Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja
Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Johnny Ingebrigtsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila
Dåvøy, og fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, mener
det er grunn til å bemerke at Dokument nr. 8:83 (2006-2007)
har flere sammenfallende forslag med Dokument nr. 8:34 (2005-2006)
fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik, Jan-Henrik Fredriksen
og Vigdis Giltun om "en plan for omlegging av norsk eldreomsorg
der staten får ansvaret for at pengene følger
brukeren og dekker utgiftene til omsorgen" som ble lagt frem i februar
d.å.
I tillegg ønsker flertallet å vise
til forslagsstillernes merknader i Innst. S. nr. 150 (2006-2007)
til St.meld. nr. 25 (2005-2006) "Mestring, mulighet og mening. Framtidas
omsorgsutfordringer". Der ble flere av de forslagene som her stilles,
fremmet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig med forslagsstillerne
i at våre eldre fortjener en god eldreomsorg av høy
faglig kvalitet utført med omsorg. Disse medlemmer er
av den oppfatning at over 160 000 ansatte i omsorgssektoren gjør
en kjempeinnsats for dette arbeidet hver eneste dag. I løpet
av det siste tiåret er det bygget ut 40 000 plasser
i sykehjem og omsorgsboliger. En styrket kommuneøkonomi
har gitt lokalpolitikerne muligheter til å prioritere eldeomsorgen,
og de økte inntektene til kommunene er møtt med
rekordsatsning på omsorgstjenesten. Som daværende
kommunalminister Åslaug Haga svarte Per-Willy Amundsen
i Stortinget 24. mai 2006: "Faktum er at norske kommuner
når de får midlene som frie inntekter, bruker
omtrent 41 prosent til pleie og omsorg". Disse medlemmer ser
dette som et særskilt positivt moment.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Kristelig
Folkeparti og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, vil påpeke
at økningen i de frie midlene til kommunene i stor grad
skyldes den verdiskaping som Bondevik II-regjeringen bidro til.
De store utfordringene i eldreomsorgen tilsier utover økning
av de frie midlene til kommunene en forpliktende og tverrpolitisk
eldreplan for å sikre alle eldre uavhengig av bosted, en
trygg og verdig alderdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik,
ser av St.prp. nr. 1 (2007-2008) at det i tidsrommet 1997 til 2006
har vært en økning i antallet eldre over 80 år
på 33 762, og at det i samme tidsrommet kun har
vært en økning på 4 118 sykehjemsplasser.
I samme tidsrommet har det også vært en sterk økning
av de eldste over 90 år. Disse medlemmer er
derfor kritiske til at en stor andel av omsorgsboligene ikke har
fast døgnbemanning når veldig mange av dem som
bor i denne typen boliger, i dag er sterkt pleietrengende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at Regjeringens opplegg for kommunesektoren
i 2008 innebærer reelt sett en nedgang i frie inntekter
i forhold til situasjonen ved utgangen av 2007. Det innebærer
at mange kommuner i 2008 enten vil bli nødt til å redusere
tilbudet eller drive mer effektivt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser alvorlig
på utfordringene vårt samfunn står overfor
når det gjelder fremtidens økende behov for pleie-
og omsorgstjenester med hensyn til blant annet rekruttering av personale
og utbygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger med heldøgns tjenester. Disse
medlemmer stiller seg derfor bak Regjeringens planer om å bygge
ut 12 000 nye sykehjemsplasser eller heldøgns
omsorgsboliger innen 2015 og den fortsatte satsingen på rekruttering
av fagpersonell til eldreomsorgen. Dette vil blant annet gjøres
gjennom utdanning og kompetanseheving, samt ved å kvalifisere
og videreutdanne 20 000 ansatte som arbeider i omsorgssektoren
i perioden 2007 til 2010, gjennom Kompetanseløftet 2015. Disse
medlemmer viser til at Regjeringens arbeid med å få på plass 10 000
nye årsverk i eldreomsorgen innen utgangen av 2009 vil
bli nådd med god margin.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at Regjeringen har varslet at det skal
bygges 12 000 sykehjemsplasser eller omsorgsboliger med
heldøgns pleietilbud frem til 2015, som er en nøktern
videreføring av dagens nivå. Flertallet viser
videre til St.meld. nr. 25 (2006-2007) hvor Regjeringen imidlertid
beskriver et behov for 60 000 nye plasser frem til 2030. Flertallet registrerer
at Regjeringen med sitt løfte legger opp til å bygge
færre plasser enn behovet den selv beskriver fremover mot
2030. Flertallet mener det er nødvendig
med et bredt, nasjonalt forlik som har som ambisjon å bygge
langt flere plasser enn det Regjeringen foreslår. Flertallet mener
det er på tide å ta inn over seg at eldreomsorgen
ikke kan drives etter skippertaksmetoden.
