er enig i at omstilling og best mulig ressursutnyttelse er viktig for å få mer tjenesteproduksjon for hver krone framfor å bruke penger på unødvendig byråkrati. Flertallet slutter seg likevel ikke til Regjeringens strenge krav om effektivisering og den sterke betoningen av konkurranseutsetting som virkemiddel. Å gi tilfredsstillende rammevilkår for et godt tjenestetilbud til innbyggerne kan etter flertallets syn ikke bare oppnås gjennom strenge effektiviseringskrav eller krav til omstilling slik Regjeringen legger opp til. Flertallet mener at endrings- og utviklingsarbeid i kommunene må sette søkelyset på kvalitetsutvikling, nye samarbeidsrelasjoner, kompetanseutnyttelse og produktivitetsforbedringer gjennom aktiv deltakelse fra de ansatte.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Regjeringa har ein langsiktig strategi for å endra kommunestrukturen i Noreg. I denne planen synest det etter denne medlemen sitt syn to hovud­element, nedlegging av fylkeskommunen og massive kommunesamanslåingar. Denne medlemen meiner dette er lite gjennomtenkte og lite føremålstenlege strategiar for ei framtidsretta utvikling.

Denne medlemen meiner det i staden bør satsast sterkare på å utvikla interkommunalt samarbeid for å møta framtidige utfordringar, knytta til effektivitet og kompetanse i kommunane. Gjennom ei slik løysing vil det framleis vera mogleg å oppretthalda ein desentralisert kommunestruktur med korte avstandar mellom dei som tek avgjerder og dei vedtaka gjeld. Dette er særs viktig av omsyn til eit oppegåande lokaldemokrati òg i framtida.

Denne medlemen viser til merknader og forslag i kapittel 17.2

1.2.3 Det økonomiske opplegget for 2003 og 2004

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringens målsetting er å oppnå samsvar mellom oppgaver og inntekter i kommunesektoren. Disse medlemmer har merket seg at det legges opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 3¾ og 4¼ mrd. kroner fra 2003 til 2004, eller om lag 2 pst. Av den totale inntektsveksten er om lag 2¼ mrd. kroner frie inntekter. Det tilsvarer en reell vekst på om lag 1H pst. Veksten i frie inntekter omfatter blant annet en styrking av midlene til ressurskrevende brukere med 300 mill. kroner. Disse medlemmer har merket seg at dette er den største økningen, både i de samlede inntektene og i veksten i de frie inntektene, som har vært gjennomført på mange år. Disse medlemmer er tilfreds med at det i tillegg til økningene i de frie inntektene vil bli kompensert for beregnede merkostnader på om lag 240 mill. kroner i forbindelse med skolepakke II.

Disse medlemmer er positive til at det foreslås en omfattende innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet. I forhold til 2003 vil summen av øremerkede tilskudd i 2004 halveres. En slik utvikling øker det lokale handlingsrommet og forbedrer kommunesektorens finansielle stilling.

Disse medlemmer er kjent med at økonomien i kommunesektoren har vært stram de siste årene. Disse medlemmer konstaterer at anslaget på kommunesektorens skatteinntekter i 2003 nå er nedjustert med 1 mrd. kroner sammenlignet med Stortingets budsjettvedtak. Disse medlemmer viser til at nedgangen ikke kompenseres, noe som er i tråd med tidligere praksis som innebærer at kommunesektoren har fått beholde eventuell merskattevekst.

