Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 12. desember 2007

Vedrørende dokument nr 8:14 (2006-2007)

Jeg viser til brev av 2. november 2007 fra familie- og kulturkomiteen med oversendelse av dokument 8:14 (2007-2008) om å bedre rammevilkårene for fosterforeldre, øke rettssikkerheten for fosterbarn og lovfeste rett til ettervern for unge med tiltak etter barnevernloven.

Stortingsrepresentantene May-Helen Molvær Grimstad, Ola T. Lånke, Dagrun Eriksen og Åse Gunhild Woie Duesund har i dokument 8:14 (2007-2008) fremmet følgende representantforslag:

I

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som sikrer alle fosterforeldre som er ute av ordinært arbeid, rett til sykepenger og tjenestepensjon."

Jeg har følgende kommentarer:

Generelt om rammevilkår for fosterforeldre

Fosterhjem er som kjent det viktigste og mest brukte plasseringsalternativet når barneverntjenesten overtar omsorgen for barn.

Fosterhjemsomsorgen i Norge har tradisjonelt vært basert på idealisme og et ønske om å hjelpe barn som har en vanskelig livssituasjon. Denne motivasjonen hos fosterforeldrene er det viktig å holde på. Når barn som av ulike årsaker ikke kan bo hos sine biologiske foreldre plasseres i fosterhjem, er formålet å gi barnet et erstatningshjem i denne perioden. Barnet skal i størst mulig grad inngå i fosterfamilien som et vanlig familiemedlem og delta i de samme aktiviteter som familiemedlemmene for øvrig, for eksempel når det gjelder ferier. Det vil sjelden bli stilt som vilkår at en av fosterforeldrene skal være permanent ute av arbeidslivet i disse ordinære, kommunale fosterhjemmene, som utgjør hovedtyngden av fosterhjemmene her i landet.

Arbeidet med å gjennomgå fosterhjemsområdet

Barne- og likestillingsdepartementet arbeider for tiden med en gjennomgang av hele fosterhjemsområdet.

Som nevnt utgjør de ordinære, kommunale fosterhjemmene langt de fleste hjemmene. I tillegg har vi en del helt spesielle hjem med særlig kompetanse på barn og unge i akuttsituasjoner samt på barn og unge med spesielle behov. Disse hjemmene, som fylkeskommunen hadde ansvaret for og som staten overtok i 2004, fungerer ofte som en erstatning for institusjonsplasser. Hjemmene besitter spesiell erfaring og kompetanse, og det er et krav at minst én av foreldrene er hjemme med barnet på heltid.

For å vise at det er forskjeller mellom de ordinære, kommunale fosterhjemmene og de høyspesialiserte statlige hjemmene, har departementet valgt å inndele hjemmene i tre kategorier; kommunale fosterhjem og statlige beredskapshjem og familiehjem.

Mens fosterforeldrene i kommunale fosterhjem skal inngå avtale med den aktuelle kommunen (fosterhjemsavtalen), skal foreldrene i beredskapshjem og familiehjem inngå kontrakt med staten v/Bufetat.

Barne- og likestillingsdepartementet arbeider for at alle fosterhjem, enten de er kommunale eller statlige, skal få gode rammevilkår. Departementet kan imidlertid ikke alene gi økte rettigheter til de kommunale hjemmene. Dette må skje i samarbeid og forståelse med blant andre Kommunenes Sentralforbund. Det vi skal gjøre er å gjennomgå og revidere fosterhjemsavtaleskjemaet og vurdere om fosterforeldrenes sosiale rettigheter nå bør nedfelles i fosterhjemsavtalen framfor i departementets "Retningslinjer for fosterhjem". Der har vi gitt utførlige opplysninger om fosterforeldrenes rettigheter, som omfatter blant annet rett til sykepenger, omsorgspermisjon, hjelpestønad og dagpenger under arbeidsledighet. I tillegg tar vi sikte på videre utbygging av den såkalte Veiledningstjenesten for de kommunale fosterhjemmene, se nærmere om dette tilbudet under forslag II.

Når det gjelder de statlige beredskapshjemmene og familiehjemmene har departementet nedsatt en arbeidsgruppe som skal utferdige standardkontrakter for beredskapshjem og familiehjem, der både NTL, FO og Fagforbundet er representert. Foreldrene vil etter de nye kontraktene få langt bedre sosiale rettigheter, herunder blant annet rett til sykepenger, pensjon og økt vern mot oppsigelse.

Kontraktene ventes ferdigstilt i nærmeste framtid, slik at de kan tas i bruk i løpet av 2008.