Flertallet vil påpeke
at det er knyttet stor usikkerhet til KOSTRA-tallene om antallet
ansatte i omsorgssektoren, og viser til at Regjeringen og KS i valgkampen
2007 ble enige om å benytte de høyeste anslagene, til
tross for at disse var svært usikre. Flertallet ber Regjeringen
presentere kvalitetssikrede tall for antall årsverk, samtidig
som sykefraværet sammenstilles med disse. Flertallet ber
også Regjeringen synliggjøre hvordan kompetansehevingen
av 10 000 ansatte innen 2011 som det tas til orde for,
fordeler seg mellom tiltak for ufaglærte, tiltak for ansatte
med videregående utdanning og tiltak for ansatte med høyere
utdanning. Videre bør en slik fremstilling vise hvilke
områder innenfor omsorgstjenestene som skal prioriteres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet deler ikke forslagsstillernes
syn på at økt privatisering er løsningen
på utfordringene i eldreomsorgen, eller at såkalt
"fritt brukervalg" hever kvaliteten på tjenesten og gir
mer tilfredse brukere. Utgangspunktet for valgfrihet er at det er
gode tilbud å velge mellom, og disse medlemmer mener
at det viktigste arbeidet da blir å fortsette å bygge
ut trygge, gode offentlige tjenester til de pleietrengende.
Disse medlemmer ser det som positivt
at Regjeringen har fremhevet at den enkelte pasient og hans pårørende
skal få mer valgfrihet og innflytelse over innholdet i
tjenestene de får. Regjeringen har også gitt utrykk
for at den ønsker å bidra til at kommuner kan legge
til rette for at den enkelte skal kunne bytte ut hjemmehjelpen sin,
og at muligheten for å få faste tjenesteytere
skal utredes. Erfaringer viser imidlertid at svært få brukere
faktisk velger bort den kommunale hjemmehjelpen der de har mulighetene
til det, og at valgfriheten det tales om for de kommuner som har
satset på dette, egentlig ikke er noe annet enn et leverandørvalg.
Det er for eksempel ikke reell valgfrihet i Høyre- og Fremskrittsparti-styrte
Oslo. Man kan ikke velge hvilken person som skal komme hjem til
brukeren, kun hvilket firma de skal representere. Pasientene kan
heller ikke velge hva som kan gjøres eller hvor mye hjelp
som skal utføres for dem; det avgjøres av bestillerkontorenes
vedtak.
Fremskrittspartiet har trukket frem bydel Nordstrand som
et eksempel på det "frie brukervalg" etter at bydelen innførte
muligheten for å velge private leverandører i
tillegg til det offentlige i hjemmetjenesten fra 2003. Disse
medlemmer vil derfor trekke frem at tallene fra bydel Nordstrand
viser at nesten 4 år etter at denne muligheten ble innført,
er det ikke mer enn ca. 24 prosent av brukerne som har benyttet
seg av muligheten til å velge privat omsorgsleverandør.Videre viser det seg at i bydel Grünerløkka
er det bare 3 prosent som har benyttet muligheten til å velge
private leverandører (månedlig rapport fra Helse-
og velferdsetaten, mars 2007).
Disse medlemmer mener derfor
det er spesielt interessant at de mest fornøyde brukerne
av hjemmetjenestene i Oslo finnes i akkurat bydel Grünerløkka (Brukerundersøkelse
i hjemmetjenesten – lagt frem mars 2007). Dette viser ikke
bare at den kommunale hjemmetjenesten er god, men at den av det
store flertallet også er foretrukket.
Disse medlemmer mener at eksemplene
fra Oslo på en skremmende måte illustrerer hva
som skjer når konkurranseutsetting blir et mål
i seg selv fremfor å ha fokus på kvalitet og innhold
for tjenestene som skal leveres. Disse medlemmer er
tilhenger av valgfrihet, men er av den oppfattning at den viktigste forutsetningen
for valgfrihet er at det finnes et tilstrekkelig tilbud, og at dette
må prioriteres høyest. Disse medlemmer fremhever
at folk i Norge skal være trygge på at de får
nødvendig hjelp når behovet melder seg, og nødvendig
hjelp skal ikke avhenge av den enkeltes lommebok slik økt
privatisering av tjenestene vil føre til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er et offentlig ansvar å sørge
for at det finnes gode tjenester av høy kvalitet, men at
det godt kan være private aktører som tilbyr tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener den som trenger omsorgstjenester, bør
få større innflytelse over egen hverdag. Dette
bør sikres gjennom et mangfoldig og individuelt tilpasset
tjenestetilbud med flere valgmuligheter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det primært skal være
et offentlig ansvar å levere omsorgstjenester, men at innslag
av private, ideelle institusjoner kan være positivt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, deler ikke
forslagsstillernes tro på at en flytting av finansieringsansvaret
i seg selv vil utgjøre noen bedring av tilbud eller kvalitet
