Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Silvia K. Kosmo, Inger Løite, Arild Stokkan-Grande
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oddvar
Hallset Reiakvam og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og
Bent Høie, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti,
Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra
Venstre, Vera Lysklætt, viser til representantforslag fra
flere Venstre-representanter om å forebygge antallet unge gjeldsslaver,
antallet tvangssalg og konkurser i borettslag. Komiteen viser
også til brev fra kommunal- og regionalministeren datert 12. september
2008, som er vedlagt innstillingen.
Komiteen konstaterer at det er
et bredt politisk engasjement rundt boligpolitikken. Kommunal- og
regionalministeren og finansministeren inviterte i vår berørte aktører
til et høringsmøte om saken. Regjeringen nedsatte deretter et hurtigarbeidende
statssekretærutvalg til å gjennomgå situasjonen og vurdere tiltak.
Utvalget la i sommer frem en tiltaksplan med forslag om en rekke tiltak
for å forebygge nye problemer med såkalte lavinnskuddsboliger. Regjeringen
sluttet seg til forslagene og følger nå opp tiltakslisten.
Komiteen mener at det er en målsetting
at flest mulig av de som ønsker det, skal være i stand til å kjøpe
sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Norge er blant
de landene i Europa der en stor andel av befolkningen foretrekker
å eie egen bolig i en eller annen form framfor å leie.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er enige i at en skal sette en stor andel i stand
til å kjøpe og eie sin egen bolig. Disse medlemmer vil
imidlertid peke på det høye kostnadsnivået vi har i Norge nå, samt
det stadig stigende antallet tvangssalg av boliger. Dette indikerer
at ikke alle har eller vil få økonomiske forutsetninger for å investere i
og eie en bolig. Vi står også foran en liten "ungdomsbølge" med
store årskull ungdommer de neste årene, flere arbeidsinnvandrere
og flyktninger som skal bosettes og flere utenlandske studenter.
Til sammen sier dette at vi må ta på alvor en økende leiesektor
i det norske boligmarkedet. Disse medlemmer mener leiesektoren
må få en større politisk oppmerksomhet og offentlige bidrag til
økt profesjonalisering. I dag er leiesektoren preget av mange små, private
utleiere som er dårlig organisert på tilbydersiden og mange unge,
uerfarne leietakere på etterspørselsiden som også er dårlig organisert. En
økt tilgang på leieboliger og et mer profesjonelt leiemarked kan
være med på å redusere fristelsen for de med dårlig økonomi til
å investere i egen bolig. De siste årene er det særlig kommet på
markedet en type "lavinnskuddsboliger" som har vært "pakket inn"
i urbane og trendy konsepter, men som egentlig har vist seg å være
"høyutgiftsboliger" med en svært høy kvadratmeterpris og svært høye
fellesutgifter. Det er ikke noe mål at flest mulig unge, ofte på
feil premisser, skal bli eiere – eller rettere sagt leilendinger
– av slike boliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at borettslag er
en eieform som på mange måter er et særnorsk fenomen. Flertallet er
grunnleggende positive til tanken bak borettslag som eieform, og
er bekymret for at de siste tids hendelser svekker tilliten til
borettslag som eieform.
Flertallet har også registrert
at i de siste årene er kjøp av bolig blitt vanskeligere for mange grupper
i det norske samfunnet. Dette er spesielt vanskelig i de store byene
og tettbygde strøk der mangel på boligarealer er stort. Boligkjøp
er spesielt vanskelig for mange unge, førstegangsetablerere og enslige.
Flertallet registrerer at i det
siste er det oppdaget en del markedsførings- og salgsframstøt hos enkelte
eiendomsutviklere som gjør det nødvendig med tilstramning av lovgivning
på dette området. Det er behov for ny lovgivning samt klare presiseringer
i den eksisterende for å rydde av veien uklarheter.
Mesteparten av boligbyggingen foregår i privat regi.
Selv om boliglovgivningen er effektiv, ser flertallet viktigheten
av å holde markedet under oppsyn fra det offentliges side.
Etter flertallets mening er det
avgjørende at boligmarkedet er underlagt reguleringer som ivaretar
vanlige menneskers rettigheter.
Flertallet viser til at mange
aktører i markedet ofte lar kortvarige økonomiske fortjenester gå foran
helhetlige samfunnshensyn. Rene forretningsmessige hensyn er ofte
avgjørende, med det resultat at mange mennesker på grunn av manglende
informasjon og uten kjennskap til innviklede salgsbegrep, havner
i økonomisk uføre.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, registrerer Regjeringens forslag til forbedringer
i boligmarkedet og viser til vedlagte brev fra kommunal- og regionalministeren.
I dette brevet går det tydelig fram at det blir lagt fram et lovforslag
som sikrer kjøperne av nye og brukte borettslagsbosteder informasjon
om totalpris og forventet kostnadsutvikling, og informasjonsplikten
blir styrket. På denne måten reguleres markedet bedre.
