2.1 Sammendrag

Det framholdes at det er store og økende sosiale forskjeller i dødelighet blant ulike grupper av voksne i Norge i dag. Det påpekes at de fleste store dødsårsaker er sosialt skjevfordelt, og at det er betydelige sosiale forskjeller i psykisk helse. En finner sosiale helseforskjeller nesten uansett hvordan en måler sosial posisjon og nesten uansett hvilke mål på helse som benyttes.

Sosiale, økonomiske, fysiske og atferdsmessige forhold påvirker den enkeltes helse - både positivt og negativt. På befolkningsnivå er det en klar sammenheng mellom sosiale og økonomiske forhold og helse. Dersom befolkningen grupperes etter inntekt eller utdanningsnivå, blir helsetilstanden i gruppene gradvis bedre i takt med økning i inntektsnivå eller utdanningslengde.

Det redegjøres for hvordan helseforskjeller henger sammen med inntekt, oppvekst, arbeid og arbeidsmiljø.

Det vises til rapporter som slår fast at hele livsløpet har betydning, og at helsemessige konsekvenser av barn og unges utvikling og utdannelse varer livet ut, dvs. at dagens sosiale helseforskjeller til dels skyldes forskjeller i oppvekstvilkår for flere tiår siden.

Det framholdes at helseutfordringene i Norge er preget av sykdommer der helseatferd er en medvirkende årsak til sykdomsutviklingen. Dette gjelder blant annet type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og enkelte kreftformer. Det redegjøres for hvordan kosthold, fysisk aktivitet, røyking, rusmiddelbruk, ulykker, skader og spilleavhengighet henger sammen med sosiale faktorer.

Det vises til undersøkelser som tyder på at det er en sosial skjevfordeling i bruken av både primær- og spesialisthelsetjenester - særlig dersom bruken ses i sammenheng med antatt behov.

Det understrekes at sammensatte og langvarige levekårsproblemer som svekker helsen, er utbredt i grupper som innsatte i fengsler, langtidsmottakere av sosialhjelp, tungt belastede rusmiddelavhengige og enkelte innvandrergrupper. Barn i familier hvor foreldre har psykisk lidelser, er rusmiddelmisbrukere eller voldelige, har særlig høy risiko for å utvikle psykiske vansker. Det refereres også til en undersøkelse som viser at barn og unge som er i kontakt med barnevernet, og deres biologiske foreldre har større helseproblemer enn andre familier.

Det framholdes at flere studier peker i retning av at de som er gift eller lever i samboerforhold, gjennomgående har en bedre psykisk og fysisk helse enn ugifte og tidligere gifte. Spesielt skilte og enker/enkemenn har en dårligere psykisk helse enn andre. Det påpekes at siden andelen aleneboende generelt, og skilte spesielt, fortsetter å stige, utgjør helseproblemer i disse gruppene et stadig større folkehelseproblem.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg stortingsmeldingens beskrivelser av store og til dels økende sosiale forskjeller i dødelighet ut fra både inntekt, utdanning, yrke, bosted, kjønn, sivil status og etnisk bakgrunn. For menn mellom 45 og 59 år er dødeligheten fem ganger høyere blant dem med lav inntekt enn dem med høy inntekt. For kvinner er den tre ganger så høy (Sosial ulikhet i helse, Rapport 1–2007, Folkehelseinstituttet). Når det gjelder yrkesgrupper, ser vi at forventet levealder for sjømenn, renholdere, drosjesjåfører, kokker, servitører, m. fl. ligger rundt 70 år, dvs. nær 10 år lavere enn for universitets- og høyskolelærere, arkitekter, prester, leger, ingeniører m.fl. (Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet). Forventet levealder for menn som står helt utenfor arbeidslivet, er bare 67 år, som igjen altså er tre år kortere enn for de yrkesgrupper som har den korteste levealder.

Komiteen peker også på at det er store forskjeller i forventet levealder avhengig av bosted. Blant menn i Sagene bydel på Oslos østkant er den ca. 68 år, mens den i Vestre Aker bydel er 80 år (Statistisk sentralbyrå, Hjulet). Komiteen viser også til St.meld. nr. 16 (2002-2003) - Resept for et sunnere Norge - hvor det framgår at levealderen i Vinderen bydel i Oslo ligger hele 5 år over landsgjennomsnittet for menn og nærmere 3 år for kvinner, mens bydelene i indre øst ligger 5-6 år lavere for menn og om lag 4 år lavere for kvinner. Det er på samme måte betydelige forskjeller i levealder mellom fylkene på den nedre del av skalaen - Finnmark, Aust Agder og Østfold - og de som ligger i øvre del - Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Komiteen viser videre til at enkelte innvandrergrupper har økt risiko for en del sykdommer. Dette gjelder psykiske plager, type 2-diabetes, svekket tannhelse, enkelte smittsomme sykdommer, m.m. Ikke minst når det gjelder diabetes er utviklingen problematisk. Her er 2,5 ganger så mange kvinner i alderen 50-59 år fra ikke-vestlige land rammet i forhold til dem med norsk bakgrunn. For menn er tilsvarende tall hele sju ganger flere (Statistisk sentralbyrå, Hjulet). Likeledes ser komiteen alvorlig på at 24 prosent blant dem fra ikke-vestlige land har psykiske helseproblemer i forhold til 10 prosent blant de norske (Sosial ulikhet i helse, Rapport 1–2007, Folkehelseinstituttet), og slutter seg til at det er behov for videre undersøkelse av sosialøkonomiske faktorer og innvandreres helse.

