Generelle merknader

Komiteen viser til at behovet for arbeidskraft i samfunnet i dag er stort. Med dette perspektivet har det aldri vært bedre mulighet for inkludering av eldre arbeidstakere i arbeidslivet. Samfunnet er avhengig av at tilgangen på arbeidskraft økes. Samfunnet er også avhengig av at arbeidskraften ikke er ensidig sammensatt aldersmessig, fordi eldre arbeidstakere representerer stabilitet, kompetanse og erfaring. En aktiv og god seniorpolitikk må således være innrettet for å bygge opp under verdiskapingen i samfunnet.

Komiteen viser til at seniortiltak i arbeidslivet har det grunnleggende formål at gjennomsnittlig avgangsalder skal stige. For å nå dette formålet er det nødvendig med strukturelle endringer på makronivå samt målrettede tiltak i den enkelte virksomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen, i tråd med Soria Moria-erklæringen, vil arbeide for en seniorpolitikk som fører til at eldre blir oppfattet som en positiv ressurs for arbeidslivet. Spesielt legges det vekt på at pensjonssystemet oppmuntrer til høy arbeidsdeltakelse, enten på fulltid eller på deltid. Gjennom den foreliggende stortingsmeldingen om seniorpolitikk har Regjeringen gitt en beskrivelse av situasjonen og hvilke utfordringer vi står overfor. De konkrete virkemidlene for å oppnå ønskede resultater er fremmet i St.meld. nr. 5 (2006-2007) om opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, jf. Innst. S. nr. 168 (2006-2007). Når det gjelder tiltak for å fremme et inkluderende arbeidsliv, også for seniorene, viser Regjeringen til St.meld. nr. 9 (2006-2007) om arbeid, velferd og inkludering, jf. Innst. S. nr. 148 (2006-2007).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener den foreliggende stortingsmeldingen er god hva gjelder å beskrive virkeligheten og skissere hvilke utfordringer vi står overfor på seniorpolitikkens område. Når det gjelder forslag til konkrete tiltak og forpliktende signaler om hvilke politikkendringer Regjeringen kan tenke seg å gå inn for, er imidlertid stortingsmeldingen meget tynn.

Komiteen vil vise til at det også i seniorpolitikken er en rekke dilemmaer. På den ene side kan myndighetene ønske å etablere "ordninger" som isolert skal bidra til at eldre arbeidstakere står lenger i jobb. På den annen side kan summen av slike tiltak i møte med virkeligheten bidra til at eldre arbeidstakere får problemer på arbeidsmarkedet fordi den eldre arbeidskraften blir for dyr. Komiteen er derfor av den oppfatning at velferds- og pensjonspolitikken må legges opp slik at den stimulerer den enkelte aktivt til å stå lenger i jobb. Samtidig bør de ulike insentivsystemer av økonomisk art legges opp slik at det lønner seg for den enkelte arbeidsgiver å ta godt vare på sine eldre arbeidstakere.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til St.meld. nr. 5 (2006-2007) om opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, hvor Regjeringen varsler at den vil invitere partene i arbeidslivet til en bred prosess om utforming av en tilpasset ordning for avtalefestet pensjon - AFP. I dette arbeidet vil Regjeringen legge vekt på at AFP-ordningen også i fremtiden skal bidra til et godt tidligpensjonssystem fra 62 år. En tilpasset ordning skal understøtte målene for et nytt pensjonssystem. AFP skal kunne kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting i pensjonen. Det gis pensjonsopptjening i folketrygden for eventuell arbeidsinntekt, men ikke for pensjon. Flertallet er enig i at det er viktig med endringer i dagens AFP-ordning slik at den understøtter målene i meldingen om at eldre oppfattes som en positiv ressurs for arbeidslivet og om å få flere til å stå lenger i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener videre at det alltid må være det enkelte individs og dets kompetanse, evner og muligheter som setter grenser for yrkesdeltakelse, og ikke hvor gammel en er.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve at dersom det skal lykkes å få flere eldre i arbeid, må både myndighetene og arbeidsgiverne bidra. Det er et stort dilemma at ansettelseskostnadene i dag ofte er langt større enn utgiftene bedriften påføres når ansatte presses ut av arbeidslivet. Etter disse medlemmers mening er det helt nødvendig å gjøre noe med dette dilemmaet for at målet om at færre utstøtes og flere inkluderes i arbeidslivet, skal nås. Disse medlemmer mener også det er helt nødvendig å endre ordningene med Avtalefestet pensjon slik at AFP bygger opp under det som blant annet er pensjonsreformens målsetting, nemlig at flere skal stå lenger i arbeid.