i pleie- og omsorgssektoren, heller tvert om. Et godt kommunalt
system med kommunalt finansieringsansvar fører til de beste
tjenestene fordi det gir nærhet til brukeren og nærhet
til beslutningene. Men staten har et finansieringsansvar for å bevilge
tilstrekkelig med penger til kommunene for at de skal kunne utføre
disse oppgavene på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er glad for at
regjeringen Stoltenberg 2 i langt større grad enn regjeringen
Bondevik 2 bevilger midler til kommunene slik at det er mulig for
dem å utføre oppgavene sine i henhold til gjeldende
krav. Disse medlemmer viser for øvrig til
merknadene fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet til Dokument nr. 8:34 (2005-2006)
som omhandler mange av de samme momentene som fremlegges i Dokument
nr. 8:83 (2006-2007). Videre vil disse medlemmer bemerke
at slik forslaget foreligger, gir det for eksempel ikke rett til
sykehjemsplass, kun rett til å få finansiert en
slik dersom brukeren får et vedtak om en plass.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at Bondevik
II-regjeringen i stor grad har bidratt til økte inntekter
til kommunene gjennom økt verdiskaping. Flere tilsynsrapporter
viser at eldreomsorgen mange steder er i en kritisk situasjon. Dette
viser at det utover økte rammer til kommunene er behov
for en målrettet innsats gjennom en tverrpolitisk forpliktende
eldreplan for å sikre alle eldre en trygg og verdig alderdom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at
det finansielle ansvaret for omsorgstjenestene også i framtida
skal være forankret i kommunene. Nærhet til brukerne
gir mulighet for å utforme tjenestetilbudet ut fra lokale
forhold. Dette sikres best med rammefinansiering. Systemet med rammefinansiering
sikrer utvikling av forebyggende arbeid. Det sikrer også partnerskap
mellom kommunen som ansvarlig både for å yte og
finansiere tjenestene og frivillige og pårørende
som bidragsytere, som forslagsstillerne er spesielt oppatt av i
sitt forslag. Dette er et partnerskap som flertallet mener
det er spesielt viktig å videreutvikle for framtida.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, tror nødvendigvis ikke
det er flere rettigheter eller mer lovfesting alene som mangler
i eldreomsorgen. Brukerne av omsorgstjenester har mange rettigheter
i dagens lovgivning. Dette flertallet ønsker
blant annet å vise til at kommunene etter kommunehelsetjenesteloven
og sosialtjenesteloven har plikt til å yte nødvendige
helsetjenester og faglig forsvarlige sosialtjenester til dem som
har behov for det. Sosialtjenesteloven gir videre rett til praktisk
bistand og opplæring, herunder brukerstyrt personlig assistanse,
til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av
sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker.
Videre er kommunene gjennom kvalitetsforskriften pålagt å ha
prosedyrer som sikrer at grunnleggende behov blir ivaretatt. Forskriften
gjelder både i og utenfor institusjon. Om brukeren har
behov for døgnkontinuerlige tjenester, kan kommunene tilby
det i brukerens eget hjem, i en omsorgsbolig eller på et
sykehjem. Det er krav om at tjenestene skal være faglig forsvarlige
og dekke de grunnleggende behovene. Tjenestene skal videre tildeles
i enkeltvedtak. I vedtaket skal hjelpebehovet og innholdet i tjenestetilbudet beskrives.
Brukerne skal kunne sammenligne det tilbudet de er tildelt, med
det tilbudet de faktisk mottar, og på den måten
kontrollere at kommunen gir de tjenestene som behovet tilsier. Man
har også rett til å påklage et enkeltvedtak
og utførelsen av tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det trengs
en verdighetsgaranti i eldreomsorgen, slik at rettigheter nedfelles
i lov og forskrift, og at det tydeliggjøres hva eldreomsorgen
skal tilby, og hva eldre og pårørende kan forvente
seg når de har behov for omsorg og pleie.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet ser imidlertid
at det kan være vanskelig for brukerne å holde
oversikt over hvilke rettigheter de faktisk har når disse
er spredd i mange ulike lover og forskrifter. Disse medlemmer støtter
derfor Regjeringen når den vil tydeliggjøre den
enkeltes rett til pleie og omsorg slik at lovene for sosial- og
helsetjenestene harmoniserer bedre, enten behovet skulle dreie seg
om praktisk og medisinsk hjelp i hjemmet eller på institusjon.
I tillegg ser disse medlemmer positivt på at
Regjeringen har sagt den vil utforme en omsorgshåndbok
for omsorgstrengende og pårørende som beskriver
hvilke rettigheter og muligheter den enkelte har til å få tilrettelagt
hjelp etter behov.
