Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli, Aud Gaundal og Rita Tveiten fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, fungerende leder Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten som er en oppfølging av næringskomiteens merknader i Innst. O. nr. 34 (2002-2003), om behovet for en samlet drøfting av strukturtiltakene for kystflåten.
Komiteen er enig i de klare mål for norsk fiskeri- og havbruksnæring, - jf. St.meld. nr. 51 (1997-1998) og Innst. S. nr. 93 (1998-1999) - og vil legge til rette for en fremtidsrettet fiskerinæring. Det skal være en næring som ungdommer søker til og som folk langs kysten tør satse på, og som bidrar til bosetting og sysselsetting i levedyktige lokalsamfunn langs kysten. Samtidig er det viktig å legge til grunn at denne næringen skal bidra med og gi lønnsomme arbeidsplasser, samt å opprettholde en variert fiskeflåte i Norge. Kystfiskeflåten er en bærebjelke i fiskerinæringen, og derfor av stor betydning for kystsamfunnenes fremtid. Det er gjennom bedre økonomi og økt evne til fornying at kystflåten kan opprettholde sin posisjon. Komiteen ser en sterk kystflåte som et av flere virkemidler for å nå distriktspolitiske mål. En god næringspolitikk for kysten er derfor også den beste distriktspolitikken vi kan få.
Komiteen viser til at fiskeriressursene er fellesskapets eiendom, og de skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet til det beste for næringsutvikling og bosetting. Denne viktige ressursen må forvaltes med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning.
Komiteen mener man må ta hensyn til at ressursgrunnlaget kan variere fra år til år. Målet må være at kystflåten skal få rammebetingelser som gjør det mulig for fiskerne å velge tilpasningsformer som passer den enkelte, og som alt i alt gir best mulig kapasitetsutnyttelse.
Komiteen er klar over og legger til grunn at strukturpolitikk for fiskeflåten har vært behandlet en rekke ganger de siste 20 årene. Det har vært bred tverrpolitisk enighet blant skiftende regjeringer og Storting i perioden om at fangstkapasiteten må tilpasses tilgjengelig ressursgrunnlag for å oppnå en bærekraftig utvikling i næringen. Senest i 1998 la regjeringen Bondevik I fram en melding om Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring (St. meld nr. 51 (1997-1998)). Denne satte fokus på kapasitetstilpasning, lønnsomhet og flåtens fornyelsesevne. Det uttalte målet er at fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen, og at næringen skal bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Lønnsomheten i næringen skal bidra til å oppnå distriktspolitiske mål, og det betyr i praksis å opprettholde kystsamfunnene. Videre ble det i Innst. O. nr. 34 (2002-2003) påpekt viktigheten av at strukturelle virkemidler bidrar til å oppfylle de nasjonale fiskeripolitiske målene som Stortinget har lagt til grunn.
Komiteen setter overkapasitet i fiskeflåten inn i en global sammenheng og anser denne som den mest alvorlige trussel mot bærekraftig fiskeriforvaltning. I FN-organet Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) er det utarbeidet en handlingsplan for ansvarlig fiske hvor det overordnede målet er bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene. Dette viser etter komiteens syn at bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene har sterk global forankring. Fiskerinæringen er en syklisk næring som i større og større grad blir del av en globalisert næring. De senere år har vært preget av både oppgangs- og nedgangskonjunkturer, hvor løsningene ikke alene har vært å tilføre mer kapital.
Komiteen viser til at det historiske perspektivet på fiske har vært at ingen eier fisken i havet, og at fiskeressursene er felles og frie for alle. Man har fisket daglig det man ønsket, uten å se hva dette ville medføre på sikt. Over tid har fangstevnen i forhold til fiskeressursene blitt for stor. Teknologien har bidratt til å bedre fangseffektiviteten både i havfiskeflåten og i kystflåten gjennom flere tiår. Dette har medført at vi i dag står i en vanskelig situasjon, og komiteen erkjenner at vi i dag har overkapasitet i fiskeriene.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, påpeker at det ikke har vært mangel på gode intensjoner, og ser at både politiske, internasjonale og næringsmessige erfaringer i en årrekke dokumenterer at tiden er kommet fra å bevege oss fra en diskusjon om formål, til å gå over i en situasjon med aktiv og konkret handling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at den fremlagte strukturmeldinga er således en oppfølging av dette overfor kystfiskeflåten. Flertallet vil i denne sammenheng presisere at andre deler av fiskeflåten har gjennomgått en strukturering, og at dette på denne måten ikke er unikt for kystfiskeflåten.
Flertallet legger til grunn at ressursfordelingsspørsmålet er meget sentralt i fiskeriforvaltningen. Det er viktig å sikre en stabil og langsiktig ressursfordeling mellom fartøygruppene. Det igjen vil skape forutsigbare rammevilkår for fiskerne, og bidra til å flytte fokus hos den enkelte båteier fra kampen om andeler til muligheten for økt verdiskaping per kilo fisk. Samtidig mener flertallet at det må legges til rette for at alt råstoffet må ivaretas, og at det kontinuerlig arbeides for å bedre kvaliteten. Dette vil samtidig medføre en bedre inntjening og dermed større lønnsomhet for driften av fartøyet. Økt lønnsomhet vil bidra til bedre rekruttering til fiskeryrket.