Eldre i arbeidslivet - en uvurderlig ressurs

Komiteen er glad for at Regjeringen i stortingsmeldingen slår fast at "diskriminering av arbeidstakarar på grunn av alder er uetisk og ulovleg i forhold til arbeidsmiljølova …".

Komiteen viser til at dersom dette skal kunne bli noe mer enn en passiv målsetting uten reelt innhold, må den konkrete politikken endres på en rekke områder.

Komiteen peker på at seniorforskningen viser at eldre arbeidstakere ofte er mer effektive enn sine yngre kolleger. Der yngre arbeidstakere jobber raskt eller betjener flere henvendelser enn seniorene, kompenserer seniorene med bedre menneskekontakt, mer strukturert arbeid og ved at arbeidskraften er mer pålitelig. Et mangfold på arbeidsplassen, hvor også seniorer inkluderes i virksomheten, vil være til fordel både for den enkelte arbeidstaker, arbeidsmiljøet, arbeidsgiveren og for samfunnet.

Komiteen viser til at Regjeringen understreker at den ønsker å videreføre aktiviteten til Senter for seniorpolitikk og også arbeidet med å skape bedre holdninger og motvirke diskriminering. Regjeringen viser i denne sammenheng spesielt til trepartssamarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Komiteenstøtter Regjeringens oppfatning av at det trengs kontinuerlig forskning om seniorer i arbeidslivet og seniorpolitikken generelt, i og med at samfunnet og arbeidslivet er i stadig endring.

Komiteen vil understreke at det må være et ansvar for enhver arbeidsgiver, både i privat og offentlig sektor, å legge forholdene slik til rette for de eldre arbeidstakerne at flest mulig blir i stand til å stå i jobb lengst mulig. Det å ha en jobb å gå til, føle at en får brukt seg selv og sin kompetanse samt være del av et faglig og sosialt fellesskap, har en betydelig egenverdi som strekker seg langt utover fordelene for den enkelte arbeidstaker. Komiteen mener at dette er verdifullt også sett i et større folkehelseperspektiv ved at arbeid generelt sett har en helsefremmende effekt og for­hindrer ensomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at ventelønn er en ordning som ofte er brukt ved omstillinger i offentlig sektor. Ordningen ble blant annet brukt da Vegvesenets anleggsvirksomhet ble utskilt til Mesta AS. I slike prosesser er det dessverre ofte eldre arbeidstakere som mister arbeidet. Disse medlemmer mener ordningen praktiseres på en aldersdiskriminerende måte, og bidrar til at eldre arbeidstakere blir skjøvet ut av arbeidsstyrken for tidlig.

Disse medlemmer viser til merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Budsjett-innst. S. nr. 15 (2006-2007), hvor det ble foreslått å fjerne ordningen med ventelønn for nye tilfeller.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at ordningen med ventelønn avvikles for nye tilfeller."

Seniorpolitikk på den enkelte arbeidsplass

Komiteen viser til at 60 pst. av alle arbeidstakere er omfattet av avtalen om et inkluderende arbeidsliv - IA-avtalen - hvor ett av tre fastsatte mål er å øke den faktiske pensjonsalderen. En undersøkelse fra Rikstrygdeverket, som det refereres til i meldingen, viser at mens 40 pst. av IA-bedriftene har utarbeidet konkrete seniorpolitiske tiltak, var denne delen bare 9 pst. for bedrifter som ikke inngår i avtalen.