Disse medlemmer ser det som positivt at kommunesektoren nyter godt av rentenedsettelsen den senere tid på til sammen 2 prosentpoeng. Disse medlemmer har merket seg at den langsiktige effekten av dette er om lag 1,6 mrd. kroner på årsbasis. På grunn av langsiktig rentebinding vil den kortsiktige besparelsen bli noe mindre. Disse medlemmer vil i den forbindelse understreke betydningen av å videreføre en stram økonomisk politikk som kan føre til ytterligere rentenedsettelse. Sammen med andre tiltak vil dette ha en positiv påvirkning på kommunenes rammevilkår slik at de viktige oppgavene sektoren skal utføre, kan ha en forsvarlig kvalitet. I årene framover vil disse medlemmer på brei basis arbeide for at kommunesektoren skal få forbedrede rammebetingelser. Disse medlemmer vil spesielt fremheve det inntektspolitiske samarbeidet som svært viktig i denne sammenheng.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at kommunene er i en alvorlig økonomisk situasjon, noe som blir understreket i resultatet av en undersøkelse som Kommunenes Sentralforbund (KS) har gjennomført. Denne viser at 56 pst. av kommunene må bygge ned velferdstilbudet i 2003. I 2002 gikk, ifølge Regjeringens tall, om lag 40 pst. av kommunene med underskudd.

Flertallet viser til den siste rapporten fra Teknisk beregningsutvalg der det framgår at underskuddet i kommuneforvaltningen nå er 10,8 mrd. kroner. Det representerer en økning på nesten 4 mrd. kroner i løpet av to år. I samme periode er netto driftsresultat blitt redusert fra 1,7 pst. i 2001 til 0,4 pst. i 2002. På 1990-tallet var netto driftsresultat i gjennomsnitt om lag 3 pst., noe som var i samsvar med anbefalingen fra Regjeringen.

Etterslepet i utgifter i kommunesektoren er av KS anslått til å være om lag 5,5 mrd. kroner. Flertallet mener at det i første rekke er de trange økonomiske rammene som begrenser den kommunale handlefriheten.

Flertallet er kjent med tall fra KS som viser at av om lag 4 mrd. kroner som Regjeringen foreslår i inntektsvekst, vil anslagsvis 1,600 mrd. kroner bli brukt for å dekke endringer i alderssammensetning i befolkningen. 1,750 mrd. kroner er knyttet til øremerkede tilskudd, og 300 mill. kroner går til ressurskrevende brukere. I tillegg kommer de reduserte skatteinntektene. Forslaget fra Regjeringen gir dermed ingen faktisk styrking av kommuneøkonomien og dermed heller ingen økt handlefrihet for kommunesektoren.

Flertallet har merket seg at Regjeringen framhever økt handlefrihet for kommunene som et mål. Flertallet mener at Regjeringen gjennom sitt økonomiske opplegg tvert imot bidrar til å redusere det økonomiske handlingsrommet.

Flertallet mener Regjeringens forslag til økonomisk opplegg for kommunesektoren i 2004 er uakseptabelt. Det er derfor flertallets vurdering at det må til en betydelig satsing på kommuneøkonomien.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil foreslå et kommuneoppgjør som har som hovedmål å sikre:

• – Moderne velferdskommuner med gode og tilgjengelige tjenester.

• – Flere og billigere barnehager.

• – Økt kvalitet i skolen både på kunnskap, innhold og bygninger.

• – Økonomi til å sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft og redusert sjukefravær.

• – Skatteletter til folk med store utgifter til egenandeler.

• – Økninger for boligsatsing i kommunene.

• – Løft for de fattigste.

Disse medlemmer vil påpeke at det er Regjeringens opplegg for kommunenes økonomi neste år og ikke øremerking, som er den største trussel mot lokaldemokratiet og friheten. En hovedoppgave for lokalpolitikere blir å lete etter ting å kutte i og noen å si opp, framfor å gi folk bedre skoler, omsorg og full barnehagedekning. Inntektene holder ikke følge med oppgavene og befolkningsveksten, og det kompenseres ikke engang for sviktende skatteinntekter. Innlemmingene blir en frihet for staten til å springe fra finansieringsansvaret.

Disse medlemmer vil bidra til å innlemme øremerkede tilskudd i rammene og forenkle kommunale regler, men viktigste jobb er å øke rammene slik at folk kan være sikre på at kommunene kan tilby gode skoler og omsorg.

