Regjeringen vil legge til rette for økt
bruk av sykkel ved å:
– styrke
innsatsen for utbygging av gang- og sykkelveger samt andre tiltak
for å tilrettelegge for gående og syklende
– tilpasse trafikkreglene for å gjøre
sykling tryggere og mer attraktivt
– være pådriver
og spre kunnskap om sykling og sykkeltiltak til kommuner, kollektivtrafikknæringen,
arbeidsgivere og andre.
Regjeringen ønsker å legge
til rette for økt bruk av sykkel som framkomstmiddel.
Statens vegvesen har i samarbeid med Sosial-
og helsedirektoratet, Kommunenes sentralforbund og Syklistenes Landsforening
utarbeidet et utkast til Nasjonal sykkelstrategi som ble lagt fram
i mai 2003.
Regjeringen mener utarbeidelsen av Nasjonal sykkelstrategi
gir et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med å legge
bedre til rette for sykkel i byer og tettsteder.
Oppnåelse av målet om økt
sykkelbruk vil kreve et vidt spekter av tiltak. Samferdselsdepartementet
vil gi Statens vegvesen et særskilt ansvar for å initiere
og koordinere arbeidet for å øke sykkelbruken.
Det viktigste elementet i en nasjonal sykkelstrategi vil
være utvikling og vedlikehold av sykkelanlegg. Sammen med
andre vegmyndigheter har staten et ansvar for å utvikle
et hovedvegnett for sykkel i byer og tettsteder. Kommunen og fylkeskommunen
som vegholdere og planmyndigheter har et felles ansvar for å planlegge
et hovedvegnett for sykkel. Staten har ansvaret for utbygging av
gang- og sykkelanlegg langs riksvegene. Statens vegvesen har på oppdrag
fra Samferdselsdepartementet utarbeidet retningslinjer for sammenhengende
hovedvegnett for sykkeltrafikk i byer og tettsteder og for sykkelruter
langs riksveg.
Gjennom belønningsordningen for storbyene
vil Samferdselsdepartementet fremme implementering av lokale strategier
for bedre kollektivtransport og mindre biltrafikk. Ved tildeling
av midler fra ordningen vil departementet blant annet legge vekt
på i hvilken grad det legges til rette for økt
transport til fots og med sykkel.
Langs 12 pst. av riksvegnettet, dvs. 3 000 km,
er det spesielt lagt til rette for sykling. Innsatsen har i høy grad
vært rettet mot trygge skoleveger. Samferdselsdepartementet
vil øke innsatsen i utbygging av gang- og sykkelanlegg
til om lag 2 600 mill. kroner i perioden 2006-2015. Dette er en
betydelig økning i forhold til dagens nivå (om
lag 190 mill. kroner i 2004). Innsatsen skal konsentreres om å få til
sammenhengende sykkelvegnett i de største byene, og til
skoleveger og andre strekninger der det er mange mindreårige.
De lokale prioriteringene for utbygging av gang-
og sykkelanlegg langs øvrige riksveger vil bli gjort i
arbeidet med Statens vegvesens handlingsprogram for perioden 2006-2015.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har merka
seg at det har vore eit samarbeid mellom ulike instansar om ein ny
sykkelstrategi. Fleirtalet er samd i at målet
må vera at det skal verta tryggare og meir attraktivt å sykla.
Fleirtalet støttar målet
om å auka personreisande sykkelreiser til 8 pst. og er
samd i at det må takast i bruk eit vidt spekter av tiltak
for å nå dette målet.
Fleirtalet er samd i at auka
innsats for å byggja gang- og sykkelstiar er eit viktig
verkemiddel for å nå målet om at fleire
skal sykla, fleire skal sykla meir og tilhøva for dei syklande
skal verta tryggare. Fleirtalet har av svar frå departementet
merka seg at ulukker på sykkel er underrapportert, og ber
om at det vert arbeidd med å betre rapporteringssystemet.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at på spørsmål
til departementet om å innføra forbod mot sykkel
på veg når det er parallell sykkelsti, svarer departementet
m.a.:
"Det vil seie at syklistane skal ferdast saman med
fotgjengarar og barn med vesentleg lågare fartsnivå.
Det finst forsking som underbygger at dette vil føre til fleire
konfliktar og uhell enn om desse syklistane held seg i kjørebanen."
Desse medlemene viser til at
departementet i same svaret gjer greie for at det er ei underrapportering i
talet på sykkelulukker.
Desse medlemene tek dette til
orientering, men vil be departementet vurdera dette løpande.