Disse medlemmer ser at forslagsstillerne
mener det trengs en fremdriftsplan for å oppnå 25
prosent dekningsgrad i heldøgns pleie- og omsorgstilbud
til eldre over 80 år innen 2012. Disse medlemmer vil påpeke
at selv om det finnes noe variasjon i dekningsgraden i landet, så er
den samlede dekning av plasser i sykehjem, aldershjem og omsorgsboliger
med heldøgns bemanning på 27 prosent for innbyggere
80 år og over. Den gjennomsnittlig dekningsgrad varierer imidlertid
fra 22 prosent i Vestfold til 31 prosent i Nord-Trøndelag
og Troms, om vi holder Finnmark utenfor med en dekningsgrad på 42
prosent som delvis har andre årsaker. Men disse
medlemmer merker seg at Norge faktisk har 27 prosent heldøgnsdekning hvis
man ser landet under ett.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at det er
48 kommuner med lavere dekningsgrad enn 25 prosent per 100 innbyggere
over 80 år, når det gjelder institusjon og omsorgsbolig
i 2006. Når vi vet at de sykeste eldre ofte har svært
sammensatt sykdomsbilde, så er dette alvorlig, også når
det ses i lys av at det er et varierende omsorgstilbud i omsorgsboliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kjenner
til at omsorgboliger som rapporteres inn som boliger med heldøgns
omsorg og pleie, i stor utstrekning ikke har fast døgnbemanning,
men at beboerne kun mottar tjenester fra hjemmetjenesten på lik linje
med andre hjemmeboende pleietrengende. Dekningsgraden for heldøgnsbemannede
boformer og sykehjemplasser som fremkommer i ulike sammenhenger
og i regjeringspartienes merknad, er derfor etter disse medlemmers mening
svært misvisende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser at forslagsstillerne
vil innføre krav om vandelsattest for dem som skal jobbe
i pleie- og omsorgssektoren. Til dette har flertallet spesielt
to forhold det vil trekke frem. Det ene er at kravet om vandelsattest
ser ut til å være en økende trend som
etterspørres i flere og flere sektorer. Flertallet er
bekymret for denne utviklingen. Flertallet frykter dette
i verste fall vil bli en sovepute og gi en falsk trygghet da en
plettfri vandel nødvendigvis ikke betyr at en ikke har
utført kriminelle handlinger, kun at en aldri har blitt
tatt for slike forhold. For det andre må man holde fast
ved at det i hovedsak er arbeidsgivers plikt å undersøke
potensielle arbeidstakeres bakgrunn og hente inn nødvendig
informasjon. Videre er flertallet skeptisk til at
alle uten såkalt plettfri vandel uten videre skal kunne
ekskluderes fra flere og flere områder i arbeidslivet.
Vi har utformet våre lover slik at når man har
gjort noe galt, blitt tatt og straffet, betyr det at man gjort opp
for seg. Flertallet deler langt på vei bekymringen
til forslagsstillerne om at brukere i pleie- og omsorgssektoren
utsettes for personer som har begått alvorlige lovbrudd. Flertallet imøteser
en generell diskusjon om hvilke yrker eller sektorer det bør
kunne bes om vandelsattester for å jobbe i, samt hva det
er rimelig å tro at man kan oppnå ved krav om slike
attester.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne ønsker
at det skal startes opp forsøk i enkelte kommuner med bruk
av registreringssystem, jf. bruk av "Digitalpenn" i Solna Stad i
Sverige. Til dette vil flertallet påpeke at
det i Norge er flere kommuner som allerede benytter håndholdte
PDA-er i hjemmetjenesten. Disse brukes blant annet som registreringssystemer,
og mange flere kommuner arbeider med å innføre
slike systemer. PDA-ene inneholder blant annet tilgang på oppdrag, pasientlister
og pasientopplysninger, medisinsk informasjon, prosedyreverk (nasjonalt
under utarbeiding), fire oppslagsverk (felleskatalogen, medisinsk
ordbok mv.). PDA-ene benyttes til å skrive journalnotater
og til å registrere IPLOS-variablene. Tidsbruken registreres ved åpning
og kvittering av oppdraget. All informasjon er kryptert, og ingen
sensitive data er lagret på PDA-ene. Når teknologien
fungerer, oppleves dette som et veldig godt verktøy for
de ansatte. Dette er en ny og sårbar teknologi, men flertallet ser
positivt på at kommuner og leverandører arbeider
aktivt sammen for å videreutvikle systemet, slik at stabiliteten øker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser at det fortsatt
finnes utfordringer å ta tak i innen pleie- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer vil likevel påpeke at i et litt større
perspektiv er Norge, sammen med de andre nordiske landene, verdens
beste land å bli gammel i slik det fremkommer i en OECD-rapport
fra 2005. Norge og Sverige bruker langt mer penger enn de andre
rike landene i verden på eldreomsorg (Danmark ikke tatt
med). Flertallet mener dette bildet er viktig å ta
med seg når man diskuterer eldreomsorgen i Norge.
Norge skal fortsatt være verdens beste
land å bli gammel i, og disse medlemmer føler
seg trygge på at den rød-grønne regjeringen
vil fortsette å ivareta og arbeide for at dette skal være
mulig.
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, foreslår at representantforslaget
ikke bifalles.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, er enig i at det er mye bra i norsk eldreomsorg,
og at mange gjør en formidabel innsats. Dette flertallet vil
likevel vise til Dokument nr. 8:104 (2006-2007) der det redegjøres
for tilstanden i norsk eldreomsorg. Utvikling av kompetanse og kvalitet
og fokus på innhold i omsorgen, samt etisk refleksjon over
tjenestene, er blant områdene som må prioriteres
sterkere. En forpliktende og tverrpolitisk eldreplan bør
vedtas, og gjennom den må en forsøke å nå målet
om at alle eldre kan møte alderdommen med en trygghet for
at de får dekket sine grunnleggende behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å understreke
at det er en betydelig forskjell mellom dette forslaget og Dokument
nr. 8:34 (2005-2006) fra disse medlemmer "om en plan for omlegging
av norsk eldreomsorg der staten får ansvaret for at pengene
følger brukeren og dekker utgiftene til omsorgen". Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at Dokument nr. 8:83
(2006-2007) er et omfattende dokument som går langt ut
over selve finansieringssystemet. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at det totalt fremmes 21 konkrete tiltak
i dette dokumentet, hvorav finansieringssystemet kun er ett av disse.
