Utvalget har i 2006 gjennomført 6 inspeksjoner
i Den sentrale enhet (DSE). Det er videre gjennomført inspeksjon
av PST-enhetene i Asker og Bærum, Sogn og Fjordane, Rogaland
og Vestfold. Med deler av utvalget er det avholdt 2 møter
i DSE i løpet av året.
Utvalget har i 2006 mottatt 14 klager fra enkeltpersoner
rettet mot PST, mot 10 i 2005. Samtlige saker er undersøkt
sentralt i DSE, og i lokale ledd der utvalget har funnet grunn til
det. Det er ikke funnet grunnlag for kritikk i noen av sakene.
PSTs journaler og dokumenter er i sin helhet
unntatt fra offentlighet, i henhold til forskrift til offentlighetsloven.
Utvalget anser at det er en viktig kontrolloppgave å se
til at det ikke benyttes sikkerhetsgradering uten at det er et reelt
behov for dette, og at spørsmålet om avgradering
og meroffentlighet vurderes i samsvar med de kravene regelverket
oppstiller. På denne bakgrunn har utvalget satt i gang
en undersøkelse av PSTs praksis på dette området,
og besluttet at det skal legges mer arbeid i undersøkelsen
av de enkeltsakene utvalget mottar og som helt eller delvis gjelder
innsyn.
Utvalget orienterte i meldingen for 2005 om
at det ville legge større vekt på å få innsikt
i samarbeidsrelasjonene mellom EOS-tjenestene og andre offentlige myndigheter.
Bakgrunnen var først og fremst at slik innsikt er viktig
for utvalgets kontroll med tjenestene. Men utvalget viste også til
at det vil kunne foreligge et kontrollansvar direkte overfor myndigheter
som samarbeider og utveksler informasjon med tjenestene; avhengig
av samarbeidets karakter og omfang.
Utvalget besøkte i august 2006 Toll-
og avgiftsdirektoratet som ledd i denne prosessen. Etter besøket
har utvalget tatt opp enkelte generelle spørsmål
med direktoratet angående etterprøvbarheten av
samarbeidet med PST og det rettslige grunnlaget for samarbeidet. Utvalget
stilte også spørsmål om to konkrete tollkontroller
som var gjennomført på PSTs anmodning.
Som ledd i samme prosess hadde utvalget i september
et møte med ledelsen i Kystverket i Honningsvåg. Utvalgets
interesse knyttet seg særlig til det nye FN-regelverket
for skipsovervåking og havnesikkerhet som ble innført
i 2004 etter initiativ fra amerikanske myndigheter på bakgrunn
av terrorfaren. I møtet med Kystverket ble utvalget også orientert
om systemene for og arbeidet med overvåking av skipstrafikken
langs norskekysten.
Etatens samarbeid med de organiserte EOS-tjenestene
under utførelsen av ulike oppgaver er svært beskjedent.
Det gjelder i den løpende virksomheten i praksis kun PST,
og utvalget fant ikke grunnlag for å vurdere kontrolltiltak.
Det gjeldende for havneovervåking kan imidlertid i prinsippet
medføre personovervåking eller innsamling av personopplysninger,
og utvalget vil derfor foreta undersøkelser av hvordan
dette regimet praktiseres.
Kontrollen med arkiver og registre utgjør
fortsatt kjernen i den løpende inspeksjonsvirksomheten
i PST. Det er de rutinemessige stikkprøvene i tjenestens arbeidsregister
og i saksbehandlings- og journalføringssystemet som gir
utvalget oversikt og kompetanse til over tid å kunne føre
en forsvarlig kontroll med tjenestens behandling av personopplysninger.
For arbeidsregistreringene er de viktigste kontrollpunktene
om det er foretatt en konkret vurdering, både av kvaliteten
på de opplysningene som foreligger, og den faglige relevansen
av dem. Utvalget ser på hvorvidt den begrunnelsen som fremkommer
og de faktiske opplysningene som ligger til grunn for registreringen, fyller
kravene i PSTs instruks til formålsbestemthet, nødvendighet
og kvalitet.
I 2006 har utvalget tatt opp enkelte registreringer med
tjenesten, og stilt spørsmål ved grunnlaget for registrering
eller for videreføring etter 5 år. Dette har ført
til at tjenesten i noen tilfeller har revurdert og slettet registreringen,
i andre tilfeller har registreringsgrunnlaget blitt bedre klarlagt
som følge av undersøkelsene.