Disse medlemmer viser til at øremerkede tilskudd til barnehagene utgjør 7,578 mrd. kroner. Sosialistisk Venstreparti har programfestet rett til barnehageplass og maksimalpris. Det er inngått en forpliktende avtale mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet som sikrer disse målene. Disse medlemmer viser til at avtalen videreføres i avtalen mellom disse og regjeringspartiene.

Disse medlemmer viser til felles merknader og forslag under behandlingen av saken i familie, kultur- og administrasjonskomiteen.

Disse medlemmer vil vise til Innst. S. nr. 253 (2001-2002) Kommuneøkonomien for 2003, og til merknader ellers i denne innstillingen.

Disse medlemmer viser til at netto driftsresultat er en indikator for økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat ble vesentlig redusert på slutten av 1990-tallet. For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat redusert fra 4,6 pst. av inntektene i 1997 til 1 pst. i 1999, en økning igjen i 2000 til 1,7 pst., men siste tall fra 2001 viser en ytterligere svekkelse til 0,9 pst. av inntektene i 2001. Siden 1998 har netto driftsresultat ligget på et klart lavere nivå enn gjennomsnittet for 1990-tallet (om lag 3 pst. av inntektene).

Disse medlemmer viser til at 2003 er et meget tøft år for kommunene.

Disse medlemmer vil øke kommunenes handlefrihet og sikre et driftsresultat som kan gi rom for å rette opp noe av ubalansen fra tidligere år. Disse medlemmer foreslår at rammene økes med 4,5 mrd. kroner utover Regjeringens forslag. Dette kan bli justert i budsjettet for 2004 dersom skatteanslagene endrer seg. I tillegg kommer Sosialistisk Venstrepartis styrking av flere øremerkede tilskudd.

Disse medlemmer foreslår også at bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift kompenseres med en egen tilskuddsordning.

Disse medlemmer styrker kommunenes økonomi i Revidert nasjonalbudsjett med 1,5 mrd. kroner til kommunene og 0,4 mrd. kroner til fylkeskommunene.

I opplegget for 2004 styrker disse medlemmer de frie inntektene med 4,5 mrd. kroner utover Regjeringens opplegg. I tillegg kommer den statlige toppfinansieringen for særlig ressurskrevende brukere, opprettholdelse av diverse øremerkede tilskudd og en egen finansieringsordning for full kompensasjon for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift, til sammen mellom 5,5 og 6 mrd. kroner mer enn Regjeringens opplegg.

Disse medlemmer vil gi kommunene reell frihet og sikre finansiering av de oppgavene kommunen har og fremmer derfor forslag som ville bety mye for økonomisk handlefrihet, frihet for de som er mest avhengig av fellesskapsløsninger for å kunne fungere optimalt, og frihet til å bestemme viktige strukturspørsmål.

Disse medlemmer vil vise til merknader og forslag fremmet i forbindelse med Ot.prp. nr. 80 (2002-2003) der vi viser til at skolestruktur hittil har vært en kommunal oppgave. Dette endres kraftig med den nye friskoleloven. Loven ikke gir kommunene tilstrekkelig og nødvendig innflytelse over skolestrukturen, dersom de ved søknader om opprettelse av private skoler kun får anledning til å ytre sitt syn på saken, men ikke får mulighet til å si endelig nei til en etablering. Samtidig som staten skal ha anledning til å stanse en nyetablering, dersom de finner det skadelig for skoletilbudet.

Disse medlemmer vil vise til at etableringen av private skoler kan ha betydelige negative konsekvenser for elevgrunnlaget og ressursbruken i kommunale grunnskoler, ved at ressursene som trekkes ut ikke tilsvarer det ressursbehovet en sitter igjen med. Dette vil ytterligere forverres dersom trekksatsen økes. En slik praksis vil kunne medføre et ytterligere kostnadspress i skolen, og dermed gå ut over det samlede skoletilbudet kommunen kan gi.