Flertallet vil peke på at de næringsgrener som er tuftet på biologiske ressurser vil ha større usikkerhet enn andre næringsgrener. Det er derfor viktig å ha størst mulig grad av langsiktighet og forutsigbarhet, når det gjelder de politisk bestemte rammebetingelser, for å kunne planlegge driften og foreta de nødvendige investeringene. Flertallet mener derfor at behovet for rammebetingelser som gjør det mulig å tilpasse flåtekapasiteten bedre til ressursgrunnlaget er helt vesentlig, og det er behov for at ressursfordelingen mellom gruppene ligger fast over lengre tid.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at fleire instansar under dei opne høyringane i komiteen ba om at komiteen måtte få eit betre grunnlag å ta desse viktige avgjerdene på, og at behandlinga av meldinga burde utsetjast. Desse medlemene deler vurderinga av at ei rekke uavklarte forhold, mellom anna uklarheit rundt ein del spørsmål knytt til lønsemd, kapasitet og geografiske virkninger, gjer at det ville ha vore ein fordel om Stortinget tok seg betre tid til å behandle desse viktige spørsmåla.
Desse medlemene meiner premissene for konklusjonane i meldinga er delvis sviktande og for dårleg utgreidd. På denne bakgrunn vil desse medlemene ikkje gi tilslutnad til Regjeringa sine forslag til strukturtiltak. Spesielt vil desse medlemene peike på at dei føreslåtte strukturkvotane er eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar i Noreg. Omsetning av fiskekvoter er ikkje lov i dag, og forslag om å innføre omsettelege kvotar har før vorte stoppa. Desse medlemene har merka seg at det likevel skjer kjøp og sal av fiskekvotar. Desse medlemene vil påpeike at å gjere kvotar omsettelege vil vere i strid med prinsippet om at fiskeriressursane skal vere samfunnet sitt felleseige, og meiner meldinga ikkje problematiserer dette i tilstrekkelig grad.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser og øke muligheten for samspill mellom fiskeflåten og industrien på land.
Disse medlemmer mener derfor at fiskeflåten må fornyes og oppgraderes for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff.
Disse medlemmer mener at det må utredes en modell for regional kvotebank med et eget regionalt styre som har til oppgave å forvalte strukturfondet og kvotetildelingen i den enkelte region.
Disse medlemmer ser det som særlig viktig at de ordninger som innføres, tar hensyn til den geografiske fordeling av fiskerettighetene, kystsamfunnenes avhengighet til fiskeriene, industriens behov for kvalitetsråstoff og rekruttering.
Disse medlemmer mener at Regjeringen må utrede en slik regional forvaltningsmodell og forelegge dette for Stortinget i egnet form, så snart som mulig.
Disse medlemmer mener også at det i samme forbindelse må gjennomføres en vurdering av hvilke konsekvenser de foreslåtte strukturtiltak har for bosetting, næringsliv og kultur i de fiskeriavhengige lokalsamfunn langs kysten. Herunder må også de samiske interesser bli vurdert.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en regional modell for forvaltning av fiskeriressursene, herunder regionale kvotefond/kvotebanker.
Stortinget ber også om at de samfunnsmessige konsekvensene ved å gjennomføre strukturtiltak for kystfiskeflåten blir utredet. Slike utredninger må foreligge før strukturtiltak kan iverksettes."
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiethar merka seg at store delar av fiskerinæringa er i ein vanskeleg situasjon i dag. Lågare førstehands- og marknadsprisar, høg kronekurs og rente, usikker råstofftilgang, ressurssituasjonen, marknadstilhøve osb. er forhold som gir utfordringar i alle ledd i næringa. Desse medlemenestiller spørsmål ved klokskapen i å strukturtilpasse både flåte og industri i ein slik situasjon med lågkonjunktur og særskilte næringsmessige utfordringar.
Desse medlemene viser til at vi i dag er i ein situasjon med historisk låge kvotar i torskefiskeria. Desse medlemene meiner ut frå dette at det beste langsiktige verkemiddelet for å få betre lønsemd i heile fiskerinæringa, er å bygge opp ressursane og forvalte dei ut frå omsynet til maksimalt langtidsutbytte og ikkje kortsiktig forteneste. Desse medlemene meiner eit anna beskatningsmønster i fiskeria vil vere eit vesentleg tiltak for å ivareta dei fiskeripolitiske måla. I torskefiskeria er det mest lønsame å la fisken vekse seg stor før han blir fanga. Data viser at trålreiskap fangar fisk av mindre storleik enn den konvensjonelle flåten. Dette er først og fremst ein konsekvens av vandringsmønsteret til fisken. Å legge betre til rette for den kystnære konvensjonelle flåten, vil derfor vere ein viktig fiskeripolitisk strategi for betra lønsemd i fiskeria.
Desse medlemmene viser til sine merknader under dei ulike forslaga til strukturtiltak.
Desse medlemene meiner ein fiskeripolitisk strategi for å betre lønsemda i fiskerinæringa må ta utgangspunkt i oppbygging av ressursane, samt ei omfordeling frå havfiskeflåten til den kystnære flåten. Desse medlemene viser vidare til at å gjere det mogleg å konvertere konsesjonar i havfiskeflåten til kvotar for kystnære farty vil kunne vere ei god løysing i enkelte tilfelle. Desse medlemene viser dessutan til at forslaget om å utvide samlekvoteordninga kan vere ein strategi for betra lønsemd i flåten. Desse medlemene vil be departementet utrede dette. Desse medlemene viser vidare til forslag om regionale kvotefond. Desse medlemene meiner ei sterkare regional forvaltning av fiskeriressursane kan ha klare fordelar og ber departementet utrede også dette.