Under inspeksjon av en lokal PST-enhet i 2006
viste det seg at arkivmateriale som var overtatt fra et tidligere
politidistrikt i forbindelse med politidistriktsreformen i 2002,
ikke var gjennomgått. Stikkprøver viste at deler
av materialet var gammelt og inneholdt opplysninger, også om
personer, som var uten faglig relevans. Utvalget påpekte
forholdet i et brev til PST-enheten med kopi til DSE, og viste til
at DSE har forutsatt at tjenesten prioriterer arbeidet med gjennomgang
av eldre arkiver.
Bakgrunnen for den vedvarende problematikken rundt
skillet i PST mellom operative arkiver og arkiver for utsortert
materiale, er den midlertidige innsynsordningen for tjenesten. Ordningen
gjorde det påkrevet å videreføre makuleringsforbudet
som ble innført da Lundkommisjonen påbegynte sitt
arbeid, og som omfattet alle opplysninger fra 1945 til 8. mai
1996.
Innsynsutvalgets arbeid skal avsluttes sommeren 2007,
og det er antatt at makuleringsstoppen da vil bli opphevet. Etter
det utvalget har fått opplyst, har Justisdepartementet
ikke tatt stilling til om dokumentene i PSTs arkiver og registre
fra innsynsperioden som ikke lenger er av faglig betydning, skal
makuleres eller avleveres til Riksarkivet. Det er besluttet at Innsynsutvalgets
arkiver skal avgis til Riksarkivet. For utvalgets kontrollvirksomhet
er den viktigste følgen av at makuleringsstoppen oppheves,
at slike uaktuelle dokumenter og opplysninger som hovedregel skal
ut av tjenestens lokaler.
Ved endringer i straffeprosessloven og politiloven som
trådte i kraft i august 2005, fikk politiet inkludert PST
adgang til å benytte seg av tvangsmidler under etterforsking
for å avverge straffbare handlinger - og ikke som tidligere
bare for å oppklare. Som eneste politiorgan fikk PST i
tillegg adgang til å bruke tvangsmidler utenfor etterforsking,
for å forebygge straffbare handlinger.
Under behandlingen av lovforslagene forutsatte
Stortinget at hjemmelen til å bruke tvangsmidler i forebyggende øyemed
skulle være et svært begrenset supplement og en
smal sikkerhetsventil for PST, og at tjenesten alltid skulle velge
etterforskingssporet der det var mulig. Tjenesten har i en intern
instruks innrettet seg etter Stortingets forutsetninger.
Kontrollen av tjenestens tvangsmiddelbruk i
enkeltsaker i 2006 har ikke gitt grunnlag for å rette kritikk mot
PST. Den samlede bruken av de nye hjemlene er fortsatt beskjeden,
men det har vært en økende tendens ut over året
i 2006, det gjelder både i avvergende og forebyggende øyemed.
Grensedragningen mellom avverging og forebygging kan være
vanskelig, både juridisk og faktisk. Sett på bakgrunn
av forutsetningen om at bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed skal
brukes med stor forsiktighet, ser utvalget spesielt etter om tjenesten
iverksetter etterforsking med tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed
i saker som i realiteten er av forebyggende karakter. Utvalget har
så langt ikke sett enkeltsaker hvor det har vært
grunnlag for å hevde at man i realiteten driver forebygging.
På bakgrunn av karakteren av PSTs virksomhet er imidlertid dette
en praktisk viktig grensedragning, som utvalget fortsatt vil følge
med på.
I etterforskingssakene benytter PST i hovedsak tvangsmidler
i avvergende øyemed. Dette innebærer at terskelen
for bruk av tvangsmidler i etterforskingssaker for PSTs del i praksis
har blitt senket.
Det er også i 2006 regelmessig tatt
stikkprøver av informasjon om enkeltpersoner som PST har
sendt til samarbeidende tjenester i utlandet. Stikkprøvekontrollene
har ikke gitt grunnlag for kritikk av tjenesten i noen enkeltsak.
Etterretningsinformasjon er vanligvis klausulert.
Det påføres gjerne at informasjonen er avsenders
eiendom, og at mottakeren kun kan benytte den til etterretningsformål
og ikke må dele den med andre uten forhåndssamtykke
fra avsender. Systemet er basert på tillit og lojalitet
tjenestene imellom, og lar seg i praksis ikke kontrollere. Det er
begrunnet i tjenestenes behov for kildevern. Etterretningsinformasjon
har som sentral funksjon å gi grunnlag eller inngangsporter
for den mottakende tjenesten til å drive egne undersøkelser
og egen informasjonsinnhenting. Brukt slik vil informasjon som utleveres
indirekte, kunne få de samme konsekvenser for den som er
omtalt som om den var blitt gitt videre.
Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble
det for PST, som for politiet for øvrig, innført
en ordning med oppnevning av en særskilt advokat for den
mistenkte når det fremsettes begjæring for retten
om å ta i bruk skjulte tvangsmidler (typisk kommunikasjonskontroll)
i en sak. Advokaten skal søke å ivareta mistenktes
interesser, men har ikke anledning til å sette seg i forbindelse med
mistenkte eller den inngrepet retter seg mot.
Etter noe tids erfaring med ordningen fra inspeksjonsvirksomheten
i PST, ble det etablert et erfaringsarkiv i 2001, i utvalgets kontorer.
På tross av informasjonstiltak fra
utvalgets side har det vært svært liten interesse
for arkivet fra advokater og dommere. Da det ikke kan sies å være
et rimelig forhold mellom arbeidsbyrden for PST og bruken av arkivet,
besluttet utvalget høsten 2006 å avvikle det.
En gjennomgang av advokatordningen viste bl.a.
at i noe mer enn halvparten av sakene har advokaten ikke motsatt
seg begjæringen. Totalt har advokatene reist innsigelser
mot begjæringen i noe over en tredjedel av sakene. PSTs
begjæringer om bruk av skjulte tvangsmidler har (helt eller
delvis) ikke blitt tatt til følge av retten i ca. 15 prosent
av sakene. I saker der advokaten har hatt innsigelser mot at begjæringen
blir tatt til følge, har retten helt eller delvis tatt
hensyn til innsigelsene i omtrent en tredjedel av sakene.
Tallmaterialet gir ikke grunnlag for å trekke
sikre konklusjoner om hvilken betydning advokatens utførelse
av oppdraget har for saksbehandlingen og mistenktes rettsstilling.
Men tallene antyder at kontradiksjon kan ha stor betydning for utfallet,
ettersom retten kun har motsatt seg begjæringen i saker
hvor advokaten har tatt til motmæle.
For utvalget var det under enhver omstendighet
noe overraskende at andelen saker hvor advokaten ikke motsetter
seg inngrepet, er så vidt stor. Det ble satt som forutsetning
overfor PST ved avvikling av erfaringsarkivet, at tjenesten holder à jour
en samlet oversikt over kjennelser om bruk av skjulte tvangsmidler.
Utvalgets mulighet for å følge utviklingen har
følgelig ikke blitt dårligere.
Utvalget har stilt spørsmål
vedrørende to konkrete tollkontroller som var blitt gjennomført
på PSTs anmodning. Ut fra opplysningene i PSTs arkiv kunne det
ikke fastslås om sakene gjaldt forhold innenfor tollmyndighetenes
arbeidsområde.
I svar til utvalget slo direktoratet fast at
tollmyndighetene ikke har hjemmel til å utføre
tollkontroller utenfor "tollforvaltningens område", heller
ikke om grunnlaget skulle være en anmodning fra politiet/PST.
Det innebar ifølge direktoratet at tollmyndighetene når
det kommer en bistandsanmodning fra politiet/PST, på selvstendig
grunnlag vil vurdere om hjemmel foreligger, dvs. om man er innenfor
forvaltningsområdet.
I avsluttende brev til direktoratet uttalte
utvalget at det ikke var tilfredsstillende at tollmyndighetene ikke var
i stand til å vise i ettertid hvilken informasjon som hadde
dannet grunnlag for å gi bistand. Fordi tollmyndighetene
er gitt vidtgående inngrepshjemler direkte i tolloven,
mens PST for de samme inngrepene må innhente samtykke hos
domstolene, vil det alltid være et potensial for omgåelse.
Utvalget konstaterte at det i de to sakene ikke var mulig ut fra
tollmyndighetenes opplysninger å avgjøre om ransaking
av personer og bagasje var blitt utført innenfor tollovens
rammer.
Utvalget vil holde seg orientert om det videre
arbeidet med retningslinjer på dette området.
PSTs grunnlag for anmodning om bistand i de to konkrete sakene undersøkes
nå nærmere i tjenesten.
Det er i dag et relativt omfattende samarbeid
mellom PST og utlendingsmyndighetene. Særlig i visumsaker, asylsaker
og utvisningssaker kan det bli utvekslet informasjon mellom PST
og utlendingsmyndighetene.
Utvalget har full innsynsrett i informasjon
PST formidler til utlendingsmyndighetene. Det forhold at den forvaltningsmessige
behandlingen av slike saker blir spesiell, og at heller ikke domstolene
har innsyn, taler for at utvalget legger vekt på å føre
kontroll med de rådene PST gir og informasjonen som danner
grunnlag for rådene. I den løpende kontrollvirksomheten
hittil har utvalget gjennom stikkprøvekontroller og tjenestens
orienteringer sett på enkelte saker hvor PST har rådgitt
utlendingsmyndighetene. Det har imidlertid ikke vært etablert
faste kontrollrutiner på dette området. Utvalget
har besluttet å etablere rutiner som gjør det
mulig å fange opp alle slike saker.