Disse medlemmer viser til at kommunal frihet må medføre at kommunene får større mulighet enn i dag til å påvirke noen av sine inntekter. I dag kan de bare øke skattene på behov og sjukdom (egenandeler). Disse medlemmer ønsker å gi kommunen mulighet til å ta inn mer skatt etter evne.

Eiendomsskatten kan nå bare utlignes på de delene av kommunene som er utbygd som bymessig strøk, og det er bare lov å øke satsene trinnvis opp til 7 promille med 2 promille hver år. Disse medlemmer foreslår at eiendomsskatt må kunne utskrives i hele kommunen og kunne trappes opp like fort som den trappes ned.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i lov av 6. juni 1975 om eigedomsskatt til kommunane, som innebærer at eiendomsskatt kan skrives ut i hele kommunen, og som gjør det mulig med raskere endringer i eiendomsskattenivå enn dagens ordning."

Disse medlemmer vil vise til at andre nordiske land har ulike ordninger med friere kommunalt skattøre enn i Norge. Det mangler nyere utredninger på temaet, så derfor er det mange uavklarte spørsmål knyttet til det. Friere kommunal beskatningsrett kan egne seg godt for forsøk i noen kommuner.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for forsøk med friere kommunal beskatningsrett."

Disse medlemmer har spesielt funnet rom for ekstra tilskudd til særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Ordningen slik den er nå, eller slik Regjeringen foreslår, gir verken frihet for bruker eller kommune. Disse medlemmer viser derfor til forslag om dette i innstillingen.

Disse medlemmer vil påpeke at egenandelene øker kraftig under denne regjeringen og at de prioriterer skattelette for de rikeste på bekostning av bedre og billigere tjenester til befolkningen. Disse medlemmer mener at skatt og avgift på sykdom og behov må reduseres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Regjeringen ber Stortinget i budsjettet for 2004 legge fram en plan for reduserte egenandeler i kommunesektoren."

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i Revidert nasjonalbudsjett føreslår å styrka kommunesektoren med 1 600 mill. kroner i 2003, jf. Innst. S. nr. 260 (2002-2003). Denne medlemen viser òg til merknader i denne innstillinga, kapittel 3.2.

Denne medlemen viser vidare til Senterpartiet sine prioriteringar for 2004 som er omtala fleire stader i denne innstillinga.

Denne medlemen vil prioritera følgjande:

• 1. Kommunesektoren skal tilførast 4 mrd. kroner utover Regjeringa sitt opplegg. Av desse midlane er 3 mrd. kroner til ein opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen i kommunane. 1 mrd. kroner nyttast til ei betre toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar og til naudsynt styrking, særleg av psykiatriplanen.

• 2. Senterpartiet vil prioritera ei rettvis toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar der staten kompenserer 100 pst. av utgiftene over kr 600 000 pr. brukar.

• 3. Senterpartiet vil styrka innsatsen for interkommunalt samarbeid, jf. merknader under kapittel 17.2.

Denne medlemen vil understreka at Senterpartiet sitt opplegg for 2004 sikrar lokalt handlingsrom og fremjar demokrati og kommunalt sjølvstyre. For denne medlemen er det òg viktig å sikra eit opplegg som medverkar til ein god skule og ein meir verdig omsorg.

Denne medlemen viser til at kommunane har ei total gjeld på mellom 70 og 80 mrd. kroner. Ein stor del av denne gjelda er knytta til underfinansierte reformar frå staten si side. Regjeringa oppgir at kommunesektoren vil spara 1,6 mrd. kroner på rentenedgangen. Denne medlemen er sterkt uroa over den overforenklinga Regjeringa her gjer. Mykje av kommunesektoren si gjeld er knytta til fast rente. Denne medlemen viser til KS sitt høyringsbrev der ein reknar effekten av rentenedgangen til 500 mill. kroner årleg.