Komiteen viser til at ordningen med redusert arbeidsgiveravgift for arbeidstakere over 62 år, etter avtale mellom partene i IA-avtalen og vedtak i Stortinget, er fjernet og overført til andre tiltak, men understreker betydningen av at det arbeides aktivt med andre tiltak som kan virke bedre for å holde seniorene lenger i arbeidslivet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser i denne sammenheng blant annet til opplysningene om at Regjeringen vil fremme forslag til endringer i arbeidsmiljøloven som gir arbeidstakere over 62 år rett til redusert arbeidstid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flertallet på Stortinget har fjernet lavere arbeidsgiveravgift for arbeidstakere over 62 år, og bare deler av dette går til seniortiltak, noe disse medlemmer gikk imot. Disse medlemmer mener det fortsatt bør være en ordning med redusert arbeidsgiveravgift som et incitament for arbeidsgivere til å beholde arbeidstakere over 62 år lengst mulig i arbeid. Disse medlemmer viser til at det er usikkert om en slik ordning vil få flere av dem som over lang tid har stått utenfor arbeidslivet, tilbake til arbeid. Disse medlemmer ønsker derfor at Regjeringen sammen med partene i arbeidslivet og Senter for seniorpolitikk utreder ordninger som kan få arbeidstakere over 62 år som har stått ut over dagpengeperioden utenfor arbeidslivet, tilbake til jobb. Dette kan være ordninger med lavere arbeidsgiveravgift eller direkte lønnstilskudd.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sammen med partene i arbeidslivet og Senter for seniorpolitikk utrede ordninger som gir langtidsarbeidsledige arbeidstakere over 62 år muligheten til å gå tilbake til arbeidslivet, herunder skal lavere arbeidsgiveravgift og lønnstilskudd utredes."

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 fremme forslag om å tilbakeføre satsen for arbeidsgiveravgift for personer over 62 år til samme nivå som for budsjettåret 2006."

Komiteen vil understreke viktigheten av at det lokalt, på den enkelte arbeidsplass, legges opp til en aktiv og målrettet seniorpolitikk med en "meny" av konkrete tiltak som kan settes inn overfor eldre arbeidstakere for å bidra til at den enkelte blir i stand til å stå lenger i jobb. Slike konkrete tiltak kan være kortere arbeidsdag i perioder, mer fritid, fleksibel arbeidstid, inntak av ekstrahjelp, færre kvelds-, natte- eller helgevakter, mindre rengjøringsarealer, ansvar for et mindre antall brukere og mentoroppgaver overfor yngre ansatte.

Komiteen mener offentlig sektor, både på statlig nivå og kommunalt nivå, bør være et forbilde innen seniorpolitikken, men konstaterer at dette generelt ikke er tilfellet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, peker på at det i meldingen vises til at arbeidsgivere i staten mangler økonomiske insentiver for å holde på seniorene, slik de for eksempel har i kommunal sektor. Slik budsjettsystemet i staten er bygd opp, berøres den enkelte virksomhet verken av gevinstene eller kostnadene ved endringer i uttak av AFP. I kommunene kommer kostnadene ved bruk av AFP direkte til uttrykk etter hvor mange som benytter ordningen. Det har ført til at mange kommuner har iverksatt tiltak for å motvirke tidligavgang for sine ansatte. Flertallet viser i denne sammenheng til at to av tre kommuner har innført personalpolitiske virkemidler for å holde på seniorene (spørreundersøkelse fra Senter for seniorpolitikk). De vanligste tiltakene er økonomisk premiering for å stå i jobb etter 62 år, milepelsamtaler med vekt på seniorkarrieren, ordninger med fleksibel arbeidstid for seniorer og tilbud om redusert arbeidstid med full lønn.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker betydningen av å utvikle målrettede seniortiltak også i statlig sektor og slutter seg til de vurderinger som gjøres av dette i meldingen. Det vises blant annet til at en ved lønnsoppgjøret 2006 innførte rett for eldre arbeidstakere til tjenestefri med lønn. Dette flertalletmener at seniorpolitikken i statlig sektor vil være tjent med at enhetene i større grad opplever direkte sammenheng mellom egne budsjetter og de tiltak som gjennomføres for å stimulere arbeidstakere til stå i jobb etter 62 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstremener det er bekymringsfullt at det innen offentlig sektor er et særlig stort antall mennesker i arbeidsfør alder som går av med avtalefestet pensjon. I dag deler mange kommuner på kostnadene ved tidligpensjonering gjennom kollektive pensjonskasser som KLP. For disse fører dette til at kostnadene utjevnes mellom kommuner med høy andel tidligpensjonister og kommuner med lav andel tidligpensjonister. Disse medlemmer mener dette bidrar til at kostnadene ved tidligpensjonering for den enkelte enhet ikke kommer frem, slik at det mangler et økonomisk insentiv for virksomhetsledere til å holde seniorene i arbeid fremfor å gå av med tidligpensjon.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag, slik at kostnadene ved tidligpensjonering i offentlig sektor skal synliggjøres i den enkelte offentlige enhetens virksomhetsbudsjett."

