Etter 1980 har kommunikasjonsteknologien gradvis blitt en del av informasjonsteknologien. I dag er all kommunikasjonsteknologi IT-basert og følger samme utviklingstrender som datamaskiner og datanettverk. Utviklingen representerer store utfordringer for de operative EOS-tjenestenes kommunikasjonsavlytting. Teknologiutviklingen har også sider ved seg som kan berøre avgrensningen av tjenestenes virksomhetsområder. Likeledes medfører den nye kommunikasjonsteknologien at overskuddsinformasjon i større grad enn før blir en sentral problemstilling for tjenestene.

Utviklingen får også betydning for utvalgets kontroll. En av kontrollmåtene utvalget benytter er inspeksjon av utstyret en tjeneste har for innsamling av informasjon fra kommunikasjonssystemer. Tidligere var dette en overkommelig oppgave. Komplisert kommunikasjonsteknologi og tilsvarende komplisert utstyr for å hente ut informasjon, gjør at det i dag i praksis er umulig for utvalget å se hva som skjer. For å optimalisere kontrollen på dette feltet, innenfor de rammer som er lagt i kontrolloven og instruksen, legger utvalget først og fremst vekt på å ha tilstrekkelig teknologisk kompetanse til disposisjon til å få en generell forståelse av hvordan systemene fungerer og hvilke muligheter de gir. Dette oppnås gjennom bruk av sakkyndig bistand, jf. kontrolloven § 10. Dernest er erfaringen at det gir best effekt om det i dialog med tjenestene utarbeides prosedyrer som muliggjør etterprøving av hvilke oppdrag som er lagt inn i systemene og resultatet av dem.

Trusselbildet endrer seg også når det gjelder mer spesifikke trusler som spredning av masseødeleg­gelsesvåpen, flyktningespionasje og organisert økonomisk kriminalitet. Et fellestrekk er truslenes inter-nasjonale karakter. Denne trusselforståelsen har lagt grunnlaget for økt samarbeid mellom EOS-tjenestene i ulike land.

Internasjonaliseringen av trusselbildet fører til at det lettere vil kunne oppstå berøringspunkter mellom EOS-tjenestene, primært de operative tjenestene, PST og Forsvarets etterretningstjeneste, som begge har arbeid mot internasjonal terrorisme som en av sine lovpålagte oppgaver. Det er en åpenbar fordel, også i kontrollsammenheng, at det foreligger klare regler for samarbeid og avgrensning mellom tjenestene. Dette er problemstillinger som vil inngå i arbeidet med å lage en ny samarbeidsinstruks for tjenestene.

En følge av utviklingen er også at andre myndigheter enn de organiserte EOS-tjenestene i større grad trekkes inn i eller gis ansvar for saker innenfor tjenestenes arbeidsområde. Utvalget er seg bevisst denne utviklingen, fordi den kan reise spørsmål også i forhold til utvalgets kontroll.