Desse medlemene vil gi ros til
at Statens vegvesen i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet, Kommunenes
sentralforbund og Syklistenes Landsforening har utarbeidd eit utkast
til Nasjonal sykkelstrategi som vart lagt fram i mai 2003. Desse medlemene viser
til Innst. S. nr. 228 (2001-2002) frå samferdselskomiteen
om betre kollektivtransport der fleirtalet viser til at
"det skal utarbeides en nasjonal sykkelstrategi i forbindelse
med Nasjonal transportplan 2006-2015, med det formål å gjøre
det tryggere og mer attraktivt å sykle. En viktig målsetting
for denne strategien bør være å etablere
sammenhengende sykkelvegnett av sykkelveger og sykkelfelt i alle
byer og tettsteder."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den beste måten å sikre fremkommelighet
for syklistene er bygging av gang- og sykkelveier. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader under
pkt. 1.2.3 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
utkastet til nasjonal sykkelstrategi er et meget godt utgangspunkt
for å gjøre det "tryggere og mer attraktivt å velge
sykkel som framkomstmiddel". Dette målet var bakgrunnen
for at Regjeringen i innstillingen til St.meld. nr. 24 (2000-2001)
ble bedt om å utarbeide strategien. Ved å stadfeste
den som gjeldende sykkelstrategi vil Regjeringen og etatene få den
nødvendige strategi for å nå målet
om å gjøre det tryggere og mer attraktivt å velge
sykkel som framkomstmiddel.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i sitt
videre arbeid med å gjøre det tryggere og mer
attraktivt å velge sykkel som framkomstmiddel, om å legge
Statens vegvesens grunnlagsdokument (mai 2003) Nasjonal sykkelstrategi
til grunn som gjeldende strategidokument."
Disse medlemmer vil peke på sammenhengen mellom
sykkel og kollektivtrafikk: Sykkel er i langt større grad
et supplement til kollektivtrafikk enn en konkurrent. Dette viser
seg ved at de som bor i områder med godt utbygd kollektivtilbud
sykler og går mer enn i resten av landet. Bruk av sykkel øker
dessuten fleksibiliteten ved kollektivtilbudet, ved reduksjon av
for eksempel gangtid mellom bolig og kollektivtilbudet.
Disse medlemmer peker videre
på det store potensialet ved å erstatte bilbruk
med sykkel for korte og mellomlange distanser. Bilbruk dominerer
i dag reiser på over 1 km. 50 pst. av alle reiser over
1 km foretas i dag med bil, mens ytterligere 10 pst. er mellom 1
og 2 km. De korte bilreisene er særlig interessante fordi
de representerer mye kaldkjøring, som betyr lavere forbrenningsgrad,
høyt spesifikt forbruk og liten eller ingen effekt av katalysatoren
for avgassrensing. Arbeids- og fritidsreiser under 5 km er de bilreisene som
lettest kan erstattes med sykkel. Henholdsvis 22 og 20 pst. kan
tenke seg å erstatte slike bilreiser med sykkel.
Sykkel bruker også langt mindre plass
enn biler. En bilist trenger ca. 10 ganger så store arealer
som en syklist for å utføre det samme transportarbeidet.
Overføring av korte byreiser fra bil til sykkel betyr derfor mer
plass til myke trafikanter, og alle slags sosiale og kulturelle
aktiviteter i gaterommet. Mindre biltrafikk som følge av
mer sykling vil dessuten bedre fremkommeligheten på vegnettet
og dermed redusere blant annet næringslivets transportkostnader.
Imidlertid er svært mange av de som er positive til å erstatte
bruk av bil med sykkel skeptiske til å gjøre det
på grunn av den utryggheten trafikkbildet i byene representerer. Å sykle til
jobb i områder der det ikke finnes noen sykkelveger eller
sykkelstier oppleves som å utsette seg for en farlig situasjon
av de aller fleste. Denne situasjonen er forsterket for personer
som frakter barn som del av reisen til jobb.
Disse medlemmer mener at økt
bruk av sykkel også er en viktig del av en økt
bruk av kollektivtrafikk, og er opptatt av å redusere trafikkrisikoen
ved bruk av sykkel i byer.