Disse medlemmer peker videre på at det finnes eksempler på en rekke kommuner som har tatt gode grep i seniorpolitikken, og hvor man nå kan si noe om hvilke tiltak som fungerer og ikke fungerer.

Komiteen har registrert at Stavanger kommune i 2004 igangsatte en rekke tiltak for å redusere avgangen til avtalefestet pensjon, deriblant en senioravtale mellom den enkelte arbeidstaker og virksomheten. Senioravtalen utløsertilretteleggingstilskudd på 35 000 kroner i året knyttet til hver ansatt som fra fylte 62 år ikke tar ut AFP, dersom videre arbeid medfører kostnader til tilrettelegging. I tillegg gis det et seniorvederlag til den enkelte senior, som innebærer at alle ansatte som først ved fylte 63 år får et årlig seniorvederlag på 18 000 kroner.

Komiteen konstaterer at det er mange forhold som kan spille inn ved hvorvidt en eldre arbeidstaker vil stå i arbeid fremfor å velge avgang med AFP, men registrerer samtidig at Stavanger kommunes forsøk med tilretteleggingsvederlag og sluttvederlag har gitt økonomiske insentiver som gjør det interessant både for den enkelte arbeidstaker og for virksomheten å jobbe frem til normal avgangsalder. Det vises også til at andelen AFP-pensjonister er redusert etter at tiltakene ble iverksatt i 2004.

Komiteen registrerer at tiltakene i Stavanger kommune har vært vellykkede, idet nær 40 pst. av arbeidstakerne i aldersgruppen 62-67 år har tegnet senioravtale i løpet av de første to årene ordningen har eksistert. For å gjøre ordningen enda bedre foretok Stavanger kommune flere forbedringer av ordningene i 2006.

Komiteen peker på at disse tiltak som er gjennomført i Stavanger kommune, har et stort samfunnsøkonomisk potensial. Dersom samtlige ansatte i aldersgruppen 62-67 år i Stavanger kommune (ca. 258 årsverk) går av med AFP, medfører dette en samlet kostnad for kommunen på nærmere 44 mill. kroner. Tilsvarende vil kostnaden ved at samtlige i aldersgruppen fortsetter i arbeid være samlet om lag 11 mill. kroner, altså en besparelse på 33 mill. kroner. Eksempelet fra Stavanger og andre kommuner viser etter komiteens mening godt hvordan kommuner og andre virksomheter i offentlig sektor bør innrette sin seniorpolitikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å tilrettelegge for at offentlig sektor kan redusere avgangen til AFP, gjennom konkrete tiltak for å holde den enkelte arbeidstaker i arbeid."

Disse medlemmer mener at dagens praktisering av AFP etter hvert har blitt en allmenn ordning for alle som har en tariffavtale, og spesielt for dem med offentlige pensjonsordninger. Disse medlemmer viser til at AFP-ordningen slik den praktiseres i dag delfinansieres av alle skattebetalere, mens det er kun ca. 60 pst. av skattebetalerne som kan delta i ordningen. Disse medlemmer mener at det ikke er riktig at de øvrige 40 pst. skal være med å finansiere en pensjonsordning de selv ikke har rett til å delta i.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener derfor at alle arbeidstakere bør gis mulighet til å slutte seg til en AFP-ordning. Disse medlemmer viser videre til at det vil være vanskelig å definere tunge yrker, samtidig som slike yrker på grunn av teknisk utvikling og holdninger i samfunnet vil forandre karakter over tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at AFP-ordningen bør fortsette, men at det må iverksettes tiltak som gjør at den først og fremst blir et tilbud til arbeidstakere som er "slitne" etter et langt yrkesaktivt liv i fysisk krevende yrker, slik den opprinnelig var tenkt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede, vurdere og legge frem forslag til en ny AFP-ordning basert på følgende:

• – AFP-ordningen tilbakeføres til å gjelde de "tunge" yrkene

• – vurderer hvilke kriterier som skal legges til grunn for "tunge" yrker

• – utreder kostnadene ved at ordningen skal gjelde alle arbeidstakere som har "tunge" yrker

• – utreder om, og hvordan de som i dag er omfattet av særaldersreglene, kan innbefattes i en ny AFP-ordning"