På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede nye tiltak som kan bidra til å betre den bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske lønsemda i fiskeria. Slike tiltak kan vere utviding av samlekvotemodellen, regional forvaltning av kvotane, nye vilkår for tildeling av støtte frå SND som stimulerer til lønnsam drift ut frå ressursgrunnlaget, samt opning for overføring av kvoterettar frå havfiskeflåten til kystflåten."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at en dimensjonering av kapasiteten i kystflåten må sees i en sammenheng der regulering, tilgjengelighet, ressursgrunnlag og industristruktur inngår som vesentlige momenter. Tilfeldige eller utelukkende markedsstyrte strukturendringer vil få store konsekvenser for landingsmønster, industristruktur og bosettingsmønster.
Disse medlemmer vil videre vise til at de distriktspolitiske konsekvensene av Regjeringas forslag ikke er utredet, dette til tross for at det i meldinga pekes på at forslagene sannsynligvis vil få slike konsekvenser.
Videre vil disse medlemmer peke på at det ikke er foretatt noen analyser med hensyn til lønnsomhet i de flåtegrupper som allerede er omfattet av strukturtiltak. Det er all grunn til å anta at innføring av omsettelige kvoter slik samarbeidsregjeringa legger opp til, vil medføre en sterk gjeldsøkning hos dem som deltar i ordninga, slik vi har sett for eksempel i oppdrettsnæringa. Konsekvensen av dette blir en mer sårbar næring som blir mindre i stand til å takle naturlige svingninger i ressursgrunnlaget. Disse medlemmer vil peke på at en slik utvikling over tid vil føre til at en stadig større andel av verdiskapingen går til å betjene kapital, og en mindre del går til mannskapslott.
Disse medlemmer ønsker ikke en utvikling i norsk fiskerinæring der ressursgrunnlaget privatiseres og samles på stadig færre hender. På dette grunnlag mener disse medlemmer at en kapasitetstilpasning må finne sted gjennom ordninger der fiskeressursene fortsatt blir fellesskapets eiendom, samtidig som hensynet til rekruttering, flåtefornyelse og lønnsomhet må søkes ivaretatt.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti ønskjer ein variert fiskeflåte med havgåande og kystnære farty som kan bidra til busetjing og verdiskaping på land. Likevel meiner desse medlemene at fabrikktrålflåten som i mindre grad bidrar til dette, bør utfasast og ressursane overførast til kystflåten.
På denne bakgrunn fremjar desse medlemene følgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa leggje fram forslag til korleis ein i løpet av ein tiårsperiode kan fase ut fabrikktrålflåten."
Dette medlem fra Senterpartiet mener en modell som innebærer en regional kvotebank hvor en region kan kjøpe opp fiskefartøy, vil ivareta behovet for flåtestrukturering på en langt mer kontrollert og bedre måte enn Regjeringens forslag. Innenfor en slik ordning vil den enkelte region gjennom et kvotestyre i større grad enn i dag kunne bli en utviklingsaktør i forhold til fiskerinæringa, ut fra lokale forhold, lokal industristruktur og ikke minst i forhold til hva som vil være en naturlig flåtestruktur i de enkelte regioner.
Etter dette medlems oppfatning bør det gis frihet til å bruke den regionale kvotebanken i rekutteringsøyemed, som tidsbegrenset tildeling til ulike flåtegrupper, og det må være mulig å flytte kvoter på tvers av lengdegruppene i henhold til regionale prioriteringer og behov.
Dette medlem mener videre at de regionale kvotefondene må gis adgang til å kjøpe ut kvoter fra trålerflåten på frivillig basis og overføre disse til kystflåten.
Dette medlem viser til at en slik ordning i motsetning til Regjeringens forslag vil være fleksibel, reversibel eller mulig å utvide dersom erfaringene over tid skulle tilsi dette.
I et globalt perspektiv ser komiteen på overkapasitet
i fiskeflåten som den viktigste årsaken til overbeskatning
av fiskebestander. Dette er å betrakte som det fundamentale
problem i verdens fiskerier. Ressursene blir feil utnyttet, og feil
utnyttelse fører i sin tur til økt press. Dette
fører igjen til press for større uttak, for å dekke
de økte kostnader som overkapasiteten medfører.
Komiteen vil også framholde
betydningen av at vi har en fiskeflåte som er sammensatt
i forhold til geografi, størrelsesgrupper og redskapstyper,
og at utfordringen blir hvordan vi best mulig kan benytte de ressursene
som ligger i fiskeriene. Det er helt klart at uansett svingninger
i bestandsstørrelsen og totalkvoter, så må vi
utnytte det kvantum fisk som tas ut av havet best mulig.
Videre er det av uvurderlig betydning at fiskeflåten
i større grad blir i stand til å levere råstoff
av høyeste kvalitet. Høyere kvalitet sammen med
levering på de tidspunkt råstoffet etterspørres,
er nøkkelen til bedre avkastning av ressursene. Komiteen vil
i denne sammenheng få uttrykke at det dermed også kreves
en fiskeflåte som er i stand til å ta vare på de
delene av fisken som i dag ikke utnyttes.