Denne medlemen viser òg til at redusert rente gir lågare avkastning mellom anna på kommunane sine pensjonsfond. Dei kommunale pensjonsfonda var i 2002 på om lag 125 mrd. kroner. Legg ein til grunn 2 pst. lågare rente, medfører det ei lågare inntekt på 2 500 mill. kroner.

Denne medlemen er difor sterkt kritisk til Regjeringa si framheving av rentereduksjonar som eit element for å betra kommunane sin økonomi.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til en rapport som Sosialistisk Venstreparti la fram i mai 2002 som dokumenterte at forskjellene i Norge øker dramatisk.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringens generelle politikk med privatisering, økte forskjeller og innstramming i velferden og manglende sosiale boligpolitikk skaper flere fattige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til kvartalsrapport fra Husbanken som viser en dramatisk nedgang i byggingen av utleieboliger på 72 pst. Det er bare bygd 16 boliger for bostedsløse, og satt i gang kun 25 boliger i etter-opptrappingsplanen for psykisk helsevern. Dette er mye mindre enn behovet.

Kommunene har planer, men oppgir at de mangler egenkapital til å sette planene ut i livet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener dårlig kommuneøkonomi vil føre til kutt i sosialhjelpssatsene. De smale fattigdomstiltakene Regjeringen har satt inn, finansieres ved kutt i ytelser til arbeidsledige og økte egenandeler til syke. Disse medlemmer vil ta et kraftig oppgjør med Regjeringens politikk der de nest fattigste betaler for de aller fattigste.

Disse medlemmer vil spesielt påpeke at mellom 20 000 og 50 000 barn lever under forhold som må betegnes som fattigdom. Det er en skam hvis et rikt land som Norge ikke klarer å fjerne denne fattigdommen. Tiltak må settes inn både på kort og lang sikt. En god kommuneøkonomi er helt nødvendig for å løse dette. Et godt og kompetent sosialfaglig hjelpeapparat, sosialhjelpssatser det går an å leve av, trygge og rimelige boligtilbud til vanskeligstilte, gratis grunnskole, lavere foreldrebetaling i SFO og barnehager og kultur- og fritidstilbud uten egenandeler, er nøkkelfaktorer for å unngå at økonomisk fattigdom skal ramme barn og ekskludere dem fra sosiale fellesskap.

Disse medlemmer beklager sterkt at Regjeringens opplegg tvinger kommunene til å kutte i viktige velferdstilbud og øke prisene.

Disse medlemmer vil også peke på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) gikk imot økningen i skatteandel til 50 pst. I et svar fra Regjeringen til Sosialistisk Venstreparti 31. mai 2002 fremgår det at av fylkeskommunene er det bare Oslo og Akershus som vinner på opptrappingen, og av kommunene vil 17 vinne og resten tape. Av kommunevinnerne er 6 kommuner i Akershus og de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse medlemmer finner det derfor urimelig å fortsette opptrappingen og ber om at skatteandelen holdes på samme nivå i 2004 som i 2003.

Disse medlemmer har merket seg at kommunesektorens skatteinntekter for 2003 vil bli 1 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn og at Regjeringen ikke vil kompensere dette.

Sett i sammenheng med økende arbeidsledighet og redusert skatteinngang vil det i sum bety at kommunene har fått redusert sine inntekter kraftig i forhold til forutsetningene da budsjettet ble lagt fram.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil sterkt ta avstand fra påstanden om at Regjeringens politikk mangler sosial profil og fører til økte forskjeller mellom folk, og vil i den forbindelse vise til St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.