Komiteens medlem fra Venstre ønsker å åpne for mer midlertidige ansettelser for dem over 62 år for å stimulere arbeidsgivere til å ansette eldre arbeidstakere. Dette medlem ønsker generelt et mer fleksibelt arbeidsliv for seniorer. Dette innebærer å åpne for å lage mer individuelle avtaler for dem over 62 år. Dette medlem ønsker å åpne for svært fleksible løsninger rundt arbeidstid for personer over 62 år. Særlig for kvinner i tunge omsorgsyrker vil dette være av betydning sammen med mer individuell tilrettelegging på den enkelte arbeidsplass. Arbeidstakere i omsorgsyrker er spesielt utsatt for skader og belastningslidelser, og for å møte utfordringene knyttet til en aldrende befolkning vil det være av betydning å beholde folk i disse yrkene i arbeid så lenge som mulig. Dette kan blant annet innebære fleksible turnusordninger og mer vekt på tekniske hjelpemidler for å unngå tunge løft. Hver enkelt ansatt over 45 år i tunge omsorgsyrker bør derfor kunne få en vurdering av sin arbeidssituasjon med vekt på individuell tilrettelegging.

Dette medlem viser til Bærum kommune hvor alle ansatte over 62 år kan velge mellom uttak av bonus på kroner 20 000 i året, redusert arbeidstid med 80 pst. jobb for 100 pst. lønn, økt fritid med 10 dager pr. år og 15 dager etter fylte 64.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen tilrettelegge for en statlig prøveordning slik at kommuner med dårlig økonomi kan søke å finansiere tiltak for arbeidstakere over 62 år."

Aldersdiskriminering

Komiteen registrerer med bekymring at det fortsatt synes å være altfor enkelt å skyve eldre arbeidstakere ut av arbeidslivet ved omstillinger, nedbemanninger og fusjoner. Nylig har vi sett dette i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Norsk Hydros olje- og gassdivisjon. Her tilbys alle ansatte over 58 år meget lukrative sluttpakker til en samlet kostnad på 3,4 mrd. kroner.

Komiteen mener dette er i strid med intensjonene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), som skal sørge for at eldre blir lenger i jobb, og gjennom det å legge til rette for at avgangsalderen i arbeidslivet kan økes. Det er også et brudd med hovedintensjonene i det nylig inngåtte pensjonsforliket, hvor hovedmålet er å skape et økonomisk bærekraftig pensjonssystem gjennom at flest mulig står lengst mulig i jobb.

Komiteen mener det ut fra disse hensyn bør vurderes tiltak mot aldersbestemte sluttpakker da dette er aldersdiskriminerende, svekker veksten i arbeidsstyrken og dessuten kan virke normdannende for hva som er naturlig avgangsalder fra arbeidslivet. Det vil være naturlig å ta dette opp innenfor rammene av IA-avtalen og dennes målsetting om å øke yrkesdeltakelsen fra eldre arbeidstakere.

Komiteen er av den oppfatning at god seniorpolitikk må ses i sammenheng med pensjonssystemene, seniorenes lyst og evne til å delta i yrkeslivet og nasjonens behov for kvalifisert arbeidskraft. Komiteen mener derfor at det må være det enkelte individ og dets kompetanse, evner og muligheter som setter grensene for yrkesdeltakelsen.

Deler av dagens pensjonssystemer bidrar til lav avgangsalder. Derfor er komiteen positiv til at Senter for seniorpolitikk nå har startet planleggingsarbeidet for en opplysningskampanje overfor næringslivet og offentlige etater, med det formål at det legges til rette for at eldre arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. For komiteen er det viktig at det bevilges tilstrekkelig med penger til opplysningskampanjen slik at den blir gjennomført etter intensjonene for at den skal gi de ønskede resultater.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre finner det kritikkverdig at det i et selskap hvor staten selv har aksjemajoriteten, legges opp til en seniorpolitikk som bryter med en politikk som regjering og storting har stilt seg bak.

Særaldersgrenser

Komiteener kjent med at tre av ti menn i staten går av på særaldersgrenser og at stadig flere seniorer i staten ser på det som vanlig å gå av ved 62 år. Hovedtyngden av pensjonering i staten skjer mellom 55 og 65 år. Bare tre av ti i arbeideryrker var fremdeles yrkesaktive i staten etter fylte 62 år. Gjennom særaldersgrenser og AFP-ordningen har det dannet seg en ny norm for avgang. Komiteen er meget bekymret for denne utviklingen, både av hensyn til de eldre som ressurs i arbeidslivet og av hensyn til samfunnet totalt sett. Dersom det ikke lykkes å snu denne utviklingen, vil dette undergrave både hovedmålet i det inngåtte pensjonsforliket og fremtidens velferd.