Komiteen mener dette er ut ifra
en erkjennelse av at bare en kontinuerlig fornyelse av fiskeflåten
kan sikre at fremtidens krav blir møtt.
Komiteen vil endelig påpeke
at vi ikke må miste de langsiktige perspektivene om en
fiskeflåte som skal være en stabil leverandør
av råstoff av høy kvalitet. En slik fiskeflåte
kan sammen med fiskeindustrien gi god nok økonomi til å sikre
livskraftige lokalsamfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at dersom fartøy ikke holder seg til betingelsene
for konsesjonen, så må konsesjonsgiveren stå fritt
til å re-tildele denne.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil derfor påpeke at noe av det viktigste i strukturarbeidet
er at dette må sees i et svært langsiktig perspektiv,
flere tiår fremover. Strukturering i en fartøygruppe
danner et langsiktig grunnlag for den nødvendige fornyingen. Dette
er av stor betydning både for å sikre trygge arbeidsplasser
og ivareta råstoffet.
Dette flertallet legger til grunn
at innføring av strukturtiltakene må:
– Ivareta
målet om å opprettholde en differensiert flåte.
– Gi tilstrekkelig fleksibilitet
til at flest mulig kan finne en tilpasning ut fra egne forutsetninger.
– Gi tilstrekkelige økonomiske
incentiver til å gå inn på strukturordningene.
– Sikre en rimelig stabil geografisk
fordeling av fartøy med adgang til å delta i ulike
fiskerier.
– Ivareta viktige kontrollhensyn.
– Sørge for at man unngår
en for stor økning i gjeldsbelastningen for fartøy
som går inn på ordningen.
– Sørge for at fartøy
som likevel ikke går inn på ordningene, i minst
mulig grad blir negativt påvirket.
– Samt at tiltakene er enkle å administrere,
både for næring og forvaltning.
– Styrke lønnsomheten
i fiskerinæringen.
– Bidra til høyest mulig
nasjonal verdiskaping ved å se flåte og industri
under ett.
– Ivareta målet om å opprettholde
en nasjonal flåte.
– Redusere kapasiteten for å sikre
en bærekraftig fiskebestand.
– Bidra til en enklere regulering
som reduserer kappfisket og hever kvaliteten.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet,
ser at til tross for at antallet fartøy i gruppen er redusert,
så er samtidig kapasiteten øket med 30 pst. Det
er også viktig å sikre lønnsomheten i flåten
gjennom modernisering som igjen kan legge til rette for bedre utnyttelse
av fangst og biprodukter. Dette flertallet mener
derfor at det er bedre å foreslå tiltak og løsninger
i denne retning framfor ikke å foreta seg noen ting.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Stortinget har
vedtatt at målsetjinga er at fiskeripolitikken skal bidra
til busetjing, arbeidsplassar, berekraft og lønsemd. I
lys av desse måla er dei strukturtiltaka som er føreslått
overfor kystflåten i St.meld. nr. 20 (2002-2003), steg
i feil retning i norsk fiskeripolitikk.
Desse medlemene ønskjer
ein differensiert flåte, med både kystnære
og havgåande farty, men meiner likevel at å bruke
ostehøvelprinsippet i struktureringa av fiskeflåten
er uklok politikk. Desse medlemene er samd i at overkapasitet
er ei global utfordring, som mellom anna gjenspeglar seg i at 90 pst.
av dei store artane er utfiska. Desse medlemene meiner
likevel ein må stille spørsmål ved kva
slags type kapasitet ein ønskjer i fiskerinæringa.
I denne samanhengen må ein ta til vitande at båtar
i flåten <10 meter har ein kapasitetsreduksjon
på 65 pst. i perioden 1990-2000, medan båtar mellom
21 og 28 meter har ein kapasitetsauke på 91 pst. Flåten mellom
10 og 15 meter har auka med 39 pst. Den totale reduksjonen i antal
farty er i perioden redusert med 24 pst, medan den samla tekniske
fangstkapasiteten har etter departementet sine utrekningar auka
med om lag 30 pst. Desse medlemene stiller i denne
samanhengen spørsmål ved om eit einsidig fokus
på reduksjon av talet på fiskefarty vil vere eit
rett grep i forhold til dei utfordringane næringa står
overfor i dag.
Desse medlemene viser til at
Norges Fiskerihøgskole i sitt "Høyringsnotat om
adgangsbegrensning for kystflåten" (datert 31. mai 2002)
har peikt på at kystflåten er ei heterogen gruppe
der enkelte utnyttar den tekniske kapasiteten fullt ut, medan andre
ikkje gjer det. Tekniske mål på kapasitet kan
derfor ikkje automatisk forståast som den kapasiteten som
er i bruk. Desse medlemeneviser
til at NFH i det nemnte notatet også problematiserer teknisk
kapasitet i forhold til verdiskaping, lønsemd og kvalitetsarbeid
i flåten. Premissen for St.meld. nr. 20 (2002-2003) er
at lønsemda blir redusert ved overkapasitet (for mange
farty i forhold til kvotane), og at å redusere kapasiteten dermed
betrar lønsemda for dei som blir att. NFH viser til at
det motsette likså godt kan vere tilfellet fordi redusert
kapasitet også kan redusere flåten si evne til å drive
marknadsorientert verdiskaping. Ved for eksempel å bruke
meir tid på fangstbehandling og betre utnytting av biprodukt
og bifangst, kan ein auke inntektene i fiskeria. Føresetnadene
for dette er tid, arbeid og fysisk kapasitet. I departementet si
forståing vil dette kunne definerast som overkapasitet.
