Det følger av Grunnloven § 76 at regjeringen og Odelstingets medlemmer har rett til å foreslå lover. Ut fra en analogisk slutning fra denne bestemmelsen er det alminnelig antatt at i tilegg til regjeringen har alle stortingsrepresentanter rett til å fremme plenumsforslag. Forslag kan fremmes i ulike sammenhenger og på ulike trinn av saksgangen. Når forslag fremmes av representantene som selvstendige forslag, dvs. ikke i tilknytning til en sak som allerede er til behandling, betegnes de som "private forslag".

FO §§ 28 og 29 gir bestemmelser om hvordan private forslag skal fremsettes og behandles. I § 31 gis regler om utformingen av private forslag, og om hvordan slike forslag kan trekkes tilbake. I § 33 er det gitt regler om bortfall og behandling i ny samling. Opp gjennom årene har det variert i hvilken grad adgangen til å fremsette private forslag har vært benyttet, og behandlingsmåten har også vært endret flere ganger. En gjennomgang av behandlingsmåten av private forslag er gitt i Innst. S. nr. 232 (1988-1989) fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden. I tråd med forslag i denne innstillingen er private forslag siden 1989 blitt muntlig fremsatt i møte i Stortinget eller Odelstinget på tilsvarende måte som ved overbringelse av saker fra regjeringen. Siden 1985 er private forslag - både lovforslag og plenumsforslag - blitt trykt enkeltvis som en del av Stortingets dokumentserie etter hvert som de er blitt fremsatt. Forslagstypen er gitt et eget serienummer (nr. 8), og forslagene nummereres fortløpende innenfor denne serien for hver sesjon.

Opprinnelig er betegnelsen "private forslag" i noen grad blitt benyttet i en videre betydning enn det som nå legges i uttrykket. Forslag fra regjeringen ble en periode betegnet som "offentlige" forslag, alle andre forslag var "private". Dette omfattet ikke nødvendigvis bare representantenes egne forslag, men også forslag innsendt fra personer utenfor Stortinget. Slike forslag ble for øvrig i flere tilfeller "vedtatt til fremsettelse" av en eller flere representanter, og denne fremgangsmåten var nødvendig ved fremsettelse av lovforslag, jf. Grunnloven § 76. I motsetning til hva som gjelder for forslag fra representantene (medlemmene av Odelstinget hva angår lovforslag) og regjeringen, har Stortinget ikke plikt til å behandle forslag som fremsettes av andre. Etter hvert har uttrykket privat forslag blitt ensbetydende med forslag fra stortingsrepresentanter, og det er nå klart at man med private forslag i FO forstår et selvstendig forslag fremsatt av en eller flere stortingsrepresentanter. Det vises i den forbindelse til tidligere ordlyd i FO § 30 (senere § 29) etter endringer i hhv. 1985 og 1989 (jf. Innst. S. nr. 98 (1984-1985) og Innst. S. nr. 232 (1988-1989)).

Uttrykket privat forslag har for øvrig også sin parallell i andre land - for eksempel har man i Storbritannia uttrykket "private bills", og også i Danmark er betegnelsen private forslag benyttet om forslag fra representantene i Folketinget.