Regjeringen vil føre en politikk som
gir et mer effektivt transportsystem.
Ulike regioner har ulike behov for infrastruktur
og transporttilbud. Regjeringen vil sikre bosettingen, verdiskapingen
og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen vil føre
en framtidsrettet og mulighetsorientert distrikts- og regionalpolitikk,
og vil legge til rette for at det skapes varige og lønnsomme arbeidsplasser.
For å styrke regionale sentra, og særlig
landsdelssentra, er det viktig å bedre forbindelsene og
redusere reisetidene til omlandet. Dette vil også få landsdelene
til å fungere bedre som en enhet. Regjeringen legger i meldingen
opp til å redusere avstandsulemper mellom landsdeler og
til utlandet ved å øke satsingen på utbygging
av viktige transportkorridorer i alle deler av landet. Transportpolitikken
blir dermed et godt verktøy i regionalpolitikken.
Regjeringen vil legge økt vekt på kollektivtransport og
miljøvennlige transporter, særlig i storbyene.
I flere store byer gjenstår viktige infrastrukturprosjekter
som kan bidra til mer effektiv bytransport.
Regjeringen vil legge til rette for at mer av
godstransportene skal overføres fra veg til sjø og
bane der dette er ønskelig ut fra samfunnsmessige hensyn.
Fordi mye av start- og endetransport av gods skjer på veg,
betyr målet om mer godstransport på sjø og
jernbane i praksis mer bruk av intermodale transportløsninger
(to eller flere transportformer i en transportkjede). Skal næringslivet
velge intermodale transportløsninger må kravene
til transportkvalitet tilfredsstilles. Næringslivet
er avhengig av fleksible transportløsninger som er forutsigbare
med hensyn til pris, avtalt frekvens, presisjon og framføringssikkerhet.
Slike krav stilles uavhengig av hvordan transporten gjennomføres.
Skal intermodale transporter framstå som attraktive, må de derfor
kunne møte samme nivået på kvalitet som
dør-til-dørtransporter på veg kan tilby.
Dette setter krav til en samordnet utvikling av transportnettet
og tilrettelegging for effektiv omlasting og bytte av transportmidler.
Det ligger store utfordringer i å imøtekomme næringslivets
og befolkningens behov for god og forutsigbar framkommelighet på vegnettet.
Mange vegstrekninger har flaskehalser som følge av svinger,
ustabile forhold vinterstid, vanskelige stigningsforhold og risiko
for ras. Riksvegferjene utgjør en viktig og betydelig del
av vegtransportsystemet og er viktige for arbeidsreisende og næringsliv
langs hele kysten. Det er viktig å tilby mest mulig effektive
ferjesamband, slik at tids- og kostnadsulempene blir minst mulig.
På det sentrale Østlandet
og i noen storbyregioner er det tidvis køer på inn-
og utfartsårer, hovedsakelig i rushtiden. Forsinkelsene
i byene utenom Oslo er relativt små.
Kartlegginger foretatt av Statens vegvesen viser
at framkommelighet også er et problem for kollektivtransport
på hovedvegnettet. Utbygging av bedre kollektivsystem kombinert
med restriktive tiltak på bilbruk, vil være de
mest effektive virkemidlene for å redusere denne type framkommelighetsproblemer.
Det vises til omtale i kapittel 9.
Skal jernbanen kunne tilby tilstrekkelig kapasitet
og transportkvalitet, må deler av banenettet fornyes. Framkommeligheten
i det nasjonale nettet har store strekningsvise variasjoner. Det
meste av nettet har enkeltspor. Avvikling av tett togtrafikk på enkeltsporet bane
innebærer begrensninger i kapasitet og kjøretid, og
det oppstår lett problemer med punktlighet og regularitet.
For godstrafikk er det flaskehalser i form av for korte kryssingsspor,
overbelastet nett i det sentrale østlandsområdet
og for liten kapasitet i terminaler. Også på en
del strekninger som i dag har dobbeltspor er kapasiteten mangelfull.
