Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

"I

Stortinget ber Regjeringen legge frem en fremdriftsplan for å sikre en varm, valgfri og verdig eldreomsorg som skinner, der følgende elementer er inkludert:

• – Finansieringsansvaret tillegges staten.

• – Innføring av fritt brukervalg for alle pleie- og omsorgstjenester, slik at pengene følger brukeren.

• – RAI/RUG-systemet implementeres for betaling for institusjonsomsorgen.

• – Foreslå en klar definisjon av hvilke tilbud som skal betegnes som heldøgns pleie- og omsorgstilbud.

• – En fremdriftsplan for hvordan man skal oppnå 25 prosent dekningsgrad, i heldøgns pleie- og omsorgsplasser, av antall eldre over 80 år, innen 2012.

• – Endre fribeløpet i vederlagsforskriften til 25 prosent av G pr. i dag – 15 723 kroner.

• – Etablering av et system med statlig eldreombud.

• – Implementere oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie i lov om helsetjenesten i kommunen, i tråd med innholdet i forslaget.

• – Innføre bindende normerte satser og kriterier for omsorgslønn.

• – Overføre finansieringsansvaret for trygghetsalarmer til folketrygden.

• – Foreta en gjennomgang av refusjonsordningene for fysioterapi, med den hensikt å lage et enhetlig regelverk for hele landet.

• – Innføre statlige bemanningsnormer for sykehjem, både hva gjelder leger og sykepleiere.

• – Incentiver for å heve statusen og tilgangen på økt arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren, i tråd med forslaget.

• – Incentiver for å øke bruken av frivillig sektor.

• – Krav om vandelsattest for de som jobber i pleie- og omsorgssektoren.

• – En satsning på intermediære avdelinger.

• – En økning i antall medisinske sengeposter ved norske sykehus.

• – Utrede muligheter for bruk av sykehjemsmoduler.

• – Forsøk i enkelte kommuner med bruk av registreringssystem, jf. bruk av "Digitalpenn" i Solna Stad i Sverige.

II

Stortinget ber Regjeringen om å tillegge Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved landets sykehjem, slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted.

III

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med stimuleringstiltak eller øremerkede driftstilskudd til eldresentre i Norge."

Det er forslagsstillernes syn at eldre pleietrengende som lever i Norge skal motta det beste omsorgstilbudet i verden, og de mener at de framsatte forslagene vil bidra til et historisk løft innenfor pleie- omsorgssektoren med særlig vekt på å sikre alle pleietrengende trygghet og juridisk rett til behovsstyrte og valgfrie tjenester basert på brukernes premisser.

Det påpekes at forslagene innebærer en drastisk omlegging av prinsippet for finansieringen av eldreomsorgen slik at når en pleietrengende eldre får godkjent av et myndighetsorgan et behov for hjemmehjelp, hjemmesykepleie, omsorgsbolig, sykehjemsplass eller andre tjenester, så plikter staten ved å betale for slike tjenester til en godkjent leverandør av tjenesten som den pleietrengende eldre eller pårørende eller verge selv velger, basert på et fastsatt system for egenandel og betalingssatser.

Det framholdes at eldreomsorgen i Norge har vært under kontinuerlig debatt siden midten av 1980-tallet, og at kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene blir ivaretatt svært forskjellig fra kommune til kommune. Det gis i dokumentet en gjennomgang av organisering og finansiering av aldeshjem og sykehjem fra 1970-tallet og fram til i dag. Det uttales bl.a. at vekslende regjeringer har lagt fram planer, handlingsplaner og forslag til endringer, men at situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet ikke har endret seg vesentlig, og at økte bevilgninger til kommunene, som blir gjenstand for kommunestyrers og kommuneadministrasjoners prioriteringer, ofte ikke fører til satsing på eldreomsorg.

Det vies til behandling i Stortinget av Dokument nr. 8:26 (1989-1990), St.prp. nr. 72 (1989-1990), Budsjett-innst. S. nr. 11 (1996-1997) og St.meld. nr. 50 (1996-1997).

