Sysselsettingen i fiskeindustri og havbruksnæringen har
vært preget av stor grad av stabilitet i perioden fra 1985
og frem til i dag. Antall sysselsatte i fiskeflåten har
blitt redusert i samme periode.
Marine virksomheter og næringsmiljø må ha
et kontinuerlig fokus på nyskaping og utvikling. De bedrifter/miljøer
som opererer i et samspill med andre bedrifter og kunnskapsmiljøer
har bedre forutsetninger for å lykkes i en global konkurransesituasjon.
Geografisk nærhet letter et slikt samspill. Ved å legge
til rette for fremvekst av sterke regionale miljø, vil
den samlede konkurransekraften i marin sektor styrkes. Regjeringen vil
derfor legge til rette for en innovasjonspolitikk der man utnytter
regionale fortrinn for å styrke vår globale konkurransekraft.
Fiskeri- og havbrukspolitikk har tradisjonelt
sett vært preget av sterke geografiske føringer
og virkemidler. Det ligger også fordelingsmessige føringer
innbakt i dagens marine forvaltning. Gjennom reguleringer, kvoteordninger
og landingsbestemmelser påvirkes fordelingen mellom regionene.
Fra 1930-tallet er deltagelsen i fisket begrenset, første
gang gjennom trålloven. Dette har ført til endringer
i flåtesammensetningen, de siste 15 årene også med
adgangsbegrensende tiltak for kystflåten. Tiltakene er
innført både av hensyn til fiskeressursene og
av økonomiske grunner. Utviklingen har i hele perioden
gått i retning av færre og mer effektive fartøy.
Den økte globaliseringen har ført til et økt
fokus på lønnsomme verdikjeder.
Kostnadsnivået på transport
av fisk har stor betydning. Å redusere fremføringstiden
fremstår i dag som en av de største utfordringene.
Fersk fisk forringes raskt. Ny kunnskap om emballasje og oppbevaring
av ferske produkter kan bidra til å endre prioriteringen mellom
transportmidler. I dag transporteres fersk fisk hovedsakelig på vei,
og i noen grad med fly. Sjøtransport dominerer frossenfisksegmentet
og transport av konvensjonelle produkter.
Kapasitets- og miljøulempene knyttet
til overbelastning av EUs veinett gjør det realistisk å forvente økte kostnader
ved biltransport i Europa. Det bør derfor planlegges for
vesentlige overføringer av transport av gods fra vei til
sjø og bane. Utvikling av de nasjonale havnene, og av effektive
tilførselskanaler til disse, er relevante tiltak for å nå målet
om økt transport av varer på sjø.
Argumentene for videre investeringer i transportinfrastruktur
knyttes opp til utviklingen i bosettingsmønster og næringsutvikling
generelt. Utviklingen i øvrige samfunnsforhold vil påvirke
mulighetene til å opprettholde og videreutvikle tilfredsstillende
infrastruktur på steder der marine bedrifter er lokalisert.
En vellykket utforming av politikken på området
avhenger derfor av at infrastruktur og marin næringsutvikling
sees i sammenheng.
Regjeringen fremmer i St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal
Transportplan 2006-2015 forslag om å videreføre
innsatsen rettet mot fiskerihavner.
Regjeringen vil gjennomgå søkekriteriene
for fylkene vedrørende midler til statlig fiskerihavneutbygging,
og statlig tilskudd til fiskerihavneutbygging. Det vil særlig
bli fokus på:
– Næringsklynger
(sammensatt næringsaktivitet/ bedrifter i tilknytning
til havnen).
– Kommunenes utviklingsplaner
(kommunedelplaner, arealplaner, etc.).
– Midlene til fiskerihavner sees
i sammenheng med offentlig finansiering av prosjekter på landsiden.
– Tiltak for å kunne
få raskere gjennomføring og ferdigstilling av
prosjekter, bl.a. ved å konsentrere de statlige midlene
om færre prosjekter.
Teknologisk utvikling har ført til
at nærhet til ressursene i dag betyr mindre for valg av
lokalisering av marin virksomhet enn tidligere, mens andre lokaliseringsfaktorer øker
sin relative betydning. Tilgang til kompetent arbeidskraft er en
slik faktor.
Kapitaltilgang i såkorn-/venturefasen
synes videre å være en flaskehals for utviklingen
av nye næringsområder i marin sektor. En sunn
og lønnsom sjømatnæring som opererer
innenfor gode og forutsigbare rammebetingelser vil på sikt
trekke til seg både den nødvendige kompetanse
og kapital. Dette må være en sentral målsetting
og premiss for vurdering av sektorens kapitalbehov. Innovasjon Norge
har i 2004 analysert geografiske variasjoner i kapitalmarkedet.
Rapporten fra Innovasjon Norge er sammenfallende med det inntrykk som
aktører i næringen har formidlet. Private finansieringsinstitusjoner
er avventende med å gå inn på nye områder,
og flere vedlikeholder eksisterende kundeportefølje uten å etablere
nye kundeforhold. De krever dessuten en høyere andel egenkapitalfinansiering
enn for få år siden. Sentralisering av finansielle
miljø skaper i tillegg større avstand mellom næringsaktørene
og de finansielle aktørene, og reduserer bankenes muligheter
for personlig kjennskap til aktører og næringen.