Dette gjelder først og fremst i Oslo-området.
Det er viktig for sjøtransporten at
godset konsentreres til de nasjonale havnene, og at disse utvikles
til effektive omlastingsterminaler. Sjøtransporten kan
på denne måten bli mer konkurransedyktig på pris, frekvens,
kvalitet og service.
Stamnettet for sjøtransport omfatter
hovedleden langs kysten fra svenskegrensen til russergrensen med indre
og ytre ruter, innseilingsleder til de nasjonale havnene og påbudte
seilingsleder utenfor kysten for skipstrafikk som utgjør
en miljørisiko.
De fleste farledene i stamnettet har i utgangspunktet god
framkommelighet og stor transportkapasitet. To forhold kan imidlertid
begrense framkommeligheten. Det ene er ugunstige værforhold
med vind, bølger og havstrømmer. Det er identifisert
20 særlig utsatte områder langs norskekysten,
der farvannene ved Stad og Hustadvika er typiske eksempler. Det
andre er at deler av indre hovedled og innseilingene til enkelte havner
er grunne og/eller trange, noe som blant annet nødvendiggjør
kompliserte og risikofylte kursendringer, har høydebegrensninger
på grunn av lave bruer og behov for bedre merking.
Hovedoppgaven i videre utvikling av dette nettet
er å øke sikkerheten for skipstrafikken i norske
farvann og havner. Dette vil samtidig gi bedre framkommelighet og
redusert miljørisiko. De mest krevende ledene med størst
risikotrafikk må prioriteres med hensyn til investering
i farledstiltak og trafikkovervåkning.
Kystverket vil utvikle og legge til grunn reviderte farledsnormer
for en systematisk gjennomgang av stamnettet. Etablering av et slikt
farledssystem vil kunne bidra til å begrense framtidige
arealbrukskonflikter i kystsonen mellom sjøtransport og øvrig
virksomhet.
I luftfarten er det store utfordringer knyttet
til strukturelle endringer. Selv om de langsiktige trendene i luftfarten
tilsier fortsatt vekst, har nedgang i trafikken de siste årene
medført reduserte inntekter. I tillegg har selskapene forventninger
om lavere avgifter og et mer kostnadseffektivt tjenestetilbud, for å kunne
tilby brukerne et godt og rimelig tilbud. Samtidig innføres
nye myndighetskrav både nasjonalt og internasjonalt som medfører
mer kostnadskrevende drift av flyplassene. Generelt er kapasitetsproblemene
i norsk luftfart små, men i enkelte lufthavner er det behov
for utbygging. Dette skyldes i hovedsak moderniseringsbehov og tilpasninger
som følge av endret trafikk og nye forskrifter. En nærmere
omtale av lufthavnstrukturen er gitt i kapittel 4.3.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) får
en stadig større betydning for alle typer transport. Samferdselsdepartementet
har et overordnet ansvar for å legge til rette for at IKT
kan tas i bruk og bidra til en sikker, miljøvennlig og
effektiv transportavvikling. Dette gjelder både bruk av
IKT som virkemiddel i transportpolitikken og transportbrukernes
egen utnyttelse av teknologien, jf. nærmere omtale i kapittel
4.5.
Komiteen har merka
seg at Regjeringa vil sikra busetnad, verdiskaping og levedyktige
lokalsamfunn over heile landet, og støttar dette.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Høgre og Kristeleg
Folkeparti, ser ikkje at rammene i den komande 10-årsperioden
står i høve til utfordringane. Fleirtalet vil
koma tilbake til det under dei ulike underkapitla.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens forslag til
rammer og klare prioriteringer for planperioden gir et godt tilpasset
bidrag for å nå de nevnte målsettinger.
Disse medlemmer vil understreke
betydninga av å finne en god balanse mellom behov for midler
og muligheten til å følge opp rammene, slik at
tilliten til Nasjonal transportplan som plan- og prioriteringsverktøy
ikke blir svekket.