Det påpekes at gjennom mange år har tallrike rapporter fra offentlige etater, organisasjoner og fagpersonell pekt på mangler og underdekning av behovet i eldreomsorgen, og det vises i denne forbindelse til St.meld. nr. 50 (1996-1997), St.meld. nr. 34 (1999-2000) St.meld. nr. 31 (2001-2002), St.meld. nr. 45 (2002-2003) og Dokument nr. 3:9 (2003-2004).

Det gis en oversikt over utviklingen av antall plasser i aldersinstitusjoner fra 1983 til 2005 som viser at antall plasser i aldershjem har gått ned fra 25 385 til 2 777, mens plasser i sykehjem har økt fra 17 636 til 38 206 og plasser i omsorgsboliger fra 21 000 til 48 000. Det framholdes at antallet eldre over 80 år har økt fra 117 386 i 1980 til 215 876 i 2006, og at Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivning tilsier at antallet vil være ca. 423 000 i 2050.

Forslagsstillerne mener det er liten tvil om at den demografiske utviklingen medfører en rekke utfordringer og behov for løsninger og at det er nødvendig å foreta omfattende systemendringer for å imøtekomme framtidens utfordringer i eldreomsorgen.

Det framholdes at behovet for kompetanse og kvalifisert arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren vil øke betydelig i årene som kommer.

Forslagsstillerne anser det for å være en svært sentral utfordring å skaffe nok og kvalifisert arbeidskraft innenfor pleie- og omsorgssektoren, og at dette bør gjøres gjennom å legge forholdene til rette for å utnytte de arbeidskraftressursene vi allerede har i Norge på en mer fleksibel måte, bl.a. ved at de som ønsker det, kan få høyere stillingsandeler.

Det understrekes at det er et stort behov for å øke legekapasiteten i pleie- og omsorgssektoren.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at pleie- og omsorgstjenestene er så viktige at de ikke kan være gjenstand for kommunale prioriteringer, og at en gjennom å statliggjøre finansieringsansvaret for dette området vil få et likeverdig og godt pleie- og omsorgstilbud til alle landets innbyggere. Ulikheter mellom kommunene når det gjelder bruk av omsorgslønn og nivå på egenandeler viser også etter forslagsstillernes syn behovet for en endret finansieringsordning. Det samme gjør de ulike utgifter til medisiner som sykehjemmene har på grunn av pasientens ulike behov. Det uttales at ved en statlig finansiering vil det ikke være økonomiske forskjeller fra sykehjem til sykehjem, samtidig som man sikrer seg at den enkelte får tilbud om den beste medisinen, uavhengig av sykehjemmets og kommunens økonomi.

Det er, slik forslagsstillerne ser det, behov for å senke terskelen for å få pleie- og omsorgstjenester, og de legger til grunn at de statlige utgiftene knyttet til eldreomsorg vil øke i forhold til det som nå brukes over statsbudsjettet. Forslagsstillerne mener imidlertid også at en rekke av forslagene som fremmes, vil føre til samfunnsøkonomiske gevinster, fordi f.eks. oppsøkende hjemmesykepleie, økt bruk av omsorgslønn og raskere utflytting fra sykehus av ferdigbehandlede pasienter vil være viktige insentiver for å kunne bo i eget hjem lengre enn hva som er tilfellet i dag.

Forslagsstillerne mener at retten til å kunne velge eller velge bort noe må innføres i hele landets pleie- og omsorgssektor, og at innføring av fritt brukervalg i pleie- og omsorgssektoren blir fullt mulig når staten tar finansieringsansvaret.

Det uttales også at den eneste løsningen for å sikre en rettferdig og god behandling for særlig ressurskrevende brukere uten at den enkelte kommunes økonomi er gjeldende, vil være at staten tar over det finansielle ansvaret.

Det vises til at det i 1997 ble innført innsatsstyrt finansiering i sykehusene basert på DRG-systemet (diagnoserelaterte grupper), og at det i St.meld. nr. 50 (1996-1997) blir omtalt et tilsvarende finansieringssystem for pleie- og omsorgstjenester som kalles RUG (Resource Utilization Groups) som er en del av et internasjonalt multidimensjonalt instrument til bruk i geriatri - RAI (Resident Assessment Instrument). Forslagsstillerne har ikke registrert ytterligere omtale av RUG-systemet etter 1997, og mener det nå bør tas i bruk slik at det i Norge kan etableres et system for beregning av kostnader i institusjoner for ulike pasient- eller brukergrupper.

