Dok nr 8:115, Forslag fra stortingsrepresentantene Vidar
Andersen, Per Sandberg, Øyvind Korsberg og Torbjørn
Andersen:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en samlet
plan for fornyelse og oppgradering av vannforsynings- og avløpsnettet,
hvor de beskrevne og følgende virkemidler vurderes inntatt:1. Økonomiske
incitamenter i form av direkte støttebevilgninger til kommunene.
2. Statlige rådgivende retningslinjer
for en minstestandard på funksjonsdyktighet og
teknisk tilstand på vannforsynings- og avløpsnettet.
3. Bidra til å styrke kompetanse
og rekruttering til infrastruktursektoren for vann og avløp.
4. Utredninger, utvikling og forskning
for en bedre VA-infrastruktur.
5. Dagens forskrifter for avgiftsberegning
gjennomgås.
6. Forskriftene suppleres med regler for
budsjettering, regnskap, revisjon og kontroll."
For Regjeringen er offentlige tjenester til
innbyggerne med tilfredsstillende kvalitet, og en effektiv ressursutnyttelse
i offentlig sektor prioriterte områder. Vann- og avløpssystemene,
fra kilde til resipient, og tilstanden på infrastrukturen
er kritiske faktorer for et velferdssamfunn som det norske. At tilstanden
kjennetegnes ved tidsmessighet, tilstrekkelig teknisk kvalitet og
ivaretakelse av miljøkrav, bidrar til god velferd og hygiene
i samfunnet og til en bærekraftig utvikling. Nevnte faktorer
er og viktige for næringslivet og dermed landets økonomi.
Vannforsyning og transport og rensing av avløpsvann,
er i dag i hovedsak et kommunalt ansvar. Virksomheten utføres
i stor grad av kommunene selv, men det er også noe innslag
av kommunale og interkommunale selskaper. I tillegg drives enkelte
mindre enheter i privat regi. Virksomhetene, enten de er kommunale eller
kommunale/private selskaper må drives innenfor rammen
av de relevante lover og forskrifter. For vannforsyning er drikkevannsforskriften
(Forskriften av 4. desember 2001 nr. 1372) sentral. Forskriften
har til formål å sikre forsyning av drikkevann
i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre
at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe
slag og for øvrig er helsemessig betryggende. Forskriften
omfatter ethvert vannforsyningssystem og internt fordelingsnett
som skal levere drikkevann, og ethvert forhold som kan medføre
forurensning av råvann og drikkevann i vannforsyningssystem
eller internt fordelingsnett.
Når det gjelder anlegg for transport
og behandling av avløpsvann er regler for slike gitt i
forurensningsloven (Lov av 13. mars 1981 nr. 6) kapittel 4 og i
forskrifter i medhold av loven vedrørende behandling av
særskilte partikler i avløpsvannet.
Forslagsstillerne ber Regjeringen fremme forslag
om en samlet plan for fornyelse og oppgradering av nettet. Jeg vil
i den forbindelse få minne om følgende:
Program for vannforsyning har i perioden 1995-2002 hatt
en egen tilskuddsordning hvor vannverk har kunnet søke
om tilskudd til kvalitetsforbedrende tiltak. Programmet har utløst
den mest omfattende utbedring av norske vannverk noensinne. Forbedringen
har i større grad skjedd ved de store vannverkene enn ved
de små. Fra og med 2003 inngår tilskuddsordningen
i programmet i en mer generell statlig tilskuddsordning administrert
av fylkeskommunene. Programmet har medvirket til at vannverk som
til sammen forsyner mer enn en halv million personer, har fått
vann som er hygienisk sikret gjennom desinfeksjon av vannet.
Selv om tilskuddsordningen nå er lagt
om, vil arbeidet med Program for vannforsyning fortsette. Helsedepartementet
har bestemt at Folkehelseinstituttets arbeid med Program for vannforsyning
skal opprettholdes som en permanent ordning. Dette innebærer
at Folkehelseinstituttet skal fortsette det arbeid som er gjort
for å motivere vannverk til å gjennomføre
kvalitetsforberedende tiltak. I de kommende år vil vi sette
fokus på tiltak som vannverk må gjennomføre
for å utbedre ledningsnettet.