Igjen er dette bakgrunn for å stille spørsmål
ved om å redusere talet på farty og talet på fiskarar
er det rette svaret på utfordringane i næringa
i dag.
Desse medlemene viser til utrekningar
frå mellom andre Norges Naturvernforbund som viser at det
er store forskjellar i lønsemd for dei ulike fartytypane.
I ei slik samanlikning vil ulikt mål for lønsemd
gi ulikt resultat. Om ein samanliknar kapitalrentabilitet (totalkapital
eller eigenkapital) vil forholdet bli eit anna enn om ein legg driftsmargin
(driftsresultat i forhold til driftsinntekter) til grunn. I samanlikning
av lønsemd mellom små og store farty med ulike
brukstypar, bør ein leggje kapitalrentabilitet til grunn. Desse
medlemene meiner dette er forhold ein må ta omsyn
til når ein diskuterer kapasitet og lønsemd i fiskeflåten.
Når det gjelder de konkrete
forslagene, viser komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, til at
strukturkvoteordning og opprettelsen av et strukturfond er ordninger som
er utformet for permanent å redusere antall fartøy i
kystflåten. Driftsordningen har som formål å bidra
til økt fleksibilitet i kystflåten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg at intensjonen bak strukturkvoteordningen
var at dette skulle være en frivillig ordning hvor det
blir stilt som vilkår at fartøy tas permanent
ut av fisket. For den enkelte fisker vil dette kunne innebære
at kvoten som ellers ville blitt tildelt for fiske med det fartøyet
som tas ut, nå blir tildelt for fiske med et annet fartøy
vedkommende har eller erverver, etter en viss avkortning. Flertallet tror
at dette kan være både kostnadsbesparende og en
mer rasjonell tilnærming.
Flertallet merker seg at det
i prinsippet kan innføres strukturkvoteordninger for hele
eller bare deler av kystflåten, og mener at det kan være
viktig å vurdere hvilke ordninger som er mest hensiktsmessige
for den enkelte gruppe.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner den skisserte strukturkvoteordninga
bringer oss nok eit steg i retning av fritt omsettelege kvotar. Desse
medlemene har merka seg at ein argumenterer med at ordningane
er frivillige. Denne omtalte "frivilligheita" vil først
og fremst gjelde fiskarar i denne generasjonen som kan velje om
dei vil selje kvoten eller ikkje, ein rett dei har fått
gratis og historisk sett tilfeldig. Dei fiskarane som i neste omgang
må kjøpe kvoten for å etablere seg, vil ikkje
kjenne til den samme frivilligheita. Det samme vil vere tilfelle
for mannskapet, som ikkje vil få kompensasjon for at fartyet
blir tatt ut av fiske. Desse medlemene viser i denne
samanhengen til merknadene sine i punkt 2.2.7.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil hevde
at omsettelige kvoter, slik det legges opp til gjennom strukturmeldinga,
ikke vil bli en frivillig ordning. Fiskebåtredere med høy
gjeldsbelastning og stor risiko kan bli presset til å selge
sitt fartøy av en bankforbindelse som vil redusere sin
risiko.
Dette medlem vil hevde at heller
ikke på kjøpersiden vil det være frivillighet
all den tid to båter i samme lengdegruppe kan oppleve et
vidt forskjellig kvotegrunnlag dersom en aktør kjøper
maksimalt antall kvoteenheter mens den andre ikke gjør
det. Dette vil over tid skape uakseptable tilstander i næringa.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som ønskelig med en jevn og tilpasset strukturering
i alle lengdegruppene. På denne måten vil kystflåten
i fremtiden fortsatt bestå av både større
og mindre fartøy. Samtidig vil det legge til rette for
fortsatt geografisk spredning av de ulike fartøygrupper
og opprettholde mangfoldet i flåten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er derfor enig i at strukturkvoteordningen
innføres i lengdegruppene 15 til 21 meter og 21 til 28
meter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at strukturkvoteordningene må gjelde for alle lengdegrupper
innen kystfiskeflåten og ikke kun begrenses til de to høyeste
lengdegruppene. Disse medlemmer viser til at fiskere
i de andre lengdgruppene også vil ha ønske om å delta
i strukturkvoteordningen, samt at dersom ordningen skal få den ønskede
effekt, er det av avgjørende betydning at alle lengdegrupper
deltar i ordningen. Disse medlemmer gir sin subsidiære
tilslutning til innføring av strukturkvoteordning i lengdegruppene
15 til 21 meter og 21 til 28 meter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser det hensiktsmessig at den relative andel i fordeling
av kvoter mellom lengdegruppene ivaretas. Dette blir ivaretatt godt
ved at strukturkvoteordningen bare skal kunne benyttes mellom fartøy
i samme lengdegruppe. I enkelte kommuner med få fartøy
i en lengdegruppe vil det kunne være bedre om fartøy
i ulike lengdegrupper gis mulighet til å strukturere seg innad.