Komiteen viser til
utvalgets vurdering av praksis for innsyn i dokumenter i PSTs besittelse,
og vil understreke viktigheten av at sikkerhetsgradering forbeholdes
saker hvor det er et reelt behov for det. Videre må spørsmål
om meroffentlighet og avgradering vurderes i tråd med kravene
i gjeldende regelverk.
Komiteen har merket seg presseomtalen
av spørsmål rundt FNs såkalte terrorliste,
og vil uttrykke tilfredshet med at utvalget tar tak i problemstillingene rundt
prosedyrene ved oppføring på og sletting fra disse
listene.
Komiteen anser også kontrollen
med arkiver og registre for å være av stor verdi
for å sikre at personer ikke urettmessig står
oppført i ulike registre. Sletting av opplysninger som
ikke lenger har noen relevans, så vel som oppdatering og
sikring av relevante opplysninger, er viktige tiltak både
for å sikre personvernet og for at tjenesten får
et effektivt virkemiddel i sitt arbeid.
I forbindelse med behandlingen av EOS-utvalgets årsmelding
for 2005 ble det reist spørsmål om registrering
av personer på grunnlag av uttalelser til media om støtte
til opposisjonsgrupper som brukte voldelige virkemidler.
I den sammenhengen uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen
at "Komiteen vil understreke viktigheten av at det foretas individuell
vurdering av om en person registreres. Komiteen ber derfor EOS-utvalget
om en redegjørelse på dette punktet i forbindelse
med neste årsmelding".
Komiteen har merket seg at spørsmålet
ikke er omtalt i årsmeldingen for 2006, og ber om at en
redegjørelse i tråd med komiteens bestilling tas
med i årsmeldingen for 2007.
Komiteen har notert seg at utvalget
vil følge opp Stortingets ønske om å ha
særlig oppmerksomhet rettet mot PSTs anvendelse av den
utvidete lovhjemmel til å ta i bruk tvangsmidler under
etterforskning i avvergende øyemed som tjenesten fikk i
2005.
Spørsmålet om eventuell utlevering
av opplysninger til samarbeidende tjenester i utlandet som kan føre
til dødsstraff, ble også viet oppmerksomhet i årsmeldingen
for 2005. Komiteen har merket seg at utvalget foretar
regelmessige stikkprøver av den informasjonen PST sender
til disse tjenestene, og registrerer med tilfredshet at stikkprøvekontrollen
i 2006 ikke har gitt noe grunnlag for kritikk av tjenesten.
Komiteen viser til den gjennomførte
undersøkelse av ordningen fra 1999 med oppnevning av særskilt advokat
for mistenkte når det fremsettes begjæring for retten
om å ta i bruk skjulte tvangsmidler. Resultatene av denne
undersøkelsen viser blant annet at advokatene i ca. 55
prosent av tilfellene ikke har innsigelser mot begjæringen
og at PST ikke får medhold i 15 prosent. Komiteen deler
utvalgets vurdering av at kontradiksjon kan ha stor betydning for
utfallet, ettersom retten kun har motsatt seg begjæringer
i saker hvor advokaten har tatt til motmæle, og er tilfreds
med at utvalget også i årene som kommer vil ha
fokus på hvorledes ordningen fungerer.
Komiteen har merket seg redegjørelsen
for PSTs samarbeid med tollmyndighetene og vil understreke viktigheten
av at begrunnelser for anmodning om bistand og grunnlaget for å iverksette
tollkontroller, lar seg etterprøve av kontrollorganet. Komiteen forutsetter
at det utarbeides retningslinjer for samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene
og forventer å bli informert om fremdriften i dette arbeidet
i forbindelse med EOS-utvalgets årsmelding for 2007.
Komiteen viser videre til samarbeidet
mellom PST og utlendingsmyndighetene og er tilfreds med at utvalget
tar tak i denne type saker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at etterretningsinformasjon om enkeltindivider i stadig større
omfang deles mellom ulike lands sikkerhets- og etterretningstjenester.
Vanligvis er det begrensninger på hva mottakeren kan bruke
etterretningsinformasjonen til. Dette medlemviser til at dagens system for utveksling
av etterretningsinformasjon kun er basert på tillit og
i praksis ikke lar seg kontrollere. Utlevering av etterretningsinformasjon
til sikkerhets- og etterretningstjenester i land som ikke respekterer
menneskerettigheter, kan innebære at enkeltindividers rettigheter
ikke respekteres. Dette medlem mener at tjenesten
må forsikre seg om at enkeltindividers rettigheter ivaretas
ved utlevering.