Komiteen viser til at ordningen med særaldersgrenser gjelder innenfor både offentlig og privat virksomhet, men at omfanget er spesielt stort innen kommunal sektor, hvor 40 pst. av arbeidstakerne er omfattet av slike ordninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er av den oppfattning at særaldersgrenser kan være nødvendig ut fra høye krav til fysisk kapasitet.

Komiteen viser til at slike grenser imidlertid også vil kunne virke ekskluderende på arbeidstakere som må tre ut av stilling uten at de får vurdert sine fysiske forutsetninger for å stå i arbeidsforholdet. I denne sammenhengen vises det blant annet til at komiteen har mottatt reaksjoner fra grupper som på grunn av særaldersgrensene blir presset ut av arbeidslivet.

Komiteen viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 5 (2006-2007) om opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, varsler at den vil ha en gjennomgang av de ulike særaldersgrenser i staten. En del av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 pst. av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt har en arbeidsevne. Komiteen er kjent med at særaldersgrenser reguleres både gjennom lov og gjennom fremforhandlede avtaler. Endring i bestemmelsene om særaldersgrenser vil således være et ansvar som hviler på både den lovgivende myndighet og på partene i arbeidslivet.

Komiteen har store forventninger til den forestående gjennomgangen av særaldersgrensene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil spesielt trekke frem et eksempel på hvordan intensjonen i ordningen med særaldersgrenser misbrukes. For en politifullmektig eller lensmann er pensjonsalderen i utgangspunktet 70 år. Grunnet den såkalte 85-årsregelen (summen av antall år i jobb og egen alder blir 85) kan de gå av med full pensjon ved fylte 67 år. Dette tilsvarer jo da også den ordinære pensjonsalderen i folketrygden. For en politibetjent, derimot, er pensjonsalderen i utgangspunktet 60 år, men grunnet 85-årsregelen vil de kunne gå av ved fylte 57 år. Ifølge FAFO var imidlertid gjennomsnittlig pensjonsalder i politi- og lensmannsetaten 54,7 år i år 2000.

Politiansatte med skrivebordsarbeid har vanlig pensjonsalder på 67 år. Det kommer stadig flere eksempler på at mange av disse søker seg over til patruljerende tjeneste noen få måneder før de fyller 57 år, bare for å kunne gå av med fulle pensjonsrettigheter like etter. Disse medlemmer er av den oppfatning at en slik utvikling neppe kan ha vært intensjonen med ordningen med særaldersgrenser, og forventer at Regjeringen sørger for en kritisk gjennomgang av alle de ulike særaldersgrensene i staten og kommer tilbake til Stortinget med dette på en egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil peke på at særaldersgrenser som system bygger på den prinsipielt uholdbare forestilling at grupper av arbeidstakere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Et slikt system tar overhodet ikke hensyn til at det er store individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk helse. Systemet tar heller ikke hensyn til at kravene til tjenesten, innholdet i jobben og arbeidets art, kan endre seg betydelig over tid. I fremtiden må det være slik at det blir arbeidets art og risiko, ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme en lovsak for Stortinget med det siktemål å fjerne lovbestemte særaldersgrenser for ulike grupper. Stortinget ber Regjeringen videre om å gjøre det nødvendige arbeid for at aldersgrenser i arbeidslivet i fremtiden skal baseres på individuelle forhold."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine forslag under punktet om Seniorpolitikk på den enkelte arbeidsplass.

67-70-årsgruppen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget gjennom behandling av St.meld. nr. 5 (2006-2007) om opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, har gitt tilslutning til Regjeringens forslag om at det i framtiden skal kunne tas ut hel eller delvis alderspensjon fra fylte 62 år, og at alderspensjon og arbeidsinntekt skal kunne kombineres uten at pensjonen avkortes, jf. Innst. S. nr. 168 (2006-2007). Regjeringen tar sikte på at dette skal innføres fra 2010. Hvordan dette skal gjennomføres, må utredes nærmere, heter det i svarbrevet fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen av 23. april 2007 til arbeids- og sosialkomiteen i tilknytning til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:47 (2006-2207). Brevet følger vedlagt innstillingen.