På denne måten kunne man beholde fartøyet
i kommunen. På den andre siden mener flertallet at dette
vil kunne medføre at et fartøy blir tatt ut av
fiske til fordel for et annet tilhørende en annen lengdegruppe,
og vil derfor avvise en slik tilnærming.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader og forslag vedrørende utredning om kvotebank/kvotefond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det må være anledning til å bytte
kvoter mellom de forskjellige lengdegruppene og ikke at det settes
en kunstig grense på grunn av lengde. Fiskerne bør
selv kunne avgjøre om de ønsker å inngå samarbeid
med en annen fisker i en annen lengdegruppe.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, synes forslaget om en permanent forhøyet
kvotetildeling med avkorting er positivt. En slik avkortning vil
umiddelbart gi et kvantum til fordeling på samtlige. På denne
måten oppnås fordelene for reguleringsgruppen
umiddelbart og ikke først etter utløpet av tidsperioden.
Dette synes flertallet både er et prinsipp
som bidrar rettferdig og som er demokratisk og solidarisk til fordel
for aktørene som faller inn under ordningen.
Flertallet har merket seg at
en strukturkvoteordning vil medføre at overreguleringen
reduseres eller fjernes helt fordi den gjennomsnittlige kvoteutnyttingen øker.
Ut fra målet om at strukturkvoteordningen ikke skal medføre
negative konsekvenser for dem som ikke benytter ordningen, mener flertallet at
alternativet med en permanent, men avkortet kvotefordel er å foretrekke.
Når det gjelder størrelsen
på avkortingen, ser flertallet at denne
vil være avgjørende for villigheten til å bruke
ordningen. Desto mindre avkorting, jo gunstigere er det å benytte
seg av ordningen, rent kvotemessig. Blir avkortingen derimot for
høy, blir det mer lønnsomt å drive fartøyet
videre eller selge det for fortsatt drift. De som ikke går
inn i ordningen, skal få kompensasjon gjennom avkortning
for de ulemper de blir påført ved redusert overregulering.
Ved vurdering av hvor høy overreguleringen kan være,
er det også et moment at avkortning vil redusere presset
og dermed den totale gjeldsbelastningen i næringen.
Flertallet har merket seg at
høringsinstansene har gått inn for å begrense
seg til en avkortingssats på 20 pst., og støtter
dette. Det synes fornuftig at man velger en løsning med
kun en sats, og krav om kondemnering av det uttatte fartøyet.
Flertallet mener at det er viktig å bedre
ressurstilgangen for gruppene umiddelbart, og finner at det vil være
uheldig å utsette tilbakeføring av kvotene til
etter et antall år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot at retten til fiskeressursene skal delegeres til private aktører
på varig basis, og foreslår derfor at retten til å utnytte
sammenslåtte kvoter må tidsavgrenses til 10 år.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Retten til å utnytte de
sammenslåtte kvotene tidsavgrenses til ti år."
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet merkar seg at fleirtalet ikkje
går inn for ei tidsavgrensa ordning, men for ei permanent
ordning med avkorting. Desse medlemene viser i denne
samanhengen til at ein for tilsvarande ordning i havfiskeflåten
har tidsavgrensa kvotefordelen, og synest det er oppsiktsvekkjande
at ikkje det samme skal vere tilfelle for kystflåten. Igjen
vil desse medlemene påpeike at dette er
ordningar som langt på veg er med på å privatisere eigedomsretten
til fiskeriressursane.
Desse medlemene vil elles peike
på at problem som først og fremst skuldast reguleringsmessige
forhold, som til dømes kappfiskeproblematikken, ikkje bør
løysast med struktureringstiltak, men med betre reguleringar.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, støtter forslaget om at dagens fylkesbindinger,
med eksisterende unntak, skal gjelde for strukturkvoteordningen.
Dette fordi disse har gitt et positivt bidrag til å opprettholde
en variert kystflåte. Denne flåten danner grunnlaget
for bosetning og virksomhet i lokalsamfunn flere steder langs kysten
enn hva som ville vært situasjonen dersom fartøy
med deltageradgang i gruppe I fritt kunne omsettes mellom fylkene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at det skal være noen geografiske begrensninger for
sammenslåinger av kvoter innen strukturkvoteordningen,
og at det må være anledning til å bytte
kvoter med andre fiskere over hele landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det blant høringsinstansene var flere
ulike meninger i forhold til om det bør settes kvotetak
eller ikke. Effekten av kvotetak vil ha betydning for de største
kystfartøyene under 28 meter, da flere av disse har flere
deltakeradganger. For disse vil kvotetaket ha en annen effekt enn
dersom en kun har én deltakeradgang. På den ene
siden burde det kanskje være opp til den enkelte fisker
selv å vurdere hvor mange kvoter det er hensiktsmessig,
og økonomisk forsvarlig, å samle på ett
fartøy.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vurderer det dithen at det er ønskelig å ha
et kvotetak for alle. Dette vil være et signal om retning
og samtidig være med på å redusere omsetteligheten
av kvoter.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
et kvotetak på 3 kvoter pr. fartøy."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at det skal settes et kvotetak, og er av den oppfatning at
dette vil begrense den struktureringen av næringen som
er nødvendig, og at et kvotetak også vil legge
begrensninger på dyktige fiskere som er effektive i sitt
arbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er klar over at vilkårene for å delta i fiske