Dette flertallet mener Regjeringens
forslag til lovendringer og andre tiltak er i samsvar med de forslag
som representantene fra Venstre foreslår i Dokument nr. 8:100 (2007–2008).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er i utgangspunktet positive til Regjeringens ulike
forslag og tiltak, men vil ta endelig stilling til de enkelte forslag
i forbindelse med behandlingen av forslagene i Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, foreslår på bakgrunn av dette at forslaget
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
tilhengere av selvregulerende markeder. Disse medlemmer mener
at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden
i markedet ikke fungerer godt nok. Det er per i dag omfattende restriksjoner
som hindrer nybygging, for eksempel politisk vedtatt tomtemangel,
innskrenking av eiendomsretten gjennom begrensninger på bruk av
eksisterende tomter, og at kommunene ikke har sterke nok incentiver
til å legge til rette for vekst og utvikling. Der hvor det er ledige
tomter er det gjerne vedtatt rigide reguleringsplaner som hindrer
effektiv arealutnyttelse. De høye boligprisene i Norge skyldes ifølge disse
medlemmer i stor grad bevisste politiske valg fra de andre
partiene. Regjeringen har for eksempel endret teknisk forskrift
til plan- og bygningsloven (TEK) og forskrift om saksbehandling
og kontroll (SAK) fra 1. januar 2007, og dette gjorde det 15 pst.
dyrere å bygge nye boliger i Norge, jf. Per-Willy Amundsens spørsmål
til kommunal- og regionalministeren i Stortinget 4. oktober 2007. Når
det gjelder borettslagsloven vil disse medlemmer vise
til sitt forslag i Innst. O. nr. 35 (2007–2008) om å utrede muligheten
for å fjerne ordningen med forkjøpsrett ved omsetning av boliger
og leiligheter.
Disse medlemmer vil peke på den
vanskelige situasjonen som mange mennesker med gjeldsproblemer befinner
seg i, og viser til at gjeldsproblemer kan knekke et menneske og
følge det livet ut. Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet fremmet syv konkrete forslag om bedring av situasjonen
for mennesker med gjeldsproblemer i Dokument nr. 8:16 (2007–2008), og
mener disse tiltakene er langt mer målrettede enn forslagene Venstre
fremmer i Dokument nr. 8:100 (2007–2008). Disse medlemmer vil
for øvrig vise til sine merknader om utvidelse av bostøtteordningen
i statsbudsjettet for 2009 i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er tilfredse med Regjeringens varslede lovendringer
og tiltak for å regulere uønskede virkninger i markedet for borettslagsboliger. Disse
medlemmer mener at lovendringene og tiltakene vil ha en
forebyggende effekt, når de blir vedtatt og satt i virke. Disse
medlemmer ser fram til den videre prosessen. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at det allerede er en stor
gruppe som er rammet av uønskede virkninger og har kommet i en gjeldsfelle.
Bare i 2007 og til nå i 2008 er det foretatt over 5 500 tvangssalg
av borettslagsandeler. Mange av disse gjelder såkalte "lavinnskuddsboliger".
I tillegg er det en betydelig gruppe både av borettslag og enkeltvise
låntagere som de siste årene har fått lån med både 5 og 10 års avdragsfrihet,
i verste fall både på fellesgjeldslån og sitt personlige lån. Det
er sannsynlig at en andel av disse vil ende i den framtidige statistikken
for tvangssalg. Et forebyggende tiltak som ikke er nevnt er utvidelse
av nedbetalingstiden for startlån fra 20 til 30 år. En slik utvidelse
vil lette de månedlige utgiftene for den enkelte som har fått innvilget
startlån. Sammen med økt mulighet for bostøtte vil dette kunne være
et svært treffsikkert og forebyggende tiltak overfor de med minst
betalingsevne som allerede har kommet seg inn på eiersiden, og uten
at det vil kreve en for stor subsidiering fra statens side.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Maksimal nedbetalingstid for startlån i Husbanken
heves fra 20 til 30 år."
Disse medlemmer hadde sett for
seg en grundigere drøfting av begrepet lavinnskuddsbolig og mulige
boligpolitiske konsekvenser. Den strenge definisjonen av lavinnskuddsbolig
er at dette er en bolig med mindre enn 20 pst. innskudd (eller egenandel). Disse
medlemmer registrerer at Husbanken de siste årene har bidratt
til å finansiere om lag 2 000 "lavinnskuddsboliger" i borettslag,
de fleste av disse i borettslag stiftet av private utbyggere og ikke
boligbyggelag. I tillegg er det bygget om lag 2 000 ytterligere
slike, som Husbanken ikke har bidratt med finansiering i. Felles
for de fleste er at de har høye felleskostnader, lang avdragsfrihet,
høye kvadratmeterpriser, liten boligflate og gjerne sentral beliggenhet.
Dessverre har "innskuddet" forledet mange, også banker, til å tro
at dette er boliger med lave utgifter, mens det i realiteten er
boliger med svært høye utgifter sett over en boligs levealder. For
framtida trenger vi en politisk debatt om en andel mindre kommersielle
boliger rettet særlig mot de med lavest betalings- og boevne, og
hvilken type boliger staten skal prioritere sine tilskudd til. Det
kan for eksempel være å gi stimuli til utbyggere som vil ta på seg
forpliktelser ved å bygge borettslagsboliger med prisregulering
rettet mot ungdom og unge, eller rettet mot de som har gjennomgått avrusing
og trenger bistand til å øke boevnen en periode. Det kan også være
regulering av en andel leieboliger som over tid kan nedbetales i
husleie og bli til eid bolig, såkalt "hjemkjøp".