Finansiering av hjemmetjenester drøftes i dokumentet. Forslagsstillerne er opptatt av at bostedsadresse ikke skal være utslagsgivende for hvilket tilbud brukeren skal motta, og vil gjøre finansieringen av hjemmetjenestene til et statlig ansvar, der pengene følger brukeren til den leverandøren den enkelte velger å benytte seg av.

Finansiering av omsorgsboliger og organisering av tjenester i tilknytning til disse drøftes også i dokumentet. Forslagsstillerne presiserer at kostnadsnivået for denne boformen skal innrettes på en slik måte at alle som har behov, skal kunne benytte seg av dette tilbudet.

I drøftingen av finansiering av opphold i sykehjem understrekes det særlig at forslagsstillerne ønsker en annen finansieringsmodell, der staten har ansvaret og pengene følger brukeren til den institusjonen vedkommende ønsker å benytte seg av. Det presiseres at valgretten skal utgjøre en mulighet – og ikke en plikt – og retten også skal innebære rett til å bytte sykehjem.

Forslagsstillerne understreker at det er viktig å få på plass et lovverk som sikrer den enkelte rett til betaling for behandling når han eller hun har behov for hjelp. Det vises til at dette har vært tatt opp i Dokument nr. 8:17 (1993-1994), Dokument nr. 8:8 (1997-1998) og i forslag i Innst. O. nr. 91 (1998-1999) (innstilling til pasientrettighetsloven). Forslagsstillerne mener at en rettighetslov ikke bare skal gjelde innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten, men også innenfor pleie- og omsorgssektoren, og viser til at det vil bli fremmet lovendringsforslag for Odelstinget om en slik lovendring.

Forslagsstillerne foreslår at fribeløpet som er fastsatt i vederlagsforskriften knyttes til grunnbeløpet (G), og at det settes til 25 prosent av G. Mindreinntekten som oppstår i kommunene på bakgrunn av økningen i fribeløpet, skal etter forslagsstillernes syn dekkes av staten så lenge kommunene har ansvaret for eldreomsorgen.

Det presiseres at fritt brukervalg også kan inkludere tilbud i andre land, og det uttales at staten må ta initiativ for at det kan tilbys plasser i utlandet ved å innføre en subsidieordning som gjør at slike plasser raskt blir en økonomisk fordel for kommunene og for mulige private leverandører. Hvis ikke private tar initiativ etter innføring av en statlig finansieringsordning eller subsidiering, mener forslagsstillerne at staten selv kan etablere et aksjeselskap som skal stå for både bygging og drift av slike institusjoner.

Det påpekes at gjennom å overføre finansieringsansvaret av eldreomsorgen til staten, vil det åpne seg store muligheter knyttet til enhetlige løsninger, teknologiske framskritt og statlige standarder knyttet til datasystemer m.m. Dette må etter forslagsstillernes syn organiseres gjennom et statlig innkjøpskontor.

Forslaget om etablering av et statlig eldreombud begrunnes bl.a. med at det foreligger et komplisert regelverk, og at det er behov for et ombud som kan påse at eldreomsorgen i de forskjellige kommuner oppfyller de krav som loven pålegger dem. Det framholdes at ombudet også bør kunne gi veiledning og informasjon og ha som oppgave å fremme eldres interesser overfor offentlige og private instanser.

Forslagsstillerne finner det trolig at hjemmeboende eldre får en vesentlig gevinst ved at kommunene tilbyr et besøk årlig til hjemmeboende på 75 år og eldre, som ikke mottar regelmessige tjenester fra hjemmesykepleien. Forslagsstillerne påpeker videre at oppsøkende hjemmesykepleie kan avdekke behov for midlertidige avlastningsopphold ved sykehjem eller annen kortvarig hjelp, som igjen kan medføre at den enkelte kan bo lengre hjemme i eget hjem.