I svarbrevet vises det videre til at gjeldende regler om avkorting av alderspensjon mellom 67 og 70 år har vært forbedret flere ganger gjennom årene for å gi eldre arbeidstakere mer igjen for arbeidsinnsatsen. Merutgiftene for folketrygden ved å oppheve ordningen med avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt er anslått til å utgjøre i alt 500 mill. kroner på årsbasis.

Komiteen understreker betydningen av at det blir lettere å kombinere arbeid med pensjon og at det er viktig å fjerne de regler som begrenser dette i dagens pensjonssystem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at spesielt ordningene for avtalefestet pensjon er utformet slik at de virker begrensende på kombinasjon av arbeid og pensjon. Flertalletdeler Regjeringens oppfatning av at saken må utredes for å kartlegge både økonomiske konsekvenser og følgene av å endre pensjonsregelverket, men legger vekt på at dette arbeidet gis høy prioritet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et paradoks at den reelle pensjonsalderen i Norge i dag er godt under 60 år og synkende, samtidig som levestandarden og levealderen i Norge øker for hvert år. Samfunnet har behov for at seniorer forblir i arbeid så lenge som mulig. Disse medlemmer mener derfor det er behov for å gjøre det mer lønnsomt for eldre arbeidstakere å jobbe heltid eller deltid ved å fjerne kutt i pensjonene for dem som er mellom 67 og 70 år og som arbeider.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre registrerer at regjeringspartiene vil gi Regjeringen mer tid til utredning av spørsmålet om avkorting av pensjon for arbeidstakere mellom 67 og 70 år. Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen burde tatt dette ansvaret og gjort denne utredning i den foreliggende stortingsmelding om seniorpolitikk. Saksområdet har vært høyt oppe på dagsordenen i flere år, hvor nettopp avkorting har vært blant de mest omtalte tiltakene som skal gjøre det mer lønnsomt å arbeide for seniorer, og slik stimulere mennesker i aldersgruppen 67-70 år til å bidra til verdiskapingen i samfunnet. Det er et paradoks at dette spørsmålet ikke har vært prioritert i stortingsmeldingen som skal foreslå tiltak for å holde eldre arbeidstakere lenger i arbeidslivet. Disse medlemmer peker på at provenytapet ved å fjerne avkortingen er kjent, og at alle forhold ligger til rette for å fjerne avkortingen dersom det er politisk vilje til å prioritere dette.

Disse medlemmer viser til at det gjennom pensjonsreformen og modernisert folketrygd gis anledning til å kombinere alderspensjon med lønnsinntekt fra fylte 62 år. Det skapes inntrykk av at det gjennom pensjonsreformen allerede nå er endelig avklart at dette vil være gjeldende for alle fra 2010, det året modernisert folketrygd innføres. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke er en imøtekommelse av behovet for å fjerne avkorting i pensjon for dagens 67-70-åringer. Modernisert folketrygd innføres fra 2010, vil gjelde fullt ut kun for dem som er født etter 1965, og det er videre ikke endelig avklart i hvilken fasong overgangsordningen mellom eksisterende og modernisert folketrygd vil se ut for dem som er født mellom 1950 og 1965. På denne bakgrunn finner disse medlemmer grunn til å minne om at de som er født i 1965, ikke vil være alderspensjonister før i 2032 dersom en regner med en avgangsalder på fylte 67 år. Dersom en skal imøtekomme behovet for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide for dagens 67-70-åringer, må regelen om avkorting i pensjonen for aldersgruppen 67-70 år fjernes nå. For disse er det ingen løsning å vente på innføringen av modernisert folketrygd, da denne ikke vil gjelde for dagens 67-70-åringer. Med tanke på den akutte mangel på arbeidskraft det norske samfunnet opplever i dag, er det etter disse medlemmers oppfatning helt nødvendig å fjerne denne regelen nå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det framgår av St.meld. nr. 5 (2006-2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, at Regjeringen tar sikte på at muligheten for fleksibelt uttak av alderspensjon innføres fra 2010 også for personer som får pensjonen beregnet etter gjeldende regelverk. Hvordan dette skal gjennomføres, må utredes nærmere. Det er foreløpig ikke tatt stilling til overgangsregler for det nye alderspensjonssystemet i folketrygden og hvem det skal gjelde for. Eksemplet over som tar utgangspunkt i at de som vil omfattes av nytt system ikke er alderpensjonister før 2032, er følgelig misvisende. Det er lagt opp til at fleksibilitet fra 62 år skal gjelde fullt ut etter gammelt system fra 2010.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 5 (2006-2007) Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, jf. Innst. S. nr. 168 (2006-2007).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til at det med tanke på den akutte mangel på arbeidskraft som Norge opplever, er det etter disse medlemmers oppfatning ingen grunn til å vente med dette til 2010.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov om folketrygd, slik at alle over 67 år får utbetalt full opptjent pensjon uavhengig av hvor mye de har i arbeidsinntekt."