blir fastsatt med virkning for ett år av gangen, og spørsmålet
om adgang til å delta neste år vil likevel være
avhengig av vilkårene som da blir fastsatt. Både
for konsesjon og for deltakeradgangen gjelder at det er de årlige
forskrifter om regulering av hvert enkelt fiskeslag som gir nærmere
bestemmelser om hvor mye, når osv. man kan fiske av det
aktuelle fiskeslag.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, ser i denne sammenheng at en konsesjon til å delta
i et fiske således ikke er gjenstand for direkte omsetning. Dette
flertallet ser det derfor som positivt at de tre begrensningene
som er del av tiltakene - avkorting av kvoter, fylkesbindinger og
binding til lengdegruppe - bidrar til å redusere kvotens
omsettelighet.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merka seg at departementet
tar utgangspunkt i at marknadsprisen på dei omsette
strukturkvotane ikkje vil bli høgare enn at kjøparane
vil få ei betra bedriftsøkonomisk lønsemd. Desse
medlemene er ikkje overtydde om dette. Ein kan like gjerne
sjå for seg at marknadsprisen på kvotane
blir så høg at gevinsten ved auka kvotegrunnlag
blir ete opp av investeringa i kvote. Det kan med andre ord like
gjerne bli den som sel kvoten som realiserer grunnrenta og gjer
den til sin finansielle kapital/formue, medan kjøpar
får auka finanskostnader og gjeldsbyrde. Desse medlemene meiner
dette er forhold ein med fordel kunne ha undersøkt med
lys i erfaringane frå havfiskeflåten før
ein iverksette tilsvarande tiltak i kystflåten. Dette er
bakgrunnen for at desse medlemene fryktar at dei
føreslåtte strukturkvotane ikkje vil betre lønsemda
i fiskeria, men svekke henne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ingen problemer med omsettelige kvoter og er av den oppfatning at
meldingen burde ha løsnet mer opp på dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at dersom en fornybar, knapp ressurs utnyttes effektivt, kan
den gi grunnlag for ressursrente. Med en fangstevne i flåten
som overstiger ressursgrunnlaget krever dette regulering av fisket,
og fisk er dermed å betrakte som en knapp naturressurs. Flertallet ser
at med dette bakteppet vil innføring av strukturkvote kunne bidra
til at det realiseres høyere overskudd i deler av fiskeflåten
i årene fremover, og dermed aktualiseres spørsmålet
om en særskilt skattlegging. Flertalleter derfor positiv til at Regjeringen
utreder spørsmålet om innføring av grunnrentebeskatning
i fiskeriene og at de vil komme tilbake til Stortinget med dette
på et senere tidspunkt.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner primært at grunnrenta i fiskeria
skal tilfalla kystsamfunna og næringsaktørane. Likevel
er dei føreslåtte strukturtiltaka i stortingsmeldinga
med på å setje fart på privatiseringa
av fiskeriressursane, og desse medlemene vil på denne bakgrunn
støtte ei utredning av ressursrente.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at det fra enkelte hold har vært anført
at strukturmeldingen i for liten grad baserer seg på analyser
og konsekvensutredninger. Samtidig kan det stilles spørsmål
om det vil være mulig å finne et riktig tidspunkt
for å innføre tiltak som begrenser kapasiteten
og hvor man samtidig har utredet alle konsekvenser. Flertallet mener
det vil være nyttig å vurdere tiltakene etter
hvert, og ønsker derfor en evaluering av strukturkvoteordningen
etter 3. driftsår.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner primært det er ein mykje betre
idé å evaluere dei strukturtiltaka som ein allereie hariverksett, som til dømes einingskvoteordninga
i havfiskeflåten, før ein set i verk nye tiltak
som strukturkvoteordninga for kystflåten mellom 15 og 28 meter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker
seg at statlige kondemneringsordninger har vært benyttet
som strukturtiltak i ulike grupper i fiskeflåten gjennom
mange tiår allerede. Det som er nytt i denne sammenheng,
er at ordningen delvis er næringsfinansiert gjennom
et avgiftstrekk på førstehåndsomsetningen
av fisk. I tillegg til de midler som næringen selv frembringer
gjennom dette avgiftstrekket, skal fondet kunne tilføres
midler over statsbudsjettet. Flertallet merker seg
også at forslaget ikke innebærer et permanent
strukturfond og avgiftstrekk, men er tidsbegrenset til fem år.
Flertallet viser også til
at hjemmel til å innføre en avgift på fangstverdien
som skal gå til et strukturfond for kapasitetstilpasning
av fiskeflåten ble gitt Regjeringen 12. desember 2002.
Det fremkom at avgiftssatsen og bevilgningen til fondet skulle komme
i Revidert nasjonalbudsjett, hvor det er finansiert 16,476 mill. kroner
til et slikt fond. Flertallet peker på at
det ikke kan kondemneres flere båter enn det er penger
til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
ikke at staten skal bidra med midler til et strukturfond. Disse
medlemmer ser det som viktig å beholde fiskerinæringen
som en subsidiefri næring og mener at næringen
selv må bidra med de nødvendige midlene til strukturfondet,
da det er næringen selv som vil nyte godt av at en omstrukturering
av næringen gjennomføres.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti viser til at det under Odelstinget si handsaming
av Ot.prp. nr. 76 (2002-2003) vart gitt samtykke til at:
"Departementet kan ved forskrift pålegge
den som leverer fangst å betale en avgift av fangstverdien
til et strukturfond for kapasitetstilpasning av fiskeflåten. (…)
Avgiftssatsen skal vedtas av Stortinget ved den årlige
budsjettbehandlingen."