Disse medlemmer har merket seg
de stadig store utfordringer knyttet til eldreomsorgen i Norge,
på tross av en styrking av kommunenes inntektsrammer, og
mener derfor det er stor grunn til å etterspørre
nye løsninger, både hva gjelder organisering,
kvalitet i omsorgen og finansieringsmodell.
Disse medlemmer mener Regjeringens
målsetting om 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger
innen 2015 er svært defensivt, og viser i den sammenheng
til at de nyeste tallene viser at per i dag mangler det 16 000
rene sykehjemsplasser dersom man skal oppnå 25 prosent
dekningsgrad for innbyggere over 80 år. Antall eldre over
80 år har de 9 siste årene økt med 33 762
ifølge St.prp. nr. 1 (2007-2008), og samtidig ser vi en
sterk økning i antallet eldre over 90 år og eldre
med demens som har behov for heldøgns pleie og omsorg. Disse
medlemmer stiller seg svært undrende til utregningene
som viser at det i Norge er 27 prosent dekningsgrad for innbyggere
over 80 år, da disse medlemmer er av den
oppfatning at dekningsgraden på 25 prosent må ses
i sammenheng med rene institusjonsplasser og ikke omsorgsboliger eller
andre tilbud. Dekningsgraden på sykehjemsplasser er, slik
disse medlemmer ser det, for lav, samtidig som terskelen
for å en fast sykehjemsplass er altfor høy. Disse
medlemmer ønsker videre å vise til den særs
høye andelen av demente beboere i institusjonene. Disse medlemmer velger
derfor å forholde seg til at det antatte behovet vil være
25 prosent dekningsgrad for eldre over 80 år, knyttet opp
mot sykehjemsplasser og tilsvarende tilbud. Disse medlemmer vil
derfor ha en storstilt økning av sykehjemsplasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener det er en meget alvorlig situasjon knyttet
til rekruttering og kompetanseheving i eldreomsorgen, noe Regjeringen
etter flertallets syn ikke tar tilstrekkelig på alvor. Flertallet ønsker å peke
på de ulike incentiver for å øke rekrutteringen
til omsorgsyrkene som er beskrevet i forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at regjeringspartienes målsetting om 50 prosent økning
i legedekningen ved sykehjemmene ikke imøtekommer anbefalingen
om en faglig norm, som ble utredet av en faggruppe ledet av Stein
Husebø. En lokal norm vil gi dårligere resultat
og vil, slik disse medlemmer ser det, videreføre
lokale forskjeller, og den er heller ikke forpliktende for kommunene. Disse
medlemmer frykter at andre hensyn enn de rent faglige vurderingene
av sykehjemsbeboernes behov vil spille en vesentlig rolle.
Disse medlemmer vil følge
faggruppens og Legeforeningens anbefaling og foreslår en
dobling av legeårsverkene ved sykehjemmene. Disse
medlemmer vil videre ha en sentralt lovfestet minimumsnorm
basert på ulike typer sykehjemsplasser og på ulike
pasientkategorier. Turnusleger skal ikke, slik disse medlemmer ser
det, erstatte den faste sykehjemslegen, som kjenner pasientens behov
og helsetilstand.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at Omsorg Pluss vil kunne være et
godt boalternativ for målgruppen som tidligere bodde på aldershjem.
Med dette tilbudet vil man basere seg på flere aktiviteter
for brukerne og på et fleksibelt tjenestetilbud. Slike
boliger vil, slik flertallet ser det, bidra til at
flere eldre får et sosialt og trygt boalternativ som kan
redusere eller utsette behovet for en sykehjemsplass. Omsorgsboliger
kan imidlertid på ingen måte erstatte sykehjemsplasser.
Omsorg Pluss skal, slik flertallet ser det, være
egne boliger som ikke kan brukes som korttids- eller avlastningsplasser,
eller brukes av beboere som har demens eller er sterkt pleietrengende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener valgfrihet er synonymt med verdighet
når det gjelder eldreomsorgen, og stiller seg meget kritiske
til at mangel på sykehjemsplasser og et variert tilbud
fortsatt ser ut til å være konsekvensene av Regjeringens
politikk. Disse medlemmer mener det er gledelig at
de fleste som er gitt muligheten til fritt brukervalg i hjemmetjenesten,
er fornøyd med å ha muligheten til å velge. Disse
medlemmer er av den klare oppfatning at det ikke er prosentandelen
av de som ønsker å bytte leverandør,
som er det viktige, men selve verdigheten det innebærer å ha
muligheten til å kunne gjøre det. Sagt med andre
ord, for de som benytter seg av valgfriheten, er denne muligheten
særs viktig. Disse medlemmer vil understreke
at det også er et personlig valg å velge kommunal
tjenesteleverandør, og at det dermed ikke er noen motsetning mellom å ha
valgfrihet og det å være fornøyd med
den tjenesten man allerede mottar. Disse medlemmer ser
ikke motsetningene mellom at eldre gis muligheten til å velge
andre leverandører enn den kommunale tjenesten og kvaliteten
i omsorgen. Disse medlemmer mener det er kvaliteten
som bør være det viktige, og ikke hvem som driver
tjenesten.