Gode sykkelstier og veger er det mest effektive tiltaket
for å bedre sikkerheten for syklistene. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen foreslår 2,6 mrd. kroner til
bygging av sykkelveger i NTP-perioden 2006-2015. I tillegg kommer
lokal finansiering. Disse medlemmer peker på at
dette er en brøkdel av de 18 mrd. kroner Statens vegvesen
har dokumentert at det er behov for. Disse medlemmer mener
at Regjeringens forslag ikke tar inn over seg konsekvensene av den
nasjonale sykkelstrategien og den store samfunnsøkonomiske
nytten av å gjøre det tryggere og mer attraktivt å velge
sykkel som framkomstmiddel. Transportøkonomisk institutt
har vist at det er en netto nytte på mer enn tre ganger
sykkelinvesteringene som Statens vegvesen har dokumentert at det
er behov for. Disse medlemmer mener derfor rammen
for sykkelinvesteringene i NTP skal økes til 6 mrd. kroner.
Disse medlemmer er på det
rene med de problemene som oppstår ved bygging av gang-
og sykkelstier i kombinasjon med bilveger i byer. Det kan være problematisk å bygge
sykkelstier langs veger der det skal være to fortau, parkering
på begge sider i tillegg til to kjørefelt for
biler. Det er et paradoks at der det er størst potensial
og behov for økt bruk av sykkel er der mulighetene til å legge
til rette for det er minst. Disse medlemmer mener
at når plassen er begrenset må det vurderes å fjerne
parkering eller redusere bredde på fortau.
Disse medlemmer merker seg at
syklister både i lovverket og i praksis er å betrakte
som kjørende. Unntaket for dette er når syklisten
leier sykkelen, da vedkommende er å betrakte som gående.
Trafikkbildet preges av motorvogner, sykler
og fotgjengere. I konflikter mellom ulike grupper vil syklisten
og fotgjengeren være den skadede part. Samtidig har ikke
disse gruppene felles interesser. I konflikter mellom disse to vil
fotgjengeren ofte være den hardest skadede. Etter disse
medlemmers mening er det derfor viktig å presisere
plikter og rettigheter til de ulike partene i lovverket som regulerer
trafikken på vegene. I dag skiller trafikklover og forskrifter
lite mellom behovene for de ulike partene i trafikkbildet. Trafikkreglene
presiserer for eksempel kjørendes plikter overfor gående,
men ikke motorvogners plikter overfor syklende. Disse medlemmer ber
derfor Regjeringen gjennomgå lovverk og forskrifter for klarere å beskrive
plikter og rettigheter til de ulike aktørene i trafikkbildet.
Dette er viktig for bedre å kunne identifisere de enkelte
aktørers behov for fremkommelighet og sikkerhet.
Disse medlemmer viser til Statens
vegvesens utkast til nasjonal sykkelstrategi som har mål
som krever en storsatsing og støtter disse:
– ikke høyere
risiko i trafikken for en syklist enn for en bilist
– sykkeltrafikken i byer skal økes
med 50 pst.
– 8 pst. av alle reiser skal skje
med sykkel.
Disse medlemmer viser videre
til delmålene og støtter disse:
– Risikoen
for å bli drept eller varig skadd i vegtrafikkulykker skal
ikke være høyere for en syklist enn for en bilist.
– Andelen sykkeltrafikk i "sykkelbyer"
(byer som velger å legge til rette for sykling) skal økes
med 50 pst.
– Sykkeltrafikken i Norge skal
utgjøre minst 8 pst. av alle reiser.
For å bidra til å gjennomføre
dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen følge
opp den nasjonale sykkelstrategien med å etablere en nasjonal
sykkelplan med oversikt over eksisterende ruter, utbyggingsbehov og
et rapporteringssystem for sykkelulykker."
Disse medlemmer ønsker
at den nasjonale sykkelplanen skal inneholde planer for etablering
av sammenhengende vegnett for sykkeltrafikk i alle byer og tettsteder
med mer enn 5 000 innbyggere og i tilknytning til alle skoler. Finansieringen
av planen skal være basert på rammen i NTP, lokale
midler og midler fra veiprising. Planen skal også inneholde
tiltak for å stimulere til sykkelbyer som for eksempel
statlige tilskudd til byer og tettsteder som ønsker å etablere
seg som "sykkelby" gjennom forpliktende kontrakter. Det bør
også lages en plan for og støtte til etablering
av sykkelparkering ved kollektivknutepunkt.
Disse medlemmer mener videre
at arbeidet med den nasjonale sykkelplanen skal videre gjennomgå tiltak
for å øke syklistforståelsen i førerkortopplæringen
med både teoretisk og praktisk opplæring i hvordan
man som bilist skal forholde seg til syklister. Det kan også vurderes å gi
tilbud om gratis trafikkopplæring for uerfarne syklister.