Når arbeidet med de statlige standardkontraktene er avsluttet vil Barne- og likestillingsdepartementet ta kontakt med Kommunenes Sentralforbund for å drøfte hva som eventuelt bør gjøres for å styrke rammevilkårene for de kommunale fosterhjemmene.

II

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som sikrer alle fosterforeldre god faglig veiledning og et tilstrekkelig tilbud om avlastning."

Jeg har følgende kommentarer:

Dagens regelverk

Statlig regional myndighet har ansvaret for at fosterforeldre får nødvendig opplæring og generell veiledning. I tillegg skal barneverntjenesten i kommunen gi fosterforeldrene nødvendige råd og veiledning i forbindelse med plassering av det enkelte barn så lenge plasseringen varer. Veiledning av fosterforeldre er en vesentlig forutsetning for vellykkede fosterhjemsopphold.

Veiledning og tilbud om avlastning

Statlig regional barnevernmyndighet avholder kurs for alle fosterforeldre. FRIDE er et opplærings- og rekrutteringsprogram for å hjelpe interesserte familier til å sette seg inn i noen av de utfordringene de vil stå overfor i fosterhjemsarbeidet.

Ofte vil fosterforeldre ha behov for veiledning etter at barnet er plassert. Det kan være vanskelig å være forberedt på de utfordringer en kan møte som fosterforeldre og nye problemstillinger kan oppstå etter hvert som barnet blir eldre. Fosterhjemstjenestene i Bufetat tilbyr kurs for fosterforeldre. Dette kan for eksempel være kurs der temaet er relasjonsskader hos barn eller spesielle kurs for slektsfosterforeldre.

Fosterforeldre og barneverntjenesten inngår en avtale ved plassering i fosterhjemmet, den såkalte fosterhjemsavtalen. Avtalen er utarbeidet av departementet. I denne avtalen skal fosterforeldres behov for opplæring og veiledning avtales. I tillegg skal det her også avtales hvor mye avlastning fosterforeldrene har behov for.

Regjeringen er opptatt av at fosterforeldre skal få god faglig veiledning og et tilstrekkelig tilbud om avlastning. Dette er helt avgjørende dersom vi skal klare å rekruttere og beholde fosterhjem. Det er også nødvendig i arbeidet for å forebygge brudd i fosterhjemmet.

Fosterbarn er en sårbar gruppe som har behov for stabilitet, trygghet og kontinuitet. Gode forebyggende veiledningstilbud som kan bidra til å hindre utilsiktede flyttinger av fosterbarn, er derfor helt nødvendig, også utenom ordinære åpningstider.

I vårt tildelingsbrev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for 2007 ba vi direktoratet vurdere modeller som ivaretar behovet for mer generell oppfølging og veiledning av fosterforeldre. I tillegg ba vi Bufdir sørge for at alle fosterforeldre har et nødnummer som de kan bruke utenom åpningstidene til barneverntjenestene. I begynnelsen av desember 2007 mottok vi et forslag til hvordan dette kan sikres som nå er til vurdering i departementet.

Vi vil gi føringer til Bufdir for 2008 for videre oppfølging. Målet er at alle fosterforeldre uansett bosted skal ha et godt veiledningstilbud.

Fosterforeldre skal også ha visshet om at de skal få avlastning. Omfanget av denne avlastningen må imidlertid sees i sammenheng med barnets behov. For mange fosterhjemsbarn er nettopp stabilitet og kontinuitet i plasseringen det viktigste. Hvor mye avlastning fosterforeldre kan tilbys, er under vurdering i forbindelse med utarbeiding av de nye standardkontraktene nevnt ovenfor under forslag I.

Under forslag I uttalte jeg også at avtaleskjemaet som kommunen skal bruke når den inngår avtale med fosterforeldrene om den enkelte plassering (fosterhjemsavtalen) skal revideres. Departementet vil i dette arbeidet ha et bevisst fokus på fosterforeldrenes rammebetingelser, herunder både muligheten for å få nødvendig støtte og veiledning i utførelsen av oppdraget og tilstrekkelig avlastning.

III

"Stortinget ber Regjeringen overføre ansvaret for tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen."

Jeg har følgende kommentarer:

Det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra plasseringstidspunktet frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringer blir fulgt opp.

Tilsyn er således en kontroll med fosterhjemmet som kommer i tillegg til den kontroll med fosterhjemmet som barneverntjenesten selv skal utføre. Tilsynet skal utføres av en tilsynsfører som skal ha en uavhengig rolle i forhold til barneverntjenesten og fosterforeldrene. Det at kontroll med fosterhjemmet skal utføres av en uavhengig tredjeperson i tillegg til barneverntjenesten skal bidra til å sikre barnets rettsikkerhet og trygghet. Dermed blir spørsmålet om hvorvidt barnet får tilfredsstillende omsorg vurdert av to instanser med forskjellig ståsted i forhold til fosterhjemsplasseringen.