Komiteen viser til at meldingen påpeker at mangelen på arbeid synes å være en mer sannsynlig risikofaktor enn dårlig økonomi, selv om dette er forhold som er sterkt knyttet til hverandre. Det vises videre til at forhold som manglende integrasjon, opplevelse av diskriminering, særlig på boligmarkedet, og en generell følelse av maktløshet er viktige psykososiale forklaringsfaktorer. Særlig gjelder dette flyktninger, noe som kan forklares ved at de ofte har gjennomgått traumatiske opplevelser. Det er høyere forekomster av enkelte smittsomme sykdommer som tuberkulose, hiv-infeksjon, hepatitt A og B, tyfoidfeber og shigelose i noen innvandrergrupper.

Komiteenmener mye tyder på at sosiale helseforskjeller fortsatt reproduseres blant barn i familier med lav inntekt og kort utdanning, og særlig der man sliter med rusproblemer, psykiske lidelser og vold i familien. Det gir grunn til bekymring at blant barn under 14 år i familier med lavt utdanningsnivå er forekomsten av astma 12-15 prosent, mens tilsvarende tall er 4-6 prosent hos dem med høyt utdanningsnivå. Dette kan ha sammenheng med andelen foreldre som er dagligrøykere - den ligger fortsatt på 40 prosent blant dem med lav utdanning - og med andre forhold som miljø og lokal luftforurensning. Videre er det påvist at barn i familier med lav utdanning og lav inntekt har 70 prosent høyere risiko for å få kroniske sykdommer, og at i utsatte bydeler i Oslo øst har 24-27 prosent av ungdommene psykiske plager (Rapport 1–2007, Folkehelseinstituttet).

Komiteen viser til at det finnes risikoutsatte grupper blant barn og unge, som allerede fra fødselen lever under belastede forhold som gir økt sannsynlighet for særlige psykiske plager og lidelser. Minst 15 000 barn lever med én eller to foreldre som får behandling innen psykisk helsevern. Også barn som lever sammen med foreldre med rusmiddelmisbruk, er utsatt. I perioden 1990 til 2002 var det 99 000 barn og unge som hadde tiltak fra barnevernet, dvs. ca. 6 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen under 18 år. Halvparten av alle innsatte i fengsel har barn. Barn som kommer i kontakt med barnevernet, har oftere foreldre med lav inntekt, kort utdanning og dårligere helse.

Komiteen vil påpeke at når det gjelder områder med samisk bosetting, foreligger det lite kunnskap om sammenhengen mellom sosiale forhold og helse i den samiske befolkning.

Komiteenhar ellers merket seg at statistikken viser betydelige helseforskjeller også mellom aleneboende og personer i flerpersonhusholdning. Dødeligheten for dem mellom 45 og 59 år er over dobbelt så høy for aleneboende (Rapport 1–2007, Folkehelseinstituttet). Det påvises også økt fare for psykiske plager knyttet til samlivsbrudd, sosial isolasjon og ensomhet. Tendensen er at andelen enslige øker, og dette vil trolig fortsette i årene som kommer. Det er viktig at samfunnet møter denne utfordringen også på helseområdet uten å legge stein til byrden ved å gjøre det å bo alene til et problem i seg selv.

Komiteenvil også framheve at i hele faktamaterialet om ulikhet i helse er kjønnsforskjellene framtredende. For menn er forventet levealder gjennomgående betydelig lavere enn for kvinner i alle sosiale lag og grupper. Mye tyder på at det framover også bør vies økt oppmerksomhet til særtrekk ved menns helse. Det kan være oppfatninger av mannsrollen som gjør at man tar for lett på helsespørsmål. Det opplyses for eksempel at gutter og unge menn bare utgjør 5-10 prosent av dem som bruker helsestasjonenes opplysningstilbud for ungdom. Vi vet også at 3 800 menn hvert år rammes av den kreftformen som har høyest utbredelse og 60 prosent dødelighet, prostatakreft, uten at den har fått tilsvarende oppmerksomhet i helsepolitikken. Dette betyr ikke at det fokus som er satt på kvinners helse i de senere år, på noen måte må svekkes. Faktamaterialet viser at det blant kvinner hele veien fins tilsvarende sosiale helseforskjeller som blant menn. Ser man for eksempel på andelen med psykiske plager, er den på 20 prosent blant kvinner med kort utdanning, mens den er på 7 prosent blant dem med høyskole- og universitetsutdanning. Tilsvarende er andelen kvinner i alderen 25-64 år som bruker medisiner mot angst og uro ukentlig eller oftere, over 18 prosent, mens den blant dem med høy utdanning er vel 3 prosent (Rapport 1–2007, Folkehelseinstituttet).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at gruppen aleneboende ifølge stortingsmeldingen gjennomgående har en dårligere både psykisk og fysisk helse enn gifte og samboende. Den manglende tilrettelegging og styrking av familiepolitikken i Norge er etter disse medlemmers mening en årsak til dette. Ekteskap og stabile samboerforhold gir sosial støtte for både barn, unge og voksne. Siden andelen alenboende generelt, og skilte spesielt, fortsetter å stige, utgjør helseproblemer i disse gruppene et økende folkehelseproblem som må prioriteres i langt større grad enn hva meldingen legger opp til. Disse medlemmer ser det som særdeles viktig at familiepolitikk prioriteres slik at dagens, og kommende generasjoner, får stabile sosiale rammer å forholde seg til.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til meldingen og ser at det er en voldsom avstand i levealder mellom innehavere av fysisk krevende og akademiske yrker. Dessverre er arbeidstakerne i de fysisk krevende yrkene i et stort mindretall i meldingen, noe som gjør at stor deler av håndtverkerfagene og industriarbeidere blir usynlige.