Øke den øvre aldersgrensen i arbeidslivet?

Komiteen viser til at Regjeringen varsler at den vil vurdere å øke den nåværende aldersgrensen i arbeidsmiljøloven fra 70 til 72 år (§ 15-7 fjerde ledd):

"Regjeringen vurderer å øke aldersgrensen på 70 år i arbeidsmiljøloven, for eksempel til 72 år. Regjeringen vil utrede dette spørsmålet og drøfte det med partene i arbeidslivet og andre med interesse i saken. Dersom det er grunnlag for det vil Regjeringen fremme en odelstingsproposisjon med forslag om øket aldersgrense."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til hensvisningen til Arbeidslivslovutvalgets vurderinger av å oppheve arbeidsmiljølovens bestemmelser om aldersgrense ut fra ønsket om at seniorer kan delta i arbeidslivet så lenge som mulig, og mener ut fra dette det er riktig å få vurdert en økning fra 70 til 72 år. Flertallet deler vurderingene som er gjengitt i meldingen fra så vel arbeidstaker som arbeidsgiverhold, om at det er rett å beholde en aldersgrense for å sikre at ansattes arbeidskarriere kan avsluttes på en verdig måte. Dette ble også framhevet fra flere i komiteens høring i forbindelse med dens behandling av seniormeldingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre deler Regjeringens vurdering av at det å heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven vil føre til at flere står lenger i arbeid, og at det blir et insitament for arbeidsgiverne til å legge til rette for at arbeidskapasiteten til seniorene kan nyttes så lenge som mulig. I den vurdering som Regjeringen skal gjøre av dette spørsmålet, mener disse medlemmer det er grunn til å vurdere grundig hvorvidt det faktisk er formålstjenlig å ha en særskilt aldersgrense i arbeidsmiljøloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det ikke er grunnlag for en aldersgrense for å delta i arbeidslivet. Dagens 70-årsgrense virker stigmatiserende overfor seniorer og er direkte aldersdiskriminerende. Disse medlemmer vil vise til det faktum at det er store variasjoner mellom enkeltmennesker i alle aldersgrupper, også for dem som har passert 70 år. Disse medlemmer mener det er den faktiske medisinske tilstanden som må avgjøre når en arbeidstaker skal ut av arbeidslivet, derfor bør det ikke være en øvre aldersgrense for å delta i arbeidslivet. Det bør være de samme reglene for deltagelse i arbeidslivet uansett hvilken alder den enkelte har.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om fjerning av alle lovbestemte aldersgrenser for yrkesdeltakelse."

Kompetanse og livslang læring

Komiteen understreker betydningen av at eldre arbeidstakere blir en høyere prioritert målgruppe i arbeidslivets og myndighetenes tiltak for etterutdanning og kompetanseheving. Arbeidstakere med 10-15 års muligheter for videre yrkeskarriere opplever for ofte å ikke bli likeverdig vurdert med yngre når det gjelder tiltak for å øke eller oppdatere arbeidstakeres kompetanse. Meldingen viser til at seniorene i arbeidslivet sier at det viktigste tiltaket for utsettelse av pensjonering, er arbeidsgivere som ønsker at de skal jobbe videre. Arbeidsgivere som legger til rette for kompetanseutviklingstiltak for seniorene, gir positive signaler om at de fortsatt anses som viktig arbeidskraft. Investering i kompetanse for eldre arbeidstakere vil derfor mer enn betales tilbake i form av utsatt avslutning av arbeidsforholdet ved siden av mer kvalifisert innsats. Komiteen viser i denne sammenheng til meldingens understreking av at offentlige virkemidler knyttet til kompetanse og livslang læring, ikke må være diskriminerende overfor seniorene.