Det er blitt hevdet at tilsynsførerordningen, slik den er i dag, er for lite uavhengig av den kommunale barneverntjenesten. Jeg mener vi unngår dette ved å gi tilsynsførere god opplæring og veiledning i hva rollen som tilsynsfører innebærer.

Tilsynsansvaret

Det er alvorlig at en så stor andel fosterbarn ikke har fått oppnevnt tilsynsfører. Samtidig kan det forklares hvorfor ikke alle barn har tilsynsfører. Ungdom over 18 år er myndige og det er derfor frivillig for dem om det skal oppnevnes tilsynsfører eller ikke. I tillegg er enkelte plasseringer i beredskapshjem så kortvarig at det verken er hensiktsmessig eller praktisk mulig med tilsynsfører. Det vil dessuten til enhver tid være slik at enkelte tilsynsførere avvikler sitt arbeid, mens andre er i en fase hvor de er i ferd med å etablere kontakt med barnet.

Selv om barnet har oppnevnt tilsynsfører, så oppfylles ikke alltid lovkravet om at barnet skal ha besøk av tilsynsfører minimum fire ganger i året (i særlige tilfeller to ganger i året).

Vi har gjort flere grep for å bedre situasjonen.

• Tilsynsførere har vært tema på flere regionale konferanser for kommunene.

• Det er utviklet en egen veileder: Tilsynsførere i kommunalt barnevern - en veileder, (Q-1104). Veilederen går i dybden i rekruttering og oppfølging av tilsynsførere for barn plassert i fosterhjem. Den bidrar også til avklaring av tilsynsførerrollen

• Tilsynsførere er ofte tema når fylkesmannen fører forvaltningstilsyn med kommunene.

• Tilsynsførerordningen var gjenstand for revisjon ved det landsomfattende tilsynet i 2004 og 2005.

• For å bevisstgjøre kommunene på viktigheten av å oppnevne tilsynsfører, rapporterer kommunene halvårlig til fylkesmennene om antallet barn i fosterhjem med tilsynsfører. Fra 2007 rapporterer kommunene dessuten på hvorvidt lovkravet om antallet tilsynsførerbesøk i det enkelte fosterhjem er oppfylt.

• Statlig regional barnevernmyndighet (Bufetat) holder jevnlig opplæringskurs både for nye og erfarne tilsynsførere. Bufetat har utviklet et nytt kurstilbud som nå tilbys kommunene.

Forslagsstillerne ønsker at ansvaret for tilsynsførere overføres til fylkesmennene. Jeg tror ikke barnets rettsikkerhet blir bedre ivaretatt dersom ansvaret for tilsynsførere overføres. I dag er rettssikkerheten til disse barna godt i varetatt gjennom at fylkesmannen fører tilsyn med kommunen.

Utfordringen er å finne flere måter å rekruttere tilsynsførere på. En tilsynsfører må være en person som barnet har tillitt til, og som vil være naturlig for barnet å henvende seg til dersom noe oppleves som vanskelig. Kanskje tilsynsfører kan være en tidligere lærer, en god nabo, moren eller faren til en god venn eller liknende? Barneverntjenesten har god kunnskap om barnet og dets nettverk. Samme oversikt er det ikke praktisk mulig for fylkesmannen å skaffe seg. Det er ca 6000 fosterhjem i Norge. Dette er et for stort antall til at tilsynsførerordningen kan overføres til 18 fylkesmenn, idet dette vil kreve et omfattende administrasjonsapparat. Dersom fylkesmannen overtar ansvaret for tilsynsførere har vi dessuten ingen instans som kan kontrollere om fylkesmannen ivaretar sitt ansvar på en god måte. Det vil ikke være naturlig at departementet fører kontroll med fylkesmannen på et slikt område.

Barne- og likestillingsdepartementet har ingen planer om å overføre ansvaret for tilsyn med fosterhjem til fylkesmannen. Vi vil imidlertid også fremover bruke ulike kanaler for å få kommunene til å prioritere arbeidet med å rekruttere tilsynsførere og sørge for at antall lovpålagte tilsynsbesøk blir gjennomført.

IV

"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå lønnsbetingelsene for tilsynsførere, med sikte på å utjevne forskjellene mellom kommunene og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere."