Disse medlemmer stiller seg spørrende
til at det av enkelte synes å være viktigere at
det offentlige utfører tjenesten, enn at de eldre er fornøyd
med kvaliteten på tjenesten de mottar.
Disse medlemmer stiller seg undrende
til kritikken som rettes mot Oslo der man kan velge leverandør, men
ikke enkeltperson. Det vil etter disse medlemmers syn
være svært uheldig dersom man skal kunne velge
bort enkeltmennesker på grunn av ulike årsaker. Bakgrunnen
for å ha ulike leverandører av en tjeneste er
selvsagt at den enkelte skal kunne bytte dersom man ikke er fornøyd
med kvaliteten på tilbudet som gis, og da vil det være
slik at det er opp til den enkelte leverandør å sørge
for at brukerne av tjenesten er fornøyd. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at fritt brukervalg av hjemmehjelpstjenester
er gjennomført i flere kommuner, med stor grad av tilfredshet blant
de som benytter seg av denne valgmuligheten. I bydel Nordstrand
i Oslo, hvor det er gjennomført fritt brukervalg av hjemmehjelp,
viser erfaringene at i overkant av 80 prosent foretar et aktivt
valg. Tendensen etter at fritt brukervalg ble innført i
Nordstrand, er, slik disse medlemmer ser det, at
en klar majoritet av brukerne er fornøyde med å kunne
velge. Dette betyr ikke at alle velger bort den kommunale hjemmehjelpen,
men at verdien av å ha muligheten til å kunne velge,
er et gode de fleste ønsker å ha.
Presset på hjemmetjenesten
har av ulike årsaker økt sterkt de siste årene,
men den største endringen man ser, er etter komiteens
flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, sitt syn det økende behovet for tjenester
hos yngre brukere. Hjemmetjenestebudsjettene har, slik flertallet ser
det, ikke økt i takt med disse endringene, og resultatet
vil være at en stadig mindre andel av ressursene, herunder
opprettelse av nye omsorgsårsverk, går til eldreomsorgen.
Dette er, slik flertallet ser det, spesielt alvorlig
når man vet at stadig flere eldre sterkt pleietrengende
bor i egne hjem eller i ubemannede omsorgsboliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til behovet for en verdig eldreomsorg
basert på at mennesker skal kunne beholde sin integritet
og verdighet selv om de blir fysisk skrøpelige på sine
eldre dager. Alle som gjennom et langt liv har foretatt en rekke
valg, skal ikke, slik disse medlemmer ser det, finne
seg i å bli fratatt retten til selv å bestemme
hvem som skal utføre hjemmehjelpstjenester i egen bolig,
eller hvem som skal være hjemmesykepleier, ergoterapeut,
fysioterapeut m.m. Dette vil etter disse medlemmers syn være å ta
fra eldre pleietrengende mennesker deres integritet og verdighet
om det er en monopolleverandør av tjenester som vil tvinge
en bruker til å ta imot en hjemmehjelper, hjemmesykepleier
eller en leverandør av en annen tjeneste av personer som
brukeren overhodet ikke aksepterer at skal komme innenfor boligens vegger.
En slik umyndiggjøring av eldre personer finner disse
medlemmer helt uakseptabelt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å sette
spørsmålstegn ved om modellen for eldreomsorgstjenester
som er blitt gjennomført siden 1945, er den mest optimale,
all den tid vi fortsatt har enorme forskjeller og mangler i norsk
eldreomsorg knyttet til geografi og bostedsadresse. Disse
medlemmer mener derfor det er på høy tid
at finansieringsansvaret for eldreomsorgen legges til staten, slik
at det ikke lenger vil være geografiske og individuelle
forskjeller på tilbudet som gis.
Disse medlemmer stiller seg svært
undrende til kritikken som rettes mot privatisering i forslaget
og viser til at det skal være et offentlig finansieringsansvar,
nettopp for å motvirke at det er den enkeltes lommebok
som er avgjørende for hvilke tjenester man mottar. Det
er, slik disse medlemmer ser det, ingenting i dag
som hindrer de med tykkest lommebok å kjøpe seg
et bedre tilbud, enten hos private leverandører i Norge
eller i utlandet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til dokumentets punkt 2.1 hvor det står:
"Retorikken som ofte er brukt av politiske partier
i Regjeringen om at eldre må gå rundt og shoppe
tilbud med penger de har fått fra folketrygden, er selvsagt
helt misvisende. Forslagsstillerne viser til at det aldri vil være
noen tvang for den enkelte eller dens pårørende
til å velge, og de vil aldri fysisk få noen sjekk
eller en annen form for kontantytelse direkte inn på konto,
eller i annen form ha mulighet til å benytte seg av disse
pengene til andre formål enn den tjenesten ytelsen skal
gå til."