Gjennom EØS-avtalen er Norge omfattet
av EUs rådsdirektiv av 21. mai 1991 om rensing av avløpsvann fra
byområder (avløpsdirektivet). Direktivet gjelder oppsamling,
rensing og utslipp av avløpsvann fra tettbebyggelse, samt
rensing og utslipp av spillvann fra visse industrisektorer. Det
settes både spesifikke rensekrav og tidsfrister for utslipp
til avløpsvann som går til ferskvannsforekomster,
elvemunninger og kystfarvann.
Statens forurensningstilsyn (SFT) sendte juli
2003 forslag til ny forskrift om utslipp fra avløpsanlegg stiller
strengere krav til rensing av kommunalt avløpsvann på høring.
SFTs forslag til forskrift omfatter avløpsvann
fra:
– kommuner
– bolig, hytter, campingplasser
o.l.
– bensinstasjoner, tannklinikker,
fotovirksomhet m.m.
Etter planen skal forskriften tre i kraft 1.
juli 2004. Forskriften stiller i en del tilfeller strengere krav
til rensing av kommunalt avløpsvann enn dagens
praksis. Bakgrunnen for de nye kravene skyldes gjenværende tiltak
for å etterkomme krav i EUs avløpsdirektiv. I
forskriften åpnes det for å gi unntak fra direktivets
normalkrav til fjerning av organisk materiale.
Forskriften vil likevel føre til at
en rekke renseanlegg på Vestlandet og nordover må oppgraderes.
Kravene vil kunne medføre 1-1,5 milliarder kroner i økte
investeringer for kommunene i dette området fram mot utgangen
av 2006. Det kan føre til at hver enkelt abonnent må betale
opptil 400-900 kroner mer i året.
Som det framgår av ovennevnte eksisterer
dermed både nasjonale program og planer for betydelige
investeringer innenfor vannforsyning og håndtering av avløpsvann.
Behov for ytterligere tiltak må bero på en grundigere
vurdering av behov. Anleggene for distribusjon av vann (herunder
drikkevann) og avløpsvann er av varierende alder og kvalitet.
Det eksisterer imidlertid ikke noen entydig sammenheng mellom anleggets
alder og kvalitet.
Regjeringen er opptatt av gode insentivordninger
for offentlige virksomheter, også vann- og avløpsverk.
I den forbindelse har Kommunal- og regionaldepartementet gitt SINTEF
AS i oppdrag å utrede et nasjonalt informasjonssystem om
og for offentlige vann- og avløpsverk. Et slikt informasjonssystem
må kunne gi sammenlignbar informasjon ikke bare som pris,
men også tjenestekvalitet og leveringssikkerhet for norske vann-
og avløpsverk. Lav utskiftningstakt på ledningsnettet
kan føre til at et kommunalt verk framstår med lav
tjenestekvalitet og leveringssikkerhet relativt sett.
Gjennom muligheter for sammenligninger med andre
verk kan det dermed settes fokus på nødvendige reinvesteringer
for det enkelte verk. Et slikt informasjonssystem kan også gi
informasjon om tilstand på infrastrukturen ut over den
informasjon som foreligger gjennom vannverksregisteret og den avløpsstatistikk som
samles inn av Statistisk sentralbyrå.
Kommunal- og regionaldepartementet har i tillegg bedt
SINTEF vurdere om dagens finansieringssystem basert på selvkost
innenfor VA-området, bør erstattes av et system
med inntektsrammer etter mønster av den inntektsregulering
en har innenfor monopoldelen av elektrisitetsforsyningen.
Jeg er sterkt i tvil om behovet for noen nasjonal
plan ut over de program, planer og utredninger som nevnt over.