Forslagsstillerne finner dagens ordning med omsorgslønn utilfredsstillende og mener at tilbudet om å kunne motta omsorg fra nær familie og slektninger bør være tilnærmet likt over hele landet. Det fremmes forslag om at departementet skal utarbeide normerte satser for tildeling av omsorgslønn for å oppnå større likhet for omsorgsytere i hele Norge, samt forslag om å overføre finansieringsansvaret til staten.

Trygghetsalarmer er et meget viktig hjelpemiddel for at spesielt hjemmeboende eldre skal føle seg trygge. Ikke alle eldre som burde hatt dette hjelpemiddelet har fått det installert. Hjelpemiddelsentralene kan være en velegnet distribusjonskanal for dette hjelpemiddelet.

Det påpekes at etter dagens system dekker folketrygden trygghetsalarm for dem som fyller betingelsene til støtte til tekniske hjelpemidler, mens kommunen må dekke for andre. Forslagsstillerne mener dette rammer dem som er økonomisk svakest i samfunnet, og fører til at mange eldre, syke og funksjonshemmede ikke har anledning til å skaffe seg den tryggheten et slikt hjelpemiddel gir. Forslagsstillerne mener trygghetsalarmer må godkjennes på samme måte som tekniske hjelpemidler og administreres enten gjennom hjelpemiddelsentralen eller hjemmesykepleien.

Forslagsstillerne anser frivillig sektor for å være et meget betydningsfullt bidrag til eldreomsorgen og ønsker å legge forholdene til rette for at alle frivillige som ønsker å delta med sin innsats i eldreomsorgen, kan få mulighet til å gjøre det.

Forslagsstillerne vil framheve at eldresentrene utgjør et viktig bidrag for eldre som ønsker å benytte seg av disse.

Forslagsstillerne viser til vedtak om at det skal stilles krav om framvisning av vandelsattest for personer som skal jobbe i yrker som omhandler barn og personer med psykisk utviklingshemning. Eldre personer som mottar pleie- og omsorgstjenester, bør etter forslagsstillernes oppfatning ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede.

Forslagsstillerne peker på de store mangler som i dag finnes innenfor fysioterapitjenesten. De mener at gjeldende ordning med avtaler og hjemler bør fjernes, og at det bør være fri etableringsrett og like vilkår for alle fysioterapeuter og institutter. Videre ser forslagsstillerne klart behovet for en enhetlig betalingsordning.

Det framholdes at sykehjemsbeboernes grunnleggende behov må ivaretas, uavhengig av hvor de bor i landet, og at det til dette trengs et visst antall pleiere, uansett hvor sykehjemmet befinner seg. Forslagsstillerne mener at Sosial- og helsedirektoratet må gis ansvar for den faglige godkjenningen av bemanningsplanene ved landets sykehjem, og at bemanningsnormer for alle typer personell bør fastsettes på statlig nivå og gjelde for samtlige sykehjem i hele landet. Legedekningen må etter forslagsstillernes syn økes kraftig.

Forslagsstillerne mener at det varslede investeringstilskuddet for bygging av sykehjemsplasser fra 1. januar 2008, må få tilbakevirkende kraft slik at man allerede for inneværende år kan starte byggingen av nye sykehjemsplasser.

Forslagsstillerne ser med interesse på muligheten for kommuner til å benytte seg av bomoduler som blir tilkoblet allerede eksisterende bygningsmasse. Bruk av moduler vil etter forslagsstillernes syn i gitte situasjoner være svært hensiktsmessig for kommuner å benytte seg av i eldreomsorgen.

Det vises til at pasienter skrives ut langt tidligere fra sykehus enn hva som var tilfellet for bare noen år tilbake, og at dette fører til at en rekke eldre blir svingdørspasienter mellom pleie- og omsorgssektoren og spesialisthelsetjenesten. I denne forbindelse viser forslagsstillerne til St. Olav hospitals bruk av intermediær avdeling ved Sunbø sykehjem i Trondheim, hvor utskrivningsklare pasienter som ikke er i stand til å flytte til et ordinært sykehjem, får et tilbud.