Disse medlemmer er av den oppfatning
at krav om vandelsattest vil være en svært viktig
faktor for å hindre alle typer for overgrep av eldre mennesker
i omsorgssektoren, og stiller seg undrende til argumentasjonen som
brukes mot forslaget, all den tid vandelsattest er innført
for personell som jobber med barn. Disse medlemmer mener
det vil være opp til den enkelte arbeidsgiver å foreta
de nødvendige vurderingene av hvilke forseelser som skal
hensyntas når man ansetter personell i omsorgssektoren. Disse
medlemmer betviler sterkt at arbeidsgivere vil sette ned foten
for en arbeidstaker på grunnlag av en trafikkbot.
Disse medlemmer merker seg at
Digitalpenn sammenlignes med bruk av PDA. Disse medlemmer vil
understerke at bruksområdet ikke er sammenfallende, og
at opplæring og bruk av Digitalpenn synes å være
langt mer effektivt enn bruk av PDA, og viser i denne sammenheng
til de svært positive resultatene man har fått
i Solna Stad.
Disse medlemmer vil vise til
at eldreomsorgen i Norge i mange år har hatt for liten
kapasitet og et tilbud til gamle, syke mennesker som ikke har vært
tilstrekkelig til å dekke behovet. Det er stadig blitt
færre sykehjemsplasser sett på bakgrunn av det økende
behovet. Flere nordmenn lever lenger og flere lever lenger med fysiske
og psykiske lidelser ettersom den medisinske utvikling gir mulighet
til å holde stadig nye tilstander i sjakk over tid.
Disse medlemmer vil videre vise
til at vårt trygde-/pensjonssystem, særlig
gjennom lov om folketrygd og lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser,
er komplisert og omfattende og gir liten mulighet for de fleste
til å forstå hvilke komponenter pensjonen består
av, og hvorfor samordning slår ut som den gjør.
Lov om helsetjenesten i kommunene regulerer
kommunenes ansvar for eldreomsorgen og forutsetter at det skal gis
pleie og omsorg i kommunene, og at det skal sørges for
sykehjemsplasser eller annen boform med heldøgns omsorg
og pleie eller gis tjenester i hjemmet. Forskrift om vederlag for
opphold i institusjon m.m. gir regler og retningslinjer for størrelsen
på de økonomiske ytelser som kan kreves som vederlag
for slikt opphold, og hvilke rettigheter brukerne har til bl.a.
fribeløp.
I tillegg bidrar en rekke andre lover, forskrifter
og rundskriv til at det kan være svært vanskelig
for den enkelte eldre, som kan være svekket av aldersdemens, ha
helseproblemer, dårlig hørsel og/eller
syn og mangel på krefter, å sette seg inn i det
omfattende og kompliserte regelverket.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget i oktober 1991 vedtok lov om kommunale og fylkeskommunale
eldreråd, og alle kommuner og fylkeskommuner har i dag
plikt til å opprette slike. Imidlertid er det meget som
tyder på at eldrerådene ikke virker slik intensjonen
var, og at de har svært liten innflytelse på eldreomsorgen
i landet. Eldrerådene får, slik disse medlemmer ser
det, ikke innsyn i og muligheter til å uttale seg om viktige
saker for eldreomsorgen i mange kommuner, og de er blitt til svært
begrenset nytte for den gruppen de i utgangspunktet skulle styrke.
Disse medlemmer anser at en av
de største manglene innenfor eldreomsorgen i
Norge har vært det lave antallet sykehjemsplasser. Ventelistene
har vært og er lange. Etter at handlingsplanen for eldreomsorgen
ble vedtatt i 1997, har de fleste kommuner planlagt en relativt
stor utbygging av boformer for heldøgns pleie og omsorg,
men i høy grad konsentrert seg om omsorgsboliger. Omsorgsboliger
kan eies eller leies av den enkelte bruker, og brukeren må selv
betale for de omsorgstjenester og andre tjenester som mottas. Dette gjør
at denne typen boliger er betydelig rimeligere for kommunene enn
sykehjemsplasser der kommunen har det fulle økonomiske
og praktiske ansvar for tjenestetilbud og boform. Økningen
av antallet personer som trenger plass i sykehjem. har i tiden etter
at handlingsplanen ble satt i kraft, økt betydelig raskere
enn utbyggingen av plasser, slik at situasjonen i dag er mindre
tilfredsstillende enn den var ved handlingsplanens start. Den gruppen
pasienter som venter på sykehjemsplass, vil ikke være
tjent med en plass i omsorgsbolig, og disse medlemmer er
bekymret for at vi vil kunne få et overskudd av omsorgsboliger
som ikke kan benyttes, mens køene til sykehjemsplasser øker.
Disse medlemmer er bekymret for
at så lenge en ikke endrer dagens finansieringssystem for
eldreomsorgen, så vil dette kunne føre til en
ny nedprioritering av eldreomsorgen i mange kommuner, når
de politiske prioriteringer leder midlene inn i andre sektorer,
slik vi har sett tidligere. I den forbindelse kan det være
grunn til å vise til det forslaget som er fremkommet i
mediene om at en ser på muligheten for å lovfeste
retten til barnehageplass for alle som ønsker det. Ordningen
med rammeoverføringer til kommunene har ikke ført
til nødvendig utbygging av heldøgnstilbud for
eldre syke.