Disse medlemmer vil på det sterkeste tilbakevise at Regjeringen prioriterer skattelette for de rikeste på bekostning av bedre og billigere tjenester til befolkningen. Disse medlemmer vil bemerke at dette utsagnet ikke blir mer riktig selv om det gjentas ofte. Disse medlemmer vil vise til at gjennomført skattelette i 2002 og 2003 hovedsakelig har kommet næringslivet til gode i tillegg til lettelser for husholdninger med lavere og midlere inntekt. Målsettingen med dette er å styrke konkurransevilkårene for norsk næringsliv og danne grunnlag for nye, stabile og varige arbeidsplasser.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at kommunesektoren treng styrka inntekter. Denne medlemen vil visa til at Senterpartiet har teke til orde for å la kommunesektoren behalda 2 pst. meir av skatteinntektene. Dette må skje utan tilsvarande reduksjon i overføringane. Eit slikt grep vil gje kommunesektoren om lag 9 mrd. kroner meir.

Denne medlemen fremjar fylgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa utgreia ei ordning der kommunane får behalda inntil 2 pst. meir av skatteinntektene, ved at statens sine inntekter vert reduserte tilsvarande."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at kommunesektoren må dekke den langsiktige økningen i pensjonsutgifter. I tillegg må kommunal sektor dra med seg en økonomisk ubalanse som er opparbeidet gjennom flere år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning. Kommunesektoren er landets største arbeidsgiver. For at denne skal kunne gjennomføres, må kommunesektoren settes i stand til å kunne følge opp denne. Dette er helt nødvendig for å utvikle moderne velferdskommuner.

Disse medlemmer vil vise til at tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helsesektoren er f.eks. helt avhengig av tilstrekkelig bemanning og kvalifikasjonene til dem som arbeider i sektoren. Rekruttering er en stor utfordring på mange steder. Derfor er det behov for en forsterket innsats på dette området. Disse medlemmer vil her vise til vedtak 12. desember 2001, jf. tilråding fra sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002).

Disse medlemmer vil påpeke at dersom en slik rekrutteringsplan skal ha mening, må den følges opp av tilstrekkelige rammer til kommunesektoren slik at de kan ansette nok personell til å møte befolkningens behov.

Disse medlemmer viser til behovet for å få ned sykefraværet, og å rekruttere og beholde kvalifisert personale i kommunesektoren. Kommunesektoren har behov for et lønnsoppgjør minst på linje med det staten forhandler fram og en tilsvarende finansiering som statlig virksomhet får. Dette må legges inn i rammene i nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2004 kompensere kommunene fullt ut for tilsvarende lønnsvekst som staten forhandler fram med sine ansatte i nasjonalbudsjettet."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at Regjeringen legger kompensasjon for bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften inn i skjønnsrammen. Disse medlemmer mener dette tilskuddet bør gå direkte til den enkelte kommune basert på konkret økning i utgiftene og ber Regjeringen sørge for dette. Dette tilskuddet skal komme i tillegg til den foreslåtte rammen.

Disse medlemmer viser til at underskuddet som ligger igjen i fylkeskommunene etter sykehusreformen i hovedsak er opparbeidet i sykehusene, og det faktum at staten ikke tar ansvar for å dekke det, har resultert i en ytterligere forverring av fylkeskommunenes økonomi. Disse medlemmer mener tilsvarende kan skje med overføringen av ansvaret for rus- og psykiatrifeltet. Disse medlemmer viser til merknad i Innst. O. nr. 51 (2002-2003) der flertallet ber Regjeringen gå i forhandlinger med den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer viser til at Regjeringen også på dette område har unnlatt å følge Stortingets pålegg. Dette må nå gjennomføres i løpet av høsten. Disse medlemmer viser til at kompensasjonsordningen som foreslås nå er dårligere enn den som ble vedtatt for sjukehusreformen. Disse medlemmer ber Regjeringen legge til grunn en kompensasjon for utgifter minst på linje med det som ble gitt for sjukehusoppgjøret.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at et konkurransedyktig næringsliv er svært viktig i kampen mot arbeidsledigheten, noe som igjen påvirker den enkelte innbyggers levekår. Et konkurransekraftig næringsliv er en av bærebjelkene i velferdssamfunnet. Solide velferdsløsninger i kommunene krever gode rammebetingelser for verdiskapning i privat sektor.