Desse medlemene viser til at
Sosialistisk Venstreparti gikk imot opprettinga av eit strukturfond
for å kjøpe ut kapasitet i den minste flåten
under 15 meter, fordi dette er den flåten som best medverkar
til å oppfylle dei generelle, fiskeripolitiske målsetjingane
om lønsemd, berekraft, arbeidsplassar og busetjing. Desse
medlemene tar likevel til vitande at departementet har fått
lovheimel til å krevje ei avgift som skal gå til
eit strukturfond for kapasitetstilpassing av flåten, men
vil motsetje seg at fondet utelukkande skal brukast til å kjøpe
ut kapasitet i den minste flåten. Eit slikt fond må heller
innrettast slik at ein kondemnerer ulønsame, eldre og uhøvelege
farty.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at når hver enkelt fartøygruppe blir bedre tilpasset
tilgjengelige andeler av ressursgrunnlaget, kommer det en samlet
fiskeflåte til gode fordi dette vil redusere presset på fordelingen
mellom de åpne og de lukkede fiskerier. På denne
bakgrunn er flertallet enig i at det innføres
en flat avgift for alle fartøy. Dette vil også ivareta
hensynet til et enkelt, praktiserbart regelverk. Det vises også til
at en slik avgift ikke vil kreve nye innkrevingsrutiner eller store
kostnader å innføre.
Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det vil
vere urimeleg å krevje strukturavgift frå farty
som ikkje har konsesjon eller deltakarrett i tilgangsbegrensa fiskeri
og meiner departementet må ivareta dette i føresegnene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader under kapittel 2.2.10.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser her til tidligere merknader hvor det fremkommer
at fartøy ned til 15 meter bør være omfattet
av strukturkvoteordningen, og at fartøy opp til 15 meter
bør omfattes av kondemneringstilskudd fra strukturfondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader under kapittel 2.2.2. og 2.2.10.
Komiteen viser til
at forslag om avgiftssats er lagt frem for Stortinget i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2003.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at
staten deltar økonomisk i fondet med like stor andel som
det næringa bidrar med.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Staten skal bidra med like stor økonomisk
andel i strukturfondet som det næringa bidrar med."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti synes det er positivt at både staten
og næringen bidrar med finansiering av fondet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 2.2.10 og vil subsidiært
gi sin tilslutning til merknaden fra Høyre og Kristelig
Folkeparti.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, er enig i at kvoteandeler som blir frigjort, enten ved
avkorting i strukturkvoteordningen eller ved kondemnering finansiert
av strukturfondet, bør tilfalle hele lengdegruppen og ikke
bare fartøyene i gruppen innenfor det enkelte fylket.
Flertallet tror de foreslåtte
tiltakene vil kunne legge bedre til rette for en næring
som ungdom vil kunne ha en fremtid i. Det er behov for å rekruttere ungdom
og på denne måten bidra til kontinuitet i ressursforvaltningen.
Samtidig er det mange som hevder at det er en høy og kapitalintensiv
terskel for en slik rekruttering. Dette vil naturlig nok avhenge
av om man i begrepet rekruttering mener å erverve eget
fartøy eller om ordet rekruttering kan forstås
som rekruttering som mannskap.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti viser til sine merknader under punkt 2.2.10.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at intensjonen med driftsordninger er at det mottakende fartøy kan
legge opp til en drift som sikrer en mer lønnsom virksomhet
over en større del av året, enn hva dagens kvotegrunnlag
og regelverk tillater. Dette er først og fremst en forsøksordning
for fartøy under 28 meter. Flertallet har
samtidig merket seg at ordningene ikke gir permanente struktureffekter,
siden den er tidsavgrenset. Ordningen vil heller ikke redusere fangstkapasiteten. Flertallet ser
at en slik ordning med utveksling vil kunne gi fartøyene
anledning til bedre å utnytte lokale variasjoner i tilgjengeligheten
av fisk langs kysten. Dette kan betraktes som en ressursvennlig
og fleksibel tilnærming.
Flertallet ser at med de begrensningene
som ligger i driftsordningen begrenses samtidig omsetteligheten
og gjør dermed ordningen samtidig mindre attraktiv.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det også som en fordel at ordningen legger til rette
for en omfordeling av det samlede kvotegrunnlaget innenfor kystflåten.
Dette for å gi muligheter for en arbeidsdeling innen kystflåten
i retning av det som den tradisjonelt har hatt og en spesialisering
av fartøy, redskap og kunnskap ved at fiskerne seg imellom
gis anledning til å utveksle tildelte kvoter.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
peker på at geografisk spredning av kystflåten,
en variert fiskeflåte av større og mindre fartøy
samt å unngå en utvikling mot regulært
omsettelige kvoter, var en helt grunnleggende forutsetning for forslagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at driftsordningene må gjøres
gjeldende for hele landet og ikke kun begrenses til Finnmark. Disse
medlemmer deler heller ikke flertallets bekymring for de
konsekvenser en slik ordning eventuelt ville kunne få,
da disse medlemmer ønsker en utvikling hvor
kvotene gjøres omsettelige.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti meiner at også dei føreslåtte driftsordningane
bidrar til ei auka privatisering av ressursane fordi ein gir rom
for at den som har kvoterett skal kunne leige, lease eller låne
ut kvotar. På denne bakgrunn vil desse medlemene gå mot
prøveordninga.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ber Regjeringen å vurdere muligheten
for at flere fiskere i hele landet kan delta i driftsordningsmodellen.