Jeg har følgende kommentarer:

Jeg er klar over at det er forskjeller mellom kommunene når det gjelder godtgjøring av tilsynsførere. Tidligere hadde Kommunenes sentralforbund (KS) på lik linje som for arbeidsgodtgjøring og utgiftsdekning i fosterhjem og besøkshjem, veiledende satser for lønnsbetingelser for tilsynsførere. Det siste rundskrivet fra KS som omtaler dette, er fra 1996.

Barne- og likestillingsdepartementet har inngått en samarbeidsavtale med KS på barnevernområdet. Som et ledd i denne avtalen holdes det jevnlige møter for å diskutere aktuelle problemstillinger. Vi har bedt KS kartlegge forskjellene på landsbasis når det gjelder godtgjøring av tilsynsførere og vurdere behovet for å innføre veiledende satser. KS har konkludert med at det ikke er nødvendig med nasjonale satser, men vil publisere veiledende satser fra ulike kommuner på sin hjemmeside. Dette har departementet tatt til etterretning.

V

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som gir unge med tiltak etter barnevernloven rett til tiltak fram til fylte 23 år."

Jeg har følgende kommentarer:

Om bakgrunnen for dagens regelverk

Da aldersgrensen for å opprettholde frivillige tiltak etter barnevernloven ble hevet fra 20 til 23 år i 1998 ble det reist spørsmål om ikke ungdom som har vært under barnevernets omsorg burde få en lovfestet rett, og kommunen en tilsvarende plikt, til å opprettholde barneverntiltak etter fylte 18 år når ungdommen selv ønsker det.

Spørsmålet om å innføre en rett til tjenester og tiltak for barn som omfattes av barnevernloven ble diskutert allerede i forbindelse med vedtakelsen av dagens barnevernlov i 1992, jfr. Ot.prp. nr. 44 (1991-92). Stortinget støttet departementets syn om at flere grunner taler mot en slik løsning. En av grunnene er at det er vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten. Det er dessuten uklart hva et slikt rettskrav skulle bestå i. Videre er det unaturlig å definere noe som en rettighet dersom det ikke er klart at rettighetshaveren (barnet) oppfatter rettigheten som et gode, eksempelvis rett til tvangsplassering på institusjon. Endelig ble det påpekt at en rettighetsbestemmelse i barnevernloven også ville kunne få den uheldige vridningseffekt at det vil være de mest ressurssterke som lettest ville kunne gjøre sin rettighet gjeldende. Stortinget besluttet etter dette at barnevernloven ikke skulle være en rettighetslov.

Når heller ikke barn under 18 år, som jo er barneverntjenestens hovedansvarsområde, har en lovfestet rett til tiltak etter barnevernloven, vil det etter Barne- og likestillingsdepartementets oppfatning ikke bli riktig å gi kommunene større forpliktelser overfor ungdom som er myndige.

Sist gang det ble drøftet å lovfeste barns rett til barneverntjenester var i St.meld. nr. 40 (2002-2003) om Barne- og ungdomsvernet. Også da ble det konkludert med at tungtveiende argumenter taler mot en lovfesting, noe stortingsflertallet sluttet seg til under stortingsbehandlingen.

Statistikken viser at antallet unge over 18 år som mottar hjelpetiltak etter barnevernloven øker. I 2006 gjaldt dette 4286 unge, noe som er nær det dobbelte av antallet i 2003. Ungdommene kan klage til fylkesmannen hvis de ikke får nødvendig hjelp. Kommunene har plikt til å gjøre oppmerksom på klageretten dersom det gis avslag på søknad om tiltak.

Forslag om å innta presiseringer om ettervern i barnevernloven

Barne- og likestillingsdepartementet har etter dette mottatt et forslag fra Barneombudet og fra Advokatforeningen om å gjøre presiseringer i barnevernloven for å styrke ettervernet. Blant annet foreslås det at barneverntjenesten alltid må begrunne at et igangsatt tiltak ikke skal fortsette etter at ungdommen har fylt 18 år, eller hvorfor det gis avslag på søknad om ettervern.

Jeg ser på dette som et konstruktivt forslag, som understreker at barneverntjenesten har et særlig ansvar for denne gruppen. Ved å innføre en begrunnelsesplikt, må det også begrunnes hvorfor ungdommen ikke lenger trenger hjelp. Derved kan det sikres at barneverntjenesten alltid tar en god barnevernsfaglig beslutning, med barnets beste i fokus. I tillegg vil en slik begrunnelse gi fylkesmannen et bedre avgjørelsesgrunnlag under en eventuell klagebehandling.

Departementet vil derfor se på hvilke presiseringer som kan gjøres i barnevernloven for å understreke at barneverntjenesten har et ansvar også for ungdom mellom 18 og 23 år.