Disse medlemmer viser til at spørsmålet om eiendomsskatt er blant temaene som taes opp i den skattereform Skauge-utvalget har utredet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om dette arbeidet hvor også eiendomsskattespørsmålet vil bli vurdert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at eventuell innføring av friere kommunalt skatteøre ikke kan ses uavhengig av andre endringer i inntektssystemet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har varslet at det settes ned et nytt inntektsutvalg for kommunesektoren høsten 2003, og ber Regjeringen vurdere om spørsmålet om lokal beskatningsrett skal være en del av dette utvalgets mandat.

Disse medlemmer konstaterer med tilfredshet at kommuneopplegget for 2004 innebærer en historisk høy vekst. Særlig er veksten i de frie inntektene, som skaper grunnlag for større lokalt handlingsrom, gledelig stor.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil visa til at når kommunane no har ei gjeld på mellom 70 og 80 mrd. kroner, er det fordi statlege reformar, t.d. eldreplanen og grunnskulereforma er underfinansierte frå staten si side.

Denne medlemen viser elles til at Regjeringa ikkje har teke omsyn til dei ekstraordinære pensjonsutgiftene kommunesektoren er blitt påført som følgje av nedgangen i finansmarknadene i verda. Regjeringa har heller ikkje teke omsyn til det akkumulerte underskotet i kommunesektoren.

Denne medlemen registrerer at Regjeringa no nedjusterer anslaget for skatteinngangen i kommunane med 1 mrd. kroner i 2003 i forhold til vedteke statsbudsjett. Denne medlemen viser til at Kommunenes Sentralforbund i sin høyringsuttale meiner at svikten i skatteinngangen er enda større.

Denne medlemen vil peika på at utviklinga som har ført til denne situasjonen har vore kjent for Regjeringa og stortingsfleirtalet i lengre tid. Diverre finst det ikkje fleirtal på Stortinget i dag med vilje til å syta for eit godt nok tenestetilbod til innbyggjarane. Kristeleg Folkeparti støttar no Høgre si linje i kommunalpolitikken, eit Høgre som lenge har hatt som sentral målsetjing å redusera det offentlege velferdstilbodet og heller la folk ordna seg sjølv alt etter kva den einskilde sin økonomi tillet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens arbeid for at offentlige ressurser utnyttes best mulig til glede for innbyggerne. I Sem-erklæringen sier Samarbeidsregjeringen blant annet at den vil styrke kommuneøkonomien, at den forutsetter en fortsatt realøkning av kommunesektorens rammer og at det er et stort behov for modernisering og omstilling i kommunesektoren. Disse medlemmer mener det må være et mål å sikre best mulig tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og forvaltningsnivåer. Disse medlemmer har derfor stor tro på en politikk som øker det lokale handlingsrom til å foreta prioriteringer i henhold til lokale behov og ønsker. Derfor fokuserer disse medlemmer på at brukeren må settes i sentrum. Offentlig sektor er til for innbyggerne, og må derfor tilpasses deres ønsker og behov. Disse medlemmer ønsker derfor å øke det lokale handlingsrommet fordi vi mener at det er lokale myndigheter selv, i dialog med brukerne, som best vet hvordan tjenestetilbudet bør utformes.

1.2.4 Oppfølging av tidligere stortingsvedtak og komitémerknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i Ot.prp. nr. 66 (2002-2003) har fulgt opp komitémerknader og vedtak i forbindelse med stortingsbehandlingen av kommuneproposisjonen og statsbudsjettet for 2003. For ytterligere merknader vedrørende dette, henvises det til de respektive kapitler der de ulike områdene er omtalt.