Disse medlemmer vil vise til
et brev til Verdikommisjonen, datert den 25. januar 1999,
der kommisjonens medlem Arthur Arntzen tok opp denne problematikken
og anbefalte kommisjonen å arbeide for å opprette
eldreombud. Verdikommisjonen ga i sitt svar den 4. februar
s.å. uttrykk for at det var mange påtenkte tiltak
i kommisjonens strategi som ville få betydning for eldre,
men tanken om eldreombud ble ikke fulgt opp.
Det er staten som gjennom lov om helsetjenesten
i kommunene har pålagt kommunene ansvaret for eldreomsorgen.
Da må staten ha et selvstendig ansvar for at lovens intensjoner
blir fulgt opp. Manglene som gjennom mange år har preget
eldreomsorgen i Norge, har vist at staten ikke har vært
seg sitt ansvar bevisst.
Disse medlemmer mener at med
alt det kompliserte regelverk som ligger til grunn for og regulerer pensjonisters
og syke eldres hverdag, må det være på sin
plass å etablere et statlig eldreombud. Et slikt ombud
skal påse at eldreomsorgen i de forskjellige kommuner oppfyller
de krav som loven pålegger dem på dette området.
Ombudet bør også kunne gi veiledning og informasjon
om tjenester og ytelser som senior-innbyggere har rettigheter til
eller krav på i forskjellige situasjoner, og ombudet må ha
til oppgave å fremme eldres interesser overfor både
offentlige og private instanser og følge med i utviklingen
av eldres levekår. Et eldreombud bør kunne virke
av eget tiltak eller etter henvendelser fra andre og selv avgjøre
om slik henvendelse gir grunn til behandling og tiltak.
Eldreombudet må etableres basert på egen
lovgivning etter drøftelser med pensjonistorganisasjonene
og andre berørte parter. Eldreombudet må ha juridisk kompetanse.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om etablering av en ordning med statlig eldreombud."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det utarbeides en klar definisjon for hva som skal betegnes
som heldøgns pleie- og omsorgstilbud."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å implementere oppsøkende og forebyggende
hjemmesykepleie i lov om helsetjenesten i kommunen, i tråd med
innholdet i forslaget i Dokument nr. 8:83 (2006-2007)."
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en gjennomgang av refusjonsordningene for fysioterapi med den hensikt å lage
et enhetlig regelverk for hele landet."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
det organisatoriske og finansielle ansvaret for driften av intermediære
avdelinger og hospice."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en ordning med stimuleringstiltak eller øremerkede
driftstilskudd til eldresentre i Norge."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:83 (2006-2007) og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en gjennomgang av finansieringsmodellen for eldreomsorgen med sikte på en
statlig overtagelse av finansieringsansvaret."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det innføres fritt brukervalg for alle pleie- og
omsorgstjenester."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det innføres registrering av de som får
avslag på søknader om pleie- og omsorgstjenester."
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det innføres ventelisteregistrering av de som har
fått innvilget søknad, og som venter på sykehjemsplass."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten for å innføre RAI/RUG-systemet
som grunnlag for betaling av institusjonsomsorgen."
"Stortinget ber Regjeringen om å tillegge
Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene
ved landets sykehjem, slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres
et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig
av bosted."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
statlige bemanningsnormer for sykehjem, både når
det gjelder leger og sykepleiere."
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en fremdriftsplan for hvordan man innen 2012 skal oppnå 25 prosent
dekningsgrad av heldøgns pleie- og omsorgsplasser i forhold
til antall eldre over 80 år."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å endre fribeløpet i vederlagsforskriften
til 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
bindende normerte satser og kriterier for omsorgslønn."
"Stortinget ber Regjeringen overføre
finansieringsansvaret for trygghetsalarmer til folketrygden."
"Stortinget ber Regjeringen fremme
en plan med incentiver for å heve statusen til og tilgangen
på arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren, samt for å øke bruken
av frivillig sektor."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
krav om vandelsattest for de som jobber i pleie- og omsorgssektoren."
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge
en plan for å sikre en økning av antall medisinske
sengeposter ved norske sykehus."
"Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheter for bruk av sykehjemsmoduler."
"Stortinget ber Regjeringen innføre
forsøk i enkelte kommuner med bruk av registreringssystem,
jf. bruk av "Digitalpenn" i Solna Stad i Sverige.
"Stortinget ber Regjeringen endre
finansieringen av legemidler i sykehjem slik at sykehjemsbeboere
får dekket utgifter til legemidler på samme måte
som eldre som bor utenfor institusjon."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, vil vise til Dokument nr. 8:114 (2006-2008) Kunnskapsløft
for omsorgstjenesten. Flertallet mener et faglig
oppdatert personell er en av de viktigste forutsetninger for god
kvalitet i tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil videre
vise til Høyres alternative statsbudsjett for 2008 der
det foreslås en betydelig økning til dette.