Komiteen ser mange muligheter
for Kyst-Norge. Men betydningen for sysselsetting og bosetting avhenger
av viljen og evnen til å omdanne ideer og muligheter til
lønnsom næringsvirksomhet. Derfor blir innsatsen
for å støtte opp om nyskaping og næringsutvikling avgjørende
for å gjøre muligheter til virkelighet.
Komiteen mener at både
for næringsliv og privatpersoner vil tilgang på arbeidsplasser
for begge kjønn, gode boliger, gode velferdstilbud, gode
kommunikasjonsløsninger og et bredt spekter av servicetilbud være
avgjørende for om stedet er attraktivt for lokalisering.
Mange steder vil ikke kunne gi et så bredt og variert tilbud
som ønskelig. Imidlertid vil det ofte være tilstrekkelig
at bredden i tilbudet finnes i regionen. Utvikling av robuste arbeids-,
bolig- og serviceregioner vil derfor kunne gi regionen som helhet
større kraft.
Komiteen mener derfor at det
må utvikles robuste regioner.
Komiteen viser til at avstandene
er en betydelig ulempe for distriktene. Dette forsterkes ved at
klimaet vinterstid ytterligere forverrer fremkommeligheten. Både
for å bedre tilgjengeligheten og for å redusere kostnadene,
er det derfor viktig å redusere avstandshindrene. Et godt
transporttilbud er viktig for å sikre tilgangen til markedene
og for å dekke næringslivets øvrige behov.
Komiteen ser det som svært
viktig at det blir satt inn tiltak for å fjerne flaskehalser
som hindrer fremkommeligheten på vegene, for eksempel utbedring
av vegstrekninger med lav bæreevne eller stor rasfare.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at utbyggingen av stamvegnettet må prioriteres slik
at flaskehalser fjernes, og en får en gjennomgående stamvegstandard.
Det er også viktig at det raskt skjer utbedringer av fylkesveger
i distrikter hvor det er dårlig bæreevne og standard,
slik at ikke transportproblemer skaper unødige hindringer
og kostnader for næringslivet i distriktene. Her må staten
bidra på en måte som sikrer verdiskaping og bosetting
i alle deler av landet.
Komiteen viser til
behandlingen av St.meld. nr. 24 (2003-2004), Innst. S. nr. 240 (2003-2004)
- Nasjonal transportplan 2006-2015 og at problemstillinger rundt samferdselsspørsmål
belyses der. Komiteen viser til at partienes standpunkter
er nøye redegjort for i den innstillingen.
Komiteen er enig i at effektive
og trygge fiskerihavner er en viktig forutsetning for verdiskaping
og bosetting langs kysten. Videre ser komiteen det
som avgjørende med gode logistikk- og transportløsninger for å kunne
utnytte det fortrinn som ligger i tilgangen til ferskt fiskeråstoff.
Gode fiskerihavner er en forutsetning for landing av fisk. Lokale
havner vil også være avgjørende for utvikling
av havbruk.
Komiteen mener at elektronisk
kommunikasjon gir muligheter for å fjerne vesentlige deler
av avstandsulempene i kystdistriktene og andre deler av Distrikts-Norge.
Dette forutsetter imidlertid etter komiteens mening
at næringslivet i distriktene må sikres tilgang til
telenett med høy hastighet. Og det forutsetter at den nye
teknologien brukes bevisst til å skape utvikling i distriktene.
Komiteen viser til
behandlingen av St.meld. nr. 49 (2002-2003), Innst. S. nr. 133 (2003-2004)
- Breiband for kunnskap og vekst. Komiteen viser
til at partienes standpunkter er nøye redegjort for i den
innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at tradisjonelt har det i mange kystsamfunn vært
et sterkt initiativ og en evne til å etablere nye bedrifter.
Fremveksten av norsk havbruksnæring er et godt eksempel
på hvordan privat initiativ har utviklet sterke bedrifter
og næringer. Disse medlemmer vil fremheve
at det også i tiden fremover vil være behov for
at nye ideer blir omdannet til forretningsmessige løsninger.
For å skape sterke og robuste kystsamfunn er det viktig
at myndighetene fokuserer på å gi rammevilkår
som skaper grunnlag for lønnsomme bedrifter. Disse
medlemmer mener dette gjøres ved at marine næringer
i større grad gis rammevilkår på linje
med ordinære næringer og at det skilles mellom
nærings- og distriktspolitikk.
Disse medlemmer er opptatt av
at kystsamfunnene skal ha en god infrastruktur. For næringslivet
er det viktig å utvikle god infrastruktur for å styrke
transporten, men det er også viktig at det investeres i
elektronisk kommunikasjon og i gode fiskerihavner i tilknytning
til fiskeindustrien. Disse medlemmer mener derfor
det må satses betydelig sterkere på å forbedre
veistandarden og på å sikre gode veiløsninger. For
mange av de bedriftene som er lokalisert til kysten er det reelt
sett ingen alternativer til biltransport.