Arbeidet med planen bør også resultere i vurderinger
om behov for en egen gang- og sykkelnorm i plan- og bygningsloven.
Planen bør også resultere i vurderinger om behov
for strengere krav til syklister som trafikanter.
Disse medlemmer mener videre
at vikepliktsreglene må endres slik at kjørende
(syklende) som benytter sykkelveg/gang- og sykkelveg har
en fordel ved kryssinger med andre veger, ikke bare ved kryssing av
avkjørsler. Dagens regelverk bidrar til at mange som sykler
utsettes for farlige situasjoner hver dag. Slik forholdene er i
dag, er det for svært mange syklende fordelaktig å benytte
kjørebanen framfor sykkelveg eller gang- og sykkelveg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter
at
"Regjeringen vil i utformingen av den overordnede politikken
bidra til å videreutvikle lokale virkemidler og belønne
lokale myndigheter som oppnår overgang fra personbil til
kollektivtransport, sykkel og gange."
Disse medlemmer er enige i at
"ved siden av tiltak direkte rettet mot å påvirke bruken
av bil, er det avgjørende at det føres en areal-
og transportpolitikk som bidrar til at gange, sykling og kollektivtransport
blir gode alternativer til bilen."
Disse medlemmer peker på at
gange i seg selv er et gode og at for inaktive voksne vil fysisk
aktivitet av moderat intensitet tilsvarende 30 minutter rask gange
hver dag gi en vesentlig effekt (SEF-rapport 2/2000).
Disse medlemmer mener det er
et problem at de gående i trafikken ofte blir glemt av
planleggere og beslutningstakere. Ofte velges løsninger
for gående på bilistenes premisser. Det å gå er
et element ved alle reiser, og legges det til rette for de gående,
gagner det alle trafikantgrupper. På mange måter
er gående faglig sett en "ny" og underfokusert trafikantgruppe. Myndighetene
bør derfor mer aktivt sette søkelyset på de
gåendes vilkår i trafikken, både i byer
og i forbindelse med veinettet for øvrig.
Disse medlemmer peker på at
det å legge forholdene til rette for de gående
dreier seg om mer enn trafikksikkerhet. En aktivt fotgjengerpolitikkl
vil i høyere grad fremme hensyn til tilgjengelighet, opplevelse
og miljø. En aktiv fotgjengerpolitikklitikk bør bidra
til å øke andelen gående i trafikken
og gangeinfrastrukturen må lages slik at den aktivt stimulerer
til å gå mer. Det bør etableres egne
måltall for dette.
Disse medlemmer mener de gående
har for lav prioritet innen veg- og trafikkplanlegging. Det er konkrete årsaker
til dette som det kan gripes fatt i. For eksempel presenteres transportstatistikk
ofte med utgangspunkt i avstander. Lange reiser, køavvikling
på hovedveger, flytrafikk og høyhastighetstog
blir fokusert på fra flere hold og særskilte nærings-
og interessegrupper. Ved trasévalg har man for lav fokus
på gående og syklendes framkommelighet, gangtid,
komfort og opplevelse. Disse forholdene og effekten av gange som
bilbegrensende virkemiddel veier ikke tungt nok i kost-nytte-analyser,
og trafikkløsninger blir dermed besluttet på motortrafikkens
premisser. Siden gangfelt og sykkelstier er vesentlig billigere å bygge
er det ved interessekonflikter veiene som får prioritet
og som dermed får best framkommelighet. Det er videre en
bruks- og trafikksikkerhetskonflikt i å etablere såkalte
gang- og sykkelstier og ikke atskilte gangfelt og sykkelstier. For å redusere
denne konflikten burde det etableres krav om at gang- og sykkelstier
merkes med gangfelt og sykkelfelt. En økt satsing på atskilte gangfelt
og sykkelstier i områder med grunnlag for mye sykling er
også nødvendig.
Internasjonale studier viser at det er en tendens
til at både befolkningen, politikere og forvaltningen tror
vi går mindre enn det vi faktisk gjør. Disse
medlemmer mener vi undervurderer viktigheten av gåtrafikken,
og kanskje overvurderer vi biltrafikken i planleggingen. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake med forslag til en nasjonal strategi for gående
med tiltak for en mer aktiv fotgjengerpolitikk. Den nasjonale fotgjengerstrategien
skal øke andelen gående og gi bedre sikkerhet,
framkommelighet, helse og miljø."